Det juridiske fakultet i Bergen Sensorveiledning for skoleeksamen i JUS122 - høsten 2016 1. Kompetansekrav, undervisning og oppgave 1.1 Pensum og læringskrav Kopier av kursets pensum og læringskrav er vedlagt. 1.2 Om erstatningsrettskurset JUS122 Erstatningsrettskurset JUS122 går over 8 uker. For å lette innlæringen av faget, tar undervisningen på kurset utgangspunkt i et sekstrinnsskjema for løsning av erstatningsrettslige spørsmål: 1. Grunnvilkåret om skade 2. Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag 3. Grunnvilkåret om årsakssammenheng 4. Utmåling av erstatning 5. Skadelidtes medvirkning etter skl. 5-1 6. Lemping etter skl. 5-2. Det har blitt for formidlet til studentene at en i ved løsningen av erstatningsrettslige tvister på kurset, skal konsentrere seg om det som er særlig problematisk i oppgaven. En skal ikke bruke plass på de punktene i sekstrinnsskjemaet som ikke er problematiske eller ikke omtvistede i den konkrete saken. Å ta med for mye mindre vesentlig stoff, på bekostning av det mer sentrale, kan skape tvil om oversikt og forståelse. Når det er sagt, må studentene selvsagt kunne danne en ramme for sine drøftelser ved kort å gå gjennom også de punktene i sekstrinnsskjemaet som ikke er problematiske, og kort begrunne hvorfor vilkårene er oppfylt. Og siden tiden på eksamen er begrenset, vil studentene uansett ikke ha tid til å gå i dybden på alle punkt, heller ikke de problematiske. Dette må det tas hensyn til ved vurderingen av besvarelsene. Sensorene bes spesielt merke seg at sensorveiledningen gir viktig informasjon om hva undervisningen i kurset har gått ut på, og hva som er sagt til studentene med hensyn til hvordan en problemstilling kan angripes. Kursets opplegg og innhold må legges til grunn ved sensuren, selv om det skulle avvike fra sensorens egne oppfatninger eller preferanser. Det må altså ikke gis trekk for noe som studentene har fått formidlet gjennom kurset. På den annen side må det aksepteres andre innfallsvinkler enn den som angis i sensorveiledningen. Blant annet har noen studenter fra før hatt erstatningsrett i Oslo, og bygger på tilnærminger som forelesere der har lagt til grunn. Så lenge tilnærmingen dekker de sentrale poengene og argumentene, må det gi full uttelling selv om det skulle brukes en noe annen struktur eller terminologi enn det som legges til grunn i sensorveiledningen. Forutsetningen er selvsagt at drøftelsen for øvrig har god kvalitet når det gjelder forståelse av regelinnhold, metode og fremstilling, med andre ord de samme kriteriene som alle studenter vurderes ut fra.
1.3 Oppgaven Oppgaven ligger klart innenfor kursets pensum, men er nok krevende, særlig i omfang. Flere studenter synes å ha kommet i tidsnød. Det bes om at det tas hensyn til dette i vurderingen av besvarelsene, på den måten at en ikke trekker for mye karaktermessig dersom det øvrige i besvarelsen ligger på et annet nivå. 2. Praktikumsoppgave - tvisten mellom Marte og kommunen 2.1 Grunnvilkårene for erstatning Studentene pleier ofte å innlede sine drøftelser med angivelse av de tre grunnvilkårene for erstatning. Det er greit, men det er altså viktig ikke å bruke mye plass på det uproblematiske. I tvisten mellom Marte og kommunen er det grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag som gir grunnlag for nærmere drøftelser, jf. nedenfor i punkt 2.2, og det er viktig at det ikke brukes for mye tid på grunnvilkåret om skade og grunnvilkåret om årsakssammenheng. På kurset er studentene gitt valgfrihet med hensyn til om de skal forankre grunnvilkåret om skade og årsakssammenheng direkte i lovteksten i skl. 2-1, eller om de skal vise til 3-1 og 4-1 i forbindelse med grunnvilkåret om skade, og til de ulovfestede reglene fra rettspraksis i forbindelse med grunnvilkåret om årsakssammenheng. Drøftelsen av grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag må derimot knyttes direkte til lovteksten. 