Vederlagsberegning i entrepriseforhold Med et særlig fokus på regningsarbeid jf. NS 8405 pkt. 31.1 Kandidatnummer: 563 Leveringsfrist: 25.11.2016 Antall ord: 16 048
Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Tema og problemstilling... 1 1.2 Bakgrunn... 1 1.3 Rettslig plassering... 1 1.4 Avgrensninger... 2 1.4.1 Nærliggende temaer om vederlaget... 2 1.5 Fremstillingen videre... 3 2 RETTSKILDEBILDET... 4 2.1 Kontrakten... 4 2.2 Standardkontraktene... 4 2.2.1 Dagens standardkontrakter... 4 2.2.2 Standardkontraktenes innhold... 4 2.2.3 Standardkontraktene som rettskilde... 5 2.2.4 Nærmere om NS 8405... 5 2.3 Lover... 5 2.4 Rettspraksis... 6 2.5 Standardkontraktenes forarbeider... 7 2.6 Ekspertavgjørelser... 7 2.7 Juridisk teori... 7 3 VEDERLAGSMEKANISMENE... 8 3.1 Avtalefrihet... 8 3.2 Vederlagsmekanismene i praksis... 8 3.2.1 Fikssum... 8 3.2.2 Rundsum... 8 3.2.3 Enhetspris... 8 3.2.4 Timepris... 9 3.3 Beregningen av fastprisene... 9 4 REGNINGSARBEID JF. NS 8405 PKT. 31.1... 10 4.1 Den deklaratoriske hovedregel... 10 4.2 NS 8405 pkt. 31.1... 10 4.3 Bakgrunn... 11 4.4 Fremstillingen videre... 15 i
5 NØDVENDIGE KOSTNADER MED Å UTFØRE ARBEIDET... 16 5.1 Problemstilling... 16 5.2 Innsatsfaktorene... 16 5.3 Nødvendighetskravet... 19 6 INDIREKTE KOSTNADER... 22 6.1 Problemstilling... 22 6.2 Begrepet... 22 6.3 Grensespørsmål... 28 7 RISIKO... 31 7.1 Problemstilling... 31 7.2 Begrepet... 31 7.3 Forsikringskostnader... 39 8 FORTJENESTE... 41 8.1 Problemstilling... 41 8.2 Begrepet... 41 9 AVSLUTTENDE ORD... 45 9.1 Påslag... 45 9.2 Mine betraktninger... 45 KILDELISTE... 46 ii
1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling Tema for denne masteroppgaven er vederlagsberegning i entrepriseforhold, med et særlig fokus på regningsarbeid jf. NS 8405 pkt. 31.1. I det følgende skal det gjøres en nærmere analyse av hvilke elementer som inngår i vederlagsberegningen etter denne bestemmelsen. 1.2 Bakgrunn Vederlaget i entrepriseforhold er byggherrens motytelse for entreprenørens oppfylte kontraktsforpliktelser. 1 Disse kontraktsforpliktelsene vil bestå av forskjellige bygge- eller anleggsarbeider og vederlaget fra byggherren er således godtgjørelsen for det utførte. Stiller man det mer inngående spørsmål om hvilke spesifikke elementer ved disse arbeidene vederlaget egentlig er en godtgjørelse for, ser man at oppfatningen hos partene kan være varierende. Byggherren vil ofte hevde at han betaler for entreprenørens direkte kostnader, og at det som måtte bli igjen av vederlaget utgjør hans fortjeneste. Entreprenøren vil på sin side ofte hevde at vederlaget også er godtgjørelse for en rekke andre forhold, slik som hans indirekte kostnader og risiko. For å kunne ta stilling til hva som faktisk inngår i vederlaget, må man ta stilling til hvordan beregningen av vederlaget gjøres i det enkelte tilfelle. Der det ikke på forhånd er avtalt fastpris(er) for entreprenørens bygge- eller anleggsarbeider, vil bestemmelsen om regningsarbeid jf. NS 8405 pkt. 31.1 spille en sentral rolle. Denne bestemmelsen gir nemlig visse rettslige, prinsipielle føringer på hva som skal inngå i vederlagsberegningen. Formålet med oppgaven vil derfor være å gi en kort oversikt over de ulike mekanismene som i praksis benyttes mest for fastsettelsen av vederlaget i entrepriseforhold, for dernest å fokusere på det rettslige innholdet av NS 8405 pkt. 31.1. I forlengelsen av dette er hensikten med oppgaven at den kan bidra til en større avklaring på området. 1.3 Rettslig plassering Denne masteroppgaven tar for seg de kontraktsforhold som til vanlig kalles entreprisekontrakter. Med en «entreprisekontrakt» menes her et kontraktsforhold hvor den ene part (entreprenøren) påtar seg et bygge- eller anleggsarbeid for den annen part (byggherren), som skal utføres på landjorden. 2 Entreprisekontraktene er et utsnitt av den alminnelige obligasjonsretten. 1 2 NS 8405 pkt. 2.11. Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 19. 1
1.4 Avgrensninger Masteroppgaven avgrenses til å behandle kontrakter om utførelse av bygge- eller anleggsarbeider der begge parter i kontraktsforholdet er profesjonelle. Det vil si at både entreprenøren og byggherren opptrer i næringsvirksomhet. Dette innebærer at alle andre typer kontraktsforhold, herunder de såkalte forbrukerentreprisene, faller utenfor. 3 1.4.1 Nærliggende temaer om vederlaget Videre vil det være hensiktsmessig å gjøre noen avgrensninger mot andre nærliggende temaer om vederlaget. Dette fordi vederlaget, som tross alt er byggherrens hovedforpliktelse i entrepriseforholdet, er et nokså omfattende tema i seg selv. Det skal derfor nevnes at jeg i det følgende ser bort ifra kontraktsbestemmelser om: Vederlagsjustering for endrings- og tilleggsarbeider. 4 Når oppgaven her søker å analysere det rettslige innholdet av NS 8405 pkt. 31.1, spiller det mindre rolle hvorvidt det konkrete arbeidet fremstår som endrings- og tilleggsarbeider eller opprinnelig avtalt arbeid. For å oppnå en mest mulig pedagogisk fremstilling velger jeg derfor å fokusere på vederlaget for kontraktens opprinnelige avtalte arbeid. Indeksregulering, mengdekontroll og offentlige gebyrer. 5 Denne avgrensning gjøres fordi dette ikke anses å gi noen veiledning for hvilke elementer ved entreprenørens arbeider som inngår i vederlagsberegningen etter NS 8405 pkt. 31.1. Slike bestemmelser er av mer formalisert karakter for selve utbetalingen av vederlaget, og spiller derfor mindre rolle i dette henseende. Fremdriftsbetaling. 6 Kontraktsbestemmelser om fremdriftsbetaling er også av mer formalisert karakter, da med tanke på når entreprenøren kan kreve vederlag. Bestemmelsene vil dermed ikke gi noen veiledning om det som er tema her, nemlig hva som inngår i beregningen av vederlaget som kompensasjon for entreprenørens ytelser jf. NS 8405 pkt. 31.1. Generelle betalingsbestemmelser og entreprenørens rettigheter ved forsinket betaling. 7 Følgelig vil bestemmelser om betalingsfrister, byggherrens tilbakeholdsrett og entreprenørens rettigheter ved forsinket betaling, falle utenfor. Dette gjelder rettigheter og plikter om betaling av vederlaget, ikke hva som rettslig sett anses å inngå i vederlaget jf. NS 8405 pkt. 31.1. 3 4 5 6 7 Bustadsoppføringslova 1 og håndverkertjenesteloven 1. NS 8405 pkt. 22 og pkt. 25. NS 8405 pkt. 27. NS 8405 pkt. 28. NS 8405 pkt. 29 og 30. 2
