FYLKESMANNEN I BUSKERUD MILJØVERNAVDELINGEN

FYLKESMANNEN I BUSKERUD MILJØVERNAVDELINGEN Miljøvernavdelingen er en av fylkesmannens fagavdelinger. Avdelingen er gjennom fylkesmannen faglig og budsjettmessig underlagt Miljøverndepartementet, med Direktoratet for naturforvaltning og Statens forurensningstilsyn som nærmeste overordnet fagmyndighet Miljøvernavdelingen skal bidra til at nasjonale miljøpolitiske mål tilpasses og gjennomføres i fylket. Avdelingen arbeider med naturvern og friluftsliv, bevaring av biologisk mangfold, avløp, avfall, luftforurensninger, regional planlegging og arealdokumentasjon. Avdelingen er inndelt i fire faggrupper. Dette er: - Biologisk mangfold - Miljødata og informasjon - Plan og inngrep - Forurensning og vannmiljø Resultatene av en del av avdelingens virksomhet trykkes i denne rapportserien. Dette omfatter også resultatene av enkelte konsulentoppdrag som utføres for miljøvernavdelingen. Opplaget er begrenset. Det er tillatt og ønskelig at data og vurderinger i rapporten gjengis og benyttes av andre, så fremt kilde oppgis. Forespørsler kan rettes til: Fylkesmannen i Buskerud Miljøvernavdelingen Postboks 1604 3007 Drammen Telefon: 32 26 66 00 Telefaks: 32 89 64 77 E-post: kontorpost@fm-bu.stat.no www.fylkesmannen.no/buskerud ISBN 82-7426-253-0 2

Forord Denne rapporten er utarbeidet som en del av arbeidet med verneplan for Hallingskarvet. Fylkesmannen i Buskerud er ansvarlig for å utarbeide verneforslag og konsekvensutredning knyttet til denne planen. Rapport om kulturminner og kulturhistorie innenfor vurderingsområdet er utarbeidet av Buskerud fylkeskommune på oppdrag fra Fylkesmannen i Buskerud. Kostnadene med rapporten er dekket av Fylkesmannen i samarbeide med Fylkeskommunen. Alle vurderinger i rapporten står for forfatterens regning. Arbeidet er gjennomført i løpet av 2002 og 2003. Informasjonen er hentet fra bygdebøker, SEFRAK-registreringer og andre registreringer som er foretatt i området. Det har vært kontakt med Hordaland og Sogn og Fjordane fylkeskommuner for å framskaffe opplysninger om kulturminner i de respektive fylkene. Det har ikke vært midler til å utføre feltarbeid under arbeidet med rapportene. Kapittel 1 7 er utarbeidet av cand. philol. Hilde Roland og kapittel 8 20 er skrevet av mag. art. Anne Merete Knutsen. Forsidebilde: Hallingskarvet sett fra Prestholtseter. Foto: Morten Clemetsen, Aurland Naturverkstad BA Spørsmål knyttet til rapporten kan rettes til Buskerud fylkeskommune, tlf 32 80 85 00. Kontaktperson hos Fylkesmannen har vært naturforvalter Eldfrid Engen. Vi takker dem som har bidratt med opplysninger til rapporten. Drammen, des. 2003 Bertil Anderson Avdelingsdirektør Eldfrid Engen Naturforvalter Forsidebilde: Hallingskarvet sett fra Prestholtseter. Foto: Morten Clemetsen, Aurland Naturverkstad BA 3

Innhold: Forord 3 Forhistorie og middelalder av Hilde Roland 5 1. Områdets avgrensning 5 2. Naturforhold 5 3. Kart 5 4. Tidligere undersøkelser 5 5. Historisk riss 6 5.1 Ynglesdalen 6 5.2 Raggsteindalen 7 6. Kulturminner 8 6.1 Gamle ferdselsveier 8 6.2 Fangstgroper 9 6.3 Lordehyttene 10 6.4 Læger 10 6.5 Steinbu 10 6.6 Steinalderfunn 11 6.7 Hellere 11 6.8 Bogastille 11 6.9 Pilespisser 11 6.10 Mulige skålgroper 11 7. Framtidige undersøkelser 12 Litteratur 12 Liste over registreringer 13 Nyere tid av Anne Merete Knudsen 15 8. Innledning 15 9. Kulturhistorien i nyere tid 16 10. Stølsbruket 16 11. Stølene i vurderingsområdet for Hallingskarvet 18 11.1 Ynglesdalen 18 11.2 Raggsteindalen 19 11.3 Byrkjedalen 20 11.4 Bukkehallo 21 11.5 Hivjudalen 21 11.6 Andresstølen og Fluguhølet 23 11.7 Prestholt 24 11.8 Åkerstølen 25 11.9 Embretstølen og Øynan i Ustedalen 25 11.10 Søre og myljo Raggestølen 25 12. Driftefe 26 13. Fjellgårder 27 14. Jakt og fiske 28 15. Tamreindrift 28 19. Bergensbanen 29 20. Oppsummering 29 Kilder 31 Katalog kulturminner nyere tid 32 Illustrasjoner 55 Vedlegg: Kart 4

Deruppe drøymde eg millom urd og is i eit vidunderleg naturparadis. I Strandavatnet bukta sjøormen seg um Lambeholmen, og hulder bada seg i solskinet og stod og spegla seg i det krystallklåre vatnet. Alvar dansa ved Raggsteindøla, Ynglesdøla og ved Faugelidøla. Det var ikkje fisk i dei elvane, for auren kunde ikkje leva i dette iskalde brevatnet. Tusenårige jutular stod der klædde i diamantar. Har du hatt gullfeber og ikkje funne gull, so reis upp til Hallingskarvet, og nyt det vidunderlege utsynet der, drikk av det perleklåre vatnet og anda inn fjell-lufta i djupe drag, - eg spår du skal kjenne deg rik. Ola Tolleivson Raggsteindalen 5

FORHISTORIE OG MIDDELALDER Av Hilde Roland 1. Områdets avgrensning I vest avgrenses området av Store Vargevatnet, i nord av Strandavatnet, i øst går grensen like øst for Prestholtseter, og i sør avgrenses området av jernbanelinja. En mulig utvidelse av området strekker seg inn i Hordaland fylke og til Såtadalen, og går også så vidt innom Sogn og Fjordane fylke. 2. Naturforhold Området domineres av Hallingskarvet, som strekker seg i øst-sørøstlig nord-nordvestlig retning. Platået ligger på over 1800 m, med Folarskardnuten på 1933 m som høyeste topp. Av andre topper kan nevnes Storeskuta 1870 m o.h. og Prestholtskarvet 1859 m o.h. Hallingskarvet danner en bratt og markert vegg mot sør, hvor det er en rekke vann og elver samt større og mindre fjelltopper. Vannene ligger på 12-1300 m o.h., og det samme gjelder fjellene, med Storetunga som det høyeste, på 1467 m o.h. I nordvest ligger Omnsvatnet og Geitryggvatnet. Halve Flakavatnet er også med i vurderingsområdet. Høyeste topp i nordvest er Storfonni 1599 m o.h. I nordøst skjærer to dalfører inn i området; Ynglesdalen og Raggsteindalen. Disse grenser i øst mot Strandavatnet, som ikke er med i vurderingsområdet. Hallingskarvet er for øvrig en rest av samme fjellplate som Hårteigen, Hardangerjøkulen og fjellene sørvest på Hardangervidda også er en del av. For omtrent 400 millioner år siden var denne del av grunnfjellsunderlaget et sted utenfor Møre-kysten, men i forbindelse med at kontinentene kolliderte, løsnet den og ble altså skjøvet inn over det som i dag er Hardangervidda og Hallingskarvet. 3. Kart Kun den sørlige delen av Strandavatnet, dvs. Faugeli- og Stryknafjorden er kartlagt for ØK, samt noen områder sør for Hallingskarvet. Ellers må M711-kart benyttes. M711: Hallingskarvet 1516 III, Hardangerjøkulen 1416 II, Geilo 1516 II. ØK-kart: BJ 062 dekker sørlige del av Strandavatn. BL 059-5-1 dekker Eimeheie, BL 060 dekker Prestholtstølane og Store Budalen og BL 061 dekker bl.a. Andresstølene og Tubbestølen. 4. Tidligere undersøkelser Området ble undersøkt i forbindelse med Hallingdalsprosjektet på 1980-tallet. Disse registreringene ble foretatt av lokalkjente, som registrerte kulturminner de kjente til fra før. Det ble ikke gjort systematiske registreringer, og det må påpekes at kartfestingen av disse kulturminnene er svært dårlig og til dels fraværende. (Nummereringene 1-14 på oversiktskartet er registrert under dette prosjektet.) I forbindelse med Hallingdalsprosjektet ble det også foretatt utgravninger i 3 tufter ved Strandavatnet: Langegard (på østsiden), Urdevassbotn (på nordsiden) og Byrkjedalsstølen. Sistnevnte ligger innenfor det aktuelle området, på sørsiden av Strandavatnet. Dateringen herfra lå i overgangen høymiddelalder overgangen seinmiddelalder. 6

