POSITIV Nr. 3-2015 Kr 39, Å male sitt eget liv Møt herr Hagekonserten 1 POSITIV NR. 3 2015 Jeg ble smittet i grevens tid... Russland: En varslet katastrofe
HivNorges seminarer Workshop for jenter med hiv Mange hivpositive kvinner forteller at de lever gode liv med hiv medisinsk sett. På tross av dette opplever mange at hivdiagnosen kommer i veien for sosiale relasjoner og skygger for drømmer eller ambisjoner. Workshop for jenter med hiv er en helg med faglig innhold og mye tid til dialog og uformell nettverksbygging. Workshop for jenter med hiv er utarbeidet av HivNorges ressursgruppe for og av hivpositive kvinner. Arrangeres om høsten. Selvhjelpskurs for hivpositive HivNorge inviterer til en helg sammen med andre hivpositive, hvor man deler erfaringer om det å leve med hiv. Målsettingen er gjennom selvhjelpsarbeid å sette seg i bedre stand til å håndtere hverdagen. Dette er en arbeidshelg om møtet med deg selv og omverdenen, hvor man bruker fellesskapet som arena og møteplass for å ta tilbake plassen i sitt eget liv. Arrangeres vår og høst. Seminaret blir ledet av Norsk Selvhjelpsforum. Workshop for msm Ønsker du som hivpositiv å få hjelp med skammen, dele erfaringer og lære verktøy for en ny tenning på livet og i sexlivet? Da har vi et tilbud som passer deg om du kan sette av en helg. Dette seminaret retter seg mot menn som har sex med menn (msm), og gjennom samtaler med sexolog og andre hivpositive vil vi i løpet av helgen ta for oss hvordan livet og seksualiteten endrer seg med hivdiagnosen. Arrangeres vår og høst. For mer informasjon; scan QR-koden til venstre, sjekk våre websider www.hivnorge.no, eller ring oss på 21 31 45 80.
POSITIV UTGIVER: HivNorge Boks 4615 Sofienberg 0506 Oslo i n n h o l d ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Karin Kolstad Redaksjon/layout: Arne Walderhaug BIDRAGSYTERE Olav André Manum Arne Walderhaug Frank O. Pettersen Ragnar Kværness TRYKK Merkur Trykk A/S, Oslo ISSN 0809-9391 4 Han liker ikke å bli kalt herr Hagekonsert, Svein Fuglestad. Fordi han ikke er alene om å stå bak det årlige arrangementet i hagen på Aksept under Oslo Pride. Det er minst et tyvetalls frivillige med. Men det er Svein som opphavet til ideen om gratiskonserten. FOTO: ARNE WALDERHAUG 8 FOTO: ARNE WALDERHAUG FORMGIVING: Concorde as SLØYFA «Den røde sløyfa er det internasjonale symbol for hiv/ aids-problematikken. Den symboliserer støtte til de som lever med hiv/aids og folkene rundt dem, et ønske om mer informasjon og opplæring til mennesker som ennå ikke er smittet, håpet om å finne effektive behandlingsmetoder, kurer eller vaksine mot hiv/ aids, og medfølelse for de som har mista venner eller familie pga. aids. Alle kan gå med sløyfa. Den betyr ikke at du er homofil eller har sykdommen, slik mange tror. Er det noen som tilbyr deg en slik sløyfe, bør du ta den imot i respekt for aidsrammede!» Cathrine (17) i særoppgave om hiv og aids FOTO: ARNE WALDERHAUG 16 Myndighetene i Russland bryr seg ikke om hivepidemien i landet ettersom det stort sett er marginaliserte grupper som rammes. Det kan vise seg å være kilden til en katastrofe. Roger Dybedahl ble smittet i grevens tid, som han uttrykker det selv. Det han mener er at smitten kom på et tidspunkt da han hadde ordene på livet og følelsene. Det er det motsatte av hva mange andre forteller, at de fikk orden på livet sitt etter at de ble smittet av hiv. For første gang i historien har FN oppnådd ett av sine mål før tidsfristen, sa UNAIDS-sjef Michel Sidibé under den offisielle åpningen av en stor medisinsk konferanse om hiv i Vancouver i Canada i juli. Han refererte til FNs målsetting om at 15 millioner hivpositive skulle være på behandling innen utgangen av 2015. Det har vi oppnådd, sa han, men det er fortsatt 19 millioner mennesker som ikke får medisiner. 20 FOTO: ARNE WALDERHAUG www.hivnorge.no POSITIV NR. 3 2015 3
FOTO: ARNE WALDERHAUG 4 POSITIV NR. 3 2015
PROFILEN SVEIN FUGLESTAD (47) HØSKOLELEKTOR Grip dagen med musikk Svein Fuglestad vil ikke bli kalt herr Hagekonsert fordi han ikke er alene om å stå bak det årlige arrangementet i hagen på Aksept. Det er minst et tyvetalls frivillige med. Jeg hadde tenkt å kalle denne profilen for «herr Hagekonsert», men i løpet av samtalen vår blir det klart for meg at det ikke er mulig. Svein Fuglestad forklarer meg at han, selvsagt, ikke er alene om å står for det årlige pride-arrangementet på Aksept. Det er et tyvetalls frivillige som er med på å dra lasset i dagene før og under selve arrangementet. Det samme gjør Ingrid Rasten og selvsagt flere i staben på Aksept. Rasten er en viktig medspiller og Sveins høyre hånd og nære medarbeider når Aksept arrangerer den store hagekonserten. Det er blitt et altfor stort arrangement til at jeg kan klare noe slikt alene, forklarer Svein Fuglestad. Han er den som i hovedsak jobber fram innholdet og med å booke artistene til konserten. I 2014 var det et rekordår for konserten med totalt 2350 besøkende og medvirkende. Alt er gratis, så det selges ikke billetter. Fuglestad regner med at besøket går noe ned etter hvert. Det er ofte en viss tilbakegang etter et toppår, forteller han, før besøkstallene stiger igjen. Hagekonserten på Aksept har vært en institusjon siden 2002. Da arrangerte Fuglestad den aller første konserten. På Aksept regnet de med 80 til hundre besøkende. Det kom over 400. Responsen var overveldende, og folkene på Aksept forsto at dette var noe stedet bare måtte fortsette med. Arrangementet er åpent for alle og alkoholfritt. Det er to viktige faktorer som på hver sin måte trekker i positiv retning. Artistene og publikum, ja, «alle», setter pris på at det ikke serveres alkohol. Det gjør folk mer konsentrert om det som skjer på scenen. Artistene vil gjerne holde på for et mest mulig lydhørt publikum. Ofte ber de om å få komme tilbake neste år eller ved en Vi setter hivpositives situasjon og levekår på dagsordenen på en positiv måte... senere anledning. Det skyldes både saken, publikummet og den gode stemningen, forteller Fuglestad med kanskje mer enn et snev av stolthet i stemmen. Det at konserten er åpen for alle, gjør det dessuten lettere for skjulte hivpositive å ta kontakt med eller i det minste få et møte med Aksept. Som om ikke det var nok, er det faktum at publikum fordeler seg på hivpositive og