Okhaldhunga Times Desember 2014 Kjære venner Vi har vært på langtur siden sist. Vi ville prøve å «sette sammen» livene vi har hatt i Bhutan og Nepal, så vi kjørte bil fra Okhaldhunga til Bhutan. Det var 25 timers effektiv bilkjøring hver vei, minus alle pauser, på alle slags veier. Vi kom til grensebyen mot Bhutan, og der møtte vi gode gamle indiske venner fra 25 år tilbake. Det var stort. Og ble større av at vi nå kunne snakke nepali med dem. Men inn i Bhutan kom vi ikke. Her er grenseporten, «Bhutan Gate». Det ble med et blikk inn i det lille landet som for alltid har en stor plass i hjertet. En rar følelse å måtte stå utenfor, uten visum. Men så kom turens egentlige mål: Vi fikk være med på innvielsesfesten for Det Nye Testamentet på Tshangla, språket de snakker i Øst Bhutan. I 33 år, fram til år 2000, gjorde misjonærer i Santalmisjon tjeneste i Bhutan på sykehus og blindeskole. Spedalske ble renset, blinde fikk synet igjen og mange ble friske. Men det var et tegn på Guds rike vi ikke fullførte den gang: «Godt nytt til de fattige». Nå er det fullført: I dag, etter 22 års arbeid, ligger Tshangla-språkets grammatikk og Det Nye testamente på bordet. Også en felles sangbok for de tre språkene er ferdig. Det forener kirken i landet. De 170 000 menneskene som har Tshangla som sitt morsmål kan nå lese Guds Ord på sitt eget språk. Det gir både innsikt og selvtillit. En stor fest ble arrangert for å feire dette, ledet av landets egne kirkeledere. Nå sprer de Godt Nytt til sine egne.
Mor Okhaldhunga Tittelen er ment som en hedersbevisning, lik den som ble den norske misjonæren Ingeborg Skjervheim til del da hun ble kalt Mor Tansen, etter flere tiårs tjeneste der. «Sister» Bishnu Sunuwar har gjort seg fortjent til en tilsvarende ære her. Hun er født her i Okhaldhunga, og har bodd her hele sitt liv. Det er et liv som avspeiler distriktets historie: Moren og faren hadde femten barn sammen. Bishnu vet ikke engang hvilket nummer i rekken av barn hun selv er: «De bare kom og kom. Det fantes jo ikke familieplanlegging den gangen. Og en gang døde fem av søsknene mine i løpet av en uke. Det var en smittsom sykdom med utslett, kanskje meslinger?» Faren hadde vært gift to ganger før, men begge de tidligere konene, og barna deres, døde i barsel. Tre ganger har hun vært utenfor distriktet: Først hjelpepleierskole, deretter sykepleier- og jordmor-utdanning, og så, for få år siden, videreutdanning som anestesi-sykepleier. Hun begynte å jobbe på sykehuset her for 39 år siden, som ufaglært etter tiende klasse. En kristen venninne tok henne med på husfellesskaps-samlingene her, som den gang som nå var hver torsdag kveld. Det hun hørte der gjorde inntrykk på henne. Å lese selv fikk hun den gang ikke så mye ut av. Så dro hun til Katmandu på hjelpepleierskole, og ble døpt i 1980. Hun fant en kristen mann, som ble satt i fengsel for sin tro da datteren deres var to år gammel. Det var en bekymringsfull tid, men hun gjør lite ut av det. «Han kom snart ut igjen, men vi måtte betale en svær bot.» På et lite sykehus som vårt er det kort mellom krisene, og de kan være av mange slag. Trafikkulykker med mange ofre som vi ikke vet om før de bæres inn gjennom porten, fødende som plutselig trenger «katastrofe-keisersnitt», dårlige pasienter som plutselig ikke får den oksygentilførselen de er avhengige av, eller akutt psykotisk, voldelige pasienter. Bishnu står som en søyle i slike situasjoner, og sørger for at det viktigste blir gjort først. Først med skingrende kommandorøst og kjefting og smelling, så med et smil. Hun er nesten alltid blid som en sol. Nesten: Under borgerkrigen kom det en gang en gjeng maoistsoldater hit. De forlangte gratis behandling, og utenom køen. Da var det Bishnu som kjeftet dem huden full, truet maoistlederen med en murstein, og sørget for at soldatene ikke forstyrret arbeidet for pasienter som trengte det mer. Den historien lever ennå på folkemunne her i distriktet.
