Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2001 nettversjon

INSTITUTT FOR SAMFUNNSFORSKNING Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2001 nettversjon Utdanningsvalg blant innvandrerungdom Subsidiering av permitteringer Karriere og familie Deltidsarbeid og arbeidsvilkår Uførepensjon og yrkesdeltakelse

Søkelys på Arbeidsmarkedet 2/2001 Årgang 18 Utgis med støtte fra Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet hvert halvår av Institutt for samfunnsforskning, Munthes gate 31, P.B. 3233, Elisenberg, 0208 Oslo. Redaksjon: Marianne Røed (redaktør), Hanna Marie S. Jensen (redaksjonssekretær), Erling Barth, Fredrik Engelstad, Trygve Gulbrandsen, Geir Høgsnes, Ragnhild Steen Jensen, Pål Schøne og Hege Torp. Materialet i dette tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut på internett for lesing på skjerm og utskrifter til eget bruk. Uten særskilt avtale med ISF er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel. Abonnement kr. 200,- pr. år kan bestilles ved innbetaling på bankgiro 7038.05.02206. Merk talongen «Søkelys». Ved bestilling av mer enn 10 eksemplarer er prisen kr. 150,- pr. årsabonnement. ISSN 0800-6199 Omslag: Abalone as Trykk GCS Hurtigtrykk

Innhold Redaksjonelt Hev grensebommen nå!...119 Sysselsetting og mobilitet Christin Knudsen Kontantstøtten og mødres yrkesaktivitet i Finland og Norge. Likheter og ulikheter...121 Liv Anne Støren og Vibeke Opheim Utdanningsaspirasjoner og utdanningsvalg blant innvandrerungdom og majoritetsungdom fra videregående til høyere utdanning...129 Knut Røed og Morten Nordberg Bør staten subsidiere permitteringer? En økonometrisk analyse av et «naturlig eksperiment» i Norge...141 Bente Abrahamsen Kvinners arbeidstid og arbeidsvilkår: Har deltidsarbeidende dårligere arbeidsforhold enn heltidsarbeidende?...151 Arne Mastekaasa og Roy A. Nielsen Har humanister og samfunnsvitere et arbeidsmarked i privat sektor?...161 Ledighet Helene Berg Mer eller mindre lønnstilskudd har det noen betydning?...173 Lønnsutvikling Harald Dale-Olsen Kjønnsforskjeller i frynsegoder... 185 Herman G. van de Werfhorst Avkastning av utdanning: Hva betyr en god match mellom fagområde og jobbtype?... 195 Marianne Nordli Hansen Karriere og familie: En undersøkelse av variasjoner i inntekt blant mannlige og kvinnelige jurister... 205 Knud Knudsen Akseptable forskjeller: Meninger om lønnsulikhet... 215 Arbeidsmiljø og avtaleverket Inger Cathrine Kann og Ole Alexander Opdalshei Uførepensjonisters yrkesdeltakelse... 225 Ragnhild Sollund «You must learn Norwegian first, before you can make a dream!»... 233 Forskningstema Marianne Røed Arbeidsinnvandring byrde eller bidrag for velferdsstaten?... 241 Anne Brendemoen Til Syden med ledighetstrygd i lomma...181

Søkelys på arbeidsmarkedet 2001, årgang 18, 119 120 119 Hev grensebommen nå! Kombinasjonen av lave fødselstall og eldrebølge kan skape alvorlige realøkonomiske problemer i de kommende ti-årene. Kort oppsummert er problemet at omsorgsbyrden per sysselsatt stiger kraftig. Dette er et fenomen som vil ramme hele Vest-Europa og som har rammet Japan. Situasjonen blir verre i perioden fram mot 2030 når eldrebølgen flater ut. I Japan, som ligger et ti-år foran Vest-Europa når det gjelder befolkningens aldring, har den demografiske utviklingen antagelig bidratt til stagnasjonen i økonomien. At fenomener rammer store deler av den rike verden omtrent samtidig vil om noen år gjøre at den internasjonale konkurransen om arbeidskraften blir hard både når det gjelder kvalifisert og ukvalifisert arbeidskraft. Norge er allerede i dag avhengig av utenlandsk arbeidskraft innen mange næringer. Dette gjelder spesielt helsesektoren, hotell og restaurantnæringen, olje-, verfts- og verkstedindustrien. I de senere årene har vi nytt godt av en vanskeligere arbeidsmarkedssituasjon i Sverige og Danmark. Bedre konjunkturer i begge våre skandinaviske naboland gjør at denne reserven blir mindre. Det er argumentert for at innvandring ikke løser problemet, fordi immigrantene bringer med seg en omsorgsbyrde og en etterspørsel som absorberer den økningen de bidrar med i tilbudet av varer og tjenester. Innvandringen vil dermed bare føre til at befolkningen blir større og ikke bedre balansen i økonomien. Dette er bare riktig dersom immigrantene er like de opprinnelige innbyggerne med hensyn til arbeidstilbud og etterspørsel. Både teori og empiri tyder imidlertid på at arbeidsmigranter er relativt unge, sparer mye og sender penger hjem. De har altså et høyere arbeidstilbud og en lavere etterspørsel enn gjennomsnittet av befolkningen i mottakerlandet. Nyere studier kan tyde på at internasjonal migrasjon i økende grad er midlertidig. Det betyr at en større andel av de som komme i arbeidsdyktig alder flytter hjem før de blir gamle og vil ligge velferdsstaten til byrde. Immigrantene får dessuten barn som vil finansiere deres pensjoner når de blir gamle. Hva er så våre fortrinn og ulemper i forhold til den internasjonale konkurransen om arbeidskraften? Norge er en velferdsstat som bl.a. er karakterisert ved en jevn lønnsog inntektsfordeling. Det betyr at vi, i forhold til andre rike land, betaler arbeidskraft med lav produktivitet godt og arbeidskraft med høy produktivitet relativt dårlig. Inntektsstrukturen gir oss altså et konkurranse fortrinn i det internasjonale markedet når det gjelder å rekrutterer arbeidskraft med relativt lave kvalifikasjoner. Hvis vi skal satse på å opprettholde den jevne inntektsfordelingen kan vi antagelig ikke regne med å dekke vårt behov for arbeidskraft med høy kompetanse i det internasjonale arbeidsmarkedet. Arbeidskraft med høye kvalifikasjoner må vi derfor antagelig først og fremst skaffe oss ved å utdanne vår egen befolkning. Regelverket for arbeidsinnvandring har i den senere tid blitt noe liberalisert for sesongarbeid, og kompetansekravene for «spesialist-innvandring» er justert noe ned. Det er antagelig ingen grunn til å nøle når det gjelder å sett i gang ytterligere tiltak for å øke innvandringen. Etter 30 år med innvandringsstopp trenger vi å bygge opp kunnskap om hvordan arbeidsimmigranter på en god måte kan integreres i den norske arbeidsstyrken. Vi må antagelig regne med en periode med prøving og feiling før prosessen kommer inn i et riktig spor. En viktig lærdom fra forskningen er at

120 Redaksjonelt integrasjonen går lettere hvis innvandrerene kommer raskt i arbeid. Man bør derfor stimulere til økt innvandring i perioder med spesielt stramt arbeidsmarked slik vi har nå. Faktorer som språk, klima og levekostnader er ikke spesielt attraktive i vår lille krok av verden. Selv om vi har et fortrinn i inntektsstrukturen er det derfor ikke gitt at vi vil være i stand til å tiltrekke oss den lavt kvalifisert arbeidskraften, når konkurransen blir hardere. En viktig forklaring på fordelingen av emigranter mellom mottakerland er kjedemigrasjon. Dette begrepet refererer til at emigranter velger å bosette seg i vertsland der det allerede bor mange fra deres eget hjemland. Det å sette i gang prosessen med økt arbeidsinnvandring tidligere enn andre land kan dermed gi et konkurransefortrinn på lengre sikt. En nærliggende mulighet er å åpne for fri innvandring fra de nye søkerlandene til EU allerede nå (etter retningslinjer som gjelder for EØS medlemmer), slik NHO har foreslått. I disse landene finnes en arbeidskraftsreserve av arbeidsløse og undersysselsatte. At denne blir utnyttet, vil øke velferden i både emigrasjons- og immigrasjonslandene.