Øvrige bestemmelser om regningsarbeid. 8 Øvrige kontraktsbestemmelser om regningsarbeid for utenom hvordan selve vederlagsberegningen foregår etter NS 8405 pkt. 31.1, faller også utenfor. Avgrensningen gjøres fordi disse kontraktbestemmelsene ikke anses å ville gi noen veiledning om hvilke elementer ved entreprenørens arbeider vederlaget er en beregning av. 1.5 Fremstillingen videre I fremstillingen videre vil rettskildebildet for masteroppgaven bli presentert i kapittel 2. Dernest vil det gis en kortfattet oversikt over de mekanismer som i praksis benyttes mest ved fastsettelsen av vederlaget i entrepriseforhold, ved kapittel 3. Således vil bestemmelsen om regningsarbeid jf. NS 8405 pkt. 31.1, introduseres. Her vil det redegjøres for bestemmelsens anvendelsesområde og bakgrunn. Deretter vil den videre tolkningen av NS 8405 pkt. 31.1 kartlegges. Dette gjøres i kapittel 4. Etter dette vil det drøftes hva som anses å være entreprenørens kostnader med utførelsen av arbeidet, og som rettslig sett inngår som et element i vederlagsberegningen jf. NS 8405 pkt. 31.1. Dette behandles i kapittel 5. Videre vil det drøftes hva som anses å være entreprenørens indirekte kostnader med utførelsen av arbeidet, og som rettslig sett inngår som et element i vederlagsberegningen jf. NS 8405 pkt. 31.1. Dette behandles i kapittel 6. Således vil det drøftes hva som anses å være entreprenørens risiko med utførelsen av arbeidet, og som rettslig sett inngår som et element i vederlagsberegningen jf. NS 8405 pkt. 31.1. Dette behandles i kapittel 7. Dernest vil det drøftes hva som anses å være entreprenørens fortjeneste med utførelsen av arbeidet, og som rettslig sett skal inngå som et element i vederlagsberegningen jf. NS 8405 pkt. 31.1. Dette behandles i kapittel 8. Avslutningsvis vil det kort redegjøres for begrepet «påslag» i NS 8405 pkt. 31.1, før masteroppgaven rundes av med en liten presentasjon av mine egne betraktninger om regningsarbeid og de funn som blir gjort i denne analysen. Dette fremstilles i kapittel 9. 8 NS 8405 pkt. 31.2, pkt. 31.3 og pkt. 31.4. 3
2 Rettskildebildet 2.1 Kontrakten Som ellers i obligasjonsretten er det den enkelte kontrakt i dette tilfellet den enkelte entreprisekontrakt som spiller den største og til dels avgjørende rolle når skyldforholdets nærmere innhold skal fastlegges. 9 I så måte står kontrakten selv som den primære kilde til hva som gjelder mellom partene. Entreprisekontraktene er som del av den alminnelige avtaleretten underlagt alminnelige tolkningsprinsipper. 10 2.2 Standardkontraktene I obligasjonsrettens underdisipliner finner man ofte en særlig praksis med benyttelse av standardkontrakter. Der dette er tilfellet vil disse normalt ha en viktig rettskildemessig betydning. Dette gjelder spesielt på entrepriserettens område. Her foreligger det en lang tradisjon for bruk av standardkontrakter som følger bransjepraksis helt tilbake til slutten av 1800-tallet. 11 2.2.1 Dagens standardkontrakter I forholdet mellom entreprenør og byggherre er dagens mest benyttede standardkontrakter på området NS 8405 Norsk bygge- og anleggskontrakt 2. utg. av 2008 (heretter NS 8405), NS 8406 Forenklet norsk bygge- og anleggskontrakt 2. utg. av 2009 (heretter NS 8406) og NS 8407 Alminnelige kontraktsbestemmelser for totalentrepriser av 2011 (heretter NS 8407). 12 Disse standardkontraktene er blitt til i regi av Standard Norge. 13 2.2.2 Standardkontraktenes innhold Standardkontraktene fra Standard Norge er utarbeidet av en komite med flere interesseorganisasjoner som representanter for de to partssider, henholdsvis entreprenørsiden og byggherresiden. Innholdsmessig kan standardkontraktene sies å inneholde to typer av kontraktsbestemmelser. Dels er det tale om kodifisering av alminnelige prinsipper utviklet gjennom langvarig rettspraksis på område, dels er det tale om regler etablert gjennom forhandlingene mellom de ulike interesseorganisasjonene. 14 9 10 11 12 13 14 Hagstrøm (2011) s. 42. Hagstrøm (2011) s. 43. Abel Engh (2010) s. 205 flg. og Sandvik (1966) s. 60 flg. Hver av disse standardkontraktene har sin egen standardkontrakt for underentrepriser, altså i forholdet mellom entreprenør og underentreprenør. Se NS 8415 (alminnelig underentreprise), NS 8416 (forenklet underentreprise) og NS 8417 (totalunderentreprise). Også andre standardkontrakter enn de som er utgitt av Standard Norge benyttes i enkelte kontrakter om utførelse av bygge- eller anleggsarbeider på landjorden. Se f.eks. NF/NTK-standardkontraktene. I det følgende velger jeg imidlertid å fokusere på standardkontraktene utgitt av Standard Norge. Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 27. 4
2.2.3 Standardkontraktene som rettskilde Ettersom bestemmelsene i standardkontraktene ikke kan anses som fullt ut gjeldende rett på entrepriserettens område, må hele standardkontrakten inkorporeres i den konkrete kontrakten for å bli en del av avtalen. Er en standardkontrakt inkorporert, vil denne anses som en del av avtalen mellom partene og må tolkes på normalt vis. Er derimot ingen standardkontrakt inkorporert, blir utgangspunktet hva som da konkret er avtalt mellom partene. Dersom avtalen er taus, må den utfylles med gjeldende bakgrunnsrett. Den del av standardkontraktene som anses å være kodifisering av alminnelige entrepriserettslige prinsipper vil i så måte fortsatt kunne tillegges vekt. Langt mindre vekt vil man kunne legge på den øvrige del av standardkontraktene, som kun fremstår som et resultat av forhandlingssituasjonen mellom interesseorganisasjonene. Likevel gir jo disse øvrige bestemmelsene et visst uttrykk for innarbeidet bransjepraksis. Det vil derfor kunne være mindre betenkelig å bygge på slike standardiserte bestemmelser fremfor å på fritt grunnlag gjøre seg opp en mening om hva rettsregelen i det enkelte tilfelle burde være. 15 2.2.4 Nærmere om NS 8405 En realistisk fremstilling av de rettsregler som gjelder på entrepriserettens område vil i så måte være umulig uten å referere til standardkontraktene. 16 Den standardkontrakt som i størst grad benyttes som referansepunkt innenfor entrepriseretten, er NS 8405. 17 Det samme vil legges til grunn i denne oppgaven. NS 8405 er utarbeidet for bruk i entrepriseforhold hvor entreprenøren påtar seg utførelsen av et bygge- eller anleggsarbeid for byggherren, og hvor det vesentlige av tegninger beskrivelser og beregninger skal leveres av byggherren. 18 Den regulerer altså hva vi kaller en tradisjonell «utførelsesentreprise». 2.3 Lover Det savnes privatrettslovgivning for entrepriseforhold mellom profesjonelle parter. 19 Fraværet av slik lovgivning må ses i sammenheng med standardkontraktenes utbredelse og deres karakter av selvregulering for de privatrettslige forhold mellom partene. 20 15 16 17 18 19 20 Hagstrøm (2011) s. 46 og 60 flg. Sandvik (1966) s. 67. Hagstrøm (2011) s. 46. NS 8405 pkt. 1. Sandvik (1966) s. 57. Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 25. 5
