for barn og unges psykiske helse Nr. 3 // 2013 92. årgang MAGASINET VOKSNE FOR BARN Trygg reise til 1. klasse hvordan forberedes barna på skolestart «vær en venn» Bergens tidenes antimobbe-prosjekt Profilen: Kari Killén sfo klar til mottak? skolefritidsordningene, er de rustet til å ta imot de minste barna? Tema trygghet og trivsel gir bedre læring dropouts i videregående skole psykiske helseproblemer er en økende årsak Norges eneste spesialblad om barn og unges psykiske helse
Innhold nr 3 // 2013 4 på besøk i Kardemomme barnehage innspill kronikk leder randi talseth Generalsekretær, Voksne for Barn 4 8 12 16 22 30 aktuelt trygg reise til 1. klasse Hvordan forbereder barnehagene de eldste barna på skolestart? Vi har besøkt Kardemomme barnehage i Oslo. Nasjonal dugnad mot mobbing Bergens Tidene står bak prosjektet «Vær en venn». Menn i barnehager Hvorfor er det egentlig så viktig med menn i barnehagene? Profilen: Kari Killén På workshop med Zippys Venner Vi ble med da 14 deltakere i Kristiansand fikk en innføring i programmet. SFO-klar til mottak? Hagaløkka SFO er godt forberedte. 30 Vi er klare 16 Kari Killén har alltid vært en handlingens kvinne. 7 15 20 29 33 36 innspill Birgits spalte Sinte jenter. FRIVILLIG Vi snakker med en frivillig i Voksne for Barn: Marita Gallefoss. politikk i norge I høst er det Stortingsvalg. De fem største partiene om psykososialt miljø i barnehage og småskole. BEKYMRING Broren min blir mobbet. BØKER Omtaler og anmeldelser av aktuelle bøker. STRØMNINGER Likheter og forskjeller en utfordrende ressurs. Barnas hverdagsmiljø Et barn må oppleve trygghet og følelsesmessig støtte for å ha en positiv utvikling og læring. Dette vet vi. Dessverre er oppvekstfeltet fragmentert og dårlig samkjørt mange steder, slik at ressursene ikke benyttes godt nok. De tjenestene som skal hjelpe og støtte barn må ut der barna befinner seg, slik at barna og deres foreldre vet hva som finnes tilgjengelig. Voksne for Barn benytter alle anledninger til å minne om dette! Voksne for Barn har denne høsten spesielt fokus på psykososialt arbeid i barnehager og skoler. I dette Magasinet beskrives mye godt arbeid som foregår spesielt i barnehagene. Skolene har en lovpålagt forpliktelse for å ivareta barnas arbeidsmiljø. Barnehagene har ikke samme lovpålegg, men blir mer kontrollert og skal følges opp av både eier og tilsynsmyndighet. På tross av kontroll-bestemmelsene så mener Voksne for Barn at barnehagene må få pålegg om kvalitet og standarder. Det er underlig at de minste barna har dårligst rettsbeskyttelse. Voksne for Barn kan ikke akseptere dette! Der barn er, skal både omsorg, læring (pedagogikk) og tilsyn inngå i alt som skjer. Voksne for Barn har arbeidet mange år for å få denne erkjennelsen frem. Tidligere var diskusjonen spesielt rundt barnehager, knyttet til tilsyn og til skolene pedagogikk. Altfor snevert i forhold til at det er barn vi har med å gjøre og at de oppholder seg nesten hele dagen i barnehage/skole. Vi har en unik sjanse nå til å gi alle barn det de trenger, tilpasset den enkeltes behov. All dokumentasjon forteller oss at dette ikke skjer og at det fremdeles er mer unntakene som fungerer godt. Vi ønsker oss: at barnehagene fanger opp barn som har spesielle behov eller er i risiko i forhold til omsorgssvikt at skolene er trygge arenaer for læring som er tilpasset det enkelte barn For å få dette til må vi ha inn forskjellig type kompetanse til en samlet innsats. Skolehelsetjenesten og helsestasjoner må styrkes og få en formidabel økning av ressurser. Dette er bebudet i Folkehelsemeldingen, men 150 mill monner ikke stort! Videre bør barnevernet utvide perspektivet til ikke bare å ha oppdrag i forhold til omsorg i hjemmet. De må også se på hvordan barnehager og skoler ivaretar barns omsorgs behov. Barnevernet har i dag nok med å følge opp saker relatert til deres primære mandat, omsorgssvikt i hjemmet. Hele organiseringen av oppvekstfeltet bør være tverrsektoriell og innsatsen preget av tverrfaglighet. Mange kommuner er på god vei, heldigvis, men her trengs et nasjonalt løft! Våre barns hverdag er mer og mer innenfor institusjoner. Med rett til barnehageplass fra 1 års alder til påfølgende skolegang i 13 år, så er det avgjørende for barn at institusjonene er gode og har trygge miljø. Magasinet voksne for barn Utgiver Organisasjonen Voksne for Barn Adresse Stortorvet 10, 0155 Oslo Telefon 23 10 06 10 Telefax 23 10 06 11 e-post vfb@vfb.no Internett vfb.no Bankgiro 7032.05.82189 Ansvarlig redaktør Generalsekretær Randi Talseth Redaktør Birthe Bratvold birthe.bratvold@vfb.no I redaksjonen Lena -Christin Kalle, Hilde Randgaard, Nina Grindheim, Ingeborg Wiese, Marie Laland Ekeli, Nicki Twang, Bo Mathisen, Sidsel Skotland og Heidi Kristiansen Forsidefoto Bo Mathisen Design Grafisk Form as, lill@grafiskform.no Trykk UnitedPress Abonnement Kr. 300,- pr. år for 4 nummer medlemskap Kr. 390,- pr. år Løssalg Kr. 90,- pr. magasin Opplag 5 000 ISSN 0801-1346 Det må ikke kopieres fra dette blad i strid med ånds verk loven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Husk å oppgi abonnementsnummer ved adresseforand ring eller ved oppsigelse. Magasinet Voksne for Barn har tidligere hatt navnene «Sinnets Helse» og «temamagasin for foreldre OM». 2 «De tjenestene som skal hjelpe og støtte barn må ut der barna befinner seg, slik at barna og deres foreldre vet hva som finnes tilgjengelig.» Foto: Christopher Olssøn 3
aktuelt ELDST I BARNEHAGEN Trygg reise til 1. klasse Mange gleder seg, men noen gruer seg også. Barna i maxi-gruppa ved Kardemomme barnehage i Oslo har forberedt seg på skolestart i nesten ett år. tekst Marie Laland Ekeli foto Bo Mathisen NYE TIDER: En snart skolegutt og ei snart maxi-jente: Johan og Frida. LEKEKAMERATER: Kardemomme barnehage har hatt en stor skolestarter-gruppe i år. Det har vi vært fornøyd med. Barna har mange jevnaldrende å leke med, og det er fint å bli skoleklare sammen, sier pedagogisk leder Therese Sandsbråten. «Spesielt jentene har lekt mye skole. De vil gjerne at jeg skal være rektor, og da må jeg være en veldig streng rektor, ler Therese Sandsbråten.» Sommeren har ikke helt festet grepet denne fredagen i juni, men det er likevel flere kortbukser og solhatter ute på lekeplassen foran den gulmalte barnehagen på Kampen. De eldste barna er innendørs, i ferd med å avslutte samlingsstund. For flere av ungene i ringen er det aller siste dag i barnehagen. Etter ferien skal de 11 «maxi-barna» begynne på 7 ulike skoler, fra Eidsvoll i nord til