Skattekiste og velmaktsgrunnlag. Manus til bruk for Los-korps, turistguider og andre. Av Kari Gjæver Pedersen

Klippfisken Skattekiste og velmaktsgrunnlag Manus til bruk for Los-korps, turistguider og andre. Av Kari Gjæver Pedersen på oppdrag fra Verdiskapingspiloten Atlanterhavsvegen Bud-Kristiansund, Møre og Romsdal fylke 1

Innhold side 1. Naturen gir livspremissene 3 2. Klippfiskens reisende historie 6 3. Klippfisken kommer til Kristiansund 7 4. Bud-Kristiansund. Klippfiskens hovedscene 9 5. Fisket og livet rundt det 11 6. Grunneierne. Makt og ufrihet 13 7. Fiskerne. Hvem var de og hvordan levde de? 15 8. Kokkene i buene 17 9. Klippfiskens herrer og andre deltakere 19 10. Sosiale strukturer og forandringer klippfisken medførte 22 11. Klippfiskens betydning for miljøet og lokalsamfunnet 25 12. Fisken og kvaliteten 27 13. Handelsklassene for klippfisk 30 14. Emballasje. Salgsplakater og beskyttelse 31 15. Produsentene og salgsleddene 32 16. Markedsføringen i Norge og utlandet 35 17. Klippfisken i dag 36 18. Når og hvor spiser man klippfisk? 38 19. Lag den selv! 40 20. Fremtiden 45 Kilder og litteratur: 46 Heftet er produsert i 1000 eks. august 2008 Lay-out og tilrettelegging: info.avdelinga/jostein Fuglset Trykk: EKH 2

Foto: Øyvind Schanche 1. Naturen gir livspremissene Da de første menneskene kom sørfra for å slå seg ned i det som i dag er Norge, var det ikke mye land de hadde å boltre seg på. En smal stripe langs kysten var det hele. Innlandet var dekket av massiv is, og det skulle gå nærmere 6000 år før den skulle forsvinne og folk kunne bli bofast og dyrke noe der. De første bosetterne var tilfreds med det som kan se ut som en sesongnomadisk tilværelse i vest. De satte opp telt eller gammer i vikene, og de levde av jakt og fiske, frukt og bær. Havet var rikt på en rekke fiskearter og på sel, niser, hval og andre sjødyr. Trolig var det reinsdyr i området også. I hvert fall vet vi at slike dyreflokker fantes sør for den store breen der disse menneskene sannsynligvis kom reisende fra. Mye av det vi vet er basert på restene som er funnet etter bosteder eller rasteplasser, eller det vi kan finne av pilespisser og lignende. Det kan dateres og forskes på. Og det gjøres. De første funnene som ble gjort på Nordvestlandet fra perioden 8000 til 7000 før Kristus, ble gjort ved Voldvatnet på Nordlandet i Kristiansund. Senere er det gjort mange flere funn, og de fleste funnstedene ligger 30-40 meter over dagens strandlinje. Vi sier at disse funnene tilhører Fosnakulturen, en jakt- og fangstkultur som fantes langs vestkysten av Midt-Norge og Oslofjorden i steinalderen. Navnet kommer av Kristiansunds tidligere navn, Fosna. 3

Geografien og funnstedene forteller at de som bodde her hadde tilgang til båter. Vi vet det fordi rester etter leirplasser er funnet på steder som på denne tiden må ha vært øyer. Både fisk, skjell, muslinger, og dessuten sel, sjøfugl og egg stod på menyen. Vi regner også med at planter og røtter har inngått i kostholdet, at elg og hjort etter hvert ble viktige fangstmål. Reinen i fjellene må også ha hatt stor betydning. Torsken, eller en forvariant av den, fantes også da. Funn viser et bredt utvalg av fiskeben i ulike historiske restelag. Noen av dem indikerer mer fisk enn noe annet næringsmiddel. Til alle tider har altså kystbefolkningen på Nordmøre og Romsdal levd i absolutt nærhet til naturens matfat. For at andre også etter hvert skulle få en bit av herlighetene, ble bevaring og rask transport av fisken et nøkkelord for at kvaliteten skulle holde seg helt frem til den endelige mottakeren. Men der vi i dag tyr til hjelpemidler som rask innfrysing og effektiv distribusjon, var mulighetene færre jo lenger bak i historien vi beveger oss. Klarte man å finne en metode som kunne holde maten spiselig gjennom en lang sesong, og samtidig evnet å bevare smaksopplevelsen og noen næringsstoffer på kjøpet, hadde man virkelig noe man kunne satse på. Langs kysten av det som i dag er kommunene Fræna, Eide, Averøy og Kristiansund var det naturen som satte premissene for livet. Det ga seg selv at man ble sanker, fisker og fangstmann. Slik sett er den tidlige vestlendingen en representant for det fortsatt typisk norske: for fiskerbonden. Den seige, værbitte, utholdende, arbeidsomme mannen og kvinnen som praktisk talt steg ut av landskapet. De begynner etter hvert å dyrke jorda, de sår og høster, de jakter i fjellene og på slettene, de drar ut når fisken gyter, de setter opp telt og hus i le, de søker beskyttelse mot været og vinden, og kanskje finner de nye måter å lagre maten på. Kanskje tørker de den, kanskje henger de den, kanskje legger de den på svabergene, kanskje røyker de den over bålet. Noe gjør de. Noe finner de ut ved et lite uhell, noe har de tenkt seg til. Og etter som tiden går, ender de opp med mange metoder og mange yrkeshemmeligheter som er brukbare i det småkuperte og vide landskapet ut mot det store blå. Noen ble sjøfarere også. I lange perioder var nettopp dette området et viktig utfartssted enten man ville vestover mot Island, Orknøyene og England, sydover mot Bergen, Danmark og Europa eller mot nord, mot Nord-Norge, Russland eller Grønland. Noen kombinerte reisene med varehandel. Fisk var særlig aktuelt som byttemiddel. Tilbake fikk man andre varer man hadde bruk for, såkorn eller pels for eksempel. Noen reiser var politikk og alliansebygging. I vikingtiden og middelalderen var dagens Møre og Romsdal uhyre sentralt. Flere viktige momenter i Norges historie hører til her: Kong Øystein Magnusson hadde for eksempel en kongsgård på Hustad, og Harald Hårfagre, eller Harald Luva som han ble kalt, klippet visstnok håret på Bremsnes etter at han hadde samlet riket. Det var nok på høy tid. Luva betyr nemlig bustehode. 4

