Fortsatt håp for den «syngende gåsa»?

Fortsatt håp for den «syngende gåsa»? Foto: Ingar Jostein Øien. Av Ingar Jostein Øien & Tomas Aarvak Dverggåsa er den minste gåsearten som hekker på fastlandet i Norge, men noen dverg er den i sannhet ikke. Av de europeiske gjessene er både ringgås og rødhalsgås gjennomgående mindre, og hvitkinngåsa er av samme størrelse som dverggåsa. Det gamle navnet «lappgås», som sier noe om dverggåsas utbredelse, var nok et heldigere navn! Det hvite feltet i panna et godt artskjennetegn for «lappgåsa», og Varangersamene kaller den gálbbenjunneçuonjis, «kalvenesegåsa», som henviser til at det hvite panneblisset kan sammenliknes med reinkalvenes hvite nese. På nært hold er dessuten den gule øyeringen et sikkert kjennetegn. Dverggåsas klynkende, litt såre låt, «kii-ju-ju», er temmelig ulik låten til de andre nordiske gåseartene, og Enaresamene kaller den da også for lavláçuonja, «den syngende gåsa». En tallrik fugl Dverggåsa hekket tidligere gjennom hele det nordlige Eurasia, fra Nord-Fennoskandia (som består av de nordlige delene av Norge, Sverige, Finland og deler av nordvest-russland) til det nordøstlige Sibir. I begynnelsen av det forrige århundret var dverggåsa et svært vanlig innslag i fuglefaunaen i fjellområdene fra Nord-Trøndelag/Jämtland og nordover. Bestanden hadde sitt tyngdepunkt på Finnmarksvidda og de tilgrensende områdene i Finsk Lappland. J.B. Barth skriver i 1881: «Denne arts forplantningssteder hos os ere omtrent de samme som Sædgaasens, nemlig vandene og elvene i det indre af Finnmarken. Dog synes den mere utelukkende at holde sig til de østligere dele eller det egentlige Østfinnmarken». Det finnes ikke helt sikre tall for dverggåsas tidligere bestand i Fennoskandia. Det er imidlertid klart at både bestand og hekkeutbredelse var mye, mye større enn i dag. F.eks. skriver den finske naturforskeren Merikallio fra rasteplassene i Bottenviken i 1920: «Antallet af de flyttande fåglarna måste räknas åtminstone i tiotal tusen». I slutten av 1930-årene bemerker han at den opprinnelige finske bestanden kunne esti- meres til 6000-10 000 individer. Fra Norge er det sparsomt med tidligere bestandsestimater, men i Robert Collett s Norges Fugle fra 1921 står det at den opptrer «i mængder» flere steder. Fra Børgefjell i Nordland er det opplysninger om myteflokker på flere hundre individer fra begynnelsen av det forrige århundret. Størrelsen på den opprinnelige bestanden i Finnmark er også lite kjent, men dverggåsa beskrives som tallrik, og den fantes på alle passende lokaliteter fra tidlig på 1900-tallet. Den opprinnelige fennoskandiske bestanden har sannsynligvis bestått av godt over 10 000 individer før nedgangen begynte. 117 117

35 30 25 2001 2002 Gjennomsnitt 1990-2000 Største antall 20 15 10 5 0 14 16 18 20 22 24 26 28 30 1 3 5 7 9 11 13 15 17 19 Dato (mai-juni) Figur 1. Daglig største antall rastende dverggås på Valdakmyra i Porsanger om våren i årene 1990-2002. Dramatisk tilbakegang «Da det er så mange av dem, og da de er trekkfugler som ellers ikke kommer oss det ringeste til nytte, har jeg aldri hatt anfektelser for å drive jakt på fjellgås (dverggås) om våren». Slik skriver Håkon Evjenth i sin bok «Finnmarks-jakter» fra 1927. I dag, derimot, er situasjonen en helt annen. Hekkeområdene er redusert til omtrent en tiendedel siden det forrige århundreskiftet, og også vinterområdene er sterkt redusert. Hekkebestanden er redusert med 95-99 % i det samme tidsrommet. Det aller meste av tilbakegangen har skjedd etter siste verdenskrig. Etter midten på 1980-tallet har Finnmark vært siste skanse som hekkeområde for dverggåsa i Fennoskandia. I Finland og Sverige er det nå mange år siden den har blitt funnet hekkende, selv om det trolig hekker ett og annet enkeltpar fortsatt. I Finnmark har Norsk Ornitologisk Forening siden 1985 jobbet for å kartlegge de hekkeområdene og