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2001, årgang 18, 121 127 121 Christin Knudsen Kontantstøtten og mødres yrkesaktivitet i Finland og Norge. Likheter og ulikheter Finland innførte kontantstøtte til småbarnsfamilier gradvis fra 1985. Kontantstøtten ble fort populær og mange mødre tok en midlertidig pause fra yrkeslivet og ble hjemme mens barna var små. Den finske kontantstøtten var opprinnelig langt mer generøs enn den norske. En sterk konjunkturnedgang fra tidlig på 1990-tallet medførte imidlertid flere nedskjæringer. Med høy arbeidsløshet var det få mødre som gikk ut i permisjon. En frivillig pause fra arbeidslivet ble byttet ut med ufrivillig arbeidsløshet i 1990-årene. Kontantstøtten ble en inntektskilde for arbeidsløse mødre og for mødre som stod utenfor arbeidslivet. I Norge har arbeidsmarkedet vært gunstig helt siden innføringen av kontantstøtten i 1998. Så langt har yrkesaktive mødre i Norge ikke blitt hjemme med kontantstøtte. De har kun gjort små justeringer i arbeidstida. Finland og Norge er de eneste landene i den vestlige verden med kontantstøtte til småbarnsfamilier. Den finske kontantstøtten har allerede vært tilgjengelig i mer enn 10 år, mens den norske ordningen er av nyere dato. I begge land gis det kontantstøtte som et alternativ til offentlig subsidiert barnehageplass. I Finland gis det kontantstøtte til barn mellom 10 måneder og 3 år (36 måneder). I Norge gis det kontantstøtte til barn mellom 12 måneder og 3 år. De to ordningene har imidlertid forskjellig struktur. I Norge gis det et fast beløp per måned per barn i kontantstøttealder, eventuelt gradert etter oppholdstid i barnehage. Den finske støtten består av et fast basisbeløp, et inntektstillegg og et tillegg for antall barn i førskolealder. I Finland betaler noen kommuner et ekstrabeløp til familier med kontantstøtte. Beløpets størrelse er som regel avhengig av kommunens økonomi og antall barnehageplasser. Størrelsen på den finske kontantstøtten er derfor avhengig av både familiens inntekter og familiens størrelse og av hvor familien bor. Mødre med høye egne inntekter og andre familieinntekter vil få fradrag i kontantstøtten, mens mødre med flere barn under skolealder vil få tillegg. I begge land subsidierer kontantstøtten privat barnetilsyn, og den kan brukes til å betale en dagmamma eller den kan gå til foreldrene med omsorg for egne barn. Familier som mottar kontantstøtte i Norge står fritt i valget mellom dagmamma eller egen omsorg for barnet. Finske dagmammaer blir imidlertid betalt direkte av staten. Her går kontantstøtten til foreldrene bare hvis de selv har omsorg for barnet. En sentral problemstilling i debatten omkring kontantstøtte er hvilken effekt den har på mødres yrkesaktivitet. Ut fra forskjellene i nivå og struktur for den finske og norske kontantstøtten kan vi forvente at effekten ikke er den samme. Generelt vil mødre som står overfor valget mellom å være yrkesaktive eller hjemme, sammenligne kontantstøtten med hva det koster å ha barnet i barnehage, alternativt hva det koster med en dagmamma, og hva de kan oppnå i arbeidsinntekt. Morens preferanser for å være i arbeidslivet vil også være av betydning. Tilgangen på arbeid med fleksible arbeidstidsordninger, deltidsarbeid og deltidsplass i barnehage vil sette rammer for valgmulighetene. Formålet med denne artikkelen er å sammenligne den finske og norske kontantstøtten og drøfte hvordan en slik ordning kan påvirke mødres yrkesaktivitet under ulike konjunkturforhold. For Finlands vedkommende vil vi følge de mange endringene av kontantstøtten fra forsøksstadiet i 1980-årene opp gjennom 1990-årene, både når det gjelder vilkårene for å oppnå støtten og beløpe-

122 nes størrelse. Artikkelen fortsetter med en innføring i mødres arbeidslivstradisjoner i Finland og Norge. Hovedavsnittet tar for seg endringene i arbeidsliv og arbeidsmarked etter innføringen av kontantstøtten i Finland og Norge og hvordan kontantstøtten kan ha påvirket mødrenes beslutninger. Avslutningsvis gjøres noen refleksjoner over de observerte endringene i de to landene og hvorvidt de skyldes kontantstøtten eller andre forhold på arbeidsmarkedet som har vært spesifikke for hvert land. Artikkelen er delvis basert på en litteraturstudie av forholdene i Finland. For øvrig refereres til egne arbeider og et samarbeidsprosjekt basert på registerdata fra 1990-årene i Finland (Knudsen 2001, Rissanen og Knudsen 2001). Den norske kontantstøtten er tidligere omtalt i Søkelys på arbeidsmarkedet, og er evaluert i flere rapporter og artikler (Ellingsæther og Gulbrandsen 2001, Hellevik og Koren 2000, Knudsen 2001, Rønsen 2001, Sletmoe 2001). Christin Knudsen Den finske og den norske kontantstøtten. I Finland ble kontantstøtten innført gradvis fra 1985, men formelt først i 1990. Samtidig ble det utstedt en garanti for barnehageplass til alle som ønsket det. Barnehageutbyggingen var på det tidspunktet kommet ganske langt og på landsbasis var det god dekning for barn i aldersgruppen 1 2 år (Rissanen og Knudsen 2001). I Finland kan foreldre motta en avkortet kontantstøtte hvis de jobber mindre enn 30 timer per uke. Til forskjell fra dette, kan man i Norge motta avkortet kontantstøtte i kombinasjon med redusert tid i barnehage. I 1997 omgjorde finnene reglene for kontantstøtten slik at hvis støtten går til å betale en dagmamma som ikke er en av foreldrene, skal støtten betales direkte til dagmammaen. Hun /han må imidlertid være registrert som dagmamma. Foruten de offisielle intensjonene med ordningen, foreldres omsorg av egne barn eller annet privat tilsyn, stimulerer betalingsstrukturen også til at en av foreldrene Tabell 1. Den finske kontantstøtten 1985 1998. Utbetaling per måned. Alle beløp i norske kroner, 1998-verdier Basis beløp Søskentillegg Inntektstillegg Gjennomsnittsutbetalinger Gjennomsnitt kommunale tillegg 1985 1898 378 1519 1948 1986 2247 449 1798 2515 1088 1987 2378 475 1904 3276 1130 1988 2445 489 1956 3302 990 1989 2536 507 2029 3246 3118 1990 2589 519 2071 3306 2888 1991 3243 649 2595 4297 1981 1992 2910 552 2207 3904 1329 1993 2552 511 2041 3653 903 1994 2750 551 2200 3729 767 1995 2850 571 2281 3880 921 1996 2142 428 1428 2838 1071 1997 2060 412/687 1373 2972 1552 1998 2115 423/705 1410 3065 1655 Kilde: Anttonen 1999. Note: De opprinnelige beløpene som er oppgitt i finske mark, nominelle verdier, er omregnet til norske kroner, 1998-verdier på følgende måte: Først er de nominelle beløpene deflatert med den finske konsumprisindeksen, med 1985= 68,9 og 1998 = 100. Deretter er beløpene regnet om til norske kroner med valutakurser fra Norges Bank (årsgjennomsnitt). Kursen på finske mark har variert relativt mye i perioden. Beløpene i norske kroner kan derfor være noe misvisende som mål på kontantstøttens kjøpekraft internt i Finland.