Farene lurte imidlertid mange steder. Hustadvika var ikke å spøke med, og utallige er de skipsvrakene som ligger på bunnen her. Men så gjerne man enn ville, var det ikke mulig å komme seg innaskjærs på denne strekningen. Selv om geografien kan se yndig ut, finnes det altså en heftig tanngard under smilet. Ennå i dag er Hustadvika synonymt med tøffe værforhold både til lands og til vanns. Og havet gjør ikke forskjell verken på turister eller lokalbefolkning. Under vann er det dog stille. Og her i den mørke roen befinner kystens lokale gull seg. Torsken. Denne deilige, hvitkjøttede fisken, som kommer i stimer og som har utgjort en viktig del av de norske fiskeriene gjennom tidene. Kysttorsken holder seg innaskjærs, men er ikke lenger en bærekraftig art for fangst. Skreien derimot tåler beskatning. Den gyter på bankene uttaskjærs hver eneste vår, dog til ulike tider. I dag vet vi mer om torsken enn bare for noen få år tilbake. Den er gjenstand for stadig forskning. Det har blant annet bekreftet en mening som fiskerne har hevdet i årevis, men som de vitenskapelige fagmiljøene lenge var skeptiske til: at kysttorsken ikke tilhører samme bestand som torsken i Barentshavet. Det har vært påpekt at de har både ulik farge og kroppsform, blant annet at den torsken som kommer fra kysten og fjordområdene er buttere enn torsken som kommer fra havene. De første vitenskapelige artiklene kom på 30-tallet. Resultatene av undersøkelsene var imidlertid sprikende. Men nå bekrefter DNAkartleggingen det man har ment, og mer til. Kysttorsken tilhører ikke samme bestand som Barentshavtorsken, og torsken i Nordsjøområdet og Canada er også to ulike bestander. I tillegg finnes det flere ulike og separate bestander av kysttorsken. Til sammen gir dette et langt mer komplisert bilde av torskens utbredelse enn man hittil har sett for seg. Mange nye spørsmål dukker opp. Ett er dette: Hvordan kan det ha seg at disse ulike torskebestandene blander seg når de gyter, men likevel alltid finner tilbake til sine egne? Det vet man ikke ennå. Det man er sikre på, er at det eksisterer en rekke gytefelt i de fleste fjordene der det til dels kun er kysttorsken som gyter. Det er mulig at disse lokale gytefeltene er viktigere for kysttorsken enn kysttorskgytingen i Lofoten. At kysttorsken og den norskarktiske torsken (skreien) ofte er isolert fra hverandre i Lofoten, er allerede kjent. Der holder førstnevnte seg i øst og den andre i vestre del av havområdet. Merkeforsøk har ellers vist at kysttorsken ser ut til å være stedbunden og helst holder seg i det området den ble født, uten å begi seg på lange vandringer mot havet. Av den merkede fisken var det kysttorsken fra Finnmark som vandret lengst. Den norskarktiske torsken er imidlertid en evig reisende. Den legger ut på lange vandringer helt fra Barentshavet og tilbake til norskekysten for å gyte. I dag er denne torskebestanden utryddingstruet. 5

2. Klippfiskens reisende historie Havet er et element i ustoppelig forflytning, og slik er det også med dyrene som lever i det, og menneskene som lever ved det. Noen av torskebestandene vandrer mellom kontinenter, men også den fisken som holder seg langs kysten er i evig bevegelse. De følger strømmen av mat. De følger instinktene sine. Ut og tilbake. I så måte passer det bra at historien om maten de en dag skal bli til, også handler om det å være i grenselandet mellom ulike kulturer. Kystfolk har derfor alltid vært reisende, og for vestlendingenes del er England en del av deres egen forhistorie. Stedsnavnet Møst på Frei i Kristiansund er et mulig eksempel på det. Navnet kan komme av det norrøne mistr, som betød tåkeregn. Det gjør også det engelske begrepet mist. Vi har mange slike eksempler på at norske ord gikk til eksport med vikingene, og i andre tilfeller kan det ha gått andre veien. Og noen ganger reiser kunnskapen fram og tilbake mellom ulike kulturer så lenge at man til slutt nesten ikke vet hvem som eier den. Slik var det også med klippfisken. Allerede på 1000-tallet skal det ha vært saltet og kanskje også tørket torsk (moroue) å få i Europa, men noen holdbar dokumentasjon for dette finnes ikke. Man regner det imidlertid som sikkert at oppskriften på behandlingen av fisken opprinnelig kom fra området rundt Biscaya-bukten og at det var baskerne og portugiserne som først utviklet metoden. De var ute etter akkurat det samme som vikingene var med tørrfisken: God og næringsrik reisemat på krevende og lange seilaser. Da de baskiske og portugisiske fiskerne engang i tidlig middelalder startet fiske i de fiskerike havområdene utenfor Newfoundland, hadde de tatt med seg kunnskapen om klippfisktilvirkningen nordover. Det var en særdeles heldig kombinasjon og et godt utgangspunkt for suksessrike forretninger, og i løpet av noen hundre år forsynte de Europa med klippfisk fra Nord-Amerika. Ikke minst var det store mengder i omløp på 1400 og 1500-tallet. Ingen andre visste imidlertid hvor fisken kom fra. Det var en svært godt voktet og svært viktig hemmelighet. Man var slett ikke interessert i å ha konkurranse i den økonomiske næringskjeden. Ikke før engelskmennene og franskmennene kom til Newfoundland på 1500-tallet, oppdaget allmennheten hvordan det hele hang sammen. Der oppe møtte de nemlig mer enn tusen baskiske fiskefartøy som dro inn store fangster. Etter at fisken var saltet og tørket, ble den sendt sørover i store frakteskip. Nordmennene fisket forøvrig også her, men de tørket i stedet fisken i henhold til sine egne tradisjoner. Man kan saktens lure på hvordan en slik aktivitet kunne foregå i det stille så lenge, men fredelige sysler som ikke innebærer at man annekterer land eller overfaller lokalbefolkningen, skaper slett ikke like store bølger som en fiendtlig erobring ville gjort. Nå gikk det hele sin naturlige gang. Langsomt og fredelig. Men omveltningene skulle bli store. 6

Foto: Jostein Fuglset 3. Klippfisken kommer til Kristiansund Jappe Ippes var den første som produserte klippfisk i Norge. Han var hollender og hadde lært seg klippfiskproduksjon på Newfoundland i Nord-Amerika. Nå slo han seg ned på Tustna, og den 9. mai 1691 fikk han kongelig privilegium og enerett til å drive med klippfiskeksport i området basert på nordatlantisk vandretorsk (skrei). Hvorfor valgte han seg akkurat nordvestlandet som base? Det var mange gode grunner. Viktigst av alt: Her var en rik råstofftilgang. Havet kokte av fisk. Videre var beliggenheten i forhold til markedene i Europa god. Det var gunstige tørkeforhold på naturlige og tallrike svaberg, det var passe mengde sol og vind, og det var rik tilgang på arbeidskraft. Dessuten var tømmereksporten allerede godt etablert, og logistikken med hensyn til toll og eksportfunksjoner var godt innarbeidet. Mye lå med andre ord til rette. Produksjonen foregikk i den dypeste hemmelighet. Ekspertisen hentet Jappe Ippes fra utlandet og ikke engang lokalbefolkningen ble informert om hva som foregikk. I 1692 seilte de første skutene sørover med ferdige produkter. Likevel klarte ikke Ippes å få produksjonen til å lønne seg, og gikk til slutt konkurs etter å ha møtt mye motstand ikke minst fra handelsmennene i Trondheim. I etterpåklokskapens lys kan det virke som han var for tidlig ute. Så på 1700-tallet kom britene til Kristiansund, og med dem kom det store gjennombruddet. De hadde stor kunnskap om klippfiskproduksjon og timingen var perfekt. I 1742 fikk ladestedet Lillefosen kjøpstadsrettigheter og navnet Kristiansund etter den dansk-norske kong Christian. Dermed kunne man videreformidle den ferdige fisken herfra og slapp å gå via Trondheim. Samtidig ble byen velsignet med et eventyrlig godt fiske. Og nå var det bare å brette opp ermene. I de kommende ti årene skulle næringsveiene i byen endre seg totalt. Sild og tømmer som hadde vært hovednæring til nå, måtte vike plassen for en klippfisksuksess uten sidestykke, som etter hvert skulle spre seg til hele nærområdet med en udiskutabel og uslåelig topp i 1880-årene. Britene inkluderte både engelskmenn, skotter og irer. En fellesbetegnelse på denne oppkjøpergruppen var Det Engelske Kompani. 7