Hardangervidda-prosjektet for tverrvitenskapelig kulturforskning (1969-74) gjennomførte systematiske registreringer i hovedsak sør og vest for Hallingskarvet, men var også innom ett av vassdragene i det aktuelle området, nemlig Lengjevassdraget og nordover til Kyrkjedøri. (Nummereringene 18, 19 og 20 på oversiktskartet er registrert da, og det som er nummerert 15, 16 og 17 er løsfunn som er meldt inn til Oldsaksamling/Fylkesarkeolog.) I 1961 ble det foretatt arkeologiske undersøkelser i Uste-Finsevassdraget fra Finse til Bergsmulvatn. Bare den østligste del av vassdraget er innenfor vurderingsområdets grenser slik linjene er trukket i dag, men hvis området utvides mot Hordaland vil grensen gå langs Finsevatnets nordside (langs jernbanelinja). Følgende ble registert: 4 steinalderlokaliteter (22,23, 24), en heller (25) og en bogastillle (26). Under de samme undersøkelsene ble det også registrert 2 steinalderlokaliteter og to udaterbare boplasser nord for Finsevatn, og på Finseøya ble 3 steinalderlokaliteter arkeologisk undersøkt. Disse ligger utenfor området. I forbindelse med prosjektet 10-års vernede vassdrag ble det gjort arkeologiske registreringer i Flåms- og Undredalsvassdraget i 1978 og 1979. En liten del av dette vassdraget vil komme innenfor vurderingsområdet for Hallingskarvet i tilfelle utvidelse til Hordaland. Dette gjelder Såtedalen, hvor det er registrert 2 hellere, en steinbu, en tuft og en steinalderlokalitet. Kun en av hellerne og steinbua (21) er innenfor det aktuelle området. 5. Historisk riss Ynglesdalen og Raggsteindalen er daler som strekker seg fra Strandavatnet og vestover i området. I begge dalførene bodde det fastboende på 1800-tallet. Da Strandavatnet ble oppdemmet i 1948 og 1956 ble mange støler og gårder delvis eller helt satt under vann: Difor er den gamle grenda no som grend borte. Dermed er eit stykke Hols-historie borte for alltid: Folka her levde så langt frå opphavsgardane nede i bygda og frå styresmaktene ( ), så her vart eit friare og meir uavhengig liv enn vanleg i bygda elles, og levevisen vart i mangt annleis, med alderdommeleg drag. Difor er soga om bruka, det vesle samfunnet, familiane og einskildlagnadene her oppe av særleg interesse, skriver Reinton (1975:633 bd.v) i bygdeboka for Hol. 5.1 Ynglesdalen Ynglesdalen strekker seg i retning øst-vest på Strandavatnets vestside. Den ender i Ynglesnuten 1527 m o.h., og det er flere vann oppover dalen: Tuftetjørn, Mestøltjørn, Stølabottjørn, Finnesbottjørn og Ynglesvatn. Navnet Ynglesdalen finner en første gang i 1752 i lista Arbeidsdag til presten. Den var regnet for å være en god stølsdal, og her var flere støler: Tuftidn (Tuftestølen), Mestølen, Stølabotten og Finnebotten. På alle disse har det vært fastboende. Dalen skal ha fått navn etter en som het Yngle; Yngle den fredlause. Det går mange sagn om denne personen, og mange av disse er vandresagn som er kjent også fra andre landsdeler. Tuftene 1018 m o.h. Er den nederste av gårdene i Ynglesdalen. Den er nevnt i prestens liste fra 1752, men navnet tyder på at det har bodd folk der også lenger tilbake. Mange av gårdene på østsiden av Strandavatnet hadde rettigheter i Ynglesdalen, bl.a. Gudbrandsgard. Hallingdalsprosjektet har registrert en jordvoll, en jernvinnetuft, samt 2 hustufter + melding om mulige tufter i utløpet av Ynglesdalen, noe som sannsynligvis kan være på Tuftene. 7

Mestølen 1017 m o.h. I prestens liste fra 1752-56 står oppført en Ole Torbjørnsen Ynglesdal, som sannsynligvis bodde på Mestølen på denne tida. (Reinton 1975:676 bd.v) Stua på Mestølen var tømret og hadde løe inntil. Under var det en stor steinfjøs med plass til 20 kyr. Fra stua er det lem og trapp ned til fjøset. Slik var en nødt til å gjøre det når en bodde så høyt til fjells om vinteren. Stølabotten 1041 m o.h. Ligger ved det tredje vannet i dalen; Stølabottjørna. Her var det fastboende fra ca 1808 etter at Knut Torjusson Sverdalen fikk skjøte på eiendommen av sin svigerfar. Han og kona Anne + 3 barn bodde her i hvert fall fram til 1820- tallet. Finnebotten 1075 m o.h. Var den høyestliggende boplassen i Hol, etter Iungsdalen. Ligger øverst i Ynglesdalen, ovenfor Finnebottjørna, og tilhørte gården Dokken. I 1780 var den kalt Botten, i 1796 Finnebotten. Tradisjonen sier at det skal ha bodd finner der. Tidlig på 1800-tallet ble det satt opp ei bygning med 5 rom på rad i Finnebotten: Fjøs, skjøl, stugu, løe, hestestall. (Reinton 1975:680) Fjøset og skjølet var av stein, resten var tømmer. Huset gikk senere med i et snøras. Finnebotten ble brukt til støl, men en hadde dyra der helt til Kyndelsmess (2.febr.). Da satte en truger på kyrne og førte dem hjem. I løpet av 1800-tallet var det fastboende i kortere perioder i Finnebotten. Fra 1856 ble Finnebotten brukt som langstøl for søre Berg og nordre Bry. Stølsfeet gikk på beite nærmest stølen, mens havna lenger opp ble leid ut til fekarer fra Aurland og Voss. Det var 3 felæger i beitet: Finnebottlægeret, Skarvålægeret og Godfjellægeret. Reinton (1975:682 bd.v) forteller at da de var der i 1946 var det stille og øde. Bua på den søre vollen sto til nedfalls, mens den på den nordre vollen var vedlikeholdt. Båe vollane er mykje tilgrodde med vier. På nordre vollen står ei bu som i det siste har vore brukt av fe- og uksegjætarar. Det viser merke etter ei gamal bu sør på vollen. Vi kan ikkje sjå noko merke etter det store stølshuset til Ola Ellingson Villand-Dokken, skria har nok teke det heile med seg. Fr. Berg, som åtte Finnebotten i det siste, har sett opp eit stort nytt fjøs, med plass til 30 naut. Ein bekk som renn ned nordanfor søre vollen, susar sterkt oppe i halla, og frå elva som renn sørover mellom stølane, stig det ein døyvd dur, det susar om noko som har vore, - ætt og eige høgt til fjells i Hol. 5.2 Raggsteindalen Dalen skjærer sørvestover fra søndre del av Strandavatnet og opp i fjellet mot Raggsteinnuten 1586 m o.h. Dalen skal ha fått navn etter en kampestein som lå ved Raggsteindalen støl, som det vokste lav (ragg) på. Steinen skal ha blitt skutt i stykker og brukt til murstein på stølen, noe gamle Elling Villand så som ei stor ulykke. I tillegg til nordre Raggsteindalen som var et gårdsbruk med fastboende i over 100 år, var det flere støler i dalen: Søre Raggsteindalen som lå voll i voll med nordre, Sørestølen og Nordrestølen vest for elva, Viki og Eirikstølen øst for elva nærmere Strandavatnet. Øverst i dalen var det også flere felæger: Vestrelægeret, Dalalægeret, Urebottlægeret, Venebottlægeret og Nordbottlægeret. 8