2.2 Ansvarsgrunnlaget Det aktuelle ansvarsgrunnlaget i denne oppgaven er arbeidsgiveransvar etter skl. 2-1. Partene avgrenser uttrykkelig mot ulovfestet objektivt ansvar og objektivt ansvar for uforsvarlig ordning. Det er neppe noen tvil om at det lærerne gjør i forbindelse med arrangementet faller inn under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren etter skl. 2-1 nr. 1, 1. punktum. Arrangementet finner riktignok sted utenfor vanlig arbeidstid, men det synes ikke å være tvil om at lærerne er der i kraft av sin stilling. Arrangementet synes dessuten å ha elever, deres foreldre og utstilling av skolearbeid som sitt hovedfokus. Det problematiske er om Peder og de andre lærerne har opptrådt uaktsomt i denne sammenhengen. Vilkåret uaktsomt viser etter rettspraksis til det ulovfestede culpaansvaret, men med den presisering at det skal tas hensyn til de krav som den skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, jf. samme. Etter rettspraksis er det overordnete vurderingstemaet i forbindelse med culpadrøftelsen, om Peder og de andre lærerne burde reagert på risikoen for personskade ut fra de konkrete omstendighetene som gjorde seg gjeldende. Martes advokat nevner særskilt at Peder og Kari ikke reagerte på risikoen for at Marte kunne bli skadet da teltet var i ferd med å falle sammen. Det blir i så fall et spørsmål om de to lærerne handlet uaktsomt overfor en spesifikk person i en spesifikk situasjon. En kan imidlertid også trekke inn værforhold og tidligere erfaringer med teltet, på bakgrunn
av hvordan teltet samvirket med vinden underveis i arrangementet, eller en kombinasjon av disse forholdene, i vurderingen av om det burde ha vært reagert på skaderisiko. Det kan spørres om det var uaktsomt av Peder, Kari og de andre lærerne å fortsette med arrangementet i det hele tatt, eller ikke å sikre teltet ytterligere, forut for det som skjedde da Peder, Kari og Marte stod i korridoren. Med den siste innfallsvinkelen vil det antakelig være nødvendig å bygge på betraktninger rundt kumulative og anonyme feil, jf. om dette lenger nedenfor. En kan tenke seg at både det spesifikke knyttet til Marte, og det mer generelle knyttet til den risikoen teltet representerte for personskader, kan tillegges betydning i spørsmålet om Marte sin skade er voldt på uaktsom måte. Det kan være risiko også for andre skader enn personskader, men fremstår ikke som sentralt i culpavurderingen ut fra omstendighetene. Risikoen for personskader er det som gir Peder, Kari og de andre lærerne mest oppfordring til å reagere, og det er liten grunn til å gå inn på den mer generelle risikoen for skade i dette tilfellet. Før den konkrete risikovurderingen ut fra den ulovfestede culpanormen alminnelige vurderingskriterier, kan det være grunn til å ta utgangspunkt i hvilke krav den skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, jf. skl. 2-1 nr. 1, 1. punktum. Skadelidtes forventninger til arbeidstakerens opptreden må ut fra lovteksten nemlig sees i lys av alminnelige forventninger til skoler som står for den aktuelle typen arrangementer, og da særlig i lys av risikoen for skade på barn og foreldre. Her vil alminnelige forventninger til det å unngå skade på barn, kunne påvirke hva som regnes som rimelige krav til skolen og lærerne, selv om det er en voksen som er skadd i dette tilfellet. Det er altså aktuelt å legge den generelle risikoen for skade til grunn, selv om det er en voksen som til slutt viste seg å bli skadet. Overfor studentene har i hvert fall undertegnede anbefalt å behandle de rimelige forventningene innledningsvis i culpadrøftelsen, og la dette være en ramme for den videre drøftelsen ut fra culpanormens alminnelige vurderingsmønster. En god drøftelse vil integrere hovedpoengene knyttet til den terskelen som disse kravene kan gi uttrykk for, i den senere drøftelsen, inkludert en avsluttende helhetsvurdering. Når det gjelder rimelige forventninger til virksomheten, har vi i undervisningen fokusert mest på Trampettdommen i Rt. 1997 s. 1081 og Høydehoppdommen i Rt. 2004 s. 2105. Av disse dommene følger det at det stilles strenge krav til skoler og deres lærere med hensyn til å unngå skade på elever i forbindelse med gymnastikkundervisning. Elever kan altså ut fra rettspraksis med rimelighet stille store krav til skolens virksomhet i dette henseendet. Studentene bør imidlertid se at dommene ikke uten videre har overføringsverdi til vårt tilfelle. Mens det i Trampettdommen og Høydehoppdommen var tale om reaksjon på risiko for skade under obligatorisk skoleundervisning med læreren som leder, dreier det seg i vårt tilfelle om risiko for skade på voksne og barn i en ganske annen sammenheng. Selv om det generelt er en rimelig forventning at hensynet til sikkerheten ivaretas også i slike tilfeller, vil de rimelige forventningene likevel kunne være ganske så forskjellige sammenliknet med forventningene som legges til grunn i de to dommene.