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2001, årgang 18, 121 127 123 velger å være hjemme med barnet. I Finland regnes kontantstøtten som skattbar inntekt. Både basisbeløpet, tilleggsbeløpene og betingelsene for å få kontantstøtten i Finland har vært gjenstand for stadige endringer siden starten i 1985. Støtten økte jevnt i størrelse fra 1985, og det samme gjorde de kommunale tilleggene. De gjennomsnittlige kommunale tilleggene var på det høyeste i 1989/1990. Den finske kontantstøtten var på det høyeste i 1993 da gjennomsnittsbeløpet utgjorde FIM 2 800. (Omregnet til norske kroner (1998-verdier) var støttebeløpet høyere i 1991, som følge av høy kurs på finske mark.) Med tillegg fra kommunen kunne støtten komme opp i et gjennomsnitt på FIM 3 550. Sammenlignet med gjennomsnittlig lønn blant kvinner, kunne overføringen utgjøre 40 prosent av denne. Tre fjerdedeler av mødrene med barn på to år brukte kontantstøtten i 1993. I familier med kontantstøtte fikk 95 prosent av barna tilsyn i hjemmet, og i 85 prosent av tilfellene var foreldrene omsorgsgivere (Sipilä og Korpinen 1997). I 1996 ble den finske kontantstøtten kuttet med ca 23 prosent. Fra et gjennomsnittsnivå i 1995 på FIM 2 600, var den nede i FIM 1988 i 2 000. Til tross for dette drastiske kuttet, økte gjennomsnittsbeløpet noe i 1997 og 1998. Dette skyldtes en økning av de kommunale tillegg. Tabell 1 viser kontantstøttebeløpene for perioden 1985 1998. Den finske kontantstøtten er betinget av andre sosiale støtteordninger. Inntil 1993 kunne en av foreldrene motta både kontantstøtte og arbeidsløshetstrygd. Fra 1993 ble denne muligheten begrenset, og en av foreldrene kunne ikke lenger kombinere de to støtteordningene. Fra da av kunne en av foreldrene motta arbeidsløshetstrygd mens den andre kunne motta kontantstøtten (basisbeløpet). Denne endringen resulterte i at fra 1993 var det overraskende mange fedre som mottok kontantstøtte i Finland. Dette ble det slutt på i 1995 da nye restriksjoner ble innført. Fra 1995 kunne én familie ikke lenger motta begge støtteordningene; eventuell kontantstøtte til en av foreldrene ble trukket fra et eventuelt trygdebeløp til den andre av foreldrene. Norge fikk sin kontantstøtteordning høsten 1998 for familier med ett-åringer og i januar 1999 også for familier med to-åringer. I Norge ble det imidlertid ikke gitt en garanti for barnehageplass samtidig. Med en etterspørsel etter barnehageplasser som langt overstiger dekningen for barn i kontantstøttealder, er valget mellom kontantstøtte og barnehage ikke et reelt valg i Norge slik som det ble lagt opp til i Finland. Kontantstøtten i Norge er ikke relatert til foreldrenes yrkesaktivitet, men hovedformålet med ordningen er å gi foreldrene mer fleksibilitet i sitt valg mellom tid i hjemmet og tid i yrkeslivet. I prinsippet er formålet med ordningen lik den opprinnelige i Finland. Den er ment å støtte foreldres omsorg av egne barn eller annen privat tilsyn i hjemmet. Kontantstøtten i Norge er kr 3 000 per barn per måned for barn som ikke har plass i offentlig subsidiert barnehage. Beløpet er ment å tilsvare den offentlige støtten til en barnehageplass, og beløpet er skattefritt. For barn med deltidsplass i barnehage gis det gradert støtte avhengig av antall timer barnet oppholder seg i barnehagen. Beløpet blir betalt til en av foreldrene uavhengig om hun/han eller en annen person passer barnet. Den finske kontantstøtten ble en viktig inntektsoverføring til småbarnsfamilier, og jo lavere inntekter familien hadde og jo større barneflokken var, desto mer attraktiv ble kontantstøtten. I tillegg kompenserte kommuner med få barnehageplasser gjerne familiene med ekstra støttebeløp. Den norske kontantstøtten kan i mindre grad erstatte tapte arbeidsinntekter, men den kan i desto større grad subsidiere en dagmamma som et alternativ til barnehage. Som i Finland vil kontantstøtten i Norge kombinert med yrkespassivitet og omsorg for egne barn være et attraktivt alternativ for mødre med flere små barn og lave arbeidsinntekter. Hvem bruker kontantstøtten? Den finske kontantstøtten ble raskt populær blant småbarnsfamiliene i 1980-årene. Det var først og fremst mødre som brukte kontantstøtten; minst 97 prosent var mødre.

124 Vi finner det samme mønsteret i Norge ett tiår senere hvor minst 95 prosent av de som mottar kontantstøtte er mødre. De aller fleste mødre i Finland velger full kontantstøtte, bare en liten prosentandel velger redusert beløp i kombinasjon med deltidsarbeid. I Norge er det rundt 10 prosent av familiene med barn i kontantstøttealder som velger redusert beløp i kombinasjon med deltidsplass i barnehage, så en klar majoritet (65 prosent) velger full kontantstøtte også her. Studier fra 1980-årene i Finland viser at det var liten forskjell mellom kvinner med høy og lav utdanning i bruken av kontantstøtten. Mødre som hadde en partner med god inntekt var mer tilbøyelige til å bruke kontantstøtten enn mødre med lav familieinntekt (Säntti 1990, Ilmakunnas 1997). Bildet endrer seg utover i 1990-årene. Da er det mødre med lav utdanning og lav arbeidsinntekt som i størst grad velger kontantstøtten. Familier med flere barn velger i større grad kontantstøtten enn familier med få barn både på 1980- og 1990-tallet. I Norge ser vi noe av det samme mønsteret. Mødre med kontantstøtte har noe lavere utdanning og lavere arbeidsinntekt enn mødre som ikke mottar kontantstøtte. De har også oftere flere barn. Mannens inntekter ser derimot ikke ut til å ha noen stor betydning. I Norge finner vi noen forskjeller mellom bosteder. Mødre fra Sør-Vestlandet, Vestlandet, Trøndelag og Østlandet utenom Oslo og Akershus mottar kontantstøtten i langt større grad enn mødre i hovedstadsområdet og i Nord-Norge. Småbarnsmødres yrkesaktivitet i Finland og Norge Kvinner som arbeidskraft og kvinner i lønnet arbeid har lang tradisjon i Finland. Før 1960 arbeidet finske kvinner i landbrukssektoren, ofte på små gårdsbruk med noe skogsdrift, og i økende grad i industrien. Det ble aldri en etablert husmorgenerasjon i Finland med mor som husmor og far som arbeidstaker slik som i Norge. Etter 1960, med moderniseringen av det finske samfunnet, arbeidet kvinnene i økende grad innenfor offentlig sektor og i servicesektoren. Finske kvinner Christin Knudsen arbeider for det meste heltid, bare ca 10 prosent har deltidsarbeid. I 1960-årene var det fortsatt vanlig for mange mødre å trekke seg tilbake fra arbeidslivet noen år mens barna var små. Likevel var majoriteten av kvinnene mellom 20 og 50 år i lønnet arbeid. Dette mønsteret endret seg vesentlig i 1970-årene. Da ble det vanlig at kvinnene hadde lønnet arbeid også i småbarnsperioden. I 1970 var 68 prosent av finske kvinner i aldersgruppen 25 44 år yrkesaktive. I Norge var bare 30 prosent av denne aldersgruppen yrkesaktive på denne tiden (Jallinoja 1989). I 1985 var hele 77 prosent av mødrene med barn under tre år yrkesaktive i Finland (Kangasharju og Lindgren 1997). I 1980- årene var arbeidsmarkedet stabilt og det var en stor etterspørsel etter kvinnelig arbeidskraft. Mange mødre valgte å motta kontantstøtten og mange valgte å forlenge sin permisjon eller de gikk midlertidig ut av arbeidslivet, men med gode utsikter for nye jobber i fremtiden. I 1990 var yrkesaktiviteten blant mødre med barn på to år sunket til 69 prosent (Rissanen 2001). Arbeidsløsheten var på dette tidspunktet under 5 prosent for denne gruppen av mødre i Finland. Sammenlignet med Finland, har norske småbarnsmødre hatt en mye senere inntreden på arbeidsmarkedet, men den utviklet seg raskt, spesielt på 1980- og 1990-tallet. Den totale yrkesaktiviteten blant mødre med barn under tre år var i 1990 kommet opp i 69 prosent (Kjeldstad 1991). Åtte år senere, i 1998, var småbarnsmødres yrkesaktivitet blitt rundt 79 prosent. En kontinuerlig tilknytning til arbeidslivet gjennom småbarnsperioden er derfor av ganske ny dato i Norge. I forhold til Finland har Norge i mye større grad tilrettelagt for å kombinere arbeidsliv og familieliv med fleksible arbeidstider. Deltidsarbeid har hele tiden vært vanlig blant norske småbarnsmødre, i den grad at vi kan kalle det en normal arbeidsdag (Ellingsæther 1989). Ved innføringen av kontantstøtten i Norge i 1998 var det stor etterspørsel etter kvinnelig arbeidskraft og arbeidsmarkedet var stabilt.