Eier av bildet: Verdalsbilder/Oddbjørn Øgstad. Kapittel 4. Historikk

Eier av bildet: Verdalsbilder/Oddbjørn Øgstad. Kapittel 4. Historikk

4. Historikk Sommeren 1906 blev jeg kaldet ned til daværende Kommanderende General Ole Hansen. Her fik jeg følgende opdrag: I Stjør- og Verdalsdefileene maa finnes steder hvor man ved aa innsprenge mindre kanoner i fjeldvæggen kan danne utilgjengelige verker med betydelig skuddvidde, og hvor man saaledes maa kunne sperre disse trange defileer. 1 Kort om bakgrunnen for etablering av befestningene i Verdalen og Stjørdalen Da første del av Karlstadforliket ble undertegnet 23. september, fryktet myndighetene norsk motstand mot forliket. Det ble derfor sendt ut et sirkulære fra Kommanderende general med forbud for offiserer og underoffiserer om å komme med offentlige militærpolitiske uttalelser. Kilde og faksimile: Arkivverket. I oktober 1905 ble unionen mellom Norge og Sverige formelt oppløst, etter at de to lands nasjonalforsamlinger hadde godkjent Karlstadoverenskomsten og kong Oscar sa fra seg den norske tronen på vegne av seg selv og sin familie. Etter denne anerkjennelsen fra Sverige begynte også andre stater å anerkjenne Norge som en selvstendig utenrikspolitisk aktør. Fram til overenskomsten hadde det vært svært vanskelige forhandlinger. Et av de tyngste temaene gjaldt militære spørsmål, især de norske forsvarsverkene langs grensen. Spesielt var forhandlerne opptatt av de nye fortene Ørje og Urskog og festningene Kongsvinger og Fredriksten, men de tok også opp de mindre grensebefestningene som hadde blitt opprettet i årene fram mot 1905. I Norge ønsket man å beholde disse stridsanleggene, mens svenskene ønsket dem fjernet. Ett av resultatene av forhandlingene ble at grensefestningene skulle demoleres, og at det skulle opprettes en nøytral og demilitarisert sone på begge sider av grensen. Dermed sto man i Norge med en betydelig mengde våpen og annet utstyr som ikke kunne brukes der de var. Blekket i underskriftene på Karlstadoverenskomsten var knapt nok tørt før Forsvarsdepartement og Generalstab begynte å arbeide med spørsmålet om hva man skulle gjøre med de våpnene og det utstyret som befant seg i de festningene som nå skulle demoleres. 2 Ved en rekke anledninger opp gjennom historien har det kommet angrep på Norge østfra i trøndelagsdistriktet, og i mange av disse tilfellene har angriperne tatt seg inn i landet gjennom Stjørdalen og Verdalen. Etter 1905 fryktet man dette kunne skje på ny, og området utpekte seg raskt som et av de steder hvor etablering av nye befestninger burde skje. Generalstab og departement arbeidet hurtig med saken, og i 1906 besluttet Stortinget å bevilge et sjusifret beløp til nye befestninger i Trøndelag, samt ved Narvik og ved Sarpsborg. 3 Kort om enkelte historiske militære anlegg i Verdalen De verdalske befestninger befinner seg i Inndalen, det ene av Verdals to hoveddalfører. Flere bevarte bygdeborger. Verneplan for De verdalske befestninger Side 33

Kart fra Karl XIIs felttog i Norge 1718.Kartet har tittelen Greentz Carta og viser blant annet Duved skanse, Jerpe skanse, Järpe skanse, Kråksjøen, Skalsvatnet, Skånes skanse, Stene skanse, Storsjøen, Storsjön, Sul, Sulsjøan, Verdalsøra, Vuku. Rettigheter: Nasjonalbiblioteket, Kartsamlingen Armfeldt gikk via Fersdalen i Meråker mot sitt første mål Stene skanse i Verdal. En skinnmanøver ble gjort samtidig som hovedstyrken truet nordmennene i flanke og rygg. Stene falt og svenskene fortsatte mot Trondheim. Men de var blitt forsinket. Kilde: Kildenett.no Rettigheter: Naboer AB. viser at distriktet har hatt militær betydning så langt tilbake som til 400 600 år e.kr. Iallfall fra vikingtiden har det foregått kommunikasjon mellom Bottenviken og norskekysten gjennom området. En viktig sommerlei gikk fra Sverige, gjennom Inndalen og ned til Verdal og sjøen. Den viktigste vinterleia kom inn fra Sverige i det samme området, men fulgte innsjøer og myrstrekninger. Da Olav Haraldsson kom inn i Trøndelag i 1030 fulgte han antakelig sommerleia ned gjennom Inndalen, en lei som fortsatt er synlig i terrenget. 4 Et av de første større hærtog i nyere tid gjennom Verdalen fant sted under sjuårskrigen på 1500-tallet, da en svensk hær trengte seg over fjellene og inntok Verdal. Svenskene marsjerte også til Trondheim, og store deler av Trøndelag ble plyndret. Under en seinere ufred, Kalmar-krigen, besluttet styresmaktene at man måtte hindre angrep fra øst gjennom dalene i Trøndelag. I 1611 beordret derfor Kongen etablering av en skanse ved Stene som skulle kontrollere hele den viktige dalen. Muligens var anleggelse av skansen årsak til at det var Stjørdal og ikke Verdal som ble angrepet i 1612. 5 Men det er først i krigen mot Sverige 1657 60 at skansen virkelig viser seg viktig, da norske styrker under ledelse av major Eilerik Visborg stoppet svenske unnsetningsstyrker på vei til Trondheim. 6 Innsatsen i Verdal bidro sterk til at i første rekke Kristiansten festning og Trondheim, og derigjennom hele Trøndelag, igjen kom under norsk herredømme. En arena for kamper av nasjonal historisk interesse ble området under den store nordiske krig, da general Armfelt besatte skansen i 1718 før svenskene på nytt inntok Trondheim. Dette felttoget førte også til skansens endelikt. Etter at kong Karl XIIs død ble kjent, trakk svenskene seg tilbake. Armfelt passet på å sette skansens bygningsmasse i brann før den ulykksalige tilbaketrekningen ble gjennomført. Skansen ble ikke gjenoppbygget og ble seinere glemt, Side 34 Verneplan for De verdalske befestninger

