Tvil om tilregnelighet

Tvil om tilregnelighet En drøftelse av bevistemaet og beviskravet ved tilregnelighetsvurderingen Kandidatnummer: 794 Leveringsfrist: 25.11.2016 Antall ord: 17372

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Problemstilling... 1 1.2 Metode... 2 1.3 Begrepsforklaringer... 3 1.3.1 Bevis... 3 1.3.2 Beviskrav... 4 1.3.3 Bevistema... 5 1.4 Avgrensning... 6 1.5 Aktualitet... 7 2 GJELDENDE RETT... 9 2.1 Straffeloven 2005 20... 9 2.1.1 Usikkerhet ved tilregnelighetsvurderingen... 10 2.2 Rettspraksis... 12 2.2.1 Et domstolsskapt beviskrav... 12 2.3 Rt. 1979 s. 143... 13 2.3.1 Presentasjon... 13 2.3.2 Bevistema... 14 2.3.3 Beviskravet... 15 2.3.4 Juridisk teoris forståelse av Rt. 1979 s. 143... 18 2.3.5 Beviskravet etter Rt. 1979 s. 143... 19 2.4 Rt. 1998 s. 1945... 20 2.5 Rt. 2003 s. 23... 21 2.6 RG. 2012 s. 1153-22.juli-saken... 21 2.7 Hvordan praktiseres beviskravet etter gjeldende rett?... 23 2.8 Beviskravets forhold til internasjonale rettskilder... 23 2.8.1 Kan det utledes et beviskrav fra internasjonale rettskilder?... 23 2.8.2 Beviskravets innhold... 25 2.8.3 Beviskravets betydning for tilregnelighetsvurderingen... 25 3 NOU 2014: 10... 27 3.1 Bakgrunn... 27 3.2 Lovendringsforslag... 27 3.2.1 Usikkerhet ved tilregnelighetsvurderingen etter lovendringsforslaget... 28 3.3 Beviskravet... 29 3.3.1 Utvalgets synspunkter på RG 2012 s. 1153... 29 i

3.3.2 Utvalgets beviskrav for tilregnelighet... 29 3.3.3 Kritikk av utvalgets beviskrav... 31 4 HVORDAN BØR BEVISKRAVET FOR TILREGNELIGHET UTFORMES I NORSK RETT?... 34 4.1 Innledning... 34 4.2 Et relativisert beviskrav... 35 4.3 Usikkerhet som ikke bør løses med beviskravet for tilregnelighet... 36 4.3.1 Rettsanvendelsestvil... 36 4.3.2 Sakkyndiges usikkerhet... 37 4.4 Alminnelig sannsynlighetsovervekt... 37 4.5 Bevist utover enhver rimelig tvil... 38 4.6 Kvalifisert sannsynlighetsovervekt... 40 4.7 Lovfesting av beviskrav... 42 5 AVSLUTTENDE BEMERKNINGER OG VEIEN VIDERE... 43 KILDELISTE... 45 ii

1 Innledning 1.1 Problemstilling I norsk rett har det lenge vært antatt at det er visse mennesker som ikke kan stilles strafferettslig til ansvar for sine handlinger. Disse er strafferettslig utilregnelige. Det finnes eksempler på dette som strekker seg langt tilbake i tid. Allerede i 1324 kom biskopen i Bergen, som var dømmende myndighet i saken, frem til at Ragnhild Tregagàs skulle pålegges botsøvelser i stedet for å straffes. Hun hadde innrømmet magibruk mot sin fetter, men biskopen la til grunn at hun hadde lidt av «månesyke» og at hun derfor ikke kunne straffes som en alminnelig lovbryter. 1 Domstolene har siden den tid behandlet et stort mangfold av saker og får hvert år flere saker til behandling hvor de må ta stilling til strafferettslig utilregnelighet. 2 Synet på hvem de strafferettslig utilregnelige er, og begrunnelsene for hvorfor de ikke bør straffes, har endret seg gjennom historien. 3 Ifølge straffeloven (2005) 20 anses de som er psykotiske, psykisk utviklingshemmet i høy grad, de med en sterk bevissthetsforstyrrelse og alle som er under 15 år gamle som utilregnelige. Bestemmelsen viser bredden i begrepet «strafferettslig utilregnelighet». Begrunnelsen for å møte lovbrytere med straff forutsetter at de «[...]har en viss grad av modenhet, sjelelig sunnhet og bevissthet». 4 Dersom lovbrytere mangler slike egenskaper, anses de for å være så avvikende at det vil være unyttig eller urimelig å straffe dem. 5 Det er disse egenskapene som skiller de tilregnelige fra de utilregnelige, og de alminnelige begrunnelsene for å anvende straff gjør seg ikke gjeldende på samme måte ovenfor utilregnelige lovbrytere. 6 Denne oppgaven omhandler utilregnelighetstilstanden «psykotisk» og fokuserer på hvilket beviskrav som gjelder når domstolene vurderer om en tiltalt er psykotisk eller ikke. I norsk strafferett er det alminnelige strafferettslige beviskravet ikke lovfestet fordi det anses allmenn kjent og som et grunnleggende rettsideal. 7 For at en person skal kunne straffes, må det faktum som konstituerer en straffbar handling bevises utover enhver rimelig og fornuftig tvil. 8 Dersom det er tvil om en persons tilregnelighet, oppstår et viktig spørsmål: Hvor sikker må man være på at noen er tilregnelige før de kan straffes? Høyesterett har gitt uttrykk for at 1 2 3 4 5 6 7 8 Skålevåg (2016) s. 7 Bruker man «utilregnelighet» som søkeord i Lovdata får man over 200 treff på saker fra de ulike rettsinstansene i perioden 2014-2015. Se Skålevåg (2016) som gir en historisk fremstilling av utilregnelighetsbegrepet. NOU 2014: 10 s. 85. NOU 1974: 17 s. 52 og NOU 2014:10 s. 86. Se NOU 2014: 10 kapittel 6 for en nærmere redegjørelse av begrunnelsene for bruk av straff. NOU 2014: 10 s. 178. Dette anses som sikker sedvane jf. Andenæs (2004) s. 102. Se også Strandbakken (2003) s. 356 og 366. Det følger av prinsippet «In dubio pro reo», eller uskyldspresumsjonen, som også er stadfestet i EMK art.6 nr. 2 og SP art. 14 nr. 2. 1

