O Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til Deg. Amen.

O Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til Deg. Amen.

Paulo Coelho Elleve minutter Oversatt fra portugisisk av Anne Elligers

Bazar Forlag AS Ekornrudveien 20 C 1410 Kolbotn Bazar Forlags hjemmeside er: www.bazarforlag.com Paulo Coelhos hjemmeside er: www.paulocoelho.com.br Originaltittel: Onze Minutos Paulo Coelho 2003 Utgitt etter avtale med Sant Jordi Asociados Agencia Literaria S.L., Barcelona Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Kolbotn 2003 3. utgave 2004 Omslagsfoto: Tony Stone / Getty Images Jim Franco: Hibiscus (Hibiscus sabdariffa) on pillow Omslagsdesign: Lene Marie Stangebye Geving Sats: Hamar Maskinsetteri Trykk: Rotanor Bokproduksjon AS, Skien 2004 ISBN 82-8087-033-4 Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Tilegnelse Den 29. mai 2002, noen timer før jeg satte det siste punktum for denne boken, valfartet jeg til grotten i Lourdes i Frankrike for å fylle noen kanner med det undergjørende vannet fra kilden der. Inne i katedralen kom en mann på omkring de 70 bort til meg og sa: «Vet du at du likner på Paulo Coelho?» Jeg svarte at det var meg. Mannen omfavnet meg, og presenterte meg for sin kone og sitt barnebarn. Han snakket om hvor viktige bøkene mine hadde vært for ham, og sa til sist: «De får meg til å drømme.» Jeg har ofte hørt folk si dette, og jeg blir alltid glad for det. Men akkurat da ble jeg forskrekket, for jeg visste at Elleve minutter handlet om et emne som var ømtålig, støtende, sjokkerende. Jeg gikk til kilden og fylte kannene mine, og så gikk jeg tilbake og spurte mannen hvor han bodde (i Nord-Frankrike, ikke langt fra Belgia) og noterte navnet hans. Denne boken er tilegnet deg, Maurice Gravelines. Jeg har en forpliktelse overfor deg, din kone og ditt barnebarn, og overfor meg selv: å snakke om det jeg er opptatt av, ikke om det alle gjerne vil høre. Noen bøker får 5

oss til å drømme, andre viser oss virkeligheten, men ingen kan flykte fra det som er det viktigste for en forfatter: Ærligheten i det han skriver.

Og se, det var en kvinne der i byen, som var en synderinne, og da hun fikk vite at Jesus satt til bords i fariseerens hus, kom hun med en alabaster-krukke med salve, og stod bak ved hans føtter og gråt, og begynte å væte hans føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår og kysset hans føtter og salvet dem med salven. Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, sa han ved seg selv: «Var denne mann en profet, da visste han hvem og hvordan denne kvinne er som rører ved ham, at hun er en synderinne.» Og Jesus svarte og sa til ham: «Simon! Jeg har noe å si deg.» Han sier: «Mester, si frem!» «En som lånte ut penger, hadde to skyldnere; den ene skyldte ham fem hundre penninger, og den andre femti. Da de ikke hadde noe å betale med, eftergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da elske ham mest?» Simon svarte: «Jeg tenker: Den han eftergav mest.» Da sa han til ham: «Du dømte rett.» Og han vendte seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinne? Jeg kom inn i ditt hus, du gav meg ikke vann til mine føtter, men hun vætte mine føtter 7

med sine tårer og tørket dem med sitt hår. Du ga meg ikke noe kyss, men hun holdt ikke opp å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn. Du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget; men den som lite forlates, elsker lite.» Lukas 7, 37-47

For jeg er den første og den siste Jeg er tilbedt og foraktet Jeg er hore og helgen Jeg er mor og datter Jeg er min mors armer Jeg er ufruktbar, og mine barn er mange Jeg er gift, og jeg er enslig Jeg er den som gir liv og som aldri har satt barn til verden Jeg er trøsten for barselens smerter Jeg er hustruen og ektemannen Og det var min mann som oppfostret meg Jeg er min fars mor Jeg er min manns søster Og han er min forstøtte sønn Vis meg alltid respekt For jeg er den forargelige og den herlige Hymne til Isis (300 eller 400-tallet), funnet i Nag Hammadi

