I forhold til preposisjoner En korpusbasert analyse av komplekse preposisjoner i norsk Sigurd Waldemar Mong-Nybo Masteroppgave i nordisk språk Institutt for lingvistiske og nordiske studier UNIVERSITETET I OSLO Høsten 2016
II
I forhold til preposisjoner En korpusbasert analyse av komplekse preposisjoner i norsk Sigurd Waldemar Mong-Nybo Masteroppgave i nordisk språk Institutt for lingvistiske og nordiske studier Universitetet i Oslo Høsten 2016 III
Sigurd Waldemar Mong-Nybo 2016 I forhold til preposisjoner. En korpusbasert studie av komplekse preposisjoner i norsk. Sigurd Waldemar Mong-Nybo http://www.duo.uio.no/ Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo IV
Sammendrag Denne oppgaven tar for seg komplekse preposisjoner i norsk, som er flerordsuttrykk som ved siden av, på grunn av og i løpet av. Komplekse preposisjoner er problematiske for tradisjonell grammatikk, og det er ulike syn på hvordan de bør analyseres. Ofte regnes de som en type preposisjoner fordi de kan fylle samme funksjon som enkeltordspreposisjoner. Vanligvis regner man bare enkeltord som medlemmer av ordklasser, mens komplekse preposisjoner rent formelt består av flere ord. Undersøkelsen tar utgangspunkt i de femten mest frekvente komplekse preposisjonene av typen preposisjon + substantiv + preposisjon i Leksikografisk bokmålskorpus. På bakgrunn av egenskaper ved disse konstruksjonene diskuterer jeg i hvilken grad de kan oppfattes som semantiske og morfosyntaktiske enheter. Utgangspunktet for diskusjonen er sentrale antakelser innenfor bruksbasert teori om at språkstruktur formes av bruk, og at språklige kategorier har uklare grenser. Ut fra dette argumenterer jeg for at en kompleks preposisjon på samme tid kan oppfattes både som en enkelt enhet og som tre selvstendige enheter. Komplekse preposisjoner kan oppfattes som semantiske enheter fordi de har en betydning som kan tolkes ut fra uttrykket som helhet, og derfor står i nettverksrelasjoner til, og i mange tilfeller kan byttes ut med, enkle preposisjoner: Brannvesenet kommer innen/i løpet av kort tid. Det varierer i hvor stor grad betydningen kan tolkes ut fra de enkelte delene. De kan også oppfattes som syntaktiske enheter, noe som blant annet viser seg i at uttrykket sjelden deles opp ved koordinering, men heller gjentas i sin helhet (f.eks. på grunn av vind og på grunn av dårlig føre). Komplekse preposisjoner sammenskrives sjelden, noe som tyder på at de stort sett oppfattes som tre ord, men det finnes flere eksempler på at uttrykket reduseres, som f.eks. sina for ved siden av, der muligheten for å gjenkjenne de enkelte delene er svekket. Substantivet i de komplekse preposisjonene ser også ut til å ha fått en svakere forbindelse til opphavssubstantivet, ved at det stort sett ikke kan bøyes (f.eks. *ved sidene av) eller ta adledd (f.eks. *på en god grunn av). I oppgaven diskuterer jeg også hvordan man kan forstå oppkomsten og utviklingen av komplekse preposisjoner. Jeg foreslår at oppkomsten av komplekse preposisjoner bør forstås som et resultat av leksikalisering, i den forstand at to eller flere leksemer sammen danner ett nytt leksem. Denne leksikaliseringen legger til rette for at de videre kan grammatikaliseres. Jeg forstår grammatikalisering som en kontekstutvidende prosess, der utvidelse av den semantiskpragmatiske konteksten er det viktigste for å avgjøre grammatikalisering. Ut fra denne forståelsen bør ingen av de komplekse preposisjonene i undersøkelsen regnes som grammatikalisert, med unntak av i forhold til, som kan brukes i mange betydningskontekster. V
VI
Forord Først og fremst vil jeg rette en stor takk til veilederen min, Hans-Olav Enger, som har vært en stor inspirasjon helt siden jeg tok mitt første innføringsemne i grammatikk. Tusen takk for grundige tilbakemeldinger, oppmuntrende veiledning og hyggelige lunsjer. Takk til deltakerne på det dansk-norske seminaret i historisk språkvitenskap for gode innspill til prosjektet mitt. Takk også til alle studievenner, særlig Nils Arne og Kaja, for lunsjpauser og annen avkobling fra lesesalen. Ikke minst, tusen takk til Elisabeth for korrektur og for all støtte og motivasjon du har gitt meg midt oppi ditt eget masterstress, og tusen takk til lille Eivor for at du alltid gjør meg glad og får meg til å glemme alt annet. Oslo, oktober 2016 Sigurd Waldemar Mong-Nybo VII
VIII
Innholdsfortegnelse 1 Innledning... 1 1.1 Formålet med oppgaven... 1 1.1.1 Forskningsspørsmål... 2 1.2 Avgrensninger... 2 1.3 Teoretisk utgangspunkt og metode... 4 1.4 Oppgavens struktur... 5 2 Bakgrunn og teori... 7 2.1 Bruksbasert teori... 7 2.1.1 Eksemplarer og nettverk... 8 2.1.2 Domenegenerelle prosesser: blokking og kategorisering... 9 2.2 Grammatikalisering... 10 2.2.1 Hva skjer i en grammatikaliseringsprosess?... 11 2.2.2 Leksikalisering og grammatikalisering... 13 2.2.3 En synkron innfallsvinkel... 16 2.3 Om preposisjoner og ordklasser... 17 2.3.1 Avgrensning av preposisjoner... 17 2.3.2 Flerordsuttrykk og ordklasser... 18 3 Tidligere forskning... 21 3.1 Skandinavisk litteratur... 21 3.2 Internasjonal litteratur... 23 4 Materiale og metode... 27 4.1 Valg av metode... 27 4.2 Korpus... 29 4.2.1 Fordeler og ulemper ved bruk av korpus... 29 4.2.2 Kort om Leksikografisk bokmålskorpus... 31 4.3 Innhenting og sortering av data... 32 4.3.1 Utvalg av treff i korpus... 32 4.3.2 Andre søkestrenger... 33 4.3.3 Grunnlag for kvalitativ analyse... 36 5 Semantiske egenskaper... 37 IX