Men egentlig var de en rekke selvstendige handelsmenn med kompetanse på klippfisk. Det var Ramsay, Gordon, Gilroy, Moses, Leslie, Matthewmain, Ord, Smith og flere andre. Ramsay, Ord og Moses var særlig viktige. De eide hus, kramboder, naust og brygger på Kirkelandet og utover hele kysten fra Sunnmøre til Namdalen. Kompaniet forpaktet også tollen for Kristiansund og Nordmøre. De innførte nå et nytt og levedyktig forretningsprinsipp: God, kontant betaling, tilgang på billig korn, men ingen kredit. Saltprisen var også et viktig element for suksessen. Jo lavere saltpris, jo mer lønnsom var produksjonen, derfor ble den en viktig politisk sak i mange, mange år fremover. Ramsay var væreier på Grip og Veiholmen. Gordon satt på den gamle fogdegården Bremsnes gård som ble lagt ut for salg samtidig som han kom til Norge, og som ble overtatt av Leslie i 1773. Til den hørte fiskeværet Røeggen, flere borgerleier samt Sveggen. Her ble det satt i gang klippfiskproduksjon ganske umiddelbart. Snart ble flere fiskevær innlemmet i prosjektene, og herrene så ut til å ha en heldig hånd med det meste. Til og med lokalbefolkningen klarte de å holde en god tone med. Etter noen år i kompaniskap begynte Gordon for seg selv. Han bygget en stor brygge i Kristiansund og flyttet virksomheten dit. Da han døde i 1755 strakte virkeområdet hans seg fra Sunnmøre til Helgeland. I tillegg til klippfisk handlet han med sild, trelast, korn, malt, brennevin og tobakk. Etter Napoleonskrigene og krakket i 1808 kom det en ny bølge handelsfolk til landsdelen, mange av dem med røtter i Schlezwig- Holstein. De hadde sans både for forretninger og klippfisk. Herfra stammer kjente navn som Johnsen, Kaasbøl, Hansen, Parelius og Volkmar. Den viktigste av dem skulle bli Nicolay H. Knudtzon. Familien kom fra Sønderjylland, men han vokste opp i Kristiansund og gikk på handelsskole i Schleswig. I tillegg til utdannelsen må han ha hatt et uvanlig forretningstalent preget av mot, kreativitet og energi nok til å drive både suksessfullt og fremtidsrettet. Han fokuserte mer på eksport enn på produksjon, og resultatet var at han stadig utviklet nye markeder for eksport. Han løste også problemene med emballasjen i fuktig varme, noe som muliggjorde oversjøisk fart til Vestindia og Brasil i tillegg til de europeiske mottakerne Italia, Spania og Portugal. Alle disse landene hadde allerede en tradisjon for å spise torsk i utallige varianter, og den smaksrike fisken nordfra ble satt stor pris på. Fisk var rimeligere enn kjøtt, og man hadde et rikt utvalg retter som egnet seg til tørkede råvarer, samt at man hadde krydder, frukt og grønt i rikelig monn som smakstilsetninger. Samtidig som man hadde fokus på kvalitet, drev man også stadig produktutvikling. De store produsentene dro jevnlig på utenlandsreiser til hovedmarkedene sine, reiser de gjerne snakket mye om i etterhånd. De må jo ha fortonet seg som eksotiske i samtiden. Men nyttige var de også. Det var her det var informasjon å hente om nye bruksområder, kort sagt, her fikk man vite det man trengte for å drive forretningene sine med suksess. 8

Utsnitt av håndtegnet kart fra ca. 1750. Kartverkets arkiv, landkartsamlingen, Romsdals amt nr. 3 4 Bud-Kristiansund. Klippfiskens hovedscene Klippfisknæringen gikk gjennom flere faser fra starten på 1600-tallet og til den maksimale toppen ble nådd på slutten av 1800-tallet. Kristiansund ble snart klippfiskens hovedstad, og på 1800-tallet var den Norges 3. største eksporthavn. Byen lå nær de lokale fiskeværene for levering av råstoff, den lå perfekt i leia for transport av fisk nordfra samt for videreformidling av ferdigforedlet vare sydover. Etter hvert kom den til å konkurrere ut Trondheim, som lå ganske i bakleksa med hensyn til frakt og ferdsel. I tillegg var det et markedsføringsaspekt: Kjøpmennene som etablerte seg her slapp å konkurrere med handelshusene i Bergen. Etter hvert erkjente man også at deler av tilvirkingsprosessen kunne gjøres ombord i båtene. Det åpnet for at pengesterke folk uten lokal tilknytning kunne sende egne jekter nordover etter råstoff, salte ombord, samt tørke og eksportere i egen regi fra Kristiansund, helt uavhengig av om man satt med eiendom i strandsonen som kunne skaffe fiskere og fangst, eller ikke. Men i den første tiden kom fisken fra nærområdene. Ona, Lyngvær, Bjørnsund, Bud, Ersholmen, Vikan, Male, Farstad, Vevang, Håholmen, Grip, Kårvåg, Øksenvågen, Ekkilsøy, Bremsnes, Sveggsundet. Det var rik tilgang på råstoff, og i de mange små havnene kunne man også videreforedle fisken umiddelbart. Det ble bygget naust mange steder for fiskerne som kom for å ro her i sesongene, og det ble bygget buer for salting av fisken slik at den var klar til transport og tørking etterpå. Bakgrunnen var jordeiernes ønske om i så stor 9