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2001, årgang 18, 121 127 125 Fra et bildet av en kryssende likhet i yrkesdeltakelsen til småbarnsmødrene i de to landene i 1990, endret bildet seg de neste årene i Finland. Tabell 2. (Data for året 1991 var ikke tilgjengelig) viser hvordan arbeidsløsheten blant småbarnsmødre føk i været på 1990-tallet. Tabellen viser yrkesdeltakelsen og arbeidsløsheten separat for mødre med toog tre-åringer. Mens foreldre til to-åringer kan motta kontantstøtte, kan foreldre til treåringer ikke lenger det. Den store forskjellen i yrkesaktivitet og arbeidsløshet mellom de to gruppene av mødre kan delvis være et resultat av dette. Fra 1993 måtte arbeidsløse mødre med to-åringer velge mellom arbeidsløshetstrygd og kontantstøtte. Resultatet var at noen valgte arbeidsløshetstrygd mens mannen mottok kontantstøtte. Andre valgte å gå ut av yrkeslivet og motta kontantstøtte. Fra 1996 måtte begge foreldrene velge mellom arbeidsløshetstrygd og kontantstøtte. Vi må anta at de valgte de høyeste overføringene, og for mange ble det arbeidsløshetstrygd. Som et sideresultat av disse innstramningene, hadde andelen barn uten noen form for støtteordning i form av kontantstøtte eller subsidiert barnehage økt fra 8 prosent i 1990 til 19 prosent i 1996 (Sipilä og Korpinen 1997). Endringer i mødres yrkesaktivitet etter innføringen av kontantstøtten Mange av de heltidsarbeidende finske småbarnsmødrene fant kontantstøtten som en kjærkommen mulighet til å tilbringe tid hjemme mens barna var små i 1980-årene. Et slikt mønster er forenlig med et arbeidsmarked hvor arbeidsløsheten er lav og hvor et midlertidig fravær ikke truer jobbsikkerheten. På 1990-tallet skaper høy arbeidsløshet større usikkerhet rundt valget av midlertidig fravær fra jobben. Fravær fra arbeid blir i større grad preget av ufrivillig fravær. På slutten av 1980-tallet benyttet 46 prosent av finske sysselsatte kvinner seg av ulønnet permisjon etter svangerskapspermisjonen. En liten andel (6 prosent) benyttet seg av delvis permisjon (Säntti 1990). Det vil si at om lag halvparten av yrkesaktive mødre ordnet seg med en permisjonsordning på denne tiden. Noen sa fra seg jobben i et arbeidsmarked med stor etterspørsel etter kvinnelig arbeidskraft og i økende grad temporære arbeidskontrakter. Det var mødre i lavere funksjonærjobber og arbeidere som i størst grad valgte permisjonsordninger på den tiden. Mødre med høyere status på arbeidsmarkedet valgte denne løsningen i mindre grad. Selv om formålet med den finske kontantstøtten er at mottakeren av støtten skal være den som tar hånd om barnet, ble dette ingen betingelse før i 1997. I 1980-årene tyder det på at mødre med høyere stillinger i større grad benyttet andre barnetilsynsordninger enn egen omsorg. (Kvinner som jobbet med gårdsdrift var de som i størst grad brukte kontantstøtten, men som i minst grad benyttet seg av permisjonsordninger.) Med den dramatiske økonomiske nedgangen i begynnelsen av 1990-årene og den sterke økningen i arbeidsløshet, tok de finske mødrenes valg av kontantstøtte og deltakelse i arbeidslivet andre retninger enn i 1980- årene. Det var først og fremst mødre med stabil tilknytning til arbeidslivet allerede før fødselen som i størst grad fortsatte sine yrkesliv etter fødselspermisjonen. Med det dårlige arbeidsmarkedet ville færre ta ulønnet permisjon. Mange hadde midlertidige arbeidskontrakter, og med større usikkerhet rundt arbeidsplassen ville ikke yrkesaktive mødre forlate arbeidsplassen utover svangerskapsperioden. De yrkesaktive mødrene brukte kontantstøtten i liten grad. Mødre med høyere utdanning hadde i 1990-årene de beste mulighetene i arbeidslivet. I disse årene, i motsetning til 1980- årene, hadde mødres utdanningsnivå også betydning for om hun valgte kontantstøtte. På denne tiden var det mødre med lav utdanning som oftest valgte å være hjemme med kontantstøtte. Det var også denne gruppen av mødre som i et dårlig arbeidsmarked var mest tilbøyelig til ikke å la seg registrere seg som arbeidsløse. Kontantstøtten ble for noen en minimumsinntekt og et hinder fra å ta del i yrkeslivet.

126 Christin Knudsen Tabell 2. Yrkesdeltakelse (prosent av befolkningen) og arbeidsløshet (prosent av arbeidsstyrken) blant finske mødre med to- og tre-åringer, 1990 1998 Yrkesdeltakelse Arbeidsløshet Mødre med to-åring Mødre med tre-åring Alle kvinner Mødre med to-åring Mødre med tre-åring Alle kvinner 1990 69,0 84,9 73,4 4,7 5,4 2,7 1992 68,1 87,0 70,6 15,1 21,6 9,6 1993 64,0 86,5 69,7 16,0 26,2 14,5 1994 64,2 87,4 69,1 14,1 26,7 14,9 1995 63,8 87,2 69,6 11,8 25,3 15,1 1996 67,0 87,7 69,9 15,0 23,4 14,9 1997 70,2 87,8 69,4 10,6 21,6 13,1 1998 66,4 89,0 69,7 10,5 18,4 12,0 Kilde: Registerdata; Arbeidslivsstatistikk, Statistisk sentralbyrå, Finland. I 1990-årene tok eldre mødre del i yrkeslivet i større grad enn yngre mødre. Vi vet også at yngre mødre brukte kontantstøtten mer enn eldre mødre i disse årene. Dette tyder på at i 1990-årene var yngre mødre oftere hjemme med kontantstøtte enn de eldre mødrene. Opp til 1993 kunne arbeidsløse mødre motta både kontantstøtte og arbeidsløshetstrygd. Mange benyttet denne muligheten og støtten økte også i størrelse hvis familieinntekten ellers var lav. Etter innskrenkningene i 1992 kunne en arbeidsløs mann motta arbeidsløshetstrygd mens kvinnen kunne motta kontantstøtte. I familier med en arbeidsløs mor ble det også mer vanlig at faren mottok kontantstøtte. Med lav familieinntekt kunne støtten bli ganske generøs. Med de ytterligere begrensningene av kontantstøtten i 1996 ble valget for arbeidsløse et valg mellom arbeidsløshetstrygd og kontantstøtte dvs hvilken kombinasjon som utgjorde den høyeste overføringen. Tabell 2 viser at når barnet fyller tre år, er nærmere 90 prosent av mødrene tilknyttet yrkeslivet, enten som registrerte arbeidsløse eller som sysselsatte. Det er et spørsmål hvorvidt mødre som har vært hjemme med kontantstøtte helt til barnet fyller tre år er arbeidsløse i større grad enn mødre som har hatt en mer stabil arbeidskarriere. Dette spørsmålet står ubesvart fra vår studie (Rissanen og Knudsen 2001). Men når arbeidsløsheten var på det høyeste, stod denne gruppen mødre oftere utenfor yrkeslivet. Mødres yrkesaktivitet i Norge etter innføringen av kontantstøtten I Norge arbeider om lag halvparten av småbarnsmødrene deltid. Dette, samt fleksibel arbeidstid og rett til redusert arbeidstid også for heltidsarbeidende småbarnsmødre, gjør det trolig lettere å kombinere yrkesaktivitet og familieliv for norske enn for finske småbarnsmødre. Yrkesaktiviteten blant småbarnsmødre i Norge falt med kun 3 prosentpoeng etter innføringen av kontantstøtten. I gjennomsnitt har yrkesaktive mødre heller ikke benyttet anledningen til å ta mer permisjon etter at ordningen ble innført. Småbarnsmødrene har i stedet justert sine ukentlige arbeidstimer. I gjennomsnitt arbeidet de 1,5 timer mindre i 1999 enn i 1998 (Knudsen 2001). Vi finner imidlertid noe mer variasjon når vi ser nærmere på mødre som jobber i ulike sektorer og mødre med ulik utdanning. Kvinner i noen sektorer tar i større grad ulønnet permisjon, og lærerne er en slik gruppe. I helse- og sosialsektoren har mange heller valgt å gå midlertidig ut av arbeidslivet. Videre finner vi at mødre med høy utdanning (som hadde lengst arbeidstid i utgangspunktet) er den gruppen som har redusert sine ukentlige arbeidstimer mest. Det har dermed skjedd en tilnærming