fram til lokale ildsjeler i nyere tid startet arbeidet med å rekonstruere deler av det gamle anlegget. Det norske Forsvaret var blant annet oppsatt med Hotchkissmitraljøser med kaliber 6,5. Opprustning før 1905 Omkring år 1900 rådet en generell rustningsfeber i Europa. Det var blant annet våpenteknologiske nyvinninger som førte til denne opprustningen, men også politiske forhold bidro sterkt. Det ble investert i moderne artillerimateriell og ikke minst panserskip. I Norge fikk opprustningen vind i seilene i 1895 etter ryktene om svenske overfallsplaner. Opprustningen måtte begrunnes med at det var et ledd i ønsket om å styrke unionsforsvaret for å ikke vekke svenskenes mistanke om at det var dem Norge forberedte seg på å forsvare seg mot. De økte marinebevilgningene og opprustning av kystbefestningene oppfylte dette målet. Som et resultat hadde man ved 1905 særlig bygget betydelig med militæranlegg for å sikre de viktige overgangene ved Glomma som man antok at en fiende ville forsøke å besette. 7 Karlstadkonvensjonen om grensefestningene forlangte at det ble opprettet en såkalt nøytral sone som skulle strekke seg langs grensen fra kysten og opp til nordøst for Elverum. 8 I denne sonen hadde det bygget seg opp store mengder militært materiell som nå måtte fjernes. Allerede den 1. november 1905 gikk det brev fra Forsvarsdepartementet til den trondhjemske distriktskommando. 9 Brevet viste til avtalen om den nøytrale sone og at det nu inden zoneomraadet værende skyts måtte flyttes ut av dette området. Departementet ville ha distriktskommandoens vurdering av om det kunne være nyttig å plassere noe av dette skytset til sikring av landsdelen dersom det skulle komme et hovedangrep der. I brevet ble det også listet opp hvilket utstyr det var snakk om, både fast montert og mobilt skyts; nemlig kanoner i pansertårn, festningskanoner med skjold, hurtigskytende feltkanoner og mitraljøser. Det er dette utstyret som skulle komme til å prege mye av forsvarsdebatten de nærmeste årene. Distriktskommandoen reagerte raskt og framviste samtidig nøkternhet. Man drøftet seg fram til at det første stedet det kunne være aktuelt å oppta kamp mot en inntrenger fra øst, ville være ved den strategisk sett viktige Gudå jernbanestasjon. Stedet egnet seg imidlertid ikke for etablering av permanent, stasjonært skyts. Etter distriktskommandoens mening burde hovedforsvaret legges til det sted hvor både Stjørdals-, Verdals- og Tydal-/ Selbupassasjene møtes. De foreslo derfor å utvide det anlegget man allerede hadde på Tønnsåsen i Stjørdal, som, i kombinasjon med nytt materiell på Gjevingåsen ved Hell, ville dekke det definerte behovet. Etter å ha innhentet uttalelser fra andre aktuelle distriktskommandoer foreslo Forsvarsdepartementet å disponere det ledigblevne skytset fra den nøytrale sone på tre sentrale distrikter, ved Sarpsborg, i Trøndelag og i Ofotenområdet: I Sarpsborgtraktene: 2 stk. 12 cm tårnkanoner (Greåker) 8 stk. 10,5 cm kanoner 2 på Hamstadhøyden 2 på Kulåsen 4 i Isesjøbatteriet 4 stk. 7,5 cm festningskanoner (Østre Sarpsborgbatteri) 12 stk. 8,4 cm feltkanoner (Isesjøbatteri) 6 8 mitraljøser. Verneplan for De verdalske befestninger Side 35

Fra Ingstadkleiven fort, seinere mer kjent som Hegra festning. Foto: Jiri Havran. I det Trondhjemske (Gjevingåsen): 2 stk. 12 cm tårnkanoner foruten noe mindre skyts (6 stk. 7,5 cm feltkanoner). Til rådighet for Narvik: 2 stk. 12 cm tårnkanoner 4 stk. 12 cm haubitser Noen mitraljøser. Departementet ba også om uttalelse fra generalstaben, og den avvek noe fra departementets forslag. Generalstaben førte en rekke militærfaglige argumenter for at Trøndelag burde få en relativt større andel av materiellet, blant annet fordi alle de nye veiene som krysset riksgrensen i Sør-Norge hadde gjort det umulig å befeste alle innfartsårene der. En angriper østfra mot Trondheim ville derimot være henvist til atkomst gjennom Stjørdalen, Inndalen eller Tydalen, med Stjørdalsdalføret som hovedoperasjonslinje. Dette ville imidlertid også føre til en kraftig demonstration fortrinnsvis mot Verdalen, og muligens også mot Tydalen, hvor det var vanskelig å forsvare seg uten hensiktsmessige stillinger for artilleri og permanente stillinger. Staben mente at i første rekke måtte Stjørdalsdalføret sperres, samtidig som at jo mer kraft det ble lagt i forsvaret der, jo større betydning ville veien gjennom Innas dalføre få. Generalstaben konkluderte med at det burde etableres et framskutt forsvar mot øst med permanente sperrefort både i Stjørdals- og Verdalsdalføret. For Stjørdals vedkommende pekte staben på Ingstadkleiven. For Verdals del var både Trondhjems distriktskommando og generalstaben enige om at området omkring Stene var det gunstigste for en sperring av Innas dalføre, og da spesielt Berguglefjeld. 10 Generalstaben foreslo følgende prinsipp ved fordeling av skyts de tre avsnittene i mellom: Den nye Glommalinjen ved Sarpsborgavsnittet skulle tilgodeses med første prioritet. Det som ble til overs herfra skulle Trøndelag og Narvikområdet dele. Til hvert av sperrefortene på Berguglen og Ingstadkleiven ble det foreslått å tre 10,5 cm kanoner og to 7,5 cm kanoner samt flyttbart Side 36 Verneplan for De verdalske befestninger