negative, gamle og unge, aktivister og profesjonelle med på å redusere fordommer og avvikle myter. Det at både statsministeren og kronprinsparet har vært til stede og vist sin støtte, har heller ikke vært uten betydning. Slik sett får vi satt hivpositives situasjon og levekår på dagsordenen på en utrolig positiv måte, og vi når ut til mange vi ellers ikke når frem til, fortsetter Fuglestad. Konserten er dessuten innledningen til Pride og det er også et viktig moment når vi vurderer arrangementet. Svein Fuglestad har jobbet med musikk det meste av sitt liv. Hagekonserten har en spennende og ikke minst interessant forhistorie som i høy grad kan knyttes til ham, hans virke og historie. Han underviser blant annet barnevernspedagog-studenter på Høyskolen i Oslo og Akershus om bruken av musikk og kreative metoder i arbeidet med barn og unge. Den handler om hvor «viktig musikk er for menneskets læring gjennom alle livets faser. Grunnlaget formes i det ufødte barnet, for allerede på fosterstadiet påvirkes vi av lyder og rytmer. Boken tar for seg musikkens betydning før fødselen, i barndommen, på skolen, for tenåringen, for voksne og i alderdommen og døden». En annen og avgjørende inspirasjonskilde var Helge Fisknes, presten som startet opp Aksept for blant annet å gi døende aidssyke en verdig avslutning på livet. Aksept POSITIV NR. 3 2015 5
Hvorfor skrives det så lite om hiv? Norske homomedier skriver lite om hiv for tiden eller bare virker det slik? Knut Olav Åmås, direktør Fritt Ord: Blikk skriver av og til om hiv, men kunne sikkert skrevet mer. Både om de store smittetallene på den ene siden og de fleste hivpositives helt normale liv på den andre siden. Både om fortielsen, kunnskapsløsheten og tabuene på den negative siden, og den fantastiske medisinske situasjonen på den positive siden. Jim Roger Høyen, redaktør Gaysir: Gaysir skriver jevnlig om hiv og helse for våre medlemmer og lesere. Vi forsøker å dekke nyheter; som for eksempel hivtall fra Folkehelseinstituttet (FHI) og hvis det er urovekkende utbrudd av gonoré og syfilis. I tillegg slipper vi til kronikører som ønsker å belyse spørsmål relatert til homohelse. Ser at vi nå har en kronikk fra Walter Heidkampf på forsiden. I tillegg har Gaysir en egen helseartikkel som ligger konstant på vår forside. Hva som er for lite, passelig eller eventuelt for mye er ikke lett å si. Utfordringen er å finne vinklinger som gjør det interessant for våre lesere. Frank Rossavik, forfatter, journalist, politisk redaktør Bergens Tidende: Jeg har observert det samme. Årsaken er nok at det ikke er så lett å gi samfunnet rundt skylden for de høye smittetallene. Jon Martin Larsen, ansv. redaktør Akershus Amtstidende: Mer enn jeg savner saker om hiv i norske medier og homomedier, savner jeg en reaktualisering av hivsaken blant organisasjonene og talspersonene som arbeider med hiv i dag. At det er fullt mulig å få til, ser vi på hvordan Hiv Norge og LLH jobber frem debatten rundt PreP både i egen organisasjon og i mediene. Personlig mener jeg at hivsaken ikke er en kjernesak for LLH, den angår mange flere enn lhbt-ere, men jeg er glad for at LLH tar tak i viktige spørsmål som nettopp PreP og jobber aktivt med smitteforebygging og med bedring av situasjonen for dem som lever med hiv. ble møtt med store protester fra Pluss-miljøet og var en periode en av Arne Husdals hovedfiender. Husdal så for seg at dette var et dødshus, et sted Kirken gjennom Kirkens Bymisjon etablerte for å profitere på homofiles og aidssykes dødsangst og ensomhet. Fisknes dype og grunnfestede humanisme fikk etter hvert protestene til å stilne. Til dette stedet kom altså Svein Fuglestad som musikkstudent og sivilarbeiderarbeider høsten 1992. Det var på denne tiden vi hadde noen av de høyeste dødstallene under hele epidemien, forteller han. Ideen var at Aksept skulle være noe annet og mer enn bare et venteværelse for døden, forteller Fuglestad videre. Målet var å gi livskvalitet og glede helt til det siste i stedet for bare å tilby passiv, kanskje deprimerende, venting på det uunngåelige. Etter endt siviltjeneste gjenopptok Fuglestad musikkstudiene, men kom tilbake til Aksept for å bruke erfaringene derfra til sin masteroppgave. Oppgaven bygde videre på erfaringene fra siviltjenesten. Åtte personer deltok i prosjektet. Tre av dem døde underveis. Oppgaven ble et vellykket forsøk på å videreføre, systematisere og teoretisere rundt lignende erfaringer som Fuglestad og hans medmusikanter hadde gjort i løpet av perioden med siviltjeneste. Det medførte blant annet at instrumenter ble hentet ned fra veggen og spilt på igjen. Til tross for at han som spilte denne langeleiken, var nesten blind, forteller Fuglestad, det var mye sang, lek med ord og toner, lek med musikk, eksperimentering, vi hadde blant annet en rap-serie med absurde, selvironiske og kanskje også galgenhumoristiske tekster, forklarer Fuglestad videre. Som et slags biprodukt bygget musikken og leken med den også opp selvfølelse og trygghet hos dem som var med. De kunne fremføre ting som var jobbet frem i gruppen på ulike tilstelninger, for eksempel Aksepts julebord eller, for den saks skyld, i begravelser som det var mange av enkelte år. Slikt ga både stolthetsfølelse og mestringsfølelse for dem som deltok, forteller Fuglestad. Drivkreftene bak et slikt opplegg og en slik innsats er naturligvis både mange og sammensatte. Gleden ved leken og musikken er en av dem. Fuglestad trekker imidlertid også frem et par andre forhold. Han er homse og følte behov for å vise solidaritet med de mest utsatte i den gruppen han selv tilhørte. Han har en kristen bakgrunn, og i likhet med mange andre homofile følte han seg avvist av kirken. Da hivepidemien slo innover landet hadde mange homofile ikke noe sted å gå med sin angst og sin sorg over døde kjærester og venner. Helge Fisknes så dette som prest og startet med sine «Enkemesser» på homsebaren «Den sorte Enke» i Oslo. Det hadde stor betydning for mange, blant dem Svein Fuglestad. Som sivilarbeider på Aksept var han ansvarlig for å arrangere disse «enkemessene» sammen med Fisknes. Fuglestad hadde dessuten et behov for å «bli kjent med døden», som er det uttrykket han selv bruker. Behovet tror han kan ha sin opprinnelse i en tragisk hendelse fra barndommen. Som sjuåring så han sin to år yngre bror bli drept i en trafikkulykke. Det var brått, uventet, meningsløst og uforståelig. Kanskje møtet med hivpositive ga en mulighet til å bearbeide møtene med døden og skape mening helt til siste slutt? Etter endt hovedfag reiste Fuglestad ut i verden og ble borte en stund, men vendte nok en gang tilbake til Aksept, nok en gang til en deltidsstilling. Tidene hadde forandret seg, medisinene hadde redusert dødeligheten, Aksept flyttet etter hvert til et stort hus med en stor hage. Men behovet for musikk, livsglede og livskvalitet samt mening var ikke borte, men kanskje kunne det fylles på en annen måte? Det var i tankerekkene og diskusjonene rundt disse temaene at ideen med hagekonserten ble født. Og resten er, for å si det med en fortersket klisjé, historie. Men hvem har sagt at klisjeer ikke kan formidle en sannhet av og til, som altså i dette tilfellet? Tekst: Olav André Manum 6 POSITIV NR. 3 2015