Søkelys på arbeidsmarkedet 2001, årgang 18, 121 127 127 mellom utdanningsgruppene når det gjelder tid brukt til lønnet arbeid mens barna er små. Men dette gjelder ikke mødre med aller høyest utdanning, dvs minst fire års universitetsutdanning. Denne gruppen kvinner har et arbeidsmønster som er svært likt menns og majoriteten jobber heltid også gjennom småbarnsperioden. Kan vi gjøre noen sammenligninger? Arbeidsmarkedet i Finland i 1980-årene var preget av stor etterspørsel etter kvinnelig arbeidskraft og lav arbeidsløshet. Situasjonen kan sammenlignes med det norske arbeidsmarkedet i 1998. Ved innføringen av kontantstøtten i Finland i 1985 var yrkesdeltakelsen blant småbarnsmødre svært lik den norske ved innføringen av kontantstøtten i 1998. Den finske støtten medvirket til at ca halvparten av de yrkesaktive mødre ble hjemme med ulønnet permisjon mens andre droppet jobben for en periode. Den norske ordningen har kun medført små justeringer, først og fremst i mødrenes arbeidstid. En vesentlig forskjell mellom Finland og Norge er at norske småbarnsmødre har bedre muligheter for deltidsarbeid og fleksibel arbeidstid. Dette kan være en medvirkende årsak til de store forskjellene i mødrenes valg når det gjelder kontantstøtte og yrkesaktivitet. Når det gjelder mødrenes yrkesaktivitet og kontantstøtten i 1990-årenes Finland er situasjonen svært forskjellig fra situasjonen i Norge. Den finske erfaringen kan imidlertid gi oss noen signaler om hva som kan skje i en økonomisk nedgangsperiode i Norge. Litteratur Anttonen, A. (1999), Lasten kotihoidon tuki suomalaisessa perhepolitiikassa. KELA. Sosiaalija terveysturvan tutkimuksia 52. Helsinki. Ellingsæter, A. L. og Gulbrandsen L. (2001), «Kontantstøtten stor reform med små virkninger». Søkelys på arbeidsmarkedet, 18:15 25. Ellingsæter, A. L. (1989), «Normalisering av deltidsarbeidet. En analyse av endring i kvinners yrkesaktivitet og arbeidstid i 80- årene». Sosiale og økonomiske studier, 71. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Hellevik, T. (2000a), «Småbarnsforeldre: Yrkesaktivitet og tilsyn med egne barn før og etter kontantstøtten». Søkelys på arbeidsmarkedet, 17:21 26. Hellevik, T. (2000b), Småbarnsforeldres yrkesdeltakelse og valg av barnetilsyn før og etter kontantstøttens innføring. Rapport 00:2. Oslo: Nova. Hellevik, T. og C. Koren (2000), Parents between work and care. Effects of the new cash benefit scheme. Skriftserie 7. Oslo: Nova Ilmakunnas, S. (1997), «Public Policy and Childcare Choice». I: I. Persson and C. Jonung, red., Economics of the Family and Family Policies, Routledge Research in Gender and Society. Jallinoja, R. (1989), «Women between the Family and Employment». I: K. Boh et al., red., Changing Patterns of European Family Life. London: Routledge. Kangasharju, R. og J. Lindgren (1997), «Division of paid and unpaid labour in Finland». I: T. Willemsen, G. Frinking og R. Vogels, red., Work and Family in Europe: the Role of Policies. Tilbury University Press. Kjeldstad, R. (1991), «1980-årene: Småbarnsmødrenes tiår på arbeidsmarkedet». Samfunnsspeilet 3. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Knudsen, C. (2001), Hvem lot seg påvirke? Kontantstøtten og mødres yrkesaktivitet. Rapport 01:11. Oslo: Nova. Säntti, R. (1990). Hoitovapaan käyttö ja lasten hoitomuodon valinta. Sosiaali- ja terveysministeriö, Kehittämisosaston julkaisuja 90:1. Helsinki Rissanen, T. (2001), «The Finnish Cash Home Care Allowance and Mother s Labour Force Participation». Upublisert paper. Tampere: University of Tampere. Rissanen, T. og C. Knudsen (2001), The Child Home Care Allowance and women s labour force participation in Finland, 1985 1998. A comparison with Norway. Skrift 01:6. Oslo: Nova. Rønsen, M. (2001), Market work, child care and the division of household labour. Adaptions of Norwegian mothers before and after the cashfor-care reform. Rapport 01:3. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Sippilä, J. og J. Korpinen (1997), «Cash or services: How cash benefits knocked out services and what happened when the benefits where cut». Presentert på konferansen, The European Sociological Association Conference, University of Essex 27 30 august 1997. Sletmoe, L. (2001), Frihet, likhet og moderskap? Hovedoppgave mai 2000. Universitetet i Oslo.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2001, årgang 18, 129 139 129 Liv Anne Støren og Vibeke Opheim Utdanningsaspirasjoner og utdanningsvalg blant innvandrerungdom og majoritetsungdom fra videregående til høyere utdanning Andelen av innvandrerungdom som er registrert i høyere utdanning er mindre enn halvparten så stor som blant ungdom uten innvandrerbakgrunn. Hva skyldes dette? Våre resultater tyder på at blant ungdom i videregående opplæring er det om lag like vanlig blant innvandrerungdom som majoritetsungdom å ha planer om høyere utdanning. Bøygen for innvandrerungdom er altså å gjennomføre videregående opplæring. Blant de som fullfører videregående skole er overgangen til høyere utdanning vel så høy blant innvandrerungdom som blant majoritetsungdom. Lik deltakelse i utdanning og arbeidsliv uansett etnisk bakgrunn er en sentral målsetting i norsk innvandringspolitikk (NOU 1995:12; St. meld. nr. 17, 1996 97). Både i lys av utdanning som et redskap til økt integrering av etniske minoritetsgrupper i samfunnet, og med hensyn til utdanning som portåpner inn til arbeidsmarkedet, er aktiv deltakelse i utdanning et viktig mål i dagens flerkulturelle samfunn. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser imidlertid at personer med innvandrerbakgrunn er underrepresentert i høyere utdanning (Bjertnæs 2000). Blant førstegenerasjons innvandrere i aldersgruppen 19 24 år, var 11,3 prosent i gang med høyere utdanning i 1997, blant andregenerasjons innvandrere var andelen 22,3 prosent. Andelen i befolkningen totalt i samme aldersgruppe var 26,9 prosent (Bjertnæs 2000). I tillegg har landbakgrunn betydning for deltakelsen i utdanningssystemet blant innvandrergruppene. Statistikken viser at personer med vestlig innvandrerbakgrunn har høyere andel i høyere utdanning enn personer med ikkevestlig innvandrerbakgrunn (NOU 2000:14). Problemstillinger Hva skyldes disse forskjellene? Er det slik at innvandrerungdom ikke ønsker å ta høyere utdanning, eller er forskjellene uttrykk for innvandrerungdommenes problemer i skolesystemet? Oppstår underrepresentasjonen i høyere utdanning i overgangen mellom videregående og høyere utdanning, eller oppstår forskjellene tidligere i opplæringsløpet? Problemstillingene belyses i en tredelt analyse. Først sammenligner vi hvor mange som har fullført videregående opplæring innen 21 års alder blant ungdom med innvandrerbakgrunn og majoritetsungdom. Det er grunn til å forvente lavere andeler med fullført videregående opplæring blant ungdom med innvandrerbakgrunn enn blant majoritetsungdom, jf. studier som viser at progresjonen i videregående opplæring er dårligere blant tospråklige enn majoritetselever (Lødding 1998). Tidligere studier fra midten av 1990-tallet (Raaum og Hamre 1996) viste store forskjeller mellom innvandrerungdom og ungdom uten innvandrerbakgrunn i andel med fullført videregående opplæring. Her undersøker vi andeler med fullført videregående opplæring blant ungdomskull fra slutten av 1990-tallet. I hvilken grad finner vi tilsvarende tendenser? En studie av Osloungdommers utdanningsplaner tyder på at innvandrerungdom faktisk har høyere utdanningsaspirasjoner enn majoritetsungdom (Bakken og Sletten 2000). Dette er en studie der flertallet av respondentene gikk i ungdomsskolen, og resultatene kan ikke uten videre generaliseres til andre deler av landet eller elever på senere skoletrinn. Her undersøker vi utdan-