Ettersom sykehuset nå gjør flere operasjoner enn før, går stadig mer av hennes tid til å gi anestesi. Det betyr mye nattarbeid, «men det går fint, så lenge jeg er frisk», sier hun. Her justerer hun dråpetakten på intravenøs væske under en operasjon. I Norge styres slikt elektronisk, her går det på gravitasjonskraft og håndlag. I tillegg til sine mange funksjoner på sykehuset, er hun en viktig støttespiller i kirken. Vi har ikke mange slike som henne. Så det gir grunn til uro at hun nå med sine 56 år raskt nærmer seg pensjonsalderen, som her er allerede ved 60 år. Vi håper at hun blir litt til, mens vi leter etter noen som kan fylle i alle fall noen av hullene etter henne. Og så forteller hun som en ettertanke i det vi avslutter vårt lille intervju: - Jeg har blitt intervjuet en gang før. Det var rett etter at jeg begynte å jobbe på sykehuset her. Da jeg ble spurt om jeg hadde en drøm for fremtiden sa jeg som sant var: «Jeg vil se dette sykehuset vokse seg stort og sterkt, så det blir plass til femti innlagte pasienter her.» Og nå opplever jeg jo nettopp det! Fred på fødeavdelingen Fred ingenør, midt i den nye fødeavdelingen. Nå begynner den store hovedbygningen å ta form innvendig. Stålrammer er på vei opp, og så skal det smettes på plass plater som danner innerveggene. Sist måned var det 90 fødsler, og da blir det trangt om plassen i det gamle bygget. Her blir det tre fødesenger og flere ventesenger. Da blir vi stand til å ta imot langt flere på en god måte. Stort og nytt er også at det vil bli oppvarming innvendig, på føde- barne- og operasjons-avdelingen!
Men ennå venter vi på broen. Det er mange som motarbeider den, særlig blant handelsmenn og arbeidere som tjener på at alt nå må lastes av, bæres over elven, og lastes på igjen. Vær med og be for en bro som knytter tre fylker til resten av verden! Når broen åpner, vil byggearbeidet skyte fart. Fra legevisitten Hun fødte i natt. Sover når vi kommer, så vi har ikke hjerte til å vekke henne. Det var en stri tørn. Det er kaldt om natten her nå, så mor og barn er godt pakket inn i sykehussengen. Men selv i søvne må en hånd holde om det nye barnet, og kjenne at det er der, og puster. Noen som kjenner seg igjen? Ultralyd som bonus Vi har jo fortalt at Fred Langworthy, amerikansk bygningsingeniør, leder sykehusutbyggingen nå etter at Magne Vestøl avsluttet sin tid her i mars. Men vi har fortalt for lite om Fred s kone: Cyndi er røntgentekniker, med spesialkompetanse i ultralyd, og har de siste omtrent femten årene undervist leger i Nepal og i USA i bruk av ultralyd. Det har vist seg å være en utrolig nyttig bakgrunn her. Og så fikk vi henne «gratis, på kjøpet», da Fred tok jobben! Hun har nå regelmessige undervisningstimer for legene her, og i tillegg veileder hun oss enkeltvis i praktisk ultralyd-teknikk etter legevisitten hver dag. Cyndi veileder dr. Madan, en av spesialist-kandidatene våre, i å bruke vårt bærbare ulytralydapparat på denne pasientens lever, galleblære og bukspyttkjertel. Hun har vist oss at metoden kan brukes innen overraskende mange medisinske områder. Dette er en fantastisk nyttig, forholdsvis billig og helt ufarlig undersøkelses-metode, som skreddersydd for Okhaldhunga-medisin!