Aksept_93x125_Layout 1 27.10.11 22.28 Side 1 Hivpositiv? På Aksept: kan du snakke med profesjonelle og erfarne helse- og sosialarbeidere kan du enkelt og raskt få avtale har vi taushetsplikt kan du velge å være anonym HIV-Fondet har søknadsfrist 1. oktober Hivfondet gir bistand til enkeltpersoner bosatt i Norge som er hivpositive eller aidssyke, samt til avgrensede forskningsrelaterte oppgaver. Stiftelsen gir ikke bistand til tiltak eller forhold som det påhviler det offentlige å dekke. For fullstendig utlysning og søknadsskjema se www.hivfondet.no eller ring HivNorge. For kontakt og mer info: AKSEPT Senter for alle berørt av hiv www.aksept.org Telefon: 23 12 18 20 Ønsker nye pasienter velkommen! Tannlege Eli Vatne Klingenberggt. 5 0161 Oslo Tlf. 22 83 40 84 Email: tannlege@vatne.no Man-tors 08.00-16.00 Fre 08.00-14.00 Kveld etter avtale t Beliggenhet vis-a-vis Klingenberg kino i Oslo t Oppdatert og moderne utstyr i lyse lokaler t Erfaring med tannlegeskrekk t Direkteoppgjør med HELFO Medlem av Norsk tannlegeforening (MNTF) POSITIV NR. 3 2015 7 tannlegevatne.indd 1 30.01.2014 12:52:34
En varslet katastrofe Tiltak for å begrense hivepidemien i Russland er mangelfull. Siden dette oftest rammer marginaliserte grupper bryr verken Putin eller etablissementet seg noen om dette, og således er myndighetene i ferd med å skaffe seg et uoverstigelig problem. Leder Vadim Pokrovskij for landets øverste hivforebyggende instans, Det føderale aidssenteret, har sagt at med mindre noe gjøres, vil Den russiske føderasjonen sitte med to millioner hivpositive i løpet av de neste fire, fem årene. Hivepidemien øker i Russland, som et av de få stedene i verden. Den er verre der enn i land russerne absolutt ikke vil sammenligne seg med. For denne kraftsalven ble Pokrovskij nærmest anklaget for landsforræderi. Russiske myndigheter ønsker tydeligvis ikke at situasjonen på hivfeltet i landet skal bli allment kjent. Situasjonen er den at Russland har registrert nær en million mennesker som lever med hiv. 933 000 er registrert som smittet. Sannsynligheten for at mørketallene her er høye er stor. 200 000 har allerede dødd av en aidsrelatert sykdom. Med mindre myndighetene gjennomfører noen grep, sier Pokrovskij, vil det offisielle tallet over hivsmittede være rundt to millioner i løpet av noen få år. Utgrupper Holdningen i Russland er at hiv er bare noe som angår homofile, sprøytenarkomane og sexarbeidere. Dette er særdeles lite velansette grupper i det russiske samfunnet og myndighetene ser ut til å tro at man kan forby seg ut av ethvert problem disse gruppene representerer. All omsetning og bruk av narkotika er selvsagt forbudt. Det er det jo for så vidt i Vesten også, men i Russland har man i tillegg et strengt forbud mot legemiddelassistert behandling (LAR) og enkelte steder også skadereduserende tiltak. Det å for eksempel tilby stoffbrukere å bytte brukte mot rene sprøyter er forbudt mange steder i Russland. Begrunnelsen er at LAR vil skape et svart marked for de opiatene som brukes til denne behandlingen, og at det er forkastelig å «erstatte en avhengighet med en annen. At LAR og skadereduserende tiltak bidrar til å gi stoffbrukerne et mer normalt liv og fremfor alt bremser hivepidemien, ser ikke ut til å interessere russiske myndigheter. Marginalisert Stoffbrukere generelt, og kanskje spesielt hivpositive stoffbrukere, er en svært marginalisert gruppe i Russland. Russiske myndigheter gjør ingenting for å bøte på deres vanskelige situasjon. De forblir marginaliserte, syke og døende. Russland risikerer å måtte betale en høy pris for denne politikken. Stoffbrukere er imidlertid vanskelige å ignorere. De utgjør godt over 57 prosent av alle hivsmittede i Russland. Pokrovskij, lederen for Det føderale aidssenteret, slår imidlertid fast at myndighetene ikke lenger har noe valg. De er nødt til å starte med metadonbehandling, og de er nødt til å gå i gang med skadereduserende tiltak om man i det hele tatt skal ha noe håp om å få bukt med epidemien i Russland. En dråpe i havet Allerede nå smittes det 300 mennesker daglig i landet vårt, sier Pokrovskij. Han slår også fast at de 18 milliardene rubler som er bevilget til behandling av hivpositive, bare er en dråpe i havet. Det rekker bare til å behandle 200 mennesker, slår han fast. For disse forslagene blir han nærmest anklaget for landsforræderi, og om helsemyndighetene ikke akkurat går så langt i sine kommentarer, sier for eksempel visehelseminister Tatjana Klimenko at metadonbehandling er et destruktivt fenomen som (Ves- 8 POSITIV NR. 3 2015