skyts og mitraljøser. I tillegg anbefalte staben at Gjevingåsen Havdalsåsen ble utstyrt med to 12 cm kanoner, samt flyttbart skyts og mitraljøser. Med generalstabens fordeling på de tre avsnittene gjensto det å fordele to 12 cm tårnkanoner. Fortrinnsvis burde disse plasseres sønnafjells, mente staben, eventuelt kunne de monteres i hvert av de to sperrefortene i Stjørdalen og Verdalen. Hans K. Foosnæs, Venstremann fra Namdalseid og Beitstad. I tillegg til stortingsrepresentant var han kjent som folkehøyskolestyrer, bondefører og skytterleder. Landsbruksminister en kort periode rundt 1910. Foto falt i det fri. Hentet fra Wikimedia. Nye norske festninger etter 1905 Stortingsbehandlingen Den 26. april 1906 bevilget Stortinget 1 076 000 kroner til anbringelse af det fra den neutrale zone ledigblevne skyts. Kroner 335 000 av denne bevilgningen ble øremerket til permanente festningsanlegg i Trøndelag. 11 Stortingsdebatten ble ført bak lukkede dører. Den dreide seg vesentlig om behovet for en ny hærordning for landet, i og med vår nyervervede selvstendighet. Diskusjonen ble preget av de erfaringene man fikk under mobiliseringen og grensevakten vel et halvt år tidligere. Blant annet ble det pekt på at disse erfaringene viste at det var behov for en ny ordning av landforsvaret der befalet i langt større grad burde ha en lokal tilknytning til det området de skulle tjenestegjøre i. I Trøndelag viste det seg for eksempel at en kompanisjef til daglig var overrettssakfører i Egersund, mens en annen var visekonsul i Shanghai. Det tok litt tid for disse å komme seg opp i Stjørdalen og Verdalen, konstaterte Hans K. Foosnæs, Venstre-representant fra Nord-Trøndelag. Videre pekte han på at de svenske offiserene hadde god kjennskap til terreng og geografi på norsk side. Og russerfrykten var heller ikke helt borte for kanskje til og med den russiske generalstab hadde bedre kjennskap til forholdene langs grensen enn våre egne offiserer, antydet Foosnæs. En helt annen tilnærming hadde den eneste antimilitaristen i Stortingets militærkomité, sosialistenes representant fra Finnmark, Adam Egede-Nissen. Han hevdet at å anlegge nye festninger var det samme som å fortelle svenskene at vi ikke stolte på deres vilje til fred, og at Norge ikke trodde svenskene ville overholde avtalen om den nøytrale sone. Han foreslo at arbeidet med å omplassere de aktuelle våpnene skulle avbrytes, og at midlene Stortinget hadde bevilget til formålet skulle føres tilbake til statskassen. Planleggingen Men Stortinget bevilget penger til anleggene, penger som skulle brukes efter Stortingets nærmere bestemmelse hvilket betød at forsvarsministeren måtte komme tilbake til Stortinget med de endelige planer og kostnadsoverslag før spadene ble satt i jorda. Ennå var det altså mulig å endre planene. Fra mai 1906 skulle distriktskommandoen i Trøndelag utrede befestningsanlegg. I Stjørdalen skulle anleggene omfatte gallerier i fjellveggen mellom Gudå og Hegglifjell for kanoner og mitraljøser, og på Ingstadkleiven en forberedt stilling for feltskyts. I Værdalsdefiléet ved Vaterholm bro skulle det planlegges gallerier i fjellet på begge sider av elva. Disse skulle som i Stjørdal bestykkes med festningskanoner og mitraljøser. Det skulle også planlegges vei til Gjeving- og Havdalsåsen. På Bergugleberget skulle det arbeides med en stilling for feltskyts. Med andre ord er sperrefort på Ingstadkleiven og Bergugleberget ute av planene. Men begge Verneplan for De verdalske befestninger Side 37

dalførene skal fortsatt befestes på samme måte med fjellgallerier. Sist i oktober 1906 redegjorde generalinspektøren for Ingeniørvåpenet at kostnaden for de ovennevnte anlegg ville være 229 000 kroner. Dette var godt under hva Stortinget øremerket til Trøndelag, men totalsummen for hele prosjektet viste seg betydelig høyere enn Stortingets bevilgning. Generalinspektøren foreslo derfor en del kutt, særlig sør i landet, i.e. i Sarpsborg- og Fossumavsnittet. Det endelige forslaget fra generalinspektøren ble for Trøndelags vedkommende: Gallerier i fjellet ved Gudå 85 000 kroner Permanent batteri på Ingstadkleiven for fire 10,5 cm festningskanoner 110 000 kroner Gallerier i fjellet ved Vaterholms bro 85 000 kroner Bergugleberget var nå tatt helt ut av planene, likeså vei til Gjevingåsen og Havdalsåsen. Derimot ble bestykningen på Ingstadkleiven bedret kraftig i forslaget. Totalt var kostnadsberegningen drøyt 1 million kroner, men mindre enn Stortingets bevilgning. Uttalelse fra kommanderende general Også den kommanderende general mente at det var sannsynlig at Ofotentrakten, Trøndelag og det sønnafjelske ville bli operasjonsområder under en krig med Sverige eller Russland. 12 For Trøndelags vedkommende mente han at et angrep med en større styrke fra øst kom til å skje gjennom Stjørdalen eller Verdalen sannsynligvis gjennom begge og at kampene måtte tas i selve defiléene. Kommanderende general mente videre at det var overmåte viktig med festninger i begge disse dalfører for å oppnå et kraftig forsvar og til beskyttelse mot et plutselig angrep. Han konkluderte følgelig med at det måtte anlegges permanente festninger både i Stjør- og Verdal. Vedrørende det sønnafjelske var han ikke like sikker på at permanente festninger var det beste akkurat som Forsvarsdepartementet hevdet. På grunnlag av sine betraktninger, foreslo generalen enda en ny fordeling av det skytset som skulle distribueres. For Trøndelags vedkommende inneholdt forslaget et permanent fort på Ingstadkleiven, bestykket med fire festningskanoner og to feltkanoner, og et festningsgalleri i Hegglifjell for to festningskanoner og tre mitraljøser. I Verdalsdalføret anbefalte han å anlegge ett festningsgalleri i fjellet på nordsiden av dalen ved Vaterholms bro, utstyrt med to festningskanoner og tre mitraljøser. På Bergugleberget burde man forberede for feltskyts, samt anlegge vei opp til kanonstillingene, mente generalen. Saken legges fram for Stortinget Forsvarsdepartementet fremmet en proposisjon for Stortinget den 25. mai 1907, der Stortinget ble bedt om 335 000 kroner til festningsanlegg i Trøndelag. 13 Samtidig med dette sendte departementet et hemmelig skriv til Stortingets militærkomité 14 hvor det gjorde nærmere rede for planene for de områdene i landet som etter departementets syn burde befestes. Uten omsvøp var det nå Sverige som ble sett som den potensielle fienden. Og Sveriges eventuelle operasjonslinje fra riksgrensen til aktuelle mål som Narvik eller Trondheim var betydelig kortere enn de operasjonslinjer man måtte forholde seg til sydpå. Videre at det var forbundet store vanskeligheter ved behov for troppeforflyttinger sydfra. Anlegg av befestninger i Trøndelag, som til da var så godt som blottet for permanente verker, samt i Ofotentrakten hvor slike ikke fantes i det hele tatt, anså departementet under de daværende forhold som aldeles paakrævet. Festningen som aldri ble bygget Det var enighet blant forsvarsministeren, kommanderende general, distriktskommandosjefen og sjef for Festningsartilleriet Side 38 Verneplan for De verdalske befestninger