Nordre Raggsteindalen 1005 m o.h. Stølen Raggsteindalen er første gang nevnt i 1746. Det var to støler; nordre og søre, og på den nordre var det fastboende med gårdsbruk i over 100 år. Denne er i dag bedre kjent som Raggsteindalen turisthytte. I løpet av 1790-årene ble nordre Raggsteindalen bebodd av fastboende. Dette var Ola Larson Bekkestad og hans kone Birgit Tolleivsdtr. + 5 barn, som alle vokste opp i Raggsteindalen. Reinton (1975:684 bd.v) forteller: at Ola og Birgit og huslyden greidde seg godt i Raggsteindalen, - dei hadde 12 kyr -, men lite grjøn, - der voks ikkje korn. Det ble ryddet to nye støler til gården; Resetstølen og Sløaskardstølen. I matrikkelen for 1860-tallet hadde n.raggsteindalen: 1/2 hest, 5 kyr og 4 sauer, 74 mål fjellslått, meir enn nok og god hamn, nok vedaskog, frostlendt, tungvint etter vatn, og tungvint veg til garden. (Reinton 1975:688) Ola Tolleivson Raggsteindalen d.y. (f.1871) fortalte om hvordan det var der på 1850-tallet: Om husene: Alle husene var under ett tak, to stuer etter hverandre. Fjøset lengst sør i husrekka, med en gang mellom det og stuene og med løe i nord. De måtte ut med fôret for å komme til fjøset med det, og det hendte at husene føyk igjen av snø slik at en ikke kom ut etter vann på flere dager. Om maten: Korn var bare til jul. Vanlig kost var prim og melk, ost, smør og flatbrød. Poteter, som de kalte kanteføla, hadde de også god tilgang på. Til middag hadde de ofte kjøtt, bl.a. spekekjøtt. Om handel: Faren reiste til byen hvert år, og da hadde han med seg kjøtt, smør, skinn o.a., og kjøpte med seg 1 dusin fyrstikkesker i året. Dessuten også et skålpund (ca ½ kg) kaffe i året, og kaffen var bare for gjæve fremmande. Om klær: Mannfolkene brukte ikke undertøy og vest bare bukse og trøye. De kardet og spant selv og lagde ulltråd til å sy og veve med. Lær lagde de selv av skinn, og også sko lagde de selv. I 1893 ble nordre Raggsteindalen langstøl til søre Villand, og i 1923 ble turisthytta bygget. Den første brant i 1931, og det ble bygd ei ny lenger sør, litt nærmere Strandavatnet. Søre Raggsteindalen Hørte opprinnelig til Gudbrandgard. Var delt i to; en øvre og en nedre plass. Ei kort stund på midten av 1800-tallet var det fastboende på begge disse. 6. Kulturminner 6.1 Gamle ferdselsveier I følge Reinton (1943:144) var slepene over fjellet mye trafikkert i forbindelse med handel fra Aurland og østover: Dei for med drifter gjennom Hol; driftevegen frå Vestlandet gjekk gjennom bygda, slepene viser den dag i dag på båe sider av Hallingskarvet. Desse slepene møttest ved Budalen, tok so ned i bygda ved Brusletto, gjekk over elva ved Åkerbrua, sørover åsane under Sangenuten, forbi Røungen o.s.v. 6.1.1. Kaupang - Strandavatnet Dagens tursti fra Strandavatnet til Budalen er trolig en av de drifteslepene Reinton nevner. Dette er en gammel ferdselsvei som sannsynligvis var i bruk i forbindelse med markedsplassen Kaupang i Kvisla, øst for Geilo. Stien går fra Kaupang, over Budalshøgdin, 9

innunder Myljonuten og til Strandavatnet. Markedsplassen er bare kjent gjennom tradisjonen, og sagnet sier at hit kom det handelskarer fra Hardanger, Voss, Røldal og mange andre steder. Kaupang er nevnt som gårdsnavn tidlig på 1400-tallet, noe som antakelig betyr at markedsplassen var i bruk på dette tidspunkt, men den må ha blitt nedlagt lenge før 1800- tallet. Stien ender i Baklie ved Strandavatnet. På M711-kartet er det avmerket 4 støler langs den: Bukkehallistølen x 2, Naustrandestølen og Byrkjedalstølen. En tuft på Byrkjedalstølen er datert til overgangen høy-/senmiddelalder. 6.1.2. Kirkedøren Fra Finse, forbi Nordbotnan, gjennom Raggesteindalen og til Strandavatnet. Er i dag i bruk som tursti. Det smale skaret som kalles Kirkedøren ligger i samme område som Kyrkjedørsnuten (1790 m o.h.) og Kyrkjedørsvatna. Veien skal i sin tid ha blitt kalt Storslepa og var en var en viktig ferdselsåre mellom Hardanger og Hallingdalen. (Myhre), og via denne kunne en komme ned til både Ynglesdalen og Raggsteindalen. På turkartet fra 1925 er det inntegnet vei/sti fra Osa i Ulvik over Memorge og til Finse, hvor det står skrevet Om Finse til Hallingdal. 6.1.3. Geitryggen Hallingskeid Stien går fra Geitryggen, forbi Bakkahelleren, på nordsiden av Omnsvatnet, forbi Såta og videre vestover mot Hallingskeid, som er en av de eldste markedsplassene på Hardangervidda. Herfra fører stien videre til Sogn og Fjordane. (Fra Hallingskeid over Vossaskavlen til Raundalen, Haugsvik, Oppheim, Armot og til Vik. Se Tobiassen 1988:143). Veien er tegna inn også på turkart fra 1925. I flg. tradisjonen var Hallingskeid markedsplass for hardinger, hallinger og vesser, men ingen vet eksakt når markedet skal ha foregått. Noen hevder det tok slutt i forbindelse med at et steinskred ødela veien rundt år 1700, men det er også mulig at markedet forsvant med Svartedauden. 6.1.4. Nygård Budalstølene Reinton nevner også at det skal ha gått driftesleper på sørsiden av Hallingskarvet. Vi har ingen opplysninger om dette i dag, men på et turistkart fra 1925 er det avmerket en sti fra Nygård til Budalstølene, og spørsmålet er om det kan være denne Reinton henviser til? ( slepene viser den dag i dag på båe sider av Hallingskarvet. ) Den går fra Nygård, trolig opp Beinstigranden, sør for Kvasshovd, nordsiden av Karistøltjødne, til Åkerstøl, på nordsiden av Rukehovda, over Eimehæe og til Prestholtsætra. Herfra kunne en gå videre over Skarvranden og til Budalstølene. Et annet spørsmål er hvordan den gikk vest for Nygård; gikk den fra Finsevatnet og ned vassdraget, eller er det mulig at den fulgte Lengjedalen? 6.2 Fangstgroper Det finnes fangstgroper flere steder innenfor området; i Revufonnbotn (8), i Rossdalen (ved Geitryggen)(9), ved Lengjedalsvatnet (18+19) og ved Kyrkjedøri(20). (De to førstnevnte reg. av Hallingdalsprosjektet, og de sistnevnte av HTK.) Også utenfor området er det registrert fangstgroper. I Urevassbotn skal det være så mange som minst 20; trolig et helt fangstanlegg. I tillegg skal det være fangstgroper også i Øvre Vierbotn og ved Perset. Dette har trolig vært et viktig område for både jakt og fiske, og en må anta at det finnes mange flere fangstgroper. Ved hjelp av litt eldre kart over reintrekkene kan en til en viss grad forutsi hvor det kan ligge fangstgroper. 10