ten) forsøker å presse Russland til å ta i bruk, ifølge avisa Kommersant. Stoffbrukerne er ikke den eneste marginaliserte gruppen russiske myndigheter er i ferd med å marginalisere ytterligere. Også landets lhbt-befolkning lider under nye diskriminerende lover og innstramninger samt økt diskriminering og hatvold som følge av disse. Underrapportert Homofile menn eller menn som har sex med menn utgjør riktignok bare 1,2 prosent av alle som lever med hiv, men sannsynligheten for at disse tilfellene er underrapportert er stor på grunn av den diskrimineringen homofile utsettes for på alle nivåer i samfunnet. Å innrømme i en «offisiell» sammenheng at man har en homoseksuell praksis, vil samtidig gi frykt for represalier. Etter at tilsvarende lover var vedtatt på regionalt nivå, signerte Russlands president i 2013 en lov som forbyr informasjon om homoseksualitet rettet mot mindreårige. Forbudet gjelder i teorien altså ikke informasjon rettet mot voksne, men ingen føler seg sikre på hvor grensen mellom voksen og mindreårig går, så all informasjon om homofil livsstil er i praksis forbudt. Og lhbt-befolkningen har all grunn til å ligge lavt. Det finnes utallige eksempler fra de siste årene på at homofile er blitt utsatt for vold og overgrep uten at myndighetene reagerer. Ja, ikke sjelden uttrykker myndighetene støtte til voldsmennene og lar hatvolden foregå ustraffet. Selv bidrar myndighetene med forbud mot pride-parader og lignende. Skoleungdom Det setter store begrensninger på hva slags informasjonsvirksomhet som kan drives, for eksempel i hivsammenheng. Å informere skoleungdom om hiv og homoseksualitet vil for eksempel være forbudt og enkelte ledere for sivilsamfunnsorganisasjoner på dette feltet har sagt at hvis min organisasjon informerte om homofili og hiv, ville vi bli stengt i morgen. Man har også sett eksempler på at informasjon utviklet for dette feltet blir etterlatt i utlandet fordi det også refererer til homoseksualitet. Overgrep mot homofile rettferdiggjøres blant annet gjennom å sette likhetstegn mellom homofili og pedofili. Dette er et synspunkt som myndighetene ser ut til å dele. I barns navn blir homofile menn lokket i feller, banket opp, ydmyket og i ekstreme tilfeller myrdet. Det hjelper ikke å gå til politiet. De støtter overgriperne og voldsmennene, ifølge en undersøkelse gjennomført av det russiske LGBT Network og gjengitt i tidsskriftet Health and Humans Rights Journal. Undersøkelsen bekrefter også at lhbt-befolkningen ikke har noen tillit til politiet. Negativt syn Den russiske befolkningen har heller ikke det mest positive synet på en lhbt-livsstil. En undersøkelse av folkemeningen bestilt av Kreml og gjengitt samme sted slår fast at halvparten av alle russere har et negativt syn på seksuelle minoriteter, og at bare fire prosent mener de burde ha de samme rettigheter som alle andre. De lave offisielle hivtallene kombinert med sterke fordommer i befolkningen gjør det sannsynligvis lettere for russiske helsemyndigheter å ignorere behovene til denne gruppen. Verre er det at folkemeningen også brukes som en slags rettferdiggjøring og begrunnelse for overgrepene lhbt-befolkningen utsettes for. Ifølge en meningsmåling som Det allrussiske meningsmålingssenteret har stått for, svarer 88 prosent av alle russere at de støtter loven om forbud mot homofil propaganda. Ifølge Wikipedia begynte de første innstramningsforsøkene overfor lhbtbefolkningen allerede i 2002 da en konservativ deputert, Gennadij Raikov, foreslo å kriminalisere homoseksuelle handlinger. Forslaget falt, men homofobene har ikke gitt seg. En viktig forutsetning for loven som ble vedtatt i 2013 er at denne loven har den russiske ortodokse kirkens fulle tilslutning. Patriarken Kirill i Moskva uttalte for eksempel omtrent på den tiden loven ble vedtatt: [Den vestlige likestillingen av homoseksuelle forhold med heteroseksuelle ekteskap] er et svært farlig symptom på apokalypsen. Og vi må gjøre alt som står i vår makt for at dette (likestillingen mellom homo- og heterofile ekteskap) aldri legitimeres gjennom statlige lover her i Russland, for det ville bety at nasjonen har tatt fatt på veien mot Holdnignen i Russland er at hiv bare er noe som angår homofile, sprøytenarkomane og sexarbeidere... POSITIV NR. 3 2015 9
Likestillingen av homoseksuelle forhold med heteroseksuelle ekteskap er et svært farlig symptom på apokalypsen... Kirill, russisk patriark selvødeleggelse. Kirkens holdninger bidrar til å legitimere og opprettholde overgrepene og diskrimineringen lhbt-befolkningen utsettes for. Lokket i en felle Riktignok hender det at folk går for langt. Nettstedet Gawker meldte for eksempel 18. august i fjor at nynazisten Miaxim Martsinkevitsj grunnleggeren av hatgruppen Okkuper pedofili ble dømt til fem års fengsel for særdeles grove overgrep på en homofil mann fra Irak. Mannen var lokket i en felle og mishandlet, mens alt ble filmet og lagt ut på nett for å fullføre nedverdigelsen. Pokrovskij, lederen for Det føderale aidssenteret, peker imidlertid også på at hiv ikke lenger kan ignoreres som noe som bare angår marginaliserte grupper. Mer enn 40 prosent av alle nye tilfeller skjer nå i heterofile miljøer, og de mest utsatte av alle er unge kvinner som lever i parforhold, hevder Pokrovskij. Det er med andre ord stor muligheter for at andelen av heterofile hivpositive i Russland vil øke, også andre aidsinstitutter i landet har bekreftet at denne tendensen er reell. Det vil stille russiske myndigheter overfor helt andre og langt større utfordringer. Verdiskapning Andelen av arbeidende og arbeidsføre som blir syke vil øke om aidsinstituttets prognoser slår til. Det vil gå utover verdiskapningen og økonomien, og russiske myndigheter vil dessuten få en mye større utfordring med hensyn til å sørge for den nødvendige behandlingen til hivpositive, dels for å holde folk sunne og friske og dels for å forebygge smitte. I dag er det bare rundt 200 000 av de mer enn 720 000 som lever med hiv som mottar antiretroviral behandling i Russland. Om behandlingen skal ha noen forebyggende effekt på epideminivå, må minst 70 prosent av alle hivpositive få behandling. Russland er, ifølge Kommersant, langt fra å nå dette målet. Dersom I russernes øyne har Europa gått av sporet, det representerer kaos, dekadanse og veien mot undergangen, mens Russland er det sanne Europa, det som går foran og skaper en levedyktig europeisk kultur, sier professor Iver B. Neumann ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Foto: NUPI Pokrovskij har rett i sine prognoser om at tallet på hivpositive vil dobles i løpet av få år, vil dette få betydelige økonomiske konsekvenser for Russland som samfunn. I dag brukes i snitt én og en halv rubel per person til informasjonsarbeid. Det er langt fra nok, slår Pokrovskij fast. Det trengs med andre ord massiv innsats for å snu den epidemiske utviklingen i Russland. Nytenkning Det er imidlertid langt fra sikkert om det kommer noen slik nytenkning med det første. For det er også gjennomført restriksjoner på andre felt. Allerede i 2012 innførte lovgiverne i landet en ny lov som krevde at