Larm Et magasin om barns rettigheter av PRESS - Redd Barna Ungdom Margreth Olin - Ting må skje! Barn om demokrati - Alle stemmer teller En fredspris for hvem? Årets Gullbarbie!
2 Innhold 04 08 12 14 15 16 18 20 22 24 26 28 30 Innhold Intervju: Margreth Olin Bildereportasje Asyl: Løsninger Are Kalvø Rebekka i NYC Presión i Honduras Fredspris for hvem? Sofaaktivisten Yndlingskampanje Barn om: Deltakelse Gullbarbie Aktivistskolen Oppslagstavla Larm utgis av PRESS Redd Barna Ungdom. PRESS er en rettighetspolitisk organisasjon for ungdom mellom 13 og 25 år. Gjennom lobbyarbeid, informasjonsvirksomhet og aksjonisme jobber PRESS for et bedre samfunn for barn, i Norge og internasjonalt. Barns rettigheter brytes! - ta det personlig! Vil du bidra til Larm? Eller har tips og tilbakemeldinger? - Ta kontakt! E-post: larm@press.no Post: Pb. 6902 St. Olavsplass 0130 Oslo Besøk: Storgata 38 Tlf: 21 01 68 70 E-post: larm@press.no Nett: www.press.no Skribenter: Are Kalvø, Rebekka Jynge, Nora Hansteen, Anne Helene Hauge, Tale Berg- Nilsen, Ulrikke Nedregård, Andrea Sjøvoll, Herman Breda Enkerud, Øistein Refseth, Hedda Bryn Langemyr. Fotografer og illustratører: Harmeet Kaur, Rebecca Jafari, Solveig Bua Løken, Herman Breda Enkerud, Ulrikke Nedregård Christine Brown Vollan. Andre bidragsytere: Sandra Simone Lundin, Synnøve Berg Meisingset, Mina Mariussen, Amalie Ausland-Bjerkely, Elever på Tåsen skole, Margreth Olin. Takk! Redaktør: Larmsekretær: Ansvarlig redaktør: Layout: Forsideillustrasjon: Baksideillustrasjon: Opplag/trykkeri: Rebekka Jynge Christine Brown Vollan Andrea Sjøvoll Solveig Bua Løken, Tirill Sjøvoll og Herman Breda Enkerud Rebecca Jafari Rebecca Jafari 3200/07 Gruppen Artikler, kronikker og intervjuer står for den enkelte forfatters regning, og gjenspeiler ikke nødvendigvis PRESS Redd Barna Ungdoms syn. Neste Larm kommer i postkassa di i før jul!
God HØST! Barnekonvensjonen er verdens beste dokument. Den gir barn og unge alt de har rett på. I teorien i alle fall. Barnekonvensjonen er også verdens mest generelle dokument. Når man jobber med barnekonvensjonen er man nødt til å foreta tolkninger. Det gjør vi i PRESS, det gjør regjeringen og det gjør FNs Barnekomité. At barnekonvensjonen er så generell, gjør at PRESS kan arbeide med mange ulike tema. I mange av temaene PRESS jobber med er rettighetsbruddene åpenbare, i andre temaer, er de litt vanskeligere å få øye på. PRESS har lenge jobbet med midlertidig oppholdstillatelse gitt til en gruppe enslige asylsøkende barn mellom 16 og 18 år. Denne ordningen ble iverksatt i 2009 som en del av «de 13 tiltakene» for å stramme inn norsk asylpolitikk. Tiltaket fører til at barn plasseres i en ventetilstand, og i praksis, får to år av barndommen tatt fra dem. Det er ikke forenlig med hensynet til barns beste, som er nedfelt i barnekonvensjonens artikkel 3. Artikkel 2 i barnekonvensjonen sier at alle barn skal behandles likt og ikke diskrimineres på bakgrunn av rase, bakgrunn, kjønn etc. Likevel har Norge satt et skille mellom asylbarn over- og under 16 år når det gjelder hva slags omsorgstilbud barna mottar. En ville aldri satt et norsk barn i en slik livssituasjon. Asylbarna diskrimineres altså på mange områder - også i forhold til norske barn på samme alder. For mange er det litt vanskelig å forstå hvorfor PRESS jobber med Gullbarbie-kampanjen. Hva er det med reklame- og mediebransjen som bryter barns rettigheter? De siste tiårene har man sett at reklamer blir dratt i en mer og mer ekstrem retning, både når det gjelder skjønnhetsidealet og sex. Når det gjelder kjønnsroller derimot, virker det som om ting har stått stille. Når en får 400-500 kommersielle budskap slengt i trynet hver dag, er det ikke noe tvil om at det påvirker oss. I barnekonvensjonens artikkel 17 står det at barn skal skjermes for skadelig informasjon. Når reklame- og mediebransjen bidrar til at stadig flere sliter med dårlig selvbilde, med ulike typer spiseforstyrrelser og at vi alle rett og slett føler oss feil, mener vi det er skadelig informasjon. Mange tenker at Gullbarbie er et jentetema, at kun jenter blir påvirket av reklame. De siste årene har en sett at flere og flere utvikler spiseforstyrrelser, også gutter. Dette har en klar sammenheng med at reklamen i større grad også retter seg mot gutter, når det gjelder kropp, sex og kjønnsroller. Uansett hva PRESS jobber med, tar vi utgangspunkt i barns rettigheter. Det gjør at vi har rett. Vi skal bruke denne høsten på å fortelle beslutningstakere, ungdom og reklamebransjen at vi har rett. Vi skal få regjeringen til å trekke tilbake tiltaket om midlertidige oppholdstillatelser til enslige asylsøkende barn mellom 16-18 år. Vi skal gi ungdom en stemme i kampen mot verdens største mobbere og gjøre reklamebransjen klar over hvilke konsekvenser deres jakt etter profitt har for barn og unge. 4 under PRESS: Vi spurte 4 nye Lokallagsledere: Hvordan var det å starte lokallag? Synnøve Berg Meisingset, leder av MoldePRESS Å starte lokallag gikk kjempegreit, og vi fikk god hjelp fra kontoret. Vi hadde nok folk til å danne et styre, så da var det egentlig gjort. Nå er vi rundt 30 medlemmer. Mina Mariussen, leder Bærum PRESS Da jeg skulle starte lokallag i Bærum fikk jeg masse hjelp fra sentral-og landsstyrerepresentantene våre. Det er så absolutt mye morsommere å være medlem i PRESS når man er i et lokallag. Amalie Ausland-Bjerkely, leder Porsgrunn PRESS Jeg var direktemedlem av PRESS en stund, men fant fort ut at jeg ville gjøre noe mer.jeg rekrutterte mine egne venner. De hadde jo ikke peiling på PRESS, men jeg fikk de med tilslutt. Vi trodde det å opprette lokallag var vanskelig, men det viste seg at det bare er gøy! Sandra Lundin, leder Fredrikstad PRESS Fredrikstad PRESS har blitt en familie med plass til alle som ønsker å være med. Vi startet opp uten egentlig å vite hva vi gikk til og hva som måtte til, men det har bare vært gleder som har fulgt med dette ekstra ansvaret. 3