6.3 Lordehyttene På slutten og midten av 1800-tallet begynte utlendinger å besøke den norske fjellheimen. I Hol var det særlig engelskmenn som kom for å jakte og fiske. Jaktlova av 1899 slo fast at det var grunneieren som hadde eneretten til jakt på sin eiendom, noe som betydde både inntekter i kontanter samt økt salg av seterprodukter. Den engelske lord Garvagh d.e. var på jakt i Holsfjella i flere år på rad, og bygde også flere hytter der. Ei av disse hyttene lå innenfor det aktuelle området, ved Bakkaheller. På kart fra 1925 er den avmerket som lordehytten, men på dagens M711-kart er den ikke med, så den er trolig ramlet ned. Hans sønn, lord Garvagh d.y. fortsatte sin fars tradisjon med jakting, og bygde den såkalte lordehytta i Folarskardet omkring 1880. Denne har gitt opphav til Lordemarsjen, som går fra Strandevatn over Folarskard til Haugastøl en lørdag i august hvert år. 6.4 Læger På dagens M711-kart er avmerket 3 læger: Lengjedalslægret, Bjørnabulægret og Nysetlægret. Alle 3 ligger på sørsiden av Hallingskarvet. Reinton (1975:682-683 bd.v) nevner 3 læger under Ynglesnutlægra: Finnebottlægeret, Skarvålægeret og Godfjellægeret, samt 5 læger øverst i Raggsteindalen: Vestrelægeret, Dalalægeret, Urebottlægeret, Venebottlægeret og Nordbottlægeret. På 16-17- og 1800-tallet foregikk det storstilt salg av storfe fra Vestlandet til Østlandet. Mye fe ble om forsommeren ført opp i fjellet for å gå på beite, og sent på sommeren ført videre til markeder på Østlandet, bl.a. på Kongsberg og i Drammen. Når de lå på beite, holdt de til på lægrene. Når det ble nedbeita, måtte de flytte videre til neste læger. Lægrene var i utgangspunktet åpne for alle, og det var derfor viktig å komme først for å få seg tak over hodet. Det var ofte unggutter som var gjetere for kuflokken. For hallingene var både Aurland og Hardanger viktige innkjøpsområder for fe og fra begge stedene kom det drifteveier inn i Hallingskarvområdet: 1) Fra Hallingskeid via Såta til Geitrygghytta og videre ned Strandavatn, og 2) Fra Osa via Memorge til Finse, følge vassdraget nedover til Nygård (?) og derfra videre over Eimehæe og til Prestholtsæter og ned i dalen. I noen tilfeller har lægrene gått over fra å være brukt til læger til å bli seter, men som regel var funksjonene atskilte, og det var ikke populært blant budeiene om driftekarene kom med store buføringer like forbi stølsvollen. Reinton (1975:683) forteller bl.a. om en Guttorm Bergkvam fra Aurland som lå med fe øverst i Raggsteindalen i over 20 i siste halvdel av 1800-tallet. Han skal ha holdt til i en heller. Tradisjonelt har en hevdet at driftetrafikken tok til på 1600-tallet, men trolig kan dette være en eldre handelsform som strekker seg bakover i tid. 6.5 Steinbu Like ved Såta er det registrert ei steinbu (21). På gamle kart er denne avmerket som reinsjegerhytte. I følge fylkesarkeologen i Hordaland, Tore Bjørgo, er det rimelig å anta at dette kan være en eldre bu, som ble tatt i bruk av reingjeterne da disse hadde behov for et tilholdssted. Beliggenheten langs den gamle slepa mellom Strandavatn Hallingskeid Sogn er særlig interessant. 11

6.6 Steinalderfunn På Byrkjedalsstølen, som ligger et par kilometer sør for Strandavatn, er det funnet et redskap (3) til å male/kverne med, og i følge registreringsskjemaet skal dette være et steinalderredskap. Funnet oppbevares på Hol bygdemuseum. Langs vassdraget fra Finsevatn til Bergsmulvatn er det registrert 4 steinalderlokaliteter: En ved Gråkallen (22), en ved Grytå (23) og 2 ved Nysettjønnan (24). På alle 4 lokalitetene ble det funnet bare noen få avslag samt noe kull. Dette har ikke vært boplasser hvor folk har oppholdt seg over tid, men er trolig rester etter jaktturer. Trolig vil en ved systematiske undersøkelser finne mange steinalderboplasser. Området kan sammenlignes med Hardangervidda, hvor boplassene lokaliseres til odder, nes og til elveosene i de store innsjøene. Spesielt Lengjedalsvatnet og vassdraget i Lengjedalen peker seg ut som et sannsynlig sted for funn av steinalderlokaliteter. 6.7 Hellere Det er registrert 2 hellere i området. En i Såtadalen (21), og en ved Storurdevann (25) sør for Finsevatn. Førstnevnte ligger ved foten av fjellet Såta, og her er det laget en steinring ut fra veggen slik at det dannes et lite rom på 1 x 1,30 m. Begge disse ligger i områder hvor det har vært ferdsel fra gammelt av. 6.8 Bogastille Det er registrert en bogastille (26) i området. Dette er oppmurte skjul for jegerne hvor de kan sitte mens de venter på byttet. Denne ligger i en fjellkløft og har vært ca 75 cm høyt. Denne typen kulturminne er nokså vanlig i høyfjellet. 6.9 Pilespisser Det er funnet 2 pilespisser i området: En på Folarskardet (22 på kartet) og en på toppen av Kittilsbunoset (merket 24 på kartet). Begge er typer som var mye brukt i vikingtid (800-1050 e.kr.), og de er sannsynligvis skutt bort og mistet under jakt. 6.10 Mulige skålgroper På Folarskardsnuten 1933 m o.h. er det en stein med 3 groper i, og spørsmålet er om dette kan være skålgroper. ILG-Lund har etter diskusjon med andre arkeologer kommet til den konklusjon at det ikke er trolig at det kan være skålgroper på et slikt sted, men ein skal likevel aldri vera sikker på det, avslutter hun. (I brev til Jan Robert Wick 31.01.96) Disse bør sjekkes. 12

