Kristina Ohlsson Steinengler
Om forfatteren: KRISTINA OHLSSON er en av Sveriges fremste barnebokforfattere og sammenlignes ofte med Maria Gripe. Steinengler er en frittstående fortsettelse av Glassbarna og Sølvgutten.
Om boken: DET ER NOE SOM IKKE STEMMER i det store, gamle huset til mormor. Mystiske lyder høres fra tomme rom, og de store steinstatuene i hagen flytter på seg helt uten hjelp. Verst av alt er stemmen som ber Simona skynde seg før det er for sent. «... dette må være den hittil skumleste av Kristina Ohlssons barnebøker.» «Åhhh. Enda en fantastisk bok i serien. Steinengler har denne magiske spenningen som iblant er litt skummel. Jeg sier bare: Mer!»
2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, Oslo 2016 ISBN 978-82-03-26153-4 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
1. Det begynte med statuene i hagen til mormor. De var fire stykker og så ut som en familie. To barn og to voksne. Laget av hard, grå stein. De sto i en liten ring med ryggen mot hverandre. De hadde stått på baksiden av huset så lenge Simona kunne huske. Vet du hvem de er? spurte Simona. Hun sto på kjøkkenet og så på statuene gjennom vinduet. Det var helg. Hun bodde hos mormor mens foreldrene hennes var bortreist. Alle søsknene hennes hadde sagt at de ville bo hos venner, men Simona ville heller bo hos mormor i Åhus. Og det ble mormor veldig glad for. Aner ikke, sa hun og stilte seg ved siden av Simona. Det er vel bare rett og slett en gruppe mennesker. Det var så typisk mormor å si slike ting. En gruppe mennesker. Ja, det kunne Simona også se. Men hvilke mennesker? Det visste hverken mormor eller Simona. Mormor bodde i et av de største husene Simona noen gang hadde sett. Stort og hvitt med veldig mange vinduer. Det lå bare et steinkast fra stranden og sjøen. En gang i tiden hadde det vært hotell. Men det var lenge siden nå. Mormor hadde fortalt at den forrige eieren hadde vært nødt til å stenge fordi det kom for få gjester. Til slutt ble hotellet solgt. Og da kjøpte Simonas mormor og morfar det. Men ikke for å åpne hotellet igjen. Bare for å bo der. Mormor sa at hun ville fylle det med barn, men de fikk bare ett barn. Det var moren til Simona.
Simona elsket å være hos mormor. Pappa sa ofte at det var helt sprøtt at mormor bodde alene i et så stort hus, men det syntes ikke Simona. Hun syntes det var vidunderlig med en masse tomme, stille rom. Helt annerledes enn hjemme hos henne. Der var det bestandig et forferdelig leven. Hun burde pusse opp eller selge det, sa faren til Simona når mormor ikke var sammen med dem. Hun har ikke råd til å pusse opp, og selge vil hun ikke, sa moren. Simona skjønte ikke hva de maste om. Hun elsket huset til mormor akkurat som det var. Selvsagt skulle hun ikke pusse opp. Da ville det jo ikke være like fint lenger. Kanskje du kan leie ut noen av rommene, sa Simona til mormor. Til andre mennesker som er like alene som deg. Eller til studenter. Ikke tale om, sa mormor om Simonas idé. Skulle jeg ha en masse fremmede mennesker løpende rundt her? Aldri i livet. Jeg liker å være for meg selv. Jeg klarer meg helt utmerket. Jeg hadde ikke tenkt at du skulle fylle hele huset, skyndte Simona seg å si. Og tilføyde: Jeg vet at du klarer deg selv. Men helt sikker på dette var hun ikke. For mormor hadde vært så trøtt i det siste. Det ble bare mer og mer rotete i huset. Det var som om hun ikke riktig rakk alt. Simona hjalp henne så mye hun kunne. Først da de skulle lage i stand lunsj. Så da mormor skulle støvsuge. Men snart fikk mormor nok og syntes at de heller skulle spille sjakk isteden. Det endte som det pleide. Mormor vant, og Simona ble
sur. Jeg tror jammen jeg skal bake et sukkerbrød til i kveld, sa mormor. Simona ryddet bort sjakkspillet. Hun lurte på hva hun selv skulle gjøre. Svaret fikk hun da hun så ut på den grå himmelen. Jeg skal pusse vinduer, sa hun bestemt. Vinduene til mormor var nemlig like grå som skyene. Kan nå det være nødvendig? spurte mormor. Det syntes Simona. Snart var det påske. Da ville det være hyggelig for mormor å ha det fint hjemme. Men kanskje det blir regn, sa mormor. Kanskje, kanskje ikke, sa Simona. Hun begynte med vinduene på kjøkkenet. Gardintrappen hun sto på, fikk gulvet til å knirke. Hun gjorde som hun hadde lært av mamma. Først pusset hun vinduene innvendig. Med klut og nal. Så åpnet hun dem for å pusse på utsiden. Men de åpnet seg utover. Altså måtte hun ta med seg bøtte og gardintrapp ut i hagen og stå i blomsterbedet isteden. Nå tråkker du ikke ned noen av blomstene, sa mormor. Nei da, sa Simona. Det var lettere sagt enn gjort. Det var jo små planter overalt i den mørke jorden. Simona stilte gardintrappen forsiktig opp. Ikke fall ned! ropte mormor gjennom kjøkkenvinduet, som sto på gløtt. Men Simona svarte ikke. Hun var opptatt med å få gardintrappen til å stå støtt. Noe som ikke var så lett. Jorden var jo helt myk.
Da hun til slutt klatret opp, så hun noe merkelig. Et stykke bortenfor lå det et lite lysthus. Mormor brukte det bare om sommeren. Om vinteren lå det øde og forlatt. Men ikke nå. Det så ut som om det sto noen inni det. En som var stor og høy. Simona ble så overrasket at hun holdt på å miste balansen. Hun hadde kluten i den ene hånden og nalen i den andre. Forsiktig lente hun seg frem mot vinduet. Mormor, hvisket hun. Mormor. Men mormor hadde satt i gang miksmasteren og hørte henne ikke. Simona svelget tungt. Hun kikket mot lysthuset igjen, men skyggen som hadde beveget seg inni det, var borte. Det lille huset var tomt. Simona ristet på hodet. Kanskje det bare var noe hun hadde innbilt seg? Hvorfor skulle noen ha stått og rotet i mormors lysthus? Hun begynte å vaske de skitne vinduene. De ble riktig fine. Spørsmålet var bare hvor lang tid det ville ta å pusse resten av dem. Simona sukket da hun tenkte på hvor mange rom det var i huset til mormor. Det ville ta en evighet. Miksmasteren ble stille. Simona flyttet gardintrappen til de to neste vinduene. Hun sto med ryggen mot hagen. Det føltes som om noen så på henne. Motvillig snudde hun seg. Det var ingen der. Bare statuene. Likevel kjente Simona i hele kroppen at noe var galt. Automatisk så hun mot lysthuset igjen. Det var tomt. Så vendte hun seg mot statuene. Store og grå sto de der på den grønne plenen. Som de alltid hadde gjort. Men ikke helt som de alltid hadde gjort. Simona kjente at hjertet slo dobbeltslag da hun så hva
som hadde skjedd. Noen hadde flyttet på statuene. De sto ikke med ryggen til hverandre lenger. Isteden sto barna og mannen vendt mot sjøen. Nesten som om de ventet på at noen skulle komme med en båt.