130 ningsaspirasjoner blant et landsrepresentativt utvalg ungdom. Våre data er innhentet på et senere tidspunkt i ungdommenes utdanningsløp, hvor flere har lagt bestemte planer om videre utdanning, noe som reduserer andelen som ikke oppgir noe om dette. Spørsmålet vi stiller er: Hvilken betydning har det å ha innvandrerbakgrunn for planer om høyere utdanning blant elever i videregående opplæring? I siste del av artikkelen ser vi på overgangen til høyere utdanning blant alle som har fullført videregående opplæring på samme tidspunkt (våren 1997). Her undersøker vi om innvandrerungdom i annet omfang enn majoritetsungdom går over i høyere utdanning etter videregående opplæring. Spørsmålet vi her stiller er: Hvilken betydning har det å ha innvandrerbakgrunn for overgang til høyere utdanning etter fullført videregående opplæring? Data og variabler Analysene er basert på tre ulike datasett. I første del av analysen benyttes et datasett fra SSB som inneholder opplysninger om alle som bodde i Norge i 1996/97. Fra dette datasettet har vi opplysninger om alle som våren 1997 hadde fullført videregående opplæring, denne våren eller tidligere, noe som gjør det mulig å beregne andeler av ulike aldersgrupper som hadde fullførte videregående opplæring våren 1997. Det skilles her mellom første- og andregenerasjons innvandrere og mellom personer med vestlig og ikke-vestlig landbakgrunn. 1 I analysen av ungdommens utdanningsplaner benyttes resultater fra en spørreskjemaundersøkelse gjennomført av NIFU våren 1997 blant elever som hadde påbegynt tredje opplæringsår i videregående opplæring høsten 1996. Til undersøkelsen var det trukket et tilleggsutvalg av elever med tospråklig bakgrunn, slik disse var registrert i NIFUs materiale fra fylkenes registreringssystem for søkning til og inntak i videregående opplæring (som kalles LINDA Inntak). Svarprosenten var 64,2 for de elevgruppene som inngår i analysene, og om lag like høy blant tospråklige (63,8 prosent) som Liv Anne Støren og Vibeke Opheim blant elever uten tospråklig bakgrunn (64,3prosent). Undersøkelsen inneholder opplysninger om elevenes karakterer og utdanningsplaner, i tillegg til en rekke demografiske forhold. Det benyttes logistisk regresjon. Avhengig variabel i analysene er hvorvidt man har planer om å ta høyere utdanning eller ikke etter fullført videregående opplæring. Det kontrolleres for kjønn, studieretning på videregående (yrkesfag eller allmennfag), om man er tospråklig, bor i Oslo, mors og fars utdanningsnivå (høyere utdanning eller ikke), karakterer (i norsk, matematikk og engelsk), om man snakker norsk hjemme og hvem en bor sammen med. Fordi LINDA-dataene inneholder opplysninger om morsmål og ikke innvandrerbakgrunn, brukes betegnelsen «tospråklig» og ikke «innvandrer» i analysen av dette materialet. Tospråklige er personer som i skolesystemet er registrert med et annet morsmål enn norsk, samisk, dansk eller svensk. Det er en viss underregistrering av morsmål, slik at ikke alle aktuelle elever er med, og denne underregistreringen er størst blant vestlige innvandrere (Lødding 1998). I hovedsak vil tospråklige elever være førstegenerasjons innvandrere fra ikke-vestlige land. Analysene av overgangen fra videregående til høyere utdanning baserer seg på et datasett fra SSB bestående av alle som fullførte treårig videregående opplæring våren 1997. Datasettet har opplysninger om en rekke demografiske forhold, i tillegg til registrert utdanningsvalg hvert semester frem til og med høsten 1998. Avhengig variabel i analysene er om man er i gang med høyere utdanning eller ikke høsten 1998. Det kontrolleres for kjønn, alder, studieretning på videregående (yrkesfag eller retninger som gir studiekompetanse), innvandrerbakgrunn (første- eller andregenerasjon), landbakgrunn (vestlig eller ikke-vestlig), bor i Oslo, foreldrenes utdanningsnivå og botid i Norge. Det mangler opplysninger om foreldres utdanning i registerdataene for et flertall av innvandrerne. Av den grunn er gruppen der vi mangler opplysninger om foreldres utdanning, med i analysen.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2001, årgang 18, 129 139 131 Vi benytter Statistisk sentralbyrås klassifisering av innvandrere. Her defineres innvandrerbefolkningen som personer med to utenlandskfødte foreldre (Bjertnæs 2000). Førstegenerasjonsinnvandrere er personer født i utlandet av utenlandskfødte foreldre, og andregenerasjonsinnvandrere er personer født i Norge av utenlandskfødte foreldre. I analysene skilles det mellom innvandrere fra vestlige og ikke-vestlige land. De resterende er personer uten innvandrerbakgrunn, som vi har gitt betegnelsen personer med majoritetsbakgrunn. Resultater Andeler som har fullført videregående opplæring Hvor mange fullfører videregående opplæring? Figur 1, A og B, viser andelene i befolkningen med fullført videregående opplæring blant personer med ulik innvandrerbakgrunn som var henholdsvis 19, 20 og 21 år i 1997 (fødselskullene 1976, 77 og 78). 2 Figur 1A presenterer andelene av førstegenerasjons innvandrere, mens figur 1B presenterer andelene av andregenerasjons innvandrere med fullført videregående opplæring i de ulike aldersgruppene. Det skilles mellom innvandrerbakgrunn fra vestlige og ikke-vestlige land. Begge figurene inneholder også andeler av majoritetsbefolkningen som sammenligningsgrunnlag. Figur 1A viser at førstegenerasjons innvandrere som hadde gjennomført videregående opplæring i 1997, utgjorde en meget lav andel. Dette synes å kunne gjelde både ungdom med vestlig bakgrunn og ungdom med ikke-vestlig bakgrunn. Andelen 19- åringer med fullført videregående opplæring blant førstegenerasjons innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn er bare om lag 20 prosent, og enda lavere for ungdom med vestlig bakgrunn. En forklaring på de lave andelene med fullført videregående opplæring, kan selvsagt være at mange innvandrere har tatt videregående opplæring i utlandet (hjemlandet), og følgelig ikke er registrert i den norske utdanningsstatistikken. Dette gjelder trolig i særlig grad innvandrere med vestlig bakgrunn. Blant ungdom med innvandrerbakgrunn som er født i Norge (andregenerasjon), er det langt høyere andeler som hadde fullført videregående, jf. figur 1B, men fortsatt er andelen noe lavere blant dem med ikke-vestlig bakgrunn enn blant majoritetsungdom. Når det gjelder andelen av 19-åringene som hadde fullført tre års videregående opplæring våren 1997, er det viktig å være klar over at det gjelder de som startet i videregående opplæring som 16-åringer og hadde hatt optimal progresjon i skolebasert videregående opplæring. De av disse som var i lære kunne tidligst ha fullført i 1998 (ett Figur 1. Andel av årskull som hadde fullført treårig videregående opplæring våren 1997 eller tidligere. Første- og andregenerasjons innvandrere med vestlig og ikke-vestlig bakgrunn og ungdom med majoritetsbakgrunn A B 100 80 Førstegenerasjon Ikke-vestlig bakgrunn Vestlig bakgrunn Majoritetsbakgrunn 100 80 Andregenerasjon Ikke-vestlig bakgrunn Vestlig bakgrunn Majoritetsbakgrunn 60 60 40 40 20 20 0 19 20 21 Alder 0 19 20 21 Alder Kilde: Statistisk sentralbyrå.