grad som mulig å ha kontroll over råvarene selv. Det var også eksempler på forretningsmenn fra Kristiansund som etter hvert kjøpte jord nettopp for å ha hånd om hele produksjonsprosessen. Det var i det hele tatt mange som øynet stor fortjeneste på utviklingen. Sveggsundet var kjent som ei god havn for nordlandsjektene som kom sydover med fisk. De var avhengig av å kunne ankre opp når det ble mørkt. Stedet er nevnt allerede i Sverresagaen da birkebeinere og baglere stevnet til strid her i 1204. I 1206 lå baglerhøvdingen Erling Steinvegg her med flåten sin. Men innseilingen til sundet er farlig farvann i seg selv. I 1666 forliste 6 båter under skreifiske og 48 mann omkom. Fra Sveggesundet. Foto: Reidun Furseth Her ligger også fiskeværene Sveggen og Røeggen. Sistnevnte er gammelt, et av de eldste værene, og de første oppsitterne slo seg til nettopp her. Men stedene vokste eller krympet med utviklingen av fisket. Dårlige år med lite fangst på slutten av 1600-tallet gjorde at man måtte lenger ut på havet for å få tak i skreien. Til det trengte man større båter enn tidligere. Det øket risikoen for liv og helse, men man måtte også ty til større økonomiske investeringer. I det hele tatt måtte man satse mer for den mulige gevinsten. Bremsnes og Bremsnes gård hadde allerede siden vikingtiden vært et viktig sentrum. Under gården lå en rekke mindre bruk, hvor husmennene var på kontrakt med storbonden, og måtte levere fisken til ham. Et av dem var Øksenvågen som sannsynligvis er en av de eldste plassene tilknyttet Bremsnes gård. En del av plassen Øksenvågen ble i 1880 solgt til klippfiskgründeren Knudtzon. Han så for seg at det kunne gjøres gode forretninger og nå satset han på å drive handel i Kristiansund basert på fangstrettigheter som var knyttet til den nye eiendommen. Han ga Øksenvågen status som fiskevær, og bygget losjihus til fiskerne. Rundt 1880 var det 64 fiskere som hadde utror her, og alle leverte fangst til Knudtzon. Han drev også tranbrenneri, saltet fiskerogn, tørket hoder som ble brukt til gjødsel, og holdt i realiteten livet til fiskerne i sin hule hånd. I Øksenvågen var det mye nakent berg fra naturens side, og det ble benyttet til tørking. Slik var det også i Omnbukta like ved. Her ble det tørket fisk helt fram til 1957. 10

Havna på Bjørnsund 1895. Fylkeskonservatorens fotoarkiv 5. Fisket og livet rundt det I åpen båt på åpent hav. Det er lite luksus over det. Det er mye kulde, mye sviende salt i sår og mye risiko. I tillegg er det dårlig betalt når man får mye fisk, og like dårlig betalt når man får lite. Men det er ikke noe særlig å gjøre med det. Fisket er en nødvendighet, en vesentlig del av fiskerbondens virkelighet. Han er på havet når sesongen er riktig for det, og på land ellers. Fisket hadde fra gammelt av sine faste systemer. Ei øy eller ei lita bygd hadde sine områder de kunne fiske på, og det var ikke tillatt å bevege seg inn på andres fiskeområder. Flyttet man til et nytt sted, flyttet man samtidig til nye fiskeplasser. Slik var det. Men det var ikke de eneste reglene. Når jula akkurat var over, sto torskefisket for døren. Det var årets viktigste fiske, og startet ved Kyndelsmesse den 2. februar så sant været gjorde det mulig. For både fiskebønder og heltidsfiskere var det den viktigste inntektskilden i løpet av året. I tiden fram mot utrorsdagen var alle forberedelsene gjort. Garnene var bøtt, de nye garnene var ferdig knyttet, klærne var strikket og tovet. Det måtte være rikelig av alt, for alt ble fort vått, så man måtte skifte hyppig. Og å stå og surre med ting som var halvferdige når mannskapet endelig var samlet, var en skam. De kom fra innerst i fjordene, eller litt lenger ut. De kom med rutebåten, med egen skyss eller de ble hentet. Den eller de som eide båten de skulle ro med, måtte holde de andre med husvære. Så dro de ut. Satte garnene, fulgte med på været, var årvåkne på at de skulle hentes igjen og fangsten berges. Det var ikke alltid det gikk 11

slik. Dårlig vær kunne gjøre at fisken råtnet der den stod. Det var krise for et helt år fremover. Vårtorskefisket varte i to måneder, det begynte i februar og sluttet en gang uti neste mars. Den første måneden holdt man seg hovedsaklig nær land på jakt etter kysttorsken, men de første dagene av mars flyttet man lengre ut til dypet. Det var her ute de første gytestimene kom, og dem måtte man ha med seg. I februar hadde man mer tid til rådighet for å etterbehandle fisken og ellers være sammen sosialt. Men når dypfisket startet ble dagene tøffere og hardere. Kanskje dro man ut klokken 3-4 og var ikke tilbake før 22-23 på natten. Fra midten av mars og en uke framover, var den aller mest hektiske tiden. Det var midt i gytinga og fisken gikk lett i garnene. Mistet man den delen, var det meste ødelagt. Siden dabbet fisket av før det sluttet helt i begynnelsen av april. Rorskarene hadde ikke andel i båten. De fikk lønn i kontanter, og så dro de hjem. De andre som hadde andel i båten, ordnet garnene og delte fisken slik at hver fikk sin part han kunne vaske, tørke og selge, eller de vasket og tørket en passe del hver, slo delene sammen igjen, solgte det under ett og delte pengene. Fisken lå til tørk samtidig med våronna. I juni var den ferdig for salg. Men alle kunne ikke selge fritt. En fiskerbonde var ofte forpliktet til å selge til han som eide bua der han rodde ut. De frie, selvstendige kunne selge til hvem de ville, og søkte gjerne til flere eksportører for å få prisen opp så mye som mulig. Da kom kjøperne ned til båten og sjekket kvaliteten. Men 5-ørene satt hardt inne, sier historiene. Det kunne være harde budrunder, og det var nok mange fiskere som kunne føle seg lurt når det kom til oppgjøret for fangsten. Fiskerbondegård, Maleremmen i Fræna. Foto: Bjørn Johnsen 12

