Professor John Asland Seminar i familie- og arverett, Professorboligen 1. mars 2017

Professor John Asland Seminar i familie- og arverett, Professorboligen 1. mars 2017

Innledning - kort om avkortning: Avkortningsreglene i al. 38-43 gir arvelateren mulighet til å påby utlikning mellom sine barn i skifteoppgjøret for betydelige gaver som én eller flere av dem har mottatt i arvelaterens levetid uten at de andre har fått tilsvarende gaver. Formålet med avkortningsreglene er å foreta en reell utjevning mellom livsarvingene. Avkortningsreglene utgjør en særlig arverettslig hjemmel for å knytte endringer i arvefordelingen til livsgaver. Avkortningsreglene gjør også enkelte unntak fra de alminnelige avtalerettslige reglene, særlig viktig er at avkortningsplikt i utgangspunktet kan fastsettes senere enn gavetidspunktet. Arvelateren kan ikke ensidig påby avkortning i større utstrekning enn hva som følger av al. 40 og 41. (Inge Unneberg, Avtaler om arv s. 491)

Innledning kort om avkortning: Lovens avkortningsregler kommer bare til anvendelse hvor arvelateren og arvingen ikke har inngått en avtale om gavens betydning. De kan selvfølgelig avtale at det skal skje en avkortning etter reglene i al. 40, men det rettslige grunnlaget for avkortningen er da avtalen, og ikke lovens avkortningsregler. Det står partene fritt å avtale et annet avkortingsbeløp. Arveloven 40 gir følgelig ikke rammene for avkortingsbeløpets størrelse når partene har avtalt avkortingsbeløpet (Unneberg, Avtaler s. 491). Hvis avkortingsbeløpet er avtalt mellom partene er det avtalen og ikke lovens bestemmelser som er avgjørende for avkortingsbeløpets størrelse.

Rettspraksis: LB-2000-2039 bygger klart på en slik tanke. Det samme gjelder LH-2008-93280. LB-2011-161154 må trolig også forstås slik. I denne saken var det inngått en avtale mellom arvelateren og livsarvingene om hvordan avkortning skulle skje. LB-2008-117674: Arvelater og arvingene hadde avtalt avkortningsprinsippene. Retten drøfter al. 40 og kommer til at oppjustering til skiftetidspunktets verdi kunne skje, men viser til at det samme ville følge av avtalen mellom partene.

Spørsmål om denne materien: 1) Kan giveren binde seg til ikke å avkorte gaver til livsarvinger? 2) Om og eventuelt i hvilken grad kan arvelateren ved testament endre avkortingsbeløpet som han er blitt enig med gavemottakeren om eller som mottakeren hadde rimelig grunn til å tro at skulle gjelde? 3) Innholdet i arveloven 40 I dag vil kun spørsmål 3 behandles. Spørsmålet drøftes i større bredde i Sandefjordkurset i oktober.

Lovens deklaratoriske regler om fastsettelse av avkortingsbeløpet Hvis arvelater og arvingen ikke har avtalt noen avkortingssum, skal avkortingsbeløpet fastlegges på bakgrunn av arveloven 40. Loven står ikke i veien for at det avtales mellom arvelateren og gavemottakeren at det skal avkortes med et høyere beløp enn det som følger av al. 40, for eksempel at gavebeløpet skal indeksreguleres eller at man skal bygge på verdien på skiftetidspunktet. Da er man imidlertid utenfor lovens avkortningsregler, og over i rene arveforskuddsavtaler. (Inge Unneberg, Avtaler om arv, Tromsø, 2009 s. 517)

Arveloven 40: «Når det blir gjort avkorting, skal verdien av forskottet då det var gitt leggjast til grunn, dersom dette ikkje ville vere openbert urimeleg. Har arvelataren fastsett avkortingssummen skal likevel denne fastsetjinga leggjast til grunn om ikkje summen må reknast for å vere for høg.»

Problemstillingen: Verdsettelsesspørsmål oppstår når medarvingene krever at det skal avkortes med et større beløp enn det gavemottakeren vil godta: «Reelt sett er derfor spørsmålet for det første hvilke rettigheter loven (i første punktum) gir medarvingene, og for det andre hvor langt loven (i annet punktum) tillater arvelater å gi medarvingene rettigheter i form av fastsettelse av et avkortingsbeløp som overstiger forskuddets verdi på forskuddstidspunktet.» Inge Unneberg, Avtaler om arv, Tromsø, 2009 s. 511.