Likevel er det slik at en del av bestemmelsene i standardkontraktene er tuftet på konsepter hentet fra kjøpsloven. 21 Det betyr at man enkelte ganger vil kunne trekke sammenligninger mellom de forankrede begreper og regler i denne loven og standardkontraktene. 22 Det skal også nevnes at oppføring av bolig eller fritidshus for forbrukere er et lovregulert område, jf. bustadoppføringslova 1. Selv om slike forbrukerentrepriser faller utenfor i denne masteroppgaven, er det klart at loven inneholder regler som kan gi en viss tolkningsverdi for rettsspørsmål også av alminnelig entrepriserettslig karakter. Lovens forarbeider og tilknyttet rettspraksis vil i så henseende også kunne være relevant. 23 På den annen side skal man være noe varsom ved tolkningen av bustadoppføringslovas regler, da flere av disse er utformet med et særlig forbrukerhensyn. Et slikt hensyn skal følgelig ikke kunne gjøre seg gjeldende i et tilsvarende kontraktsforhold mellom profesjonelle parter. 2.4 Rettspraksis Sammenlignet med obligasjonsretten generelt, er mengden rettspraksis hos entrepriseretten relativt beskjeden. Dette har sammenheng med bransjens utstrakte bruk av voldgift som tvisteløsningsmekanisme. 24 Denne tvisteløsningspraksis skyldes særlig at standardkontraktene i lang tid, helt eller delvis, forskrev bruk av nettopp voldgift. 25 Tendensen de senere år har imidlertid vært at flere entreprisetvister nå bringes inn for de alminnelige domstoler, Høyesterett inkludert. 26 Dette skyldes særlig at de nyere standardkontraktene også inneholder klausuler om domstolsbehandling. 27 Altså har vi noe mer rettspraksis å forholde oss til i dag enn hva som var situasjonen for bare noen tiår tilbake. Dog skal det nevnes at flere av de entreprisetvistene som bringes inn for de alminnelige domstolene ofte har et svært omfattende faktum. 28 Dette er noe som gjør at avgjørelsene kan fremstå som meget konkrete og mindre prinsipielle, spesielt ved underrettsinstansene. 21 22 23 24 25 26 27 28 Kjøpsloven av 1988/ nr. 27. Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 28. Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 29. Barbo (1997) s. 20. NS 3430 pkt. 40, NS 3401 pkt. 29 og NS 401 19. Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 28. NS 8405 pkt. 43 og NS 3430 pkt. 40. Marthinussen mfl. (2016) s. 53. 6
2.5 Standardkontraktenes forarbeider Standardkontraktene på entrepriserettens område savner offisielle forarbeider. Fraværet av publiserte forarbeider gjør at det finnes lite autorativt materiale som tolkningsgrunnlag, for utenom ordlyden i standardkontraktenes bestemmelser. 29 Imidlertid kan det finnes viss tolkningsveiledning i forgjengerne til dagens standardkontrakter ved blant annet NS 3430 av 1991 (heretter NS 3430), NS 3401 av 1969 (heretter NS 3401) og NS 401 av 1938 (heretter NS 401). 30 2.6 Ekspertavgjørelser Savnet av omfattende rettspraksis hos entrepriseretten har blitt noe avhjulpet av uttalelser fra Byggebransjens Faglige Juridiske Råd (BFJR). 31 Rådet består av et utvalg som gir uttalelser om konkrete entrepriserettslige spørsmål. Til grunn for uttalelsene ligger bare den fremstilling av faktum som er gitt i forespørselen, hvilket kan være fremsatt ensidig. 32 Videre foretar BFJR heller ingen bevisvurdering. Imidlertid synes det å være bred enighet om at uttalelsene hører med i rettskildebildet. Høyesterett har flere ganger vist til rådets uttalelser. 33 2.7 Juridisk teori Juridisk teori har fått spille en noe større rolle hos entrepriseretten enn ved obligasjonsretten generelt, også som følge av den mindre mengde rettspraksis. 34 Av interesse i dette henseende vil derfor være å trekke frem noe av den litteratur som særlig gjør seg relevant på rettsområdet. Først og fremst har vi Sandviks doktoravhandling «Entreprenørrisikoen» av 1966. Det var ikke skrevet mye om rettsfeltet før denne utkom, og avhandlingen anses fortsatt som et solid teoretisk fundament for faget. 35 Videre utgav Sandvik også en kommentarutgave til NS 3401, som er en standardkontrakt han selv var med på å utarbeide. 36 Flere andre kommentarutgaver for de øvrige standardkontraktene er således blitt utarbeidet. Disse er selvsagt også av interesse. Dessuten finnes øvrig teoretiske arbeider av betydning for entrepriseretten. Her skal blant annet nevnes Barbos doktoravhandling «Kontraktsomlegging i entrepriseforhold» av 1997, tidsskriftet til Norsk Forening for Bygge- og Entrepriseretts 25-års jubileum «På rett grunn» av 2010 samt Hagstrøm og Bruseruds «Entrepriserett» av 2014. 29 30 31 32 33 34 35 36 Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 28 NS 3430 og NS 3401 er imidlertid blitt til i regi av Norges Byggestandardiseringsråd, mens NS 401 er blitt til i regi av Norges Standardiseringsforbund. De er for øvrig alle bransjeinitierte standardkontrakter. Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 29. Barbo (1997) s. 25. Se f.eks. Rt. 2003 s. 1531, avsnitt 43. Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 29. Marthinussen mfl. (2016) s. 53, samt Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 29. Sandvik (1977) s. 5. 7
3 Vederlagsmekanismene 3.1 Avtalefrihet NS 8405 pkt. 2.11 definerer «vederlag» som det beløp byggherren skal betale til entreprenøren for entreprenørens oppfyllelse av sine kontraktsforpliktelser. Hvordan dette beløpet nærmere skal fastsettes, er i utgangspunktet et spørsmål overlatt til partene selv å bestemme. Dette i medhold av den alminnelige avtalefriheten. 3.2 Vederlagsmekanismene i praksis I praksis ser man da at partene gjerne opererer med et flertall ulike mekanismer, og kombinasjoner av slike, for fastsettelsen av vederlaget i det enkelte entrepriseforholdet. Kjennetegnet for disse mekanismene er at de normalt inneholder en eller flere forhåndsavtalte fastpris(er). I det følgende skal jeg redegjøre kort for de vanligste vederlagsmekanismene som benyttes. 3.2.1 Fikssum En type vederlagsmekanisme er at hele det bygge- eller anleggsarbeidet entreprenøren er pålagt i kontrakten, skal gå for en samlet fastpris. Dette kalles gjerne for «fikssum» eller «fikssumkontrakt». En slik løsning for fastsettelsen av vederlaget er mer vanlig for totalentreprisene, som NS 8407 tar sikte på å regulere. 