Intervjuet: Margreth Olin PRESS har aksjonert mot midlertidig opphold for enslige mindreårige asylsøkere. Barneombudet sa klart ifra om rettighetsbrudd og Salhus ble lagt ned, men regjeringen opprettholder fortsatt politikken som sender ungdommer tilbake til usikkerhet og fare for livet. Nå har Margreth Olin laget film om disse ungdommene med håp om at politikerne vil forandre mening. 4 Jeg møter Margreth Olin på en kafé i Oslo sentrum. Olin er engasjert i asylbarnas sak, hun har masse på hjertet og er opprørt over det hun har vært vitne til de siste årene mens hun har laget «De Andre», likevel snakker hun rolig med sin karakteristiske rolige stemme. Vi snakker kort om omgivelsene, men begge er ivrige etter å komme i gang med intervjuet. Hva kan PRESS sine medlemmer gjøre nå når filmen din har kommet ut? 13. oktober åpner nestekjaerlighet.no med to krav til regjeringen: Få en slutt Faktaboks Rebekka Jynge, Tidl. sentralstyremedlem Begrenset oppholdstillatelse uten rett til fornyelse I 2009 innførte regjeringen en regelendring som begrenset muligheten for varig opphold for enslige asylsøkende barn. Dette gjelder enslige asylsøkende barn som er over 16 år på vedtakstidspunktet og ikke har annet beskyttelsesgrunnlag enn å være uten omsorgspersoner i opprinnelseslandet. Dette er et av de 13 tiltakene som regjeringen la frem 3. september 2008 for å stramme inn norsk asylpolitikk. på midlertidige oppholdstillatelse for enslige mindreårige asylsøkere (EMA) og flytte omsorgsansvaret for alle under 18 år over til barnevernet. Denne siden, denne underskriftskampanjen, kan bli en kanal for at hver og en kan få lov til å gjøre noe ved å skrive under. Ikke alle kan lage en film, men man kan gi sin signatur. Jeg håper filmen kan være en dør inn, både for politikere og pressen, men også for samfunnsengasjerte mennesker til å gå enda dypere inn på dette temaet sånn at vi faktisk kan få til en endring. Det er ikke mange som vet om situasjonen for disse barna, dere i PRESS er et unntak. Hvor lenge skal du samle inn underskrifter? Det skal bli en julegave til regjeringen, hvis engasjementet våkner litt seint får vi fortsette etter jul, men noen underskrifter skal de få i julegave. Da skal vi overlevere de til statsministeren, og hvis han ikke kommer får vi dra til han! Det er viktig at de berørte ministrene ser filmen, helseministeren, barnelikestillings og inkluderings-ministeren, justisministeren og statsministeren. Får du dem til å se den? Justisministeren og statsministeren har takket nei til å se den før premieren fordi de ikke har tid. De kom heller ikke på festpremieren. Men det kommer jo til å bli en debatt, og forhåpentligvis får jeg møte dem i tv-studio. Hvis de ennå ikke har rukket å se filmen da, kan jeg komme hjem til dem med en dvd slik at de kan se den på kveldstid hvis de ikke har tid i arbeidsuken sin. Hvor mye har du vært i kontakt med politikerne under lagingen av filmen? Jeg har hele tiden hatt direkte kontakt med UDI. De har tatt meg på alvor og hatt møter med meg når jeg har vært bekymra for helsa og tilstanden til disse barna. Jeg har også hatt møter med justisdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) mens de jobbet med stortingsmeldinga. Vi har også hatt en visning i stortinget. Du sier du lager denne filmen fordi du er redd for hva som vil skje med oss når vi ikke lenger er i stand til å se det enkelte mennesket, hvem er «oss», er det alle nordmenn? Jeg sier at jeg ikke er redd for de fremmede. Mange politikere nører opp under den fremmedfrykten som finnes i befolkningen. Det finnes en forskyvning i politikken på asylfeltet hvor vi i stadig større grad blir mer opptatt av å beskytte grensene enn å beskytte menneskene. I debatten om asylpolitikken har vi en tendens til å miste mennesket av synet og det
Fortsetter på neste side Kilde: Speranza.no 5
6 bekymrer meg. Det som er det skremmende for meg, det er disse tiltakene med begrenset oppholdstillatelse. Vi må slutte å kalle det «begrenset tillatelse», for disse guttene er det et avslag. Regjeringen har et mål om å begrense innvandringen og tar i bruk forskjellige tiltak for å nå det målet. Men de gjør det uten å se på omkostningene først. Min tese er at dette kan de ikke vite nok om, for da hadde politikken vært annerledes. Jeg håper at din tese er riktig. Det hadde vært betryggende å vite at politikerne våre har nestekjærlighet for alle, men de har jo blitt fortalt om disse menneskelige omkostningene før? De har blitt fortalt det, men ikke sett det. Er det ikke en ganske skremmende tanke at politikere må se det med egne øyne for å skjønne alvoret i det de blir fortalt? Betyr det at vi må ta dem med inn i eldreomsorgen, rusomsorgen, politiet osv.? - Ja, vi må det. Hva med alle rapportene som organisasjoner bruker mye tid og penger på å skrive? De er jo nettopp for å vise virkeligheten. Poenget er at det alltid blir ord mot ord. Organisasjonene kan si at «sånn er forholdene og disse artiklene i barnekonvensjonen brytes», så vil politikerne si «ja, vi har kanskje ikke vært flinke nok men nå har vi satt i gang tiltak i våre handlingsplaner, partiprogram, i budsjettet, bla bla bla». Likevel snakker man fortsatt ikke om menneskene. Organisasjonene gjør en kjempejobb, det er først og fremst mediene som ikke gjør en god nok jobb. Det er journalistenes oppgave å avdekke konsekvensene av politikken. Flere medier sier at de ikke har ressurser til slikt, så det blir med de kjappe nyhetene. Det er enklere å ringe departementet og få direktører til å uttale seg, enn over tid oppnå tillit hos svært sårbare ungdommer, få innpass i lukka institusjoner. Det dukker opp noe en dag, politikerne går inn i tv-studio, de har ikke vært der ute i virkeligheten, men de uttaler seg på generelt grunnlag eller på hva de foreslo i forrige stortingsperiode og så kommer de unna med det. Du nevnte at flere artikler i barnekonvensjonen brytes i denne politikken, men er ikke hele poenget med midlertidig opphold at politikerne sniker seg rundt loven fordi barnekonvensjonen ikke lenger gjelder for de over 18? Vi skiller mellom de som er under og over femten år. Vi ville brukt fire ganger så mer ressurser på et norsk barn i en tilsvarende situasjon. De blir først og fremst behandlet som utlendinger, ikke som barn. I avslagene til noen av disse barna, er begrunnelsen innvandringspolitiske hensyn. Barn som har blitt frarøvet et familiemedlem, skal staten sørge for at får ekstra vern. Konvensjonen spesifiserer det til og med med fosterhjem eller en institusjon som er egnet for barn. Disse barna får ikke et omsorgstilbud. Så nei, på ingen måte klarer de å snike seg unna barnekonvensjonen. Etter denne filmen kan de ikke lenger si «vi er strenge, men vi overholder barnekonvensjonen». Faktaboks om asylbyråkratiet Har du tenkt taktisk på hvordan du skal nå ut til politikerne? Taktikk er noe man tenker hvis man har en fiende. Jeg tenker ikke at jeg har en fiende, jeg tenker at det finnes mangel på tilstrekkelig kunnskap om dette i samfunnet vårt, også helt opp til den politiske toppen. Jeg velger å tro at vi og politikere har de samme målene: Å overholde menneskerettighetene og barnekonvensjonen og å beskytte