Ingeborg Senneset Anorektisk Med forord av Finn Skårderud
Innhold SULT/BESATT Rapport fra et konkret helvete Forord av Finn Skårderud FORFATTERENS FORORD DEL I: LEVANGER DEL II: STJØRDALEN DEL III: ØSTMARKA Epilog
SULT/BESATT Rapport fra et konkret helvete av Finn Skårderud Dette er katastrofeprosa. Ingeborg Sennesets Anorektisk er sterke dagboksnotater fra en katastrofe som går over år. Faglige tradisjoner, i dette tilfellet faget psykiatri, beskriver fenomener utenfra. Utover det trengs absolutt noen språkføre og modige mennesker, som forfatteren av denne boken, som har stått i det, og som kan bidra med sine rapporter innenfra. Både innenfra-perspektivet og utenfra-perspektivet er nødvendige om vi skal få bedre forståelse av problematiske fenomener, som i neste omgang kan hjelpe oss til å nærme oss på bedre vis. Vi som skal nærme oss kan være familie, venner og profesjonelle, som lærere, helsesøstre og behandlere og vi vet at mange som selv lider, kan få redskaper til å være mer sjenerøse med seg selv når de har noen gode beskrivelser å lene seg mot. Vondt og farlig Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen. For noen kan det være lettere symptomer som forsvinner uten profesjonell hjelp. For andre er det verre. Spiseforstyrrelser utfordrer oss
på forskjellige vis. Noen vil mene at det er få fenomener som utfordrer oss klinikere like mye som alvorlige spiseforstyrrelser, og da især anoreksi. Følgende er langt fra hele bildet, men slik kan det også se ut: Det er et stort frafall fra behandling, pasienter har ofte en vaklende motivasjon til å bli friske, dette er psykiatriens mest dødelige lidelse, tilstandene kan vare i tiår, drømmer blir knust, liv og familieliv blir ødelagt, og behandlingsresultatene er ikke gode nok. Det finnes mange myter om spiseforstyrrelser. Én kan være at det er en slags overspent forfengelighet hos unge mennesker, jenter især, som har lest litt for mye mote-, fitness- eller sunnhetsblogger. Myter kan være både sanne og usanne. Ja, det er absolutt noe i det, dette med normer og idealer for kropp, skjønnhet og sunnhet. Men i denne boken synes slikt mindre relevant. Dette er en rapport fra en person som følte seg drevet til å plage seg selv. Det går på livet løs. Boken begynner omtrent da hun fikk karakteren A på avsluttende eksamen i sykepleierutdannelsen. Men den teoretiske kunnskapen om hvordan gi omsorg for andre har svært lite å gjøre med hennes evner til å ta hånd om seg selv. Det er stryk i egenomsorg. Hva kan barnet Ingeborg innbille seg at hun har gjort, siden hun mener at hun fortjener en slik straff? Da hun var yngre fant hun ut at selvsult var en av de minst synlige former for selvskade. Hun er i boken en som i perioder kaller seg Ingen, og som virkelig savner visshet om hvem hun er eller vil være? Smerter noen påfører seg selv kan være deres ene lindring for et sår andre ikke kan se.
Denne boken forklarer ikke alvorlige spiseforstyrrelser. Den beskriver i stedet slike fenomener. Vi får ikke vite noe særlig om hvorfor et barn, forfatteren Ingeborg Senneset, begynner å gå løs på seg selv. Vi lurer naturlig nok. Vi får heller ikke vite noe om etter. Men vi tenker selvsagt på hvordan det har gått. De siste notatene er fra oktober 2010. Hun ble først skrevet ut fra sykehuset sommeren 2012. Det er da heller ikke denne tekstens hensikt å fordype seg i før og etter. Bokens mål og metode og absolutt dens kvalitet er å være en sterk og rå tilstandsrapport. Forsøk på sjanger Ved første gangs lesning av manuskriptet begynte jeg straks å tenke på bokens sjanger. Vi forsøker å få orden i våre liv, og én måte å ordne på, er å lage kategorier. Én tilnærming er å kalle dette en selvpatografi. Det er ganske presist. Det betyr en selvbiografisk tekst om forfatteren som syk. Hun var svært syk i bokens tre anstrengende år, fra oktober 2007 til oktober 2010. Og hun var stort sett på sykehus. Derfra blogget hun ut til verden. Og det er jo også en dagbok. Blogg- og dagboksnotater fra de syke årene er redigert til denne boken. Men noen av dem var også i utgangspunktet redigerte. I behandlingen ble pasienten Ingeborg bedt om å skrive dagbok og dele denne med personalet. I en viss grad var det beregnende tekster, hvor noe ble delt og noe skjult, og hun visste meget godt hva behandlerne ønsket å høre. Da kunne hun få ros og anerkjennelse for noe som ikke var sant, og skammen fikk næring.