3.2.2 Rundsum For utførelsesentreprisene etter NS 8405, er det mer vanlig at enkelte større deler av byggeeller anleggsarbeidene entreprenøren er pålagt i kontrakten, skal gå for fastpris. Typisk gjelder dette ofte for en samlet oppstilling av de rigg- og driftsytelser entreprenøren skal stå for gjennom kontraktavviklingen. Dog er det ingenting i veien for at andre mer byggerelaterte deler av arbeidene også går for en slik vederlagsmekanisme, som for eksempel et standard hotellrom i et hotellbygg. Dette kalles gjerne for «rundsum» eller «rundsum-poster» i kontrakten. 3.2.3 Enhetspris En svært utbredt vederlagsmekanisme er at enkelte mindre deler (enheter) av bygge- eller anleggsarbeidene entreprenøren er pålagt i kontrakten, går for fastpris. Her brekkes arbeidene ned i mindre bruddstykker som for eksempel «1 m 2 ferdig lagt parkett», «1 m 3 flyttet masse» eller «1 løpemeter ferdig lagt avløpsrør». 37 Dette kalles gjerne for «enhetspriser» eller «enhetspriskontrakt». Normalt fastsettes vederlaget da på bakgrunn av en oppmåling av de enheter entreprenøren har utført, og deretter multipliseres enhetsprisen med dette antallet. 37 Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 316 flg. 8
3.2.4 Timepris En annen vel så kjent vederlagsmekanisme, er de tradisjonelle timeprisavtalene. Her blir det altså fastsatt timepriser for de ulike grupper arbeidspersonell entreprenøren trenger ved utførelsen av bygge- eller anleggsarbeidene han er pålagt. Normalt avtales det da timerater i kontrakten som for eksempel inneholder timepris pr. «tømrertime», «bastime», «anleggsledertime» osv. 38 For de typiske anleggsarbeidene vil de fastsatte timeprisene normalt også inneholde en forholdsmessig andel av den kompensasjon entreprenøren skal ha for anvendelse av sine maskiner. Dette kan for eksempel være timepris pr. «gravemaskintime med mannskap» eller «bulldosertime med mannskap». Vederlaget fastsettes således på bakgrunn av en oppmåling av den tid arbeidsutførelsen har tatt, og dernest multipliseres dette antallet med timeprisen. Denne vederlagsmekanismen ligger nært opp til prinsippet om regningsarbeid, som jeg kommer tilbake til. Men her står man altså overfor den forenkling at deler av entreprenørens innsatsfaktorer allerede foreligger som forhåndsavtalte fastpriser. Dette utgjør egentlig en prinsipiell forskjell fra det helt rene regningsarbeidet. 39 3.3 Beregningen av fastprisene Uavhengig av fikssum, rundsum, enhetspris eller timepris, foreligger prisen som bindende i det den blir gjort som del av kontrakten mellom partene. Vederlaget baseres da på grunnlag av disse fastprisene. I så måte blir det mer interessant å tale om beregningen av fastprisene når man skal søke å analysere hvilke elementer som anerkjennes i vederlaget. Beregningen av fastprisene er det entreprenøren som står for, da disse stammer fra det tilbud han gav til byggherren i den pre-kontraktuelle fasen. Hvilke elementer entreprenøren har regnet inn i sine priser, blir imidlertid et svært subjektivt spørsmål. Han står i utgangspunktet fritt i å velge hva disse skal dekke, og slik sett vil ikke beregningsgrunnlaget hans nødvendigvis være basert på rettslige forankringer. En rekke andre faktorer kan spille inn i her, slik som utviklinger i markedet, etterspørsel av bestemte håndverkerytelser, kalkulasjonsrisikoen for i det heletatt å påta seg en fastpris, prosjektets kompleksitet, eventuelle tidsfrister, mv. Likevel må det jo også finnes visse rettslige holdepunkter for hva vederlaget prinsipielt sett skal omfatte. For å finne et svar på dette blir det nødvendig å dykke ned i bakgrunnsretten og spørre: Hva er det som gjelder dersom det ikke finnes slike forhåndsavtalte fastpriser for entreprenørens arbeider i entreprisekontrakten? 38 39 Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 311. Sandvik (1966) s. 165-166. I det rene regningsarbeidet er det, som vi skal se videre, de faktiske utførelseskostnadene som vil stå i fokus. Ikke hvilke fastpriser byggherre og entreprenør måtte ha avtalt seg imellom. 9
4 Regningsarbeid jf. NS 8405 pkt. 31.1 4.1 Den deklaratoriske hovedregel Foreligger den situasjon at partene ikke har avtalt noen fastpris(er) for entreprenørens utførte bygge- eller anleggsarbeider, blir spørsmålet hvordan man da skal fastsette vederlaget. Uten annen veiledning i kontrakten er den deklaratoriske hovedregelen at arbeidet skal honoreres som såkalt «regningsarbeid». 40 At dette er tilbakefallsløsningen i mangel av avtale anses å foreligge som et alminnelig entrepriserettslig prinsipp. 41 Bakgrunnen for prinsippet kommer jeg tilbake til straks. 4.2 NS 8405 pkt. 31.1 Alle standardkontraktene på entrepriserettens område inneholder, og har alltid inneholdt, en bestemmelse om hvordan vederlagsberegningen ved «regningsarbeider» skal foregå. 42 Av NS 8405 fremgår denne av pkt. 31.1, som foreskriver følgende: «Når arbeid skal utføres etter regning, skal entreprenøren ha betalt for nødvendige kostnader med å utføre arbeidet og et avtalt eller sedvanlig påslag til dekning av indirekte kostnader, risiko og fortjeneste. Regningsarbeider skal drives rasjonelt og forsvarlig.» Man trenger ikke tolke bestemmelsen særlig inngående for å forstå at det er entreprenørens «kostnader med å utføre arbeidet» som danner basis og trekker opp de grunnleggende linjer. Det er altså hans utførelseskostnader som står i hovedfokus for hva som inngår i selve vederlagsberegningen. Selv om det også fremgår en hel del annet av NS 8405 pkt. 31.1, vil det være naturlig å stoppe opp ved dette sterke kostnadsfokuset som bestemmelsen foreskriver. Det er nemlig på dette punkt at en finner forklaringen på hvorfor denne type vederlagsberegning er anlagt som den alminnelige prinsippløsning i disse kontraktsforhold. 40 41 42 «Regningsarbeid» kan selvsagt også avtales å gjelde for fastsettelsen av vederlaget på forhånd, like fullt i medhold av den alminnelige avtalefriheten. Med «regningsarbeid» er her å forstå som noe annet enn den regel som var knesatt i kjøpsloven 1907 5, som er forlatt i lovgivningen og vil ikke bli viet mer oppmerksomhet. Marthinussen mfl. (2016) s. 486, Hagstrøm (2014) s. 310 flg. Arvesen mfl. (2014) s. 338, Giverholt mfl. (2012) s. 447, Hagstrøm (2011) s. 76, Barbo (1997) s. 154 flg. og Sandvik (1966) s. 168. NS 8406 pkt. 23.4 (1), NS 8407 pkt. 30.1, NS 3430 pkt. 27.3 (2), NS 3401 pkt. 2.11 og NS 401 12. Se for så vidt også bustadoppføringslova 41 (2), som inneholder en tilsvarende bestemmelse. 10