det gjelder et annet beviskrav for spørsmål som knytter seg til en tiltalts tilregnelighet enn for de øvrige straffbarhetsvilkårene, uten at det nærmere innholdet i beviskravet er klarlagt. 9 Dagens rettstilstand bygger på Høyesterettspraksis, men både Høyesteretts egne uttalelser og tolkningene av disse er svært uklare, og nøyaktig hva som er gjeldende rett, er stadig uavklart. Oppgaven gjennomgår den rettspraksis som har ledet frem til dagens beviskrav, og stiller spørsmål ved om dagens løsning er tilstrekkelig velbegrunnet. Jeg vil også gi min vurdering av hva rettstilstanden er, basert på analyser av sentrale Høyesterettsavgjørelser. Det reises også spørsmål ved om beviskravet kan og bør utformes annerledes. 1.2 Metode I dette kapitlet vil jeg redegjøre for visse metodiske trekk ved oppgaven. Videre følger det en forklaring av oppgavens sentrale begreper. Kapittel 1 avsluttes med oppgavens avgrensing og aktualitet. I kapittel 2 vil jeg gjennomgå sentrale rettskilder, og gi en fremstilling av hva som er gjeldende rett basert på disse kildene, altså en rettsdogmatisk fremstilling. Betydningen av internasjonale rettskilder behandles også i kapittel 2. I kapittel 3 presenteres NOU 2014: 10 og forslaget til beviskrav som fremmes der. I kapittel 4 foretar jeg en drøftelse av hvordan beviskravet bør utformes, før jeg i kapittel 5 kommer med noen avsluttende bemerkninger. Siden rettstilstanden er uklar og til dels uavklart, blir drøftelser av hvordan retten bør være noe mer fremtredende enn hva som ville vært tilfelle dersom oppgaven omhandlet et område hvor rettstilstanden var endelig avklart. En konsekvens av den usikre rettstilstanden er at jeg vektlegger Tilregnelighetsutvalgets utredning: NOU 2014: 10 som en sentral rettskilde. NOU 2014: 10 er en offentlig utredning som er forfattet av fagfolk som har en særlig fagkompetanse. Slike offentlig utredninger er ofte karakterisert som forberedende lovarbeid. 10 Publiserte lovforarbeider er tradisjonelt en rettskilde som vektlegges. 11 Det er likevel noe misvisende å betegne NOU 2014: 10 som et forarbeid. Utredningen er forfattet etter at straffeloven (2005) ble skrevet, men før loven trådte i kraft. Tilregnelighetsutvalget har fremsatt lovendringsforslag, men ingen av disse forslagene har per nå ført til noen lovendring. 12 Det er derfor trolig mer presist å betegne NOU 2014: 10 som et etterarbeid. Betydningen av etterarbeider som rettskilde er omdiskutert. 13 9 10 11 12 13 Rt. 1979 s. 143 og Rt. 2003 s. 23. Smith (2012) s. 229 og https://www.stortinget.no/no/stortinget-og-demokratiet/arbeidet/lovarbeidet/ Se. Eckhoff (2001) kapittel 3 for en redegjørelse av den rettskildemessige betydningen av lovens forarbeider. Per 24.11.2016. Se Boe (2014) kapittel 12 for mer om debatten om lovens etterarbeider. 2

Når jeg i denne oppgaven bruker NOU 2014: 10 som en kilde i presentasjonen av gjeldende rett, er det basert på at uttalelsene om dette vil kunne likestilles med juridisk litteratur. 14 NOU 2014: 10 gjennomgår mange av de aktuelle rettskildene, og går på mange områder lengre enn annen juridisk litteratur i sin presentasjon av gjeldende rett. Når hverken lovens ordlyd, rettspraksis eller juridisk teori gir noe klart svar på hvilket beviskrav som gjelder for tilregnelighet, vil argumenter som er hentet fra tradisjonelt svakere rettskilder kunne få større vekt. NOU 2014: 10 er en svært omfattende utredning som er forfattet av sentrale personer innenfor relevante fagfelt, og dette tilsier at de argumentene som fremkommer der bør vies oppmerksomhet. Dersom Høyesterett i dag skulle ta stilling til tilregnelighetsspørsmål, ville trolig vekten av NOU 2014: 10 være begrenset, og de løsningene som fremkommer der ville nok ikke blitt avgjørende for Høyesterett. I drøftelsen av hvordan retten bør være, er NOU 2014: 10 svært sentral. I denne sammenhengen er NOU 2014: 10 en premissleverandør, i den forstand at det argumenteres for konkrete lovendringsforslag, samtidig som argumentene for alternative løsninger imøtegås. De sentrale begrepene som brukes i denne oppgaven er ikke legaldefinerte, og er heller ikke inngående behandlet i tradisjonell juridisk litteratur. Begrepene bevis, beviskrav og bevistema knytter seg til ulike sider ved juridisk bevisbedømmelse som det tradisjonelt ikke fokuseres så mye på i jussfaget. Et fag som i større grad benytter seg av disse begrepene er bevisteori, som også bygger på generell kunnskapsteori og argumentasjonsteori. 15 Disse begrepene kan ha varierende meningsinnhold og jeg har derfor forsøkt å presisere hvordan jeg benytter begrepene i denne oppgaven. Når det da ikke finnes noen klare begrepsforklaringer i tradisjonell juridisk litteratur, har jeg valgt å benytte meg av begrepsforklaringer fra det tilgrensende fagfeltet bevisteori. 1.3 Begrepsforklaringer 1.3.1 Bevis Bevis er fenomener som peker utover seg selv, mot andre fenomener. 16 Bevis kan forstås som et prosessuelt begrep, eller som et kunnskapsteoretisk begrep. 17 Forskjellen kan illustreres ved å undersøke skillet som finnes i det engelske språket mellom «evidence» og «proof». Det første svarer til et prosessuelt begrep, og her snakker man for eksempel om bevis som føres i retten. Begrepet «proof» viser til bevisenes samlede verdi eller styrke og det er denne samlede bevisverdien som, basert på «evidence», taler for at et spesifikt faktum skal legges til grunn. 18 14 15 16 17 18 Eckhoff (2001) s. 70. Kolflaath (2013) s. 11-18, se også bokens forord. Løvlie (2014) s. 77-78. Kolflaath (2013) s. 60. Kolflaath (2013) s. 60. 3

Bevis brukes til å bedømme om hvorvidt en faktapåstand er velbegrunnet og «[h]vor fast eller sikker faktastatusen er, beror på hvor sterke bevis eller grunner det er som taler for eksistensen eller ikke-eksistensen av et fenomen». 19 Hvorvidt en faktapåstand (for eksempel en persons tilregnelighet) legges til grunn eller ikke, er avhengig av hvor strenge krav vi stiller til bevisene. Hvor sikker en slutning er, avhenger av bevisenes styrke og hvor robust informasjonsgrunnlaget er. 20 1.3.2 Beviskrav Beviskrav skal i denne oppgaven forstås som et terskelkrav for kunnskap, som må forseres før en anførsel om faktum kan legges til grunn for en rettsavgjørelse. 21 De ulike bevisene i en sak kan gjøre et gitt faktum mer eller mindre sannsynlig, og beviskravet sier noe om hvor sannsynlig et faktum må være før en domstol kan legge det til grunn. Beviskravet uttrykker hvordan domstolene skal forholde seg til usikkerheten ved de aspektene av et faktum som det knyttes rettsvirkninger til, 22 og er «[...]et verdimessig uttrykk for hvordan man skal håndtere faktisk usikkerhet». 23 Når domstolene skal avgjøre hvilket faktum som i en gitt sak skal legges til grunn har de ikke direkte tilgang til faktum slik det faktisk var, og de er derfor avhengig av bevis for å trekke mer eller mindre sikre slutninger. Resultatet av denne usikkerheten om faktum, er at det over tid vil forekomme uriktige avgjørelser. 24 Hvor strenge krav man stiller til bevis har betydning for antallet av disse uriktige avgjørelsene. Dette kan illustreres med utgangspunkt i det strafferettslige beviskravet. Over tid vil det forekomme både uriktige domfellelser og uriktige frifinnelser, og beviskravets funksjon er å fordele disse feilene, slik at den feilslutningen vi anser mest alvorlig, er den som forekommer mest sjelden. 25 Fordi det tradisjonelt anses verre at en uskyldig blir dømt enn at skyldige går fri, er beviskravet i strafferetten strengt. 26 Dette uttrykkes gjerne med en såkalt Blackstone-ratio, etter Sir William Blackstone som uttrykte at «it is better that ten gulity persons escape, than that one innocent suffer». 27 Et strengt beviskrav fører til færre uriktige domfellelser, men samtidig flere uriktige frifinnelser. 28 På tilsvarende måte som for det alminnelig strafferettslige beviskravet, bør beviskravet for tilregnelighet 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 Løvlie (2014) s. 56. Løvlie (2014) s. 335-336. NOU 2014: 10 s. 178. NOU 2014: 10 s. 178. Løvlie (2014) s. 323. Jerkø (2015) s. 563. Jerkø (2015) s. 563. NOU 2014: 10 s. 178. Blackstone (1765-1769) s. 358. Jerkø (2015) s. 563. 4