sivilsamfunnsorganisasjoner som mottok økonomisk støtte fra utlandet registrerte seg som utenlandske agenter. Hensikten er naturligvis å gjøre arbeidet vanskeligere for organisasjonene. Problemet er at denne lovgivningen også svekker disse organisasjonenes mulighet til å drive med relevant og lettforståelig informasjon til de mest sårbare gruppene innenfor hivfeltet. Dette gjør det forebyggende arbeidet vanskelig. Det betyr imidlertid ikke på noe vis at det ikke gjøres mye godt og virkningsfullt arbeid. Russland er fullt av kunnskapsrike, entusiastiske kvinner (for det er som oftest kvinner som tar seg av spørsmålene innenfor helse- og sosialfag) som mer enn gjerne påtar seg oppgaven med å drive informasjonsarbeid og forebygging. Sunn livsstil På en konferanse i Vest-Russland i mai ble det lagt fram den ene rapporten etter den andre om innsatsen som gjøres for å fremme en sunn livsstil og for å forebygge hiv og andre seksuelt 10 POSITIV NR. 3 2015
Kriminelt Ifølge Associated Press (AP) fører Ukraina en politikk som tillater LAR og skadereduserende tiltak. Dette har landet gjennomført noen år, og politikken hadde begynt å gi resultater på Krimhalvøya. Patriarken i den ortodokse russiske kirken, Kirill (eller Vladimir Mikhailovich Gundyayev som er hans egentlige navn), mener at homoekteskap er et svært farlig symptom på apokalypsen. På bildet er han sammen med politiske ledere i en religiøs seremoni. Foto: Scanpix/AP Photo/Ivan Sekretarev. overførbare infeksjoner, samt forebygge interesse for rusmidler og stoffmisbruk. Alle de involverte er kjent med forbudet mot å drive propaganda for homoseksualitet og risikoen for å gjøre seg til talskvinner for skadereduserende tiltak. De holder seg trygt på den riktige siden av loven. Det betyr at de i mange tilfeller går lenger enn de trenger å gjøre fordi de vet at om de trår over grensene, stenges prosjektene deres etter kort tid. Det medfører også at de er nødt til å nærme seg forebygging på en svært generell måte. De tenker helse som helhet og har med både en åndelig og en sosial dimensjon i tillegg til det rent medisinske. Dette betyr at vi fokuserer på det som skal til for å bygge seg en positiv fremtid, sa en av disse kvinnelige entusiastene. Vi snakker om hvordan man skal styrke selvtilliten slik at man våger å stå imot skadelige stoffer, og vi snakker om hvordan man skal beskytte seg mot seksuelt overførbare infeksjoner, ikke minst hiv. Og ja, med hensyn til det siste, så snakker vi om nødvendigheten av å bruke kondom, sier Fra 2011 til 2012 gikk antallet nye hivinfeksjoner ned med over 1 000 tilfeller. Dette tilskrives først og fremst LAR (legemiddelassistert rehabilitering), og myndighetene mener at man var i ferd med å stabilisere hivepidemien og få den under kontroll. Denne positive utviklingen stanset brått med den russiske annekteringen av Krim-halvøya og med borgerkrigen i Øst-Ukraina hvor opprørerne er støttet av russiske styrker. Etter annekteringen av Krim ser fremtiden mørk ut for halvøyas 12 000 hivpositive. Før konflikten med Russland deltok 805 stoffbrukere, hvorav 200 var hivpositive, i tiltak med LAR og annen skadereduksjon. Etter annekteringen er disse programmene ulovlige, og de har blitt stoppet. For mange betyr det enten døden eller en retur til gatelivet og dopet som omsettes der, ifølge AP. I tillegg øker altså smittefaren for hiv. POSITIV NR. 3 2015 11
De russiske myndighetene har aldri hatt tillit til sitt folk, og folket har aldri hatt tillit til sine myndigheter... Inna Sangadzhieva, Den norske Helsingforskomiteen hun, men legger til at homofili snakker de ikke om. Gjorde vi det, ville organisasjonen min bli stengt i morgen, slår hun fast. Seksualundervisning fører til tidlig debut En annen viktig begrensning er at om det skal drives hivforebyggende arbeid og annen seksualopplysning på skolene, må elevene har foreldrene tillatelse til å delta. Det kan bidra til å sette begrensninger på hva som kan formidles. Foreldre tror ofte at seksualundervisning fører til tidligere seksuell debut, uønskede graviditeter og andre forhold. Det er ikke bare ungdommene som trenger informasjon. Også lærere og sosialarbeidere samt helsepersonell er målgrupper for dette forebyggende arbeidet. Disse gruppene kurses blant annet i hvordan man skal snakke med ungdom på mest mulig effektivt vis, slik at budskapet om en sunn livsstil når frem. Det eksisterer dessuten en rekke helsetilbud som er spesielt tilrettelagt for ungdom, for eksempel ungdomsvennlige klinikker, og disse blir viktige samarbeidspartnere både for rådgivning og spredning av informasjon. Det kan være en viktig strategi. Det er først og fremst blant den heterofile delen av Russlands befolkning at vi ser den største økningen av nye hivtilfeller. Konferansen drøftet imidlertid også at det fantes store utfordringer, ikke bare på grunn av lovverket, men også på grunn av mangel på kunnskap og opplysning. For eksempel innenfor den medisinske profesjonen. Der er de sene med å tilby hivtester, og altfor mange diagnostiseres med hiv altfor sent, ble det hevdet. Det betyr også at de får anledning til å smitte andre så lenge de ikke er klar over sin egen status. Et annet problem er mangel på informasjon. Særlig blant det arbeidende folk, som en av damene uttrykte det, er det liten kunnskap og lav kondombruk. Oppfatningen er som oftest at dersom du foreslår at man skal bruke kondom, ja, da er du smittet. President Vladimir Putin liker å vise seg fram som en ekte macho heteromann. I russiske medier settes likhetstegn mellom homofili og pedofili, og dette er et synspunkt som myndighetene i samarbeidet med den ortodokse kirken ser ut til å dele. (Foto: Scanpix/Topshots/AFP/Ria- Novosti/Alexey Druzhinin) 12 POSITIV NR. 3 2015