5.1 Hva betyr komplekse preposisjoner?... 37 5.2 Polysemi... 40 5.2.1 Komplekse preposisjoner med en mer spesifikk betydning... 42 5.2.2 Mer polyseme komplekse preposisjoner... 43 5.3 Komplekse preposisjoner som semantiske enheter... 46 5.3.1 Komplekse preposisjoner som en del av ordforrådet... 46 5.3.2 Komposisjonalitet... 49 5.4 Er komplekse preposisjoner grammatikalisert?... 52 5.5 Oppsummering... 57 6 Morfosyntaktiske egenskaper... 59 6.1 Konstruksjonsinterne egenskaper... 59 6.1.1 Blokking og frekvensens rolle... 59 6.1.2 Reanalyse... 64 6.1.3 Sammenskriving... 67 6.1.4 Dekategorialisering... 70 6.2 Syntagmatisk kontekst... 79 6.2.1 Preposisjonsfrasen... 79 6.2.2 Preposisjonsfrasens distribusjon... 82 6.2.3 Relevans for grammatikalisering... 84 6.3 Oppsummering... 90 7 Konklusjon og oppsummering... 91 7.1 Hvordan brukes komplekse preposisjoner?... 91 7.2 Utgjør komplekse preposisjoner enheter?... 92 7.3 Er komplekse preposisjoner grammatikalisert?... 94 7.4 Oppsummering... 95 Litteraturliste... 97 Korpus... 99 Liste over vedlegg... 101 X
Figurer Figur 2.1 Fonologiske og semantiske forbindelser. Basert på Bybee (2010:23)... 8 Figur 5.1 Utvikling av ved siden av gjennom leksikalisering... 47 Figur 5.2 Nettverksrelasjoner for komplekse preposisjoner og andre sammensetninger av preposisjon + substantiv + preposisjon... 48 Figur 5.3 Plassering av preposisjoner langs et kontinuum fra leksikalsk til grammatisk... 53 Figur 5.4 Endring av relevant konstruksjon fra leksikalisering til grammatikalisering... 55 Figur 6.1 Fordeling av i Norge i og andre treff med Norge, og i forhold til og andre treff med forhold... 61 Figur 6.2 Fordeling av ulike preposisjoner etter i Norge... 62 Figur 6.3 Fordeling av i Norge med og uten påfølgende i, og i tillegg med og uten påfølgende til.... 63 Figur 6.4 Nettverksforbindelser mellom vesina og ved siden av... 69 Figur 6.5 Uklar relasjon mellom sina og ved siden av.... 70 Figur 6.6 Fordeling av bøyingsformer ved substantivet forbindelse når det brukes utenfor den komplekse preposisjonen... 75 Figur 6.7 Utvidelse av vertsklasse fra konkret til abstrakt betydning... 86 Figur 6.8 Syntaktisk distribusjon ved en grammatikalisert og en ikke grammatikalisert preposisjon... 88 Figur 6.9 Syntaktisk utvidelse av i forhold til ved semantisk utvidelse... 88 XI
Tabeller Tabell 4.1 Oversikt over de femten mest frekvente PSP-forbindelsene i LBK... 32 Tabell 5.1 Eksempler på nettverksforbindelser for komplekse preposisjoner... 48 Tabell 5.2 Ulike kategorier av komplekse preposisjoner, ordnet fra mer til mindre komposisjonelle... 52 Tabell 5.3 Grammatikaliseringsstatus ved komplekse preposisjoner ut fra betydningskontekst... 57 Tabell 6.1 Oversikt over de femten mest frekvente PSP-forbindelsene... 59 Tabell 6.2 Oversikt over hvor ofte PSP-forbindelser gjengis som helhet, hvor ofte den første preposisjonsfrasen blir fulgt av en annen preposisjon eller ingen preposisjon, og hvor stor andel de to siste kolonnene utgjør av de totale treffene... 61 Tabell 6.3 Antall forekomster av full eller delvis repetisjon av komplekse preposisjoner... 66 Tabell 6.4 Fordeling av ulike bøyingsformer til substantivet i komplekse preposisjoner. * markerer sammenfall av formene ubestemt entall og ubestemt flertall. I disse tilfellene går jeg ut fra ubestemt entall.... 71 Tabell 6.5 Fordeling av bøyingsformer ved substantiver. Tall i parentes viser antall treff på bøyingsform. Resultatene er ordnet etter prosentandel ved ubestemt entall.... 74 Tabell 6.6 Fordeling av bøyingsformer ved substantiver når de ikke brukes i komplekse preposisjoner. Tall i parentes viser antall treff på bøyingsform. Resultatene er ordnet etter prosentandel ved ubestemt entall.... 75 Tabell 6.7 Forekomst av ulike typer adledd til substantivet i PSP-forbindelser. Tallene i parentes viser treff med de forskjellige bøyingsformene av substantivet (ubestemt og bestemt entall, ubestemt og bestemt flertall).... 77 Tabell 6.8 Oversikt over hvilke typer utfyllinger de ulike komplekse preposisjonene tar... 80 Tabell 6.9 Oversikt over hvilke syntaktiske funksjoner komplekse preposisjonsfraser brukes i. Ordnet etter antall mulige funksjoner... 83 Tabell 6.10 Oversikt over hvilke utfyllinger preposisjoner med forskjellig grammatikaliseringsstatus tar. Basert på tabell 6.8.... 86 Tabell 6.11 Oversikt over hvilke syntaktiske funksjoner fraser med preposisjoner med ulik grammatikaliserings-status kan ha. Basert på tabell 6.9... 87 XII