I 1737 kjøpte den skotske kjøpmannen John Ramsay hele fiskeværet Grip. Grip i dag, foto Terje Rakke, Destinasjon Nordmøre og Kristiansund 6. Grunneierne. Makt og ufrihet Før klippfiskeventyret tok av, var de fleste fiskere uavhengige av andre enn seg selv. Unntaket var husmenn som bodde på bruk som var underlagt storgårder. De hadde gjerne en kontraktfestet plikt til å selge fangsten til storbonden som eide grunnen han hadde fiskestuen på. Det holdt prisene på fangstene nede, og gjorde at de store pengene ikke kom på bordet før lenger ut i salgsleddene. Men ellers var systemet mer basert på funksjon og sosiale og arbeidsmessige tradisjoner enn på duften av stor fortjeneste. De fiskerbøndene som bodde på fastlandet, eller som resten av året holdt til på de innerste øyene, fikk ofte satt opp fiskestuer på de ytterste holmene for å komme nærmere fiskeplassene. Eide de jorda, økte de sin egen fortjeneste. Gjorde de det ikke, betalte de til jordeier etter avtale. Det kunne også hende at de leide både jord og fiskebu. Men fortsatt var ikke kapitalhungeren og markedskreftene enerådende, og de hadde selv råderett over fangsten. Buene var også nødvendige for å huse de fiskerne som kom reisende fra fjordbygdene for å delta på vårfisket. Kystsamfunnene trengte mer arbeidskraft i denne hektiske sesongen, og de som kom for å delta, trengte overnatting i nærheten av der de skulle ro ut. Men da duften av mulig gevinst begynte å spre seg, våknet også inntjeningsdriften hos langt flere enn bøndene. Nå begynte også forretningsfolk fra byene å vise sin interesse. Flere Trondheims- og Kristiansundsbaserte handelsmenn kjøpte opp eiendom og satte opp fiskestuer i egen regi. Disse ble så leid ut, men kjøpmennene sikret seg på samme måte som storbonden hadde gjort: De sørget for at fiskerne forpliktet seg til å selge fangsten til dem. Slik fikk de ikke bare gevinst på selve fangsten, men for de aller fleste var det vel så viktig at de fikk tilgang til den videre håndteringen av fisken. De driftigste skaffet seg klipper å tørke på, de utvant tran, de videreforedlet og bearbeidet fisken, og til slutt eksporterte de den, eller de solgte den fra sine egne forretninger. Innenfor denne prosessen lå i mange tilfeller også redervirksomhet, drift av skipsverft, i det hele tatt alt som smaker av moderne totalproduksjon. 13

I 1737 kjøpte den skotske kjøpmannen John Ramsay hele fiskeværet Grip. Han innførte noe som senere er blitt kalt for værtvang. Som grunneier leide han ut tomtegrunn til huseierne i været og til gjengjeld var de forpliktet til å ta imot losjerende i fiskesesongen. Dette sikret ham tilgang til fangsten, siden fiskerne måtte tegne kontrakt med ham om å selge fangsten til den prisen væreieren satte. Heller ikke fikk noen andre enn væreieren lov til å videreforedle fisken. Denne utviklingen fortsatte flere steder utover hele 1800-tallet, fra Mausundvær utenfor Trøndelagskysten og til Bjørnsund på Romsdalskysten. I tillegg ble det også anlagt en rekke nye fiskevær på Nordmøre. Disse værene var de reneste forbruksboblene, hvor væreieren satt med inntjening i alle ledd. Det ble satt opp fiskebuer for at fiskerne skulle komme. Og så under fisket kunne de handle i kramboden hans, der de fikk alt utstyr de trengte, både mat, klær, agn, garn og annet som de måtte trenge underveis og som de ikke hadde med hjemmefra. Men alt kostet, og mye ble skrevet som gjeld på bok og gjort opp når oppgjøret for fisket kom. Det kunne fort bli mer kostbart for fiskeren enn han i utgangspunktet hadde tenkt. Og tilsvarende gunstig for handelsmannen. Men det var helst i henhold til både planlegging og forretningsstrategi. Etter hvert som klippfiskproduksjonen økte, og salgsmarkedene ble bevisst på at her var det mye og gode produkter å hente, kom også spanske oppkjøpere selv til Kristiansund for å handle, særlig da Spania innførte vernetoll. Den mangelen på kontant kapital som hadde preget næringen i Norge i perioder, ble nå mindre. Spanjolene betalte med hard valuta, noe som ga en ganske annen frihet for selger enn den tradisjonelle byttehandelen med varer og tjenester. Blant annet åpnet det for at handelshusene i Kristiansund nå også hadde kapital nok til å drive oppkjøpsvirksomhet i Nord-Norge. Etter hvert ble denne virksomheten en stor og selvstendig del av klippfiskvirksomheten. Handelshusene sendte egne jekter nordover, saltet fisken ombord, og leverte den til Kristiansund for tørking og videre bearbeiding. Tollboden i Kristiansund. Foto: Christ Allan Sylthe, fylkeskonservatoren 14

Geitbåt på Nordmøre. Foto: Øyvind Leren, Destinasjon Nordmøre og Kristiansund 7. Fiskerne. Hvem var de og hvordan levde de? I sesongene flyttet fiskerne ut på fiskestuene for å komme lettere ut på feltet. De slo seg sammen i lag, og som det både jobbet og bodde de. Et fiskelag kunne bestå av både fastboende fiskerbønder og tilreisende rorkarer. De små lokalsamfunnene hadde rett og slett ikke mannskraft nok til å håndtere fisket uten å hente inn ressurser utenfra. Til sammen var tilflyttingen i sesongen såpass stor at i enkelte områder økte befolkningen med nær 200%. Det er klart dette påvirket lokalsamfunnene på mange måter. Det må ha vært et sydende aktivt liv på disse små stedene når fisket var på sitt mest hektiske, og det må ha blitt tilsvarende stille når det hele var over igjen. Men tilbake stod husene og vitnet om det som hadde vært. Alle buene som hadde vært fulle av folk skulle nå stå tomme helt til neste år. Skapte det forventning til det som skulle skje da, eller ble det en tomhet etter aktiviteten som allerede var forsvunnet? Kanskje begge deler. Men helt sikkert er det at økonomisk hadde det en god del å si for disse små samfunnene at fiskerne kom, både i form av leieinntekter og annet. Tilværelsen i fiskebuene må ha vært konsentrert og fokusert. De fleste buene hadde ikke mer enn ett rom, og her huserte hele båtlag, samt en kokke som kokte for dem og vasket. Det kan verken ha vært særlig plass for, eller særlig tid til å være sosiale. Utenfor fellesrommet var det ofte en gang der man kunne tørke fiskeredskapene og oppbevare klær og kanskje mat. 15

Størrelsen på et båtlag kunne variere og dermed også antall fiskere i stuene, men det var ikke uvanlig med en 6-8 mann. Lagene var fordelt på rorkarer og lotmenn. Rorkarene var gjerne innleid og fikk en kontant lønn som var avtalt på forhånd. Lotmennene derimot hadde andel i båten, og fikk sin lønn via en tilsvarende del av fangsten. Lotmannen hadde også garn som tilsvarte hans andel av den totale utstyrsmengden. Var det et båtlag på 6 personer, svarte han dermed for 1/6 av både garnet og fangsten. Garngutt var gjerne yngstemann. Han var gjerne på sin første sesong, og ble ikke regnet som fullgod deltaker. Han hadde derfor med egne garn og fikk ut den fangsten som han til enhver tid fikk på dem. Han var med andre ord en selvstendig svale i fellesskapet. Rorkarene var menn som kom innen fra fjordbygdene for å delta på fisket i sesongen. For mange av dem var det en viktig del av inntekten i løpet av året. Men hvordan kom kontakten mellom disse tilreisende og de fastboende fiskerne i stand? Noen av disse relasjonene var nok basert på tidligere samarbeid og tidligere kjennskap. Man vet at slike forhold kunne vare gjennom mange tiår hvis man trivdes med hverandre og med å jobbe sammen. Men hadde man ingen man kjente, kunne båteieren også reise til rorkarsstevnet som ble holdt i Molde hvert år i midten av januar. Datoen for stevnet var det amtmannen som satte, og her var det rikelig anledning til å finne seg arbeidskraft som dugde. Men med første verdenskrig kom det endringer som nok hadde vært i emning en stund, men som ble aktualisert av at fiskeprisene økte drastisk. Det skapte et lønnsmessig skille mellom fiskerne på båtene. Lotkarene tjente godt siden de hadde andel i fangsten, mens rorkarene som gikk på fast lønn ikke nøt godt av stigningen, og naturlig nok ønsket de seg endringer. De kom også. Selv om det var en viss skepsis i begynnelsen, begynte man å gi dem en prosentvis andel av fangsten i stedet. Det skulle vise seg å være en mye mer tilfredsstillende ordning for begge parter. Og det resulterte også i et nytt begrep: Prosentkarer. Gamle Kristiansund. Foto: Christiane Wüllner 16