Dette er en utfordring vi må jobbe for å møte, sa en av deltagerne på konferansen. Intensiteten i viljen til å lukke øynene Professor Iver B. Neumann ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) er en nestor blant norske Russland-kjennere og trekker opp de store linjene i sin analyse av Putins Russland. Han mener de nye lovene som knytter uavhengige sivilsamfunnsorganisasjoner til utenlandsk agentvirksomhet og forbudet mot å propagandere for homoseksualitet handler om Russlands syn på seg selv og sin egen identitet samt Russlands syn på og forhold til Europa: I russernes øyne har Europa gått av sporet, det representerer kaos, dekadanse og veien mot undergangen, mens Russland er det «sanne» Europa, det som går foran og skaper en levedyktig europeisk kultur. Selv under kommunismen var det slik, mener Neumann. Kommunismen prediket at revolusjonen var uunngåelig og ville komme etter i resten av Europa, mens Russland allerede hadde innført dette samfunnssystemet. Russland viste vei til det sanne Europa. Etter en periode med reform og demokratisering er dette tankegodset nå på plass igjen under Putin, sier Neumann. Russland ser igjen på seg selv som en øy av fornuft i et hav av kaos. Det er en av årsakene til at Putin har stor tilslutning for mange av sine repressive tiltak. Det finnes naturligvis liberale krefter i Russland, sier Neumann videre, men de representerer et veldig lite mindretall. Når de støtter demokrati, homofrigjøring og bedre levekår for sivilsamfunnet, så identifiseres de med kaoskreftene som må kontrolleres. Kaoskrefter og dekadense Lhbt-ere, stoffbrukere og utenlandske agenter altså frivillige organisasjoner blir sett på som negasjonen av alt det russiske, det Russland ikke er og heller ikke skal være. Dette er den ene siden av disse spørsmålene. Men den russiske identiteten knyttes også sterkt opp til hva det vil si å være mann og kvinne, og her bryter lhbt-befolkningen med disse forestillingene. Og siden de representerer undergangen, kaoskrefter og det dekadente Europa, blir disse menneskene også fritt vilt og vel så det i russisk samfunnsliv. Det hersker bred oppslutning om disse ideene i Russland, mener Neumann, den liberale opposisjonen er nærmest ubetydelig. Hvis det i det hele tatt finnes en opposisjon som Putin må takle i sammenheng med disse spørsmålene, så er det en opposisjon som er enda mer nasjonalistisk og konservativ enn Putin og hans styre. Neumann er derfor ikke overrasket over at hivepidemien vokser i Russland. Man skal ikke undervurdere intensiteten i den russiske viljen til å lukke øynene og si: Dette skjer ikke hos oss, dette har vi ikke her i Russland er holdninger som går igjen. Det betyr i klartekst at homofile og lesbiske får det de fortjener når de bankes opp og undertrykkes og ikke får mulighet til å drive informasjon for sitt syn. Det betyr at stoffbrukere får som fortjent når de smittes med hiv, og det blir også en slags begrunnelse for ikke å ta i bruk skadereduserende tiltak. I tillegg peker Neumann på det faktum at helsesystemet i Russland har store svakheter hvor smittefaren er stor. Det samme gjelder russiske fengsler. Et ideologisk tomrom Inna Sangadzhieva er seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomiteen og formidler et bilde av Russland som er en blanding av katastrofefølelse og optimisme: De russiske myndighetene har aldri hatt tillit til sitt folk, og folket har aldri hatt tillit til sine myndigheter, sier hun. Når myndighetene stempler sivilsamfunnsorganisasjonene som utenlandske agenter, handler det om å forsøke å skape et negativt bilde av disse organisasjonene, mener hun. Politikerne trenger både indre og ytre fiender for å kunne opprettholde sin egen makt. Som er det eneste de i virkeligheten er interessert i, hevder Sangadzhieva. Hun mener dessuten at etter kommunismens fall oppsto det et ideologisk tomrom i Russland, og at myndighetene nå forøker å fylle dette tomrommet med forestillinger om ekte russiske verdier: familieverdier, tradisjonelle forhold mellom mann og kvinne, ortodoks kristen tro. Den ofte svært konservative ortodokse kirken får stor makt. Fordi lederne i Russland er livredde for de liberale strømningene i Europa, leter de etter en ny ideologi i den russiske fortiden, sier Sangadzhieva. De prøver å skru tiden tilbake til før prosessen med perestrojka og demokrati. Da må hovedtendensen bli totalitær og Europa-fiendtlig. Dette gjør de blant annet ved å stemple og mistenkeliggjøre frivillige organisasjoner som utenlandske agenter og ved å utdefinere og bygge opp forakt for sårbare og marginaliserte grupper som for eksempel lhbt-befolkningen i landet, menneskerettighetsaktivister, migranter og andre. Kontrollere virkeligheten Sangadzhieva peker på at per den 15. mai i år var rundt 440 000 frivillige organisasjoner registrert i Russland. Dette omfanget av uavhengige organisasjoner er et nytt fenomen i Russland og et signal om at vestlig, demokratiske verdier kan ha slått rot. For gjennom disse organisasjonene har russere mulighet til å si fra om at de er villige til å gjøre noe, villige til å ta ansvar og til å drive utviklingen fremover i demokratisk retning. Det skremmer myndighetene og de forsøker å kontrollere den nye virkeligheten med repressive tiltak og utførlige kontroller av sivilt samfunn. I år er det varslet kontroll av mer enn 6 000 organisasjoner. Finner myndighetene noe som kan defineres som politisk virksomhet innenfor de ulike organisasjonene, vil de få store vanskeligheter med å drive videre. Problemet er at politisk virksomhet ikke er POSITIV NR. 3 2015 13
Man skal ikke undervurdere intensiteten i den russiske viljen til å lukke øynene og si: Dette skjer ikke hos oss... Iver B. Neumann ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt klart definert i den nye loven, og det er opp til myndighetene å definere hva dette innebærer i hvert enkelt tilfelle. Folk slutter å være redde, myndighetene har ikke ressurser til å gjennomføre alle undersøkelsene de ønsker og ny teknologi gjør totalitær kontroll vanskelig, sier Sangadzhieva. Det gir grunn til en forsiktig optimisme. Hun mener derfor at det er kritisk at Vesten nå holder kontakten med samarbeidspartnerne i Russland og at man forsøker å styrke dem og hjelpe dem i deres arbeid og holder dørene åpen for dialog. Hivepidemien karakteriserer hun som en katastrofe og mener myndighetene langt på vei lukker øynene for den. Den viser at myndighetene ikke gjør jobben sin, mener hun og legger til at behandlingen av hivepidemien speiler hele den politiske situasjonen i Russland. Tragedier og få gode nyheter Aadne Aasland er seniorforsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) og har lang fartstid med forskning på hivfeltet i Russland. Han har også deltatt i en rekke andre forskningsprosjekter i Russland og nabostatene. Aasland samarbeider nært med