7. Framtidige undersøkelser Å registrere hele dette området er ikke aktuelt, og heller ikke hensiktsmessig ressursbruk. Selve platået regnes for å være et område der det er få spor etter menneskelig aktivitet. Det ligger for høyt og er for ugjestmildt. Men i dalene og ved flere av vannene er det stor sannsynlighet for å gjøre funn av steinalderlokaliteter og spor etter jakt, spesielt fangstgroper, men også bogastiller. For øvrig kan en finne alle de typer kulturminner som er å finne i utmarka, men i dalene er det større sannsynlighet for et større spekter av kulturminner. Ved for eksempel vannene i Ynglesdalen kan en finne spor etter forhistoriske gårder. Områder som bør prioriteres ved arkeologiske registreringer er følgende: De 4 gamle slepene som går gjennom området. De bør gås opp, dokumenteres og en bør registrere kulturminnene som ligger langs dem. Ynglesdalen: Det må registreres og prøvestikkes langs alle vannene i dalen. Raggsteindalen: Registrering langs Raggsteindøla og opp til vannene i Nordbotnane. Lengjedalen: Både vassdraget og Lengjedalsvannet må registreres med prøvestikking. Åkerstøltjørne, Embretstøltjørne og Raggetjørne: Også her registreringer med prøvestikk. Flakavatnet: Registreringer med prøvestikk. LITTERATUR Bakke, Øivin Dyregravene på Hardangervidda. En skisse av deres forekomst og bakgrunn. 1984 Årbok for Norsk Skogbruksmuseum. Skogbruk, jakt og fiske nr.10. Bloch-Nakkerud, Tom og Inge Lindblom: 1994 Far etter folk i Hallingdal. På leiting etter den eldste historia. Oslo Eikholm, Thor S. 1961 Innberetning om registrering ved Finsevatn, Ustevassdraget, Ulvik s. og pgd. Hordaland. Universitetets Oldsaksamling. Gustafson, Lil 1982 Arkeologiske registreringer i Flåms- og Undredalsvassdraget. Verneplan for vassdrag 10 års vernede vassdrag. Arkeologiske rapporter 2. Historisk museum, Universitetet i Bergen. Myhre T. 1928 Hallingdalens Historie. Drammen. Reinton, Lars og Sigurd Reinton 1943 Folk og fortid i Hol. Bind II og V. Oslo. Reinton, Lars 1961 Sæterbruket i Noreg. Bd. III. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Tobiassen, Anna Helene 1988 Driftehandel med storfe i Norge, ca 1850-1930. 13

LISTE OVER REGISTRERINGER 1) Tuftestølen: Jordvoll (8x10x0,60), jernvinnetuft 2) Utløp av Ynglesdalen: 2 hustufter + melding om mulige tufter, 5 groper 3) Byrkjedalsstølen: Tuft: Funn av steinalderredskap + 5-10 min. gange fra stølen ligger det ei tuft. 4) Byrkjedalen: 3 graver 5) Faugelia: Grop 6) Mestølen: Kullgrop 7) Bakkaheller: Fangstgrop 8) Nær Revufonnbotn: Fangstgrop 9) Rossdalen (v/geitryggen): Fangstgroper 10) Øvre Andresstølen: Tuft 11) Nedre Andresstølen: Tuft 12) Raggsteindalen: Tufter + brukar 13) Viki i Raggsteindalen: Mur 14) Finnebotn: Funnsted for Kvernstein 15) Folarskardet: Pilespiss 16) Folarskardet: Skålgroper? 17) Kittilsbunoset: Pilespiss 18) Lengjedalsvatnet: Fangstgrop 19) S for Lengjedalsvatnet: Fangstgroper 20) Kyrkjedøri: Fangstgrop 21) Såtedalen: Heller + steinbu 22) Gråskallen: Steinalderlok.? 23) Grytå: Steinalderlok.? 24) Nysettjønnan: 2 steinalderlokaliteter 25) Storurdevann: Heller 26) Sauabotn: Bogastille På østsida av Strandavatnet: Langegard: Løsfunn (søkke) + div. gjenstander (Innlev. Oldsaksamlingen) Østmundset (neddemmet): Løsfunn (søkke) + tuft (utgravd av IB/TBN) Like utenfor områdets avgrensning: Baklie: 8 groper Øvre Vierbotn: Fangstgrop Ved Perset: Fangstgrop Sunodden: Tuft Trondskaret: Fangstgroper I Urevassbotn: Minst 20 fangstgroper M711 Hallingsk. 26 31 På nordsiden av Finsevann: 2 steinalderlok. + 2 udaterbare boplasser Finseøya: 3 steinalderlokaliteter + steinbu I Såtedalen: Tuft (?), steinalderlok., 2 hellere 14

LÆGER Sør for Hallingskarvet: Lengjedalslægret, Nysetlægret, Bjørnabulægret I Raggsteindalen: Vestrelægeret, Dalalægeret, Urebottlægeret, Venebottlægeret, Nordbottlægeret Innerst i Ynglesdalen: Finnebottlægeret, Skarvålægeret, Godfjellægeret 15

NYERE TID Av Anne Merete Knudsen 8. Innledning Begrepet Nyere tid i kulturhistorisk sammenheng omfatter perioden fra reformasjonen i 1536 til i dag. Denne rapporten bygger på tidligere registreringer av nyere tids kulturminner. Den mest omfattende registreringen som har vært foretatt i vurderingsområdet, er den såkalte SEFRAK-registreringen, dvs. Registreringen av faste kulturminner i Norge som er en landsomfattende registrering av bygninger oppført før år 1900. Også noen andre typer kulturminner er kommet med i det aktuelle området som dyregraver og kullmiler. I enkelte tilfeller er hele miljøer registrert for eksempel stølsvoller. SEFRAK-registreringen på landsbasis foregikk i årene 1975 til ut i 1990-årene. I Hol kommune ble registreringen foretatt i 1980- og 1990-årene (til ca. 1995). Innenfor vurderingsområdet for Hallingskarvet ble det i Hol kommune registrert ca. 100 objekter, dvs. kulturminner. Det lå ingen føringer for fremtidig vern av kulturminner som ble registrert. Derfor er det uvisst om alle de kulturminnene som ble registrert i området, fortsatt eksisterer i dag. Det er også usikkert om registreringen er fullstendig, for eksempel er det ingen registrerte kulturminner i Budalen (den delen som er innenfor vurderingsområdet) som er et viktig stølsområde. I 1993 ble det foretatt en registrering av kulturminner langs Bergensbanen fra Haugastøl vestover til fylkesgrensen mot Hordaland. Registreringen omfattet bygninger, veianlegg, broer og andre tekniske installasjoner knyttet til jernbanen. Noen andre typer kulturminner ble også registrert, i alt ca. 25 objekter. Under dette arbeidet ble det registrert bygninger og tufter fra før 1900 som var utelatt i SEFRAK-registreringen. NSB foretok i 1980 en registrering av bygninger i NSB s eie. De aktuelle registreringsskjemaene for bygninger langs Bergensbanen i Hol kommune finnes i utviklingsavdelingen, Buskerud fylkeskommune. Denne registreringen dannet et grunnlag for den ovennevnte registrering i 1993, og kopier av aktuelle registreringsskjemaer finnes i rapporten fra 1993. Bergensbanen danner vurderingsområdets grense mot syd. NSB har i samarbeid med Riksantikvaren utarbeidet en verneplan for jernbanebygninger i Norge. En oppdatert versjon fra 1997 av denne planen inneholder flere bygningsmiljøer og andre kulturminner knyttet til Bergensbanen i randsonen av det foreslåtte vurderingsområdet. De fleste av disse ligger i Hordaland fylke. I 2001 ble det lagt frem et forslag til en nasjonal verneplan for kulturminner langs jernbanen. De bevaringsverdige kulturminner er inndelt i forskjellige kategorier. Kategori A fredning etter kulturminneloven og kategori B vern gjennom plan- og bygningsloven (dvs. spesialområde bevaring) er representert i det aktuelle området langs Bergensbanen. I Hordaland er det SEFRAK-registrert tre objekter innenfor vurderingsområdet. Registreringen er ikke fullstendig i dette området. Derfor kan det være uregistrerte kulturminner i området. I sær i Finsedalen er det sannsynlig at det finnes kulturminner fra nyere tid. I den delen av vurderingsområdet som hører til Sogn og Fjordane fylke, er det hittil ikke registrert faste kulturminner fra nyere tid. (pers.medd. fra Berit Høyvik, Kulturvernseksjonen, Sogn og Fjordane fylkeskommune) 16