enkeltmennesker. Når de ser denne filmen, kommer den til å berøre dem. Det er veldig ærlig og nakent og en svær styrke disse guttene viser når de forteller sin historie. Når politikerne har mottatt denne informasjonen, håper jeg at de setter handling bak de ordene de ofte bruker. Barnekonvensjonen er ikke til for festtaler, den er til for å beskytte utsatte barn. De som kjenner til disse barna og vet hvordan deres situasjon er, det er verger, advokater, psykologer, folk i helseapparatet, folk som jobber på mottak. De må begynne å snakke. Filmen gjør veldig inntrykk, jeg ble veldig sint da jeg så den, men du holder deg rolig og samlet? Jeg ønsker Grete Faremo like mye trygghet og ivaretakelse i sitt liv som jeg ønsker Hussein og Khalid i filmen. Et menneske er et menneske, uavhengig av alder, posisjon, bakgrunn. Og det er med dette grunnlaget man må snakke med mennesker. Men det er klart at jeg også blir opprørt, jeg har kjent på avmakt og blitt sint, men jeg kan ikke UDI Utlendingsdirektoratet Skal iverksette og bidra til å utvikle regjeringens innvandrings- og flyktningpolitikk. De behandler søknader om asyl, visum, familiegjenforening, statsborgerskap etc. De gjør også vedtak om utvisning og er ansvarlig for at alle har et botilbud i påvente av svar på asylsøknaden. UNE Utlendingsnemnda UNE er en klageinstans. Kun saker som først har vært behandlet av UDI kan behandles av UNE. Det er dersom man har fått avslag på asylsøknaden sin kan man klage til UNE. IMDi Integrerings- og mangfoldsdirektoratet IMDi skal iverksette integrerings- og mangfoldspolitikken til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. De skal bl.a. bosette flyktninger i kommunene.
Førpremieren på DE ANDRE på Sentrum scene Rebekka Karijord på piano Fotograf: Rebecca Jafari Barnekonvensjonen er ikke til for festtaler, den er til for å beskytte utsatte barn kommunisere budskapet med sinne. Måten man kommuniserer på er avgjørende for hva man kan oppnå. Etter denne julegaven og forhåpentligvis debatt og informasjon i medier som folk flest leser, hvis vi fortsatt ikke ser noen endring, hva skal vi gjøre- må vi bli mer radikale? Før sommeren hadde vi en sak om de lengeværende barna og det har fått konsekvenser. På samme måte har folk kommet på banen etter 22. juli og sagt at ting må skje, ting må ryddes opp i politiet osv. Vi må få det samme kravet på asylfeltet, vi må rydde opp i det som ikke fungerer, den barnefaglige kompetansen må komme inn der den skal, alle disse tingene må bli krav! De trenger ikke å utrede mer, de må begynne å handle og de må gjøre det nå fordi det haster. Da må man gå etter politikerne helt til det blir gjort. Folk må dra på kino og se filmen, begynne å snakke om det. Da kan vi påvirke. 7
Bildeserien: Bilødeser Bilder fra filmen DE ANDRE av Margreth Olin, som har premiere 26. oktober. 8
ie 9
10 Bilødes
erie I was born zero, here I am at zero, if you - if the Norwegian authorities - gives me zero then I will die zero 11
Foto: Rebecca Jafari Redd Barna Løsninger Alle liker å snakke om hva som er galt med asylpolitikken. Gjerne med sinte stemmer og aggressiv gestikulering. Heller enn å bare peke på problemer, burde vi kanskje alle sammen bli flinkere til å peke på løsninger. Alle liker å snakke om hva som er galt med asylpolitikken. Gjerne med sinte stemmer og aggressiv gestikulering. Noen politikere liker å snakke om at den er for liberal eller at den burde strammes inn slik at vi ikke «oversvømmes» av uærlige lykkejegere. PRESS liker vanligvis å snakke om hvordan den behandler barn som kriminelle heller enn som barn og bryter med internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet til å følge. Heller enn å bare peke på problemer, burde vi kanskje alle sammen bli flinkere til å peke på løsninger. Det er viktig å peke på problemer, å si ifra når vi ser at politikken går i gal retning. Det er nødvendig å si imot politikere som fremmer poenger vi er uenige i, det er essensielt å demonstrere når politikk bryter barnekonvensjonen. Politikere er vant til kritikk Men politikere hører det hele tiden. Alle kjefter alltid på politikere. Om du er politiker, spesielt politiker i regjering, består jobben din stort sett i å høre på kritikk og forklare hvorfor kritikken ikke har rot i virkeligheten. Eller hvorfor det du gjør er riktig eller hvorfor det ikke er mulig å gjøre noe annet. Politikere er eksperter på å stå imot kritikk. Dessuten er mye av kritikken av den typen som bare er kritikk. Politikere får høre at folk er misfornøyde med dem hele tiden. Det de sjeldnere får høre er gode, gjennomtenkte, gjennomførbare forslag til hvordan politikken bør være. Så å gi kritikk er viktig. Men kanskje mer virkningsfullt når den kommer sammen med gode løsningsforslag på de problemene som pekes ut. 12 Anne Helene Hauge, Sentralstyremedlem Derfor skal denne teksten forsøke å skissere løsninger på noen av de problemene PRESS ser i asylpolitikken. Snakk om og behandle barn som barn Vi begynner med det enkleste. Som kanskje også er det vanskeligste. Å endre retorikken krever ingen høringer, NOUer eller lovforslag, men det forutsetter en endring i hvordan regjeringspolitikerne tenker om asylpolitikk. Derfor foreslår jeg at de begynner med å gjøre noen enkle endringer i ordvalg. I stedet for å alltid snakke om asylsøkere kan man snakke om mennesker som søker asyl. Det er utrolig hvor stor forskjell en så liten endring kan utgjøre. Plutselig blir de menneskene som søker asyl så mye mer menneskelige. Videre kan de si papirløse heller enn returnektere. Det burde heller ikke være så vanskelig. Og kanskje når de har fått til det, at de kan begynne å snakke om mennesker på flukt. Og ikke minst om barn. Som barn, punktum, og ikke som asylsøkere, lykkejegere eller ankerbarn. Å endre retorikken forutsetter en endring i hvordan politikerne tenker Behandle barn som barn Når de så har lært seg å snakke om barn som barn, kan de begynne å behandle barna som barn. Et naturlig sted å begynne er å slutte å unnta asylsøkende barn fra barnevernloven. Det vil si, gi barn uten foreldreomsorg som søker om asyl i Norge omsorg fra barnevernet. Fordi de er barn, i Norge, uten foreldreomsorg. Det burde være ganske åpenbart. Når regjeringen ennå ikke har gjort det for alle barna de gjelder, selv om de stadig holder fast på at de vil så veldig gjerne, så begrunner de det med ressurssituasjonen i barnevernet. Da er det jo flott at de har gjort mye for å bedre nettopp ressurssituasjonen i barnevernet. Å være bekymret for om barnevernet ville ha ressurser til å gi dem forsvarlig omsorg er absolutt et legitimt hensyn. Derfor har PRESS i våre innspill til statsbudsjettet de siste årene foreslått at man begynner med et pilotprosjekt. Lar barnevernet overta omsorgen for et begrenset antall barn og lærer seg hva slags spesielle behov denne gruppen av ungdommer har for så å etter hvert ta over omsorgen for alle barna. Det skulle jo bare mangle. På vent Videre er det viktig at politikerne forstår at mennesker ikke er fotballer eller frisbeer, men mennesker, og at det ikke er gøy å sende dem frem og tilbake i evigheter. Det betyr at de må realitetsbehandle asylsøknadene til mennesker, eller i alle fall barn, som har vært innom flere land i Europa før de kommer til Norge. Frem til en eventuell ny Dublin-avtale er på plass, som sikrer menneskerettighetene til mennesker som søker asyl bedre, kan ikke barn bli sendt videre på en ny reise for å søke