russiske sivilsamfunnsorganisasjoner. Han slår fast at med hensyn til hivsituasjonen i Russland, er det få gode nyheter for tiden, men understreker at det er viktig å nyansere og å lytte til hva russiske organisasjoner selv gir uttrykk for. I tillegg mener Aasland, at det er viktig å fortsette dialogen med russiske sivilsamfunnsorganisasjoner, kanskje viktigere enn noen gang. Aasland opplyser at humanitære og sykdomsforebyggende organisasjoner skulle være unntatt for registreringsplikten fordi deres aktivitet ikke kommer innunder kategorien politisk virksomhet. Men her kan man fort trå over en grense ingen vet hvor er. De kan fremdeles ta imot penger, men må holde seg langt unna politisk virksomhet, forklarer Aasland, det gir dem en ekstra byrde å slite med. Den eneste gode nyheten på hivfeltet er at stoffbruken og smitten i disse miljøene har gått noe ned, sier Aasland, men legger til at bevilgningene til forebyggende og behandlende tiltak i sårbare grupper har skrumpet drastisk inn. Den dårlige nyheten er at viruset ser ut til å ha krysset grensene mellom stoffbrukerne og den «generelle» befolkningen. Nær 40 prosent av all nysmitte skjer nå gjennom heteroseksuell kontakt, slår han fast. Aasland nyanserer også bildet av skadereduserende tiltak. Her er det store regionale forskjeller, sier han, for eksempel har dette med sprøytebytte vært tillatt i St. Petersburg, mens det har vært forbudt andre steder vi jobber. Slike tiltak bakes gjerne inn i større, kompliserte prosjekter, slik at de skal være mer akseptable for myndighetene. Rom for manøvrering Som eksempel bruker Aasland et prosjekt i St. Petersburg hvor man fremdeles tilbyr sprøytebytte, og det argumenteres for dette ut fra prosjektets karakter. Han forteller også om organisasjoner som vrir innsatsen fra hivinnsats mot narkomane til innsats rettet mot narkomane mødre og deres barn, som er i tråd med myndighetenes prioriteringer. Det finnes altså rom for å manøvrere og gi hjelp til marginaliserte grupper. Derfor er det også viktig at samarbeidet med norske og internasjonale miljøer ikke stanses. Et annet problem er at kriminaliseringstanken står sterkt i Russland, og påtalemyndighetene trumfer helsemyndighetene når tiltak skal sette inn eller tillates. Mange av tiltakene som settes inn på forebyggingsfronten karakteriserer Aasland som generelle tiltak, uten mål og mening, men basert på såkalte russiske verdier, familieverdier og religiøse forutsetninger. Strukturelle endringer Det har også skjedd strukturelle endringer som gjør det hivforebyggende arbeidet vanskeligere, sier Aasland. En ting er at bevilgningene har gått ned til denne typen arbeid, en annen ting er at vi har opplevd at samarbeids- og koordineringsorganer er blitt lagt ned. Det kan føre til at det hivforebyggende arbeidet faller fra hverandre enkelte steder. Som om ikke det var nok, har det også blitt vanskeligere for oss som utenlandske forskere å kommunisere med myndighetspersoner og få tilgang til offentlig kunnskap. Aasland slår fast at til tross for store mørketall har russiske homofile aldri utgjort den største gruppen av hivpositive i Russland. Lovene som forbyr homopropaganda for å si det populært gjør det enda vanskeligere å nå denne målgruppen med informasjon og forebyggende tiltak. Men den store tragedien er at unge homofile ikke har noen å gå til med sitt følelsesliv. De går alene med fordømmelsen og opplevelsen av å være kriminalisert eller kriminelle. Det er en tragedie, sier Aasland. Tekst: Olav André Manum 14 POSITIV NR. 3 2015
POSITIV NR. 3 2015 15
Konferanse i optimistisk tone For første gang i historien har FN oppnådd ett av sine mål før tidsfristen, sa UNAIDS-sjef Michel Sidibé under den offisielle åpningen av aidskonferansen i Vancouver i juli. Sidibé refererte til FNs målsetting om at 15 millioner mennesker skulle være på behandling innen 2015. Det målet har vi nådd, sa han i sin åpningstale, femten millioner mennesker i 125 land får nå behandling for hiv. Men det er fortsatt 19 millioner hivpositive i verden som ikke har tilgang til medisiner. Det er bevist at behandling virker, og det er bevist at behandling reduserer nysmitte med 95 prosent. UNAIDS-sjefen sa videre at konklusjonen på all forskning viser at behandling virker og at vi ikke kan tillate at dette ikke tas i bruk over hele verden. Vår neste målsetting, sa Sidibé, er 90-90-90. At 90 prosent av alle hivpositive må kjenne sin status, 90 prosent må på behandling og på 90 prosent må behandlingen virke innen 2020 og at aids skal være utryddet innen 2030. FOTO: ARNE WALDERHAUG Behandling for alle er en menneskerett, sa Sidibé videre. Men ikke bare det, behandling av alle hivpositive er en god investering og er bra for økonomien. Vi har virkemidlene som skal til for å utrydde aids innen 2030. Det bare står på viljen. 90-90-90 og PrEP var de to temaene som dominerte konferansen, og det var en tydelig optimistisk tone over hele konferansen med tanke på alle de gode virkemidlene man nå har i verktøykassen for behandling og for å redusere nysmitte. Konferansen la vekt på at økt kondombruk, testing og seksualopplysning er viktige tiltak for å begrense hiv. Men her er alle veldig tydelig på at det ikke lenger er noen tvil om tidlig behandling er et avgjørende forebyggende tiltak, sier generalsekretær Anne-Karin Kolstad i HivNorge. Like tydelig er man på at PrEP må tilbys utsatte grupper. Man spør ikke lenger om det virker. Det virker. Punktum. Under en spesialsesjon om PrEP var det ikke et spørsmål om PrEP virker, men om hvordan den best kan tas. Resultater av studier fra Cape Town, Bangkok og Harlem i New York ble lagt frem. Det er ingen tvil om at PrEP virker, sier generalsekretær Anne- Karin Kolstad. Ut i fra de mange studiene som er presentert er det ingen tvil. Det som ble presentert under sesjonen Hvordan vil du ha din PrEP? dreide seg hovedsakelig om doser og intervaller i forhold til hvor ofte man har sex. Det ble undersøkt om en daglig dose, eller doser før og etter sex var det mest praktiske. Studiene, som var utført blant menn som har sex med menn og transkvinner i Harlem og Bangkok, og blant unge, seksuelt aktive kvinner i et township utenfor Cape Town i Sør-Afrika, viste seg å ha nærmest 100 prosent beskyttelse ved analsex om man tok fire eller flere piller i uka. Alle undersøkelsene viste imidlertid at ved en daglig dosering var det ikke så lett å glemme medisininntaket, som om man skulle ta pillene før og etter sex. Dette ble ytterligere forsterket under sesjonen Hvordan implementere PrEP dagen etter. Her ble ytterligere studier fra blant annet Botswana, Brasil og USA lagt fram. Erfaringene fra Brasil var at det var stor grad av FOTO: IAS Tidlig behandling er et avgjørende forebyggende tiltak, sier Anne-Karin Kolstad, generalsekretær i HivNorge. 16 POSITIV NR. 3 2015