Utgangspunkt: Den nominelle verdi på gavetidspunktet Med «verdien av forskottet då det vart gitt» i al. 40 første punktum forstås både det nominelle beløpet ved pengegaver og den nominelle verdien av gjenstandsgaver på gavetidspunktet. Førstvoterende i Rt. 1996 s. 710 gir på s. 717 718 etter min mening en dekkende beskrivelse av lovens utgangspunkt: «Etter mitt syn må man ta utgangspunkt i at lovens hovedregel er at verdien da forskuddet ble gitt skal legges til grunn ved fastsettelsen av avkortningssummen. Lovens ordning innebærer derfor at de arvinger som får forskudd på arv - i forhold til de øvrige - får fordelen av eventuell verdistigning fra forskuddstidspunktet og samtidig risikoen for en eventuell verdinedgang. De vil for øvrig også ha fordelen av å kunne bruke forskuddet i samme tidsrom. Med dette som bakgrunn må man etter mitt syn vurdere om lovens hovedregel i det konkrete tilfellet vil være åpenbart urimelig.»

Forarbeidene: I al. 1854 15 var det på visse vilkår mulig å nedjustere avkortingsbeløpet, men det var ikke adgang til å forhøye det. Arvelovkomitéen mente at denne rettstilstanden burde opprettholdes. Det ble fremholdt at «endringer i pengeverdien bør være uten betydning, og det samme gjelder variasjon i verdien av en bortgitt ting, også når variasjonen ikke skyldes endringer i pengeverdien.» Det ble også foreslått å oppheve ordningen i arveloven av 1854 13 om at gavemottakeren som alternativ til avkortning med gavetidspunktets verdi, kunne tilbakeføre gjenstanden uforringet i boet. Departementet sluttet seg i utgangspunktet til prinsippene i utkastet, men foreslo en generell adgang til å justere avkortingsbeløpet når noe annet ville være åpenbart urimelig. Ot.prp. nr. 36 (1968 69) s. 168.

Forarbeidene: Departementet mente at en unntaksfri regel om at gavetidspunktets verdi skulle legges til grunn ville være uheldig. Bestemmelsen som kom inn i loven ble at gavetidspunktets verdi skulle legges til grunn, «dersom dette ikkje ville vere openbert urimeleg». Lovteksten og forarbeidene gir imidlertid ingen nærmere kriterier for når det vil være åpenbart urimelig, og hvordan avkortingsbeløpet i tilfelle skal justeres. Det gis riktignok to eksempler i proposisjonen som gir visse holdepunkter. For det første sies det: «Forbeholdet vil bl.a. dekke tilfelle hvor arvelateren, åpenbart med sikte på å stille sine livsarvinger likt, har gitt dem gaver og andre forstrekninger til ulike tider.» Videre sies det at i «enkelte tilfelle bør endringer i pengeverdien kunne tas i betraktning ved fastsettelsen av avkortningsbeløpet.»

Terskelen «openbert urimeleg» Etter al. 40 første punktum skal avkortingsbeløpet settes til verdien da forskuddet ble gitt hvis ikke dette er åpenbart urimelig. Etter bestemmelsen i andre punktum skal likevel arvelaterens egen fastsettelse av avkortingsbeløpet legges til grunn, hvis den ikke må anses for høy. HR har ikke tatt stilling for hva som er terskelen for openbert urimeleg i en sak etter al. 40 første punktum. Det er imidlertid noe lagmannsrettspraksis om dette.

Praksis «openbert urimeleg» I LG-1997-1239 fant lagmannsretten ikke grunnlag for oppregulering av avkortingsbeløpet. Pengegaver som var ytet på 1970-tallet og til sammen utgjorde ca. 101 000 kroner, ble ikke oppregulert til 1996 verdi som var angitt til 337 630 kroner. I LG-1997-403 fant man heller ikke grunnlag for oppjustering av gavebeløpet som på gavetidspunktet (1983) var verdt 50 000, men på tvistetidspunktet var steget til 135 000. I LG-2001-1963 fant retten det åpenbart urimelig å legge tomteverdien på gavetidspunktet i 1977 til grunn (80.000). Ved fastleggelsen av avkortingsbeløpet tok retten utgangspunkt i nåverdien av eiendommen, fratrukket verdien av gavemottagers opprustningsarbeider. Denne nettoverdien var 2 280 000. Avkortningen ble satt til halvparten av dette beløpet, da lagmannsretten kom til at det ikke var en ren gave, men et gavesalg.