utformes slik at det er egnet til å redusere forekomsten av den feilslutningen som anses å være mest alvorlig, på bekostning av å øke forekomsten av den feilslutningen som anses minst alvorlig. 29 1.3.3 Bevistema Bevistemaet er det forholdet som det skal føres bevis for, altså det som skal bevises. 30 De faktiske forholdene som det knyttes rettsvirkninger til fastlegges gjennom bevisføringen og bevistemaet utgjør alt faktum som må være til stede for at rettsvirkningene skal inntre. 31 Etter at bevisføringen er over må domstolen avgjøre om bevistemaet er tilstrekkelig bevist i forhold til det aktuelle beviskravet. For spørsmålet om tilregnelighet kan bevistemaet både være en persons tilregnelighet eller utilregnelighet. Dersom bevistemaet er en persons tilregnelighet vil et strengt beviskrav krever mer bevis for å erklære noen tilregnelig enn et svakere beviskrav. 32 Et strengt beviskrav medfører at tilregnelighet er vanskelig å bevise og dersom det forligger tilstrekkelig grad av tvil så erklæres man utilregnelig. Er bevistemaet derimot utilregnelighet vil et strengt beviskrav kreve mer bevis for utilregnelighet enn et lavere krav. Det er da utilregneligheten som er vanskeligere å bevise og dersom det foreligger tilstrekkelig tvil erklæres man tilregnelig. Bevistemaet får følgelig betydning for hvilken virkning beviskravet får. Dersom man operer med et strengt beviskrav vil valget av bevistema ha betydning for om konklusjonen blir tilregnelighet eller utilregnelighet i tvilstilfeller. Dersom beviskravet holdes konstant er bevistemaet bestemmende for hvilken retning beviskravet forskyver feil. Med et strengt beviskrav for tilregnelighet vil færre utilregnelige straffes på bekostning av at flere tilregnelige erklæres utilregnelig. Et strengt beviskrav for utilregnelighet fører derimot til at færre tilregnelige erklæres utilregnelig, på bekostning av at flere utilregnelige straffes. Likevel har valg av bevistema mindre selvstendig betydning så lenge beviskravets styrke tilpasses slik at det forskyver feil i den ønskede retning. 33 Når man har bestemt hvilken retning man ønsker å forskyve feil, kan dette oppnås ved å heve eller senke beviskravet. 34 En gitt målsetting om å unngå en feilslutning vil kunne oppnås uavhengig av hva som er bevistema. Valg av bevistema vil likevel kunne ha betydning for den usikkerheten som oppstår i anvendelsen av utilregnelighetsreglene. Dersom det er utilregneligheten som må bevises, er det bevis for tilstedeværelsen av 29 30 31 32 33 34 Når domstolene skal avgjøre om en tiltalt var tilregnelig på handlingstidspunktet så er de mulige slutningene tilregnelighet eller utilregnelighet. Feilslutningene som kan gjøres er at en tilregnelig lovbryter, kjennes utilregnelig og slipper straff eller at en utilregnelig lovbryter kjennes tilregnelig og straffes. Strandbakken (2003) s. 47. Strandbakken (2003) s. 47. NOU 2014: 10 s. 185. NOU 2014: 10 s. 185. NOU 2014: 10 s. 185. 5

symptomer som må føres. Usikkerheten knytter seg da til om det faktisk foreligger symptomer og om de er av tilstrekkelig styrke til å oppfylle lovens krav. Dersom det er tilregneligheten som skal bevises, slik Høyesterett har gitt uttrykk for, 35 så er det fravær av relevante symptomer på handlingstidspunktet som det må føres bevis for. Bevistemaet er altså av en viss betydning, men det har mindre selvstendig betydning enn selve beviskravet og jeg vil derfor i det følgende primært fokusere på beviskravet. 1.4 Avgrensning Jeg har valgt å fokusere på straffeloven (2005) 20 b, som oppstiller «psykotisk» som utilregnelighetstilstand. Sammenlignet med de øvrige utilregnelighetstilstandene er det denne tilstanden som volder størst vanskelighet, og er den utilregnelighetstilstanden som er mest omdiskutert. 36 Det kan også knytte seg usikkerhet til de øvrige utilregnelighetstilstandene, men de vil likevel som regel være lettere å påvise. Dersom det oppstår usikkerhet om en tiltalts alder, vil dette kunne stadfestes ved en undersøkelse av skjelett og tenner. Denne typen aldersbestemmelse er ikke helt eksakt, men vil kunne avhjelpe usikkerhet om alder. 37 Straffereaksjoner mot personer i aldersgruppen 15-17 år har sunket betydelig i perioden 2002-2013. 38 Den vanligste straffereaksjonen er samfunnsstraff, og betinget staffeunnlatelse er reaksjonen i mer en 1/3 av sakene i denne aldersgruppen. Dette tyder på at alvorlige straffbare handlinger begått av personer i denne aldersgruppen er mer sjeldne. 39 Dersom det er tvil om en tiltalts alder, og denne tvilen ikke avhjelpes ved aldersbestemmelse, vil påtalemyndigheten trolig ikke straffeforfølge med mindre det dreier seg om svært alvorlige lovbrudd. Jeg har derfor valgt å avgrense mot utilregnelighet som skyldes alder. De som anses utilregnelige fordi de er psykisk utviklingshemmet i høy grad, er de som har en IQ som er lavere enn 55. 40 En persons IQ lar seg påvise gjennom undersøkelser, og det knytter seg derfor mindre usikkerhet til denne utilregnelighetstilstanden sammenlignet med å avgjøre om en tiltalt var psykotisk på handlingstidspunktet. Utilregnelighet på grunn av sterk bevissthetsforstyrrelse hører med til de mer sjeldne tilfellene. Tilstander som omfattes av dette vilkåret er total bevisstløshet, hypnosetilstander, søvngjengeri, visse febertilstander, epileptis- 35 36 37 38 39 40 Rt. 1979 s. 143, s. 147. Skretting, Løvlie, Vetlesen (2015). https://www.nrk.no/viten/slik-foregar-alderssjekk-av-mindrearige-asylsokere-1.12580833 Lid (2015) s. 29 Lid (2015) s. 29 og s. 31-34. NOU 2014: 10 s. 52 jf. NOU 1990: 5 s. 52-53, Ot. prp. nr. 87 (1993-1994) s. 28-29, Rt. 1993 s. 487. 6