Fossum brogalleri Fossum brogalleri i Østfold. Fotograf: Tommy Gildseth. Brogalleriet ble anlagt som et av flere anlegg som skulle styrke Glommalinjens svakeste avsnitt etter unionsoppløsnignen. Her var en viktig broovergang og ut fra avsnittet førte gode kommunikasjoner i alle retninger. Brogalleriet er i all hovedsak sprengt inn i en østvendt fjellvegg ved Glommas vestre bredd. Fra toppen av kollen er det utsyn over deler av elveløpet og nærmeste omgivelser, med kupert utmark og skogkledte åser øst for Glomma. Bare øverste del av kollen er fri for vegetasjon. Anlegget framstår som et råsprengt fjellanlegg. I siderommene finner man galleriets skyteskår, i alt syv stykker. I den innerste hallen står det en vedovn. Atkomst fra Glomma og broen leder i dag bratt opp mot fjellanleggets eneste inngang på sydøstre side, men en vei har opprinnelig kommet fra vest. Innvendig finnes en del opprinnelige detaljer som strømledninger og spor etter mitraljøsestillingene. Fjellgalleriet inngikk i nye Fossumstrøkets befestninger og ble underlagt Høytorp fort. Kilde: Landsverneplan for Forsvaret. [...] Katalog Østlandet, s. 84. at hovedvekten på festningene i Verdalen burde legges på en sperring av selve defiléet, altså den trange dalen som lokalt omtales som Sogna: Det burde sprenges gallerier inn i fjellet med plass for infanteri og mindre maskinskyts. Det var uenighet om resten. Sjefen for Festningsartilleriet mente at denne løsningen behøvde en permanent festning på Bergugleberget for å være effektiv. Kommanderende general mente at man under enhver omstendighet burde innskrenke seg til å forberede Bergugleberget for feltartilleri. Distriktskommandosjefen var litt enig med ministeren i at dersom den planlagte sperring av Sogna ikke ble fullt ut effektiv, så måtte Bergugleberget befestes helt stormfritt og uavhengig av mobile tropper. For Verdalen valgte departementet en løsning med et galleri i fjellet øst for Vaterholms bro, samt å etablere en vei opp til Bergugleberget for å sikre framkommelighet for feltartilleri der. I departementets konklusjon manglet altså både kanonstillingene på Bergugleberget, det ene festningsgalleriet, og Blokkhuset ovenfor Vaterholmen som enda ikke var kommet ordentlig med i debatten. I innstillingen til Stortinget foreslo Regjeringen å avsette 990 000 kroner, fordelt på Ofotentrakten med 330 000, Trøndelag med 335 000, og 325 000 til Sarpsborgavsnittet. 15 Militærkomiteen på Stortinget var rykende uenig. Den så seg derfor nødt til å selv utarbeide en orienterende oversikt for at Stortinget skulle få den nødvendige forståelse av spørsmålet. 16 Forsvarsdeparte- Verneplan for De verdalske befestninger Side 39