LG-2001-1963: Lagmannsretten bemerker at arvelaterne hadde til hensikt å behandle barna likt, i den forstand at de skulle få en eiendom hver. Den avkortningspliktige gavemottakeren fikk sin eiendom 20 år før sine brødre, og hadde nytt fordel av leieinntekter og verdistigning i hele denne perioden. «Dersom verdien av arveforskuddet i 1977 legges til grunn vil hun i tillegg til verdistigningen på denne eiendom også motta en andel av verdistigningen på de øvrige to eiendommer i boet, kun med et fradrag på 80.000. Et slikt resultat fremtrer som åpenbart urimelig etter alminnelige rettferdsbetraktninger. Saksforholdet i nærværende sak har klare likhetstrekk med det forhold som var til behandling i dommen inntatt i Rt-1996-710, hvor flertallet i Høyesterett kom til at det var grunnlag for å oppjustere verdien av arveforskuddet.»

Praksis ikke oppjustering: I LB-2005-21458 ble det ikke foretatt noen oppjustering av gavebeløpet. Lagmannsretten kommer til grunn at avkortning skal skje med gavetidspunktets verdier, og legger til grunn at dette i mangel av andre holdepunkter også har vært giverens ønske. I LA-2011-199743 foretas avkortning med av en tomt som var gitt i arveforskudd med verdien på gavetidspunktet. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke var grunnlag for å fravike utgangspunktet i al. 40 første punktum. Det var ingen holdepunkter for at foreldrene hadde tilsiktet noen streng økonomisk likebehandling av barna. Det presiseres at saken avviker fra Rt. 1996 s. 710 ved at giverne ikke hadde fastsatt noe avkortingsbeløp.

Praksis ikke oppjustering: Oppjustering ble heller ikke gjort i LF-2006-26019. En av arvingene hadde fått en eiendom i 2001 som skulle avkortes etter at faren døde i 2003. Saken ble påanket til HR og behandlet i Rt. 2007 s. 16. Spørsmålet om avkortning ble imidlertid rettskraftig avgjort av lagmannsretten. Om oppjustering sier lagmannsretten følgende: «Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at E hadde forutsatt en streng likebehanding av barna som tilsier at ikke lovens ordning skulle legges til grunn. Lagmannsretten peker også på at gaven åpenbart var ment å skulle benyttes som boligtomt, noe som også er blitt tilfellet, slik at en fremtidig verdiøkning for Bs del mer fremstår som en hypotetisk problemstilling enn et reelt verdipluss på eiendommen. Dertil kommer at det også for alle parter måtte fremstå som åpenbart og høyst påregnelig at en tomt med en slik beliggenhet, naturligvis ville stige i verdi etter som årene gikk, noe som også har skjedd. Lagmannsretten legger til grunn at omsetningsverdien i dag trolig ligger på rundt kr 1.600.000,-. Lagmannsretten finner at følgene av slik høyst påregnelig utvikling, vanskelig kan karakteriseres som «åpenbart urimelig», særlig når man som her bare har å gjøre med et relativt kort tidsspenn fra gaven ble ydt til E døde.»

Praksis ikke oppjustering I LG-2010-201817 var det heller ikke fastsatt noe avkortingsbeløp av arvelateren, og retten kom til at avkortingsbeløpet ikke skulle oppjusteres fra den verdien eiendommen som ble overført, hadde på gavetidspunktet. Retten kunne ikke se at det forelå en slik situasjon som ble nevnt i forarbeidene og som forelå i Rt. 1996 s. 710. Det var ikke kommet frem opplysninger som tydet på at foreldrene hadde gitt barna gaver til ulike tider med sikte på å stille dem likt. At det hadde gått lang tid, og at dette gjorde det vanskelig å fastsette verdien, kunne ikke medføre at avkortning med gavetidspunktets verdi (1974) var «åpenbert urimeleg». Retten la til grunn at dette ville være situasjonen i svært mange arveoppgjør hvor det skulle foretas avkortning på grunn av tidligere gaver: «Sjølv om verdsetjing etter verdien i 1974 vil medføra at Arve Henden totalt sit att med større verdiar enn dei andre syskena - og særleg då i høve til Marit Henden - kan lagmannsretten ikkje sjå at det i seg sjølv er «åpenbert urimeleg». Lagmannsretten viser til at slik skilnad regelmessig vil vera situasjonen når det går tid frå forskotet vert gjeve til avkorting skal finna stad. Å nytta unntaket i ein slik ikkje særleg uvanleg situasjon vil ikkje vera i samsvar med utsagnet i førearbeida om at det skal vera ein snever unntaksregel som krev sterke grunnar.» Dommen ble anket til HR. Anken ble tillatt fremmet ved ankeutvalgets beslutning HR-2012-104-U, men ankesaken ble senere hevet som forlikt, HR-2012-596-F.