ke tåketilstander og søvndrukkenhet. 41 Slike tilstandene kan det knytte seg større usikkerhet til, men jeg har valgt å fokusere på utilregnelighetstilstanden «psykotisk». Når Høyesterett har gitt uttrykk for at det gjelder et annet beviskrav for tilregnelighet, er det uklart om de har ment at dette beviskravet gjelder for alle utilregnelighetstilstandene. Den sentrale avgjørelsen om beviskravet for tilregnelighet er Rt. 1979 s. 143, og i denne saken var den aktuelle utilregnelighetstilstanden «sinnssykdom». Begrepet «sinnssyk» er senere erstattet med begrepet «psykotisk». 42 Høyesterett har i senere saker som har omhandlet utilregnelighetstilstanden «psykotisk», vist til Rt. 1979 s. 143 når de tar stilling til beviskravsspørsmålet. 43 Det er klart at rettspraksis som behandler beviskravet for tilregnelighet har omhandlet utilregnelighetstilstandene «sinnssyk» og «psykotisk» og når jeg i den videre fremstillingen undersøker og drøfter beviskravet har jeg derfor valgt å fokusere på utilregnelighetstilstanden «psykotisk». 1.5 Aktualitet Etter 22.juli-rettssaken ble det oppnevnt et utvalg for å vurdere behovet for regler om strafferettslig utilregnelighet, og hvilken utforming slike regler eventuelt skulle ha. 44 Utvalgets utredning foreslo lovendringer som skiller seg betraktelig fra gjeldende rett, 45 og disse lovendringene debatteres stadig. En sentral problemstilling i debatten er beviskravet for tilregnelighet og det reises både spørsmål om hvor strengt beviskravet for tilregnelighet er etter gjeldende rett 46 og hvor strengt beviskravet bør være. 47 Spørsmålet om beviskravet hadde ikke vært oppe for domstolene før Rt. 1979 s. 143, og Høyesteretts løsning vil i slike tilfeller kunne være rettsskapende. 48 Det fremgår av dommen at det ikke stilles like strenge krav til bevisene for tilregnelighet som det gjøres til de øvrige straffbarhetsvilkårene, uten at det presiseres nærmere hvor strengt beviskravet faktisk er. 49 Tilregnelighet er et grunnvilkår for straff og beviskravet er helt avgjørende for hvem som erklæres tilregnelig. Beviskravet for tilregnelighet er domstolsskapt, men det er uenighet i juridisk teori om hvordan de sentrale dommene skal forstås. 50 Hva som er gjeldende rett etter Rt. 1979 s. 143 er derfor langt på vei uavklart. 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 NOU 2014: 10 s. 51, Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 218-220, Ot. prp. nr. 87 (1993-1994) s. 23. Se Ot. prp. nr. 87 (1993-1994) s.28. Begrepet "sinnsyk" ble erstattet med "psykotisk" med LOV-1997-01-17-11, Lov om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner). Rt. 2003 s. 23. NOU 2014: 10 s. 21. NOU 2014: 10 kap. 26. Andenæs (2004) s. 310, Jerkø (2015) s. 559, Strandbakken (2003) s. 406-408. Syse (2015) og Riber-Mohn (2015b). Eckhoff (2001) s. 192. Rt. 1979. 143 s. 147. Andenæs (2004) s. 310, Jerkø (2015) s. 559, Strandbakken (2003) s. 406-408. 7

Rettstilstanden ble ytterligere komplisert ved Tilregnelighetsutvalgets utredning i NOU 2014: 10, som argumenterer for at det alminnelig strafferettslige beviskravet også skal gjelde for tilregnelighet. 51 Dette synspunktet har blitt kritisert og spørsmålet har ennå ikke fått noen endelig avklaring. At et grunnvilkår for straff er så uklart og omdiskutert, gjør problemstillingen i denne oppgaven særlig aktuell. 51 NOU 2014: 10 kapittel 10.4. 8

2 Gjeldende rett 2.1 Straffeloven 2005 20 Tilregnelighet er et grunnvilkår for straffeansvar. Regelen for (u)tilregnelighet finnes i straffeloven (2005) 20. De rettsavgjørelsene som har fått mest betydning for tolkningen av beviskravet for tilregnelighet, er avsagt før den nye straffeloven trådte i kraft. Disse avgjørelsene er likevel relevante rettskilder for tolkningen av straffeloven (2005) 20 ettersom forarbeidene uttrykkelig sier at 20 er en innholdsmessig videreføring av gjeldende rett etter straffeloven (1902) 44-46. 52 Bestemmelsen skiller seg fra de øvrige bestemmelsene om grunnvilkår for straffeansvar ved at den ikke inneholder noen positiv angivelse av innholdet i tilregnelighetsbegrepet. 53 I stedet er det de tilstandene som fører til utilregnelighet som er angitt. Av straffeloven (2005) 20 b, følger det at den som er psykotisk på handlingstidspunktet anses utilregnelig og straffes ikke. Lovens psykosebegrep dekker en rekke ulike tilstander som kan være svært varierte og ha ulike årsaksforhold og fremtoning. 54 Straffelovens psykosebegrep er ikke fullt ut sammenfallende med begrepet slik det benyttes i medisinsk diagnostisk praksis. 55 I straffeloven forbeholdes psykosebegrepet tilstander hvor det foreligger en særlig symptomtyngde. 56 Dette innebærer at ikke alle som har en medisinsk psykosediagnose anses psykotisk etter straffeloven. Når domstolen tar stilling til om en tilstand omfattes av lovens psykosebegrep, er likevel psykosebegrepet slik det defineres i psykiatrisk vitenskap en viktig faktor. Sakkyndige kan være oppnevnt både av påtalemyndigheten på etterforskingsstadiet 57 og av retten selv 58, og sakkyndiges uttalelser om tiltaltes tilregnelighet vil kunne tjene som bevis i retten. Selv om psykosebegrepene ikke er fullstendig sammenfallende, vil sakkyndiges konklusjoner om hvorvidt det foreligger en medisinsk psykose kunne være ett av flere bevis som indikerer at kriteriene for lovens psykosebegrep er oppfylt. Det sentrale kriteriet for det rettslige psykosebegrepet er en manglende evne til å realistisk vurdere sitt forhold til omverdenen. 59 I norsk rett gjelder det medisinske prinsipp. Dette innebærer at dersom de tilstandene som oppfyller lovens psykosebegrep konstateres på handlingstidspunktet, så vil den tiltalte kjennes 52 53 54 55 56 57 58 59 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 424. Sml. straffeloven (2005) 21 som oppstiller forsett som straffbarhetsvilkår og 22 som positivt angir innholdet i lovens forsettsbegrep. Andenæs (2004) s. 302. NOU 2014: 10 s. 48. NOU 2014: 10 s. 49. Jf. straffeprosessloven 148. Jf. straffeprosessloven 165 jf, 294. NOU 1990: 5 s. 39, Ot. prp. nr. 87 (1993-1994) s. 22-23, Andenæs (2004) s. 302-303. 9