Martin O. Hanoa mentet hadde altså gjort et meget slett arbeid, ifølge komiteen og sendte saken tilbake til departementet for ny behandling. Komiteen påpekte i den sammenheng at det også burde utarbeides planer for åpne verker oppe på, eller i nærheten av, de fjellknauser hvor galleriene var tenkt innsprengt samt planer for et fort på Berguglen. Vedtaket På bakgrunn av dette ble distriktsingeniøren bedt om å undersøke hvorvidt det var mulig å anbringe slike åpne anlegg. Hans vurdering var at man burde ha ett galleri i fjellet på Innas nordside, ca. 1300 meter øst for Vaterholms bro, og ett galleri i fjellet på Innas sydside, ca. 1800 meter øst for Vaterholms bro. Videre burde man kunne bygge et stormfritt blokkhus for mitraljøser bak Vaterholmsbroen. Slik kunne det foreslåtte fortet på Bergugleberget erstattes med stillinger for feltskyts. Martin Olsen Hanoa var i perioden 1902 til 1925 sjef for Trondheims ingeniørdetasjement og distriktsingeniør ved 5. Divisjon. Han var også bestyrer av de militære eiendommene i Stjørdalen i perioden 1911 25. Hanoa kontrollerte og godkjente alle forslag til nybygg og endringer, tegnet selv en del bygninger og utførte de nødvendige besiktigelser. Hanoa var født i Østre Aker 9.10.1869. Han tok eksamen artium i 1887, gikk ut av Krigsskolens øverste avdeling i 1891 og ble deretter ansatt som premierløytnant i Trondhejmske brigade. I 1894 tok han militær Høyskoleeksamen, ble premierløytnant i Ingeniørvåpnet i 1895 og kaptein i 1900. Etter hans engasjement ved 5. Divisjon ble han etter 1925 distriktsingeniør ved 2. Divisjon. Han var involvert i en rekke andre prosjekter, blant annet var han 1926 leder for byggingen av Norges første hovedflyplass, sjøflyhavnen på Gressholmen i Oslo. Kilder: Barth, Hanoa, M. O.. Verneplan for Hegra festning, s. 52. Solheim. Man regnet ut at et fort på Bergugleberget, nærmere bestemt på Skovrøverknappen, 17 ville ha en kostnad på 189 000 kroner inkludert vei etc. det vil si tilsvarende pris som utbygging av Ingstadkleiven. I beregningen lå også at utgiftene til fjellgalleriene kunne bli både høyere og lavere enn det som var beregnet. I august 1908 ble saken lagt fram for Stortinget igjen. 18 Her ble det konstatert at festningsgallerier ikke kunne la seg erstatte av åpne verker høyere opp, fordi skytevinkelen mot veien ville bli for bratt, slik at ildvirkningen ville bli for mye plongerende og for lite bestrykende. Åpne anlegg ville ei heller gi tilstrekkelig dekning for egne mannskaper og i tillegg også for dårlig stormfrihet. Det endelige resultatet ble at en effektiv sperring av Verdalsdefiléet skulle etableres på denne måten: - Et galleri i fjellet på Innas sydside ca. 1800 m øst Vaterholms bro, for en kanon og to mitraljøser. Anslått kostnad 46 000 kroner. - Et galleri i fjellet på Innas nordside, ca. 1300 m øst for Vaterholms bro, for mitraljøser og depot. Anslått kostnad 55 000 kroner. - Et galleri i fjellet eller stormfritt blokkhus like bak Vaterholms bro. Anslått kostnad 14 000 kroner. - På Bergugleberget forberedelse av position for feltskyts. Anlegging av vei for transport av kanoner, kanonstandplasser og kanonskur for seks kanoner. Anslått kostnad 11 000 kroner. - Midler til lys, signal, montering og tilfeldige utgifter. Anslått kostnad 15 000 kroner. - Innkjøp av fire mitraljøser à 2.500 kroner. Den totale kostnaden for anleggene i Verdal ble anslått til 151 000 kroner. Summert med kostnadsberegningene for Ingstadkleiven fort og vei til Havdalsåsen og Gjevingåsen ble den samlede kostnad for å sikre det Trondhjemske mot angrep fra øst beregnet til 395 000 kroner 60 000 mer enn det Stortinget hadde bevilget året før. Disse midlene ble bevilget og anleggsarbeidene ble satt i gang ved nyttårstider 1909. Side 40 Verneplan for De verdalske befestninger

De verdalske befestninger historisk situasjon Innledning Det har blitt utført en rekke ulike tiltak ved befestningene i tiden mellom oppførelse og i dag. Dette har som resultat at anlegget på enkelte områder nå skiller seg vesentlig fra slik det var planlagt bygget, faktisk ble bygget og slik det utviklet seg. I avsnittene nedenfor følger en meget grov og på ingen måte fyllestgjørende oversikt over et utvalg elementer, og egenskaper, ved anleggene som var, men ikke lenger er, som de var. Også de delene av anlegget som ikke er del av det nasjonale festningsverket er omtalt her, av den grunn at De verdalske befestninger i sin tid var et meget mer omfattende anlegg enn hva som per dato er i Forsvarets eie. For en bredere gjennomgang av de tre fredete anleggene samt atkomstene til disse, se oppslaget for det enkelte inventar i katalogdelen, kapittel 8. Fjellgalleriene Befestningenes hovedoppgave var altså å yte motstand i første fase av et eventuelt angrep på Norge, slik at man fikk kjøpt seg tid til å mobilisere og disponere de øvrige styrker på mest mulig hensiktsmessig måte. Søndre galleri skulle dekke veien og terrenget ved veien østover mot Stormoen gård. Til dette sprengte man ut en flervinklet tunnel med et antall siderom og -ganger i flere nivåer jf. trappene på distriktsingeniør Martin Hanoas plantegning. Anlegget var planlagt med atskillige typer romfunksjoner, også for forlegning av mannskaper. Galleriet var opprinnelig utstyrt med en feltkanon og fire mitraljøser. Nordre galleri skulle ha virkning saavel framover veien og flankering af galleri a samt bestrykning af Karl Johans kleven og terrenget om samme. 19 Det var med andre ord planlagt for å dekke området vestover på mellomriksveien og skulle seinere også kunne ramme fly. Dette galleriet ble sprengt ut som én lang tunnel med flere siderom. Dette galleriet var, som Søndre galleri, planlagt med flere typer romfunksjoner. I tillegg til hva som fantes i Søndre galleri fantes et radiorom her. Galleriet var først oppsatt med fire mitraljøser, men allerede i 1913 ble ildkraften utvidet med to fastmonterte feltkanoner. Mellom galleriene og over elvedalen gikk det en elektrisk drevet taubane for utveksling av forsyninger og annet mellom galleriene, og fra veien til Nordre galleri var det spent en wire for å lette varetransporten. Den historiske atkomsten skiller seg noe fra dagens situasjon. Ingen av de opprinnelige broene finnes lenger, for eksempel er den tidligste hengebroa over Inna, fra mellomriksveien og til stien som førte til Nordre galleri, revet. Videre manglet atkomsten til galleriene dagens bøylestiger; opprinnelig var anleggene utstyrt med taustige de siste meterne opp til hovedinngangen. Blokkhuset Blokkhuset er reist i perioden 1908 13 20 og var både forsvarsverk, observasjonspost, kommandoplass og signalstasjon. Lokaliseringen var vesentlig motivert ut fra hensynet til forsvarsevne, og bestykningen besto av mobile mitraljøser og geværer. Man tenkte seg to alternative lokaliteter i samme område, en høyereliggende og en litt lavereliggende. Det lavestliggende stedet ble valgt. Fra Blokkhuset skulle man kunne beskyte mellomriksveien og hindre bakholdsangrep fra nord og øst. Da Vateholmen leir ble bygget skulle Blokkhuset også forsvare den. Blokkhuset var planlagt med forskjellige romfunksjoner og for opphold over tid. Det er heftet noe usikkerhet ved hvor den Verneplan for De verdalske befestninger Side 41