Oppjustert ikke fastsatt avkortingssum Det er tre eksempler på at avkortingsbeløpet er oppjustert selv om arvelater ikke har fastsatt noen avkortingssum. LB-2011-81241. I denne saken hadde det vært meningen at arvelater i 1992 skulle overført en eiendom til den ene av to arvinger samtidig som det ble overført et pengebeløp på kr. 870.000 til den andre arvingen. Overføringen av eiendommen ble imidlertid aldri gjort. Lagmannsretten la til grunn at planen var å overføre like store verdier til de to arvingene. Lagmannsretten fant at det ikke var fastsatt en konkret avkortingssum: «C så i det hele tatt ikke for seg en situasjon med avkortning av arv, men forberedte en overføring av eiendommen kombinert med tilsvarende utdeling av arveforskudd til B. Dette er noe annet enn å fastsette en avkortningssum, og arvelovens 40 annet punktum kommer da ikke direkte til anvendelse. Det er likevel naturlig at arvelaters mening får betydning for forståelsen av avkortningsregelen i første punktum.»

Oppjustert: LB-2011-81241 På denne bakgrunn ble det drøftet om det ville være åpenbart urimelig å legge gavetidspunktets beløp til grunn i oppgjøret etter arvelaterens død i 2009: «Lagmannsrettens oppfatning er at det i dette tilfelle vil være åpenbart urimelig med en krone for krone -avkortning. Verdistigningen på boligeiendommen har vært betydelig. Samtidig har B verdien av sitt arveforskudd i behold ved at det vesentlige av dette ble investert i en leilighet på Z på Fornebu. Det vil være urimelig overfor A om B først får mulighet til å sikre seg verdistigning på arveforskuddet, og deretter også skal ha andel av verdistigningen på den delen av arven som var tiltenkt søsteren. Arvelaternes ønske var en likebehandling av døtrene gjennom at de skulle overlates tilsvarende verdier medio 1990-tallet. B fikk utbetalt kontanter tilsvarende boligeiendommens verdi, og den eneste logiske måten å gjenopprette det som var arvelaters ønske gjennom avkortningsreglene er at søsteren overlates eiendommen vederlagsfritt på skiftet. På denne måten sikres også avkortningsreglenes formål som er å sikre likedeling mellom arvingene.» Dommen ble påanket til HR, men Høyesteretts ankeutvalg besluttet enstemmig at det ikke var tilstrekkelig grunn til at saken ble fremmet for HR, jf. tvl. 30-4. Saken ble altså nektet fremmet (HR-2013-42-U).

Oppjustert ikke fastsatt avkortingssum Den andre saken hvor det foretas en oppjustering til tross for at arvelater ikke har fastsatt avkortingssummen, er LF-2007-112860. I denne saken hadde fire av fem brødre i 1988 fått overført et betydelig antall eiendommer som arveforskudd fra faren. Eiendommene ble overført i sameie. Arveavgiftsgrunnlaget ble satt til 383 390 for hver sønn. Da boet skulle skiftes i 2006 ble de fleste av disse eiendommene innløst for 22 millioner. De fire brødrene ble sittende med 5,6 millioner i tillegg til noen festeinntekter av de resterende tomtene, som også hadde et betydelig verdipotensial ved salg. Retten kom til at det ville gi et åpenbart urimelig resultat om arveoppgjøret skulle baseres på verdiene som ble lagt til grunn ved avgiftsberegningen i 1988 (og som allerede da var langt under markedspris). Retten la etter en samlet vurdering til grunn at verdiene som hver av brødrene hadde fått skulle settes til 4,4 millioner, som skulle avkortes i disse arvingenes arvelodder. Broren som ikke hadde fått noe tidligere, kunne ta ut 4,4 millioner av boet før det resterende ble delt likt. Saken ble anket til HR, men nektet fremmet (HR-2009-713-U). Høyesteretts ankeutvalg fant det enstemmig klart at anken ikke kunne føre frem, jf. tvl. 30-9 andre ledd.