4.3 Bakgrunn Spørsmålet vil altså være hvorfor man på entrepriserettens område opererer med en så kostnadsfokusert deklaratorisk hovedregel for vederlaget, slik det nå fremgår av NS 8405 pkt. 31.1. I andre typer kontraktsforhold vil jo tilbakefallsløsningen i mangel av avtale om vederlaget normalt foreligge noe annerledes. 43 I den nyere kontraktlovgivningen ved bl.a. kjøpsloven 45, forbrukerkjøpsloven 37 og håndverkertjenesteloven 32, tales det om «gjengs pris». Her fremsettes altså en objektiv skranke for realkreditors vederlag med forankring i markedspris. Dette har ført til at hvis man nå står overfor den situasjon at realkreditor og realdebitor mangler avtalemessige holdepunkter om vederlaget, vil man som utgangspunkt tilsvarende måtte basere seg på «gjengs pris» også utenfor de nevnte lovenes anvendelsesområde. 44 Imidlertid gjelder dette naturligvis med det forbehold om at noen annen prinsippløsning foreligger for den obligasjonsrettslige underdisiplin man befinner seg på. I entrepriseretten har det tilsvarende motsetningsvis dannet seg det prinsipp at det er «regningsarbeid», slik det nå fremgår av NS 8405 pkt. 31.1, som kommer til anvendelse for fastsettelsen av vederlaget. Hvorfor man på dette rettsområdet har valgt å legge regningsarbeidet til grunn som den deklaratoriske hovedregelen, er imidlertid et spørsmål som ikke alltid blir like godt besvart. Ser en til ordlyden i NS 8405 pkt. 31.1, fremgår det bare hvordan vederlaget skal beregnes, der kostnadsfokuset altså står sentralt. Ordlyden selv kan ikke anses å fremsette denne beregningsmåten som et deklaratorisk utgangspunkt, og det fremgår heller ingenting som kan tjene som forklaring på hvorfor dette skal være prinsippløsningen. Riktignok er regningsarbeid jf. NS 8405 pkt. 31.1 også prinsippløsning ved krav på vederlagsjustering for tilleggs- og endringsarbeider, i mangel av anvendelige enhetspriser jf. pkt. 25.8.1. Men dette gir bare en anvisning på tilbakefallsløsningen i spørsmål om kompensasjon for endrings- og tilleggsarbeider, ikke vederlagsberegning av opprinnelig avtalt arbeid. Dessuten angis det heller ingen forklaring her som gir holdepunkter på hvorfor tilbakefallsløsningen foreligger. 43 44 Hagstrøm (2011) s. 75-76. Hagstrøm (2011) s. 176. 11
Samme tendens ser man i de regler bestemmelser ved NS 8406 og NS 8407. 45 For øvrig også for tilsvarende regler i standardkontraktenes forgjengere ved NS 3430, NS 3401 og NS 401. 46 Heller ikke her fremgår noen begrunnelse på hvorfor regningsarbeidet skal være deklaratorisk utgangspunkt, verken for opprinnelig avtalt arbeid eller for endrings- og tilleggsarbeider. Av den rettspraksis jeg er kjent med, finnes en hel del avgjørelser der retten legger til grunn regningsarbeid som den deklaratoriske hovedregel, også for vederlagsberegning av opprinnelig avtalt arbeid. 47 Dog er det ingen av disse avgjørelsene som forklarer mer inngående hvorfor en slik løsning benyttes for fastsettelsen av vederlaget. I den nyere juridiske teorien virker tendensen også å være slik. I litteraturen har stort sett man nøyd seg med å stadfeste regningsarbeid som tilbakefallsløsningen, med den forklaring at dette er et alminnelig entrepriserettslig prinsipp. 48 Imidlertid ser man sjeldent at det gås særlig langt i noen begrunnelse på hvorfor prinsippet faktisk foreligger. En som delvis er inne på spørsmålet, er Barbo. 49 Han spør seg om ikke bruken av enhetspriser i dag er så utbredt at dette heller burde vært tilbakefallsregelen. Altså slik at regningsarbeidet bare vil foreligge som en atter subsidiær løsning dersom anvendelig enhetspris utenfor kontrakten ikke er mulig å oppdrive. Videre stiller Barbo det interessante spørsmålet om ikke «gjengs pris» vel så godt kunne vært nyttet som prinsippløsningen også på entrepriserettens område. Noe særlig lengere enn dette synes imidlertid ikke Barbo å gå, før han vender tilbake til det som normalt blir stadfestet ellers i teorien: Altså at regningsarbeider er å betrakte som den alminnelige entrepriserettslige hovedregel, i mangel av andre avtalemessige holdepunkter. 50 Sandvik drøfter imidlertid regningsarbeidets plass som deklaratorisk hovedregel på entrepriserettes område langt mer inngående. 51 Sandvik fremholder at prinsippløsningen må ses i sammenheng med de alminnelige prisforskriftene som tidligere gjaldt for bygge- og anleggsarbeider fra 1940-tallet og utover 1960-tallet. 52 45 46 47 48 49 50 51 52 NS 8406 pkt. 23.4 (1) og pkt. 22.3 og NS 8407 pkt. 30.1 og pkt. 34.4. NS 3430 pkt. 27.3 (2) og pkt. 28.5 samt NS 3401 pkt. 2.11 og pkt. 11.3, NS 401 12 og 4. F.eks. LB-1995-2562 og LF-2013-181385. Marthinussen mfl. (2016) s. 486, Hagstrøm (2014) s. 310 flg. Arvesen mfl. (2014) s. 338, Giverholt mfl. (2012) s. 447, Hagstrøm (2011) s. 76, Barbo (1997) s. 154 flg. Barbo (1997) s. 156. Barbo (1997) s. 156. Sandvik (1966) s. 58 flg. og 168 flg. Se Pristidene 1941 s. 21 flg., Pristidene 1943 s. 475 flg., Pristidene 1946 s. 210 flg., Pristidene 1950 s. 154 flg., Pristidene 1954 s. 300 flg. og Pristidene 1960 s. 482 flg. 12
Disse prisforskriftene var nemlig gjennomgående basert på et kostprinsipp for å fastsette høyeste lovlige pris. Altså slik at de faktiske kostnadene stod i fokus for hva entreprenørene i byggeog anleggsnæringen på denne tid rent lovmessig kunne forlange i sitt krav på vederlag for utførte arbeidsoppdrag. Det at prisforskriftene i lengere tid ble håndhevet strengt og at lovlig pris ble kalkulert på basis av hva som hadde vært entreprenørens reelle kostnader med arbeidsutførelsen, kunne etter Sandviks oppfatning tenkes å ha influert både på den senere rettspraksis og for kontraktpraksis på rettsområdet. 53 Men som Sandvik også fremholder, var nok heller ikke dette noe innføring av et nytt prinsipp i entrepriseretten. 54 Ser man på de historiske tall finnes det flere tilfeller hvor regningsarbeid blir anlagt som deklaratorisk utgangspunkt, også før den første detaljerte prisforskriften på område fikk sin ikrafttreden. 55 Allerede var jo regningsarbeidet etablert som prinsippløsningen for endrings- og tilleggsarbeider jf. NS 401 4 pkt. 4. Denne standarden var under utarbeidelse allerede fra 1928. 56 Dessuten fantes det flere voldgiftsavgjørelser fra enda tidligere tider der regningsarbeid som tilbakefallsløsning ble lagt til grunn. 57 Ser man til disse eksemplene skjønner man at regningsarbeid som prinsipielt utgangspunkt har sine røtter langt tilbake i tid. Imidlertid er dette bare eksempler på en særlig praksis. Selve begrunnelsen for å anvende regningsarbeid som deklaratorisk hovedregel, synes å fremgå noe senere av Sandviks resonnementer, hvor følgende uttales: «Kostnadene ved utførelsen gir jo også den eneste fullt ut objektive målestokk for verdien av en ytelse med et så markert individuelt preg som et byggverk. Det er det samme forhold som er bakgrunnen for at utbedrings- og fullføringskostnadene tas som utgangspunkt ved beregningen av erstatning ved mangelfullt eller avbrutt arbeid i disse kontraktsforhold.» 58 53 54 55 56 57 58 Sandvik (1966) s. 58-59. Sandvik (1966) s. 168 flg. Se Pristidene 1941 s. 21. Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 25. Sandvik (1966) s. 168. Sandvik (1966) s. 169. 13