utilregnelig og ikke straffes. 60 Det er ikke krav til at det konstateres noe årsakssammenheng mellom psykosen og en handling. En persons utilregnelighet avgjøres basert på medisinske og biologiske kjennetegn 61, men det er ikke tilstrekkelig å bli ansett som avvikende i psykologisk eller medisinsk forstand. 62 Utilregneligheten utledes fra medisinske anerkjente tilstander, men for at en lovbryter ikke skal straffes må han også være rettslig utilregnelig. Når man snakker om et medisinsk prinsipp i norsk rett så er det denne sammenhengen med de medisinske tilstandene man tenker på. Når kravet til symptomtyngde etter straffelovens psykosebegrep likevel er så høyt, har det medisinske prinsipp i norsk rett også klare likhetstrekk med det blandet psykologiske og medisinske prinsipp. For å erklæres utilregnelig etter et blandet prinsipp må gjerningspersonen ha vært i en nærmere angitt tilstand, samtidig som at det har vært en sammenheng mellom denne tilstanden og den straffbare handlingen. 63 Denne sammenhengen kan for eksempel være at er en årsakssammenheng mellom den psykiske lidelsen og den straffbare handlingen. 64 Selv om det ikke oppstilles noe krav om slik sammenheng i norsk rett er det god grunn til å tro at symptomtunge sinnstilstander som dekkes av lovens psykosebegrep har hatt en slik sammenheng med lovbruddet. Kanskje er det derfor mer presist å si at det gjelder et blandet prinsipp i norsk rett, eller i alle fall et modifisert medisinsk prinsipp. Det som prinsipielt er avgjørende er «[ ]den eventuelle innvirkningen som en psykisk lidelse kan anses å ha på den enkeltes ansvarskapasitet i en gitt handlingskontekst og i et gitt handlingsøyeblikk». 65 2.1.1 Usikkerhet ved tilregnelighetsvurderingen Det er opp til domstolen å beslutte om en tiltalt er tilregnelig og kan straffes, eller om han er utilregnelig og dermed ikke skal straffes. Beviskravet for tilregnelighet skal således styre hvordan domstolen skal forholde seg til eventuell usikkerhet som måtte oppstå. 66 Loven oppstiller som vilkår at en gjerningsperson må være psykotisk på handlingstidspunktet 67 og det kan knytte seg usikkerhet til flere deler av denne vurderingen. For at en tiltalt skal erklæres utilregnelig etter straffeloven (2005) 20 b må retten komme til at det eksisterer relevante symptomer som kan konstituere en psykotisk tilstand. Det kan da være usikkert om det i det hele tatt eksisterer slike symptomer. En psykotisk tilstand er et for- 60 61 62 63 64 65 66 67 NOU 2014: 10 s. 21 og 47. NOU 2014: 10 s. 47. NOU 2014: 10 s. 412. NOU 2014: 10 s. 47 NOU 2014: 10 s. 47 NOU 2014: 10 s. 412. NOU 2014: 10 s. 178 og Løvlie (2014) s. 323. Jf. straffeloven (2005) 20b. 10

hold som knytter seg til en persons bevissthetsprosesser og slike prosesser kan ikke observeres direkte. 68 Kunnskap om slike bevissthetsprosesser kan være basert på en persons meddelelse av sine bevissthetsprosesser, for eksempel ved at en person sier at han hører befalende stemmer som kontrollerer ham. Kunnskapen kan også baseres på slutninger som er trukket på bakgrunn av ytre omstendigheter, gjerne gjennom en fortolkning av menneskelig aktivitet. 69 Usikkerhet i tilregnelighetsvurderingen kan altså dreie seg om tilstedeværelsen eller fravær av et relevant faktum som kan ha rettsvirkninger. Dette er usikkerhet om faktum, altså faktisk usikkerhet og er en type usikkerhet som vanligvis skal komme tiltalte til gode. 70 Dersom retten finner det bevist at det foreligger relevante symptomer så er ikke det tilstrekkelig til å konstatere utilregnelighet. Den rettslige utilregnelighetstilstanden «psykotisk» er forbeholdt de særlige symptomtunge lidelsene. 71 Når retten har kommet til at det eksisterer relevante symptomer kan det være usikkert om disse symptomene er av en slik styrkegrad at det er tilstrekkelig til å føre til utilregnelighet. Usikkerheten skyldes da at de relevante symptomene vurderes i forhold til lovens begrep «psykotisk» og domstolen må avgjøre om de relevante symptomene har tilstrekkelig styrkegrad for å at de dekkes av lovens begrep. Eksistensen og styrkegraden av relevante symptomer kan ikke skilles klart fra hverandre. Hvorvidt et observert fenomen skal oppfattes som at det eksisterer et relevant symptom eller ikke, vil i stor grad bero på styrkegraden av fenomenet som observeres. Tilregnelighetsvurderingen knytter seg til handlingstidspunktet, og det kan derfor være usikkert om de relevante symptomene med tilstrekkelig styrke også forelå på handlingstidspunktet. 72 Det kan i denne sammenheng oppstå usikkerhet om hvorvidt symptomene som konstituerer utilregnelighet forelå på handlingstidspunktet, eller om de har kommet senere. Utilregnelighetstilstanden «psykotisk» er et vagt uttrykk i den forstand at det ikke er noen skarp grense for hvilke fenomener som dekkes av begrepet, og hvilke som faller utenfor. Denne semantiske vagheten gjelder for mange juridiske faguttrykk, og kjennetegnes gjerne med at det som oftest vil være tydelige grenser for hvilke fenomener som klart omfattes av begrepene, samtidig som det også finnes grensetilfeller hvor det oppstår usikkerhet. 73 Usikkerheten dreier seg da om hva som er det nærmere innholdet i lovens begrep «psykotisk», og 68 69 70 71 72 73 Andenæs (2004) s. 240. Andenæs beskriver forsett, men uttalelsene om at forsett er en bevissthetsprosess som ikke direkte kan observeres, gjelder også for bevissthetsprosessen utilregnelighet. Andenæs (2004) s. 240 og NOU 2014:10 s. 190. Andenæs (2004) s. 102. NOU 2014: 10 s. 49. Jf. straffeloven (2005) 20 b. Eckhoff (2001) s. 54. 11

om et aktuelt grensetilfelle dekkes av lovens begrep, eller ikke. Denne usikkerheten, som skyldes tvil om rettsregelens rekkevidde, innhold og anvendelse, er rettsanvendelsestvil. Rettsanvendelsestvil kommer ikke nødvendigvis tiltalte til gode. 74 På samme måte som for domstolene kan det oppstå usikkerhet hos de sakkyndige når de, basert på sine undersøkelser, skal stille en diagnose. Denne usikkerheten kan skyldes at det er tvil om tilstedeværelsen og styrken av relevante symptomer. Diagnosene stilles etter en vurdering av om en person fremviser relevante symptomer av tilstrekkelig styrke. Ettersom symptomene i seg selv er graduelle, og de tilstandene som konstituerer utilregnelighet neppe er svart-hvitt fenomener, vil det ofte forekomme tvilstilfeller. 75 Det kan også oppstå uenighet blant de sakkyndige om hvorvidt de ulike kriteriene for en diagnose er oppfylt, eller hvordan relevante symptomer skal tolkes. 76 Det kan også være uklart om en diagnose som stilles oppfyller lovens psykosebegrep. De sakkyndige stiller sine diagnoser etter diagnosesystemet ICD-10, 77 og det medisinske psykosebegrepets manglende sammenfall med det rettslige begrepet kan føre til usikkerhet når det medisinske psykosebegrepet skal oversettes til et rettslig psykosebegrep. 78 Hvor strengt beviskravet for tilregnelighet er, får betydning for hvordan domstolen skal møte den usikkerheten som kan oppstå. En gjennomgående svakhet ved mange drøftelser av beviskravet for tilregnelighet er at det ofte er uklart om det foreslåtte beviskravet skal gjelde for alle disse typene usikkerhet eller bare for enkelte. 79 Når det i rettspraksis og i juridisk litteratur snakkes om beviskravet for tilregnelighet, er det ikke gitt at dette omhandler alle de nevnte tilfeller av usikkerhet. Det er heller ikke gitt at argumentene for et spesifikt beviskrav gjør seg gjeldende med samme tyngde i alle usikkerhetstilfellene. 2.2 Rettspraksis 2.2.1 Et domstolsskapt beviskrav Hvorvidt det alminnelige strafferettslige beviskravet også gjaldt for tilregnelighet, eller om det eventuelt var et annet beviskrav som her gjorde seg gjeldende, var lenge et spørsmål som 74 75 76 77 78 79 Andenæs (2004) s. 102. Jerkø (2015) s. 567. Dette kan illustreres med de sakkyndiges uenighet i 22.juli-rettssaken (RG 2012 s. 1153). Store medisinske leksikon https://sml.snl.no/icd-10. Forholdet mellom sakkyndige og domstolene er et eget omfattende og omdiskutert tema som ikke vil bli behandlet i denne oppgaven. For mer om problemstillinger som knytter seg til sakkyndiges rolle, se NOU 2014: 10 Del III. Slik uklarhet finnes for eksempel hos Andenæs og Strandbakken i deres redegjørelse for gjeldene rett etter Rt. 1979 s. 143, se Andenæs (2004) s. 310, Strandbakken (2003) s. 406-407. 12

