DIDRIK SØDERLIND STIAN KILDE AAREBROT PRESTEN OG ATEISTEN

DIDRIK SØDERLIND STIAN KILDE AAREBROT PRESTEN OG ATEISTEN

2014 Humanist forlag og Mentor Medier AS. Vårt Land forlag er et imprint i Mentor Medier AS Omslagsfoto: Tine Poppe Photography Omslag: Lilo design Bokdesign: Synne Tangen Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: 978-82-82821-0-87 (epub) ISBN: 978-82-82821-0-49 (trykk) «Folkeeventyr» av R.S. Thomas er sitert fra Ein stad mellom tvil og tru, Efrem forlag 2013 www.humanistforlag.no www.vlforlag.no

Kjære leser Du holder nå noe så gammeldags som en brevveksling i hendene. Hvorfor i all verden velger forlag og forfattere en så utdatert form, tenker du kanskje. Er det jåleri? I en tid hvor det meste av kommunikasjon foregår i en rasende fart på elektroniske plattformer, er det vanskelig å finne plass til lengre refleksjoner. Man forventer svar ganske umiddelbart, og både kommunikasjon og diskusjon bærer ofte preg av dette. Meningsutvekslinger, skyttergravsdiskusjoner og konstatering av eget ståsted tar plassen, og vi mangler gode arenaer for lengre refleksjoner. Da kan det være vanskelig, selv for gode venner, å snakke om de dypere temaene. For hvor er det plass, og når har vi tid? I denne boka møtes to gamle venner for å snakke om sin tro og sitt livssyn. Dette er ikke et enkelt tema, men de drives av ønsket om å forstå hverandres ståsted, og å forstå hva som foregår i den andres hode og hjerte. De har dyp respekt for hverandre, samtidig som de vet at om de pirker i det, så vil forskjellene komme frem, på godt og vondt. Og skal man først risikere å snakke med hverandre om noe så personlig som tro og livssyn, krever det både åpenhet og tid til å tenke seg om. Brevformen åpner for dette. Didrik Søderlind er rådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør for tidsskriftet Humanist. Han kaller seg yrkesateist, men begrenser seg ikke til sine egne miljøer og er for eksempel fast spaltist i Vårt Land. Han har også skrevet boken Kristen-Norge: En oppdagelsesferd (Spartacus forlag), der han forsøkte å fange mangfoldet i dagens norske kristenliv. Livssynsinteressen preger også fritiden, som når han sammen med gode venner driver klubben Kjettersk Kjeller, som arrangerer akademiske foredrag om det obskure og okkulte. Eller begraver seg i bøker og besøker gudshus for å oppleve tro og religion i alle sine former.

Stian Kilde Aarebrot er prest, forfatter og daglig leder for Substans. Substans er et praksisnettverk som jobber med å omsette kristen tro til handling. Han har gjennom en årrekke vært en sentral person i den subkulturelle menigheten Sub Church i Oslo og var med på å etablere Sub Scene, menighetens konsertscene uten aldersgrense. I en elevartikkel om Sub Scene ble det påpekt at «Stians stil er avslappet og bærer preg av rock». Han ble tidlig i tenåra helfrelst på ekstremmetall og spilte på 2000-tallet gitar i bandene The Crest og Vardøger. Disse er altså venner fra mange år tilbake og møttes gjennom sine felles subkulturelle interesser. På mange måter er de ganske like. På andre måter står de på hver sin side av det som for mange kan virke som en uoverstigelig avgrunn. Men ikke før nå, her i denne brevvekslingen, har de tatt tak i det. Og her møtes forfattere, redaktører og forlag. Det har vært et svært spennende samarbeid, hvor de merkeligste spørsmål dukker opp. Skal man skrive gud med stor eller liten G, for eksempel? Og er det en vesentlig detalj, egentlig? Du er herved invitert inn i brevvekslingen mellom en troende og en ateist. Vi håper du blir utfordret og beriket. Arne Christian Konradsen Bente Pihlstrøm, redaktører