beskyttelse. Å få dette til er ikke verre enn å benytte seg av muligheten til å realitetsbehandle søknader. Som ligger i Dublin II-forordningen allerede. Det betyr også at barn ikke kan settes på vent i inntil to år. Norge må slutte å gi begrensete midlertidige tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere. Her er faktisk løsningen så enkel som å slutte med det. Det dreier seg om et lite antall barn, det er fullt mulig å gi dem opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn uten at det krever noe mer av ressurser. Det gjorde Norge også, før 2009. Så det burde ikke være så vanskelig. Så handler det også om å gi de barna som søker asyl i Norge en grense på hvor lenge det er skal være greit å vente på mottak. PRESS ønsker at denne grensen skal være på to år. Det handler om å unngå at barn lever så lenge i Norge at de ikke kjenner noe annet land, uten å få noen form for trygghet eller oppholdstillatelse. Og det handler om å unngå at barn sendes til land de overhodet ikke kjenner ved en eventuell retur. Skal man ha en slik tidsfrist er det også nødvendig at forvaltningen blir mer effektiv. UDI og UNE har allerede fått ned saksbehandlingstida betydelig, men det er fortsatt rom for forbedring. Samtidig er det selvsagt viktig at effektivitet ikke går utover kvalitet i saksbehandlingen. Saksbehandlingstida skal ikke ned for enhver pris. Men om man ikke klarer å ferdigbehandle en søknad og iverksette vedtaket på en tilfredsstillende måte innen to år, så skal ikke det gå utover barna. Retur Ingen av disse løsningene betyr på noen måte at det ikke vil være mennesker som skal returneres. Men da er det viktig å behandle de menneskene som skal transporteres til andre land skikkelig. Ikke retraumatisere dem. Ha skikkelige retningslinjer for hvordan retur skal gjøres barnevennlig og følg dem. PRESS har laget forslag til slike retningslinjer. De sier blant annet at Norge må forsikre seg om at barn returneres til forsvarlig omsorg, at barn ikke skal hentes fra skole eller barnehage eller midt på natten og at barna skal få all relevant informasjon i hele prosessen. Å begynne å følge de retningslinjene kommer til å kreve litt penger. Men regjeringen har sagt flere ganger at de vil satse på retur og reintegrering. Noen av de pengene burde gå til å sørge for at det gjøres på en skikkelig måte. Det er ikke egentlig så vanskelig å finne løsninger. Det handler bare om viljen til å lete. Politikere burde selvsagt ta det initiativet. Men når vi peker på problemer, når vi vil at de skal endre deler av sin politikk, da kan det lønne seg at vi også kommer med forslag til løsninger. Det er ikke dermed sagt at det er vårt ansvar å foreslå løsninger. Det er Norges ansvar å føre en politikk som ikke er i strid med internasjonale konvensjoner, som barnekonvensjonen og flyktningkonvensjonen. Om vi peker på at politikken regjeringen fører bryter med en av disse, så er det regjeringens ansvar å finne løsninger som ikke gjør det. Løsninger som finnes, om de er villige til å lete etter dem. Men vi gjør det veldig mye enklere for dem å oppføre seg skikkelig når vi også foreslår løsningene. 13
Illustrasjon: Harmeet Kaur Ting tar tid Are Kalvø, fast spaltist i Larm La oss prøve å vere litt hyggelige og rause, til ei forandring. Når den norske regjeringa ikkje har underteikna den såkalla tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen, så har det sikkert ei god forklaring. Denne tilleggsprotokollen gir barn rett til å klage, sånn som andre folk. Og det er sjølvsagt lett å seie at det bør ei norsk regjering vere for. Det er alltid lett å kritisere. Spesielt for sånne som Redd Barna. Og Unicef. Og Plan. Og dei fleste partia på Stortinget. Det er lett å seie at regjeringa ikkje tek barns rettar på alvor. Her har vi vore forkjemparar for barns rettar i årevis. Men så, når barn skal få klagerett, då er vi plutselig ikkje så sikre på om vi vil vere med. Då er vi ikkje klare til å vere mellom dei første som signerer. Når slikt skjer, så er det lett å tenke at regjeringa ikkje vil. Eller har vonde hensikter eller baktankar. Eller er redde for noko. Og at regjeringa tenker at dette er noko dei kan sleppe unna med. For det blir ikkje bråk om slikt. Ikkje verkelig bråk. Det blir ikkje store medieoppslag om tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen. Kor stor sannsynligheit er det at det blir toppsaker av slikt? Skal tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen nå nyheitene, må han i alle fall skifte namn. Til Tone Damli Aaberge, for eksempel. Så det er lett å tenke stygge tankar om regjeringa. Men altså, for ein gongs skuld, la oss prøve å vere greie. Regjeringa har sikkert ein god grunn til at dei ikkje har signert. Det er mykje som skal signerast når ein regjerer. Det er vanskelig å rekke alt. Og før det skal signerast, så må ein lese gjennom det. Slikt tar tid. Og ein må lese grundig. De er viktig å vite kva ein skriv under på. Og så er det alt det andre som må gjerast. Du veit korleis det er. Det er rekningar som skal betalast. Ungar som skal hentast. Og når du er statsråd: Det er ting som skal styrast. Møter ein må gå i. Det er snorer som skal klippast og talar som skal haldast. Mange ringer og masar. Mange vil ha støtte til ting. Det er mykje å halde orden på. Og plutselig ringer ein journalist og har funne ut at du kanskje betalte ei rekning for seint for mange år sidan, og så må du gå gjennom gamle papir for å finne ut om det stemmer, og då går det endå meir tid. Og innimellom alt dette, så skal ein halde seg oppdatert om det som skjer i verden. Om Tone Damli Aaberge, for eksempel. Det er klart ting tar tid. 14 Tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen.