8. Kokkene i buene Det var kvinner som var kokker i fiskebuene. Og de hadde sine medsøstre i mange andre sammenhenger i samfunnet. Du fant kokker på anlegg, på tømmerhugst, i gruvedriften og i andre rene mannssamfunn der de holdt det daglige i gang, mens mennene tok seg av arbeidet utendørs. Det må ha vært en egen tone og en helt egen sosial struktur i slike samfunn, men det finnes ikke mye dokumentasjon. I det hele vet vi lite om kvinners arbeid både når vi går langt tilbake i tid, og når vi holder oss på tidlig 1900-tall. I folketellingene er det gjerne bare betegnelser som pike, husmor eller tjenestepike som kommer fram, og hva som skjuler seg bak begrepene av forventninger og arbeidsoppgaver, vet vi lite om. Men noen stemmer har tangert tiden. De forteller om en tilværelse som innebærer mye og hardt arbeid. Men også om hygge og trivsel. Kokka var den som var først oppe om morgenen. Mennene måtte ha maten på bordet før de tørnet ut i båten, og det gjorde de tidlig, gjerne i firetiden. På samme måte var hun sist i seng. Men likevel er det som om hennes liv i fiskesesongen har litt av eventyret over seg. Det kan hende det var et spennende avbrekk i en ellers alminnelig hverdag. En trygg deltakelse i et drama som både var kjent og ukjent. Og kjært. Flyttingen ut til buene startet i februar. Kokka hadde med niste til seg selv, klær, sengeklær og utstyr hun kunne trenge i den perioden hun skulle være på jobb. Det var mye som skulle huskes på. Og når man kom ut til bua, var det for sent med det som var glemt. Første post på programmet var å vaske, rydde, re senger og få tingene på plass. Så var det mat og kaffe og så i seng. Alvoret startet allerede dagen etter, og den skulle bli som de etterfølgende: Hektiske. Mennene måtte ha kaffe og frokost før de gikk i båtene med garn og utstyr om morgenen. Så kunne kokka få seg noen få timers søvn før det var forberedelser til middag. Den var et viktig måltid for slitne menn, og måtte for all del være på plass når de kom. Og den måtte smake. Dessuten var det mer gulvvask og generelt stell. Klær skulle tørkes, vaskes og tørkes igjen. Senger skulle res. Ryer skulle ristes. Det skulle vaskes opp og luftes. Fiskestua skulle være et trivelig sted å være for alle. Lun og varm hygge var muligens et psykologisk behov etter at man hadde vært ute i en iskald og rå virkelighet med kroppen i stadig kamp med været for å holde ut. Det hele ble sikkert en rutine etter hvert. Og menyen holdt ukesrunder, uten de store forskjellene fra bu til bu. Søndag var det kokt flesk og ertesuppe, det var det også på onsdager, men ellers gikk det i fisk i ulike varianter. Kokt fisk, stekt fisk, fersk fisk og lever, fiskekaker, potetball eller torsketunger. For eksempel. Men det mest slitsomme var ikke matlagingen og vaskingen. Det tyngste var å bære vann. Det kunne være langt å gå til brønnen, bakken var gjerne glatt og sleip og det var kaldt i luften. Det var nok ikke alltid alt vannet var på plass i bøtta når de kom til fiskestuen. 17

Kokkene i de ulike buene sørget også for å holde kontakt med hverandre. De hadde sikkert behov for å dele opplevelser, tid og tanker med noen som var i samme situasjon som dem selv. Og innimellom hadde de anledning til å gjøre hverandre pek. En av kokkene forteller at de var flere jenter som slo seg sammen, kledde seg i mannfolkklær og gikk på besøk til ei kokke i en annen bu. Hun hadde en forlovede som hun støtt satt og ventet på, og nå ga de seg ut for å være han i mørket. Det ble mye latter av det, forteller hun. Men muligens var det ikke bare morsomt, heller. De gjentok i hvert fall aldri bedriften. Gamle bilder forteller også om smil og glede, og vi vet at mange av kokkene ble med på fiske i flere sesonger, noe som jo er et sikkert trivselssignal. De fleste var unge jenter som ennå ikke hadde egen husholdning å stelle for, og mange av dem bodde fortsatt hjemme hos foreldrene. De kunne være fra 15 år og oppover når de tok seg jobber som dette, og de sluttet gjerne når de nærmet seg gifteferdig alder. Det viser seg at kokkene i hovedsak kom fra hjembygdene til båtlagene. Det vil si at jentene kjente de fleste fiskerne fra før, og derfor kunne føle seg trygge på en helt annen måte enn om alle var ukjente. De aller fleste ble faktisk spurt om de ville være med enten av faren sin, av en slektning eller en nabo. Da var det heller ikke så vanskelig for familien hjemme å sende ei ung jente ut på tur. Kokkelivet var også rimelig godt betalt i forhold til annet arbeid en ung pike kunne få. Det var en kort og intens periode, som man hadde både nytte, glede og økonomisk gevinst av. Det var ikke så mange muligheter å velge mellom på den tiden. De fleste som ikke tok seg kokkejobb, arbeidet som tjenestepiker eller gikk på sildearbeid på sjøhusene eller gjorde gårds- og fjøsarbeid hjemme, og det kastet ikke like mye av seg. Kost og losji var gratis for kokkene. De hadde brødmat fra hver av karene en uke av gangen, og maten fiskerne kjøpte i fellesskap var også beregnet på kokka. Lønna var forøvrig stabil fra bu til bu og fra år til år. Mens lønna til ei tjenestejente på en gård kunne være 15-20 kroner for vintersesongen, tjente kokkene 45-60 kroner og det bare for 2,5 måneds arbeid. På 20-tallet sa de ofte at det faktisk kunne bli mer penger på kokka enn på mannskapet. Men fikk båtlaget mye fisk, hjalp kokka til med sløying uten vederlag. En intervjuundersøkelse som ble gjort blant den siste generasjonen kokker fortalte om hardt arbeid, lange dager og korte netter, men også om mye trivsel og glede knyttet til perioden. 18