Det viktigste er at studentene ser dette grunnleggende poenget, og ikke uten videre overfører synspunktene fra de to høyesterettsdommene til vårt tilfelle. Likevel må det med rimelighet kunne stilles ganske høye krav til sikring mot skader ved alle typer arrangementer som involverer mange mennesker. Kravet må kanskje sies å være såpass høyt i utgangspunktet, at det ikke nødvendigvis får så stor selvstendig betydning at arrangementet skjer på en skole, og med elever og barn som deltakere og gjester. Av rettspraksis følger det en rekke underordnede vurderingstemaer knyttet til spørsmålet om det skulle ha vært reagert på risikoen ut fra den ulovfestede culpanormen. Det er klart at Peder, Kari og de andre lærerne har den nødvendige tilknytning til risikoen for skade voldt av teltet på grunn av sitt tildelte ansvar for å sette det opp. Lærerne har også tilknytning gjennom at de aktivt setter opp og sikrer teltet. Studentene bør vente til den avsluttende helhetsvurderingen med å vurdere om tilknytningen til risikoen er så sterk at den forsterker oppfordringen til å reagere på risikoen. Tilknytningen bør nemlig sees i sammenheng med hvor praktisk og effektiv gjennomførbar den alternative handlingen er, og i sammenheng med risikoens størrelse (art og grad), når en foretar denne vurderingen. Med hensyn til den alternative handling som Kari skulle ha foretatt, så har vi på kurset anbefalt studentene å konkretisere handlingen allerede før de foretar en vurdering av risikoens karakter. På denne måten kan en lettere vurdere fortløpende om risikoens karakter tilsier reaksjon fra skadevolderens side, i gjennomgangen av de ulike risikoelementene. Studentene er imidlertid gitt frihet til å velge en annen fremgangsmåte. Det foreligger ingen bindinger i høyesterettspraksis med hensyn til hva som er riktig rekkefølge på dette punktet. Den alternative handling i dette tilfellet vil være forskjellig alt etter hvilket kritisk tidspunkt for å hindre skaden en fokuserer på: Når det gjelder den generelle risikoen for skade på grunn av teltet, kunne en sikret teltet enda bedre i bakken, brukt flere sandsekker, eller avlyst arrangementet. Skolen og lærerne har hatt god tid til å finne alternative løsninger, særlig siden problemstillingen knyttet til teltet og vinden har vært fremme tidligere også (selv om det ikke fremgår helt klart av faktum hvor mange år Peder, Kari og de andre lærerne har vært med på arrangementet). Hvis en i stedet fokuserer på det kritiske tidspunkt for å redde Marte ut av teltet, ville den alternative handlingen være å trekke med seg Marte ut av korridoren, jf. anførselen til Martes advokat på dette punktet. Både Peder og Kari hadde praktisk mulighet til å gripe fatt i Marte eller i hvert fall gi henne beskjed om å komme seg ut. Ut fra faktum virker det som om det i så fall ville vært nok tid å få henne ut av korridoren, slik at skaden ikke skjedde. Etter dette må det vurderes hvor stor risiko for skade som teltet og den manglende gjennomføringen av de alternative handlingene representerte. Risikoens art synes først og fremst å være personskader som følge av at teltet faller sammen, eller at noen blir truffet av teltduken eller stålbjelkene som var i bevegelse.
Det konkrete skadetilfellet viser at stålbjelkene kan representere en risiko for alvorlig personskade, selv om risikoen for mindre alvorlige skader kanskje er mer nærliggende. Stålbjelkene i teltet bidrar i hvert fall til at en ikke kan utelukke mer alvorlige skader. En stor teltduk har også i seg selv en kraft som kan volde skade dersom teltet faller sammen. Samlet gir risikoens art en ganske betydelig oppfordring til å reagere på risikoen. Med hensyn til risikoens grad, altså sannsynligheten for at den nevnte typen personskade skal inntre, kan det (som kommunen argumenterer med) anføres at det aldri har skjedd skader i forbindelse med tilsvarende arrangementer tidligere, selv om det også da har vært vind. Rent statistisk kan det dermed i utgangspunktet argumenteres for at det er liten grunn til å reagere på den generelle risikoen for skade, utover det Peder gjorde. På den annen side vil det forhold at teltet både denne gangen og tidligere tydeligvis ikke er optimalt sikret mot vind, indikere en vedvarende risiko for at vinden kan bringe teltet mer grunnleggende ut av balanse, slik det skjedde i dette tilfellet. Denne risikoen er nok vanskelig å beregne på forhånd. Men det forhold at det kan være risiko for alvorlig personskade, kan tilsi at en ikke gjennomfører arrangementer på denne måten, eventuelt ikke uten mer grunnleggende sikkerhetstiltak. Det kan også være en risiko for at folk blir truffet av teltduken eller stålbjelker som er i bevegelse, selv om teltet ikke faller sammen, jf. beskrivelsen i oppgavens faktum av hva som skjer med teltet på grunn av vinden. Når det gjelder situasjonen med Peder, Kari og Marte i korridoren når teltet er i ferd med å falle sammen, fremstår sannsynligheten for skade som større. Peder og Kari reagerer jo nettopp på en umiddelbar risiko for personskade når de forsøker å få folk ut av teltet, en risiko som også inkluderer Marte. Vurderingen av risikoens grad må imidlertid ut fra rettspraksis sees i sammenheng med rolleforventningen til den aktuelle gruppen av skadelidte. Forventningen til skadelidtegruppen om selv å unngå risikoelementene og skade på seg selv, kan etter rettspraksis redusere skadevolders oppfordring til å reagere på risikoen. Når det gjelder den generelle risikoen knyttet til teltet, kan en neppe forvente at deltakere eller gjester på arrangementet skal gardere seg mot denne typen risiko. Som sagt er denne typen risiko noe arrangøren forventes å gardere seg mot. Hvis en ser Når det gjelder hendelsen i teltkorridoren argumenteres det imidlertid med at Marte kunne forventes å ta vare på seg selv. Det kan være relevant under medvirkning, jf. nedenfor i avsnitt 2.3. På kurset er det formidlet at skadelidtes individuelle forhold, bør behandles under skl. 5-1 i forbindelse med skadelidtes medvirkning, jf. særlig vurderingen av egen skyld i denne sammenhengen. En har imidlertid eksempler på at Høyesterett selv ikke følger denne linjen, og studentene kan selvsagt velge å problematisere nærmere på dette punktet, så lenge en artikulerer den prinsipielle problemstillingen på en tydelig måte. Men også når en skal vurdere hvilken risiko for skade som forelå på det kritiske tidspunkt sett fra skadevolders perspektiv, kan de generelle forventningene til skadelidte i slike situasjoner, få betydning for risikovurderingen. På den ene side kan en si at det ikke er uvanlig at personer blir forfjamset i slike situasjoner, og at en ikke i for stor grad bør forventes å ta vare på seg selv hvis en enkelt kan hjelpe.
