Sak nr. 20/2014 Vedtak av 8. oktober 2014 Sakens parter: A - Likestillings- og diskrimineringsombudet Likestillings- og diskrimineringsnemndas sammensetning: Sverre Erik Jebens (møteleder) Johans Tveit Sandvin Upendo Gloria Masika 1
Saken gjelder Klage over Likestillings- og diskrimineringsombudets (ombudets) henleggelse av 28. januar 2014. As klage til ombudet gjaldt spørsmålet om B har utsatt A for gjengjeldelse i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, etter at han hadde søkt åtte stillinger ved B uten å ha blitt innkalt til intervju. Ombudet henla saken. Spørsmålet Likestillings- og diskrimineringsnemnda (nemnda) skal ta stilling til, er om klagen over ombudets henleggelse av saken skal tas til følge. Foreliggende sak for nemnda har sammenheng med As tidligere saker for ombud og nemnd. Disse omtales derfor kort i det følgende: Nemndas sak 8/2012 A klaget første gang B inn for ombudet 15. juni 2011. Han hadde søkt en utlyst saksbehandlerstilling ved B, men ble ikke innstilt til stillingen. Han hevdet at dette hadde sammenheng med hans nedsatte funksjonsevne. I sin uttalelse av 7. november 2011 konkluderte ombudet med at B hadde handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. B påklaget ombudets uttalelse til nemnda, som også konkluderte med at B hadde handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. A bragte deretter saken inn for tingretten, med krav om erstatning og oppreisning etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 17, jf. 4. Tingretten avsa dom 13. desember 2013 der Staten ved Finansdepartementet ble frifunnet. Tingrettens avgjørelse ble anket inn til lagmannsretten, som avsa dom 27. juni 2014. Lagmannsretten forkastet anken og ga blant annet uttrykk for følgende: «Lagmannsretten finner, som tingretten, etter umiddelbar bevisførsel at det var As personlige skikkethet som ble utslagsgivende for at han ikke ble innstilt og senere ansatt. Det er ingen holdepunkter for at hans lave funksjonsnedsettelse var utslagsgivende. Lagmannsretten peker i denne sammenheng spesielt på to forhold. For det første at det i realiteten ikke var nødvendig med noen tilrettelegging av arbeidssituasjonen, idet både hevbart bord og hevbar stol er standardutstyr ved [...]. For det annet at [ ] ved denne tilsettingen tilsatte to personer som på søknadstidspunktet var sykmeldt, samt at [ ] fra tidligere har relativt mange ansatte med nedsatt funksjonsevne, til dels med betydelig større nedsatt funksjonsevne enn A.» Dommen vil, etter det som er opplyst for nemnda, bli anket. Ombudets sak 12/2289 A har hatt ytterligere én klage til behandling hos ombudet. Han klaget til ombudet 8. desember 2012, og hevdet at han var utsatt for gjengjeldelse i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 8 som følge av sin tidligere klage til ombudet (jf. den ovenfor omtalte nemndas sak 8/2012). A hadde på dette tidspunkt søkt to stillinger ved B. I sitt brev av 7. mars 2013 anførte A at B også hadde handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4 i forbindelse med de to tilsettingene. Ombudet ga uttalelse 8. oktober 2
2013 og konkluderte med at det ikke var grunn til å tro at A hadde vært utsatt for gjengjeldelse ved at han ikke ble innkalt til intervju på stillingene. A klaget over ombudets uttalelse, ved brev av 29. oktober 2013. Det ble presisert i klagen at klagen omfattet både spørsmålet om diskriminering i henhold til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4 og gjengjeldelse i henhold til lovens 8. Ombudet ga deretter en ny uttalelse 13. november 2013, som erstattet ombudets tidligere uttalelse i saken. Ombudet konkluderte med at B ikke hadde utsatt A for gjengjeldelse. Ombudet henla på samme tidspunkt spørsmålet om diskriminering. Ombudet mente at vurderingstemaet i klagen til ombudet var meget nært knyttet opp til det saksforhold som da var bragt inn for tingretten. Ombudet la til grunn at rettens avgjørelse måtte danne utgangspunkt for ombudets behandling av klagen, og at det på denne bakgrunn ikke var hensiktsmessig å behandle denne delen av saken på det daværende tidspunkt. Ombudet gjorde oppmerksom på at en ny klage eventuelt kunne fremsettes for ombudet når rettskraftig avgjørelse fra domstolen forelå. Verken ombudets uttalelse av 13. november 2013, eller ombudets beslutning om henleggelse av samme dato, ble