Bolig på Frei for Nicolay H. Knudtzon III. Illustrasjon av Jostein Fuglset 9. Klippfiskens herrer og andre deltakere Tilbake til klippfisken: Etter hvert som markedenes interesse for klippfisk vokste, ble også de utenlandske innkjøperne trukket nordover. De første som kom til Mørekysten med skipene sine for så å transportere varene tilbake igjen selv, var spanjolene. Kan hende var begrunnelsen blandet. Man ønsket nok å ha kontroll med kvaliteten, men det er også sannsynlig at økonomiske hensyn var en vel så viktig del av det hele. Det var mye å tjene i de siste handelsleddene, ikke minst siden spanske myndigheter hadde innført høye importavgifter på varer på utenlandsk kjøl. Som nevnt var nederlandske Jappe Ippes den første utlendingen. Han var gründeren som i stor stil satte i gang tilvirking og eksport av klippfisk i Norge. Gjennom faren som var kjøpmann i Trondheim, og tidligere generasjoner som hadde drevet trelasthandel, kjente han forholdene her, og hadde et godt utgangspunkt for å starte sitt eget. Han fisket fra egne skip, ryddet tørkeplasser, anla havner, satte opp sjøhus, lagerbygninger, naust og brygger. Utenlandske eksperter ledet produksjonen, og den ferdige fisken solgte han under navnet Terra Nova fisk. Den gikk i hovedsak til Nederland, Spania, Portugal og Frankrike. Men så i 1697 gikk produksjonen drastisk ned før den stanset i 1699, og det endte som nevnt med at Jappe Ippes gikk konkurs. Men han hadde forberedt markedet for de kommende klippfiskprodusentene. De neste som kom var altså en strøm av skotske, engelske og irske handelsfolk, som på folkemunne fikk fellesbetegnelsen Det engelske kompani. De tok den korte veien over Nordsjøen for å tilvirke klippfisk, og det var de som nå tok produksjonen videre slik at den ble en hovednæring på Mørekysten på 1700-tallet. Med på lasset fulgte også arbeidere som slo seg til her for en lengre eller kortere 19

periode. I det hele tatt var Kristiansundsområdet tydelig preget av en internasjonal puls på denne tiden. William Leslie var en av disse. Han var calvinist og kunne derfor nyte godt av kong Christian Vs privilegier som begunstiget akkurat denne gruppen. Et eksempel på det var skattefritak. Denne ekstra servicen kom fordi dronningen tilhørte samme trosretning og ville gi sitt bidrag til sine forfulgte trosfeller. Dette ble opprettholdt også under de kommende kongene, og det gjorde det mulig for driftige utenlandske etablerere å bygge opp store formuer som kunne føres ut av landet helt legalt. At skattefritaket opphørte hvis man giftet seg, innebar også at de fleste ikke etablerte seg med eiendommer, bygninger o.l. her i landet, men i stedet satset på mer kortsiktig tilstedeværelse. Unntaket var Leslie, som blant annet også bygget opp en storslagen engelsk hage på Bremsnes gård i 1780-årene. Milnbrygga i Kristiansund står som et minnesmerke over denne epoken. Den er et sentralt stykke industri- og kulturhistorie som er unik, ikke bare i lokal, men også i nasjonal sammenheng. Den vitner om Kristiansunds storhetstid, om vekst og utvikling, om relasjoner mellom folk og nasjoner kort sagt representerer brygga denne hektiske perioden som formet byen for all fremtid. Brygga ble bygget av William Gordon i 1749, og står ved et av landets eldste klippfiskberg. Gordon tilhørte den nye tiden: naturvitenskapen, og importerte en mengde ulike matematiske instrumenter til byen. Siden ble brygga overtatt av Walter Miln i 1772, og i tillegg til at han ble navnefar til stedet fikk han også en rekke vitenskapelige innretninger i sitt eie. Miln overtok også en bygning i Sørsundet etter Gordon, der det blant annet stod rester av et astronomisk observatorium. I dag huser brygga Norsk Klippfiskmuseum, en avdeling av Nordmøre Museum. Besøkende her kan oppleve hvordan en klippfiskbrygge så ut og fungerte, og man kan få innblikk i historien rundt klippfisken helt fra 1700-tallet og fram til i dag. Her finnes både gammelt produksjonsutstyr og fotografier som dokumenterer prosessene og menneskene som deltok i dem. Nicolay H. Knudtzon III levde på 1800-tallet og er blitt legendarisk i forhold til klippfisk. Han var opprinnelig født i Kristiansund og vokste opp med en ressurssterk far. Han var selv spansk, brasiliansk og russisk visekonsul, han var storkjøpmann og skipsreder, han var ordfører, stortingsrepresentant, bankdirektør og velgjører. Utdannelsen sin hadde han fra Eckernförde i sørøst Schleswig og han hadde arbeidet i handelshus både i Spania og Tyskland. Som 21-åring overtok han forretningene i Norge da faren døde. Da spanske myndigheter økte avgiftene på import fra utenlandske skip i spanske havner, bestemte han seg for å satse på Sør-Amerika i stedet, særlig mot de spansktalende markedene. Det var en suksess. Fisken ble emballert i store blikkasser som ble produsert av valset stål kjøpt fra engelske og tyske stålprodusenter. Dette løste problemet med transport i varme og fuktige klimasoner. Til tross for den lange reisen holdt den norske fisken en overlegen kvalitet, og etablerte seg etter hvert solid i markedet. Han eksporterte senere også til La Plata-statene og siden til Brasil, Chile og Peru. 20

Knudtzon var på mange måter representant for en ny tid. Han hentet inn informasjon, han utviklet strategier og gjorde grundige analyser og evalueringer. Han visste hva som skjedde i Lofoten, i Finnmark, på Labrador og på Newfoundland. Han var trygg på egne beregninger og kunne handle helt uavhengig av hva andre oppkjøpere gjorde. Da han begynte virksomheten sin, var den nasjonale klippfiskeksporten 10 millioner kg årlig. Året før Knudtzon døde var den på 64 millioner kg, og Kristiansund stod for halvparten. Formuen hans i 1890 var, omregnet til dagens verdi, rundt en milliard kroner. Christian Johnsen var grosserer og skipsreder fra Schleswig, men levde og arbeidet i Kristiansund. Han hadde utdannelse fra Spania og rik erfaring da han i 1854 startet egen forretning på Nordlandet for klippfiskeksport og fiskeprodukter. Han drev reperbane og eide Milnbrygga en periode. Han bygget også fabrikk for produksjon av guano, fiskelim, fiskekasser og tønner på Averøy, og ellers var han bankdirektør, medlem i formannskapet, ordfører, og dansk konsul. Han var Kristiansunds nest største eksportør etter Knudtzon, og de to samarbeidet også en periode. Johnsen eksporterte forsøksvis til Filippinene, Kina, Japan og Australia, og til Afrika på mer permanent basis. Det var han som introduserte skinn- og benfri klippfisk som han solgte i blikkbokser med rikt fargetrykk etter nordamerikansk forbilde. Han var også først ute med innendørs tørking av klippfisk så tidlig som i 1880-årene, men forsøkene ble ikke permanente. Prosjektet møtte motstand både blant arbeiderne og konkurrentene. Johnsen var ellers medeier i skipsverft, eide byens første lastedamper, og var etter sigende en rastløs, impulsiv og lidenskapelig personlighet, egenskaper han tok med seg inn i forretningslivet. Da den store nedturen kom, var Johnsen raskt på fote igjen. Men det var bare Knudtzon som greide seg uten skrammer gjennom krisen. 21