1 Innledning 1.1 Formålet med oppgaven Denne oppgaven tar for seg fenomenet komplekse preposisjoner i moderne norsk, som for eksempel ved siden av, på grunn av og i løpet av. Komplekse preposisjoner er flerordsuttrykk som ofte regnes som preposisjoner fordi de kan fylle samme funksjon som enkeltordspreposisjoner. For eksempel kan forbindelsen i løpet av i setningen Brannvesenet kommer i løpet av kort tid erstattes av en enkel preposisjon som innen: Brannvesenet kommer innen kort tid. Komplekse preposisjoner er ikke et særnorsk fenomen, men er også vanlige i andre språk, som engelsk in spite of og fransk au lieu de. Utover noen korte beskrivelser i referansegrammatikkene Norsk referansegrammatikk (NRG) og Svenska Akademiens grammatik (SAG) er det så vidt jeg vet, skrevet lite om komplekse preposisjoner i moderne skandinavisk. Et mål med denne oppgaven er derfor å gi en mer grundig beskrivelse av hvordan komplekse preposisjoner brukes i norsk. Jeg vil undersøke semantiske og morfosyntaktiske egenskaper ved konstruksjonene og se på hvordan de ligner på og skiller seg fra enkeltordspreposisjoner. Komplekse preposisjoner er problematiske for tradisjonell grammatikk. Vanligvis regnes bare enkeltord som medlemmer av ordklasser, og likevel behandles gjerne komplekse preposisjoner nettopp som en type preposisjoner, slik for eksempel NRG gjør. NRG begrunner dette med at komplekse preposisjoner kan oppfattes som leksikalske enheter fordi de har leksikalske egenskaper, som at «ingen av ordene i uttrykket kan byttes ut eller gis en annen form, mens derimot hele forbindelsen kan erstattes av en enkel preposisjon» (NRG:416). Motsatt mener blant andre Seppänen m.fl. (1994) at komplekse preposisjoner ikke er noen hensiktsmessig kategori fordi det faktisk er mulig å dele dem opp, noe de viser gjennom å prøve ulike konstituenttester på dem. Disse ulike synene tyder på at det ikke er helt lett å avgjøre hvilken status en kompleks preposisjon har som enhet. Grunnen til dette kan være at språklige kategorier ikke har klare grenser, og at språklige elementer kan bevege seg gradvis mellom kategorier over tid, slik man vil anta innenfor blant annet bruksbasert teori (Bybee, 2010:2). Historisk ser mange enkeltordspreposisjoner ut til å ha opphav i flerordsuttrykk. For eksempel har preposisjonen mot opphav i ordgruppen í/á mót(i) fra norrønt, der mót var et substantiv med betydningen møte, og konstruksjonen som helhet betydde i møte med (Caprona, 2013:1575). Synkront kommer uklare grenser til uttrykk gjennom usikkerhet blant språkbrukere om hvorvidt et uttrykk skal behandles som ett eller flere ord, som for eksempel om man 1
skal skrive i blant eller iblant, og hos barn kan man høre sammentrekning av komplekse preposisjoner, som sina for ved siden av. Variasjon viser seg også i rettskrivingsnormalen, der istedenfor og i stedet for regnes som samme leksem, men skrives som henholdsvis ett og tre ord. 1 Et hovedmål med denne oppgaven er å finne ut i hvilken grad komplekse preposisjoner i moderne norsk kan oppfattes som semantiske og morfosyntaktiske enheter. Viktige aspekter jeg vil undersøke i denne sammenheng, er om betydningen deres tolkes ut fra uttrykket som helhet eller fra enkeltdelene, om substantivet i konstruksjonen har beholdt typiske trekk for sin ordklassekategori, som bøying og mulighet til å ta adledd, og om uttrykket kan deles opp eller stort sett opptrer samlet. Oppkomsten av komplekse preposisjoner knyttes gjerne til grammatikaliseringsprosesser, altså at de går fra å være leksikalske elementer til å bli grammatiske. Dette er fordi komplekse preposisjoner viser mange trekk som typisk opptrer ved grammatikalisering, som reanalyse og tap av morfosyntaktiske egenskaper. I denne oppgaven vil jeg diskutere om de komplekse preposisjonene som undersøkes, er et resultat av grammatikalisering, eller om det er andre prosesser som bedre kan forklare oppkomsten av disse. Som vi skal se i 2.2.2 og 5.3, bør kanskje komplekse preposisjoner heller betraktes som et resultat av leksikalisering. 1.1.1 Forskningsspørsmål Forskningsspørsmålene for denne oppgaven er som følger: 1. Hvordan brukes komplekse preposisjoner i norsk? a. Hvilke semantiske egenskaper har de? b. Hvilke morfosyntaktiske egenskaper har de? 2. I hvilken grad utgjør komplekse preposisjoner semantiske og syntaktiske enheter? 3. Er komplekse preposisjoner grammatikalisert? 1.2 Avgrensninger Oppgaven har en synkron vinkling. Dette er et naturlig utgangspunkt for spørsmål 1 og 2, siden jeg ønsker å beskrive hvordan komplekse preposisjoner brukes og oppfattes i dag. Spørsmål 3 kunne det vært nyttig å undersøke også diakront fordi grammatikalisering er en diakron prosess, men på grunn av oppgavens omfang har jeg valgt å konsentrere meg om en synkron analyse. 1 Grunnen til at rettskrivingsnormalen skiller mellom disse, er nok at stedet og steden har litt forskjellig status: stedet er et selvstendig ord, mens steden ikke er det. 2