Det er nok her selve forklaringen på spørsmålet egentlig ligger. Det finnes normalt ingen «gjengs pris» for en tilvirkningstjeneste med et så individuelt preg som det et bygge- eller anleggsverk normalt innehar. Likevel har man også her behov for å sette en objektiv skranke for vederlaget, i mangel av avtale om vederlaget. Løsningen blir å basere seg på et kostnadsfokus. Ser man til den tilsvarende bestemmelsen om regningsarbeid i bustadsoppføringslova, finnes denne i 41 (2). Bestemmelsen lyder som følger: «I den monn det ikkje er avtalt kva vederlag entreprenøren har krav på, skal forbrukaren betale eit vederlag som dekkjer nødvendige kostnader og eit rimeleg påslag.» I motsetning til hva som fremgår av standardkontraktenes bestemmelser om regningsarbeid, er denne loven helt klar på å fastsette dette som den deklaratoriske hovedregel, jf. ordlyden; «I den monn det ikkje er avtalt kva vederlag entreprenøren har krav på». Ser en videre til lovens forarbeider, vil en oppdage at bakgrunnen for den deklaratoriske hovedregelen også her er tuftet på samme tankegang som den Sandvik fremholder. I Ot. prp. nr. 21 (1996-1997) henvises det til at forutsetningene for 41 (2) i det vesentlige svarer til utvalgets utkast til Forbrukarentrepriselova 5-1 (1), som inneholder en tilsvarende bestemmelse. 59 Av NOU 1992: 9 fremgår det følgende: «Utvalet meiner det ofte vil vera vanskeleg å finne ein «gjengs pris» for dei ytingane som er omfatte av entrepriseavtalar med forbrukarar, ( ) for avtalar av noko større omfang kan prisane variere mykje både for materialar og arbeid. Det kan derfor verke forvirrande å stille opp ein regel om «gjengs pris» på dette området.» 60 Det ser ikke ut til at motivene bak 41 (2) var bygget opp rundt et særlig forbrukerhensyn. Motivene for loven synes mer å være i samsvar med Sandvik, der man anser det slik at den objektive målestokk for verdien av entreprenørens ytelser er nødt til å fastsettes på annen måte enn ved «gjengs pris». Også her ble løsningen å basere seg på entreprenørens «kostnader». Dermed kan man slutte seg til at regningsarbeider, slik det nå fremgår av NS 8405 pkt. 31.1, har velbegrunnede hensyn for seg når dette stadfestes som den deklaratoriske hovedregel. Det er altså utførelseskostnadene som må stå i fokus og danne den grunnleggende basis for hva som inngår i vederlagsberegningen, med mindre noe annet ikke er avtalt mellom partene. 59 60 Ot. prp. nr. 21 (1996-1997) Bustadoppføringslova, s. 72. NOU 1992: 9 Forbrukarentrepriselov, s. 90. 14
4.4 Fremstillingen videre Selv om det heretter kan reises liten tvil om regningsarbeidets plass som entrepriserettens deklaratoriske hovedregel for hva gjelder vederlaget, står man fortsatt igjen med en del tolkningsspørsmål når man ser til NS 8405 pkt. 31.1. I en analyse av hva som nærmere inngår i vederlagsberegningen etter denne bestemmelsen, blir det først og fremst et spørsmål om hva som ligger i ordlyden: «nødvendige kostnader med å utføre arbeidet» Hvilke konkrete «kostnader» dette egentlig er og hva som faktisk ligger i begrepet «nødvendig», har jo en sentral betydning når dette utgjør hoveddelen av vederlagsberegningen. Det vil således være dette elementet entreprenøren hovedsakelig blir godtgjort for i vederlaget. Dernest ser man også at NS 8405 pkt. 31.1 anerkjenner tre andre elementer som skal inngå i vederlagsberegningen, dog gjennom et nærmere fastsatt «påslag». Spørsmålet blir da hva som ligger i ordlyden: «indirekte kostnader» «risiko» «fortjeneste» Før man i det heletatt kan ta stilling til fastsettelsen av «påslaget», vil det være av vel så sentral betydning å vite hva som egentlig inngår i disse tre elementene. Like fullt som at vederlaget jf. NS 8405 pkt. 31.1 skal godtgjøre entreprenørens utførelseskostnader, skal jo vederlaget åpenbart også være godtgjørelse for disse tre forhold. Fremstillingen videre vil derfor behandle ordlyden i NS 8405 pkt. 31.1. Dette vil sette de rettslige, prinsipielle føringer for hva som anses å være omfattet av vederlaget ved regningsarbeider. Dessuten, selv om entreprenøren står fritt i hvordan han ønsker å kalkulere sine forhåndsavtalte fastpris(er), vil jo innholdet i ordlyden av NS 8405 pkt. 31.1 legge den grunnleggende basis for hva som iallfall bør regnes inn også her. 15
5 Nødvendige kostnader med å utføre arbeidet 5.1 Problemstilling Problemstillingen er hva som ligger i formuleringen «nødvendige kostnader med å utføre arbeidet» jf. NS 8405 pkt. 31.1. 5.2 Innsatsfaktorene NS 8405 pkt. 31.1 sier tydelig at ved et regningsarbeid «skal entreprenøren ha betalt for» sine «kostnader med å utføre arbeidet». Imidlertid gir ordlyden liten veiledning om hvilke konkrete «kostnader» dette egentlig er. Riktignok er det etter en alminnelig språklig forståelse av ordlyden tale om «kostnader» i form av entreprenørens reelle økonomiske utgifter. Og videre ut ifra den språklige sammenhengen i bestemmelsen, skal altså disse «kostnader» være tilknyttet «utførelsen av arbeidet». Spørsmålet blir imidlertid hvilke konkrete innsatsfaktorer ved entreprenørens utførelsesarbeider disse «kostnader» egentlig relateres til. Av den rettspraksis jeg er kjent med, synes det ikke å foreligge noen avgjørelser der domstolene gjør en nærmere oppstilling av hva som mer konkret er å anse som «kostnader med å utføre arbeidet» jf. NS 8405 pkt. 31.1. Dermed kan det ikke finnes noe mer utledende om dette her. Ser en til NS 8406 pkt. 23.4 (1) og NS 8407 pkt. 30.1, som er disse standardkontraktenes tilsvarende bestemmelse om regningsarbeid, inneholder de en helt lik ordlyd som NS 8405 pkt. 31.1. Altså kan det ikke finnes noe særlig mer veiledning på dette punkt. Tar en for seg forgjengeren til NS 8405 NS 3430, har denne sin tilsvarende bestemmelse om regningsarbeid i sitt pkt. 27.3 (2). Her tales det også om «entreprenørens kostnader», dog uten noen nærmere veiledning om hva dette mer konkret anses for å være. Samme tendens gjelder for forgjengeren til både NS 8405 og NS 3430 NS 3401. Denne har sin tilsvarende bestemmelse om regningsarbeid i pkt. 2.11. Også her er bestemmelsen taus om hvilke konkrete «kostnader» som skal relateres til selve utførelsesarbeidet. Ser man imidlertid til forgjengeren av både NS 8405, NS 3430 og NS 3401 NS 401, finnes det noe mer veiledning. Denne standardens tilsvarende bestemmelse om regningsarbeid fremgår av 12, som inneholder en langt mer detaljert regulering. 16