DET VAR EN GANG en hore som het Maria. Et øyeblikk! «Det var en gang» er den tradisjonelle begynnelsen på et eventyr for barn, mens «hore» er et emne for voksne. Hvordan kan jeg begynne en bok med noe som åpenbart er en selvmotsigelse? Men i grunnen står vi jo hvert øyeblikk her i livet med den ene foten i eventyret og den andre på randen av stupet, så jeg vil beholde denne begynnelsen: Det var en gang en hore som het Maria. Som alle horer var hun født jomfru og uskyldig, og i sin ungdoms vår drømte hun om å møte mannen i sitt liv (rik, pen og intelligent), gifte seg (i hvit brudekjole), få to barn (som skulle bli berømte når de ble store), og bo i et nydelig hus (med utsikt til sjøen). Faren hennes var handelsreisende, moren var sydame, i den lille byen i Brasils innland var det bare en kino, en kafé og en bankfilial, og derfor drømte Maria stadig om den dagen da eventyrprinsen skulle dukke opp og vinne hennes hjerte, og så skulle de dra ut og erobre verden. Men eventyrprinsen lot vente på seg, det ble med 11

drømmene. Hun forelsket seg for første gang da hun var elleve år, på veien til skolen. Den første dagen i det nye skoleåret oppdaget Maria at hun ikke gikk alene, hun hadde følge med en gutt som bodde i nabolaget og skulle på skolen samtidig med henne. De vekslet ikke et eneste ord, men Maria begynte å merke at den delen av dagen hun likte best, var de stundene på den støvete veien i solsteken, da hun var tørst og trett, og strevde for å holde tritt med gutten som gikk med raske skritt. Slik fortsatte det i flere måneder. Maria, som avskydde å lese og ikke hadde andre fornøyelser her i livet enn fjernsynet, begynte å lengte etter at dagen skulle gå fort, hun gledet seg til hver gang hun skulle på skolen, og i motsetning til de andre jentene på samme alder, kjedet hun seg i helgene. Ettersom tiden går mye saktere for et barn enn for en voksen, syntes hun dagene ble forferdelig lange. Hun fikk jo bare ti minutter sammen med sitt livs kjærlighet, og tusener av timer til å tenke på ham og drømme om hvor fint det ville være om de kunne snakke sammen. Og så skjedde det. En dag kom gutten bort til henne og ba om å få låne en blyant. Maria svarte ikke, hun satte opp en irritert mine på grunn av det uventede spørsmålet, og satte opp farten. Hun var blitt lamslått av skrekk da hun så ham komme mot seg, livredd for at han kunne få vite hvor høyt hun elsket ham, hvordan hun ventet på ham, at hun drømte om å ta ham i hånden og gå rett forbi skolen og følge veien så langt den rakk, til den store byen 12

(hadde hun hørt), der det var romanfigurer og artister og biler, en masse kinoer og all verdens morsomme ting å gjøre. Resten av dagen klarte hun ikke å konsentrere seg i timene. Hun angret på at hun hadde oppført seg så dumt, men samtidig var hun glad, for nå visste hun at gutten hadde lagt merke til henne også, og at blyanten bare hadde vært et påskudd til å snakke med henne, for hun hadde sett en penn stikke opp av lommen hans. Neste gang skulle hun være bedre forberedt. Hun tenkte ut hvordan hun skulle svare ham, helt til hun fant den riktige begynnelsen på en historie som aldri tok slutt. Men det ble ikke noen neste gang. De fortsatte å gå til skolen sammen; noen ganger gikk Maria noen skritt foran, med en blyant i hånden, og andre ganger gikk hun bak ham for å betrakte ryggen hans med ømme blikk. Men han sa aldri et ord til henne mer, og hun måtte nøye seg med å elske og lide i stillhet resten av skoleåret. I den uendelig lange ferien som fulgte, våknet hun en morgen med bena badet i blod og trodde at hun skulle dø. Hun ville skrive et brev til gutten og si at han hadde vært hennes livs store kjærlighet, og så ville hun løpe til skogs og bli spist opp av de ville dyrene som bøndene der omkring var så redde for, varulven eller eselet uten hode. På den måten ville ikke foreldrene hennes sørge over at hun var død, for de fattige lever alltid i håpet til tross for alle ulykkene som rammer dem. De ville tro at 13