22. januar Kjære Stian, I helga ble du ordinert til prest. Hva annet kan jeg si enn «gratulerer»? Jeg skulle gjerne ha vært der, men var på reise. Håper det gikk bra. Du har vel solid med erfaring som sommervikar (eller, som jeg kaller det, «feriebiskop») allerede, og jeg har alltid syntes du har en fin balanse mellom det jordnære og det opphøyde når jeg har sett deg utføre din pastorale gjerning. Så jeg føler meg sikker på at du kommer til å bli en bra prest. Vel, nok gratulasjoner. Nå som du har presteansvar, skal du fanker n meg få svi for det også. Som tidligere langvarig medlem av Den norske kirke forlanger jeg tilbakevirkende medlemsservice. En slags sjelesorg, kanskje? Saken er at jeg ikke er helt frisk på sjela, og jeg har ikke helt fått meg til å snakke skikkelig om det med noen. Det er ikke det at jeg mangler mennesker rundt meg som er villige til å høre, men jeg har en aversjon mot å dele mine problemer med andre. Jeg er veldig sjenert på en del ting, og kanskje særlig akkurat de tingene jeg nettopp burde ha delt med noen andre. Faktisk vet jeg ikke helt om jeg ville ha turt å si disse tingene til noen ansikt til ansikt. Dataskjermen er passende anonym, som en av de skrifteboksene nordmenn som meg vel egentlig bare har sett på film. Fader, tilgi meg, for jeg har syndet. Eller noe sånt. Jeg har slitt med lav selvfølelse hele livet, vært en av dem som har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg er til. Jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet for alt jeg skulle ha gjort og skulle ha fått til. I perioder er det sånn at jeg ikke klarer å glede meg over det jeg faktisk får til, fordi jeg egentlig føler at jeg burde ha drevet med noe annet, noe

viktigere, noe større. Jeg kan bli liggende våken om natten mens alle mine usikkerheter og dårlige samvittigheter paraderer forbi sengen min. Demonene kommer i de små timene. Når jeg leser en bok eller en avis og ser hva folk har utrettet, kan jeg kjenne små stikk av misunnelse, mens det jeg selv er og faktisk har fått til, føles helt uvesentlig og latterlig. Heldigvis går det fort over, men det er slitsomt. Og for å gjøre det enda mer komplisert: Jeg vet jo egentlig at det ikke er slik. Jeg er jo klar over at de aller fleste mennesker rundt meg faktisk ikke bryr seg det spøtt om hvordan bankkontoene mine ser ut eller hvor stort boareal jeg bor på eller hva slags stillingsbeskrivelse jeg har. De er opptatt av om jeg er ålreit og pålitelig. Jeg har også hele livet prøvd så godt jeg kan å gi litt blaffen i hva andre folk synes om meg. Så i tillegg til disse idiotiske, slitsomme følelsene har jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler dem. På torsdag hadde jeg en samtale med noen lærere og elever fra en kristen lærerlinje i Bergen. En av dem sa noe jeg likte, nemlig at det er mennesket som trenger å helbredes. Og jeg lurer på om jeg trenger å helbredes. Kanskje du har noe som kan gjøre meg frisk? Det føles litt rart å legge hodet på blokka på denne måten, men det føles også viktig. Det føles som om mye av det jeg ser i debatter over livssynsgrenser, handler om hvor fint det er å være frelst, eller hvor fint det er å frigjøre seg fra religionens tvangstrøye, eller noe sånt. La oss ikke begynne der. La oss heller kanskje unngå å gå dit i det hele tatt. En del ateister kan nok le av kristnes tro på en slags himmelsk far. Selv gjorde jeg i alle fall det i yngre år. Jeg mente at kristne var svake, at de trengte en slags himmelsk kosebamse for å mestre livet. Som ateist var jeg selvfølgelig sterkere, fordi jeg våget å se realitetene i øynene og møte dem uten sutteklut. Med årene har jeg heldigvis sluttet å tenke slik. Ikke bare fordi jeg har

forstått at det å være kristen ikke er så enkelt som en del religionskritikere skal ha det til, men også fordi jeg noen ganger selv føler savnet etter å ha «verdens sterkeste pappa», for å stjele tittelen fra en av bøkene dine (som jeg dessverre ikke har fått lest ennå). Kanskje er det lettere å takle det moderne livets tomhet dersom man har et slikt punkt, ikke bare utenfor seg selv, men utenfor selve verden og selve tiden, å forholde seg til. Samtidig er det nok en del av kynikeren fra ungdomsårene igjen i meg. Og jeg har jo også blitt kjent med mange kristne opp gjennom årene som har gitt meg innblikk i hvor vanskelig og krevende det kan være å ha en gudstro. Jeg har vært i mange kirker, forsamlinger og bedehus de siste årene og lagt merke til at et populært prekentema er fraværet av Gud. Så kanskje er det ikke noe lettere å være kristen. Hva tenker du, Stian? Og hva sier du? Kan du helbrede meg? Hilsen din venn Didrik