Det er åpenbart at en diakron analyse ville gitt mer nøyaktige og sikre svar om hvordan komplekse preposisjoner utvikler seg. Jeg mener likevel at en synkron analyse kan gi gode svar fordi grammatikaliserte former typisk lever side om side med de ikke-grammatikaliserte formene de har opphav i (Hopper og Traugott, 2003:3), og derfor vil historiske prosesser ofte være synlige i synkron variasjon. Komplekse preposisjoner kan ta forskjellige former. Eksemplene som er nevnt hittil, som for eksempel i løpet av, er satt sammen av preposisjon + substantiv + preposisjon, og dette ser ut til å være den vanligste typen konstruksjon. En annen type er sideordnede forbindelser med preposisjon + konjunksjon + preposisjon, som til og med og i og med. NRG regner også med såkalte spaltede forbindelser, der «toleddede preposisjoner ( ) omkranser det utfyllende leddet» (NRG:416), slik som for siden gjør i frasen for fem år siden. Sideordnede og spaltede forbindelser er begrenset til noen få uttrykk. Jeg vil ikke ta for meg alle disse typene, men avgrenser undersøkelsen til sekvenser med preposisjon + substantiv + preposisjon (heretter kalt PSP-forbindelser). Denne avgrensningen gjør det lettere å gjennomføre helhetlige, statistiske undersøkelser fordi man slipper å ta hensyn til formelle forskjeller mellom de ulike sekvenstypene. Det var naturlig å velge PSP-forbindelsen fordi den er den vanligste typen kompleks preposisjon (SAG:718), og det finnes mange eksempler på den i norsk. Jeg har altså ikke til hensikt å undersøke alle komplekse preposisjoner i denne oppgaven, men å studere en spesifikk type komplekse preposisjoner nærmere. Når begrepet komplekse preposisjoner brukes videre, vil dette referere til PSP-forbindelser, og ikke de andre typene som er nevnt i dette avsnittet. Jeg vil heller ikke undersøke alle PSP-forbindelser som finnes i norsk. For det første er det såpass mange av dem at det ville blitt for omfattende for denne oppgaven. For det andre er grensene for når noe blir en kompleks preposisjon, uklare, slik at det å lage en komplett liste ville være bortimot umulig. Jeg har valgt å avgrense oppgaven til de femten mest frekvente PSP-forbindelsene i norsk, der frekvenslisten er basert på korpuset som undersøkes. Dette valget har grunnlag i en bruksbasert tilnærming (se 2.1), der frekvens antas å være en viktig faktor for om en konstruksjon oppfattes som en enhet. Hvis dette stemmer, er det sannsynlig at de femten mest frekvente PSP-forbindelsene er komplekse preposisjoner, og også at de er typiske eksempler på dette. Generaliseringer jeg foretar om PSP-forbindelsene, vil stort sett være basert på undersøkelsene av disse femten konstruksjonene. 3
1.3 Teoretisk utgangspunkt og metode Den teoretiske bakgrunnen for oppgaven er bruksbasert teori og teorier om prosessene grammatikalisering og leksikalisering. Bruksbasert teori tar som utgangspunkt at språkstrukturer ikke er medfødte, men tilegnes og formes gjennom bruk (Bybee, 2010). Bakgrunnen for dette synet er at selv om språk har en struktur, oppviser de også stor variasjon og gradvishet, slik det for eksempel ikke alltid er så lett å avgjøre om noe er et ord eller ikke. Denne variasjonen er et resultat av at den mentale språkstrukturen hele tiden formes gjennom bruk, og en viktig antagelse innenfor bruksbasert teori er at prosessene som styrer dette, er domenegenerelle, altså ikke prosesser spesifikt knyttet til språk. For eksempel vil språksekvenser som stadig repeteres, lagres som enheter som enklere kan hentes opp fra minnet, på samme måte som man lærer seg et telefonnummer man ofte bruker. Denne forståelsen av språkstrukturer er et godt utgangspunkt for å forstå hvordan komplekse preposisjoner på den ene siden består av flere ord og på den andre siden kan oppfattes som enheter. Grammatikalisering er en språkendringsprosess som innebærer at leksikalske elementer blir grammatiske, eller at grammatiske elementer blir mer grammatiske (Hopper og Traugott, 2003:18). For eksempel har avledningssuffikset -lig opphav i substantivet lík, som opprinnelig betyr skikkelse, kropp (Bjorvand og Lindeman, 2007:660). På samme måte knyttes komplekse preposisjoners utvikling ofte til grammatikalisering, ved at de oppviser trekk som er typiske for grammatikalisering, som reanalyse og tap av morfosyntaktiske egenskaper (se 3.2). Leksikalisering kan defineres som en prosess der en sammensetning av to eller flere ord danner et nytt leksem, slik for eksempel de tre ordene gud, skje og lov har blitt til ordet gudskjelov i betydningen heldigvis. Blant andre Lehmann (2002) har hevdet at flerordsuttrykk må leksikaliseres for at de skal kunne grammatikaliseres. Derfor bør leksikalisering og grammatikalisering ses i sammenheng i undersøkelsen av komplekse preposisjoner. Med utgangspunkt i antagelsen om at bruk former språkstruktur, har jeg valgt å bruke et elektronisk tekstkorpus til innsamling av data. Korpuset som benyttes, er Leksikografisk bokmålskorpus (LBK), som er et skriftspråkskorpus med store mengder søkbar tekst. Jeg vil både ha en kvantitativ og en kvalitativ tilnærming til dataene. For å undersøke i hvilken grad komplekse preposisjoner utgjør enheter, vil jeg utføre forskjellige kvantitative undersøkelser som gir statistiske data, som for eksempel å telle hvor ofte substantivet i konstruksjonen brukes i ulike bøyingsformer. Jeg vil måtte gjøre kvalitative analyser basert på egen intuisjon for å avgjøre blant annet betydningen til de komplekse preposisjonene. 4