rasteplassene som fortsatt er i bruk. Av rasteplasser er det i dag kun to viktige igjen. Den ene er indre del av Varangerfjorden med Skjåholmen som den viktigste plassen. Her raster ett fåtall par hver vår og høst. Den langt viktigste lokaliteten er imidlertid Valdakmyra i Porsanger kommune. Her kan vi finne opptil 80 % av bestanden på vårtrekket. Overvåking av bestanden For en art som har avtatt så kraftig er det viktig at vi har kunnskap om dagens situasjon og den løpende bestandsutviklingen. Den beste metoden for å overvåke bestandsutviklingen hos dverggåsa er å følge fuglene på rasteplassene før og etter hekking. Når dverggjessene ankommer Valdakmyra i midten av mai må fettreservene gjenoppbygges etter det lange trekket, og ekstra fettreserver må bygges opp hos hunnfuglene før den forestående hekkingen. Den arktiske grasarten teppesaltgras, som vokser på strandengene, har da akkurat begynt Antall 90 80 70 60 50 40 30 20 10 0 å spire. Det betyr høyt næringsinnhold og lite fiber som er attraktivt for dverggjessene som beiter nesten utelukkende på denne grasarten mens de venter på at snøforholdene inne på vidda gjør det mulig å komme i gang med hekkingen. De årlige registreringene som NOFs dverggåsprosjekt gjennomfører viser at den fennoskandiske populasjonen i dag ikke teller mer enn 30-45 par. Antall rastende fugler på Valdakmyra i Porsanger har avtatt betydelig i løpet av de siste tiårene. For alle årene etter 1990 har vi detaljert informasjon om dette. I denne perioden har det 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 Figur 2. Største antall dverggjess observert (fiolette søyler) og totalt antall dverggjess registrert utfra individgjenkjenning (blå søyler) om våren på Valdakmyra i årene 1993-2002. 118 Vår Vår Fuglefauna 25 25 (2002), (2002), nr. nr. 3

Det hvite panneblisset er et av dverggåsas beste kjennetegn. Varangersamene kaller dverggåsa gálbbenjunneçuonjis, «kalvenesegåsa» som henviser til reinkalvenes hvite nese. På nært hold er dessuten den gule øyeringen et sikkert kjennetegn. Foto: Ingar Jostein Øien. Å bruke det daglige maksimumsantallet av fugler i et område er en vanlig metode for å overvåke rasteforløp og antall rastende fugler. Denne metoden tar imidlertid ikke høyde for at det kan forekomme utskiftning av individer i løpet av rasteperioden. Dverggåsa har et karakteristisk feltkjennetegn de mørke flekkene i brystet og på buken er unike for hvert enkelt individ. Ved å videofilme og tegne gjessene er det mulig å finne ut når hvert enkelt individ ankommer rasteplassen, og hvor lenge de oppholder seg der. Dermed er det også mulig å få ett nøyaktig mål på det totale antall dverggjess som benytter rasteplassen (Figur 2). Etter endt hekking på Finnmarksvidda, mellom 15. og 20. august, kommer dvergvår Fuglefauna Fuglefauna 25 25 (2002), (2002), nr. nr. 33 Vår 6,0 5,0 Gjennomsnitt i området vært 20-35 par og 7-10 ungfugler i rastetiden om våren. Gjennomsnittlig antall dverggjess på Valdakmyra om våren i årene 1990-99 er presentert i Figur 1, med egne kurver for årene 2001 og 2002. Antall dverggåspar som benytter rasteplassen i Porsanger har holdt seg relativt stabilt i denne perioden, men det er en svak tendens til ytterligere bestandsreduksjon. For resten av utbredelsesområdet har det gjennomgående vært en negativ utvikling i bestandene av dverggjess. n=17 4,0 3,0 n=8 n=11 n=9 n=7 n=12 n=11 2001 2002 n=6 n=1 2,0 1,0 0,0 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 Figur 3. Gjennomsnittlig observert kullstørrelse på Valdakmyra i årene 1994-2002. gjessene igjen ned til Valdakmyra som er den første rasteplassen på høsttrekket. Her blir de fram til 5-10 september. Vi overvåker trekkforløpet i denne perioden også, og den primære hensikten med overvåkingen i denne perioden er å få et mål på årets produksjon av unger slik at det er mulig å finne de faktorene som er viktigst