Høringssvar - forslag om endring av helsepersonelloven 53 om spesialistgodkjenning av helsepersonell 11.03.2009 Vi viser til mottatt forslag om endringer av helsepersonelloven 53 om spesialistgodkjenning av helsepersonell. Norsk Sykepleierforbund (NSF) har gjennomgått fremlagte høringsnotat og har følgende synspunkter til endringsforslaget. Generelt NSF støtter grunnlaget og prinsippet for endring av helsepersonelloven 53 hvor hensikten er å sørge for at myndighetsutøvelse på dette feltet tydeliggjøres og legges til offentlige helsemyndigheter. Det betyr at staten tar overordnet styring av administrativ, økonomisk, samfunnsmessig og helsefaglig art. NSF mener spesialistgodkjenningen formelt skal gjøres av en uhildet, statlig myndighet for alle grupper. Dermed kan helsemyndighetene på en bedre måte sikre tilgangen til spesialister innen de ulike fagområdene, og se dette i forhold til de behovene som til enhver tid er i befolkningen. Myndighets ansvaret må gjelde hele helsetjenesten. Det betinger at spesialistgrupper som ikke har myndighetsgodkjenning i dag inngår i fremtidig ordning. NSF støtter intensjonen i helsepersonelloven som legger opp til at det gis en spesialistgodkjenning når utdanningen bygger på en helsefagutdanning som gir autorisasjon, og at det ikke innføres ny autorisasjon for den kompetanse videreutdanning leder til. Forslaget i høringsnotatet innbefatter å endre regulering av spesialistgodkjenning for tre helsefaggrupper; leger, tannleger og optikere, der yrkesorganisasjonene forestår arbeidet med ordningen på delegert myndighet. For NSF er myndighetsgodkjenning et myndighetsansvar som ikke skal utføres av yrkesorganisasjonen og derfor ikke bør være gjenstand for delegering. På den annen side betinger utvikling av spesialistgodkjenninger en tett relasjon til yrkesorganisasjonene innen helsetjenesten. Yrkesorganisasjonene har en viktig rolle i utvikling av profesjonen og spesialisering innen denne. Det er avgjørende at dette grunnlaget og denne kompetansen benyttes videre. Dette kan blant annet imøtekommes ved videreføring og etablering av nye Nasjonale fagråd der yrkesorganisasjonene inngår, og derigjennom kan øve innflytelse på utviklingen av de myndighetsgodkjente spesialistgodkjenningene. Nye grupper NSF mener, slik helsepersonelloven legger opp til, at det må opprettes spesialistgodkjenninger for flere helsepersonellgrupper. Forarbeidene til helsepersonelloven foreslår anestesisykepleiere som en aktuell yrkesgruppe som det kan opprettes
spesialistgodkjenning for. Derfor har NSF i flere år arbeidet for en myndighetsgodkjent spesialistgodkjenning for blant annet anestesisykepleiere. Spesialistgodkjenning for anestesisykepleiere har som mål å gi samfunnet en garanti for at en godkjent spesialist i anestesisykepleie innehar de kunnskaper, ferdigheter og holdninger som myndighetene til enhver tid anser som påkrevet. Det er gjennomført et omfattende arbeid som departementet er kjent med. Utgangspunktet for en spesialistgodkjenning er anestesisykepleieres utdanning, funksjon og arbeidsområde slik det praktiseres i Norge i dag. Det er utarbeidet kompetansekrav og forslag til kriterier for en offentlig spesialistgodkjenning av anestesisykepleiere. Kriteriene er testet ut det er gjennomført pilotprosjekt ved flere helseforetak, og ordningen har vært gjenstand for omfatende evaluering. Fra NSF ståsted vil derfor myndighetsgodkjent spesialistgodkjenning for anestesisykepleiere raskt kunne etableres. NSF mener at det er behov for en beskyttelse av en spesialisttittelen for anestesisykepleiere, slik det er for jordmødre jfr. helsepersonellovens formålsparagraf. I høringsnotat sies det at eventuell innføring av spesialistutdanning og spesialistgodkjenning/dobbeltautorisasjon for andre autoriserte helsepersonellgrupper, vil bli foretatt ved en egen gjennomgang på et senere tidspunkt. Dette arbeidet må startes snarest og omfatte og involvere de meste sentrale og relevante spesialistgrupper helsetjenesten benytter seg av. Utvalgskriterier for spesialistgodkjenning NSF mener spesialistgodkjenning er spesielt viktig for spesialsykepleiere som arbeider særskilt selvstendig, og hvor yrkesutøvelsen innebærer særlig risiko for pasienters liv og helse. Hovedmålet for spesialistgodkjenningen, mener NSF, er å styrke pasientsikkerheten gjennom å kvalitetssikre spesialsykepleiernes kompetanse samt å kvalitetssikre de oppgaver og tjenester som spesialistgodkjente sykepleiere utfører. Gjennom ovennevnte kvalitetssikring med tittelbeskyttelse vil myndighetsgodkjenningen gi et system som er forutsigbart og anvendelig for den enkelte godkjente spesialsykepleier, for arbeidsgiver, kollegaer og ikke minst for pasienten og pårørende. Gjennom ordningen sikres tilsynsmyndighet og arbeidsgiver dokumentasjon av formell- og reell kompetanse og vil i tillegg være en kvalitetssikring av spesialsykepleiernes etterutdanning. Spesialistgodkjenning vil være aktuelt for flere grupper spesialsykepleiere. Dette gjelder blant annet, intensiv sykepleiere, operasjonssykepleiere, helsesøstre - og psykiatriske sykepleiere. En annen viktig konsekvens er at dersom ikke tjenesten utføres i henhold til faglige og kvalitetsmessige krav, kan helsemyndighetene gjennom tilbakekalling av spesialistgodkjenningen hindre uforsvarlig og uønsket atferd ut over de reaksjoner som arbeidsgiver har til rådighet. NSF mener at en spesialistgodkjenning har som mål å gi samfunnet en garanti for at en myndighetsgodkjent spesialsykepleier innehar de kunnskaper, ferdigheter og holdninger som myndighetene til enhver tid anser som påkrevet.