På den annen side vil det være mer naturlig å forvente at voksne tar vare på seg selv, enn at barn gjør det. Slik sett kan det være forsvarlig å prioritere det å få barn ut av teltet, og la voksne komme seg ut på egenhånd. Mot dette igjen kan det anføres at det neppe ville ta mye tid å få med seg Marte, eller å gi henne klar beskjed om å komme seg ut av teltet. Kandidatene vil kunne tenkes å komme inn på dommer hvor skadelidtes atferd eller reaksjon på situasjonen kan anses som irregulær, dvs. annerledes enn det som normalt kan forventes, jf. Hengebrodommen i Rt. 1964 s. 446 og Slengtaudommen i Rt. 2008 s. 184. På forelesningene er det blant annet nevnt at skadelidtes opptreden kan avvike så mye fra det som er det normale i forbindelse med forventningen til gruppen av potensielle skadelidte, at skadevolderen ikke kan forventes å reagere på risikoen for akkurat dette på det kritiske tidspunktet. Det er imidlertid neppe grunnlag for å vurdere Martes opptreden til å være på linje med skadelidtes opptreden i de nevnte dommene. At en kan bli forfjamset i en krisesituasjon, er noe annet enn å ta mer bevisst eller klar risiko, slik tilfellet var i Hengebrodommen og Slengtaudommen. Når det gjelder individuelle forhold på skadevolders side, kan subjektiv kunnskap om risikoen trekkes inn i vurderingen, men da i utgangspunktet i skjerpende retning, jf. det som skrives på s. 195 (midten) i Nygaards lærebok: I teltkorridoren vil vel de fleste potensielle skadevoldere og skadelidte ha kunnskap om risikoen når den er så umiddelbar. Dette kan sies å innebære en ekstra oppfordring til å reagere raskt og effektivt på begge sider. Når det gjelder den mer generelle sikringen av teltet har imidlertid skolen og lærerne hatt kunnskap om risikoen, og i tillegg hatt den oppe til diskusjon. Det kan hevdes å gi en særlig oppfordring til å unngå unødig risiko for deltakerne på arrangementet. En har hatt god tid og foranledning til å finne andre løsninger. Det kan hevdes at skolen og lærerne har tatt en bevisst risiko når det gjelder muligheten for skade, noe som lettere kan tale for ansvar enn det som ellers ville vært tilfellet. På erstatningsrettskurset er det fremhevet at det avslutningsvis i drøftelsen av uaktsomhet etter 2-1, er grunn til å foreta en samlet vurdering av om rimelige forventninger til virksomheten, skadevolderens tilknytning til risikoen, alternativ handlemåte, risikoens størrelse, rolleforventningen til skadevolderen, samt rolleforventningen til gruppen av skadelidte, tilsier at den skadelidte bør gis erstatningsrettslig vern i det konkrete tilfellet. Både i forbindelse med ansvarsgrunnlag og andre grunnvilkår for erstatning, vil det som regel bero på en helhetsvurdering om det bør gis erstatning eller ikke. På kurset er det fremhevet at skadelidte selv i utgangspunket kan sies å ha risikoen for skader som en utsettes for, og at det må en særskilt begrunnelse til for å overføre risikoen til skadevolderen. Det kan imidlertid diskuteres om dette prinsippet kommer på spissen på samme måte som ellers når det dreier seg om en skade voldt av skolens telt, på skolens område og på skolens arrangement.