9. Kulturhistorien i nyere tid Denne rapporten bygger utelukkende på de registreringene som har vært utført og på tilgjengelig litteratur om området. Det har ikke vært anledning til å foreta feltarbeid. Litteratursøking er ikke blitt prioritert på grunn av at det har vært liten tid til rådighet. Arbeidet med katalogen har utkrystallisert at det finnes kulturminner knyttet til ulike typer av aktiviteter, og at disse aktivitetene har vært stabile over lang tid. Derfor har jeg funnet det mest hensiktsmessig å behandle kulturhistorien tematisk og ikke kronologisk. 10. Stølsbruket I 1974 forelå resultatene av de store arkeologiske og etnologiske undersøkelsene av Hardangervidda samlet i NOU 1974: 30A og B: Hardangervidda Natur Kulturhistorie Samfunnsliv. Feltarbeidet og den etterfølgende forskning gav mye ny kunnskap om bruken av vidda gjennom tidene. Hardangervidda grenser til vurderingsområdet for Hallingskarvet. Derfor har resultatene av Hardangervidda-prosjektet stor relevans som kildemateriale for vår rapport. Flere steder øverst i fjelldalene og i det tilgrensende høyfjell ble det registrert tufter etter hus som må ha hatt en funksjon innen beitebruk. Dateringer viser at disse tuftene var i bruk fra ca. 600 e.kr og i noen hundre år fremover. Tuftene ligger i områder med godt fjellbeite, men langt fra gode fiskevann og ferdselsveier. (NOU 1974:30B s. 123) Dette betyr at det i Hardangervidde-området har foregått en form for stølsbruk helt tilbake til yngre jernalders begynnelse. Klimaforholdene har gitt husdyrbruket i Norge den form det har. Om sommeren kan dyrene beite ute, men de må holdes i hus og fores gjennom vinteren. En stor del av det gresset husdyrene trenger, må derfor slås og tørkes om sommeren, slik at en har høy til vinterbruk. Den beste jorden utenom åkerjorden, nær gården, ble derfor brukt til slåttemark. Husdyrene ble henvist til å beite lenger unna gården. I den første bosettingstiden har det antagelig vært tilstrekkelig beitemark nær gårdene. Etter hvert som folkemengden og dyretallet økte, ble det nødvendig å finne nye beitemarker. Disse ble liggende så langt borte fra bygda at man fant det best å bygge hus der budeia kunne bo og lagre melken og melkeproduktene. Slik tror man at de første stølene ble skapt. Etter hvert som folketallet økte raskt på 1300- (før svartedauden i 1349) og 1400-tallet, kunne ikke stølene nærmest bygda heimstølene skaffe nok beite. I denne tiden ble det ryddet støler opp mot kanten av Hardangervidda. Her var det gode forhold for seterdrift, selv om sommeren og dermed beitetiden var kortere. Stølene var slik plassert at dyrene kunne beite på de gode fjellbeitene samtidig som stølene hadde tilstrekkelig vedforråd i nærheten. Det gikk mye brensel med til ysting av ost. De første sikre bevis for seterdrift inne på Hardangervidda, er fra midten av 1600-tallet. Først omkring hundre år senere, ved midten av 1700-tallet, ble det imidlertid vanlig å flytte stølene inn på vidda. Bygging av nye støler i dette området økte til toppen ble nådd omkring 1820. Denne store ekspansjonen inne på selve Hardangervidda begrunnes med større etterspørsel etter slakt og melkeprodukter etter hvert som tettstedene økte i antall og innbyggertall. I bygdene som grenser til Hardangervidda og fjellområdene nordenfor, Hallingskarvet, har fedrift vært den viktigste næringsveien. I mange høyereliggende bygder har det kalde klimaet ført til at kornavlingene ble små og lite årvisse. Slåtte- og beitebruket hadde derimot gode vilkår. I flere kilder blir det fremhevet at fjellbeitene var svært gode med saftig gress. I 1891 17

skrev amtsdyrlege Støverud: At Hallingdalen med sine rige fjeldgræsgange har en lys og fager fremtid for seg på fædriftens område, derom er det nok fuld enighed. Fylkesagronom Gjerdrum uttalte i 1937 at Almindelig godt fjellgress har jo et næringsinnhold som står over alle andre gress- og belgvekster. Intet kulturbeite rager opp mot et godt fjellbeite. (Reinton b. 2 s. 87) Stølsbruket har spilt en særlig stor rolle i landbruket i Hol fordi kommunen har store og vide fjellområder innenfor grensene sine. Stølslivet var i full sving i det 17.århundre og hadde antagelig vært det gjennom mange århundrer. I saksdokument finner en de viktigste stølene i Hol nevnt alt i det 17. århundre. (Reinton b 1 s 164) De aller fleste stølene ligger over 1000 m o h. Oftest ligger to eller tre støler sammen, noen ligger for seg selv. Det finnes ikke store setergrender i Hol. Mange av stølene ligger i områder som fra gammelt av har tilhørt gården, men de fleste lå før i større eller mindre sameier. I senere tid har det vært utskifting de fleste steder. På 1700-tallet og utover var det vanlig at støler gikk i handel. På 1900-tallet ble nedlagte støler kjøpt av byfolk, sammen med jakt- og fiskerett. (Reinton b 2 s 113 f) Da stølsbruket var på topp på 1700- og 1800-tallet, hadde mange gårder tre heimstøler og tre langstøler, og noen ganger flere. De fleste gårdene eier fortsatt mellom to og fem støler. I følge en registrering foretatt i 1935 var det i Hol i alt 686 støler. Av disse var 311 langstøler og 375 heimstøler. 375 støler var enda i bruk, mens 321 var nedlagt. Mange av stølene ligger inne på fjellet og høyt. (Reinton b 2 s 112) Stølstellingen i 1935 er et vitnemål om stølsdriftens sterke stilling, heller enn om tilbakegangen i denne driftsformen. Likevel viser materialet at tilbakegangen hadde begynt. (Solhjell, Kåre Olav 2000 b1 s 65) Tallet på støler som var i bruk, nådde en topp i første del av 1800-tallet. Utover i dette århundret emigrerte folk til Amerika i tusentall. Det førte til at folketallet gikk tilbake, tallet på bruksenheter minket og husdyrtallet gikk ned. Tilbakegangen for stølsdriften har fortsatt på 1900-tallet. I løpet av 1900-tallet ble stølsbruket lagt om. Det lønte seg ikke lenger å bruke så mange støler for hver gård, og derfor ble mange støler lagt ned. Kravene til stølshusene har også steget, og det ble bygd fjøs på alle stølene. I bua skulle det være nesten like høy standard som hjemme. De fleste gårdene hadde likevel dyrene på stølen helt frem til avviklingsfasen etter annen verdenskrig. (Solhjell, Kåre Olav 2000 b1 s 64) De gårdene som hadde mange støler, satt skiftevis fra år til år på stølene og fikk således hevdet alle. Stundom flyttet de også fra heimstøl til heimstøl og fra langstøl til langstøl på samme sommeren. De fikk da gjødslet flere voller, og melken økte i kyrne når de kom på nytt beite. De buførte til heimstølen som regel i slutten av mai og dro derfra til langstølene omtrent ved jonsok (St. Hans). I første helgen i september buførte de fra langstølen tilbake til heimstølen. I alt var de over 79 dager på stølen i følge jordbrukstellingen i 1907. (Reinton b 2 s 118) Vanligvis var det to hus på en støl, henholdsvis stølshuset (bua) og en løe hvor de oppbevarte høyet før det kunne tas ned på sledeføre på vinteren. På fjellstølene var stølshuset for det meste av stein, ofte gravd delvis inn i bakken. Røstet var som regel laftet tømmer. På heimstølene var ofte hele stølshuset av laftet tømmer. En bordvegg (stav) skilte melkebua fra selve stølsbua. Steinbuene hadde ikke vinduer, men en ljore i taket, så det kom lys ovenfra. De eldre tømmerbygningene hadde heller ikke vindu, bare en glugge. Det var bare jordgulv i 18