Plantegning og koteplan over standsplads for 1 kanon og 2 mitraljøser ca 1300 m foran Vaterholms bro det vil si Søndre galleri. Tegning av konstruktøren Martin Hanoa 1909. Illustrasjonen er beskåret. Tegning: Forsvarsmuseet. Tegning over plan og elektrisk anlegg for Nordre galleri. Tegning av Martin Hanoa 1909. Illustrasjonen er beskåret. Tegning: Forsvarsmuseet. Side 42 Verneplan for De verdalske befestninger

Plantegning over Blokkhusets Overetage og Underetage, samt Bjælkelag. Tegning av Martin Hanoa 1909. Illustrasjonen er beskåret. Tegning: Forsvarsmuseet. opprinnelige traséen til Blokkhuset gikk. Stien kalles Kløvstien og skiller seg iallfall delvis fra traséen til dagens sti, som i det vesentligste stammer fra restaureringen på 1990-tallet. Men deler av distansen følger de den samme løypa. Den opprinnelige stien var i gjennomsnitt meget brattere, men til gjengjeld rettere, noe som lettet manøvreringen ved bruk av hest. Bergugleberget/Bergylen Da det ikke lenger var aktuelt å anlegget et eget anlegg à la Ingstadkleiven fort på Bergugleberget, ble det altså i stedet planlagt en stilling for kanoner på fjellknatten. Som vi så var det budsjettert med midler til anlegging av vei for transport av kanoner, kanonstandplasser og et kanonskur for seks kanoner. Anlegget, som ligger noe lenger ned i dalen enn de øvrige anlegg, ble bygget på omtrent samme tid som leirbebyggelsen ved Vaterholmen bro, altså noe etter at fjellgalleriene og Blokkhuset sto ferdige. Foruten selve stillingen, ble det satt opp en kanonstall og en liten vaktstue her. 21 Det går for øvrig fram av notatene til oppsynsmann Flyum at en del av anleggsarbeiderne utførte arbeid på vei og kanonstillinger her etter at anleggsarbeidet ved festningsgalleriene var avsluttet høsten 1911. Videre er det tegn i terrenget som kan tyde på at det ble påbegynt arbeid på en vei fram mot inngangen til det planlagte sperrefortet. Dette har i så fall skjedd før Stortingets vedtak i august 1908. 22 Veien som ble anlagt til stillingen på Bergugleberget kalles Kanonveien på folkemunne, og starter i Tromsdalen der Verneplan for De verdalske befestninger Side 43

Kanonstillingene på Bergugleberget er merket av på skissen med bokstaver fra A F. Bak kanonstandplassene var det opparbeidet dekningsrom for mannskapene. Kilde og illustrasjon: Orienteringstavle ved anlegget. veien krysser elva og snor seg i retning nordøst opp til anlegget. Vaterholmen leir Se egen ramme om Vaterholmen leir på sidene 48 51. Observasjonsposter I tillegg til de nevnte anleggene var det etablert et titalls observasjons- og meldeposter. 23 Disse strakte seg fra befestningene og østover mot grensa mot Sverige og var anlagt på begge sider av dalen. Oppgavene var blant annet å betjene telefon, utføre skuddobservasjonstjeneste, melde fiendeframrykking og holde optisk kontakt med de andre postene. Befestningene og leiren utgjorde selv slike poster, og i tillegg fantes de i 1925 ved følgende lokaliteter: 1. Sognavola 2. Gråtøyfoss 3. Vestgård 4. Sulstuen 5. Sandviken 6. Havren Skissen på neste side er fra ca. 1920 og viser ikke de tre sistnevnte stasjonene. Stasjonene var utstyrt med ymse materiell, som normalt var lagret på Vaterholmen. Anvendelse og utvikling av De verdalske befestninger Kort om nøytralitetsvakten ved anlegget under den første verdenskrig I 1914 ble det i Norge opprettet nøytralitetsvern for å håndheve norsk nøytralitet. De største utfordringene var knyttet til kysten og kystfarten, men det ble også etablert landmilitært nøytralitetsvern. Dette var bakgrunnen for at det ble opprettet nøytralitetsvakt i de nye festningsanleggene både i Stjør- og Verdalsdalføret. 24 Nøytralitetsvernet ved Verdals befestninger ble høsten 1914 oppsatt med en styrke av en vernepliktig løytnant, en sersjant og 15 mann, med en kaptein som inspiserende sjef. Dessuten ble det opprettet magasinvakt på Bergugleberget med en underoffiser og seks mann. Mannskapene patruljerte, holdt vakt på tre poster; Nordre galleri, Søndre galleri og nede ved Vaterholms bro og de øvelsesskjøt. Sistnevnte ble rapportert Side 44 Verneplan for De verdalske befestninger