Oppjustert ikke fastsatt avkortingssum Den tredje saken hvor avkortingsbeløpet ble oppjustert, er LA-2008-130879. Retten kom til at det bare var den ene av giverne som hadde ønsket at gaven skulle avkortes. Gaven utgjorde i 1986 på gavetidspunktet kr. 100 000. Markedspris av eiendommen i 2007 ble satt til 1 700 000. Gaven var 1/4 av eiendommen, men retten oppjusterte ikke avkortingsbeløpet opp til 1/4 av markedspris på skiftetidspunktet. Avkortingssummen ble skjønnsmessig satt til 250 000. Saken ble påanket til HR, men nektet fremmet (HR-2009-1527-U). HRs ankeutvalg fant enstemmig at verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold tilsa at saken ble fremmet, jf. tvl. 30-4.

Oppsummering: Som oppsummering, kan man på bakgrunn av den lagmannsrettspraksis som foreligger, legge til grunn at terskelen for å oppjustere avkortingsbeløpet etter al. 40 første punktum når det ikke er fastsatt noe om dette av arvelateren, er meget høy. Det er særlig hvor det er skjedd en voldsom verdiendring, gjerne kombinert med holdepunkter for at arvelateren hadde et sterkt ønske om likebehandling, og likebehandling ellers ikke ville skje, at oppjustering er gjort.

Forholdet mellom første og andre punktum Forholdet mellom første og andre punktum ble vurdert i Rt. 1996 s. 710, som er den eneste HR-dom om dagens avkortningsregler. HR kom til at første og andre punktum måtte ses i sammenheng. Dommen ble avsagt under dissens 3-2, men både flertallet og mindretallet var enige om at første punktum trekker grensene for hva arvelateren kan bestemme etter andre punktum. Arvelateren kan i utgangspunktet ikke fastsette et avkortingsbeløp som er større enn verdien av arveforskuddet på gavetidspunktet. Et høyere beløp kan bare fastsettes når en avkortning med gavetidspunktets beløp ville være åpenbart urimelig.

Mindretallet: Mindretallet (førstvoterende, dommer Tjomsland, med tilslutning av dommer Aarbakke) uttrykte følgende: «Jeg er enig med lagmannsrettens mindretall i at begrensningen i arveloven 40 1. punktum også setter en grense for hva arvelateren kan bestemme om avkortningen. Ordlyden i 40 er riktignok på dette punkt ikke helt entydig, men løsningen fremgår etter min mening temmelig klart både av bestemmelsens forhistorie og av dens forarbeider. Dette innebærer at begrensningen i 2. punktum om at arvelaterens fastsettelse av avkortningssummen ikke må være for høy, refererer til det vurderingstemaet som er angitt i 1. punktum, nemlig om det vil være åpenbart urimelig å sette avkortningssummen til arveforskuddets verdi da det ble gitt.»

Flertallet: Flertallet (andrevoterende, dommer Aasland, med tilslutning av dommerne Holmøy og Christiansen) var enige i dette utgangspunktet: «Jeg er enig med førstvoterende i at bedømmelsen her må bygge på vurderingstemaet i paragrafens 1. punktum, slik at det fastsatte avkortningsbeløpet må anses for å være for høyt dersom man ikke står overfor en situasjon hvor det ville være "openbert urimeleg" å begrense avkortningen overfor Jan Johansen til den verdi tomten han overtok, hadde på overtakelsestidspunktet. Men i motsetning til førstvoterende er jeg kommet til at det i dette tilfelle ville være åpenbart urimelig å begrense avkortningen slik.»

Innholdet i dissensen: De to fraksjonene av retten var imidlertid uenige om hvilken betydning arvelaterens fastsettelse av avkortingsbeløpet skulle ha for vurderingen av om gavetidspunktets verdi var urimelig. Mindretallet mente at «arvelaterens fastsettelse av avkortningssummen etter omstendighetene vil kunne være et moment i vurderingen av om det vil være åpenbart urimelig å legge til grunn verdien på det tidspunkt forskuddet ble gitt. Dette momentet kan imidlertid etter mitt syn vanligvis bare ha begrenset betydning i vurderingen.»