for bestandsutviklingen. Den gjennomsnittlige kullstørrelsen for årene 1994 til 2001 er på 3.0 unger for de parene som blir observert med unger (Figur 3). Men det er ikke bare størrelsen på de kullene vi observerer som har betydning, men selvfølgelig også hvor mange par som har klart å produsere unger i løpet av sommeren. Gjennomsnittlig var det ca. ni par hvert år som produserte unger i perioden 1994 til 2001. I forhold til antall par som raster på våren (gjennomsnittlig ca. 25 par i samme periode) betyr dette at 36 % av parene klarer å produsere unger hvert år. Dette viser at produksjonen for de norske dverggjessene er relativt god, med noen svært gode produksjonsår innimellom, som i 1995 da hele 67 unger kom på vingene, men også med bunnår som i 119 119

glende hekkesuksess i Lappland de seneste årene. Valdakmyra i Porsanger kommune i Finnmark er hovedrasteplassen for dverggjess i Norge både før og etter hekkingen. Når dverggåsa ankommer hit i midten av mai, benytter den de delvis oversvømte strandengområdene ytterst mot den grunne Porsangfjorden som beiteområder. Bildet viser Valdakmyra sett mot sør fra Stabbursneset. Foto: Ingar Jostein Øien. Resultatene fra våre egne og finske undersøkelser gir ikke grunnlag for å avvise at faktorer i hekkeområdene kan påvirke dverggåsbestanden i negativ retning, men de viser helt klart at disse faktorene alene ikke kan forklare den dramatiske bestandsreduksjonen vi har hatt i Fennoskandia, og som vi fortsatt har på verdensbasis. Studier i hekkeområder og på rasteplasser i Fennoskandia, spesielt på Valdakmyra, tyder tvert om på at hekkesuksessen generelt er normal i disse områdene. Med data fra overvåkingsprosjektet har vi beregnet den årlige dødeligheten hos ungfugl og voksne til å være så høy som hhv. 78% og 16 %. Disse resultatene støtter hypotesen om at det sannsynligvis er det høye jakttrykket langs trekkrutene og i vinterområdene som nå er hovedårsaken til at den svært marginale fennoskandiske bestanden ikke klarer å ta seg opp igjen. Det faktum at bestanden i dag er så liten, gjør den svært sårbar for alle former for produksjonssvikt og dødelighetsfaktorer. Enkeltvise tilfeldige negative hendelser kan i praksis slå ut hele bestanden på noen få år. Selv om dverggåsa er fredet i hele utbredelsesområdet i Vest-Palearktis (bortsett fra i Ukraina) blir den fortsatt skutt fordi den forveksles med jaktbare gåsearter, spesielt tundragås, som er svært lik både i størrelse og i utseende. Her befinner vi oss ved kjernen av problemet. Artene er svært like, de opptrer på de samme rasteplassene og bruker de samme overvintringsområdene, gjerne i blandete flokker. I tillegg til at dverggåsa blir skutt, vil også de forstyrrelsene som jakta medfører skremme fuglene vekk fra de beste beiteområdene. Dette kan føre til nedsatt kondisjon hos gjessene og redusere framtidig reproduksjon og overlevelse. Sporing av dverggåsas trekkruter Figur 4. Trekkrutene for hekkebestanden av dverggås i Finnmark, slik de har blitt avdekket ved hjelp av satellittradiosendere og fargeringer påmontert på Valdakmyra og på hekkeplassene i Finnmark. Røde linjer angir høsttrekkruter og blå strek angir vårtrekket mot nord. Sirkler er vår- og høstrastelokaliteter, trekanter er vårrasteplasser og firkanter er vinterområder. Grå symboler angir at lokaliteten er dårlig undersøkt/lite informasjon foreligger, mens svart angir at lokaliteten er godt kjent/god informasjon. 