Særlig om kumulative/anonyme feil: For arbeidsgiveransvar etter 2-1 er det etter rettspraksis aktuelt å kumulere flere ansattes mindre feil, dersom enkeltfeilene alene ikke er tilstrekkelige til å utgjøre uaktsomhet. (Dette gjelder også anonyme feil.) Også arbeidsgiverens egne feil kan kumuleres med de ansattes. Ut fra oppgavens faktum, bør studentene som sagt gå nærmere inn på dette. 2.3 Skadelidtes medvirkning etter skl. 5-1 Når det gjelder spørsmålet om Martes erstatning kan avkortes etter skl. 5-1 på grunn av medvirkning til egen skade, må det innledningsvis nevnes at dette ofte er et svakt punkt hos studentene. Erfaringsmessig synes det å være vanskelig å vurdere kravet til reaksjon på risiko for skade på seg selv. Problemstillingen knyttet til medvirkning er plassert som punkt 5 i kursets sekstrinnsskjema. Det økonomiske tapet på skadelidtes hånd skal nå være utmålt, jf. punkt 4 i det samme skjemaet. Spørsmålet er om medvirkningen til egen skade fra skadelidtes side, gir grunnlag for en avkortning av det utmålte beløpet, jf. momentene i skl. 5-1 nr. 1, 1. punktum. I forbindelse med skl. 5-1 nr. 1, må det først drøftes om skadelidte har medvirket ved egen skyld, som henholdsvis representerer et krav om årsakssammenheng og et krav om culpaansvar. I vurderingen av egen skyld skal en etter lovforarbeider og rettspraksis ta stilling om Marte burde handlet annerledes i den aktuelle situasjonen ut fra vurderingskriteriene til den ulovfestede culpanormen. Spørsmålet er altså om Marte burde ha reagert på risikoen for skade på seg selv i teltkorridoren ved å komme seg ut av korridoren raskere. Den alternative handlingen ville altså vært å ha gått eller løpt ut av korridoren sammen med Peder og Kari, noe som fremstår som praktisk gjennomførbart og effektivt for å hindre skade. Når det gjelder vurderingen av risikoens art og grad med hensyn til skade på Marte selv, så fremstår det som risikopreget å bli værende i korridoren under de aktuelle omstendighetene. Marte har altså en klar oppfordring til å komme seg ut av teltkorridoren. Situasjonen er likevel såpass uvanlig og uoversiktlig, samtidig som hendelsesforløpet utvikler seg raskt, at det er vanskelig uten videre å si at skadelidte har handlet uaktsomt. Til det er risikobildet for uklart og tidsmarginene for små. Når det gjelder kravet om at skadelidte har medvirket, kan vi i tråd med betingelseslæren, legge til grunn at Marte sin skade neppe ville skjedd hvis Marte hadde kommet seg ut av korridoren. Det kan likevel spørres om Martes bidrag til skaden var vesentlig nok til at det er naturlig å knytte ansvar til bidraget, jf. at dette var et vurderingstema i p-pilledom II (Rt 1992 s. 64). Skolens manglende sikring av teltet over flere år, sammen med manglende oppfølgning fra Peder og Karis side i korridoren, kan hevdes å være så mye mer dominerende som årsaksfaktor, at det ikke er naturlig å knytte medansvar til dette bidraget. Dersom en kommer til at Marte har medvirket til sin skade ved egen skyld, eventuelt som en subsidiær drøftelse, må det foretas en vurdering av hvor mye erstatningen skal avkortes, ut fra momentene i skl. 5-1 nr. 1, 1. punktum. På dette punktet kan det ut fra tidligere eksamensprestasjoner forventes enda mindre fra studentenes side enn det som gjelder drøftelsen av de to foregående vilkårene.
Etter 5-1 nr. 1, 1. punktum skal det tas hensyn til atferden, noe som innebærer en avveiing av skadevolders og skadelidtes respektive skyldgrad og etiske klander. Her vil nok de fleste regne skolens og lærernes skyld som betydelig større enn Martes egen. Martes bidrag til skaden er i realiteten bare at hun blir forfjamset. Vurderingen på dette punkt vil nødvendigvis måtte ta farge av vurderingen av skadevolderens uaktsomhet i forbindelse med arbeidsgiveransvaret. Det skal også tas hensyn til atferdens betydning for at skaden skjedde. Her skal skadevolders og skadelidtes bidrag til at skaden skjedde, vurderes i et årsaksperspektiv. Også her kan det være større grunn til å se skolen og lærerne som den dominerende årsaksfaktor, enn skadelidtes opptreden. Når det gjelder momentet omfanget av skaden, dreier det seg om skadevolders og skadelidtes bidrag til omfanget av skaden i et årsaksperspektiv, samt omfanget av skaden i seg selv. Dette momentet gir vel oppgavens faktum ikke noen spesiell grunn til å problematisere. Momentet forholdene ellers gjelder sosiale hensyn, Rt. 2005 s. 887 (Bal. 7), og spørsmålet om skadevolder burde hatt forsikring, Rt. 2005 s. 1714 (avsnitt 29). Kommunen kan antas å være selvassurandør, og må da antakelig regnes for å ha forsikring i denne sammenhengen. Også dette vil være et argument for ikke å avkorte i for stor grad. Avkortningen av erstatningssummen skjer etter rettspraksis i brøkdeler, jf. for eksempel Alpindommen i Rt. 2000 s. 1991. 2.4 Generelt om kandidatenes besvarelser av første del av praktikumsoppgaven Ganske mange kandidater har vansker med å se alle de ulike dimensjonene i praktikumsoppgaven som er beskrevet foran. Det er forståelig, og det bør ikke trekkes for mye for ufullstendige besvarelser dersom det samlet sett vises god og grunnleggende forståelse. Det er likevel uheldig dersom studentene i det hele tatt ikke kommer inn på poenget med kumulative feil knyttet til arbeidsgiveransvar, eller dersom en ikke ser at også handlinger eller unnlatelser i forkant av hendelsen i teltkorridoren, må vurderes med tanke på om det foreligger et ansvarsgrunnlag. Det teller også negativt dersom kandidaten ikke behandler spørsmålet om skadelidtes medvirkning i det hele tatt. 3. Praktikumsoppgave - tvisten mellom Marte og ABC AS 3.1 Grunnvilkårene for erstatning Det er ikke tvilsomt at ABC AS er påført et økonomisk tap, slik at grunnvilkåret om skade er oppfylt, jf. skl. 4-1. Vurderingen av ansvarsgrunnlag blir som under punkt 2 i veiledningen. Spørsmålet er altså om grunnvilkåret om årsakssammenheng er oppfylt, nærmere bestemt om det er grunnlag for å foreta rettslig avgrensning som følge av at det dreier seg om et tredjemannstap. I rettspraksis har Høyesterett lagt seg på en restriktiv linje i så måte, og i mange tilfeller ikke gitt erstatningsrettslig vern for tredjemanns økonomiske tap der primærskaden er en tingsskade eller en personskade. I disse tilfellene har det ikke blitt problematisert om skaden er påregnelig. I stedet har det blitt problematisert om skaden er for fjern eller avledet.