Ung diplomat i New York Rebekka har vært i New York for å representere Norges fredsråd gjennom PRESS som observatør for den norske delegasjonen i én uke under generalforsamlingen i De Forente Nasjoner (FN). Her skriver hun om sine tre første dager. Rebekka Jynge, Tidl. sentralstyremedlem Dag 1 Dro på morgenmøte hos den permanente norske FN-delegasjonen. De har kontor litt lenger opp fra FN-bygningen og holder til i 39. etasje (for en utsikt!). I en hylle med mitt navn på lå en mappe med skiltet mitt. Jeg ble kjempeivrig da jeg hørte at et av møtene i FN skulle handle om barns rettigheter, men da jeg kom til FN fant jeg ikke møtet noe sted. Jeg løp fra rom til rom før jeg fikk tak i blekka med agendaen for hele dagen samt informasjons-skjermer om de pågående og kommende møtene, men ingenting om barns rettigheter. Jeg kunne derimot lese at sikkerhetsrådet skulle ha et lukket møte om barn i krig. Etter lunsj, i heisen på vei ned fra Control Arms sine kontorer i 24. etasje på Beekman hotel, kom Kofi Annan inn fra tjuende etasje. Jepp, jeg var i heisen med tidligere generalsekretær i FN og fredsprisvinner Kofi Annan. Det var de beste 35 sekundene med liksom-pinlig heis-stillhet i mitt liv. Etter møtet med Annan bar det til første komité i FN. Første komité tar opp nedrustning og internasjonal sikkerhet. Mye snakk om våpen, med andre ord. Møtet varte fra klokka tre til klokka seks og begynte med innledninger fra disse lederne fra våpenkontroll- og nedrustnings-feltet: Generalsekretæren for Konferansen om nedrustning, Visegeneraldirektør i Organisasjon for forbud mot kjemiske våpen, Representant for generaldirektøren i Det internasjonale atomenergibyrået, og Utøvende Sekretær fra Forberedende kommisjon for omfattende kjernefysisk test-forbudstraktat. Etter disse inspirerende oppfordrende (dog ganske monotone) innleggene åpnet sekretariatet mikrofonene for alle landene som sto på venteliste for å snakke generelt om nedrustning. Bekjempelsen og ødeleggelse av atomvåpen ble nevnt flest ganger, men også skuffelsen over at man ikke kom fram til enighet om en Arms Trade Treaty (ATT) i juli ble nevnt i flere av innleggene. Straks første komité-møtet var over løp jeg gjennom det tunge New York-regnet over til Beekman hotel igjen for et koalisjonsmøte med Control Arms. Og i likhet med møtene hos PRESS hadde noen ordna pizza til møtet. Mitt hovedfokus i New York var hovedsakelig ATT og nedrustning, og barns rettigheter tett opp til det, siden det mest sannsynlig snart kommer et utkast til en resolusjon om ATT. Vi var spente på hvordan konsensus skulle kunne brukes i en eventuell ny forhandlingsrunde. Det beste hadde vært forhandlinger uten konsensus-regelen som i praksis gir de lite velvillige statene rett til å legge ned veto for å stoppe at avtalen går gjennom. Hvis man ikke kommer til enighet ved en ny konferanse eller forhandling, vil man åpne for å kunne ta med avtale-utkastet og vedta det i neste generalforsamling? Det er det vi håper på. Dag 2 Jeg har lært at en generalforsamling varer i et helt år og møtene som pågår fra oktober til desember er kun en mer intensiv periode av den. Én generalforsamling i FN er altså som én periode mellom landsmøtene i PRESS. I går kom et nytt utkast til resolusjon om Arms Trade Treaty (ATT). Slik teksten er nå er det ingen garanti for at en avtale blir ferdig i løpet av den 67 ende generalforsamlingen, nemlig den vi er i nå (som varer til neste oktober). Det vil si at det nye resolusjonsutkastet krever mye vilje fra statene sin side. Vilje som vi jo ikke så mye til (i alle fall ikke nok) under forhandlingene i juli. FN er hva FN vil være. Det hadde vært bedre om det sto at en avtale må ferdiggjøres i løpet av denne generalforsamlingen og dersom statene ikke kommer til enighet under neste ATT-konferanse som mest sannsynlig blir i mars, må de stemme inn traktaten med to tredjedelers flertall. I går var jeg på en mottakelse arrangert av Finland. Finland var en av de tre kandidatene til å bli valgt inn i sikkerhetsrådet for to år. De to andre kandidatene var Australia og Luxemburg. Kun to av disse landene kan få plasser i sikkerhetsrådet, og det var med det formål å promotere Finlands kandidatur at de inviterte til mottakelse i går kveld. Det hjalp visst ikke så mye for de fikk ikke plassen. Dag 3 I dag arrangerte Oxfam og Control Arms en lunsjevent i FN hvor det ble snakket om smutthullene i ATT og hva som må gjøres framover. Allison fra Control Arms sitt advokat-team hadde bursdag, så vi feiret med mini-cupcakes i kantina. Det ser ut til at det er et utkast til en ny resolusjon som kommer til å gå gjennom, i så fall er ikke sjansene store for at vi fra sivilsamfunnet kommer til å støtte den. Andre halvdel av dag 3 var jeg på tredje komité sitt møte om ivaretakelse av barns rettigheter. Dette møte hadde litt mer dialog enn vanlige møter. Eksperter fra forskjellige barnerettslige organisasjoner og prosjekter holdt innledninger og deretter kunne stater kommentere og stille spørsmål. Det ble snakket mye om vold mot barn og barn i krig, blant annet bruk av eksplosive våpen på befolkete steder som åpenbart gjør barn spesielt utsatte. Utrolig bra at man snakket om generell krigføring i et møte om barns rettigheter. Det hjelper tross alt ikke å ha masse prosjekter for å ivareta barns liv og helse, dersom statene fortsetter å bruke militær makt ovenfor hverandre. Margot Skarpeteig fra Norad stilte noen spørsmål på vegne av Norge. Først snakket hun til Spesialrepresentanten for barn i væpnet konflikt. Hun snakket om at barns beskyttelse må ivaretas i fredsbevarende FN-operasjoner. Hun spurte også etter en oppdatering på hvordan det går med et forslag som ble nevnt i en rapport fra 2007 kalt Fødsels-registrering og væpnet konflikt, hvor man kom med forslag som kan ha stor betydning for beskyttelse av barn I væpnet konflikt. Samme kveld spiste jeg middag med Margot fra Norad, Turid fra utenriksdepartementet, Meena fra den permamente FN-delegasjonen i New York og Juliet fra Barne-likestillings- og inkluderingsdepartementet. Det skjer masse på barnerettsfeltet som jeg ikke har peiling om! 15