2000 da dverggjessene i Norge kun klarte å få fram to unger. Både i 2001 og 2002 har produksjonen vært relativt bra, med hhv. 38 og 34 unger på vingene. Hva er årsaken til dverggåsas tilbakegang? Det har vært framsatt mange hypoteser for å forklare tilbakegangen. Mange har hev- 120 120 det at forstyrrelser på hekkeplassene og ødeleggelse av hekkehabitater har vært viktige faktorer. Andre har ment at økt predasjon som følge av ekspansjon av svartbak, sammen med økning i rødrevbestanden i fjellområdene, har vært en viktig årsak til bestandsnedgangen. I Finland er det hevdet at overbeiting fra rein sammen med sterk predasjon fra rødrev har ført til man- Dersom en skal kunne finne årsakene til den kraftige bestandsnedgangen og gjøre noe med den, holder det derfor ikke å kun vite hvor dverggjessene hekker og å overvåke bestanden på rasteplassen i Norge. Vi må også vite hvor de trekker og hvor vinterområdene er. Inntil nylig har dverggåsas trekkruter, rasteplasser og vinterområder vært temmelig ukjente. Vår Fuglefaunas trofaste lesere vil være godt kjent med at NOF i løpet av 1990-tallet har montert satelittradiosendere på åtte dverggjess i Finnmark, og vi har også gjort det samme med et tilsvarende antall fugler fra den nordrussiske hekkebestanden på Taimyrhalvøya

Dverggjessene ankommer Valdakmyra i Finnmark i midten av mai hvert år, enten parvis, eller i små grupper. Til høyre på dette bildet ser vi er en gruppe med tre yngre fugler som har kommet for nært et etablert par, og blir jaget unna av hannen i paret. Foto: Ingar Jostein Øien. i Sibir. Fuglenes forflytninger har dermed blitt nøyaktig kartlagt. Gjennom bruk av slike satellittradiosendere sammen med flerkombinasjons fargeringer har NOFs dverggåsprosjekt i samarbeid med andre institusjoner både i Norge og i utlandet kommet langt i å kartlegge hvor dverggjessene drar om vinteren (Figur 4). satellittsendere har blitt skutt på veien hit. Om vårtrekket til disse østligtrekkende dverggjessene vet vi også svært lite, men ved hjelp av ytterligere satellittradiomerking håper vi å kunne lokalisere både vinterområdene og vårtrekkrutene for disse fuglene. Tiltak for å bevare dverggåsa På høsten etter rasting på Valdakmyra flyr de norske dverggjessene rett øst til Kaninhalvøya i Russland. Her blir de noen uker før trekkruten deler seg i to. Over halvparten trekker sørvestover, over de baltiske landene. Enkelte år stopper de i Polen eller i det tidligere Øst-Tyskland, før de trekker videre til nasjonalparken Hortobágy i Ungarn hvor de oppholder seg en stund før de når det endelige vinterområdet som er Evrosdeltaet på grensen mellom Tyrkia og Hellas. Vi kjenner ikke alle rasteplassene om våren, men utfra observasjoner av fargeringer og avlesing av bukflekkmønstre vet vi at de raster i Ungarn, Estland og Finland før de returnerer til Valdakmyra i midten av mai. Resten av dverggjessene trekker mot sørøst fra Kaninhalvøya. De krysser Uralfjellene og følger Ob-dalen til det nordlige Kasakstan. Nøyaktig hvor de da tar veien vet vi ikke siden alle gjessene med I dag er dverggåsa fredet i hele hekkeområdet både i Fennoskandia og i Russland. Den er ført opp på rødlistene i alle landene som har hekkebestander, og all jakt på arten er forbudt. Både myndighetene i de enkelte land og flere nasjonale og internasjonale organisasjoner har i de seneste årene engasjert seg i arbeidet for å bevare dverggåsa. Europarådet har bla. i samarbeid med BirdLife International vedtatt en internasjonal handlingsplan for dverggås. Det er videre nedsatt en internasjonal ekspertgruppe (hvor NOF har en sentral rolle) som samles årlig og setter prioriteringer for forskning og forvaltning, med utgangspunkt i Europarådets handlingsplan. Direktoratet for naturforvaltning har også vedtatt en nasjonal tiltaksplan for forvaltning av gjess, hvor Norge forplikter seg til å gjennomføre spesifikke bevaringstiltak både nasjonalt og internasjonalt for å redde dverggåsa fra utryddelse. For vår hekkebestand av dverggås i Finnmark er enkelte viktige rasteplasser fredet, men det er imidlertid svært få par som hekker innenfor verneområder. I Norge finnes det et kjerne-hekkeområde hvor kanskje så mye som 80% av hele den fennoskandiske bestanden hekker. Ennå har dette området, som er et næringsrikt våtmarkskompleks inne på Finnmarksvidda ingen