Forfatteren er altså ærlig om at hun ikke alltid var ærlig. Strengt tatt gjør det denne teksten sannferdig, ved at den er ærlig om at det finnes løgner. Dels er det for oss lesere i dag uviktig hva hun måtte ha løyet om for ti år siden, om det var en gjemt brødskive eller noen forbudte pushups. Viktigere er det at hun viser oss desperasjon. Om man føler at det står om livet, så forsøker man å redde seg selv nesten for enhver pris. Det hadde de fleste av oss også gjort. Problemet med alvorlig anoreksi er at opplevelsen av at det står om livet, ikke er fundert i en realistisk vurdering av livets farer, men derimot i en slags vrangforestilling om at man ikke fortjener eller tåler mat. Å spise er en kamp på livet løs, og hver gang hun vinner, så taper hun. Det med løgnen er viktig. Man må skille mellom person og situasjon. Dette er ting som jeg ofte sier til foreldre. Om din sønn eller datter lyver, om brødskiver eller pushups, så forsøker jeg å formidle at dette ikke er karaktertrekk, men et trekk ved sykdommen. Det er ikke nødvendigvis slik at man har en løgnaktig sønn eller datter, men at det er krise. Og det er altså snakk om pågående krisesituasjoner. Men løgner lager selvsagt problemer, for behandlingen, for tilliten i familien og for selvrespekten. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å tenke på dette som en form for krigslitteratur. Jeg liker ikke krig, og derfor tyr jeg også sjelden til krigens metaforer i språk. Bruker man krigens språk, så tenker man krig, tenker jeg, og språk er med på å forme virkeligheter, og slik kan man fremme krigen. Men her ble jeg uunngåelig dratt inn i det. For her er det krig. Og hun bruker selv hyppig ord som krig, kamp, dødskamp, å kjempe, å vinne og å tape. Tallerkenen omtales som en kampring og føden oppleves
som en giljotin som trilles inn i matsalen. Her satt vi, klare til krig mot tallerkenen. Her er det beretninger om både utmattende slag, stillingskrig og tap og seire. Fronten er ikke i nord, sør, øst eller vest, det er en indre front. Det er krig i sinnet, med indre besettelser. Om dette lyder høyspent, er det ikke fordi jeg overdriver, men fordi det er høydramatisk. Det er et særlig alvor, og en tristhet, ved at hovedkonflikten her er mellom jeg og meg. Forfatteren Ingeborg Senneset skriver om å være i krig med seg selv. Det er krig i sinnet. Men kroppen er slagmarken. Det slående ved alvorlige spiseforstyrrelser er hvordan kropp og sinn spiller sammen, og ikke minst spilles ut mot hverandre. Når sultesykdommen for alvor tar fatt, blir kroppen svekket. Den svekkede kroppen påføres sår, i form av psykiske symptomer. Disse symptomene er påfallende like kjernesymptomene ved sykdommen, som besettelse, tvangstanker og tvangshandlinger. Vi sier gjerne at av anoreksi får man mer anoreksi. Ikke minst derfor er dette en farlig sykdom. Livgivende nysgjerrighet Gode og presise beskrivelser er et viktig grunnlag for å forstå mer. En annen av mytene rundt spiseforstyrrelser er at de er så uforståelige. Hvor sant er egentlig det? Det er også både sant og usant. Jeg tilstår at jeg her straks sadler på en av mine kjepphester. Som mennesker må vi forstå at vi aldri kan kjenne et annet menneske fullt ut. Det er farlig overmot å tro at man så godt kjenner et
annet menneske, enten man er forelder, partner eller behandler. Vi kan aldri forstå andre fullt ut fordi sinnene våre er delvis utilgjengelige, for andre, men også for oss selv. Men vi bør forsøke. Det er flere grunner til det. Dels handler det om hva vi kan forstå mer av. Dette kan sannsynligvis bidra til at vi nærmer oss personer med spiseforstyrrelser på klokere måter. Deler av spiseforstyrrelser, som at en sterkt avmagret person fysisk kan oppleve seg stor, vil nok være meget vanskelig å forstå for de fleste. Andre deler av spiseforstyrrelser er dog langt mer fattbare. Ikke minst vil personer med en rusavhengighet kunne kjenne seg igjen i den som misbruker mat. Et ord som sug vekker gjenklang på tvers av misbruk, om det er mat, alkohol, heroin, poker eller sosiale medier. Og så handler det om at vi anstrenger oss for å forstå, altså selve aktiviteten. Det handler om å være nysgjerrig og genuint interessert i andre og deres liv. Selve nysgjerrigheten er livgivende i seg selv. Som mennesker blir vi ikke oss selv av oss selv. Vi blir oss selv via de andre. Barnet vokser psykologisk og former gradvis sin identitet ved at foreldrene først og senere andre tenker og føler om det, og handler deretter. De har barnet i mente. Og også som unge og voksne utvikles vi i stor grad via de responser vi får fra andre. Om ingen er interessert i oss, er det fare. Det er selvfølgelig barn som opplever fravær av interesse. Engasjementet og den varme interessen er i seg selv et poeng i møtene mellom mennesker. Å forsøke å forstå mer av personen med en spiseforstyrrelse er et anliggende for de nærmeste. Jeg har møtt svært mange som er frustrerte over at eksempelvis far ikke er mer interessert. Det er som om