stølsbua. Tidligere var det ikke fjøs på stølen så kyrne måtte ligge ute i kveet. Kuene ble tatt inn i stølsbua når de skulle melkes. (Reinton b 2 s 115) Mange stølsvoller ble brukt til slåttemark. I alt finnes det i Hol over 4000 dekar med slåttemark på stølene. (Solhjell, Kåre Olav 2000 b1 s 66) Derfor var stølsvollen ofte inngjerdet med lave steingjerder og hauger av brisk og vier oppå. På heimstølene var det ofte skigarder. (Reinton b 2 s 114) 11. Stølene i vurderingsområdet for Hallingskarvet Ved gjennomgangen av de registreringene av nyere tids kulturminner som har vært foretatt innen vurderingsområdet for Hallingskarvet, går det klart frem at stølshus er overlegent den største gruppen faste kulturminner fra nyere tid i det registrerte materiale. I Hol kommune er det registrert ca. 100 enkeltobjekter knyttet til stølsdriften innenfor vurderingsområdet. I Sogn og Fjordane er det ikke registrert kulturminner av noen art. I Hordaland er det hittil ikke registrert kulturminner knyttet til stølsdrift i området. På noen stølsvoller er det registrert et stølshus eller en tuft, mens det på andre er registrert flere bygninger eller rester etter bygninger. Årsaken til denne forskjellen i representativitet er flere. En av grunnene er at bare bygninger bygd før år 1900 skulle registreres. En annen grunn kan være at mange tufter er knapt synlige og derfor er blitt oversett ved registreringen. Det er registrert i alt ca. 30 enkeltstøler eller setergrender innen Hol kommunes grenser i vurderingsområdet for Hallingskarvet. Omtale av de enkelte støler: 11.1 Ynglesdalen Stølsbotn, Mestølen og Tuftestølen ligger i Ynglesdalen. Tuftestølen Stølen ligger ved Strandavatnet, nordvest for Raggsteindalen. Stølsvollen er utskilt fra Evjubakken øvre i 1871, og eiendommen benyttes i dag som hytte. To tufter av stølsbuer hvorav den ene er delvis inngravd i bakken, er bygd i naturstein. Byggeår er ukjent. På vollen står også en stue/jakthytte som er flyttet fra Myrestølen hvor den var stølshus. Stua er oppført i laftet tømmer og har et tilbygg i bindingsverk. Den skal være bygd av Andres S. Myrestølen i siste del av 1800-tallet. Til nåværende sted ble huset flyttet i annen fjerdedel av 1900-tallet. Mestølen Mestølen er utskilt fra Evjubakken (Hivjubakken) nedre. Hivjubakken var opprinnelig en husmannsplass, men ble selveierbruk i 1759 da Lars Andresson nordre Bry solgte plassen til Ola Torbjørnson. I 1770 kjøpte Ola Torbjørnson halvparten av stølen Mestølen i Ynglesdalen med halvparten av herligheder og huser av Lars Johannesson Veslegard på Tuftene (i Ynglesdalen), for 13 rdlr. (Reinton b. V s. 349) Ola Torbjørnson og kona Sissel hadde ingen barn. I 1780 solgte de bruket med blant annet sin del av Mestølen til Botolv Lasseson for 350 rdlr. Botolv Lasseson hadde heller ingen barn, og han solgte derfor gården inkludert stølene til sin stesønn Helleik Hanson. I Helleik Hansons eiertid var det uenighet om noen av stølene. I 1810 stevnet han Vebjørn Helgeson øvre Bakken for å få ham til å skrive under på et skjøte om en del setre i Ynglesdalen, deriblant halvparten av nordre Mestølen. Overdragelsen gikk i orden. Året etter ville Helge Vebjørnson 19

øvre Hivjubakken ta tilbake Mestølen på odel. Sønnen Eilev Helgeson øvre Hivjubakken hadde siden Mestølen så lenge han levde. I 1865 solgte Ola Eilivson stølen til Nils Andresson Arnegard nedre Bakken (nedre Hivjubakken). Nils Andresson hadde brukt stølen i mange år da han fikk skjøte på den. (Reinton b V s 350ff) Reinton forteller at Nils Andresson og familien hans pleide å flytte til Mestølen 25. mars med kyrne for å fore opp høyet, og de bodde der til utpå høsten. Det er registrert fire objekter på stølsvollen. En tuft og to ruiner av stølsbuer/steinbuer er av ukjent alder. Et bolighus med tilbygget fjøs skal være bygd tidlig på 1700-tallet. Huset er oppført i laftet tømmer og bindingsverk. Det bodde fastboende i huset fra ca. 1749 til 1754. Stølsbotn (Stølabotten) I 1808 fikk Knut Torjusson Svendalen skjøte på stølen Stølabotten av svigerfaren sin, Helge Vebjørnson øvre Hivjubakken. Han var den første vinterboende der. Han og konen Anne bodde der siden. Knut døde i 1833, konens dødsår er ukjent. (Reinton 1975 bind 5 s 678) Etter Knut og Anne har det ikke vært vinterboende på Stølabotten. Eiendommen kom igjen under Bakken. I 1860-årene (matrikkelrevisjonen) var Nils Anderson Bakken eier. I Stølabotten var det da 20 mål fjellslått. Nils Bakken solgte i 1874 Stølabotten til Hermunn Torsteinson Rabbestølen som brukte eiendommen til støl. I 1911 solgte sønnen Andres H. Rabbestølen fjelleiendommen Stølabotten til Kristofer og Nils Chr. Berg med rett til å leie stølshusene og havnen for en lav pris. (Reinton 1975 bind 5 s 679) Det er registrert fem kulturminner på stølsvollen. Alderen er ukjent for alle fem. En tuft og ruiner av tre steinbuer er bygd av naturstein. En løe i laftet tømmer var på registreringstidspunktet i forfall. Da tømmeret er merket med tall, er det mulig at det har vært flyttet. 11.2 Raggsteindalen Resestølen, Urdebotn og Slearskarstølen er støler til gården søre Villand. Resestølen, Urdebotn og Slearskarstølen Raggsteindalen tilhørte fra gammelt av gården Gudbrandsgard i Sudndalen. Senere tilhørte stølen Larsgård i Hovet. Tolleiv Olson Villand solgte på 1700-tallet flere støler for å få gården (søre Villand) på fote igjen. I stedet kjøpte han Raggsteindalen, noe av Eirik Jakobson Rue 1771 og største delen av Knut Halvorson Larsgard 1772. (Reinton 1973 bind 4 s 267) Derfor er nordre Raggsteindalen som fremdeles hører til søndre Villand, matrikulert under nordre Larsgård. I Raggsteindalen var det 8 støler; søre og nordre Raggsteindalen, som lå voll i voll, og som i senere tid ble brukt under ett (nordre var det tidligere selveierbruket der det var fastboende til 1893), Slearskarstølen og Resestølen (som hadde vært støler til fjellgården Nordre Raggsteindalen (nedlagt)), Viki, Eirikstølen, Sørestølen og Nordrestølen. I 1890 var de sistnevnte stølene vært brukt som langstøler. I dag er de nedlagt. (Reinton 1973 bind 4 s 274)) Ole Larson Bekkastad Raggsteindalen (1738-1813) og kona Birgit ryddet to nye støler til gården, Resetølen og Slearskarstølen, litt lenger opp i dalen. Da sønnen overtok gården, fulgte stølene med. (Reinton 1975 bind 5 s. 684) 20