Signalanordningen ved Værdalens befæstninger ca. 1920. Illustrasjon hentet fra Haugan 1988 (II). å være svært lærerik, grunnet anleggets høytliggende posisjon, gode observasjon og skjeldne forekommende recosjetter. Men mannskapene kjedet seg også: Opholdet ved disse avsidesliggende befestninger artet sig selvsagt temmelig ensformig, som en av løytnantene uttalte. 25 Det er i denne tiden vi får de fleste vitnesbyrd om de dårlige forlegningsforholdene i fjellgalleriene og farene for steinras, forsyningssituasjonen og sykdomsrapportene, og det er da også i denne perioden anleggsarbeidet ved Vaterholmen leir starter. I perioden 1914 1919 var det så å si til enhver tid i størrelsesorden 20 30 sivile anleggsarbeidere ved befestningene, som var forlagt sammen med soldatene. Mellomkrigstiden Etter den første verdenskrig var De verdalske befestninger i operativ fredstidstjeneste noen år, med fast personell, skarpe våpenøvelser og samlinger hvert år. Særlig var øvingstakten stor vedrørende skyting fra fjellgalleriene, men bygningsmessig skjedde få forandringer i perioden. Etter som tiden gikk og Norge og Sverige fikk stadig bedre forbindelser, minsket behovet for befestningene som operative anlegg med fast oppsatt mannskap. Stortinget besluttet midt på 1920-tallet å sette befestningene i reserve fra 1927. Da skulle det ikke lenger holdes våpenøvelser i anlegget i fredstid, og det skulle ikke heller være fast personell ved anlegget utover folk til å holde oppsyn der. 26 Som nevnt avtok den generelle redselen for svenskene, og russerfrykten, som hadde vært høyst tilstedeværende noen år tidligere, var nå betydelig redusert. Da anleggene ble stilt i reserve, vurderte Forsvaret dette antakelig som en definitiv og irreversibel beslutning. Konsekvensen de tok av dette, var iallfall visstnok å overføre hele anlegget til Værdalsbruket igjen. 27 Tiden omkring den annen verdenskrig Tyskerne annekterte De verdalske befestninger under okkupasjonen. Anlegget var bygget for en annen tid, og var ubetinget utdatert med tanke på de rådende militære kapasiteter. Anlegget var lite interessant for okkupantene som stridsanlegg, og de benyttet fortrinnsvis selve leiren til forlegning og lager. Galleriene ble dog benyttet til utkikksposter. Etter alt å dømme prioriterte tyskerne anlegget heller ikke høyt, og de endret da også anlegget minimalt. Noen tiltak ble likevel igangsatt, som utbygging av enkelte stillinger, og i 1943 ble de gamle 1905-kanonene fjernet til fordel for en mer moderne kanon som ble plassert i Nordre Verneplan for De verdalske befestninger Side 45

ningsfasiliteter for sikringsstyrkene ved De verdalske befestninger, var i en slik grad nyttig for HV at de fra 1952 også overtok forvaltningsansvaret for anleggene fra Hæren, som til da hadde stått ansvarlig. Fra Finnlandsvakta i Vaterholmen. Internerte finner med sine voktere i Vaterholmen vinteren 1939/40. Finnland var i konflikt med russerne. Kilde: Verdalsbilder. Eier av bildet: Verdalsbilder/ Gerd Flyum. galleri. Okkupantene utarbeidet også planer for komøder og sperrestillinger for mellomriksveien. 28 De tyske vaktmannskapene opplevde øyensynlig området som et relativt ukomplisert tjenestested, noe omdøpingen av løytnantsboligen til Villa Sorgenlos indikerer. 29 Før tyskerne overtok leiren ved Vaterholms bro under den annen verdenskrig hadde den vært benyttet som interneringsleir for tilfangetatte finske soldater fra vinterkrigen 1939. Det sies at mange av dem rømte fra leiren muligvis enkelte med norsk hjelp for å dra hjem og fortsette kampen mot russerne. Også i tiden etter frigjøringen ble anlegget benyttet til å deponere utlendinger langt hjemmefra nå var det russiske krigsfanger med tuberkulose som ble tatt hånd om der, i regi av det lokale Røde Kors hjelpekorps. 30 Etterkrigstiden Etter krigen overtok Forsvaret igjen anleggene ved Vaterholms bro, og det ble utarbeidet planer om å ruste opp festningsanleggene. Blant annet finnes et forslag fra 1950 om å utruste befestningene med en luftvernskanon. 31 I 1951 ble det inngått avtale om at Verdal HV skulle benytte anleggene til øvelser, en aktivitet som ble raskt igangsatt. Leiren, som jo primært var bygget som forlegnings- og undervis- Av anleggene var det først og fremst leiren HV anvendte, men de benyttet en tid også Nordre galleri i øvelsessammenheng. De verdalske befestninger befinner seg like i nærheten av HVs eget skyte- og øvingsfelt på Kleivdalsmyrene, og det er i den forbindelse Vaterholmen leir var så interessant for HV. Det fantes på et tidspunkt planer om å utvikle leiren til den nye sentrale øvingsplassen for hele distriktet (HV 13). Innledningsvis besto skyte- og øvingsfeltet av fire baner og fem standplasser, for en rekke ulike typer skyts. Seinere ble anlegget vesentlig utvidet, samtidig som man begynte å benevne feltet Vaterholmen skytefelt. 32 I 1995 konkluderte Forsvaret igjen med at de ikke hadde behov for leiren, og Vaterholmen ble lagt ned. Stridsanleggene hadde på dette tidspunkt vært ute av bruk i lang tid, og hadde stått til forfalls i en årrekke. Fjellgalleriene var under tiden mål for lokale ungdommers utforskertrang, og det var fra tid til annen trafikk opp til de usikrete befestningene. Etter en ulykke i anlegget ble det iverksatt enkelte tiltak for å hindre ferdsel til anleggene, blant annet ble den daværende broa over Inna fjernet. Fra tidlig 1990-tall begynte lokale frivillige å arbeide for å tilgjengeliggjøre festningsanleggene for publikum. I 1993 overtok Verdal kommune disposisjonsretten til anleggene fra Forsvaret (som fortsatt eier fjellgalleriene og Blokkhuset) og igangsatte omfattende rehabiliteringsarbeider. Dette resulterte i åpning av Blokkhuset kort tid etter. Foreningen til bevaring av De Værdalske Befestninger ble stiftet i 1996, samme år som Nordre galleri ble gjenåpnet. Restaureringen av anleggene fortsatte, og i 2005 ble også Søndre galleri tilgjengelig for publikum. Side 46 Verneplan for De verdalske befestninger

Som vist i kapittel 2 er det Forsvarsbygg Nasjonale Festningsverk som har det formelle forvaltingsansvaret for fjellgalleriene og Blokkhuset. I 2006 inngikk Forsvarsbygg NFV og Verdal kommune en driftsavtale som skal sikre det videre løpende vedlikeholdet, og opprettholde tilgjengeligheten for publikum. Vaterholmen leir ble avhendet fra Forsvaret og solgt til private i 1996. Vinterbilde fra Vaterholmen tatt i februar 2008. Eier/fotograf: Verdalsbilder/Eystein Ness. Verneplan for De verdalske befestninger Side 47