hun var blitt bortført av en rik og barnløs familie, men at hun kanskje ville komme tilbake en dag, en gang i fremtiden, rik og berømt. Og hennes livs kjærlighet ville huske henne for alltid, og angre hver eneste dag på at han ikke hadde prøvd å snakke med henne mer. Men det ble ikke til at hun skrev noe brev, for moren hennes kom inn, fikk se de blodige lakenene, smilte og sa: Nå er du blitt en ung pike, jenta mi. Maria ville vite hvilken sammenheng det var mellom å være en ung pike og blodet som rant, men moren kunne ikke forklare det ordentlig. Hun sa bare at det var normalt, og at fra nå av måtte hun gå med et slags dokkeputevar mellom bena fire eller fem dager i måneden. Maria spurte om mennene måtte gå med noe slags rør for at ikke blodet skulle renne ned i buksene, men fikk vite at dette bare skjedde med kvinner. Maria beklaget seg til Gud, men endte med å venne seg til menstruasjonen. Men hun klarte ikke å venne seg til savnet av gutten, og angret sårt på at hun hadde vært så dum å løpe fra det hun ønsket seg mest. Dagen før skolen begynte igjen, gikk hun i kirken og sverget ved statuen av Sankt Antonius at hun skulle ta det første skrittet til å snakke med ham. Neste dag gjorde hun seg så fin hun kunne, i en ny kjole som moren hadde sydd for anledningen, og takket Gud for at ferien endelig var slutt. Men hun så ikke noe til gutten. En hel uke gikk uten at han viste seg, og så fikk hun høre at han hadde flyttet. 14

Til en by langt borte, sa en av skolevenninnene. Da forsto Maria at noe kan gå tapt for alltid. Hun skjønte også at det fantes noe som het «langt borte», at verden var stor og byen hennes liten, og at de mest spennende menneskene alltid reiste sin vei. Hun skulle ønske hun kunne reise bort, hun også. Ennå var hun for ung, men hun så på de støvete gatene i den lille byen og besluttet at en dag ville hun følge etter gutten. De ni følgende fredagene gikk hun til alters, slik skikken var i hennes religion, og ba til Jomfru Maria at hun måtte få henne vekk derfra. Hun prøvde å få rede på hvor det var blitt av gutten, men forgjeves. Ingen visste hvor foreldrene hans hadde flyttet hen. Etter en tid syntes Maria at verden var for stor, at kjærligheten var veldig farlig, og at Den hellige jomfru var veldig fjern der oppe i himmelen, hun hørte ikke på det barna ba om.

TRE ÅR GIKK. Maria lærte geografi og matematikk, så på føljetongene på TV og leste i smug sine første erotiske blader. Hun begynte å skrive dagbok om det ensformige livet sitt, og om hvor gjerne hun skulle ha sett alt det hun lærte om på skolen: havet, sneen, menn med turban på hodet, elegante kvinner med smykker. Men siden ingen kan leve av umulige drømmer særlig med en sydame til mor og en far som aldri var hjemme skjønte hun snart at hun heller måtte konsentrere seg om det hun hadde innen rekkevidde. Hun var flittig på skolen, og samtidig så hun seg om etter noen hun kunne dele drømmen om spennende eventyr med. Da hun var femten, ble hun forelsket i en gutt som hun traff under en prosesjon i påskeuken. Hun gjorde ikke den samme feilen en gang til. De snakket med hverandre, ble venner, gikk på kino og fester sammen. Men hun la merke til at også denne gangen var kjærligheten mer forbundet med fravær enn med nærvær. Hun lengtet etter ham hele tiden, satt i timevis og tenkte på hva hun skulle si til ham neste gang de møttes, gjennomgikk hvert sekund de hadde vært sammen for å finne ut hva hun hadde gjort riktig 16