Nils Andresson Arnegard, Ål bygslet fra 1834 halvdelen av Raggsteindalen, deriblant Slearskarstølen og nordre Vestrestølen med havnegang og skog, - årlig leie var 25 spldr. Stølene Slearskarstølen og Resestølen ble nedlagt omkring 1893 da nordre Raggsteindalen ble langstøl til søre Villand. (Reinton 1975 bind 5 s. 690) I 1940-50-årene sluttet de på søre Villand å drive stølsbruk. På Slearskarstølen er det registrert en steinbu som i 1989 stod som ruin. Det blir oppgitt at eieren hadde planer om restaurering av bua. Det er ikke kjent når steinbua ble bygd. På Resestølen er det registrert ruin etter en steinbu og en tuft etter en løe. Byggeår er ukjent for begge objektene. I Urdebotn er det en tuft etter en steinbu av uviss alder. Urdebotn er i dag utskilt fra søre Villand. 11.3 Byrkjedalen Det er registrert kulturminner fra nyere tid på to støler i Byrkjedalen. Nestegård og nordre Berg har støler her. Nordre Berg har dertil stølen Naustranden litt lenger sørøst i samme dalføre. Det er derfor naturlig å se disse stølene i sammenheng. I bygdeboka for Hol er stølene i Byrkjedalen benevnt som søre og nordre Byrkjedalen. I SEFRAK-registreringen er betegnelsen nedre benyttet for nordre Byrkjedalen. I den følgende kulturhistoriske oversikten velger jeg å benytte samme navn som i bygdeboka. Byrkjedalen ble ryddet for stølsdrift allerede i 1699 da eieren av nordre Berg anla langstøl her. Gården har hatt Byrkjedalen som langstøl til i dag. I 1746 lot daværende eier Kittil Herbrandson Solheim holde takst på gården. I denne heter det at på Byrkjedalen var det ikke hus, og bua og løa i Hivjudokki var helt forfalne. I 1754 solgte han halvparten i langstølene søre og nordre Byrkjedalen til Embrikk Olson Nestegard for 20 rdlr. Det ble da sagt at søre Byrkjedalen var uten stølshus og uoppgjødslet, nordre Byrkjedalen var ikke ryddet. Stølen var bevokst med skog. Men det fantes en stølsbu på stølen. (Reinton 1975 bind 5 s. 23) Byrkjedalen er fremdeles langstøl til Nestegard. I 1890 begynte utskiftingen i havna i Byrkjedalen mellom nordre Berg og Nestegard. Delet ble nøye skildret. I 1914 bygde Eirik Sjugurdson Berg nytt stølshus på Byrkjedalen og fjøs i 1929 (det hadde ikke vært fjøs der før). (Reinton 1975 bind 5 s. 31ff) I 1930-årene hadde Nestegård foruten langstøl i Byrkjedalen, heimstølen østre Bråset lenger vest. (Reinton 1973 bind 4 s. 507) Syver Halvorson Nestegard, Knut Halvorson Nestegard og Birgit Halvorsdatter Nestegard (ugifte søsken) bygde i 1954 nytt stuehus med melkebu under på stølen nordre Byrkjedalen, dessuten et fjøs med plass til 34 kyr. Ennå i 1963 drev de på nordre Berg stølsbruk på Byrkjedalen. (Reinton 1975 bind 5 s. 33) Nordre Berg og Nestegard har i dag bygd kjørevei til Byrkjestølen. På nordre (nedre) Byrkjedalen ble det under SEFRAK-registreringen registrert to objekter og stølsvollen ble registrert som miljø. Stølsvollen skal i følge registreringsskjemaet datere seg til første fjerdedel av 1700-tallet. I bygdeboka skriver Lars Reinton at stølen ble ryddet i 1699 (se ovenfor). Stølsvollene i Byrkjedalen er således av høy alder. Det ble videre registrert en stølsbu oppført av laftet tømmer av ukjent alder. Det ble også registrert ruin av en steinbu med ukjent byggeår. Det stølshuset og fjøset som ble oppført i 21

1954 ligger nordvest for den gamle stølsvollen, slik at det ikke forstyrrer den opprinnelige stølsvollen. Søre Byrkjedalen er også registrert som kulturminnemiljø. Det ble registrert en stølsbu som er bygd av naturstein og har et nyere tilbygg av tre (bindingsverk?). Steinbuas tak er nedrast, mens tilbyggets platetak er intakt (1994). Tilbygget ble bygd i 1915 av Eirik Sjugurdson Berg. Dette består av to rom hvorav det ene ble benyttet til overnatting, og det østre til hestestall. Naustranden har i nyere tid vært støl til nordre Berg. Gården hadde også langstølen søre Byrkjedalen. Og på 1800-tallet stølen Hivjudokki. Stølsvollen er registrert som miljø, og de to bygningene som står på stølen, er begge registrert. To steinbuer/stølsbuer står som ruin. Deres byggeår er ukjent. 11.4 Bukkehallo Gårdene Seim og Nerol i Hovet har i dag langstøler i Bukkehallo. Av disse gårdene har Nerol lengst tradisjon for stølsdrift i Bukkehallo. Bukkehallo består av flere støler, hvorav det er registrert kulturminner fra nyere tid (før 1900) på to av stølene, henholdsvis søre Bukkehallistølen (Seim) og Bukkehalle (Nerol). I 1786 kjøpte Ola Pålson Nerol langstølen Bukkehalle med to buer som tidligere hadde hørt til Bry av Sjugurd Knutson Eggestølen og Ola Hanson Bryhagen. (Reinton 1972 bind 3 s. 782) Ola Arneson Nerol (eier fra 1863-1920) bygde ny bu og pløyde opp ny stølsvoll i Bukkehallo. (Reinton 1972 bind 3 s. 787) I 1931 kjøpte Vebjørn Knutson Seim Solheims-Hivjudalen med Bukkehallo av Ola Mikkelson nedre Solheim. I 1953 overtok sønnen Lars Vebjørnson Seim gården. (Reinton 1972 bind 3 s. 405) Til Seim hører flere støler, hvorav noen av dem ligger innenfor vurderingsområde for Hallingskarvet. Stølene er i dag nedlagt. På Nerols støl Bukkehallo er det registrert 4 bygninger fra før 1900. Tre av disse er ruiner av steinbuer som antas å være bygd på 1700-tallet, og to skal være oppført på 1800-tallet. En steinbu ble flyttet til stølen i 1890. Den stod før på den søndre vollen. Steinbua ble restaurert på 1900-tallet og benyttes som fritidshytte og i forbindelse med sauehold. I muren er det en innskrift hvor det står 1924 og Ola Slåtten. Søre Bukkehallistølen ble også registrert gjennom SEFRAK i 1984. I alt fire objekter ble registrert. En tuft etter en stølsbu bygd på 1700-tallet skal være eldst. Tre ruiner av henholdsvis to stølsbuer i stein og et fjøs med grunnmur av naturstein dateres til 1800-tallet. Selve fjøset var en trebygning (laft?) som ble flyttet til Hivjudalen i 1934. Fjøsmurene ble ødelagt av sneras i 1920- og 1940-årene. 11.5 Hivjudalen Hivjudalen er et område hvor det er mange støler. Under SEFRAK-registreringen på 1980- og 90-tallet ble det registrert et stort antall objekter i dalen. Disse kan knyttes til stølsdriften. Selv om det i Hivjudalen er flere stølsgrender og støler tilhørende forskjellige gårder, er det naturlig å behandle dem samlet. 22