Høvik i sør. Litt trist, innrømmer pedagogisk leder Therese Sandsbråten, men de skal feire likevel med taco, jordbær og is. I ringen Den private barnehagen på østsida av hovedstaden har et usedvanlig godt rykte. «Glimrende barnehage med voksne og unge ansatte som gir barna våre både en trygg og spennende hverdag,» skriver en fornøyd far på Googles anmeldersider. Her er personalgruppa stabil, og de har nok førskolelærere. Men hvordan forbereder pedagogene de største barna på skolestart? Vel, ungene har i alle fall lært å rekke opp hånda. En etter en forteller de at de skal på sommerferie til Mallorca, Legoland og Spania. Når Therese dreier praten over mot skolestart og maxi-gruppe, blir det verre. Munnene lukker seg og barneblikk flakker. Therese hjelper til: Vi har vært på turer, har vi ikke? Joooo... Nølingen glir over i forsiktige forslag, og etter hvert blir de enige om at de har gjort en hel masse: Sunget sanger. Satt opp forestilling. Lært om Thorbjørn Egner. Besøkt alle skolene barna skal begynne på. Sortert søppel og tatt det med til Miljøstasjonen. Vi har vært på noen av Svanhilds miljøreiser, forteller Therese, og nikker mot en kampanjeplakat på veggen. Og hvorfor har vi det, Johan? For å redde svanene, svarer en kjapp gutt. Hvordan gjør vi det? Vi må ta melkekartonger, som er tomme... begynner Johan. Kan vi kaste det med annet søppel? hinter Therese. Nei, siden da redder vi ikke dyrene, forklarer han. Riktig. Og hvordan har Svanhild merket tingene i butikken? Fortsetter Therese. Promp! Johan smiler fornøyd. Nå vet jeg; FIS! Hyler han, og hele ringen jubler. Fortell det du, Maria, bestemmer Therese. Svanemerke, sier den lille jenta lavt. Riktig. Og husker dere da det var lekse å sjekke om varene i butikken var svanemerket? Lekser? Lekser, altså? Ligger forberedelsene til skolestart så tett opp mot ekte skole? Er førskolegruppene i barnehagen i ferd med å bli miniskoler? Absolutt ikke, avfeier den pedagogiske lederen. Snarere tvert i mot. Det viktigste vi gjør i maxi-gruppe, er å øve på sosial trygghet, sier Therese. Rundt oss har mange av barna funnet fram tjukke bøker om årstidene, og noen av dem staver seg fram til ord og hele setninger. Jeg kan skrive navnet mitt på krøllebokstaver, forkynner Emilie stolt. Jeg kan alle bokstavene, sier Maria. Jeg og! Johan hiver seg på. Mange av maxi-barna våre kan faktisk allerede lese, nikker Therese. Det er ikke noe mål for oss, men det er viktig å være med og utforske. I senere år er det blitt økt fokus på det skolefaglige i barnehagene. Vi må passe på at vi ikke sier ja til for mye av Lærerplanen, jeg synes ikke nødvendigvis det hører hjemme her. Jeg er glad i barnehagetradisjonen, i leken og den måten å lære på. Jeg tror vi lærer vel så mye ved å undre oss sammen. Siden de er nysgjerrige, snakker vi ofte om tall og bokstaver, men vi gjør det på vår måte. På tur til skolene I praksis kan det bety å lese skilt langs veien når de er ute og rusler. Maxi-gruppa har vært på mange turer i år dels fordi det er en stor gruppe med mange aktive barn. Dessuten er det gøy å være på tur sammen, smiler Therese. v 4 5
aktuelt ELDST I BARNEHAGEN FORVENTNINGSFULL: Frida gleder seg til å bli maxi-jente etter sommeren. Birgit Valla er kommunepsykolog og jobber med barn og unge i Familiehjelpa i Stange kommune i Hedmark. Med fem års erfaring fra spesialisthelsetjenesten i bagasjen, deler hun i denne spalten sine personlige tanker om hverdagen som kommunepsykolog. Holdninger og meninger som uttrykkes i spalten er ikke nødvendigvis sammenfallende med Voksne for Barns synspunkter. kronikk Birgits spalte Sinte jenter STOR STAS: Med en gang vi begynte etter ferien i fjor, var det det mange som spurte: «Når er det maxi-gruppe?» Det pleier å være stas å bli størst og få litt ekstra ansvar, sier pedagogisk leder i Kardemomme barnehage, Therese Sandsbråten. Utenfor samling oppstår naturlige settinger for å snakke om alle følelsene barna har. Mange av dem gleder seg til å begynne på skolen, men noen gruer seg også. Det må være lov. I løpet av våren har de besøkt alle skolene ungene skal begynne på. Litt synd, synes Therese, at lærerne ikke har tid til å ta dem i mot når de kommer, men maxi-gruppa herjer i skolegården, bruker lekeplassene og sniktitter inn i gangene. Barna får vise fram SIN skole, og knytter på den måten identitet med skolen. Det er en del av forberedelsene, sier Therese. Maxi-grupper, veteraner, førskoleklubber er det viktig å forberede barna på skolestart? Ja, det mener jeg. Å begynne på skolen er en veldig stor overgang. Det må vi snakke om. Å prate sammen og å øve opp sosiale ferdigheter er i bunn og grunn det viktigste de gjør i maxi-gruppa, forklarer hun og utdyper: IKKE NOE PROBLEM: Johan har aller siste dag i barnehagen. Det er ikke noe trist, for han skal begynne på Høvik skole etter sommeren og der går jo storebroren hans! SPENNING: Maria er spent på å begynne på Tåsen skole etter sommerferien, for hun kjenner ingen der. Vi øver på vennskap, hvordan man skal oppføre seg overfor hverandre og ha det fint sammen. Og så trener vi på å fortelle, og på å høre etter. «Nå har jeg noe jeg vil si, da må de andre vente. Etterpå må jeg være stille når de andre snakker.» For når man starter på skolen er det greit å kunne sitte i ro og ta i mot fellesbeskjeder. Ikke så lett bestandig, forteller Therese. Heller ikke det helt elementære, som å gå på do alene, kommer av seg selv. Det kan virke rart og enkelt, men lærerne har gjentatt ganger bedt oss øve på slike praktiske ting. Ta på skoene, finne fram sekken, kle på seg jakka. Det må vi faktisk få litt ordnings på her, rett og slett for at barna ikke skal miste friminuttene, sier hun. Vår oppgave er å gjøre barna klare for resten av livet. Da trenger de sosial trening, og en følelse av å ta del i et fellesskap. Og at de er viktige for fellesskapet akkurat som de er. Therese Sandsbråten konkluderer: Egentlig foregår skoleforberedelse hele barnehageløpet, med litt ekstra fokus siste året. l «Dumme mamma!». Lise tramper hardt og demonstrativt i gulvet og setter øynene i meg. Inspirert av Astrid Lindgrens Lotta vet jeg hva som snart kommer. Skriket. Hvis jeg prøver å snakke henne til fornuft kommer det flere ganger. AAIIIIAAAII!. Som om hun liker å kjenne sinnet sitt fylle hele rommet. Og spesielt at det fyller meg. «Blir du så sint nå?» sier jeg. Da ser hun enda sintere på meg og tramper ut. Eller fortsetter å hyle, alt ettersom. Noen barn er mer bestemte og egenrådige enn andre. Når de