3.2 Oversikt over bakenforliggende rettspraksis I det følgende gis det en oversikt over sentral rettspraksis for sensorenes skyld. Det er selvsagt ikke meningen at studenten skal gjøre rede for innholdet i dommene i samme utstrekning. Studentene må først og fremst drøfte det konkrete tilfellet. Jeg tar likevel såpass mye med fordi det bygger på skriftlige svar som studentene har fått fra meg underveis i kurset, og som er gjort tilgjengelig for alle. Dermed gir det følgende et bedre grunnlag for å vurdere hva som er realistisk å forvente fra studentenes side. De sentrale dommene er her Kabeldommen og Flymanøverdommen som gjaldt tilfeller der primærskaden var tingskade, og Arbeidsgiveravgiftdommen og Nøkkelmann/Skiltmakerdommen som gjaldt tilfeller der primærskaden var personskade. De to sistnevnte dommene viser at vurderingstemaene fra Kabeldommen og Flymanøverdommen er aktuelle også i personskadetilfellene, slik som i vårt tilfelle. Kabeldommen gav erstatning for tredjemannstap med den begrunnelsen at det dreide seg om en konkret og nærliggende interesse på tredjemanns side. Mer spesifikt argumenterte Høyesterett med at tredjemanns konkrete og nærliggende interesse ble ofret ved at det ble sluppet ut et anker som kunne skade kabelen og strømtilførslen til et verksted (tredjemann), for å ivareta rederiets (arbeidsgivers) interesse i at skipet ikke skal ta skade. Både Nøkkelmann-/Skiltmakerdommen og Arbeidsgiveravgiftdommen angir konkret og nærliggende interesse som et vurderingstema, ved siden av vurderingstemaet nærhet i årsakssammenhengen. Dette bekrefter at både Kabeldommens og Flymanøverdommens vurderingstemaer kan overføres til tilfeller der primærskaden er en personskade. Men ikke i noen av tilfellene ble vurderingstemaet konkret og nærliggende interesse ansett som anvendbart på det konkrete tilfellet, rett og slett fordi det ikke gjorde seg gjeldende omstendigheter som tilsvarte situasjonen i Kabeldommen. Arbeidsgiveransvardommen, nevner begge tilnærmingene innledningsvis, men synes til slutt å anvende Flymanøverdommens tilnærming: "Storebrand har anført at et avledet formuestap som hovedregel ikke nyter erstatningsrettslig vern, og at kravet av den grunn ikke kan føre frem. Selv om jeg er enig med selskapet i at det må settes grenser for erstatningspliktens omfang, finner jeg det mer hensiktsmessig i dette tilfellet å foreta en vurdering av om tapet gjelder en «konkret og nærliggende interesse», jf. Rt-1955-872. I en slik vurdering må det også legges vekt på hvem som bør bære risikoen for tapet ut fra en rimelighetsvurdering, jf. Rt-1973-1268. Som vanlig innen erstatningsretten må det kreves at utgiften har vært nødvendig, sett i relasjon til skaden. Det må dessuten vurderes om et tap som skyldes en avtale mellom den direkte og den indirekte skadelidte, kan kreves dekket av skadevolder. Spørsmålet om erstatning for et indirekte tap for tredjeperson er behandlet bare i noen få dommer fra Høyesterett. Dommen i Rt-1955-872, som ankemotparten har påberopt seg, gjaldt et særegent forhold, Side 1762 og domsresultatet må anses begrunnet i de spesielle omstendigheter i saken, jf. førstvoterendes uttalelse i Rt-1973-1268 på side 1272. Heller ikke dommen i Rt-1973-1268 gir noen
umiddelbar veiledning med tanke på den foreliggende sak, selv om jeg mener saken må avgjøres etter de retningslinjer som er skissert i førstvoterendes votum." I Nøkkelmanndommen uttales det så: "Av dei norske dommane om tredjemannsinteresse er det nok denne siste dommen om arbeidsgivaravgift som har størst interesse. I denne dommen er det om kravet på dekning av avtalefesta, lengd sjukepengeperiode, sagt at arbeidsgivar er «nærmest til å bære tapet», at han er nærast til å ha «kontroll med» omfanget av slike framtidige tap, og at det er «tilfeldig» om slike utgifter kan krevjast dekt av ein skadevaldar. Oppsummeringsvis heiter det at det ikkje er «rimelig» at skadevaldar skal svare for eit tap som i første rekkje må reknast å kome av ein avtale mellom arbeidsgivar og den tilsette skadelidne." Dermed er det Flymanøverdommens tilnærming som anvendes også i denne dommen. Hittil i rettspraksis har Høyesterett altså valgt ett av vurderingstemaene i alle de aktuelle dommene knyttet til tingsskade (Kabeldommen og Flymanøverdommen) og personskade (Arbeidsgiveravgiftdommen og Nøkkelmann-/Skiltmakerdommen). Men en kan ikke utelukke et tilfelle som gjør det nødvendig å bruke begge tilnærmingene fordi det plasserer seg "midt mellom" Kabeldommen og Flymanøverdommen. Kabeldommen var jo et ganske klart tilfelle av "konkret og nærliggende", mens Flymanøverdommen nokså klart ikke var det. Får en elementer fra begge saksforholdene, kan det bli aktuelt en samlet vurdering av begge tilnærmingene sett under ett. Om det er grunnlag for en slik samlet vurdering, kunne vært en problemstilling i seg selv. Jeg mener at det må være grunnlag for det, rett og slett ut fra alminnelige regler om parallelltolkning av høyesterettspraksis. 