Foto: Herman Breda Enkerud De to siste årene har Honduras vært det landet i verden med flest overlagte drap i forhold til innbyggertall PRESI ÓN i Honduras I august dro Herman og jeg fra sentralstyret til Mexico, Guatemala og Honduras i samarbeid med Redd Barna. Alle de tre landene er med i Redd Barna-prosjekter, og vi møtte ungdommer i alderen 15 til 21 i Copàn, i nordlige Honduras. Her hadde vi workshop med alle ungdommene. Der møtte vi fire stykker fra søsterorganisasjonen vår Presión, eller Red Presión Honduras, som de kaller seg. De ble opprettet i 2007 ved hjelp av PRESS og svenske Rädda Barnens Ungdomsförbund. 16 Nora Hansteen, Sentralstyremedlem Presión er ikke så veldig forskjellig fra PRESS. De har sin forankring i Save the Children Honduras, de er det de kaller ikke-politisk, altså partipolitisk uavhengig, og kaller seg en pasifistisk (mot vold) og ikke-religiøs, frivillig organisasjon. De har fokus på deltagelse og handling for barns rettigheter, de kjemper mot korrupsjon, som dessverre er et stort problem i Honduras, og støtter utvikling og selvstendighet for ungdom. De to siste årene har Honduras vært det landet i verden med flest overlagte drap i forhold til innbyggertall, en statistikk som beskriver situasjonen i Honduras godt. Det er et land med tradisjon for diskriminering av mayabefolkningen, og det er fortsatt, den dag i dag, veldig store forskjeller mellom fattige og rike i landet. Skeiv fordeling er et problem, og vi fikk høre at skolegangen i Honduras generelt er i svært dårlig stand. Dette er noe av det Presión jobber med gjennom å ha forskjellige aktiviteter for barn og unge, noe de er veldig gode på. Medlemmene deres er i alderen 13 til 29 år, noe som gjenspeiler hvordan man i Latin-Amerika ofte blir sett på som ungdom lenger enn man blir i Norge. Blant dem vi møtte i Copàn var Josue Gomez, som er lederen, eller president som de kaller det, av Presión. Han er 21 år og har vært med i organisasjonen siden 2010. Han er også mikro-entreprenør i et lite reklamefirma. Vi møtte også tre stykker fra lokallaget i La Esperanza - Lidia Lorena Araujo Meija (18 år), som for tiden er medisinstudent, Miguel Eduardo Aguilar (20), som studerer systemutvikling, og Lilith Calix (20), som er jusstudent. Vi ble ganske godt kjent med alle ungdommene på workshopen, og selv om det til tider var vanskelig å kommunisere med dem spansk er et språk verken Herman eller jeg er så gode i - så klarte vi å lære mye av hverandre. Presión har fire lokallag: La Esperanza og Masaguara i delstaten Intibucá, Tegucigalpa i Francisco Morazán og i San Lorenzo i Valle og har til sammen 120 medlemmer fordelt på disse lokallagene, hvor San Lorenzo er det største med 50 medlemmer. De største forskjellene mellom PRESS og Presión er at ingen i Presión får betalt, så de er alle avhengige av å jobbe eller studere i tillegg til arbeidet i Presión, og og at de har flere aktiviteter, som tombola og kakesalg, for å samle inn penger til driften av organisasjonen. Det nasjonale styret består av presidenten, Josue, en visepresident, sekretær, regnskapsansvalig, økonomiansvarlig og to styremedlemmer som alle jobber frivillig. De har fire ordinære nasjonale møter i løpet av året, og som oftest også to ekstraordinære, som de pleier å avholde på det nasjonale kontoret til Redd Barna Honduras i hovedstaden Tegucigalpa. Der møtes det nasjonale styret og ledere fra lokallagene for
Det ble gjennomført rollespill hvor deltagerne beskrev utdanningssittuasjonen i sitt land, Jorge og Julieta fra Guetemala Herman, Nora og Lorena Presión er ikke så veldig forskjellig fra PRESS Josue fra Honduras og Kevin fra Mexico å bestemme hvilke arbeidsgrupper som skal opprettes, vedtektene og et nasjonalt og flere lokale arbeidsprogram. Presión er fortsatt litt i oppstartfasen, som blir tydelig hvis vi ser på hvilke arbeidsgrupper de har og hvilke arbeidsoppgaver disse gruppene har. Det går igjen i flere av arbeidsgruppene at de skal samle informasjon (lovverk, traktater og lignende) slik at Presión som organisasjon får litt mer kjøtt på beina. De er veldig gode på å gjennomføre sosiale aktiviteter med et faglig innhold. De arrangerer aktiviteter i lokalsamfunn, som messer og demonstrasjoner, har workshops og kurs hvor de snakker om HIV og alkoholisme i tillegg til tema som rettigheter for barn og unge og kjønnsrollene i samfunnet. De fem arbeidsgruppene består av medlemmer fra både det nasjonale styret og lokallag. Organisasjonsbygging og medlemskap jobber med aktiviteter for å styrke Presión som organisasjon gjennom kursing og opplæring, samt arrangere sosiale aktiviteter for medlemmene. Rettigheter og produksjon av informasjon, som de kaller den andre gruppen, jobber mest med å samle informasjon som Presión trenger til sitt arbeid som en barnerettslig organisasjon og dele den med medlemmene. Forvaltning av penger - gruppen jobber med å foreslå og planlegge måter og alternativer for å samle inne penger og materiell for å sikre aktiviteten for hele organisasjonen. Kulturell utvekslingsgruppen har ansvar for å jobbe med å sikre barn og unges rett til lek og fritid (art. 31 i Barnekonvensjonen), og har ansvar for å koordinere, planlegge og gjennomføre utvekslinger mellom etniske grupper og barn og unge fra andre land, festivaler, kulturelle og sportslige fritidsaktiviteter. Politisk påvirkningsgruppen jobber med å lage en plan for nettopp politisk påvirkning og holder nå på med å samle inn lover, regelverk, nasjonale og internasjonale konvensjoner, avtaler, traktater og pakter som omhandler barn og unge og barn og familie. Nå er det cirka tre måneder siden vi var på reise, men vi har fortsatt god kontakt med alle ungdommene, ikke bare dem i Honduras, men også de fra Mexico og Guatemala, og snakker med dem på rare tider av døgnet på facebook-chat. Det er nemlig åtte timers tidsforskjell mellom her og der, så når de er ferdige på skolen er vi nettopp kommet på kontoret, og når vi er ferdig på kontoret så er det midt på natten hos dem. Det blir spennende å se hva de får til, se om de klarer å komme seg helt på bena som en politisk organisasjon, noe i hvert fall jeg fall har troen på. FAKTABOKS Om Honduras Hovedstad: Tegucigalpa Offisielt språk: Spansk Areal: 112 492 km2 Innbyggertall: ca 8,2 millioner Grenser til Guatemala og El Salvador i vest og Nicaragua i sør-øst. PRESSION sine lokallag Tegucigalpa, Francisco Morazán: 25 medlemmer Masaguara, Intibucá: 20 medlemmer La Esperanza, Intibucá: 25 medlemmer San Lorenzo, Valle: 50 medlemmer 17