domstolene ikke hadde tatt stilling til. 80 Spørsmålet om beviskravet for tilregnelighet ble behandlet av Høyesterett i en avgjørelse inntatt i Rt. 1979 s. 143, og denne avgjørelsen har siden fått stor betydning for praktiseringen av beviskravet i norsk rett. Høyesteretts uttalelser i Rt. 1979 s.143 er tatt til uttrykk for at det var tilregneligheten som måtte bevises, og at det ikke var like strenge krav til bevisenes styrke som det stilles for de øvrige straffbarhetsvilkårene. 81 Dette standpunktet ble fulgt opp i en avgjørelse inntatt i Rt. 2003 s. 23 hvor det i avsnitt 13 vises til Rt. 1979 s. 143 som begrunnelse for at beviskravet for tilregnelighet ikke er like strengt. Dette har også vært praksis frem til i dag. 82 Spørsmål om beviskrav for tilregnelighet ble også behandlet i 22. juli-rettssaken. Oslo tingrett viste her til de ovennevnte dommene, og la til grunn et tilsvarende beviskrav. 83 Rettskildevekten av tingrettens dom er begrenset, 84 men den illustrerer at rettspraksis etter Rt. 1979 s. 143 baserer seg på en domstolsskapt rettsregel. 85 I det følgende vil jeg se nærmere på Rt. 1979 s. 143, og presentere de avklaringene av rettstilstanden som fremkom der, samt trekke frem de momentene som fremdeles ble stående uavklart. Videre vil jeg gjennomgå rettspraksis frem til i dag for å undersøke om den etterfølgende rettspraksis har bidratt til å avklare de ubesvarte spørsmålene etter Rt. 1979 s. 143. 2.3 Rt. 1979 s. 143 2.3.1 Presentasjon Saken ble behandlet av Høyesterett i avdeling, som enstemmig dømte en mann for drap, og ila ham en straff på 6 års fengsel. Tiltaltes tilregnelighet var et spørsmål i saken. Det ble anket både over saksbehandlingsfeil og lovanvendelse. I lovanvendelsesanken, som er relevant i forhold til spørsmålet om beviskravet for tilregnelighet, ble det anført at det var en lovanvendelsesfeil at lagmannen i rettsbelæringen uttrykte at det «[...] ikke stilles de samme krav til bevisets styrke som når det gjelder spørsmålet om den tiltalte har foretatt handlingen». 86 Anken ble forkastet. Høyesterett uttalte først at det hverken i lovtekst eller i praksis var noen presis formulering av beviskravet. 87 Videre konkluderte Høyesterett, i tråd med lagmannens rettsbelæring, at det ikke kunne stilles like strenge krav til bevis for tilregnelighet som for at tiltalte hadde begått handlingen han var tiltalt for. I motsetning til lagmannen, mente Høyesterett at det ikke var tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt. 88 80 81 82 83 84 85 86 87 88 NOU 2014: 10 s. 179. De sentrale uttalelsene finnes i Rt. 1979 s. 143, på s. 147. Gjeldende rett er for øyeblikket under debatt og NOU 2014: 10 foreslår flere lovendringer i kapittel 26. RG.2012 s. 1153 på s. 73-74. Eckhoff (2001) s. 160. I NOU 2014: 10 s. 195 beskrives dagens rettstilstand som domstolsskapt rett. Rt. 1979 s. 143 på s. 146. Rt. 1979 s. 143 på s. 147. Rt. 1979 s. 143 på s. 147. 13

Dommen er trukket frem i juridisk teori som den grunnleggende avgjørelsen av spørsmålet om hvilket beviskrav som gjelder ved tvil om tilregnelighet. 89 I tillegg er det uttalelser i dommen som er tatt til utrykk for at det er tilregnelighet som må bevises, altså at det er dette som er bevistemaet. 90 Selv om Høyesterett kommer med uttalelser, både om beviskravet og bevistemaet, er ikke disse presise og entydige. Hvordan uttalelsene skal forstås, og hvilke slutninger som kan trekkes fra dommen, er derfor avhengig av hvordan disse tolkes. Som jeg kommer tilbake til i kapittel 2.3.4, er det en viss uenighet om tolkningen av Rt. 1979 s. 143 i juridisk teori. I det følgende vil jeg analysere de relevante uttalelsene i dommen som dreier seg om bevistema og beviskrav før jeg presenterer hvordan dommen er tolket i juridisk teori. 2.3.2 Bevistema Problemstillingen dreier seg i denne sammenhengen om hvorvidt det er tilregnelighet eller utilregnelighet som må bevises. Høyesterett sier ikke tydelig at bevistemaet er tilregnelighet, men kommer med følgende uttalelser som peker på at dette bevistemaet forutsettes: «Og selv om konklusjonen viser at de sakkyndige ikke har ansett tiltalte som sinnssyk på gjerningstiden, må tiltalte likevel frifinnes for straff dersom retten - på grunn av premissene i den rettspsykiatriske erklæring eller av andre grunner - finner det tvilsomt om tiltalte var tilregnelig da den straffbare handling ble begått.» 91 Denne uttalelsen har blitt tatt til uttrykk for at Høyesterett anså at det var tilregneligheten som måtte bevises. 92 Høyesterett uttaler at tiltalte må frifinnes dersom det er tvil om tilregneligheten. Tvil oppstår når det er usikkert om det faktum som det knyttes rettsvirkninger til er tilstrekkelig bevist. Tvilen knytter seg altså til bevistemaet. Når Høyesterett uttrykker at tiltalte må frifinnes dersom det er tvilsomt om han var tilregnelig, kan det tolkes som at de mener at tilregneligheten er bevistemaet. Tilregneligheten må bevises for at en person skal kunne straffes, og tvil om dette fører til frifinnelse. Hadde det derimot vært utilregnelighet som var bevistemaet, så ville det vært mer presist å formulere det som «tvil om utilregnelighet». Dommen inneholder også andre formuleringer som tyder på at Høyesterett mener at tilregneligheten er bevistema: «Skulle de rettspsykiatrisk sakkyndige komme til forskjellige konklusjoner, må tiltalte etter min mening frifinnes for straff med mindre retten - det vil si lagretten i saker som 89 90 91 92 Andenæs (2004) s. 310, Jerkø (2015) s. 559, Strandbakken (2003) s. 406-408. NOU 2014: 10 s. 179. Rt. 1979 s. 143, på s. 147. NOU 2014: 10 s. 179. 14