Flertallet: Flertallet la langt større vekt på arvelaterens egne vurderinger: «Imidlertid finner jeg det klart at det forhold at arvelateren har truffet uttrykkelig bestemmelse om avkortningssummen, ikke er uten betydning ved avgjørelsen av om det vil være åpenbart urimelig å følge lovens hovedregel. Arvelateren står meget nær til å bedømme hvilken avkortningssum som etter forholdene vil gi en slik likestilling mellom arvingene som er avkortningsreglenes formål. Og dersom arvelaterens fastsettelse av avkortningssummen bærer preg av å være skjedd med et slikt formål for øye, bør hans standpunkt etter min mening ha vekt.»

Flertallet: Om den nærmere praktiseringen av urimelighetskriteriet hadde flertallet følgende bemerkninger: «Hvorvidt det må anses åpenbart urimelig å bygge på verdien da arveforskuddet ble gitt, må for øvrig nødvendigvis bero på en skjønnsmessig vurdering i den enkelte sak. Imidlertid kan det nok hentes noen generelle synspunkter fra lovforarbeidene; jeg viser til de uttalelser førstvoterende har gjengitt fra Ot.prp. nr. 36 (1968 69) side 168. Det fremgår her at det er tale om en unntaksregel som tenkes gitt en forholdsvis snever rekkevidde. Dette tilsier at det skal ganske sterke grunner til for å fravike verdien da arveforskuddet ble ytet. Men samtidig gir forarbeidene eksempler på situasjoner lovgiveren har hatt for øye ved utformingen av unntaksregelen, og her nevnes "tilfelle hvor arvelateren, åpenbart med sikte på å stille sine livsarvinger likt, har gitt dem gaver og andre forstrekninger til ulike tider". Det fremheves også at i enkelte tilfelle bør endringer i pengeverdien kunne tas i betraktning ved fastsettelsen av avkortningsbeløpet.»

Flertallet subsumsjon: «I den foreliggende sak sto Oddvar Johansen i 1975 som eier av to nabotomter som i verdi var relativt like. Den tomten som da ble overdratt eldste sønn, Jan Johansen, med uttrykkelig bestemmelse om at den var forskudd på arv, var åpenbart ikke den minst verdifulle, hensett til beliggenheten og til muligheten for oppdeling. Jeg nevner for øvrig at pristaksten på kr 40.000 neppe gir det fulle bilde av tomtens daværende verdi, idet den skulle nyttes som boligtomt og ikke ville være undergitt pristakstplikt som bebygget eiendom. Men dette er ikke vesentlig for mitt syn på saken. Dersom Jan Johansens påstand fører frem, betyr det at han har mottatt den ene av de to tomtene vederlagsfritt og samtidig kan være med på å dele med sin bror verdien av den andre, kr 550.000, bare med fradrag for et arveforskudd på kr 40.000. Jeg kan ikke se annet enn at et slikt resultat iallfall i utgangspunktet fremtrer som åpenbart urimelig etter alminnelige rettferdsforestillinger, og altså oppfanges av lovens ord. Etter min mening står man dessuten, som jeg allerede har antydet, overfor en slik situasjon som unntaksbestemmelsen i arveloven 40 1. punktum etter lovforarbeidene tar sikte på. Jeg viser videre til at arvelateren, Oddvar Johansen, gjennom sin bestemmelse i testamentet har tilsiktet å fremme en likestilling mellom de to sønnene ved at de overtar hver sin tomt vederlagsfritt. En slik likestilling lot seg, på grunn av prisstigningen siden 1975, ikke gjennomføre uten den avkortning som følger av testamentet. At Bent Johansen, i motsetning til broren, ikke selv kunne nyttiggjøre seg tomten som boligtomt, bør etter min mening ikke stille ham i noen svakere stilling ved anvendelsen av avkortningsreglene. De forhold jeg her har fremhevet, tilsier etter min mening at det i denne sak må foreligge spesielle forhold for ikke å følge arvelaterens bestemmelse om avkortningsbeløpet. Etter min mening foreligger det ikke tilstrekkelig sterke grunner for en slik tilsidesettelse av bestemmelsen i testamentet.»