Vaterholmen leir Som det framgår omhandler denne verneplanen primært de objektene som er medtatt i Forsvarets landsverneplan. Leiren ved Vaterholms bro er imidlertid en så stor del av De verdalske befestningers historie at det er nødvendig å gi en noe fyldigere presentasjon av leiren enn et lite avsnitt. Videre er det bevart et fyldig samling originaltegninger av leirbebyggelsen. Disse er utført av Martin Hanoa. Fire av tegningene er vist nedenfor. Bakgrunn for etableringen Byggingen av Vaterholmen leir representerer det største bygningsmessige tiltaket ved befestningene målt i volum og gulvflate. Det vesentligste av leiren ble reist i perioden 1917 20, men det ble altså også bygget både før og etter. Årsaken til etableringen av leiren var at forlegningsforholdene i stridsanleggene, spesielt da i fjellgalleriene, var i en slik grad elendige at mannskaper ble syke etter bare kort tids opphold; det ble rapportert at mennene pådro seg både lungebetennelse og andre sykdommer. Fjelltunnlene var kalde og altfor fuktige til å være beboelige over tid. Videre var det vinterstid vanskelig å holde kloakk- og vannledninger frostfrie og forsyningssituasjonen var vanskelig etter snøfall. Den verste tiden var imidlertid våren, da galleriene var ekstra rå og fuktige og det dessuten forekom hyppige steinras fra overliggende fjell. Det var derfor påkrevet å etablere en langt bedre innkvartering for dem som tjenestegjorde ved befestningene. Byggearbeidene da leiren ble oppført sysselsatte mange personer med tilknytning til dalen, og har i motsetning til arbeidet med fjellgalleriene resultert i en rekke fotografier. Leiren De første bygningene som ble reist var befalsbarakke, instruksjonssal og kjøkken. Over tid ble følgende bygninger reist (nummerering som på kart): 1. Løytnantbolig 2. Vedbu 3. Undervisnings- og sykebrakke 4. Gammelt depotbygg 5. Vaktmesterbolig 6. Verksted/kontor 7. Administrasjonsbygg/forlegning 8. Forlegning 9. Kjøkken/spisesal 10. Lager 11. Garasje/lager 12. Depot 13. Garasje/lager 14. Gammel kjøkkenbrakke (ikke på kartet) 15. Garasje På de følgende sidene vises utsnitt av originaltegninger av fire av bygningene. Vaterholmen leir en stille regnværsdag våren 2011. Foto: Erlend Hammer. Side 48 Verneplan for De verdalske befestninger

1 2 3 4 5 6 7 9 15 8 12 11 13 10 ± 1:2 000 (A4) Vaterholmen leir, dagens situasjon Tegnforklaring Vaterholmen leir, stående bygg Blokkhuset Inndal, Verdal kommune Grunnkart: Norge digitalt Verneplan for De verdalske befestninger Side 49 0 15 30 meter FB/NFV hamerl 28.07.2011

Utsnitt av M. Hanoas tegning av fasadene til bolig for gift løitnant. Utsnitt av tegning av sykestua (bygning 3), som ble oppført 1919 1920 til en kostnad av 17 000 kroner. Side 50 Verneplan for De verdalske befestninger

Fasade og plan underoffisersbolig. Plan 2. etasje og snitt, depotbygg. Verneplan for De verdalske befestninger Side 51

Noter til kapittel 4 1. Muntlig beretning fra distriktsingeniør ved 5. divisjon major m.v. Martin O. Hanoa til J. B. Basilier. Basilier, s. 36. 2. Veimo og Nyberg, s. 1. 3. St.prp. nr. 109 (1906/1907). 4. M. Veimo 1976, s. 55. 5. Sitatet, og vesentlige deler av rammeteksten for øvrig, er hentet fra Bendiksen. 6. Verdalsguiden, Stene skanse. Det har også før 1611 vært skanseoppbygging her, men utforming og omfang er ukjent. 7. Mørch, s. 11 og 18. 8. Hobson og Kristiansen, s. 21. 9. De følgende avsnitt er, noe forkortet, hentet fra Nyberg og Veimo der ikke annet er angitt. 10. Nyberg og Veimo skriver: I det meste av den korrespondansen vi har gått gjennom i forbindelse med dette arbeidet, benyttes enten Bergugleberget eller Berguglefjellet. Lokalt har den aktuelle fjellknausen aldri blitt kalt noe annet enn Bergylen det lokale navnet på Hubro. 11. Beretningen nedenfor bygger på referat fra Stortingets møte bak lukkede dører den 26. april 1906. Sak nr 3: Indstilling fra militærkommiteen angaaende armeens budget for terminen 1ste april 1906 31te mars 1907. 12. Skrivelse fra den kommanderende general til Forsvarsdepartementet datert den 17. april 1907. RAt. 13. St.prp. nr. 109, 1906/1907. 14. Skriv fra Forsvarsdepartementet, armeen, til Stortingets militærkomité, datert 28. mai 1907. Merket hemmelig. RAt. 15. Stortingsproposisjon nr. 109 (1906/1907). 16. Tillæg 7 til indst. S.X. (1906/1907). Datert 2. juli 1907. Hemmelig. 17. Skogrøverknappen, eller Skogrøvar n, er betegnelsen på fjellknausen noen hundre meter sør for Bergugleberget. 18. Tillæg 3 til indst. S.X. (1908). 19. Hanoa 1911. 20. Det figurerer ulike årstall med hensyn til ferdigstillelsen av Blokkhuset. For eksempel hevder M. O. Hanoa, sitert av Basilier, at hele anlegget sto ferdig i 1911. Basilier, s. 58. 21. Haugan 1988 (II), s. 123. 22. Orientering fra Roald Veimo. 23. Avsnittet baserer seg på Haugan 1988 (II), s. 126 ff. 24. Avsnittet baserer seg på R. Veimo (2009) og Basilier. 25. Sitater fra Basilier, hhv. s. 92 og s. 93. 26. Haugan 1988 (II), s. 126. 27. Walberg, s. 227. Eiendomsforholdene ved anlegget var lenge uklare, og den påståtte tilbakeleveringen er diskutabel og udokumentert. Forf. komm. 28. Walberg, s. 218. 29. Haugan 1988 (II), s. 130. 30. Samme sted. 31. Nyberg og Veimo 2005. 32. Walberg, s. 222 224. Side 52 Verneplan for De verdalske befestninger