behandles ved lagmannsrett - skulle finne at det ikke kan være noen rimelig tvil om at tiltalte var tilregnelig på gjerningstiden.» 93 Valget av bevistema drøftes ikke uttrykkelig av Høyesterett utover det som fremkommer i disse uttalelsene. Dette kan muligens skyldes at de anså dette spørsmålet som avklart i andre rettskilder, og at det derfor ikke var nødvendig med noen videre drøftelse. Riktignok hadde Straffelovkomitéen uttalt at det var utilregnelighet som var bevistema og at «[e]n person må betraktes som normal inntil det motsatte er godtgjort.» 94 I Ot. prp. nr. 11 (1928) s. 5 gikk det likevel klart frem at det var tilregneligheten som var bevistemaet og dette hadde også støtte i juridisk litteratur. 95 Sammenholdes uttalelsene i Rt. 1979 s. 143 med disse rettskildene, fremstår det som at bevistemaet er tilregnelighet. Høyesterett trekker ikke selv frem disse rettskildene, og det fremgår ikke hvorvidt det er foretatt noen slik avveining. Det er derfor vanskelig å si om begrepsbruken er bevisst og forankret i rettskilder, eller om den er mer tilfeldig. 2.3.3 Beviskravet Hvilket beviskrav som gjelder, vil få avgjørende betydning for om domstolene i tvilstilfeller konkluderer med tilregnelighet eller utilregnelighet. I Rt. 1979 s. 143 er problemstillingen om det alminnelig strafferettslige beviskravet også gjelder for tilregnelighet. Høyesteretts behandling av beviskravet starter med en redegjørelse av rettstilstanden: «Det er ikke gitt og kan vanskelig gis lovregler om hvilke krav til bevis som må stilles når det i en straffesak blir reist spørsmål om tiltaltes tilregnelighet på gjerningstiden. En presis formulering av beviskravet kan heller ikke utledes av rettspraksis.» 96 Høyesterett uttrykker tydelig at dette er et spørsmål som ikke har noen løsning i lovteksten, og at det heller ikke foreligger rettspraksis som direkte avklarer spørsmålet. Det fremstår som klart at Høyesterett oppfatter at de står ovenfor en problemstilling hvor deres løsning vil kunne få stor innflytelse på rettstilstanden. Høyesteretts prejudikater oppfattes tradisjonelt for å være nær bindende for lavere rettsinstanser, samtidig som de er en tungtveiende rettskilde for Høyesterett selv. 97 I slike tilfeller vil Høyesteretts løsninger kunne føre til en domsstolsskapt rettsregel, og det er derfor svært viktig at slike regler bygger på tilstrekkelige og velbegrunnede argumenter. Som jeg kommer tilbake til, er nettopp mangelen på en slik begrunnelse en stor svakhet ved denne dommen. 93 94 95 96 97 Rt. 1979 s. 143, på s. 147. S.K.I. 1925 s. 65, sitert fra NOU 2014:10 s. 179. Andenæs (1965) s. 301-302, sitert fra NOU 2014: 10 s. 179. Rt. 1979 s. 143, på s. 147. Eckhoff (2001) s. 159-160. 15

Etter å ha omtalt rettstilstanden uttaler Høyesterett seg mer konkret om beviskravets styrke: «Jeg er enig med lagmannen i at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke som når det gjelder spørsmål om bevis for at tiltalte har begått den handlingen som er angitt i tiltalebeslutningen. Men jeg er ikke uten videre enig med lagmannen i at en overvekt av sannsynlighet er tilstrekkelig.» 98 Det uttrykkes klart at det ikke stilles samme krav til bevisets styrke som for at tiltalte har begått en straffbar handling. For at domstolen skal straffe en tiltalt, må det bevises utover enhver rimelig tvil at han har begått den straffbare handlingen han er tiltalt for. 99 Det alminnelige strafferettslige beviskravet gjelder altså for dette forholdet. Når Høyesterett da uttaler at det ikke stilles samme krav til bevisets styrke for tilregnelighet, tyder det på at de mener at det gjelder et annet beviskrav for tilregnelighet, og at dette ligger lavere enn det alminnelig strafferettslige beviskravet. Når Høyesterett videre uttrykker at sannsynlighetsovervekt ikke uten videre er tilstrekkelig, tyder det på at de mener at beviskravet generelt sett ligger noe høyere enn sannsynlighetsovervekt. Formuleringen «ikke uten videre» kan indikere at Høyesterett ikke avskjærer muligheten for at sannsynlighetsovervekt kan være tilstrekkelig i visse tilfeller, men at det i denne saken måtte stilles noe strengere krav enn det. Høyesteretts uttalelser tyder her på at det alminnelig strafferettslige beviskravet ikke gjelder for tilregnelighet, men de etterfølgende uttalelsene kompliserer likevel forståelsen av beviskravet: «Skulle de rettspsykiatrisk sakkyndige komme til forskjellige konklusjoner, må tiltalte etter min mening frifinnes for straff med mindre retten - det vil si lagretten i saker som behandles ved lagmannsrett - skulle finne at det ikke kan være noen rimelig tvil om at tiltalte var tilregnelig på gjerningstiden. Men den omstendighet at muligheten av sinnssykdom på gjerningstidspunktet er nevnt i den rettspsykiatriske erklæringen, er ikke tilstrekkelig til at tiltalte må anses utilregnelig og derfor frifinnes.» 100 Når Høyesterett uttaler at rimelig tvil om en tiltalts tilregnelighet fører til frifinnelse, er det en formulering som kan tyde på at det alminnelige strafferettslige beviskravet gjelder. Basert på denne uttalelsen, er det altså kun ved rimelig tvil om tiltaltes tilregnelighet at han frifinnes. Med andre ord må tilregneligheten bevises utover enhver rimelig tvil. Det er den samme for- 98 99 100 Rt. 1979 s. 143, på s. 147. Andenæs (2004) s. 102, Strandbakken (2003) s. 356 og 366. Det følger av prinsippet «In dubio pro reo», eller uskyldspresumsjonen, som også er stadfestet i EMK art. 6 nr. 2 og SP art. 14 nr. 2. Rt. 1979 s. 143, på s. 147. 16

muleringen som brukes for å beskrive det alminnelig strafferettslige beviskravet. 101 Ser man denne uttalelsen i lys av det som sies om et senket krav til bevisets styrke, tyder det på at Høyesterett mener at det alminnelige strafferettslige beviskravet gjelder for tilregnelighet, men at det skal mer til før tvilen anses rimelig. 102 På den annen side er det også tenkelig at den «rimelige tvil» ikke henviser til det alminnelige strafferettslige beviskravet, men kun til den tvil som skal komme tiltalte til gode. Dersom man senker beviskravet, til for eksempel kvalifisert sannsynlighetsovervekt, så kan man fremdeles si at det kun er den rimelige tvil som kommer tiltalte til gode. Et senket beviskrav godtar likevel større grad av tvil før den anses rimelig. De tre uttalelsene som jeg har fremhevet er hentet fra ett og samme avsnitt i dommen. 103 Det kan fremstå som at Høyesterett i samme avsnitt både argumenterer for at det alminnelig strafferettslige beviskravet skal gjelde, samtidig som de argumenterer for et senket beviskrav. Uttalelsene fremstår som logisk uforenelige, og i juridisk teori er det ikke enighet om hvordan disse uttalelsene skal tolkes. Det alminnelige strafferettslige beviskravet kan ikke gjelde for tilregnelighet samtidig som det også gjelder et annet beviskrav. Enten så kreves det bevis utover enhver rimelig tvil for tilregnelighet, eller så kreves det ikke. Begge disse tolkningsalternativene fremkommer i juridisk litteratur og hvilket av dem som legges til grunn er avgjørende for hvilket beviskrav som anses gjeldende etter Rt. 1979. s. 143. Uavhengig av hvilket av disse tolkningsalternativene som legges til grunn, etterlater dommen spørsmål om hvorvidt et utledet beviskrav skal gjelde alle de ulike utilregnelighetstilstandene. I dommen er det utilregnelighetstilstanden «sinnssykdom», som senere ble erstattet med «psykotisk», som behandles, og det er ikke klare holdepunkter for at uttalelsene i Rt. 1979 s. 143 skal gjelde for de øvrige utilregnelighetstilstandene. Det er også uklart om beviskravet skal gjelde for alle typer usikkerhet ved tilregnelighetsvurderingen, eller kun enkelte. Som påpekt i punkt 2.1.1 kan usikkerheten knytte seg til flere sider av tilregnelighetsvurderingen. Det fremgår ikke av Høyesteretts uttalelser om de har tatt høyde for disse nyansene, og for de ulike problemstillingene som knytter seg de ulike usikkerhetsmomentene. Høyesteretts uttalelser er lite egnet til å trekke presise slutninger om det nærmere innholdet av beviskravet for tilregnelighet, utover at det ikke var tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for å erklære tiltalte tilregnelig i denne saken. Dommen gir relativt klare holdepunkter for at det er tilregneligheten som anses som bevistema dersom dette ses i sammenheng med de øvrige rettskildene som forelå. Rt. 1979 s. 143 etterlot ikke noen presis avklaring av innholdet i beviskravet for 101 102 103 Strandbakken (2003) s. 356. Andenæs (2004) s. 310 og Strandbakken (2003) s. 406-407. Rt. 1979 s. 143, på s. 147. 17

