KJÆRE IJEAWELE, eller Et feministisk manifest på femten forslag Chimamanda Ngozi Adichie Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen
Til Uju Egono. Og til lillesøsteren min, Ogechukwu Igmelu. Med kjærligste hilsen.
Forord For et par år siden, da en barndomsvenninne, som var blitt en fantastisk, sterk og god kvinne, ba meg fortelle henne hvordan hun skulle oppdra sin nyfødte jente som feminist, var min første tanke at det visste jeg ikke. Oppgaven føltes for stor. Men jeg hadde snakket offentlig om feminisme, og kanskje det gjorde at hun tenkte at jeg var ekspert på feltet. I årenes løp hadde jeg hjulpet til med å passe mange av ungene til dem jeg var glad i; jeg hadde jobbet som barnevakt og bidratt i oppdragelsen av nevøene og niesene mine. Jeg hadde observert og lyttet en hel del, og jeg hadde tenkt enda mer. Jeg bestemte meg for å skrive et brev som svar på min venninnes forespørsel, som jeg håpet ville være ærlig og pragmatisk, samtidig som det også skulle være et slags kart over min egen feministiske tankegang. Denne boka er en versjon av det brevet, med enkelte endringer av detaljer. Nå som jeg også er mor til en herlig jentebaby, skjønner jeg hvor lett det er å dele ut råd om å oppdra et barn når man ikke selv står overfor den enormt komplekse oppgaven det er. Likevel mener jeg at det er moralsk presserende å ha ærlige samtaler om en annerledes barneoppdragelse, om å prøve å skape en mer rettferdig verden for kvinner og menn.
Venninnen min sendte meg et svar der det sto at hun skulle «prøve» å følge opp forslagene mine. Og når jeg nå, som mor, leser gjennom dem, er jeg også fast bestemt på å prøve.
Kjære Ijeawele, For en fryd. Og så nydelige navn: Chizalum Adaora. Hun er så vakker. Bare en uke gammel, og så ser hun allerede ut til å være nysgjerrig på verden. Så praktfullt gjort å sette et menneske til verden. «Gratulerer» føles for puslete. Meldingen din fikk meg til å gråte. Du vet at det hender jeg blir latterlig følelsesladd. Du skal vite at jeg tar oppdraget ditt om å si hvordan hun kan oppdras som feminist dypt alvorlig. Og jeg skjønner hva du mener med at du ikke alltid vet hva en feministisk respons på ulike situasjoner burde være. For meg er feminisme alltid kontekstavhengig. Jeg har ingen regler som er meislet i stein; det nærmeste jeg kommer en oppskrift, er mine to «Feministverktøyer», og jeg skal la dem være et utgangspunkt. Det første er premisset, den faste og ubøyelige troen du tar utgangspunkt i. Hva er dette premisset? Ditt feministiske premiss bør være: Jeg betyr noe. Jeg betyr like mye. Ikke «hvis bare». Ikke «gitt at». Jeg betyr like mye. Punktum. Det andre verktøyet er et spørsmål: Kan du snu opp ned på X og få det samme resultatet? For eksempel: Mange tror at en feministisk respons fra en kvinne på ektemannens utroskap bør være å gå fra ham. Men jeg mener at det å bli også kan være et feministisk valg, avhengig av kontekst. Hvis Chudi ligger
med en annen kvinne og du tilgir ham, ville det samme ha vært tilfellet hvis du lå med en annen mann? Hvis svaret er ja, så kan ditt valg om å tilgi ham være et feministisk valg, ettersom det ikke er betinget av ulikhet mellom kjønnene. Dessverre er realiteten sånn i de fleste ekteskap at svaret på det spørsmålet ofte ville ha vært nei, og grunnen ville ha vært kjønnsbasert den absurde forestillingen om at «menn er menn», som innebærer at man setter en mye lavere standard for menn. Jeg har noen forslag til hvordan du skal oppdra Chizalum. Men husk at det kan hende at hun selv om du skulle gjøre alt jeg foreslår, ender opp med å bli annerledes enn det du håpet på, for livet går sin gang. Det viktige er at du prøver. Først og fremst må du alltid stole på instinktene dine, for kjærligheten til barnet vil vise vei. Dette er forslagene mine: FØRSTE FORSLAG Vær et helt menneske. Morsrollen er en praktfull gave, men ikke definer deg gjennom morsrollen alene. Vær et helt menneske. Barnet ditt vil ha glede av det. Den banebrytende amerikanske journalisten Marlene Sanders, som var den første kvinnen som rapporterte fra
Vietnamkrigen (og som var mor til en sønn), ga en gang dette rådet til en yngre journalist: «Unnskyld deg aldri for at du arbeider. Du elsker jobben din, og at du elsker jobben din, er en stor gave til barnet ditt.» Jeg syns dette er så klokt og rørende. Du trenger ikke engang å elske jobben din; du kan bare elske det jobben din gjør for deg selvsikkerheten og tilfredsstillelsen som følger med å ta i et tak og tjene penger. Det overrasker meg ikke at svigerinnen din sier at du bør være en «tradisjonell» mor og bli hjemmeværende, at Chudi har råd til ikke å ha en toinntektsfamilie. Folk benytter ordet «tradisjon» selektivt, for å rettferdiggjøre hva som helst. Si til henne at en toinntektsfamilie faktisk er i tråd med ekte igbotradisjon, for ikke bare drev kvinner med jordbruk og handel før britenes kolonialisering, i deler av Igboland var handel til og med utelukkende en kvinnesyssel. Hvis det å lese ikke var så fremmed for henne, ville hun ha visst det. Ok, den syrligheten var for å muntre deg opp. Jeg vet at du er irritert og du er det med rette men det beste er virkelig å ignorere henne. Alle kommer til å ha en mening om hva du bør gjøre, men det viktigste er hva du selv ønsker, ikke hva andre ønsker at du skal ønske. Vær så snill å avfeie tanken om at morsrollen og yrkeslivet utelukker hverandre. Våre mødre jobbet fulltid da vi vokste opp, og det gikk bra med oss i hvert fall med deg, det gjenstår å se med meg.
I disse neste ukene som nybakt mor skal du være snill mot deg selv. Be om hjelp. Forvent å få hjelp. Superkvinner fins ikke. Barneoppdragelse handler om å øve seg og å elske. (På engelsk er ordet dessverre gjort om til et verb parenting og det tror jeg er årsaken til det globale middelklassefenomenet med at barneoppdragelse er blitt en endeløs, angstpreget reise fylt med skyldfølelse). Gi deg selv rom for å mislykkes. En nybakt mor vet ikke nødvendigvis hvordan hun skal roe ned et gråtende barn. Ikke anta at du burde vite alt. Les bøker, slå opp ting på internett, spør eldre foreldre, eller bare prøv og feil. Men fokuser først og fremst på å være et helt menneske. Sett av tid til deg selv. Ivareta dine egne behov. Vær så snill å ikke tenke på det som at du skal «klare alt». I vår kultur dyrkes forestillingen om kvinner som «klarer alt», uten at det stilles spørsmål ved premisset for dette bifallet. Jeg er helt uinteressert i debatten omkring kvinner som «klarer alt», for det er en debatt som forutsetter at det å gi omsorg og husarbeid utelukkende er kvinneoppgaver, et syn jeg tar sterkt avstand fra. Hus- og omsorgsarbeid bør være kjønnsnøytralt, og vi bør ikke spørre om en kvinne kan «klare alt», men hvordan vi best kan hjelpe foreldre med deres felles plikter på jobben og i hjemmet. ANDRE FORSLAG