En fredspris for hvem? Det var mange EU-tilhengere som jublet 12.oktober og som på utdelingen kommer til å strekke faklene i været for å hedre årets vinner, enten det blir Rompuy, Barroso eller Shulz som står ute på balkongen og vinker i vinterkulden. Det unner jeg dem. Det er lenge siden ja-siden har hatt noe å feire. Nei-siden kunne også nå glede seg over 500 nyinnmeldte i Nei til EU de siste par dagene, som reaksjon på EU som prisvinner. Det er en stund siden det har vært ordentlig brus i den bevegelsen også, så det er dem vel unt. Fredsbevegelsen, derimot har lite å klappe for. I et historisk perspektiv er EU et åpenbart fredsprosjekt. Det europeiske kull- og stålfelleskap etablert i 1950 spilte en avgjørende rolle i å forebygge tysk militær opprustning etter den andre verdenskrig og EU ble med tiden et stabiliserende supranasjonalt organ som integrerte Europa både politisk og økonomisk. Det er på bakgrunn av dette at man må kreditere EU for dets fredsbevarende rolle i Europa. Imidlertid er dette en generell tendens, som 18 Hedda Bryn Langemyr, Daglig leder i Norges Fredsråd dessuten primært henviser til historiske fenomener som har utspilt seg i et Europa og en verden som så svært annerledes ut enn den vi ser idag. Per definisjon er det fred mellom de europeiske statene og kontinentet er mer integrert nå enn noen gang før. Til tross for dette, står Europa i brann. Som følge av økonomisk og politisk krise i en rekke europeiske land, har man vendt blikket mot Brussel. EU har vist seg å være dårlig skikket til å håndtere krisen og tilliten mellom medlemslandene er tynnslitt, med et regjerende Tyskland og Frankrike som primære maktforvaltere og et Storbritannia som er på vei ut av unionsprosjektet. Økte sosiale forskjeller, enorm arbeidsledighet og kontinuerlige menneskerettighetsbrudd legger ytterligere stein til byrden på EUs samvittighet. Menneskene dette handler om har blitt ofre for EUs dominante markedsreformer med politiske prioriteringer som dermed gjør det svært vanskelig å forstå resonnementet til Den Norske Nobelkomitéen i deres beslutning om å ære EU for dets fredelige innsats. Tildelingen av det som skal være verdens mest prestisjetunge utmerkelse til EU er derfor høyst problematisk. Først og fremst er det et krystallklart bevis på at Nobelkomiteen igjen har prioritert interessepolitikk framfor genuint fredsarbeid. Dette er urovekkende. EU er en regional sentralisert konsolidering av mektige aktører som allerede er i posisjon og som gjennom Eurokrisen har vist seg dårlig skikket i krisehåndtering av et vaklende Europa. Det er et formidabelt demokratisk underskudd innad i EU. På bakgrunn av Den Norske Nobelkomiteens fremheving av EUs rolle i demokratiseringsprosesser i nye medlemsland, oppleves dette som et stort paradoks. Nobels testamente sier at prisen skal gå til nedrustning og reduksjon av stående armeer. I Lisboatraktaten, traktaten EU som organ er tufta på står det at medlemslandene oppfordres til å bygge ut sine militære kapasiteter. EU er inne i en kontinuerlig opprustningsprosess. Den økonomiske støtten EU har gitt gjennom sine krisepakker til land som Hellas, Spania og Italia gis med klare forbehold om at våpenimporten ikke reduseres. En rekke kriterier vedtatt av EU med Frankrike og Tyskland i spissen opprettholder en våpenimport som i praksis innebærer at militærkostnadene ikke kuttes i de respektive landenes statlige budsjett, men derimot økes relativt sett. Dette genererer militær opprustning i land som på ingen måte hverken burde eller trenger å besitte store våpenarsenal. Faren er istedet at det kan få omfattende konsekvenser i fremtiden med et våpenkappløp som EU på ingen måte er tjent med. Ved å gi EU Nobels Fredspris for 2012 har Den Norske Nobelkomité valgt å frem me sine egne politiske prosjekter som står langt fra det fredsbevegelsen kan og vil identifisere seg med. Dette viser blant annet at Jag lands tid li gere for sik ring
om at Alfred Nobels tes ta mente skal over hol des er tomme ord. Det er også en ytter li gere bekref telse på at Den Norske Nobelkomiteens sammensetning er for snever og at uenighet i komiteen kan gå langs partipolitiske linjer. Dette ble underbygget av diskusjonen rundt redeligheten ved å foreta beslutningen om hvem som skulle vinne, når Ågot Valle - som er EU-motstander - var ute i sykemelding. Evnen til å skille mellom EU som politisk og økonomisk prosjekt på den ene siden og fredsprosjekt på den andre siden er noe alle komitemedlemmene burde være istand til. På samme måte som et nei til norsk medlemskap ikke er en garanti for at EU ikke fortjener prisen, finnes det også mange tilhengere av norsk medlemskap som likevel vil se og si at EU ikke er Nobels fredspris verdig. Det at verken medier eller en del stortingspolitikere har klart å heve debatten over posisjonene for eller imot EU, men heller bidrar til å forsterke dette vitner også om at vi er overmodne for endringer i forvaltningen. Stor tin get bør på dette grunnlaget vur de re oppnevnelsen av en ny komité som inklu de rer habile fredsaktivister og fredsforskere med et langt større fokus, mer erfaring og dypere kompetanse på sentrale internasjonale fredspolitiske spørsmål. Den Europeiske Union - Har 27 medlemsland - I Norge var det flertall mot medlemskap i folkeavstemninger i 1972 og 1994 - Indre tollgrenser ble avskaffet i 1968 - I dag har EU «fire friheter»: Varer, kapital, tjenester og arbeidskraft skal kunne flyte fritt over landegrensene - Danmark, Irland og Storbritannia ble medlemmer i 1973 - Hellas ble medlem