påklaget til nemnda. Behandlingen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og videre saksgang i foreliggende sak I foreliggende sak for nemnda klaget A til ombudet 19. november 2013. Han hevdet at han var utsatt for gjengjeldelse fra B etter at han hadde søkt åtte stillinger i virksomheten uten å ha blitt innkalt til intervju. Ombudet henla saken 28. januar 2014. A klaget over ombudets henleggelse ved brev datert 13. februar 2014. Saken ble oversendt nemnda ved ombudets brev datert 3. mars 2014. Saken ble behandlet i nemndas møte onsdag 17. september 2014. I behandlingen av saken deltok nemndas medlemmer Sverre Erik Jebens (møteleder), Johans Tveit Sandvin og Upendo Gloria Masika. A deltok ikke under møtet. Ombudet var representert ved Elisabeth Lier Haugseth. Nemndas sekretariat var representert ved Ingeborg Aas og Else Anette Grannes. Partenes argumenter i foreliggende sak A har i hovedsak anført: Han fastholder anmodningen til nemnda om at saken utsettes i påvente av rettskraftig dom i den saken som nå er til behandling ved domstolene. Han har tidligere vunnet frem overfor B både hos ombudet og nemnda. Denne saken gjelder gjengjeldelse i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 8. B har på nytt vektlagt de samme momentene som i nemndas sak 8/2012. Han er i dag 100 % ufør og har ikke råd til advokat for å få avdekket Bs begrunnelse for å gi ham permanent yrkesforbud. I og med at han heller ikke får innsyn i ansettelsesprosessene som B har gjennomført, er ombudet pliktig til å bistå ham. Både han og hans advokat mener at det er svært stor sannsynlighet for at han vil vinne frem i rettssystemet. Ved advokatkontoret er dommen fra tingretten betegnet som et justismord. 3
Han har anledning til å kreve erstatning etter 17 også i eventuelt nye brudd på loven, eller gjengjeldelse fra Bs side. Det er derfor viktig å få en begrunnelse fra B også i den foreliggende sak. Det vil på et senere tidspunkt bli rettslig prosess overfor B i disse sakene dersom han vinner frem med den saken som nå er bragt inn for domstolene. Han vil bringe avgjørelsen fra lagmannsretten inn for Høyesterett, og eventuelt inn for Menneskerettighetsdomstolen. Ombudet henlegger saken uten at B er tilskrevet for begrunnelse og innsyn i ansettelsesprosessen. Ombudet tar feil når det legges til grunn at domstolen har behandlet disse spørsmålene. Dersom den foreliggende sak skal henlegges uten at B er avkrevet en begrunnelse, må henleggelsen bare gjelde frem til det foreligger rettskraftig dom. Etter dette tidspunkt må han få behandlet spørsmålet på ny. Likestillings- og diskrimineringsombudet har i hovedsak anført: Ombudet kan i særlige tilfeller henlegge en sak dersom ombudet ikke finner grunn til videre behandling, jf. diskrimineringsombudsloven 3 femte ledd. Av forarbeidene fremgår det at ombudet har en skjønnsmessig adgang til å henlegge en sak som gjelder bagatellmessige forhold. Videre kan ombudet henlegge en sak der forholdet det klages over åpenbart ikke er i strid med de bestemmelser ombudet håndhever, eller saker der det diskriminerende forholdet ligger langt tilbake i tid, jf. Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) punkt 10.4.4. Ombudets begrunnelse for å henlegge saken er tredelt: For det første reiser klagen de samme spørsmål som nå er til behandling ved domstolene. Slik A har presentert saken, har B lagt vekt på de samme forholdene vedrørende hans personlige kvalifikasjoner som ved tidligere ansettelsessaker. Domstolens avgjørelse vil måtte tillegges betydelig vekt av ombudet. Da saken ennå ikke er endelig rettskraftig avgjort, finner ombudet ikke grunn til å gå inn i en ny klage mot B. For det andre har ombudet mottatt e-post datert 20. januar 2014 fra As advokat, som har bedt ombudet om å avvente videre behandling av den siste klagen inntil saken for domstolen er rettskraftig avgjort. For det tredje har ombudet vurdert hensiktsmessigheten i å behandle klagen nå, gitt tidligere klager og domstolenes avgjørelser, sett opp mot den totale ressursbruken hos ombudet. Etter en helhetlig vurdering har ombudet kommet til at det ikke er hensiktsmessig å ta klagen til behandling. Nemndas vurdering Saken gjelder en avgjørelse om henleggelse fra ombudet. Dersom henleggelsen blir satt til side av nemnda, må ombudet realitetsbehandle saken. Nemnda skal kun vurdere om klagen over ombudets henleggelse skal tas til følge. Nemnda skal ikke avgjøre spørsmålet om A har vært utsatt for gjengjeldelse eller diskriminering som følge av sin nedsatte funksjonsevne. Det følger av diskrimineringsombudsloven 3 femte ledd tredje og fjerde punktum at: 4