og hva hun hadde gjort feil. Hun likte å betrakte seg som en erfaren ung pike, som allerede hadde en stor lidenskap bak seg, som visste hva kjærlighetssorg var, og nå ville hun kjempe av alle krefter for å få denne mannen, for å bli gift og få barn og hus med utsikt til sjøen. Hun sa det til moren, som formante henne: Det er altfor tidlig, jenta mi. Men du giftet deg jo med far da du var seksten. Moren ville ikke forklare at det var fordi hun var blitt gravid, så hun sa bare at «det var andre tider», og så snakket de ikke mer om det. Kvelden etter gikk Maria og kjæresten en tur på landet utenfor byen. De pratet litt, og Maria spurte om han ikke hadde lyst til å reise, men i stedet for å svare, slo han armene om henne og ga henne et kyss. Hennes første kyss! Som hun hadde drømt om dette øyeblikket! Og omgivelsene var som bestilt: hegrene som lettet, solnedgangen, det nakne landskapet med sin strenge skjønnhet, lyden av musikk i det fjerne. Maria spilte først litt forskrekket, men så omfavnet hun ham og gjorde det hun hadde sett så mange ganger på film og TV. Hun gned leppene sine litt hardt mot hans mens hun skakket på hodet fra side til side, halvt rytmisk, halvt ukontrollert. Hun kjente at tungen hans kom borti tennene hennes, og det syntes hun var deilig. Men plutselig holdt han opp med å kysse henne. Vil du ikke? spurte han. Hva skulle hun svare? At hun ville? Klart hun ville! Men en kvinne må ikke utlevere seg på den måten, sær- 17

lig til sin fremtidige ektemann, ellers vil han mistenke henne resten av livet for å være lett på tråden. Hun lot være å si noe. Han kysset henne igjen, men uten den samme iveren. På ny stoppet han, sprutrød og Maria skjønte at noe var helt feil, men hun turde ikke å spørre. Hun bare tok hånden hans, og så gikk de tilbake til byen. De pratet om løst og fast, som om ingenting hadde skjedd. Den kvelden skrev hun i dagboken (hun valgte noen vanskelige ord, for hun tenkte at en dag ville noen lese alt hun hadde skrevet, og hun var sikker på at det hadde skjedd noe svært alvorlig) : Når vi møter noen og blir forelsket, har vi følelsen av at hele universet gir sitt bifall; det opplevde jeg i dag i solnedgangen. Men hvis noe går galt, blir det ingenting igjen! Hverken hegrene eller musikken i det fjerne eller smaken av leppene hans. Hvordan kan den forsvinne så fort, den skjønnheten som var der for et øyeblikk siden? Livet går så fort. Det sender oss fra himmelen til helvete i løpet av noen sekunder. Dagen etter pratet hun med venninnene sine. Alle hadde sett at hun hadde vært ute og gått tur med «kjæresten» for det er jo ikke nok å ha en kjæreste, du må også sørge for at alle ser at du er en meget ettertraktet person. De var veldig nysgjerrige etter å få høre hva som hadde hendt, og Maria fortalte stolt at det beste 18

var da tungen hans kom borti tennene hennes. En av jentene lo. Åpnet du ikke munnen? Plutselig skjønte hun alt sammen spørsmålet hans, skuffelsen. Hvorfor skulle jeg det? For å slippe inn tungen hans. Hvilken forskjell gjør det? Det kan jeg ikke forklare deg. Det er bare sånn du kysser. Knising og fnising, hyklerske miner, bare misunnelse fordi de aldri hadde hatt noen kjæreste. Maria lot som om det ikke gjorde henne noe, hun lo med dem selv om sjelen hennes gråt. I sitt stille sinn forbannet hun film og TV som hadde lært henne å lukke øynene, holde om hodet hans, bevege ansiktet litt til høyre, litt til venstre, men som ikke hadde vist det viktigste, det vesentligste. Hun tenkte ut hva hun skulle si til ham («jeg ville ikke gi meg hen med det samme, for jeg var usikker på meg selv, men nå vet jeg at du er mannen i mitt liv»), og ventet på neste anledning. Men hun fikk ikke se ham før tre dager senere, på en fest i klubben, med armen om livet på venninnen hennes den samme som hadde spurt om kysset. På ny lot Maria som ingenting, hun holdt ut hele kvelden, pratet med venninnene om artister og andre gutter, lot som hun ikke så de medlidende blikkene som jentene sendte henne iblant. Men da hun kom hjem, lot hun verden 19