ikke får det som de vil, gir de høylytt utrykk for det. Og mange av dem er jenter. En venninne av meg med to gutter fikk en jente som barn nummer tre. Når jenta var noen måneder gammel spør min venninne meg litt forsiktig «Du Birgit, skriker jentene mer enn gutta? Guttene mine holdt jo ikke på sånn». Venninnen min har fått ei jente som kan holde det gående i en halvtime fordi hun ikke får saft til middag. Eller fordi sokken sitter litt skjevt på foten. Nylig fortalte venninnen min om da hun og datteren skulle ut å fly. Den tre år gamle datteren hadde sett frem til å sitte ved vinduet, men så viste det seg at de ikke hadde fått vindusplasser likevel. Det satt faktisk en fremmed mann ved vinduet på deres rekke. Og det passet overhode ikke jenta. Hun satte i å skrike og hadde ingen intensjoner om å gi seg. Min zvenninne visste ikke sine arme råd, for hun kjente datteren og hennes utholdenhet. Det var den fremmede mannen som ga seg først. Han byttet plass og en lykkelig frøken kunne sette seg ved vinduet. Men da flyet etterhvert var klart for å ta av sier jenta bestemt til mamma: «Jeg må på do». Min venninne visste at det var best å ikke drøye for lenge, og litt opprådd spurte hun flyvertinnen om de kunne få skynde seg på do. Flyvertinnen så rådvill ut og måtte gå og spørre kapteinen. Han tok forespørselen med knusende ro og sa at da får vi vente noen minutter. Flyet venter, jenta kom seg på do og så kunne de endelig komme seg avgårde. Med en fornøyd liten dame på vindusplass. Illustrasjon: Marie Laland Ekeli Sinne er en vanskelig følelse. I hvert fall synes vi foreldre det. Den er så voldsom, så høy. Og vi vil helst at sinnet skal gå over fortest mulig. Mange av oss har et vanskelig forhold til sinne. Kanskje har vi vonde opplevelser knyttet til sinne. Når sinne utrykkes på umodne måter, gjør det skade på dem vi har rundt oss. Men egentlig er sinne en viktig og nyttig følelse. Den hjelper oss å sette grenser for oss selv. Derfor er det så viktig å la barna bli kjent med sinnet sitt slik at de kan uttrykke det på en sunn måte etter hvert som de bli eldre. Unger med mye sinne har også mye energi og drivkraft inni seg. Og det bør sees på som en ressurs. En annen av mine venninner fortalte meg om da hun på barneskolen stadig måtte inn på rektors kontor fordi hun var så sint på lærerne. Hun kunne kalle dem de fæleste ting, noe som slett ikke passet seg. Jeg spurte hvorfor hun var så sint, men da bare trakk hun på skuldrene og sa at hun hadde så mye energi inni seg. Hjemme hadde de heldigvis ikke laget så stort nummer av sinnet og med årene hadde hun lært seg å kontrollere det bedre. I dag er hun en meget driftig kvinne med stor suksess innen sitt yrke, som er av det mer kreative slaget. Og ingen ville ha gjettet at hun i sin barndom kalte opp lærerne på barneskolen. Vi skal ikke være så redde for barns sinne, men heller verdsette deres kraft til å påvirke omgivelsene rundt seg. Jovisst trenger de grenser og veiledning. Men hvis de lærer seg å håndtere sinnet på en god måte vil det bli en ressurs for dem resten av livet. Bestemte jenter finner seg ikke i hva som helst og får det som de vil! Og dessuten er de ikke mest sinte. De er mest glade. I Astrid Lindgrens bok «Jovisst er Lotta en glad unge» fortelles det om Vasilis som eide godteributikken i Bråkmakergata. Han sier stadig til Lotta at hun alltid har vært en glad unge. Og når Vasilis sier det, da tenker Lotta at det er helt riktig. 6 7
aktuelt VÆR EN VENN Nasjonal dugnad mot mobbing Mobbing er som et troll. Får det lys på seg, så sprekker det, uttalte Jens Stoltenberg til Bergens Tidende i forbindelse med antimobbeprosjektet «Vær en venn». tekst og foto Lena-Christin Kalle «Vær en venn» har fått ungdommer og barn fra hele landet til å ta et krafttak mot mobbing. Prosjektets facebookside har over 7500 likes, og både statsministeren, Erna Solberg, Kristin Halvorsen er blant dem som «liker» prosjektet. Engasjerte tenåringer. Hun er 14 år. Hun gruer seg til å gå på skolen hver eneste dag. Hun har en følelse av at ingen liker henne. Ikke en gang lærerne ser henne, ser hennes sorg. Det er vanskelig, bok stavene hopper og danser og krøller seg, de andre ler når hun leser. De ler og de prøver alltid at det skal være hennes tur til å nok en gang dumme seg ut. Hun slutter å spise, da har hun i alle fall kontroll på noe. Det er veldig lett å se på henne at hun er usikker på seg selv. En dag griper den mest populære jenten i klassen inn. Hun har aldri vært med på å le eller håne, men hun har heller aldri gjort noe for å stoppe det ( ). Dette skrev femten år gamle Yvonne Mikkelsen ved Rådalslien skole i Bergen på facebooksiden «Vær en venn». Mikkelsen tror den som blir utsatt for mobbing kan oppleve skolehverdagen slik hun beskriver. Flere hundre personer delte innlegget, som fikk nesten 1000 likes og mange titalls kommentarer. Den engasjerte femtenåringen mener det er viktig å tenke over konsekvensene for den som blir mobbet. Vi har lært at den som mobbes kan få veldig dårlig selvtillit. Det må vi unngå. Prosjektets mål er å få barn og unge til å støtte hverandre og være inkluderende. Det er Bergens Tidende (BT) som står bak prosjektet. Med god drahjelp fra engasjerte skoleelever, politikere og organisasjoner, har prosjektet fått enorm respons. Mer enn 7500 personer har likt «Vær en venn», og nesten 2000 buttons er delt ut. Facebookstafett. I over to måneder har BT publisert artikler om mobbing. På skoler i Hordaland har de holdt foredrag sammen med politikere og kjendiser. Skoleklassene har laget filmer, fotografert og skrevet dikt og tekster til facebooksiden. Til sammen har åtte skoleklasser fra Hordaland produsert innhold, og driftet siden i ulike perioder gjennom en såkalt facebookstafett. 