«Ombudet kan i særlige tilfeller henlegge en sak dersom ombudet ikke finner grunn til videre behandling. Ombudets avvisning eller henleggelse kan påklages til nemnda.». I lovens forarbeider i Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) side 87 uttales det følgende: «Dersom en kort realitetsbehandling viser at det ikke er grunn til videre behandling, bør ombudet kunne unnlate å ferdigbehandle saken. Det vil her kunne dreie seg om saker som er av så bagatellmessig art at det vil være av svært liten betydning å bruke tid og ressurser på dem, eller saker hvor det diskriminerende forhold det klages over ligger langt tilbake i tid. En sak bør videre kunne henlegges dersom ombudet vurderer den som åpenbart grunnløs.» Det følger videre av diskrimineringsombudsloven 3 tredje ledd at ombudet skal avvise en sak dersom saken er avgjort av en domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse. I henhold til diskrimineringsombudslovens forarbeider brukes betegnelsen avvisning om det å unnlate å ta en sak til behandling fordi de formelle vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt jf. Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) side 100. Nemnda har på grunnlag av sakens dokumenter vurdert om det er grunn til å tilsidesette ombudets vurdering av at det ikke er hensiktsmessig med ytterligere behandling av saken. Et underliggende spørsmål er hvor sannsynlig det er at lovbrudd vil bli påvist ved en eventuell realitetsbehandling. Nemnda har merket seg ombudets begrunnelse for henleggelsen og finner ikke grunn til å tilsidesette ombudets beslutning om å henlegge saken. Nemnda viser, i likhet med ombudet, til at As klage reiser relaterte spørsmål som de som er blitt behandlet av tingretten og lagmannsretten. Domstolens avgjørelse vil måtte tillegges betydelig vekt ved en eventuell behandling av tilsvarende problemstillinger hos ombud og nemnd. Saken for domstolene er etter det opplyste ikke endelig rettskraftig avgjort. Nemnda legger til grunn at sakene ikke er identiske. I så fall måtte ombudet ha avvist As klage, fordi de formelle vilkårene for å behandle saken ikke var oppfylt. Nemnda viser videre til at ombudet i e-post til A av 11. februar 2014 har gjort klager spesielt oppmerksom på at han, ved en henleggelse av saken, vil ha anledning til å klage på forholdene på nytt dersom det fremkommer ny dokumentasjon som viser at arbeidsgiver har diskriminert ham, for eksempel forhold som fremkommer i en rettskraftig dom. Ombudet har også vurdert hensiktsmessigheten i å behandle klagen nå, gitt tidligere klager og domstolens avgjørelse, sett opp mot den totale ressursbruken hos ombudet. Etter en helhetlig vurdering har ombudet kommet til at det ikke er hensiktsmessig å ta klagen til behandling. Nemnda er enig i ombudets vurdering også på dette punkt. Det følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven at det er klager som har bevisføringsrisikoen og som i utgangspunktet må påvise at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har funnet sted. Ombudet har på sin side etter forvaltningsloven 17 en selvstendig plikt til å opplyse saken, innen visse rammer. 5
Det er imidlertid ikke fremlagt noe dokumentasjon fra klager på de aktuelle åtte ansettelsesprosessene, verken utlysningstekst, innstilling eller opplysninger om hvem som ble tilsatt i stillingene. Nemnda vil bemerke at søkere til stillinger i offentlig forvaltning har rett til betydelig innsyn i ansettelsesprosessen, i kraft av reglene om partsinnsyn i forskrift til forvaltningsloven 15-19 (forskrift av 24. juni 2011 nr. 627). Retten til innsyn i dokumenter gjelder både før og etter at et ansettelsesvedtak er truffet. Nemndas konklusjon er følgelig at klagen over ombudets beslutning om å henlegge saken ikke tas til følge. As klage har dermed ikke ført frem. Vedtaket er enstemmig. *** 6
Sak 20/2014 Likestillings- og diskrimineringsnemnda har fattet følgende vedtak: Klagen på Likestillings- og diskrimineringsombudets henleggelse tas ikke til følge. Sverre Erik Jebens møteleder Johans Tveit Sandvin Upendo Gloria Masika 7