rase sammen. Hun gråt hele natten, led i åtte måneder og fant ut at kjærligheten ikke var noe for henne, hun var ikke skapt for den. Hun tenkte på å bli nonne, vie resten av sitt liv til den kjærligheten som ikke sårer, som ikke etterlater smertefulle arr i hjertet; kjærligheten til Jesus. På skolen hørte hun om misjonærer som reiste til Afrika, og fant ut at det var løsningen på det begivenhetsløse livet hennes. Hun planla å gå i kloster, lærte seg førstehjelp (for lærerne sa at det var en masse mennesker som døde i Afrika), hørte mer oppmerksomt etter i religionstimene, og drømte om å bli en moderne helgen, redde liv og ferdes i jungelen blant løver og tigere. Det året hun fylte femten lærte hun ikke bare at man kysser med munnen åpen, og at kjærligheten først og fremst fører til hjertesorg. Hun lærte også en tredje ting: å masturbere. Hun oppdaget det nærmest tilfeldig, da hun lekte med seg selv mens hun ventet på at moren skulle komme hjem. Hun hadde pleid å gjøre det da hun var liten, og hadde likt den behagelige følelsen veldig godt helt til faren kom over henne en dag og ga henne en ørefik, uten å forklare hvorfor. Hun glemte aldri den ørefiken, og lærte at hun ikke måtte leke med seg selv så noen så det. Siden hun ikke kunne gjøre det midt på gaten, og hun ikke hadde noe eget rom hjemme, glemte hun den behagelige følelsen. Helt til den ettermiddagen, nesten et halvt år etter det minneverdige kysset. Moren lot vente på seg, Maria 20

hadde ikke noe å ta seg til, faren var ute med noen venner, og siden det ikke var noe morsomt på TV, begynte hun å undersøke kroppen sin i håp om å finne uønskede hår, som hun straks ville nappe vekk med en pinsett. Til sin overraskelse oppdaget hun en liten utvekst i den øvre delen av skjeden, og begynte å leke med den. Hun klarte ikke å stoppe, det var så deilig, og det ble mer og mer intenst. Hele kroppen hennes og særlig den delen hun lekte med ble mer og mer spent. Litt etter litt nærmet hun seg liksom et paradis, følelsen ble mer og mer intens, hun hverken hørte eller så, alt ble liksom gyllent, helt til hun stønnet av nytelse og fikk sin første orgasme. Orgasme! Vellyst! Det var som om hun hadde steget til himmels, og så sank langsomt ned igjen i fallskjerm. Hun var drivvåt av svette, men hun følte seg fullbyrdet, hel, full av energi. Så dette var sex! Noe så herlig! Hun trengte ikke pornoblader, der alle snakket om lyst, men så ut som om de hadde det vondt. Hun trengte ikke mannfolk, som likte kvinnekropper, men foraktet hjertene deres. Hun kunne greie det på egenhånd! Hun gjorde det en gang til, og nå forestilte hun seg at det var en berømt filmstjerne som lekte med henne. På ny steg hun til himmels og sank ned i fallskjerm, enda mer fylt av energi. Da hun skulle til å begynne for tredje gang, kom moren hjem. Maria måtte snakke med venninnene om den nye oppdagelsen sin, men denne gangen unngikk hun å si at 21