Av NS 401 12, pkt. 2 og 3, ser det ut til at kostnadene med selve utførelsesarbeidene relateres til tre typer innsatsfaktorer hos entreprenøren. Dette er utbetalt arbeidslønn, medgåtte materialer og spesielle stillaser, redskaper, maskiner og andre innretninger. Ser man til den juridiske teorien synes denne oppstillingen å være fulgt opp. Sandvik gir under sin drøftelse av regningsarbeid uttrykk for at utførelseskostnadene relaterer seg til lønnskostnader, materialkostnader og utgifter til maskiner, verktøy og tilrigging av ulike slag. 61 Imidlertid blir det presisert at utgangspunktet er alle faktiske og direkte kostnader ved arbeidsutførelsen. Marthinussen mfl. har i sin kommentarutgave til NS 8405 om pkt. 31.1 fulgt opp det samme. 62 Her presiseres det at det er umulig å gjengi alle kostnader relatert til ordlyden «kostnader med å utføre arbeidet». Dog er utgangspunktet alle direkte variable kostnader, og disse vil normalt knytte seg til innsatsfaktorene arbeidslønn, materialer og maskiner, verktøy og stillaser mv. For hva gjelder innsatskategorien arbeidslønn, vil det være hensiktsmessig å gi en nærmere presisering. Det er entreprenørens faktiske og direkte «kostnader» for bruk av utførende arbeidspersonell som gjelder. Det spiller således ingen rolle om disse er påløpt i form av timelønn, akkord, eller noen annen form for avlønning. 63 Tilsvarende utgangspunkt gjelder for innsatskategorien materialer. Det vil være entreprenørens faktiske og direkte materialkostnader som legges til grunn. 64 Dersom entreprenøren har oppnådd rabaterte innkjøp, slik tilfellet normalt vil være, er det nettoprisen på materialene som gjelder. En slik oppfatning synes også å være fulgt opp annensteds i den juridiske teorien. 65 Det samme utgangspunktet vil også måtte legges til grunn ved innsatskategorien maskiner, verktøy, stillaser, mv. Marthinussen mfl. viser til at dersom slike arbeidskomponenter er innleid fra eksterne leverandører, vil det være leieprisen som gjelder. 66 Et vanskeligere spørsmål er tilfellene der de anvendte arbeidskomponentene eies av entreprenøren selv. I slike tilfeller hevder Marthinussen mfl. at et naturlig utgangspunkt vil være å se til gjengs leiepris for tilsvarende arbeidskomponenter hos andre eksterne leverandører. 67 61 62 63 64 65 66 67 Sandvik (1966) s. 174 flg. Marthinussen mfl. (2016) s. 490. Sandvik (1966) s. 175 og Marthinussen mfl. (2016) s. 490. Marthinussen mfl. (2016) s. 492. Se bla. Arvesen mfl. (2014) s. 344, Giverholt mfl. (2012) s. 453 og Kolrud mfl. (2004) s. 360. Marthinussen mfl. (2016) s. 491. Marthinussen mfl. (2016) s. 491. 17
Sandvik anviser en annen løsning på dette punkt. 68 Han mener det vil være best å ta utgangspunkt i den verdien arbeidskomponentene har i det de blir tilført arbeidet, og gjøre fradrag for verdien på det tidspunkt de fjernes. Dette vil i følge Sandvik være den beste løsning iallfall der hvor entreprenøren kjøper inn ulike arbeidskomponenter til oppdraget, for så å selge dem etter at arbeidene blir ferdigstilt. Uavhengig av hvilken løsning man måtte velge for å anslå «kostnadene» ved de innsatsfaktorer som her er fremhevet, synes det sentrale poenget å være klart. Det er entreprenørens reelle, faktiske og direkte kostnader med arbeidsutførelsen som skal legges til grunn. Ser en til den tilsvarende bestemmelse om regningsarbeid i bustadsoppføringslova 41 (2), virker det samme å være tilfellet her. Lovens ordlyd i seg selv gir ingen særlig veiledning om hva som anses å være entreprenørens «kostnader» med arbeidsutførelsen. Av Ot. prp. nr. 21 (1996-1997) vises det til at forutsetningene for 41 (2) i det vesentlige svarer til utvalgets utkast til Forbrukarentrepriselova 5-1 (1), som inneholder en tilsvarende bestemmelse. 69 Av NOU 1992: 9 synes det å være lagt vekt på at kostnadene hovedsakelig anses knyttet til entreprenørens utgifter ved arbeidslønn og materialer. 70 Videre foreligger det enkelte rettsavgjørelser som nærmere går inn på spørsmålet om entreprenørens «kostnader» jf. bustadoppføringslova 41 (2). 71 Imidlertid blir det heller ikke her gjort særlig inngående presisjoner av hvilke innsatsfaktorer som er de relevante. Utgangspunktet synes likevel å være det samme. Alle «kostnader» skal inngå, så lenge de er faktiske og direkte tilknyttet selve utførelsesarbeidet. Med dette kan en slå fast at «kostnader med å utføre arbeidet» etter regningsarbeid jf. NS 8405 pkt. 31.1, vil være entreprenørens reelle, faktiske og direkte kostnader med utførelsen. Det er dette som er avgjørende, men disse «kostnadene» vil typisk relatere seg til innsatsfaktorene arbeidslønn, materialer og maskiner, verktøy og tilrigging av ulike slag. 68 69 70 71 Sandvik (1966) s. 176. Ot. prp. nr. 21 (1996-1997) Bustadoppføringslova, s. 72. NOU 1992: 9 Forbrukarentrepriselov, s. 90-91. Se f.eks. LB-2001-3705 og LA-2013-040982. 18
5.3 Nødvendighetskravet Et viktig krav ved NS 8405 pkt. 31.1 synes imidlertid å være at «kostnadene med å utføre arbeidet» skal være «nødvendige». Spørsmålet vil så være hva som ligger i dette begrepet. Ut ifra en alminnelig språklig forståelse av begrepet «nødvendig» innebærer dette at noe ikke kan utelates for å komme frem til et angitt mål. Ut ifra den språklige sammenhengen i bestemmelsen, synes det å ligge en begrensning i dette begrepet. Altså slik at vederlaget ikke dekker mer enn de «kostnader» som etter en nærmere vurdering var rimelig for å «utføre arbeidet». Av den rettspraksis jeg er kjent med, virker det tilsynelatende ikke som det finnes noen avgjørelser der domstolene har tatt prinsipiell stilling til begrepet «nødvendig» jf. NS 8405 pkt. 31.1. Altså foreligger det lite utledende om begrepet her. NS 8406 pkt. 23.4 (1) og NS 8407 pkt. 30.1, som er disse standardkontraktenes tilsvarende bestemmelse om regningsarbeid, inneholder en helt lik ordlyd som NS 8405 pkt. 31.1. Dermed kan det vanskelig utledes noe mer om begrepet også her. De tilsvarende bestemmelsene om regningsarbeid i NS 8405 sine forgjengere, inneholdt for øvrig ikke begrepet «nødvendig» jf. NS 3430 pkt. 27.3 (2), NS 3401 pkt. 2.11 og NS 401 12. I så måte finnes det ikke noe veiledende ut ifra ordlyden i disse bestemmelsene. Ser en til den juridiske teorien, virker imidlertid begrepet «nødvendig» i NS 8405 pkt. 31.1 å være inngående drøftet. Av Marthinussen mfl. sin kommentarutgave til NS 8405 om bestemmelsen, hevdes det at begrepet «nødvendig» har betydning i to retninger. 