For første gang i FNs historie har man oppnådd et mål før tidsfristen, sa UNAIDS-sjef Michel Sidibé da han åpnet aidskonferansen i Vancouver. Han refererte til målsettingen om 15 millioner hivpositive på behandling innen utgangen av 2015. såkalt adherence (at man tok tablettene til riktig tid) blant transkvinner, mens det motsatte var tilfelle i undersøkelser fra flere byer i USA. Dette kan muligens skyldes bedre utviklete transmiljøer i Brasil. Generalsekretær Anne-Karin Kolstad gir uttrykk for at utfordringene man må se nærmere på, også i Norge, er beste metode for dosering og hvordan man skal implementere dette overfor enkelte risikoutsatte grupper. Enkelte av studiene viser at optimal bruk og oppfølging kan være en utfordring for grupper som ikke er tilknyttet eller har tilgang på fastlege eller ordinære helsetjenester, sier hun. Dette bør ikke være noen utfordring i Norge. Truvada er foreløpig ikke godkjent i Norge og Europa som forebyggende medisin. Médicins Sans Frontières (Leger Uten Grenser) var også til stede på konferansen og stiller spørsmål om FNs optimisme med tanke på 90-90- 90. I en pressemelding som ble publisert sammen med en pressekonferanse under konferansen påpeker organisasjonen at finansieringsmodellen til Det globale fondet, farmasøytindustriens prissettingspolitikk og internasjonale handelsavtaler er en trussel mot FNs målsetting. 70 % av verdens fattige bor i såkalte mellominnteksland, og prisene på medisinene i disse landene overstiger den reelle betalingsviljen, heter det i pressemeldingen. Videre påpeker Médicins Sans Frontières at India, som er drivkraften i å produsere billige, generiske medisiner for fattige land, er under press fra USA, EU og andre stormakter til å endre patentlovgivningen sin. På en annen sesjon ble det presentert hvor langt forskningen var kommet med å frembringe en krem som kan brukes til å forebygge hiv ved analsex. Mikrobicider er betegnelsen på en rekke nye produkter som nå er i utvikling. Produktene som utvikles, kommer i form av gel, skum eller ringer som kvinner kan føre inn i skjeden for å hindre eller begrense risikoen for smitte av seksuelt overførbare infeksjoner. Det har i en årrekke også blitt forsket på en variant til bruk ved analsex, såkalt rektale mikrobicider. Forskningen er imidlertid i sin tidlige fase, men den er allerede utforsket på testgrupper i USA, Peru, Sør-Afrika og Thailand. Det gjenstår imidlertid en rekke ubesvarte spørsmål før en slik krem kan være tilgjengelig på markedet. Selv om forsøkskaninene hittil i prosjektet har vært menn som har sex med menn og transkvinner, er analsex også ganske utbredt blant heteroseksuelle, slik at en slik krem vil bli et ytterligere tilbud i verktøyboksen for å hindre spredning av hiv. Tekst: Arne Walderhaug POSITIV NR. 3 2015 17
BILDET 18 POSITIV NR. 3 2015
HivNorge deltok for aller første gang i paraden i Oslo Pride. Parolen var Vi vil ha PrEP. Styreleder Leif-Ove Hansen, nestleder Marcella Loyava og generalsekretær Anne-Karin Kolstad var utkledd i passende kostyme for anledningen. Foto: Arne Walderhaug. POSITIV NR. 3 2015 19
20 POSITIV NR. 3 2015
Hivsmittet i grevens tid Kjærligheten kan være krevende. Den kan ramme hardt. Det gjorde den for haldenseren Roger Dybedahl. Han møtte sin Christer i veldig ung alder. Så ung at han ennå ikke var ferdig med å komme ut av skapet som homofil. Det var en annen mann som hadde fått Dybedahl til å flytte til Sverige. De to trodde de hadde en fremtid sammen, så Roger flyttet. Fra Halden. Den potensielle kjæresten flyttet derimot ikke. Han ble værende hjemme i Østfold. Men i Trollhättan traff Dybedahl sin Christer. Vi skjønte raskt at det var en særlig forbindelse mellom oss, forteller Roger, men Christer holdt avstand. Han spurte meg hva jeg ville gjøre om han for eksempel skulle bli senil, og mente alvor. Det forvirret meg. Kjærligheten lot seg imidlertid ikke betvinge og de to flyttet sammen. Christer var 30 det året. De ble boende i Trollhättan, og Christer la ikke skjul på at han var hivpositiv. På begynnelsen av 1990-tallet var dette en veldig alvorlig diagnose. Det var en dødsdom. Når man forelsket seg i en hivpositiv, var spørsmålet egentlig ikke noe annet enn hvor lang tid man fikk sammen før viruset hadde herjet i hjel kroppen det hadde angrepet. Det visste Roger. Roger tok derfor et valg. Han lot være å teste seg i denne perioden mens han og Christer var kjærester. Han ville være der for Christer til siste slutt. Han ville ikke ha fokus på seg selv. Roger og Christer fikk tre år. Roger beskriver disse ET LIV MED HIV Jeg kaller meg selv for frivillighetens potet... årene som gode år, selv om de var utfordrende. Han ble med Christer på legebesøk, fikk mye informasjon og kunnskap. Han støttet kjæresten. De hadde et godt liv sammen, forteller Dybedahl, men det varte bare så altfor kort. Christer døde i mars 1993. Da var Roger Dybedahl i begynnelsen av tyveårene, fremdeles en veldig ung mann. Tre måneder etter Christers død testet Roger seg for hiv. Testen var negativ. Jeg syntes jeg taklet Christers død bra, forteller Roger. Jeg hadde forberedt meg, jeg visste jo hva som kom. Hivinformant Så godt syntes Roger at han taklet sorgen og påkjenningene at han ble enig med RFSL Riksförbundet för homosexuallas, bisexuellas, transpersoners og queeras rättigheter, det svenske LLH om å fungere som hivinformant for organisasjonen i Vest-Sverige. Roger reiste rundt, alene med buss og tog, og holdt foredrag på skoler og lignende steder om homofili, det å leve med hiv og smitteveier og smittemåter. Han fikk utgiftene dekket, men syntes selv at han fikk lite eller ingen følelsesmessig støtte. Uansett ble han en godt synlig homo i Vest-Sverige. Det var det enkelte som ikke likte: Naziorganisa- POSITIV NR. 3 2015 21