1.4 Oppgavens struktur Oppgaven består av sju kapitler inkludert innledning. I kapittel 2 presenteres det teoretiske grunnlaget for oppgaven. Først beskrives rammeverket for bruksbasert teori, og deretter redegjør jeg for og sammenligner sentrale teoretiske antakelser om grammatikaliserings- og leksikaliseringsprosesser. Til slutt følger en diskusjon av begrepet preposisjon og hvorfor det kan være hensiktsmessig å analysere flerordsuttrykk med utgangspunkt i en ordklasse. Kapittel 3 er en gjennomgang av tidligere forskning på komplekse preposisjoner, både i Skandinavia og internasjonalt. Kapittel 4 gjør rede for og drøfter materiale og metodebruk. I 4.1 presenteres og utdypes forskningsobjektet og forskningsspørsmålene som oppgaven skal gi svar på. 4.2 gir en kort presentasjon av korpuset som benyttes i oppgaven, og inneholder en drøfting av fordeler og ulemper ved å bruke korpus. I 4.3 klarlegges hvilke kriterier og søkestrenger som er brukt i korpus for å sette sammen listen over de mest frekvente komplekse preposisjonene og for å gjennomføre de forskjellige kvantitative testene. I kapittel 5 og 6 presenteres og drøftes resultatene fra undersøkelsen. De semantiske trekkene ved komplekse preposisjoner blir analysert i kapittel 5 (forskningsspørsmål 1a), mens de morfosyntaktiske trekkene blir analysert i kapittel 6 (forskningsspørsmål 1b). Begge kapitlene vil også besvare forskningsspørsmål 2 og 3 med bakgrunn i resultatene fra forskningsspørsmål 1. I kapittel 7 oppsummerer jeg funnene og kommer med en konklusjon. 5
6
2 Bakgrunn og teori I dette kapitlet presenterer jeg teorier som vil brukes i analysen av komplekse preposisjoner. Det viktigste teoretiske grunnlaget i denne oppgaven er bruksbasert teori, og i 2.1 beskrives noen grunnleggende prinsipper tilknyttet denne teorien. 2.2 handler om grammatikaliseringsteori, som også vil utgjøre et viktig grunnlag for undersøkelsen. Først gir jeg en presentasjon av ulike prosesser og mekanismer som vanligvis knyttes til grammatikalisering, før jeg prøver å avgrense definisjonen av grammatikalisering med utgangspunkt i diskusjonen av forholdet mellom grammatikalisering og leksikalisering. Til slutt foretar jeg i 2.3 en avgrensning av preposisjoner med bakgrunn i diskusjonen om skillet mellom preposisjoner og adverb, og diskuterer hvordan flerordsuttrykk kan analyseres med utgangspunkt i ordklasser. 2.1 Bruksbasert teori Bruksbasert teori anser språkets struktur som varierende, og at det er uklare grenser mellom språklige kategorier. Den ser på språk som et mentalt fenomen og mener språkstruktur er et resultat av kognitive prosesser som er domenegenerelle. Videre vil jeg presentere bruksbasert teori slik den er skissert av Bybee (2010). Bruksbasert teori har som utgangspunkt at man vil få et bredere bilde av hvordan språk formes ved å se språk i sammenheng med andre former for menneskelig oppførsel (Bybee, 2010:6 7). Språkstruktur kan derfor ses på som et resultat av såkalte domenegenerelle prosesser, det vil si generelle prosesser som foregår i den menneskelige kognisjonen, som ikke utelukkende har med språk å gjøre. Det som styrer hvordan språket formes i kognisjonen, er bruk, eller erfaring (Bybee, 2010:14). Ifølge Bybee (2010:114 115) er det åpenbart ut fra empiriske studier at språk forandrer seg gradvis, noe strukturalistiske og generative teorier etter hennes syn har problemer med å forklare. Ettersom disse teoriene gjerne ser på grammatisk struktur som noe eget, oppfattes all endring som avvik og kan best forklares gjennom at språkendringer skjer i overgangen fra en generasjon til en annen gjennom språktilegnelse hos barn. Bybee (2010:115) mener det finnes lite empiri som støtter opp under synet om at språkendringer skjer på denne måten. For eksempel nevner hun at det er vanlig med konsonantharmoni, som dadi for doggie, i barnespråk, mens dette ikke forekommer i voksne 7