hun hadde gjort sin første erfaring for bare noen timer siden. Det viste seg at alle, unntatt to, visste hva det dreide seg om, men ingen av dem hadde turt å snakke om det. Da følte Maria seg revolusjonær, som leder for gruppa, og hun fant på en ny lek, «hemmelige betroelser». Alle skulle fortelle om den beste måten å masturbere på. Hun lærte mange forskjellige teknikker, som å ligge under dyna midt på sommeren (for svetten hjalp til, sa en av jentene), bruke en gåsefjær til å kile stedet (hun visste ikke hva stedet het), la en gutt gjøre det (det syntes Maria var unødvendig), bruke dusjen i bideet (de hadde ikke bidé hjemme, men det skulle hun prøve neste gang hun var hos en rik venninne). Da hun først hadde oppdaget selvtilfredsstillelsen, og prøvd noen av teknikkene som venninnene hadde foreslått, slo hun fra seg tankene på å bli nonne. Dette var noe hun hadde stor glede av, og etter hva de ymtet om i kirken, var sex den største av alle synder. Fra de samme venninnene fikk hun høre skremmende historier: Hvis du masturberte, fikk du fullt av kviser i ansiktet, du kunne bli gal, du kunne bli gravid. Men hun tok risken, og fortsatte å masturbere minst en gang i uken, som oftest på onsdag, da faren var ute og spilte kort med vennene sine. Samtidig ble hun mer og mer usikker i sitt forhold til menn og fikk mer og mer lyst til å reise bort fra den lille fillebyen. Hun forelsket seg et par ganger til; nå kunne hun kysse, og hun befølte og lot seg beføle når 22

hun var alene med kjæresten. Men alltid kom det ett eller annet i veien, og så ble det slutt akkurat da hun endelig var overbevist om at han var den rette til å dele resten av livet med. Til syvende og sist fant hun ut at alt mannfolk førte med seg var sorg, skuffelse og smerte, og følelsen av at dagene slepte seg hen. En ettermiddag da hun satt i parken og så på en mor som lekte med det lille barnet sitt, avgjorde hun at mann og barn, og hus med utsikt til sjøen ville hun fortsatt ha, men aldri i livet skulle hun forelske seg mer for lidenskapen ødela alt.

OG SLIK GIKK MARIAS FØRSTE UNGDOMSÅR. Hun ble penere og penere, fordi hun så så trist og gåtefull ut, og mennene svermet om henne. Hun gikk ut med den ene og den andre, drømte og ble skuffet til tross for at hun hadde lovet seg selv at hun aldri skulle forelske seg mer. Med en av disse kjærestene mistet hun dyden i baksetet på en bil. De klinte litt heftigere enn vanlig, gutten ble ivrig, og siden hun var lei av å være den siste jomfruen i venninnekretsen, lot hun ham få lov til å trenge inn i henne. I motsetning til masturbasjonen som sendte henne til himmels, gjorde samleiet bare litt vondt, og så fikk hun en blodflekk på skjørtet som var vanskelig å få fjernet. Hun fikk ikke den samme magiske følelsen som ved det første kysset hegrene som lettet, solnedgangen, musikken nei, det ville hun ikke tenke på mer. Hun lå med den samme gutten noen ganger til, etter å ha truet ham og sagt at faren hennes kom til å drepe ham hvis han oppdaget at han hadde voldtatt datteren hans. Hun brukte ham som et redskap til opplæring, og prøvde på alle mulige måter å forstå hva som var vitsen i å ha sex med en partner. Hun skjønte det ikke. Å masturbere var mye mindre 24

slitsomt, og du hadde mye mer igjen for det. Men alle bladene, fjernsynsprogrammene, bøkene, venninnene, alle, ABSOLUTT ALLE sa at en mann var uunnværlig. Maria begynte å lure på om hun hadde et eller annet unevnelig seksuelt problem. Hun konsentrerte seg om skolearbeidet i stedet, og prøvde å glemme alt dette vidunderlige og livsfarlige som kaltes kjærlighet.

FRA MARIAS DAGBOK da hun var sytten år: Mitt mål er å forstå kjærligheten. Jeg vet at jeg følte meg levende da jeg elsket, og jeg vet at det jeg holder på med nå, hvor spennende det enn kan se ut, ikke gir meg noen glede. Men kjærligheten er grusom. Jeg har sett hvordan venninnene mine lider, og jeg vil ikke at det samme skal skje med meg. Før lo de av meg og uskylden min, og nå spør de hvordan jeg klarer å mestre mennene så bra. Jeg smiler og sier ikke noe, for jeg vet at botemidlet er verre enn selve smerten: Jeg forelsker meg simpelthen ikke. For hver dag som går, ser jeg klarere hvor skrøpelige mennene er, vinglete, usikre, overraskende Noen av fedrene til disse venninnene har kommet med tilnærmelser, og jeg har avvist dem. Før ville jeg ha blitt sjokkert, men nå vet jeg at det bare er sånn menn er. Selv om mitt mål er å forstå kjærligheten, og selv om jeg har lidd på grunn av dem jeg har gitt hjertet mitt til, ser jeg at de som har rørt ved sjelen min ikke har klart å vekke kroppen, og de som rørte ved kroppen min har ikke klart å nå inn til sjelen. 26