Senere praksis om 2. pkt. Resultatet i saken ble at avkortingsbeløpet ble oppjustert i tråd med giverens ønske. Etter Rt. 1996 s. 710, har det bare vært en lagmannsrettsdom om oppjustering av hvor arvelateren har fastsatt avkortingsbeløpet. I LB-2000-1898 hadde arvelaterne i 1984 gitt en hytte som forskudd på arv til en av de tre livsarvingene. Det var fastsatt i testament at verdien av hytta og bolig ved arvefallet skulle legges til grunn ved fordelingen av arven. Lagmannsretten kom til at testamentets verdifastsettelse måtte legges til grunn. Verdien ble oppjustert fra 150 000 til 520 000. «Lagmannsretten finner at det ville være åpenbart urimelig i forhold til de øvrige livsarvinger om avkortningen av Anne Jarnæss' arveforskudd skulle begrenses til 150.000 kroner. En slik begrensning ville bryte med arvelaternes uttrykkelige ønske om at livsarvingene skulle få tildelt likt beløp uttrykt i kroner, jf ordlyden i testamentet. Selv om verdiendringene var enda større i den nevnte høyesterettssak enn i det aktuelle tilfelle, er økningen i den nominelle verdi av den faste eiendom også i dette tilfelle så stor at det ikke kan være riktig å se bort fra den ved fordelingen av boet. I den foreliggende sak er arveforskuddet i behold hos mottakeren, i motsetning til i Høyesteretts sak. Det må legges til grunn at et vesentlig motiv for foreldrene da de overførte hytta til datteren var å ivareta deres eget behov for å slippe vedlikeholdsansvaret og andre byrder som hytteeiendommen førte med seg. Lagmannsretten kan ikke se at dette får avgjørende betydning for hvilken avkortningsverdi som skal anvendes. Ut fra den rettspraksis og de lovforarbeider som foreligger, må spørsmålet om hvilken avkortningssum som skal anvendes, likevel sies å være tvilsomt.»

Oppsummering: En enslig lagmannsrettsdom er det spinkelt å trekke for mye ut av om rettstilstanden. Dommen ga medhold i oppjustering selv om verdistigningen var mer moderat enn i Rt. 1996 s. 710. Hvor stor verdistigningen har vært kan være et moment i vurderingen av det ville være åpenbart urimelig å legge gavetidspunktets verdi til grunn, men som det uttrykkes i Rt. 1996 s. 710 vil avgjørelsen alltid «bero på en skjønnsmessig vurdering i den enkelte sak». Et tungtveiende hensyn vil være om man har et tilfelle som ligner på det som var berørt i forarbeidene, og som også var saken i Høyesteretts dom, nemlig at er meningen å gi like store gaver, men at verdiendringer på eiendelene gjør dette umulig. I Rt. 1996 s. 710 var det to relativt like tomter og to arvinger. LF-2007-112860, hvor fire av fem brødre hadde fått overført et betydelig antall eiendommer som arveforskudd, og hvor den siste broren måtte likestilles med dem, er også nært opp til eksempelet i forarbeidene. Jo større avvik fra Høyesterettsdommen og eksemplene i forarbeidene, desto mer skal det sannsynligvis til for å oppjustere avkortingsbeløpet. Uttrykket «openbert urimeleg» er et ganske høyt hinder å komme over.

Oppsummering: Det ser ut til at i hvor stor grad oppjustering var et klart uttrykk for arvelaterens ønske også har betydning. Dette må imidlertid også avstemmes med i hvilken grad arvingen hadde grunn til å tro at avkortning skulle skje. Arvingens grad av innrettelse må også tas med i betraktningen. Hvor mye hver enkelt arving får med og uten oppjustering, bør også ha betydning for urimelighetsvurderingen. Hvis arvingen som har fått noe tidligere totalt vil sitte igjen med flere ganger så mye som de andre, vil det tale for oppjustering, mens hvor alle sitter igjen med store verdier uavhengig av om oppjustering skjer, vil det være mindre nærliggende å komme til at lovens utgangspunkt medfører et åpenbart urimelig resultat. I den rettspraksis som foreligger om et beslektet spørsmål, urimelighetsterskelen ved lemping av skifteavtaler og ektepakter mellom ektefeller, har HR vært lite tilbøyelige til å vurdere betydelig skjevfordeling som urimelig såfremt den som får minst likevel sitter med tilstrekkelig med midler til at han eller hun kan klare seg greit økonomisk. Disse dommene er ikke direkte overførbare til problemstillingen om avkortning, men de gir uttrykk for et generelt utgangspunkt om at man må ta hele situasjonen for partene i betraktning i vurderingen av om noe er urimelig. Dette må gjelde enn mer i en vurdering av om noe er åpenbart urimelig.