språk. Gjennom å se på hvordan språklige fenomener brukes og fordeler seg over tid, vil man få et bedre bilde av hvordan små, gradvise endringer kan skje. 2.1.1 Eksemplarer og nettverk Mennesker har stor kapasitet til å lagre minner, og innenfor bruksbasert teori regner man med at all språklig erfaring blir lagret og bearbeidet i minnet (Bybee, 2010:7). Alle detaljer knyttet til språket, som brukskontekst og betydning, lagres og knyttes videre til det som kalles eksemplarer. Et eksemplar blir dannet ved at nye språkerfaringer stadig blir koblet sammen med andre lignende språkerfaringer, og for hver gang det kobles en ny erfaring til en tidligere, blir dette eksemplaret styrket (Bybee, 2010:19). Det minste eksemplarnivået er en enkel, fonetisk form, som for eksempel [m]. For å danne ord grupperes flere fonetiske former sammen i såkalte eksemplarklynger: [m] kan settes sammen med [a] og [t] og bli ordet mat. Videre knyttes eksemplarklyngen til betydning og konteksten som ordet blir brukt i. På denne måten vil alle eksemplarer av ord lagres med en stor detaljrikdom med oversikt over hvordan ordet varierer både fonologisk, grammatisk, semantisk og pragmatisk. På et høyere nivå er ord igjen knyttet til andre ord på forskjellige måter (Bybee, 2010:22). For eksempel kan flere ord oppvise likheter i semantikk og fonologi, og da oppstår det morfologiske relasjoner. For eksempel er det klare likheter mellom ord som spiste, visste, lyste og raste, som vist i figur 2.1: spiste [preteritum] visste [preteritum] lyste [preteritum] raste [preteritum] Figur 2.1 Fonologiske og semantiske forbindelser. Basert på Bybee (2010:23) Ordene er fonologisk like i de to siste lydene te, og på det semantiske planet uttrykker alle ordene preteritum. Denne koblingen mellom fonologi og semantikk på tvers av ord gjør at vi gjenkjenner et suffiks -te som uttrykker preteritum. På denne måten er alle eksemplarer av preteritumsendelser koblet med hverandre i nettverk, som kan bygges ut videre til enda mer komplekse relasjoner. 8
2.1.2 Domenegenerelle prosesser: blokking og kategorisering Også flerordskonstruksjoner blir representert gjennom eksemplarer, og to domenegenerelle prosesser kan være nyttige for å forklare hvordan disse konstruksjonene kan gå fra å oppfattes som flere enheter til én: blokking og kategorisering. I utgangspunktet opptrer ord som selvstendige enheter når de brukes sammen. Blokking (eng: chunking 2 ) skjer når en viss sekvens av enheter repeteres og etter hvert lagres som en enkelt enhet (Bybee, 2010:34). Det er en domenegenerell prosess fordi det ser ut til at alle menneskelige minner organiseres på denne måten, gjennom å stadig lage nye blokker av tidligere dannede blokker, og dermed bygge opp en hierarkisk minnestruktur. For eksempel husker man telefonnummer på denne måten. Hvis man har et telefonnummer bestående av sifrene 81549300, vil man gruppere dem i blokker, som for eksempel [815], [493] og [00], og igjen sette disse blokkene sammen til ett nummer: [[815][493][00]]. Denne måten å strukturere minnet på er mer effektiv enn om man skulle hente opp hvert siffer for seg hver gang man skulle bruke et telefonnummer. Den viktigste forutsetningen for blokking er frekvens: Jo oftere en sekvens repeteres, jo større sjanse har den for å bli en blokk. Dette har en rent kommunikativ hensikt ettersom det blir lettere å kommunisere om man ikke må hente ut hvert enkelt ord for seg fra minnet, men kan hente ut større ordkjeder samlet. Kategorisering har å gjøre med nettverksforbindelsene mellom ulike eksemplarer (Bybee, 2010:138). Selv om et flerordsuttrykk blir lagret som en enhet, har det i utgangspunktet en indre struktur. Uttrykket å bite i det sure eplet fungerer som en enhet som betyr å måtte godta noe man ikke liker, men det er lett å identifisere de enkelte delene. Vi gjenkjenner bite som et verb og eplet som et substantiv, og en kreativ språkbruker ville også gjenkjenne den syntaktiske strukturen og kunne bytte ut nominalfrasen det sure eplet med for eksempel den bitre grapefrukten. Kategoriseringen gjør her at alle de enkelte delene av frasen kan kobles til andre deler av leksikon, samtidig som hele frasen kan kategoriseres som ett eksemplar som selv kobles til betydninger og kontekstuelle faktorer. Denne tosidigheten tyder på at en blokks status går langs et kontinuum (Bybee, 2010:36): I en blokk som bare har forekommet noen få ganger, vil de enkelte delene stå sterkere enn helheten, mens helheten vil styrkes med frekvensen. Med en høy frekvens vil en frase til slutt kunne miste den indre strukturen helt. Blokker kan dermed sies å få større autonomi etter hvert som frekvensen øker. For å undersøke en blokks grad av autonomi mener Bybee (2010:44 45) at man kan bruke målestørrelsene komposisjonalitet og analyserbarhet. Komposisjonalitet måler i hvor stor grad 2 Oversettelsen av denne termen er lånt fra Olsen (2011). 9