3.3 Vurderingen av det konkrete tilfellet I vårt tilfelle kan det nettopp hevdes å gjøre seg gjeldende et faktum som aktualiserer vurderingstemaene både fra Flymanøverdommen og Kabeldommen, og som kan sies å plassere tilfellet et sted midt mellom de to dommene med tanke på erstatningsrettslig vern. På den ene siden har tilfellet likhetstrekk med Nøkkelmanndommen (og dermed Flymanøverdommen) ved at en skade på sentrale personer i selskapet kan sees som selskapets egen risiko. Slike personer kan bli skadet eller syke av så mange årsaker, og det kan fremstå som en tilfeldig fordel for tredjemann dersom det gis erstatning. I stedet kan det hevdes at selskapet bør gardere seg mot denne driftsrisikoen ved ikke å gjøre seg så avhengig av en enkelt person i kontraktsforhandlingene. På den annen side avviker vårt tilfelle fra Nøkkelmanndommen ved at det ikke bare var én ansatt i selskapet. Dermed er det ikke like nærliggende å hevde at selskapet har gjort seg for avhengig av en enkeltperson. Det er jo ikke til å unngå at noen personer vil være mer sentrale enn andre i kontraktsforhandlinger, og at selskapet dermed uansett kan bli sårbart. Også i slike tilfeller kan en imidlertid hevde at dette er en alminnelig driftsrisiko ved et selskap som en som tredjemann ikke nødvendigvis bør få erstatning for. Tilfellet i oppgavens faktum har likevel en god del fellestrekk med situasjonen i Kabeldommen der den ansatte i rederiet ofret tredjemanns interesse til fordel for egne interesser. Det kan hevdes at Peder (og Kari) ofrer selskapets interesser til fordel for skolens og elevenes
interesser ved ikke å ta seg av Marte da teltet var i ferd med å falle ned. Både Peder og Kari hadde spesifikk kunnskap om forbindelsen mellom Marte og selskapet i så måte. Det er imidlertid ikke klart hvor langt en kan trekke dette synspunktet. Det kan hevdes at det ikke foreligger en like konkret og nærliggende interesse som i Kabeldommen i vårt tilfelle. 3.4 Generelt om studentenes besvarelse av andre del av praktikumsoppgaven Det er ganske mange kandidater som ikke ser poenget knyttet til Kabeldommen. Det må trekke ned, men samtidig ikke for mye dersom en klarer å få noe ut av anvendelsen av Nøkkelmanndommen på det konkrete tilfellet i oppgaven. Dersom kandidaten overhodet ikke synes å være klar over eksistensen av Nøkkelmanndommen og Arbeidsgiveravgiftdommen, må det naturligvis trekke ned. 4. Teorioppgave Jeg har på forelesninger og i skriftlige svar til studentene gitt uttrykk for at Rt. 2015 s. 216 (som gir vern for det å gjenetablere skogsfølelsen på en eiendom) ikke nødvendigvis utvider det erstatningsrettslige vernet for ikke-økonomiske interesser. Høyesterett er bare ikke like klare som i Leiebildommen med hensyn til at erstatningsrettslig vern krever at interessen må være alminnelig anerkjent som en verdi i samfunnet for at en skal få erstatningsrettlig vern (i form av dekning av utgifter for å ivareta interessen). Det er vel nokså klart at en eiendoms utseende eller estetikk er alminnelig anerkjent som en grunnleggende verdi i samfunnet, og i det perspektivet er ikke dommen i Rt. 2015 s. 2016 spesielt oppsiktsvekkende. Men hvis en forstår dommen slik at den gir et mer alminnelig vern for eierens subjektive opplevelser knyttet til eiendommen, noe jeg mener det neppe er grunnlag for ut fra helhetsinntrykket av dommen, så blir det selvsagt annerledes. Jeg har skrevet noe om dommen i en engelsk rapport som jeg gjengir nedenfor. Her ser du også hvordan dommen kan være litt tvetydig på det punktet du spør om: "2. HR 13 February 2015, Norsk Retstidende (Rt) 2015, 216: Restoring a Property to its Original Condition as Pecuniary Loss a) Brief Summary of the Facts A cabin owner, believing he had his neighbour s consent, felled trees in a forest area on the neighbouring property in order to improve the sea view from his own property. Fourteen pines trees were felled and five others topped. The market value of the neighbouring property had not been reduced, but the neighbour claimed damages for pecuniary loss associated with restor-ing the property to its original condition. b) Judgment of the Court The Supreme Court found that the cabin owner had acted with gross negli-gence. A loose conversation and unanswered e-mails regarding the cutting of trees was not enough to justify the belief that the neighbour had consented to the felling. According to the Court, the compensation for the pecuniary loss had to be based on 4-1 in the Norwegian Act of Compensatory Damage concerning damage to property and pure economic loss, which states that the economic loss of the claimant should be compensated. This was to be interpreted as a