13. mai overtok 9.4 ved Rådalslien skole i Bergen stafettpinnen fra Knarvik skole i Lindås utenfor Bergen. Høyreleder Erna Solberg kom på besøk og fortalte hvordan hun opplevde å gå på ungdomsskole med dysleksi. Solberg oppfordret elevene til å ta mobbing på alvor. Det gav Martin Steinnes i 9.4 et nytt syn på hva som er viktig i en mobbesituasjon. De som har venner blir sjeldnere mobbet. Derfor er det viktig å ta seg av dem som er utenfor. Det er like viktig å være en venn for den som mobbes, som å stoppe mobbing. «Vær en venn» har virkelig lært oss å bry oss om hverandre. Rådalslien skole fikk æren av å avslutte den 60 dager lange facebookstafetten som sist ut av totalt åtte skoler i Hordaland fylke. Fordypet seg i problemstillingen. BT-journalistene Hanne Louise Åkernes og Gerd Margrete Tjeldflåt fikk idéen fra Stavanger Aftenblads (SA) kampanje «Stopp mobbing i skolen». I januar ble Rogalandsavisen invitert til å holde foredrag for ledere og journalister i BT. Vi dro nytte av de erfaringene Stavanger Aftenblad hadde gjort, og bestemte oss for at vi ville gjøre det samme, men samtidig noe nytt. Antimobbeprosjektet har vært todelt. BT publiserte en artikkelserie om mobbing, som også ble delt på facebooksiden «Vær en venn». Her delte også skoleklassene sine arbeider. I tillegg ble bilder publisert på Instagram. Målet har vært å ha fokus på hvordan skolen jobber med mobbing. Og hvilke konsekvenser mobbing har for unge mennesker. For oss var det viktig å se hvordan mobbeproblemer ble håndtert. I løpet av prosjektet har journalistene vært i kontakt med mange skoler i Hordaland fylke. Brøt opplæringsloven. Vi startet med å samle inn mobbetall fra skoler i Bergen. Tallene viste at hvert fjerde barn i Hordaland hadde opplevd mobbing. Engasjerte tenåringer mot mobbing: Fra venstre; Ida Sørheim, Melisa Johansen, Iben Søvik og Martin Steinnes. Yvonne Mikkelsen (15), har gjennom en oppdiktet historie forsøkt å sette seg inn i skole hverdagen til et barn som blir mobbet. 8 9
aktuelt VÆR EN VENN små stoff Journalistene: Hanne Louise Åkernes og Gerd Margrete Tjeldflåt har undersøkt hvordan mobbing håndteres i skolen. kursoversikt 2013 Dato Sted Kurs/konferanse Kursledere 24. sept. Bergen Motiverende samtaler med ungdom Mia Börjesson 16. okt. Tromsø Hvordan bruke Psykologisk Førstehjelpskrin Solfrid Raknes 17. okt. Bodø Hvordan bruke Psykologisk Førstehjelpskrin Solfrid Raknes 24.-25. Stavanger Når Barn er pårørende Jan Steneby, Gunnar Eide okt. samtaler i et barneperspektiv 25. okt Oslo Hvordan forebygge barn terje Ogden og unges atferdsproblemer 12. nov. Bergen Hvordan bruke Psykologisk Førstehjelpskrin Solfrid Raknes 13. nov. Trondheim Hvordan bruke Psykologisk Førstehjelpskrin Solfrid Raknes 27. nov. Oslo Barn i Norge-konferansen, Barnefattigdom Voksne for Barn Skal stå på side 4 i 9.-10. des Oslo Gruppelederkurs: SMARTE foreldre Simon Peter Neumer, Gro Kristiansen Foto: PhotoAlto Åkernes og Tjeldflåt avdekket flere kritikkverdige forhold i skolenes håndtering av mobbing. Én av tre skoler i Bergen hadde ikke fattet enkeltvedtak i saker om mobbing. Avsløringen førte til et rektormøte med krav om at skolene måtte endre praksis. Byråden i Bergen sendte ut fagfolk til 29 skoler for å hjelpe dem med å følge loven i mobbesaker. I enkeltvedtaket er det skolens plikt å vurdere om elevenes rettigheter er ivaretatt eller ikke. Opplæringsloven krever at alle skoler skal fatte vedtak i mobbesaker. Det er skolen som skal ta stilling til hvilke tiltak som skal sikre elevenes rettigheter. Selv om alle norsk skolebarn har krav på et godt skolemiljø, fant journalistene ut at fire av ti norske skoler brøt loven. Det førte til flere artikler i Bergens Tidende. Og at mange skoler endret praksis. At mobbing engasjerer er det liten tvil om. Åkernes og Tjeldflåt fikk inn en overraskende stor mengde historier. Vi har fått inn 250 mobbehistorier. 39 av disse ble plukket ut til en multimediahistorie som ble vist på nettet. Historiene handlet om ulike former for mobbing, ensomhet og utstøting, forteller Åkernes og Tjeldflåt. Ønsket å nå de unge. I arbeidet med prosjektet har journalistene vært opptatt av å tiltrekke seg yngre lesere. Når vi har jobbet med denne aldersgruppen har vi alltid tilpasset budskapet. Vi har brukt facebook fordi der vet vi at vi når barn og unge. Barn og unge leser jo lite aviser. På facebooksiden publiserte BT også egne saker om mobbing. Det har vært fint å få elevene til å være journalistiske i arbeidet med facebooksiden. Arbeidet har vært 60 prosent tradisjonell journalistikk og 40 prosent moderne journalistikk, forklarer Åkernes og Tjeldflåt. 10 Mobbesirkel. Hege Austegard er kontaktlærer for 9.4. Hun mener at mobbing ikke må bagatelliseres. Mobbing er noe av det verste et barn blir utsatt for. Derfor har voksne et spesielt ansvar. Foreldre må være opptatt av å ikke ha barn som skader eller mobber andre elever. Har dere mobbing på deres skole? Vi kan vel ikke si at vi ikke har det. Vi må alltid være oppmerksomme på problemet. Det er viktig å ta tak i mobbing på et tidlig stadium. Og vi må se alvorlig på det dersom det dukker opp. To ganger i året snakker kontaktlæreren med hver enkelt elev om mobbing. Elevene plasserer seg selv i en mobbesirkel som er en form for rollespill. Den som blir mobbet står i midten, og de som står rundt skal gjøre seg opp tanker om egen rolle. Skal de gripe inn? Hvor nær står de den som mobber eller mobbes? Øvelsen får elevene til å ta stilling til hvordan de oppfatter seg selv i en mobbesituasjon og hvordan de ville ha handlet, forklarer Austegard. Lærte selv. I løpet av over 60 dager med antimobbearbeid har journalistene blitt klar over hvor viktig det er å være en venn. Vi har gjennom dette prosjektet virkelig lært hvor viktig det er å være inkluderende, og bygge hverandre opp. Nå forsikrer vi oss om at alle blir invitert på fredagspils. Og oppmuntrer dem som ikke har så lett for å ta ordet til å gjøre det. Hvor går veien videre nå? Nå er perioden over, så nå lar vi facebooksiden på en måte drifte seg selv, selv om vi moderer fortsatt. Etter dette prosjektet er det oss de ringer til med mobbetips. Det vi har lært er at dette virkelig er et tema som engasjerer. Erfaringen fra prosjektet har de i etterkant delt med skoler i Hordaland fylke. Du kan fortsatt lese om prosjektet på Facebooksiden «Vær en venn». l Kurset LØFT for foreldre Det blir denne høsten satt opp LØFT for foreldre i Nittedal og Oslo. Kurset er 2 timer pr. kveld, Dato Sted Kursledere Onsdagene: 04. sept., 18. sept., 9. okt., 30. okt., og 14. nov. Oslo Hanne Hope, Gro Kristiansen???? Onsdagene: 05. sept., 19. sept., 10. okt., 31. okt., og 15. nov. Nittedal Hanne Hope, Gro Kristiansen???? Følg med på www.vfb.no Skal stå på side 4 i bladet Vil bli best i landet Aurskog-Høland kommune tar mål av seg til å bli intet mindre enn best i landet på tverrfaglig, forebyggende arbeid for barn og unge. Landsforeningen Vi har besøkt dem. for På Pårørende vfb.no kan innen du lese Psykisk om dette, helse og (LPP) For flere alle andre pårørende spennende til personer og aktuelle med saker psykiske om arbeid problemer med Ta kontakt med vår landsdekkende rådgivingstelefon: psykososialt miljø 21 07 54 33 Epost: lpp@lpp.no vfb.no LPP www. lpp.no Foto: colourbox Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP) For alle pårørende til personer med psykiske problemer Ta kontakt med vår landsdekkende rådgivingstelefon: 21 07 54 33 Epost: lpp@lpp.no LPP www. lpp.no Opplæringskontoret Vestfold, Telemark og Buskerud Logistikk og Transport Med alle veier åpne... Bli lærling eller lærerbedrift innenfor fagene yrkessjåfør og/eller logistikkoperatør. For ytterligere informasjon ta kontakt med: Opplæringskontoret Logistikk og Transport Vestfold Telemark Buskerud SA tlf. 33 09 94 60 www.transportoglogistikk.no 11