To til overs ble dobbel glede. I oktober kunne dere lese i OT om to tvillinger født etter en voldtekt. De var ikke ønsket til denne verden. Nå, to måneder senere, kom noen og hentet dem som hadde ventet på barn i 30 år. Gleden var stor! Den biologiske moren er døvstum og uten fast bolig. Hun og hennes mor bor på lægd hos slektninger. Slektningene ga klar beskjed om at de ikke fikk bo hos dem hvis de hadde med seg barna. Så de ble på sykehuset etter fødselen, helt fram til adopsjonen var i orden. Vi håpet på hjelp fra et nasjonalt adopsjonsfirma, men derfra skjedde ingenting. Det ble Nirmala, vår ansatte på Mødreventehjemmet, som fant løsningen. Hun kjente en i Katmandu som hadde ventet på barn i 30 år. Og tenk nå fikk hun både en gutt og jente, full familie på én dag! Hun kom fra Katmandu sammen med sin svigermor for å hente sine nye barn. Men før det var alle papirene sendt og mye arbeid gjort ved offentlige kontorer her i Okhaldhunga. Den store overrekkelsen ble gjort på sosialkontoret. Den ene bestemoren overrekker en tvilling til den nye bestemoren, og til venstre sitter den nye mammaen med den andre. Hun har sitt eget barn i armene for første gang. Bak står en meget fornøyd Nirmala, som har drevet fram hele prosessen fra start til mål. Men den døvstumme moren imponerte. I to måneder stelte hun barna selv. Hun ville ikke amme, men melket seg og matet barna med sin egen melk fra skje natt og dag, vasket og stelte dem. Men var hele tiden klar på at hun ikke ville ha dem. Hun var lettet og glad på barnas vegne da de reiste til sitt nye hjem i Katmandu. Selv gikk hun hjem med nye klær og 4000 rupees (250 kroner) i lommen, mer enn hun noen gang hadde eid selv. Ulykke. Søndag etter kirketid kjører en ung kristen gutt hjem på sin motorsykkel. Rett ovenfor sykehuset oppstår det en forvirret trafikksituasjon med en bil, mange skolebarn og en gammel dame. Alle virrer hit og dit, og motorsykkelen treffer den gamle damen i benet så hun faller. Hun slår hodet i en stein, det blir brudd på hjerneskallen og blødninger inne i hodet. Hun blir brakt ned på sykehuset med det samme.
De prøver å få tak i et helikopter, men mørket senker seg og de må operere her. Mange rundt operasjonsbordet har et slektskap eller en nær relasjon til henne eller hennes barn. Resten er samlet på sosialkontoret i bønn gjennom operasjonen. Erik måtte borre opp og fjernet masse koagler, men det var vanskelig å stoppe blødningen. Med kompresser presset inn, lukket de. Dagen etter, da de tok ut kompressene, hadde blødningen stoppet. Etter noen dager var hun stabil nok til å tas til Kathmandu i helikopter. Der har de åpnet igjen og renset opp, men fremdeles er hun ikke ved bevissthet. Den gamle damen er mor til fire ledere i kirken, og svigermor til presten. Hun er den eneste ikke-kristne i familien og hennes barn har i alle år bedt for henne. Hennes datter arbeider i huset vårt, Maili, som noen vil kjenne. Gutten på motorsykkelen sitter nå i fengsel. Hvis hun dør kan han bli sittende der lenge. Hans store feil var at han etter å ha kjøpt motorsykkel i Kathmandu, ikke hadde registrert den her i Okhaldhunga, og ikke forsikret seg. Det betyr at han og foreldrene må betale alle utgifter til behandling og helikopter. For dem er det veldig viktig at hun overlever, ellers blir sønnen sittende inne. Nå har de pantsatt hele eiendommen og huset i jordbruksbanken for å betale turen til Kathmandu, men ennå må de ta opp mer lån for behandlingen. Det ble en ulykke midt i kirken. Hans foreldre er også aktive der. Søndagen etter ble en tung gudstjeneste, men det er godt å kjenne at alle ber samtidig for gamlemor og den unge gutten. Mor og far til gutten begynner begge i jobb på sykehusets byggeprosjekt. De trenger all den inntekt de kan få i tiden framover. Noen ganger må foreldre betale dyrt for sine unges feilgrep. Be sammen med oss om at gamlemor må våkne opp og at gutten får et liv utenfor murene!
Siste: Innflytting i ny Poliklinikk! Endelig, etter mange måneder med forsinkelser av alle slag, ser det nå ut til at vi kan ta i bruk den nye poliklinikken. Planen er å bruke fridagen på onsdag 3. desember til flytte-dugnad, og så kunne ta imot pasienter der i splitter nye, store, pene rom dagen etter. Rapport om dette i neste nummer! Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354