man kan forutsi betydningen til en konstruksjon ut fra de enkelte delene. I mange ord med prefikset u- er det lett å utlede betydningen, for eksempel i uvirkelig og uklar, der u- i begge tilfeller gir nektende betydning. I ord som uhumsk eller utall er det langt vanskeligere. Uhumsk er vanskelig fordi vi ikke lenger bruker ordet humsk, mens utall betyr mange, og ikke få som man kanskje skulle tro. Analyserbarhet måler i hvor stor grad språkbrukeren klarer å skille ut de enkelte ordene og morfemene i et uttrykk og gjenkjenne den morfosyntaktiske strukturen. Selv om språkbrukere flest ikke kjenner ordet humsk, vil de fremdeles sannsynligvis klare å skille ut u- som et eget morfem i uhumsk. Bybee (2010:45) mener at den vanligste veien å gå for et uttrykk er at det først mister den semantiske gjennomsiktigheten, mens analyserbarheten blir opprettholdt, slik uhumsk viser. Det viser at de to målene bør holdes adskilt når man undersøker et uttrykks autonomi. Økning i tegnfrekvens hvor ofte en enhet forekommer i løpende tekst mener Bybee (2010:46) er den viktigste årsaken til at et uttrykk mister komposisjonalitet og analyserbarhet. I tillegg til dette nevner Bybee (2010:46) også muligheten for at det kan være relevant å måle relativ frekvens. Jo høyere frekvens en kompleks konstruksjon får sammenlignet med de enkelte ordene den er basert på, jo mer autonom og mindre knyttet til delene vil den bli. Dette kan kanskje forklare hvorfor et ord som uhumsk oppfattes som autonomt: det er lite frekvent, men absolutt mer frekvent enn stammen humsk. Til sammenligning er det sannsynlig at ordet uglad tolkes ved hjelp av delene det er satt sammen av, u og glad, fordi glad er mye mer frekvent enn avledningen. Bybee (2010:46 47) antar at relativ frekvens er mest relevant når tegnfrekvensen er lav. Ved høy tegnfrekvens mistenker hun at økt autonomi vil skje uavhengig av den relative frekvensen. 2.2 Grammatikalisering Grammatikalisering er utfordrende å definere. Etter som det har blitt et stadig mer utbredt forskningsobjekt, har konseptet blitt både bredere og mer uklart, ifølge blant andre von Mengden og Simon (2014:353 355), og kan nå knyttes opp mot nærmest alle endringer som skjer i det grammatiske systemet. De mener at jo mer inflasjon som går i begrepet, jo mindre verdi får det, og dermed er det nødvendig å snevre det inn. I dette avsnittet vil jeg først presentere noen grunnleggende antakelser innenfor grammatikalisering, først og fremst basert på Hopper og Traugott (2003). Deretter vil jeg foreta en avgrensning av begrepet i lys av forholdet mellom grammatikalisering og leksikalisering. 10
2.2.1 Hva skjer i en grammatikaliseringsprosess? Hopper og Traugotts (2003:18) definisjon av grammatikalisering er todelt, og ser grammatikalisering både som en type språkendring og som et rammeverk for å beskrive denne typen språkendring. Grammatikalisering som språkendring innebærer at leksikalske elementer blir grammatiske, eller at grammatiske elementer blir enda mer grammatiske. Et eksempel på grammatikalisering er utvikling av modale hjelpeverb fra leksikalske hovedverb (Traugott, 1989). Verbet kunne stammer fra det norrøne kunna som i utgangspunktet betydde å vite, kjenne (til), kunne (åndelig) (Bjorvand og Lindeman, 2007:606). Kunne kan fremdeles i moderne norsk brukes som leksikalsk hovedverb med denne betydningen: Jeg kan veien til busstoppet, men i tillegg har det utviklet seg til å fungere som hjelpeverb med modal betydning: Lynet kan slå ned når som helst! En av de viktigste antagelsene innenfor grammatikaliseringsforskning er at bevegelsen fra leksikon til grammatikk er ensrettet, eller unidireksjonal. Bevegelsen skjer langs såkalte skalaer (eng: clines). Et typisk eksempel på en slik skala er Hopper og Traugotts (2003:7) «cline of grammaticality»: content item > grammatical word > clitic > inflectional affix Hopper og Traugott (2003:6) mener det er en naturlig vei for et leksikalsk element å utvikle seg til et bøyingsaffiks over tid, og grunnlaget for å etablere skalaer som dette er empiriske observasjoner av at lignende former på tvers av språk går gjennom like endringer. Disse endringene skjer ifølge dem ikke plutselig, men gjennom en rekke små overganger. Det innebærer nødvendigvis at grensene mellom leksikon og grammatikk blir uklare, og det er vanskelig å si noe om akkurat når kunne gikk over fra å være et leksikalsk hovedverb til å bli et modalt hjelpeverb. Ifølge Hopper og Traugott (2003:39) er reanalyse og analogi viktige mekanismer innenfor grammatikalisering. Reanalyse er den viktigste fordi den er en forutsetning for analogi. Reanalyse vil si at en form får en ny og annen struktur eller betydning enn den hadde i utgangspunktet, og dette skjer gjennom misforståelser mellom taler og lytter der flere tolkninger er mulige (Hopper og Traugott, 2003:50). Et eksempel de nevner på dette, er når grensene i be going [to visit Bill] flytter seg og det oppstår en ny konstruksjon: [be going to] visit Bill (Hopper og Traugott, 2003:68). Analogi skjer når nyoppståtte konstruksjoner som dette sprer seg videre til nye domener. Når be going to ikke lenger bare brukes med retningsbetydning, men med alle verb, er det gjennom analogi: [be going to] like Bill. Disse prosessene er ikke spesifikke for 11