aktuelt MENN I BARNEHAGEr Menn i barnehager hvorfor det? «Det er sunt at arbeidsplassen består av både menn og kvinner. Da skjer det noe. Det blir mer energi, morsommere og mer dynamisk.» Liv Knatten Hvorfor er det egentlig så viktig med menn i barnehagene? Liv Knatten er leder for Familiebarnehagene i Asker, en kommune som satser aktivt på rekruttering av menn til barnehager. Hun vet hvorfor. tekst og foto Marie Laland Ekeli Blir barnehagene nødvendigvis bedre av å fylles med mannlig personale? For Liv Knatten er det en selvfølge. Små gutter og jenter trenger mannlige rollemodeller, og samfunnet trenger menn som tar seg av barna. Så enkelt er det. Men det har ikke alltid vært like innlysende. Hjemme fra verandaen på Brønnøya tenker Liv tilbake til da hun var ferdig utdannet førskolelærer i 1977. Siden den gang har forestillingen om menn som omsorgspersoner gjennomgått en revolusjon. I min klasse var det ingen gutter, husker Liv. Jeg gikk i Trondheim. Vi var tre paralleller og det var vel et par gutter tilsammen. I 1979 jobbet jeg i en barnehage hvor vi hadde én gutt, Morten, som var praktikant. Det var utradisjonelt og litt kult, smiler hun. Det å være hjemme med barn er blitt en stadig mer naturlig del av unge menns liv. Tror du endringer ved mannsrollen generelt har hatt mye å si for rekruttering til barnehager? Det ville vært rart om ikke det hadde det, sier Liv ettertenksom. På et eller annet tidspunkt skjedde det en mentalitetsskifte blant menn? Hun nikker: Og da jeg ble ansatt i Asker kommune i 1987, var det så vidt i gang. Tilbud og etterspørsel I dag er Asker kommune i tet når det gjelder andelen menn i barnehager. Det som virkelig satte fart på utviklingen, mener Liv, er noe så lite mystisk som markedslogikk. Et spørsmål om tilbud og etterspørsel. For hva skjer når politikerne lovfester at alle barn har rett på barnehageplass idet de er fylt ett år? Plutselig oppsto et skrikende behov for plasser. Det kunne gå litt over stokk og stein, innrømmer Liv, med halvferdige lokaler og kjapt sammenrasket personale. På den positive siden; man begynte å tenke annerledes. I Asker ble de kreative, og kom opp med en alternativ barnehagetype: Utebarnehagene. Utebarnehager skapte både barnehageplasser og arbeidsplasser som lokket til seg en del menn, sier hun og forter seg å tilføye: Jeg skal være veldig tydelig på at ikke alle menn er villmarkens sønner eller speidergutter, men utebarnehager var noe annet enn de tradisjonelt kvinnedominerte omsorgsplassene. Det utvidet rammene for hva det ville si å jobbe i barnehagen? Liv nikker: Grassalt. «Naturlige voksne» Sånn ble skapt et nytt rom i Den Norske Barnehagen, for å bruke en utslitt allegori. Et rom hvor terskelen var lav for menn som målbærer tradisjonelle maskuline verdier: Høyt aktivitetsnivå. Skog og mark. En røffere omgangsform med unga. I disse barnehagene handler det om å være ute i all slags vær. «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær», messer hun. Liv tror det på mange måter utilsiktede resultatet av Barnehageløftet har virket inn på folks oppfatningen av hva en god barnehage er: I flukt med at flere menn kom til, ble det skapt noe nye standarder. Bra, mener Liv. Vi har bruk for mye ulik kompetanse. For eksempel er det alltid en del praktiske ting som skal fikses. Hva med å ansette en snekkerkyndig person i stedet for å vente på en vaktmester? Plutselig husker hun noe: Rundt åttitallet oppsto en trend som het noe sånt som «Arbeid for barn». Den nye pedagogikken handlet om at vi, i stedet for å være pedagoger som tilrettela alt, skulle vise barna at vi hadde vanlige liv. Vi kunne med fordel ta med shampoo og vaske håret i barnehagen. Skjønner du? Hun smiler over verandabordet. Ideen var delvis «hvor mye ser barn av den slags i den travle hverdagen hjemme?». Dessuten var vi opptatt av å være naturlige voksne. I det perspektivet trer behovet for menn klart fram, påpeker Liv. For hvis personalgruppa skal stå fram som «naturlige voksne», med et mangfold av egenskaper og kompetanse, må den selvsagt represen tere begge kjønn. Bare slik kan barnehagen speile sammensetningen av folk der ute i verden, i samfunnet. Derfor er Liv på utrettelig jakt etter menn når hun lyser ut stillinger. Det er rett og slett jobben min. I Handlingsplanen og virksomhetsplanene i Asker kommune ligger en målsetting om 30 prosent menn i barnehagene. For å nå målet, MÅ vi foretrekke menn, sier hun. MIB Menn i Barnehagen er en organisasjon som startet i 1997. Den har markert seg sterkt i Asker. Viktige forbilder som viser at førskolelærer absolutt er et yrke for menn, mener Liv. Jeg liker at de snakker om jobben sin med glød. Liv Knatten er leder for Familiebarnehagene i Asker kommune. Jeg taper i konkurransen om de mannlige søkerne. Men jeg kjenner ny giv nå for de mennene jeg har fått er så gode! v 12 13
aktuelt MENN I BARNEHAGEr frivillig Møysommelig arbeid: Ferske tall fra årets hovedopptak ved barnehagelærerutdanningen i Østfold viser at det fremdeles er flest kvinner som søker seg til utdanningen. I år vil 90 kvinner og 16 menn vil bli barnehagelærere. Å øke andelen menn i barnehager er møysommelig arbeid, sier Liv Knatten. Men om en gutt går i en barnehage hvor det jobber menn, er det litt mer sannsynlig at han kunne tenke seg en barnehagejobb selv. Én ting er å få tak i dem, men hvordan holde på mannfolka? En viktig strategi er å la dem jobbe i samme barnehage, mener Liv Knatten, leder for Familiebarnehagene i Asker. Gamlekjæresten min utdannet seg til førskolelærer et par år etter meg, men sluttet fort. Han orket ikke å arbeide med alle «de derre hønene», som han sa. Jeg tror unge menn fort kan gå lei dersom de jobber i rene kvinnemiljøer. Klart kvinner kan oppdra gutter! Det er Liv Knatten og nabogutten Emil Jørgensen skjønt enige om. Emil skal begynne i barnehagen om et par uker, en barnehage med flere menn i personalet. Jeg er forbauset over hvor kjønnsdelt