MARIA BLE NITTEN ÅR, hun ble ferdig med skolen, hun fikk jobb i en tekstilforretning, og sjefen ble forelsket i henne. Men nå visste hun hvordan hun skulle behandle menn, bruke dem uten å la seg bruke. Han fikk aldri komme nær henne, selv om hun alltid viste seg innbydende. Hun var klar over hvilken makt skjønnheten ga henne. Skjønnhetens makt. Og hvordan tok verden seg ut for kvinner som var stygge? Hun hadde noen venninner som ingen la merke til på festene, som ingen sa hei til. Utrolig nok satte disse jentene mye større pris på den lille oppmerksomheten de fikk, de led i stillhet når de ble avvist, og prøvde å basere fremtiden på noe annet enn å pynte seg. De var mer selvstendige og tok seg selv mer på alvor, selv om Maria syntes at livet deres måtte være uutholdelig. Selv var hun klar over at hun var vakker. Hun brydde seg ikke alltid om hva moren hennes sa, men én ting fikk hun ikke ut av hodet: «Skjønnheten varer ikke lenge, jenta mi.» Derfor fortsatte hun å holde sjefen på akkurat passe avstand, ikke for nær, ikke for fjern, og det førte til et betydelig lønnspålegg (hun visste ikke 27

hvor lenge hun kunne klare å holde ham gående bare i håpet om å få henne til sengs en vakker dag, men i mellomtiden tjente hun bra), foruten god betaling for overtid (sjefen likte jo å ha henne i nærheten, han fryktet kanskje at hvis hun gikk ut om kvelden, kunne hun møte den store kjærligheten). Hun jobbet i to år uten stans, ga en månedlig sum til foreldrene, og til slutt hadde hun klart det! Hun hadde lagt til side penger nok til en ukes ferie i sine drømmers by, byen der alle artistene holdt til, byen som hadde satt Brasil på verdenskartet: Rio de Janeiro! Sjefen tilbød seg å bli med henne og betale alle utgifter, men Maria løy og sa at den eneste betingelsen moren hennes hadde satt, var at hun skulle bo hos en fetter som var jiu-jitsumester, siden Rio var et av verdens farligste steder. Dessuten, fortsatte hun, kan De jo ikke bare reise fra butikken sånn uten videre. Ikke si De til meg, sa han, og Maria oppdaget noe i øynene hans som hun kjente fra før: lidenskapens ild. Det overrasket henne, for hun hadde trodd at sjefen bare var ute etter sex. Men blikket hans sa det stikk motsatte: «Jeg kan gi deg et hus, en familie, og penger til foreldrene dine.» Med tanke på fremtiden besluttet hun å holde ham varm. Hun sa at hun kom til å savne jobben som hun var så glad i, den daglige omgangen med menneskene hun likte så godt (hun unnlot å nevne noen særskilt, lot mysteriet henge i luften: kunne det være ham hun 28

hadde i tankene?), og lovet å passe godt på lommeboken og seg selv. Sannheten var en annen: Hun var fast bestemt på at ingen, absolutt ingen, skulle få ødelegge dette som skulle bli hennes aller første uke i full frihet. Hun ville gjøre alt mulig, bade i havet, snakke med fremmede, kikke i butikkvinduer, og være tilgjengelig hvis drømmeprinsen skulle dukke opp og bortføre henne for alltid. En uke er jo ikke all verden, sa hun med et forførende smil, og håpet inderlig at hun tok feil. Den går fort, og snart er jeg tilbake på jobben igjen. Sjefen forsøkte fortvilet å overtale henne, men ga seg etter en stund, for nå hadde han begynt å legge hemmelige planer om å fri til henne så snart hun kom tilbake, og var redd for å ødelegge alt ved å mase på henne.