132 år etter det aktuelle registreringstidspunktet) og er dermed ikke medregnet. Innvandrerungdom har også hatt mindre sjanse til å komme med blant dem som fullførte som 19- åringer, siden de oftere enn majoritetsungdom begynner i videregående opplæring senere enn ved 16-års alder. Det må legges til at vi forventer langt høyere andeler av innvandrerungdom med fullført videregående opplæring i årene framover, både som følge av at andelen av innvandrerungdom som begynner i videregående opplæring har økt, og mer generelt som følge av Reform 94 (Opheim og Støren 2001). Liv Anne Støren og Vibeke Opheim Planer om høyere utdanning i videregående Med utgangspunkt i et utvalg ungdommer som gikk i tredje opplæringsår på videregående opplæring våren 1997, undersøkes her hvilke utdanningsplaner ungdommene har etter fullført videregående opplæring. Tabell 1 viser resultater fra logistisk regresjonsanalyse av sannsynlighet for å ha planer om høyere utdanning blant elever som var i sitt tredje opplæringsår i videregående opplæring. Modell 1 i tabell 1 viser tilsynelatende at det å ha tospråklig bakgrunn har en viss, negativ, betydning for hvorvidt en har planer om høyere utdanning, når det bare er kontrollert for kjønn og om en var yrkesfagelev eller ikke. I modell 2 har vi tilført variabelen «bor i Oslo», og vi ser da at det å være tospråklig ikke lenger har signifikant betydning for valg av utdanningsplaner. Resultatene tyder altså på at det snarere er det å bo i Oslo enn det å være tospråklig, som reduserer sannsynligheten for hvorvidt elevene har planer om høyere utdanning. Separate analyser av tospråklige elever og majoritetselever viser at dette gjelder både tospråklige elever og majoritetselever (Opheim og Støren 2001). I modell 3 har vi inkludert variable for mors og fars utdanning, samt karakterer i fire fag og variable som omhandler familie/bosituasjon (det å bo sammen med begge foreldrene er her referansegruppe). Det å være tospråklig har fremdeles ingen signifikant effekt på sannsynligheten for å ha planer om høyere utdanning i modell 3, i motsetning til karakterer og mors og fars utdanning, som har stor betydning. Separate Tabell 1. Sannsynligheten for å ha planer om høyere utdanning blant elever født i 1978 som er i avslutningen av sitt tredje opplæringsår i videregående opplæring 1997, logistisk regresjons (b-koeffisienter) Modell 1 Modell 2 Modell 3 Konstant 2,113*** (0,030) 2,160*** (0,031) 1,569*** (0,130) Jente (=1) 1,032*** (0,039) 1,038*** (0,039) 1,471*** (0,054) Yrkesfag (=1) 3,118*** (0,039) 3,144*** (0,039) 3,295*** (0,057) Er tospråklig 0,312* (0,155) 0,012 (0,163) 0,187 (0,217) Bor i Oslo 0,581*** (0,071) 0,731*** (0,097) Mor høy utd. 0,556*** (0,068) Far høy utd. 0,344*** (0,063) Norskkar. 0,210*** (0,029) Engelskkar. 0,109*** (0,028) Matem. kar. 0,264*** (0,023) Naturfagkar. 0,402*** (0,027) Ikke norsk hjemme 1,945*** (0,518) Med slektninger 0,327 (0,329) Med slektn. X tospråklige 0,923 (0,998) Annen boform 0,224*** (0,052) N 3150 3150 2390 Pseudo-forklart varians 0,296 0,299 0,414 *** p < 0,001, ** p < 0,01, * p < 0,05. Standardfeil for koeffisientene i parentes.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2001, årgang 18, 129 139 133 analyser av tospråklige og majoritetselever viser at hvorvidt mor eller far har høyere utdanning, ikke har noen betydning for sannsynligheten for at de tospråklige elevene i vårt utvalg har planer om høyere utdanning, mens det altså har meget stor betydning for majoritetselevene (Opheim og Støren 2001). Analysene tyder på at elever som (bare) snakker et annet språk enn norsk hjemme, i gjennomsnitt har bedre karakterer enn de øvrige (Opheim og Støren 2001). Vi har derfor i modell 3 inkludert kontroll for også denne variabelen. Vi ser at det å snakke et annet språk enn norsk hjemme synes å ha en positiv effekt på sannsynligheten for å ha planer om høyere utdanning. Fordi dette angår få elever; det gjelder 19 prosent av de tospråklige, gir variabelen lite utslag på den totale variasjonen. Resultatet kan synes overraskende og bør kommenteres. En mulig forklaring kunne være at resultatet har sammenheng med omfanget av lekselesing. Tilleggsanalyser viser at elever som snakker et annet språk enn norsk hjemme, bruker mer tid til lekser enn elever som snakker norsk hjemme (Opheim og Støren 2001). 3 Imidlertid har det å snakke et annet språk enn norsk hjemme fremdeles positiv effekt på sannsynligheten for å ha planer om høyere utdanning, selv når det er tatt hensyn til tid brukt til lekser, karakterer og foreldrenes utdanning (Opheim og Støren 2001). Det er mulig at resultatene skyldes en seleksjonseffekt med hensyn til hvem som deltok i undersøkelsen. Alle som deltok i spørreundersøkelsen hadde hatt optimal progresjon i videregående opplæring og disse utgjør en mindre andel av de tospråklige enn av majoritetselevene. De av disse som bare snakket et annet språk enn norsk hjemme og som besvarte spørreskjemaet, kan være en spesielt utdanningsmotivert gruppe elever med svært god beherskelse av (minst) to språk. Hovedresultatet av analysen i tabell 1 er at det ikke er signifikante forskjeller i utdanningsplaner mellom ungdommer med tospråklig bakgrunn og andre ungdommer, når bosted, karakterer og en rekke demografiske forhold holdes likt. Resultatet skiller seg i noen grad fra tidligere studier. Som nevnt, finner en tidligere studie av Osloungdom at tospråklig ungdom i større grad enn majoritetsungdom har planer om høgskole- eller universitetsutdanning (Bakken og Sletten 2000). Det kan være flere årsaker til de ulike resultatene, deriblant ungdommenes alder ved undersøkelsestidspunktet og det geografiske område de bor i. De fleste av ungdommene i Bakken og Slettens undersøkelse (2000) var i alderen 15 16 år, noe som kan forklare den høye andelen som ennå ikke hadde bestemt seg for videre utdanningsplaner (28 prosent). I NIFUs undersøkelse var ungdommene eldre (ca. 19 år) og andelen med uoppgitte utdanningsplaner var kun 1 prosent, både blant tospråklige ungdommer og blant majoritetsungdom. Bosted kan også ha medvirket til å gi ulike resultater. Vår analyse, jf tabell 1, tyder på at Oslo-ungdom har lavere utdanningsaspirasjoner enn ungdom fra resten av landet. Dette gjenspeiler seg også når vi ser på faktisk atferd, noe vi kommer tilbake til i tabell 2. Også tidligere studier har vist at Oslo-ungdom i mindre grad enn ungdom ellers i landet er registrert i høyere utdanning (Hovland 2000). Overgang til høyere utdanning Figur 1, A og B, viste at andelen av innvandrerungdom som på et gitt tidspunkt har fullført videregående opplæring er relativt lav, og at de representerer en selektert gruppe. Årsaken er en kombinasjon av lavere overgangsrate fra grunnskolen til videregående opplæring (Opheim og Støren 2001) og svakere progresjon og gjennomføringsgrad i løpet av videregående opplæring (Støren et al. 1998, Lødding 1998, Opheim og Støren 2001). Her skal vi undersøke hvor store andeler som begynner i høyere utdanning av dem som ikke har falt fra tidligere i løpet, men som har fullført videregående opplæring. Fortsetter «avskallingen» av ungdom med innvandrerbakgrunn også etter fullført videregående? I analysene av overgang til høyere utdanning ser vi på i hvilken grad ungdom som fullførte videregående opplæring våren 1997,