72 I den ene retning viser begrepet til at entreprenøren må benytte seg av de kostnader som trengs for å oppfylle de krav som gjelder for et alminnelig faglig godt arbeid. I den annen retning viser begrepet til at entreprenøren må holde seg til de kostnader som gjelder for overholdelse av byggherrens interesser. 73 Det synspunkt som legges frem av Marthinussen mfl., innebærer altså at entreprenøren har en nedre og en øvre grense for sitt kostnadsforbruk. Han er pålagt å bruke de kostnader som trengs for å levere et faglig godt arbeid, men likevel holde seg innenfor den kostnadsramme som settes opp ved de avtalt krav angitt i kontrakten med byggherren. 72 73 Marthinussen mfl. (2016) s. 488. Tilsvarende synspunkt finnes i Arvesen mfl. (2014) s. 340 og Giverholt mfl. (2012) s. 449. 19
Denne måten å betrakte begrepet «nødvendig» på, synes å være i tråd med den språklige forståelsen av, og sammenhengen med, ordlyden i NS 8405 pkt. 31.1. Dessuten virker dette også å være i samsvar med det system standardkontrakten ellers legger opp til. For hva gjelder kravet til alminnelig faglig godt arbeid heter det i NS 8405 pkt. 11.1 (1) at «kontaktarbeidet skal oppfylle de krav som er angitt i kontrakten». Hvis ikke slike er gitt, følger det av pkt. 11.1 (2) at det «gjelder slike kvalitetskrav som er vanlige for tilsvarende arbeider». Dernest følger det av pkt. 12.1 at entreprenøren «skal overholde de lover, offentlige forskrifter og vedtak som gjelder» for hans kontraktsforpliktelser. Entreprenørens kostnadsforbruk ved regningsarbeider må derfor anses å være like fullt nødvendige etter disse bestemmelser som «nødvendige» jf. NS 8405 pkt. 31.1. Hva gjelder kravet til å holde seg innenfor den kostnadsramme som settes opp ved byggherrens interesser, må dette antas å følge av det alminnelige lojalitetsprinsippet som ellers foreligger i kontraktsretten. Lojalitetsprinsippet fremgår for øvrig også av NS 8405 pkt. 5. Entreprenøren skal følgelig ikke honoreres for større kostnader enn det som trengs for å oppfylle kontraktens krav. Sagt med andre ord: byggherrens pengeforpliktelse omfatter ikke kompensasjon for det som overstiger den leveranse som etter kontrakten er avtalt. Hagstrøm og Bruserud synes å være i tråd med denne oppfatningen. Her uttales det at nødvendighetskravet vil sette «en praktisk om ikke rettslig skranke for entreprenørens handlefrihet: han vil ikke bli honorert for dyrere løsninger enn det som var nødvendig for å oppfylle kontraktens krav». 74 Imidlertid hevder Hagstrøm og Bruserud at begrepet «nødvendig» i NS 8405 pkt. 31.1, også har betydning i relasjon til ordlyden i bestemmelsen som sier at «regningsarbeider skal drives rasjonelt og forsvarlig». 75 Etter mitt syn blir dette å blande to ulike krav som fremsettes i NS 8405 pkt. 31.1. Nødvendighetskravet synes utelukkende å være relatert til de innsatsfaktorer som gjelder for å oppfylle kontraktens krav, men likevel å holde seg innenfor denne rammen ut ifra lojalitetshensyn mot byggherren. Typisk slik at entreprenøren må bruke kostnader for å oppfylle visse krav i kontrakten om materialenes standard, men likevel ikke benytte materialer som langt ut overstiger denne økonomiske rammen. 74 75 Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 312-313. Hagstrøm og Bruserud (2014) s. 313. 20
Kravet om at regningsarbeidet skal drives «rasjonelt og forsvarlig» jf. NS 8405 pkt. 31.1, synes derimot å relatere seg til kostnadsvolumet innenfor den rammen som settes opp av nødvendighetskravet. Dette vil typisk innebære en vurdering av entreprenørens forbruk av lønnskostnader til utførende arbeidspersonell holdt opp imot det en ellers kunne forventet. Uavhengig av om man relaterer kravet om rasjonell og forsvarlig utførelse til begrepet «nødvendig» eller ikke, er det helt klart at dette også har en side til hvilke utførelseskostnader som inngår i beregningen av entreprenørens vederlag jf. NS 8405 pkt. 31.1. Av rettspraksis ser en imidlertid at vurderingen av kravet til rasjonell og forsvarlig utførelse normalt blir et relativt skjønnsmessig spørsmål, holdt opp mot det konkrete arbeidet. Illustrerende er en dom fra Frostating Lagmannsrett i LF-1999-259. Her var det sakkyndige som hadde fastslått kostnadsvolumet ved utførelsesarbeidet til langt over det en ellers kunne forvente. Likevel valgte lagmannsretten ikke å fullt ut følge opp vurderingene på flere punkter. 76 Bakgrunnen var etter lagmannsrettens mening fordi de sakkyndige ikke i tilstrekkelig grad hadde tatt hensyn til de individuelle omstendigheter. Et tilsvarende synspunkt fremgår av Høyesteretts dom i Rt. 1969 s. 1122. Avgjørelsen gjaldt krav om rasjonell og forsvarlig utførelse etter bustadoppføringslova 41 (1). 77 I saken ble det fra forbrukerens side hevdet at entreprenørens totale forbruk av lønnskostnader var ekstraordinært høyt, og at uforsvarlige forhold derfor måtte kunne fastslås. Ettersom det her dreide seg om oppføring av typehus, var det mulig å sammenligne de påløpte kostnadene med kostnadsforbruket hos andre entreprenører ved tilsvarende oppdrag. Høyesterett kom til at entreprenørens lønnskostnader i det konkrete prosjektet lå betydelig over det nivå som ellers forelå. 78 Likevel ble det tilkjent entreprenøren et vel så betydelig slingringsmonn. 79 Man kunne ikke gå ut ifra at samme kostnadsnivå skulle foreligge ved ethvert sammenlignbart prosjekt. Til det forelå det for mange individuelle omstendigheter. Med dette kan en altså slå fast at det ikke bare er tilstrekkelig at «kostnader med å utføre arbeidet» foreligger som faktiske og direkte. Skal de dekkes av vederlaget må de også anses som «nødvendige» samt svare til «rasjonell og forsvarlig» utførelse jf. NS 8405 pkt. 31.1. 76 77 78 79 Se LF-1999-259 under Lagmannsretten bemerker: Dokumentasjon. Skjønn. Et slikt krav fremgår ikke av ordlyden i loven, slik at man heller kobler dette kravet til begrepet «nødvendig» i 41 (2). Dette er noe som kanskje kan forklare forvirringen til begrepet «nødvendig» jf. NS 8405 pkt. 31.1. Se Rt. 1969 s. 1122, under s. 1125. Se Rt. 1969 s. 1122, under s. 1124. 21