Klippfiskberg med sjøhus. Foto: Øyvind Leren, Destinasjon Nordmøre og Kristiansund 10. Sosiale strukturer og forandringer klippfisken medførte Klippfiskens herrer er en ting. Det var entreprenørene. De visjonære kapitalistene, idémakerne med drømmene og gjennomføringsevnen. De hadde kraften, energien og selvtilliten som skulle til, og både menneskelige og økonomiske ressurser til å gjennomføre prosjektene sine. Men hva med alle de andre? Alle dem som arbeidet med fisken på lavere sosiale nivåer. Som levde av den og var avhengig av den, men som ikke hentet ut de store verdiene av det de skapte. Fiskerne leverte varene. De jobbet hardt under kalde forhold, men lønnen var verken høy eller stabil. Det var ikke bare lett å komme ut på oppsiden med hensyn til økonomi. Men det var andre grupper som var involvert i produksjonen som også hadde harde arbeidsøkter for innkommet sitt. Kvinnene hadde en kald og gufsen oppgave når oppkjøpsskipene kom med fisken etter vårtorskefisket. Nå skulle den vaskes før tørkingen, og det var ingen fornøyelse. Selve vaskingen foregikk i fjæra. Kvinnene stod gjerne til knes i sjøen. Arbeidsutstyret var støvler, arbeidsklær, forkle, skjerf og ullvotter. Ullvottene var gode når de skulle fjerne hinnen over fiskekjøttet, og ellers tok de av for den verste kulden. Støvlene holdt mesteparten av vannet ute. Men ikke alt. Det var gjerne de avlagte støvlene som mennene hadde forkastet som kvinnene gikk med, og de både lakk og var kalde. Men de var bedre enn ingenting. Den uvaskede fisken ble tømt i havet fra fiskebrygga eller fra båtene. Kvinnene stod i sjøen og tok i mot. De karet til seg fisken med lange karder med en liten tverrpinne øverst. Så la de fisken på trebrettene 22

sine og skrubbet den fra ørebenet og nedover med børste. Først på innsiden og deretter på utsiden av fisken. Den svarte bukhinna inni var også viktig å få bort. Det samme gjaldt rester etter salt, blod og innvoller, hvis ikke ville det forringe den ferdig kvaliteten. Fiskevaskingen var akkordarbeid, og de som var raskest, tjente mest. Noen av kvinnene hadde et utrolig kjapt håndlag og gikk under betegnelsen superkjerringene. De beste av dem kunne klare tusen fisk per dag, mens det normale lå et par hundre lavere. Noen av vaskerne spesialiserte seg, og gikk fra arbeidsplass til arbeidsplass utelukkende for å vaske fisk. Det alminnelige var imidlertid at man holdt seg til en arbeidsplass og både var med på vaskingen og tørkingen. Det var mennene som trillet fisken i trillebår fra vasking og til salting og senere tørking. Mye ble også båret i børetau på ryggen. Til de delene av berget som lå lengst unna, fikk man akkord. Vel fremme la man fisken lag på lag i firkanter eller sirkler med salt mellom. Disse små tårnene ble kalt la. Hvert lag ble kalt ei flo. På toppen av alle floene, eller laet, la man et sekskantet toppflak, også kalt fiskflak. Og så avsluttet man med noen steiner øverst for å holde det hele på plass. Slik lå den i press i et par uker før tørkingen. Tørkingen var en krevende prosess som krevde stor årvåkenhet. Fisken kunne fort bli for varm, ja til og med brent, og da ble kvaliteten kraftig forringet. Derfor var det viktig at alle fulgte godt med, særlig på godværsdager. Og det var mange involvert. Det var kvinnene som tok fisken ut av laet etter den salte hvilen. Så kom mennene og småguttene og transporterte den over til tørkeområdet. At barna jobbet var en del av kulturen og prosessen med å bli voksen. De fleste stedene hadde man 2-3 la som skulle tørkes samtidig. Men på de største fiskebergene gikk det så mange som over 100 la av gangen. Da snakker vi om 140.000-150.000 fisk. Kvinnene stod for leggingen, snuingen, passingen og stellingen underveis og sammen med dem var småjentene også med på jobben. De startet tidlig om morgenen og holdt på hele dagen. I firetiden om ettermiddagen hadde man nonsmat og kaffe før den siste harde arbeidsøkta med innsanking av fisken for kvelden. Det ble etablert arbeidslag for hvert la. To menn til å bære og to kvinner til å stable. Og nå var det gått overtro i systemet. Det ble sagt at om kvinnene ikke stablet sirkelrundt, fikk ikke mannfolka den kjæresten de ville ha, så her var det mange gode grunner til å passe på hva som skjedde og at jobben ble gjort ordentlig. Småguttene hadde gjerne sitt første møte med arbeidslivet på bergene. De jobbet i mange tilfeller nesten like raskt som de voksne, særlig hvis det gikk sport i arbeidet. Først til trillebåra, først til å legge ut, først til å se fjellet når du fjerner. Men for de som bodde lengst unna, må arbeidet ha vært krevende og slitsomt. Det fortelles om arbeidere som hadde seks kilometers rotur å tilbakelegge for å komme til bergene. Og da hadde de først gjort fjøsstellet og matstellet hjemme før de kom. 23

Fiskearbeidet var sesongbasert og svært ustabilt. Var det dårlig vær, var det ingenting å tjene, og for en mann eller kvinne med forsørgeransvar må det ha opplevdes som svært usikker inntekt. De gifte kvinnene så normalt på det som en kjærkommen ekstrainntekt til familien. I lange perioder var begrepet romsdaling synonymt med en bergarbeider. Kristiansund var rett og slett senter for en stor arbeidsinnvandring. Det kom sesongarbeidere fra alle de små bygdene på Nordmøre og i Romsdal. Ja, enkelte kom helt fra Vågå. Fiskebergene var også et samlingspunkt sosialt. Det var flotte danseplattinger her, enten på kaia eller på gulvet i flakabua, og det var mange som både fant en flørt og en fremtidig partner her. Ryktene sier at den ene flakabua i Kristiansund faktisk rommer hele byens fortidige kjærlighetshistorier. Da krisen kom i 1880-årene, ble det vanskelige tider for mange av dem som hadde kommet til byen for å jobbe med fiskeriene. I første omgang ga man jobb til sine egne, og det var i denne fasen at uttrykket Kristiansund for kristiansundere ble til. En temmelig proteksjonistisk setning, som ikke høres spesielt imøtekommende ut i dag. 24