134 var i gang med høyere utdanning 1. oktober 1998. Ved å undersøke overgang til høyere utdanning et år etter fullført videregående opplæring, unngår vi i noen grad problemet med at mange unge venter med å starte i høyere utdanning på grunn av for eksempel arbeid eller reiser, og at mange utfører vernepliktstjeneste rett etter at de avslutter videregående. Tabell 2 består av tre modeller. Modell 1 omfatter alle som fullførte videregående opplæring våren 1997, modell 2 personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn og modell 3 personer med majoritetsbakgrunn. (Personer med vestlig bakgrunn inngår kun i Liv Anne Støren og Vibeke Opheim modell 1). I alle modellene inngår alder, kjønn, foreldrenes utdanningsnivå og studieretning i videregående opplæring som uavhengige variabler. I modell 1 inngår også innvandrerbakgrunn som uavhengig variabel. I modell 2 inngår variabelen botid i Norge. Ved å foreta separate analyser av personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn og personer uten innvandrerbakgrunn, kan vi undersøke i hvilken grad foreldres utdanningsnivå, samt andre demografiske forhold, har samme betydning for rekruttering til høyere utdanning blant ungdom med innvandrerbakgrunn som blant ungdom med majoritetsbakgrunn. Tabell 2. Sannsynligheten for å være i gang med høyere utdanning høsten 1998. Kullet som fullførte treårig videregående opplæring våren 1997, logistisk regresjon (bkoeffisienter) Modell 1 (Alle) Modell 2 (ikke-vestlig innvandrerbakgrunn) Modell 3 (majoritetsbakgrunn) Konstant 2,698*** (0,045) 1,788 (0,256) 2,709*** (0,047) Alder: (ref.= 19 år el yngre) 20 24 år 0,344*** (0,026),486*** (0,143) 0,348*** (0,027) 25 29 år 0,570*** (0,045) 1,372*** (0,232) 0,544*** (0,046) 30 34 år 0,614*** (0,055) 1,634*** (0,240) 0,544*** (0,057) 35 39 år 0,675*** (0,066) 1,779*** (0,296) 0,591*** (0,068) 40+ 1,161*** (0,063) 1,502*** (0,296) 1,137*** (0,065) Kjønn (kvinne=1) 0,487*** (0,021) 0,028 (0,111) 0,503*** (0,021) Innvandrerbakgrunn: (ref.= majoritetsbakgr.) 1. gen. ikke-vestlig innv. 0,214*** (0,065) 1. gen. vestlig innv. 0,756*** (0,164) 2. gen. ikke-vestlig innv. 0,177 (0,138) 0,687*** (0,216) 2. gen. vestlig innv. 0,307 (0,259) Botid i Norge: (ref. = 15 år eller lengre) 0 3 år 0,592** 4 6 år 0,556** 7 8 år 0,042 9 14 år 0,250 Studieretning (studiekompetanse=1) 2,552*** (0,031) 1,955*** (0,169) 2,582*** (0,032) Bosted i Oslo/Akershus 0,392*** (0,028) 0,128 (0,125) 0,422*** (0,029) Foreldrenes utdanningsnivå: (ref.= uoppgitt) Lang høyere utdanning 0,557*** (0,047) 0,429 (0,325) 0,547*** (0,048) Kort høyere utdanning 0,231*** (0,038) 0,169 (0,221) 0,210*** (0,040) Videregående utdanning 0,136*** (0,036) 0,072 (0,158) 0,166*** (0,037) Grunn-/ungdomsskolenivå 0,405*** (0,051) 0,063 (0,210) 0,466*** (0,053) Antall (N) 67360 1882 65025 Pseudo-forklart varians 0,36 0,21 0,37 *** = p<0.001, ** = p<0.01, * = p<0.05. Standardfeil for koeffisientene i parentes.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2001, årgang 18, 129 139 135 Modell 1 viser at førstegenerasjons innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn har noe større sannsynlighet for å være i gang med høyere utdanning høsten 1998 enn dem med majoritetsbakgrunn. «Avskallingen» av ungdom med ikke-vestlig bakgrunn fortsetter altså ikke når videregående er fullført. Dette kommer vi tilbake til. Derimot har innvandrere med vestlig bakgrunn signifikant lavere sannsynlighet for å være i gang med høyere utdanning høsten 1998 enn majoritetsgruppen. Personer med andregenerasjons innvandrerbakgrunn skiller seg ikke fra personer med majoritetsbakgrunn med hensyn til overgang til høyere utdanning i denne modellen. I modell 2 (omfatter bare personer med ikke-vestlig bakgrunn) ser vi at andregenerasjons innvandrere har signifikant lavere sannsynlighet for overgang til høyere utdanning enn førstegenerasjon med ikkevestlig bakgrunn som har bodd i Norge relativt kort tid. Det er rimelig å se dette i sammenheng med at vi her konsentrerer oss om overgang til høyere utdanning blant ett avgangskull fra videregående opplæring. Når vi tidligere har sett hvor lave andeler av ikke-vestlige ungdommer med innvandrerbakgrunn som har fullført videregående opplæring (i Norge), virker utdanningssystemet antakelig sterkt selekterende på denne gruppen. Med andre ord er trolig innvandrerungdom med ikke-vestlig bakgrunn en gruppe som er særlig motiverte for å komme i gang med høyere utdanning. Forsinkelser tidligere i utdanningsløpet kan i tillegg virke forsterkende. For øvrig kan en del også ha gjennomført deler av videregående opplæring i hjemlandet, og eventuelt ha tatt utdanningen om igjen på grunn av nytt språk og nytt skolesystem. Disse resultatene bør undersøkes nærmere i senere studier, for eksempel med tanke på sammenheng mellom landbakgrunn og utdanning fra hjemlandet. Også de andre variablene har signifikant effekt på sannsynligheten for å være i gang med høyere utdanning året etter fullført videregående opplæring. 4 Personer bosatt i Oslo/Akershus har mindre sannsynlighet enn de øvrige for å være i gang med høyere utdanning året etter fullført videregående opplæring, alt annet likt. Resultatet er i tråd med resultatene i tabell 1 angående planer om høyere utdanning. Imidlertid ser vi i modell 2 og 3 at den negative effekten av å Figur 2. Beregnet sannsynlighet for å være i gang med høyere utdanning høsten 1998 blant ulike grupper av kullet som fullførte videregående opplæring våren 1997 A B 100 80 Majoritetsbakgrunn Vestlig bakgrunn Ikke-vestlig bakgrunn 100 80 Ikke-vestlig bakgrunn Majoritetsbakgrunn, foreldre lav utdanning Majoritetsbakgrunn, foreldre høy utdanning 60 60 40 40 20 20 0 t.o.m.19 20-24 25-29 30-34 35-39 Alder 0 t.o.m.19 20-24 25-29 30-34 35-39 Alder Merknad: Beregnet fra tabell 2, modell 1: Gutter, med studieretning som gir studiekompetanse, bosatt utenfor Oslo/Akershus og med foreldre med utdanning på grunnskolenivå eller lavere. Merknad: Beregnet fra tabell 2, modell 2 og 3. Gutter, med studieretning som gir studiekompetanse, bosatt utenfor Oslo/ Akershus.