tilregnelighet. Uenigheten i juridisk teori gjør at rettstilstanden etter Rt. 1979 s. 143 til dels ennå er uavklart på dette punktet. 2.3.4 Juridisk teoris forståelse av Rt. 1979 s. 143 Johs Andenæs er blant dem som i juridisk teori har gitt uttrykk for at Rt. 1979 s. 143 skal forstås som at det er kravene til bevisets styrke som er senket, mens det alminnelige strafferettslige beviskravet opprettholdes. 104 Den tiltaltes tilregnelighet må, etter denne tolkningen, bevises utover enhver rimelig tvil, men bevisene som legges til grunn for å konkludere med tilregnelighet trenger ikke være av samme styrke som når man legger andre forhold til grunn. Asbjørn Strandbakken poengterer at Høyesterett i Rt. 1979 s. 143, angir to forskjellige bevisnivå i beskrivelsen av beviskravet og at «[d]et kan virke uheldig å tillegge det samme begrepet ulike betydning i ulike sammenhenger.» 105 Han går ikke nærmere inn på hvordan han forstår disse motstridende uttalelsene, men konkluderer, basert på etterfølgende rettspraksis med at beviskravet «rimelig tvil» også gjelder for tilregnelighet. 106 Både Andenæs og Strandbakken har altså uttrykt at det alminnelige prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode også gjelder for tilregnelighet, men at det kan råde større usikkerhet før tvilen anses rimelig. 107 Denne tolkningen harmoniserer til en viss grad den logiske motsigelsen som ligger i de sentrale uttalelsene i Rt. 1979 s. 143. Ved å skille mellom uskyldspresumsjonen og kravene til bevisenes styrke, vil denne tolkningen innebære at også tilregnelighet må bevises utover enhver rimelig tvil, men det skal mer til før tvilen anses rimelig. Denne forståelsen er blitt kritisert i annen juridisk teori, hvor det presenteres et annet tolkningsalternativ. Kritikken trekker frem at denne forståelsen inneholder en logiske brist. Dersom noe skal bevises utover enhver rimelig tvil må det bety at de bevisene som føres ikke etterlater noen slik tvil. Hvor mye tvil som knytter seg til en domsavgjørelse beror nettopp på styrken av bevisene som føres. Det er derfor logisk uforenelig å si at man, basert på bevis som er så svake at de etterlater rimelig tvil, finner noe bevist utover enhver rimelig tvil. Slik kritikk fremkommer i Markus Jerkøs artikkel "Beviskravet for tilregnelighet". Han uttrykker at tolkningen som presenteres av Andenæs og Strandbakken vanskeliggjør en usikker rettstilstand ved å innføre en diffus begrepsbruk, som i realiteten sier at beviskravet for tilregnelighet 104 105 106 107 Andenæs (2004) s. 310. Strandbakken (2003) s. 407. Strandbakken (2003) s. 407. Andenæs (2004) s. 310 og Strandbakken (2003) s. 406-407. 18

er det samme som det alminnelig strafferettslige beviskravet, bare lavere. 108 Jerkø mener at Rt. 1979 s. 143 gir uttrykk for at beviskravet for tilregnelighet er senket i forhold til det alminnelige strafferettslige beviskravet. Beviskravet defineres ikke klart utover at det ligger et sted mellom sannsynlighetsovervekt og et krav om bevis utover enhver rimelig tvil. 109 2.3.5 Beviskravet etter Rt. 1979 s. 143 Høyesteretts uttalelser gir ikke noe klart svar på hvilket beviskrav som gjelder, og disse uklarhetene har ikke fått noe svar i ettertid. 110 Uklarhetene har i stedet blitt fulgt opp i senere rettspraksis. 111 Hvilket beviskrav som utledes av Rt. 1979 s. 143 beror derfor på hvilket tolkningsalternativ man velger. Skal Høyesterett tas på ordet, er det kravene til bevisenes styrke som er senket, mens det alminnelige strafferettslige beviskravet opprettholdes. Denne tolkningen ligger nært opp til ordlyden i Høyesteretts uttalelser. Når beviskravet for de øvrige straffbarhetsvilkårene krever bevis utover enhver rimelig tvil og det i Rt. 1979 s. 143 ikke entydig uttales at dette beviskravet fravikes, kan det tolkes som at dette beviskravet også gjelder for tilregnelighet. Selv om Høyesteretts ulike formuleringer kan gi uttrykk for ulike beviskrav fremkommer det ingen argumenter eller begrunnelse for at det gjelder et annet beviskrav for tilregnelighet enn for de øvrige straffbarhetsvilkårene. Høyesterett tar likevel ikke stilling til hva det betyr at kravene til bevisets styrke ikke er like strenge, og det fremkommer heller ikke noen drøftelse eller begrunnelse for en slik løsning. 112 Dersom det alminnelig strafferettslige beviskravet skal gjelde er det en logisk selvmotsigelse at kravene til bevisets styrke samtidig er senket. 113 At det alminnelig strafferettslige beviskravet gjelder for tilregnelighet harmonerer muligens best med Høyesteretts egne uttalelser, men den selvmotsigelsen som ligger i uttalelsene gjør at det er god grunn til å være kritisk til dette tolkningsalternativet. Det andre tolkningsalternativet er at det alminnelig strafferettslige beviskravet ikke gjelder for tilregnelighet. Det er også grunn til å være kritisk til denne tolkningen. Dersom man legger til grunn at det i Rt. 1979 s. 143 konkluderes med et senket beviskrav, har Høyesterett fraveket både overvektsprinsippet, som er det alminnelige beviskravet i sivilretten, 114 og det alminnelige strafferettslige beviskravet, uten å begrunne dette nærmere. Høyesterett har da lagt til 108 109 110 111 112 113 114 Jerkø (2015) s. 559. Jerkø (2015) s. 559. Jerkø (2015) s. 559. Jf, Rt. 2003 s. 23, i avsn. 15 flg. NOU 2014: 10 s. 180. Se kapittel 2.3.4 for en forklaring av denne selvmotsigelsen. Robberstad (2009) s. 263. 19