i 1981 - Finland, Sverige og Østerrike ble medlemmer i 1995 - Schengen-avtalen, om grensekontroll, trådde i kraft for de sju første landene i 1995 - Euroen ble innført i 11 land i 1999 og eurosedler og mynter ble satt i omløp i 2002 - Det Europeiske råd fastsetter overordnete prioriteringene - Europaparlamentet representerer borgerne og velges ved direkte valg - Europakommisjonen fremmer EUs samlede interesser - Regjeringene forsvarer sine nasjonale interesser i Rådet for den Europeiske Union - Nye lover foreslås av kommisjonen og må vedtas av parlamentet og rådet Nobels fredspris - En pris som deles ut hvert år av den norske nobelkomité etter retningslinjer fastsatt av Alfred Nobels testamente - En av fem priser som har blitt delt ut i regi av Nobelstiftelsen i Stockholm siden 1901 - Medlemmene av nobelkomiteen velges av Stortinget - I testamentet heter det at prisen skal gå til den «som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser» - Før EU har 101 personer og 23 organisasjoner blitt tildelt fredsprisen - Prisen overrekkes i en seremoni i Oslo Rådhus 10. desember, som er Nobels dødsdag - Tidligere vinnere inkluderer Barack Obama, FN og Kofi Annan, Det Internasjonale Atomenergibyrået, Shirin Ebadi, Leger Uten Grenser og Aung San Suu Kyi Medlemmer av Nobelkomiteen 2012-2014: - Thorbjørn Jagland - Kaci Kullmann Five - Gunnar Stålsett (vara for Ågot Valle) - Berit Reiss-Andersen - Sekretær: Geir Lundestad 19
Sofaaktivisten BOK A long way gone Anmeldt av Herman Breda Enkerud Ismael Beah tenkeri sin bok tilbake til tiden da han var barnesoldat, og hverdagen var preget av dop og AK-47. Han deler skjebne med kanskje så mange som 300,000 barnesoldater rundt om i verden, og boken «A long way gone» er et realistisk og rørende skildring av denne verdenen. Han beskriver også veien tilbake til den «fremmede» sivilisasjonen, og om å vinne igjen sin egen menneskelighet. FILM Til ungdommen Anmeldt av Christine Brown Vollan Dette er dokumentaren som fikk en ny vending da terroren rammet Norge 22. juli 2011. Vi følger Haakon, Henrik, Johanne og Sana som er engasjert i hvert sitt politiske ungdomsparti. De er travelt opptatt med å forberede seg til høstens skolevalg, da sommeren tok en brå slutt i Norge i fjor. Heldigvis er det ungdomsengasjementet, og ikke terroren, som spiller hovedrollen når de som blir kalt Utøyagenerasjonen for første gang blir skildret på kinolerretet. Filmen gir et morsomt innblikk i de ulike politiske ungdomsmiljøene i Norge, og hovedpersonene lar oss få et ærlig innblikk i deres drømmer, frykt og motivasjon rundt det å drive med politikk. Se den og bli stolt av ungdommen nå til dags! TWEET THAT TWEET En typisk sofaaktivist vil gjerne være med å redde verden, men helst ikke forlate sofaen. Spesielt på høsten og vinteren. For, du vet, den er varm. Og myk og behagelig. Om du kjenner deg igjen i denne beskrivelsen, så fortvil ikke! Det finnes masse du kan gjøre for å endre verden uten å bevege deg så mye som en halvmeter. Avaaz.org har underskriftskampanjer for (og kanskje først og fremst mot) det meste. Nestekjaerlighet.no er absolutt å anbefale om du vil være med på å endre asylpolitikken (gjerne etter å ha sett De Andre). På legerutengrenser.no/glemte-kriser kan du skrive under på at du vil at media skal fortelle deg om alle de humanitære krisene de glemmer i dag. På Twitter kan du tweete meninger og kommentarer direkte til politikere. Lenker til gode artikler, aksjoner og kampanjer vil gjerne deles på facebook. Og så kan du jo selvsagt skrive under på gullbarbie.no og få alle facebookvennene dine og twitterfollowerne dine til å gjøre det samme. Og om du vil ha det litt ekstra koselig i sofaen kan du drikke rettferdig kaffe og spise rettferdig sjokolade mens du gjør alt dette. Da kan du være lat og kose deg skikkelig med verdens beste samvittighet! 20
RETTFERDIG KOS DIVINE DARK RASPBERRY CHOCOLATE Divine mørk med bringebær, en fyldig 70 % sjokolade som står i kontrast til den fruktige skarpheten av ekte bringebær. DIVINE DARK CHOCOLATE MANGO Tørket mango fra Burkina Faso, dekket med 70 % mørk sjokolade. Fint til sene høstkvelder foran peisen. DIVINE 70 % DARK CHOCOLATE Kritikerrost, fyldig, mørk sjokolade med 70 % kakao. Inneholder ikke melk, så også veganere og laktoseintolerante kan kose seg! DIVINE MILK CHOCOLATE Det er sjokoladen som har gitt Divine sitt fantastiske rykte. En melkesjokolade med rent kakaosmør og ekte vanilje, som gir himmelsk smak og kan spises med god samvittighet. DOUBLE CHOCOLATE CHIP COOKIES Deilige sjokoladekjeks med fairtrade-kakao fra Ghana og fairtrade-sukker fra Malawi. De er helt uimotståelige! JORDBÆR- OG FLØTEDROPS Karameller med smak av sommerens jordbær og et hint av fløte. Søtt og deilig! PÅ KINO I årets store filmfenomen er helten en seks år gammel jente som heter Hushpuppy. Hun bærer filmen Beasts of the Southern Wild på sine små skuldre på imponerende vis. Quvenzhané Wallis, som spiller Hushpuppy, kan bli den yngste Oscar-nominerte noensinne. Hun regnes nemlig som en av årets favoritter. Hushpuppy bor sammen med sin far i et lite, fattig samfunn som kalles The Bathtub og som ligger ved kysten av Louisiana i USA. Når en voldsom storm setter stedet under vann og faren blir alvorlig sjuk må Hushpuppy lære å overleve på egen hånd. Filmen er laget av en gjeng med unge filmskapere som bor i New Orleans. Regissør Benh Zeitlin er bare 29 år, men har med denne filmen skapt et fenomen. Filmen har vunnet en rekke priser allerede og filmanmelderne har rost filmen opp i skyene. Vanlige kinogjengere har også vært begeistret. Barack Obama avslørte at dette er en av hans favorittfilmer i år. Beasts of the Southern Wild handler om å finne sin plass i en verden som stadig er i endring. Den er morsom, original, tankevekkende og mest av alt rørende. Ikke gå glipp av årets store filmopplevelse! Årets lille store filmfenomen Anmeldt av: Øistein Refseth fra Arthaus Beasts of the Southern Wild går nå på kinoer over hele landet. Den kommer på dvd i februar neste år. Se mer om filmen på www.arthaus.no. 21