små barns verden fortsatt er. Men det kan hende at det ikke er så ille som det ser ut på overflaten. Vi pynter fortsatt små jenter, men nå er det pappa som pynter. Liv Knatten Men utover at du er lovpålagt, er du ekstra interessert i mannlige søkere? Ja, svarer hun resolutt. Når jeg ansetter tenker jeg alltid; hva trenger vi? Hvilken kompe tanse? Forestill deg hvordan vi blir som mennesker hvis vi bare har damer i barnehagen og på skolen. Det er noe som mangler, ikke sant? Kan bare menn oppdra gutter? Men hva ER egentlig mannlige kompetanse? Og hva er kvinnelige egenskaper? Og kan det hende at vi i iveren etter å skape kjønnsbalanse er med på å bekrefte noen stereotypier heller enn å utfordre dem? Liv ser den. Jeg har en ektemann som humrer litt når han møter enkelte menn på tur med barnehager, med VELDIG store kniver i beltet. Som om de overkompenserer, og liksom må være så innmari macho. En mannlig barnehagestyrere har til og med hevdet at kvinner ikke kan oppdra gutter? Liv fnyser: Jeg har blitt provosert av at noen menn er blitt veldig selvgode. 14 Om Familiebarnehager i Asker: I utgangspunktet har familiebarnehagene alltid vært stemplet som B-barnehager, sier Liv. Utdanningsforbundet har vært negativ fordi de mener pedagogene ikke er nok til stede. Her i Asker kommune har vi organisert familiebarnehagene under én leder, og tilbyr ukentlig gratis veiledning, gitt av fem kommunalt ansatte førskolelærere. De reiser rundt og veileder alle de ansatte i barnehagene. Ved å organisere oss på denne måten får de ansatte et fagmiljø og en god leder. Den kommunale støtten går til systemet, og slik sikrer vi kvaliteten, sier Liv Knatten. Det hadde vært kult å få en mannlig veileder, men de har ikke søkt! Jeg føler at de gjør meg til en stereotypi. «Sånn er en dame». Kanskje er det sånne fordommer som jobber mot Liv i konkurransen om de mannlige søkerne? Det er nemlig ekstra vanskelig å lokke menn til familiebarnehagene, forteller hun. Liv styrer over 20 barnehager, men har per i dag bare tre guttenavn på lønningslista. Skyldes det at familiebarnehager er små grupper, stort sett for de minste barna? Jeg tror det. Husk at denne barnehagetypen vokste fram av den hjemmeværende mora som tok til seg et par dagbarn. De var profesjonelle dagmammaer, sier hun og legger til: Jeg har fått noen søknader fra menn som har vært litt for opptatt av at de skulle bygge hus samtidig. Det er fint å være handy- man og kunne skru i en skrue, men når du har ansvar for fire små barn, har du det i grunn ganske tett med å legge til rette med lek, turer, mat og bleieskift. De tre mannfolka Liv har ansatt, gir likevel håp. De sier at de liker å jobbe med små grupper. De føler seg nærere barna, forteller Liv. Så ler hun: Nylig ansatte jeg en mann i en barnehage med to voksne. Det er femti prosent menn, det! l hvem: Marita Gallefoss hva: frivillig skribent hvor: oslo Frivillig 1. Hvorfor har du engasjert deg i «Voksne for barn» (VfB)? Jeg er generelt opptatt av barns rettigheter og har fulgt med på VfB en god stund og ble medlem når jeg forstod hvor mye positivt arbeid dere gjør. Det dukket opp en kampanje for å engasjere frivillige hvor jeg tok kontakt fordi jeg ønsket å bidra for hjelpe barn i vanskelige livssituasjoner. 2. Hvilke saker er du spesielt opptatt av? Jeg er spesielt opptatt av barn og unges omsorgssituasjon og rettigheter ifht til dette. Jeg blir stadig sjokkert over hvor lett voksne snur det blinde øye til når barn har det vanskelig. Det er skremmende hvor lange prosesser og lite tiltak som blir iverksatt når barn vekker bekymring. 3. Hva gir det deg å være frivillig i Voksne for Barn? Jeg ønsker å bidra til å informere og sette fokus på barns rettigheter og voksnes plikter for å ivareta disse. Jeg føler at VfB er et godt forum for dette og det gleder meg å kunne bidra bitte litt til det arbeidet dere gjør. 4. Kan du fortelle om noe du har gjort i din rolle som frivillig? Jeg har ikke vært frivillige så lenge og bidrar på en annerledes måte. Jeg skriver korte artikler, oppsummeringer av ny forskning eller informasjon til nettsidene til VfB. Dette er foreløpig en ny måte å bruke frivillige på så det tar tid å finne gode måter å bruke meg slik at jeg kan bidra best mulig. 5. Hva vil du si til andre som lurer på å bli frivillige? Barn er fremtiden. Det å bidra til å hjelpe et barn til å få det bedre er å bidra til en bedre fremtid. Det er vel verdt litt av din tid? 15
«barnehageansatte må få mer kunnskap om tidlig samspill og tilknytning.» aktuelt profilen Norsk motstand internasjonal anerkjennelse Kari Killén må spole 61 år tilbake for å hente fram hvordan det hele begynte. Hvordan hun havnet på denne hylla, som først ga henne så mye pepper fra sine egne, men som hun i mai fikk Kongens fortjenestemedalje for trofast aldri å ha veket fra. tekst Sidsel Skotland foto bo mathisen Kari Killén: Forsker emerita ved Nova (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) Utdannet sosionom/dr. philos. Fagområde: Psykologi Jeg hadde aldri tenkt å arbeide med omsorgsvikt og overgrep. Jeg ville gå lærerskolen. Korte dager, og lange ferier det ville være fint når jeg en dag fikk egne barn. Men jeg kom ikke inn. Hadde for dårlige karakterer. Det er russetida som må ta skylda. Kari Killén satt i festkomiteen, og da dagene for eksamen opprant var hun verken utvilt eller forberedt. Det gikk som det måtte, og livet tok en annen retning enn unge Killén hadde planlagt. Det ble ett år på Nansenskolen, og da det nyåpnede Nic Walls institutt annonserte etter lærervikar og miljøterapeut i 1953, søkte hun. På Nansenskolen hadde jeg lært litt om barnepsykologi, men visste ikke hva en miljøterapeut var. Men jeg fikk jobben på dette behandlingshjemmet for barn med psykiske forstyrrelser. Trengte mer Killén syntes fort det ble frustrerende. Jobben besto først og fremst i å være engasjert i barna, og gjøre hyggelige ting. Men hun opplevde at de trengte mye mer. Det berørte meg, og jeg gikk på det amerikanske biblioteket for å lære mer det var lite å hente i norsk litteratur om barnepsykiatri og om psykiske vansker hos barn da. Hun fant boka «Love is not enough» av barneanalytiker Bruno Bettelheim. Han var professor i psykiatri ved Universitetet i Chicago og direktør ved Sonia Shankman Orthogenic School et barnepsykiatrisk behandlingshjem. Boka handlet om behandling av disse. Killén har alltid vært en handlingens kvinne. Hun ble så grepet av det hun leste at hun bestemte seg for at til dette behandlingshjemmet skulle