som helst form for vern. Det er et stort paradoks, når vi ser at naturforvaltningsmyndighetene i Norge legger ut det ene skrinne høyfjellsområdet etter det andre som nasjonalpark. For å gi dverggåsa tilstrekkelig vern i hekketida haster det med å iverksette vernetiltak på hekkeplassene, og dette er noe som NOF presser på for å få gjennomslag for i øyeblikket. Internasjonalt er det også gjennomført få gode vernetiltak i de viktige vinterområdene. Vår evne til å ta vare på restbestanden av dverggås i Finnmark beror derfor også svært mye på hva myndigheter og naturvernorganisasjoner kan få til av samarbeid i land som Estland, Russland, Kasakstan og Aserbadsjan. 121 121

Inntil nylig har dverggåsas trekkruter, rasteplasser og vinterområder vært temmelig ukjente. Gjennom bruk av slike ryggmonterte satellittradiosendere har NOFs dverggåsprosjekt, i samarbeid med andre institusjoner både i Norge og utlandet, kommet langt i å kartlegge hvor dverggjessene drar om vinteren. Foto: Ingar Jostein Øien Aktuell lesning om NOFs dverggåsprosjekt og dverggåsa i Norge: Aarvak, T. & Øien, I.J. 1994. Dverggås Anser erythropus - en truet art i Norge. Dverggåsprosjektets virksomhet 19871993. Vår Fuglefauna 17: 70-80. Aarvak, T. & Øien, I.J. 1994. Dverggåsprosjektet - ett skritt videre. Vår Fuglefauna 17: 172-175. Aarvak, T. & Øien, I.J. 1995. Gjenfunn av dverggås Anser erythropus fra Sør-Russland. Vår Fuglefauna 18: 112-113. Aarvak, T., Øien, I.J., Lorentsen, S.-L. & Brøseth, H. 1995. The Lesser Whitefronted Goose monitoring programme. Annual report 1995. Norwegian Ornithological Society, Klæbu. NOF Rapportserie Report no. 4-1995. Aarvak, T., Øien, I.J. & Lorentsen, S.-H. 1996. Ringmerking av dverggås Anser erythropus i Norge. Ringmerkaren 8: 199201. Aarvak, T., Øien, I.J. & Nagy, S. 1996. The Lesser White-fronted Goose monitoring programme. Annual report 1996. Norwegian Ornithological Society, Klæbu. NOF Rapportserie Report no.7-1996. Aarvak, T., Øien, I.J., Kostadinova, I. & Syroesckovski Jr, E.E. 1997. The Lesser 122 122 White-fronted Goose monitoring programme. Annual report 1997. Norwegian Ornithological Society, Klæbu. NOF Rapportserie Report no.5-1997. Aarvak, T., Øien, I.J. & Nagy, S. 1998. Migration routes and wintering areas of Lesser White-fronted Geese mapped by satellite-telemetry. Norwegian Ornithological Society, Klæbu. NOF Rapportserie Report no. 4-1998. Tolvanen, P. Øien, I.J & Ruokolanen, K. (red.): Fennoscandian Lesser Whitefronted Goose conservation project. Annual report 1998. - WWF Finland Report 10 & Norwegian Ornithological Society, NOF Rapportserie Report no. 11999: 22-27. Tolvanen, P. Øien, I.J & Ruokolanen, K. (red.): Fennoscandian Lesser Whitefronted Goose conservation project. Annual report 1999. - WWF Finland Report 12 & Norwegian Ornithological Society, NOF Rapportserie Report no. 12000: 24-27. Tolvanen, P., Øien, I. J. & Ruokolainen, K. (red.): Fennoscandian Lesser Whitefronted Goose conservation project. Annual report 2000. - WWF Finland Report 13 & Norwegian Ornithological So- ciety, NOF Rapportserie Report no. 12001: 17-22. Øien, I.J. Aarvak, T. & Lorentsen, S.H. 1995. Dverggåsas trekkruter avsløres nå! Vår Fuglefauna 18: 154-156. Øien, I.J., Lorentsen, S.-H. & Aarvak, T. 1995. Skremmende tapsprosent for satelittmerkede dverggjess. Den farlige veien mot vinterlandet. Vår Fuglefauna 18: 244-246. Øien, I.J. & Aarvak, T. 1998. Satellitttelemetri gir ny kunnskap om dverggåsa. Vår Fuglefauna 21: 88-89. Øien, I.J. & Aarvak, T. 1999. Soloppgang i østen også for dverggåsa? Vår Fuglefauna 22: 58-59. Øien, I.J. & Aarvak, T. 2000. Steppene i Nord-Kasakstan rikt, men farlig gåseland. Vår Fuglefauna 23:179-181. Forfatternes adresser: Norsk Ornitologisk Forening, Sandgata 30 B, 7012 Trondheim. E-post: ingar@birdlife.no, tomas@birdlife. no Vår Vår Fuglefauna Fuglefauna 25 25 (2002), (2002), nr. nr. 33