24. januar Hei, Didrik Tusen takk for det aller første brevet fra deg til meg. Det første som slår meg, er hvorfor i heite skriver vi ikke mer brev? Hvor lenge har vi kjent hverandre nå? Jeg var i alle fall på hils med deg allerede for ti år siden, og nå føles det som om ett brev har gjort meg omtrent dobbelt så godt kjent med deg. Det minner meg om en opplevelse jeg hadde på prestestudiet for, ja, også det omtrent ti år siden. Vi var kommet til siste semester, praktikum, som det heter, halvåret da alt du ennå ikke har lært om å være prest (det aller meste), skulle på plass. Et semester som helst burde ha vart i 20 semestre (kanskje det er derfor jeg først nå følte meg klar for ordinasjon). Vi skulle ha oppstartshelg. Det aller første vi gjorde, var å sette oss i en ring, både studenter og lærere, for å dele troshistoriene våre med hverandre. På cirka ti minutter skulle vi dele fortellingen om oss selv, med fokus på trosdelen av den. I rundt tre timer satt vi og lyttet til hverandre. Lærerne begynte og satte standarden. Det var mye sårt som kom opp. Skilsmisser, fraværende foreldre, dårlig selvtillit, perioder med sterk tvil og så videre. Men også mange rørende historier, om det som hadde båret dem gjennom livet, om viktige hendelser som hadde bekreftet og styrket troen. På slutten av dagen føltes det som om jeg kjente disse menneskene bedre enn enkelte venner jeg hadde hatt jevnlig kontakt med siden videregående. Litt av den samme følelsen sitter jeg igjen med etter brevet ditt. Jeg tror grunnen til at det skal så lite som et brev eller ti minutter med personlig historiefortelling til for å komme «dobbelt så dypt», er at det rett og slett er svært få arenaer i dag der det føles naturlig å tråkke ut av komfortsonen og fortelle om det man egentlig går og tenker på. Kirka

har også en lang vei å gå før den er der den burde være i forhold til dette, men jeg sitter allikevel med følelsen av at det er mer kultur for «deling av liv» i kristne kretser. I alle fall er det min erfaring. Psykolog og president i The American Psychological Association, Hobart Mowrer, sa i 1969 at urkirken var det mest kraftfulle terapeutiske samfunn som noen gang hadde eksistert, og at denne egenskapen var en viktig grunn til kirkens fremgang. Hva var det terapeutiske elementet? De bekjente synd for hverandre og ble tilgitt og forsont med hverandre. Jeg tror vi alle har behov for å lette hjertet oftere enn det våre sosiale koder tillater. Det er bare å observere hva som skjer etter fire halvlitere, eller det sterke behovet for å utlevere seg på sosiale medier. I dag er det ofte bartenderen som har overtatt rollen som skriftefar, etter at protestantene dessverre kvittet seg med skrifteskatten. Men jeg står i fare for å skrive langdrygt om det å dele liv istedenfor å faktisk dele. Jeg hadde i grunnen planlagt å sende deg et kort brev, siden jeg har ligget rett ut med omgangssyken i natt og samtidig prøver å samle krefter til en fødsel som på papiret skal starte i dag. Brevskriving gir rom for større åpenhet, men ulempen er at det er rimelig sårbart å vente på svar når man har vridd opp sjela og sendt alt sølet av gårde. Derfor var det viktig for meg å få sendt et svar raskt, men brevet ble til slutt ganske langt. Det er ikke lett å stoppe når man først har begynt å skrive. Du skriver om dårlig selvtillit. Jeg kjenner meg igjen. Lav selvfølelse kan virke nesten uhelbredelig, og her er det neppe noen forskjell på kristen og ateist, til tross for uendelig mange «du vet vel om at du er verdifull»- prekener. Jeg tror dette delvis er en «arvesynd» som flyter rundt i blodet til alle som stammer fra Jante. Du har i det minste forsøkt å ikke bry deg om hva folk tenker om deg. Som kristen føles det ikke helt lov bare å gi beng. Og sideblikkets utakknemlighet er med nesten daglig. Da jeg gikk og kjente på at jeg muligens kanskje langt der inne