hun! ba om en utdanningsstilling, men fikk beskjed om at der tok de ingen «usett». Få uker etter gikk hun om bord i Stavangerfjord, var i USA etter ni dager, møtte til intervju og fikk beskjed om at hun kunne begynne i stillingen neste dag. 20-åringen, som ikke hadde med seg stort annet enn tannbørsten fra Norge, ble innlosjert på internatet på klinikken, og ble der i to år. Og med tett veiledning og oppfølging lærte hun terapeutisk arbeid gjennom teori og praksis, samtidig som hun fulgte forelesninger ved universitetet. Lærer lite om relasjon Betydningen av tidlig tilknytning har siden vært en hjertesak for Killén. I hennes seneste bok «Forebyggende arbeid i barnehagen. Samspill og tilknytning» (Kommuneforlaget, 2012) er dette helt sentralt. Når et ettårig barn kommer i barnehagen har det nylig etablert en tilknytning til foreldrene. Samtidig skal det etablere tilknytning til andre. Det er veldig individuelt hvor godt det går, og det er definitivt ikke bra med lange dager. v 17
aktuelt profilen Norsk motstand Men ikke alt gikk framover på begynnelsen av 60-tallet. En dag innkalte statsfysikus ledelsen ved familierådgivinga ved Sagene helsestasjon: kommunen hadde ikke lenger råd til forebyggende arbeid. Nå må vi ta tak i det tunge, sa han. Vi var 50 år for tidlig ute på Sagene. Nå forstår vi at vi ikke har råd til å la være å jobbe med forebygging. I 1964 fikk Killén sitt første av to barn, og dempet jobbintensiteten. Men ikke mer enn at hun både underviste og ga veiledning, og i 1976 tok hun en magistergrad i sosialt arbeid i England. Siden ble det doktorgrad. Avhandlinga «Omsorgssvikt og barnemishandling» ble avlagt i 1988 mens hun jobbet ved Barnevernets utviklingssenter som siden ble Nova, der hun nå nyter statusen «forsker emerita». I 1981 ga Killén ut boka «Barnemishandling behandlerens dilemma». Det ble rabalder i visse kretser. Boka inneholdt resultatene fra en studie av 80-90 behandlere, med konklusjonen: «vi lukker alle øynene» også de som er satt til å forvalte barns beste. Da boken kom var det svensk regjeringskrise, men avisen Vårt Land ryddet likevel forsiden for å fortelle at jeg «angriper staten for å drive offentlig barnemishandling». Det jeg hadde gjort meg «skyldig i» var å se på vårt eget forhold til barns problemer, sukker hun. Det har blitt mye pepper på Killén. Den som tar barnets parti i en voksenverden ligger ofte tynt an. Sånn var det tidligere og sånn er det til dels fortsatt, skjønt hun mener det har blitt mye større åpenhet nå. Hun ble beskyldt for «å se omsorgssvikt overalt», men noen godt begrunnet faglig kritikk fikk hun sjelden øye på. Forstummet kritikk Redningen, da motstanden var stor blant noen norske fagfolk, var at jeg ble invitert inn i det internasjonale selskap. Ellers hadde det blitt tung, innrømmer hun. Fra 1980 til 1998 satt hun i styret for ISPCAN (International Society for Prevention of Child Abuse and Neglect) seks år som leder for kongresskomiteen og seks som president. Og i 2002 fikk hun en viktig internasjonal pris. Kritikken fra norske fagfolk har forstummet forlengs. Nå møter hun heder og anerkjennelse også her. Hun er fortsatt en populær foredragsholder, skriver fortsatt viktige bøker, og i mai fikk hun altså Kongens fortjenestemedalje. Den medaljen handler også om alle jeg har samarbeidet med for eksempel de ved Borgestadklinikken. Nå blir de sett, og nå begynner barna å bli sett! l Hun mener tilvendingstida i barnehagen må brukes til å knytte seg til én eller to personer og at barnehageansatte må få mer kunnskap om tidlig samspill og tilknytning. De lærer veldig mye om pedagogikk, men lite om relasjon. Det er uheldig, for de ansatte i barnehagen skal kunne kompensere for utrygg tilknytning til foreldre der det er tilfelle, og komplettere tilknytningen for barn med trygg tilknyting hjemme. Da må de vite hva de gjør. Da Killén kom tilbake til Norge fikk Nic Wall ideen om at hun burde begynne på sosialskolen. Wall, som også var ei dame med kort vei fra ord til handling, sendte Killén til skolen i drosje der og da og midt i studieåret. Siden ble hun ansatt ved skolen ved sosionomutdanninga. Etterhvert ble det etablert en ny barnevernsutdanning for å kvalifisere folk for arbeid i barnevernet. Et stort feilgrep sånn hun ser det. Voksenperspektivet ble borte i barnevernsutdanningen, og barna ble tonet ned i sosionomutdanningen. Den solide grunnmuren som familieperspektivet hadde vært, ble borte. Seks av oss forlot stillingene våre da dette skjedde. Det ble også kuttet ned på praksisen. Det blir som å ta svømmekurs per korrespondanse! Hun påpeker at loven om barneansvarlig, som hun mener er noe av det beste som har skjedd på feltet, tilsier at det trengs en forankring både i barne- og voksenperspektivet. Det mangler altså nå hos mange av dem som skal forvalte loven i praksis. Foreldre ingen adgang Etter endt skolegang i 1958 begynte Killén ved Oslo Helserådet, avdeling for psykiatri. To år etter ble hun bedt om å etablere en familierådgivingstjeneste ved Sagene 18 helsestasjon. Denne skulle knyttes til helsestasjonen for å fungere forebyggende. En ganske banebrytende måte å tenke på da, forteller hun. Men én ting ville hun først: Videreutdanne seg ved Tavistock klinikken i London, en foregangsklinikk i barnepsykiatri i Europa med stor tyngde på forebyggende arbeid. Der ble spedbarnsobservasjonen utviklet, og der holdt både dr. John Bowlby og Donald Winnicott til. Det var en ettåring tverrfaglig videreutdanning med seks studenter fra ulike fagfelt. Hun ble trukket inn i det kliniske arbeidet fra dag én. Et fantastisk spennende år. Her lå sosialt arbeid på et nivå vi aldri har kommet til i Norge, forteller hun. På denne tida lå Norge farlig langt bak. Normen ved norske sykehus, for eksempel, var at foreldre ikke skulle besøke barna sine. De måtte ikke uroe dem og trigge savnet stikk i strid med Tavistockforskningen, som viste at dette ødela tilknytningsprosessen mellom foreldre og barn. Tilbake i Norge tok Killén kontakt med Mental Barnehjelp, nå Voksne for barn, for å få dette på dagsorden. En forsker fra Tavistock ble invitert til Rikshospitalet og holdt et foredrag som førte til at sykehuset begynte å tenke nytt. Før dette hadde jeg så å si blitt kastet ut fra barneavdelingen ved Ullevål sykehus en gang jeg var der for å snakke med dem om dette. «Her er alle barna glade, lille frue», sa overlegen og åpnet utgangsdøren. LILLE FRUE kalte overlegen meg! Men vi lot oss ikke stoppe av noe «lille frue». Det ble nedsatt et utvalg i Helsedirektoratet som skulle jobbe med saken, og etter hvert var det ingen lenger som stilte spørsmål ved at foreldre skulle være hos syke barn. «Her er alle barna glade, lille frue, sa overlegen og åpnet utgangsdøren.» 19