right to be restored economically to a situation as if the damage had not happened. For the neighbour, the Supreme Court noted, the damage consisted in a reduced enjoyment of his property, due to less shielding and a negative perception of the demolished forest area. Based on previous verdicts by the Supreme Court, expenses used to restore a previous condition could be considered a pecuniary loss according to 4-1, as long as the incurred expenses were shown to be a probability. Regarding the compensation, the Supreme Court stated the claimant s duty to limit the loss according to skl 5-1 sec 2. 57, lit b in the Norwegian Act of Pollution Control, forurensningsloven, was taken as a starting point considering this duty, stating that a claimant must take reasonable measures to prevent, limit, remove or mitigate damage. A complete restoration of the trees in their original height between 7 and 10 metres would cost approximately NOK 1,500,000 (approx 160,000), while trees between 1.5 and 4 meters would cost approximately NOK 200,000 (approx 21,000). The claimant could not be awarded the costs of a full restoration of the forest. However, the dramatic change in the appearance of the property due to the loss of forest, made it reasonable with a faster restoration of the character and qualities of the forest, than would be possible with the cheapest alternative. Thus, the expenses of some larger trees should be includ-ed in the damages. The claimant was awarded NOK 400.000 (approximately 42.000 EURO) in damages, although NOK 200.000 would have been enough to shield the property with new trees. However, the expences of restoring some of the higher trees, beyond what was necessary for shielding, was included in order to reestablish the feeling of forest for the claimant, according to the Supreme Court. The Supreme Court explicitly stated that the degree of negligence was not of relevance when awarding damages. c) Commentary The pecuniary loss of restoring non-pecuniary interests (sometimes called ideal interests by authors in Norwegian tort law) has been considered protected by the Supreme Court in previous cases, as noted by the Supreme Court itself. However, the case in Rt 2015, 216 can be considered a step towards a stronger protection of such interests. To award damages based on the enjoyment of the forest and the restoration of the feeling of forest may in fact be seen as quite farfetched. In previous cases more specific and concrete individual or public interests have been at stake: A Supreme Court verdict in Rt 1992, 1469 awarded a car owner damages for the expenses to hire a car after an accident that wrecked her car a few days before leaving for a road trip in Europe. Although the vacation was considered a non-pecuniary interest, the Supreme Court regarded the economic investments in the ownership of the car, and the different uses of a car based on this investment, as a protected interest. In two Supreme Court cases from 1996 and 2013, the Court then awarded damages to the Norwegian government for expenses which were incurred in the government s fullfilment of its duties and interests towards the public: In Rt 1996, 1473 the Supreme Court awarded the Norwegian government damages for expenses incurred in order to build a temporary bridge after an accident weakening the Skjerping Bridge so that it no longer could accommodate the same level of traffic. Although the tortfeasor argued that the government suffered no direct pecuniary loss as a result of the accident, securing the flow of the traffic was seen as an important practical matter and duty of
the government, and the government s expenses were considered a direct consequence of the accident. In Rt 2013, 116 the Supreme Court awarded damages to the Norwegian government for expenses incurred for excavation works after a hunting pit from the Iron or Middle Ages, protected by the Norwegian Act Concerning the Cultural Heritage, had been damaged by a road construction. Conserving a cultural heritage was considered a protected ideal interest, especially since the previous heritage legislation contained an explicit regulation of damage, with the new heritage law leaving the question to common tort law. The damages in Rt 2015, 216 on the other hand, based on the claimant s enjoyment and feeling of the forest, protects an interest that could be seen as lacking the more immediate ideal interests in the previous three cases. Yet the non-pecuniary interest in restoring a property to its original condition for aestethic reasons can be considered a quite universally recognized interest among property owners. From this perspective, and reformulated in this manner, the verdict of the Supreme Court can be considered to be a natural extension of the previous cases regarding compensation for more immediate non-pecuniary interests." Likevel kan en ikke utelukke at noen av de mer liberale uttalelsene i 2015-dommen, åpner for et noe større vern for ikke-økonomiske skader for fremtiden. Noen kandidater trekker inn andre dommer knyttet til grunnvilkåret om skade, slik som Steriliseringsdommen og Fosterdiagnostikkdommen. Det kan være greit å sette tematikken inn i en slik kontekst dersom det gjøres kort, men det er lite å hente her når det gjelder en grundigere analyse. Poenget er først og fremst å sammenlikne dommen fra 2015 med tidligere dommer angående utgifter til dekning av ikke-økonomisk skade.