En annen viktig begrunnelse for spesialistgodkjenning av spesialsykepleiere er at det i dag ikke finnes en offentlig instans som har kompetanse og myndighet til å vurdere utenlandske videreutdanninger i sykepleie. Dette bekymrer mange arbeidsgivere og faglige ledere i norske sykehus. NSF mener en myndighetsgodkjent spesialistgodkjenning vil gi et system for å sammenligne norske og utenlandske spesialister og deres videreutdanninger. Dette vi gi et system for å vurdere kompetanse til spesialsykepleier utdannet i utlandet. Spesialistgodkjenning i relasjon til utdanning I høringsnotatet omtales det at flere andre helsepersonellgrupper har et videreutdanningstilbud, og at innholdet i disse tilbudene er dels fastsatt av egen yrkesorganisasjon. For disse gir yrkesorganisasjonene selv en godkjenning for det enkelte helsepersonell. For spesialsykepleiere er ikke dette tilfelle. NSF gir ikke en godkjenning for gjennomgått videreutdanning. Videreutdanningene er lagt til høyskoler/universitet (noen var tidligere bedriftsinterne) og det er høyskolene/universitetene som gir vitnemål på gjennomført videreutdanning. Det er korrekt at innholdet i videreutdanningene fastsettes av Kunnskapsdepartementet, for de som har rammeplaner. Men det finnes også etter- /videreutdanninger som lages av høgskolene/universitet, og innholdet fastsettes av disse ut fra ønsket behov fra arbeidsgiver/sykepleiere/faggrupper. Slik NSF ser det er det en kvalitetssikring i at grunnlaget for spesialisering skjer gjennom en formalisert utdanning innen høyere utdanning. Dette prinsippet må ligge til grunn. Med basis i formell utdanning utvikles system for faglig ajourhold og kvalitetssikring gjennom krav satt i spesialistgodkjenningen. Konklusjon: NSF støtter grunnlaget og prinsippet for endring av helsepersonelloven 53. Arbeidet med å etablere spesialistgodkjenning for øvrige grupper må startes snarest, og omfatte og involvere de meste sentrale og relevante spesialistgrupper helsetjenesten benytter seg av.
En annen viktig begrunnelse for spesialistgodkjenning av spesialsykepleiere er at det i dag ikke finnes en offentlig instans som har kompetanse og myndighet til å vurdere utenlandske videreutdanninger i sykepleie. Dette bekymrer mange arbeidsgivere og faglige ledere i norske sykehus. NSF mener en myndighetsgodkjent spesialistgodkjenning vil gi et system for å sammenligne norske og utenlandske spesialister og deres videreutdanninger. Dette vi gi et system for å vurdere kompetanse til spesialsykepleier utdannet i utlandet. Spesialistgodkjenning i relasjon til utdanning I høringsnotatet omtales det at flere andre helsepersonellgrupper har et videreutdanningstilbud, og at innholdet i disse tilbudene er dels fastsatt av egen yrkesorganisasjon. For disse gir yrkesorganisasjonene selv en godkjenning for det enkelte helsepersonell. For spesialsykepleiere er ikke dette tilfelle. NSF gir ikke en godkjenning for gjennomgått videreutdanning. Videreutdanningene er lagt til høyskoler/universitet (noen var tidligere bedriftsinterne) og det er høyskolene/universitetene som gir vitnemål på gjennomført videreutdanning. Det er korrekt at innholdet i videreutdanningene fastsettes av Kunnskapsdepartementet, for de som har rammeplaner. Men det finnes også etter- /videreutdanninger som lages av høgskolene/universitet, og innholdet fastsettes av disse ut fra ønsket behov fra arbeidsgiver/sykepleiere/faggrupper. Slik NSF ser det er det en kvalitetssikring i at grunnlaget for spesialisering skjer gjennom en formalisert utdanning innen høyere utdanning. Dette prinsippet må ligge til grunn. Med basis i formell utdanning utvikles system for faglig ajourhold og kvalitetssikring gjennom krav satt i spesialistgodkjenningen. Konklusjon: NSF støtter grunnlaget og prinsippet for endring av helsepersonelloven 53. Arbeidet med å etablere spesialistgodkjenning for øvrige grupper må startes snarest, og omfatte og involvere de meste sentrale og relevante spesialistgrupper helsetjenesten benytter seg av.