politikk i norge Til høsten er det Stortingsvalg. Vi lager en føljetong i årets nummere av Magasinet Voksne for Barn hvor vi spør partilederne for de fem største partiene, Kristelig folkeparti (KrF), Sosialistisk Venstreparti (SV), Fremskrittspartiet (FrP), Høyre (H) og Arbeiderpartiet (Ap) spørsmål om saker vi er opptatt av: Frivillighet, samlivsbrudd, psykososialt miljø i barnehage/skole og fattigdom. TEMA: Psykososialt miljø i barnehage og småskole Barnehage og skole er en arena hvor barn i Norge tilbringer en stor del av sin tid. Vi vet at det psykososiale miljøet er viktig for barns utvikling og læringsmulighet. Hva vil ditt parti gjøre for å sikre at barn i Norge kan gå til barnehager og skoler som er preget av trygghet, trivsel og inkludering? Audun Lysbakken: Erna Solberg: Knut Arild Hareide: De siste årene har barnehagesektoren gjennomgått en omfattende utvikling. Barnehagen er en veldig stor og viktig del av norske småbarns hverdag i dag. De aller fleste barnehager gir et veldig godt tilbud til barna. Men det har vært en utvikling mot flere barn per ansatt i barnehagene de senere årene. KrF har derfor sagt at vi vil sikre hensynet til ungenes trygghet og utvikling ved å ha en bemanningsnorm. Det gjør vi fordi vi mener nok voksne pr barn er den mest grunnleggende forutsetningen for at barn har det bra i barnehagen. Ja, det er viktig med pedagogisk utdannet personale, trygge og fine inne- og utearealer og utstyr som legger til rette for god lek og læring. Men hvis det ikke er nok voksne som kan se hvert enkelt barn, trøste, gi kos, skifte bleier, følge på toalettet, hjelpe med mat og drikke, være med ut og leke, gå på tur osv, er ikke barnehagen et tilstrekkelig godt og trygt alternativ for barna våre. Da 20 vil ikke barna oppleve trygghet og god omsorg, de ansatte vil befinne seg i en vanskelig situasjon, foreldrene har ikke nok trygge fang å overlate barna sine til. Så er det viktig å få flere pedagoger inn i barnehagene, vi vet at det mangler 6000 førskolelærere pr dags dato. Og vi vet at mobbing kan ødelegge trivselen for mange, også i barnehagen. Trygghet i skolen handler om gode lærere, trygge skoleveier og et godt miljø i klassen. Kamp mot mobbing er helt avgjørende. Det å bli mobbet kan sette varige spor. Flere tusen elever gruer seg hver eneste dag til å gå på skolen. Ett barn som bli mobbet er ett for mye og derfor vil vi ha en nullvisjon for mobbing i skolen. For å nå dette, må kampen føres tydelig, og den må føres hele tiden. For å unngå mobbing trenger vi tydelige voksne, engasjerte lærere og politikere, og medelever som bryr seg. Vi har tro på at det er mulig å få til en holdningsendring til mobbing. De siste ti årene har vi jobbet med å få bygget ut nok barnehageplasser. Nå satser vi på å bygge ut kvaliteten. Det vil i første rekke dreie seg om å få ansatt nok ansatte. SV vil derfor ha en nasjonal norm for antall ansatte i barnehagene. Samtidig ser vi at det i dag er for mange ufaglærte i barnehagene. Vi vil jobbe for flere pedagoger per barn i barnehagene. Det viktigste vi kan gjøre for skolen er det samme som for barnehagene: Å sørge for at hvert barn blir sett. Derfor fortsetter vi arbeidet i regjering for enda flere og bedre lærere. De siste årene har det blitt over 2 300 flere årsverk i norske skoleklasser. Samtidig er det viktig for oss at vi ikke bare får flere, men også bedre, lærere. Bare fra 2011 til 2012 økte antallet lærere på etter- og videreutdanning med 20 prosent, og de siste årene har det vært en økning på 50 % i kvalifiserte søkere til lærerhøyskolen. Det vil kommende kull i skolene vil nyte godt av. Siv Jensen: Vi vil sørge for at vi har kvalifisert og kompetent personell. Dette må imidlertid dreie seg om mer enn «lærertetthet» i skolen og «pedagogtetthet» i barnehagene. Det er vel så viktig å sikre at de ansatte både har og får tilegne seg relevant kompetanse gjennom ulike fagbakgrunner, videreutdanning osv. Slik kan de voksne skape et miljø hvor de selv for det første må gå foran som gode eksempler, og vise hvordan rettferdig og likeverdig behandling av medmennesker foregår, men også utfylle hverandre når det kommer til oppfølging og opplæring av barna hva gjelder sosial opptreden og sosiale normer. For å utfylle dette må det eksistere en god dialog mellom barnehage/skole og foreldre for å sikre god flyt av informasjon knyttet til f. eks. uønsket adferd, men også mellom barne hage og skole slik at evt. utfordringer kan fanges opp tidligst mulig i småskolealder. Det er viktig å likestille private, ideelle og offentlige barnehager, slik at man alle barn får barnehager som har økonomiske rammer til å videreutvikle kvaliteten og mangfoldet. Høyre mener de ansatte er nøkkelen til gode barnehager og gode skoler. I barnehagen er Høyre opptatt av at det er nok voksne og kompetente voksne. Barna i barnehagen trenger trygge, stabile og kompetente ansatte som kan gi omsorg og stimulere til lek og utvikling. I skolen vil Høyre sikre at alle elever møtes av faglig sterke lærere. Derfor vil Høyre heve læreryrkets status for å sikre at vi rekrutterer nok dyktige lærere og for at gode lærere forblir i læreryrket. Høyre har derfor foreslått et løft for etter- og videreutdanning av både lærere og barnehageansatte, som utgjør en vesentlig styrking utover regjeringens forslag på disse feltene. Nye undersøkelser har vist at mobbing starter allerede i barnehagen. Vi vet fremdeles for lite om hvordan dette best kan motvirkes, Høyre har derfor foreslått å styrke barnehageforskningen slik at vi får mer kunnskap om hvordan det psykososiale læringsmiljøet best kan styrkes. Helga Pedersen: Det viktigste grepet for å sikre et godt miljø i skole og barnehage er å ha kvalifisert og nok personale. At ungene sees og at de har et læringsmiljø der de faktisk lærer, er viktig. Gjennom å sikre god kvalitet i barnehagene legges grunnlaget for læringen i skolen. Fellesskolen skal gi et godt tilbud til alle elever. Både elever som trenger ekstra utfordringer og elever som sliter skal oppleve at skolen gir dem det de har behov for. Arbeiderpartiet vil sikre tidlig innsats gjennom å etablere et «lese-skrive-regne-løfte» som gjør at elever som har grunnleggende ferdigheter under kritisk grense automatisk skal få ekstra intensivopplæring. 21