grammatikalisering, men gjelder all språkendring. Likevel kan ikke grammatikalisering skje uten reanalyse og analogi. Grammatikalisering innebærer forandringer på både semantisk, fonologisk, morfologisk og syntaktisk nivå. På semantisk nivå hevdes det ofte at grammatikaliserte former opplever et tap av betydning, ofte kalt semantisk bleking (f.eks. Heine, 2003:579). For eksempel har preposisjonen bak i dag mistet sin opprinnelige betydning rygg. Hopper og Traugott (2003:94) mener at betydninger kan svekkes over tid, men at det er viktig å ha med seg at i begynnelsen av grammatikaliseringsprosessen er det kanskje mer riktig å snakke om et skifte i betydning eller en økning i polysemiske former. På fonologisk nivå skjer det gjerne en fonologisk reduksjon, eller erosjon (Heine, 2003:579). Passivendelsen i norsk er et eksempel på dette, der passiv dannes ved at -s legges til verbet, som i kastes. Denne endelsen er utviklet fra et selvstendig ord sik i norrønt, og har gjennom fonologisk svekkelse først blitt til -st, som i kastast, og senere til kun en -s. På morfosyntaktisk nivå skjer det som kalles for dekategorialisering, som innebærer at en språklig form mister morfosyntaktiske egenskaper som er knyttet til dens opprinnelige form (Hopper og Traugott, 2003:107). DeLancey (2002:1593) bruker on top of som eksempel. Top stammer fra et substantiv, men i on top of mangler ordet typiske substantivtrekk. Det kan ikke brukes med artikkel, og kan ikke bøyes i flertall, noe det selvstendige substantivet top kan. Derfor sier man ikke on tops of the houses, men on top of the houses, på tross av at det er snakk om flere hus. Hittil har jeg beskrevet noen av de mest typiske kjennetegnene ved grammatikalisering. Mange av disse prosessene er ikke forbeholdt grammatikalisering, men forekommer også ved andre typer språkendring. Selv om Hopper og Traugott (2003:69) mener grammatikalisering ikke kan skje uten reanalyse og analogi, erkjenner de at disse ikke er avgrenset til grammatikalisering, men er hovedmekanismer i språkendring generelt. Et typisk eksempel på reanalyse er matretten hamburger, som i utgangspunktet er et demonym satt sammen av Hamburg + er, men som har blitt reanalysert til ham + burger. Det er tydelig at det har skjedd en reanalyse fordi burger kan settes sammen med andre elementer, som for eksempel i cheeseburger. Analogi forekommer blant annet ved endring i bøyingsmønster, som at sterke verb begynner å bøyes som svake. Et eksempel er lese, som i norrønt (og nynorsk) er et sterkt verb med preteritumsformen las, men som i bokmål har tatt den svake bøyingsformen leste. Fonologisk reduksjon er heller ikke begrenset til grammatikalisering. For eksempel er det norrøne stafkarl i dag redusert til stakkar (Bokmålsordboka), uten at det har blitt et mer grammatisk ord. Tap av morfosyntaktiske trekk forekommer i mange stivnede uttrykk, som for eksempel det ubøyelige hende i uttrykket i hende, som er en gammel dativsform av hånd 12
(Bokmålsordboka). Poenget her er at ingen av disse prosessene nødvendigvis innebærer at et leksikalsk element blir grammatisk, og derfor kan ingen av dem brukes for å avgjøre om et språklig element har blitt grammatikalisert. Videre vil jeg presentere en mulig framgangsmåte for å avgrense grammatikalisering som legger vekt på å undersøke fenomenet i en syntagmatisk kontekst. For å foreta denne avgrensningen vurderes også forholdet mellom grammatikalisering og leksikalisering. 2.2.2 Leksikalisering og grammatikalisering Leksikalisering er et nyttig begrep for å forstå hvordan komplekse konstruksjoner utvikler seg, og for å bedre kunne definere og avgrense grammatikalisering. Jeg vil her prøve å beskrive forholdet mellom leksikalisering og grammatikalisering med bakgrunn i Lehmann (2002) og Himmelmanns (2004) forståelse av at de er parallelle prosesser, og ikke bare motsetninger. Begrepet leksikalisering kan, akkurat som grammatikalisering, defineres på mange forskjellige måter. Lehmann (2002:16) og Himmelmann (2004:34) benytter seg av omtrent den samme definisjonen av leksikalisering, som sier at det er en prosess der to eller flere leksikalske enheter sammen danner et nytt leksem. Dette tilsvarer begreper som univerbering og idiomatisering. Leksikalisering innebærer dermed at det kommer noe nytt inn i leksikon, og ifølge Lehmann (2002:15) betyr dette at bare komplekse enheter kan leksikaliseres, og ikke enkeltmorfemer, siden de allerede tilhører leksikon. Over tid kan leksikalisering føre til at en konstruksjon blir gradvis mer autonom, slik at den til slutt blir fullstendig ugjennomsiktig og utelukkende kan tolkes som en enkelt enhet. Et eksempel på leksikalisering i denne betydningen er ordet gudskjelov i betydningen heldigvis, som opprinnelig besto av tre selvstendige ord: gud, skje og lov (Fjeld, 2014), men som over tid i større og større grad har blitt tolket som helhet og blitt en del av ordforrådet. Lehmann (2002:8 9) mener at noen eksempler på grammatikalisering som ofte trekkes fram, snarere er eksempler på leksikalisering. Det er ikke uvanlig å dele opp ordklasser etter om de er leksikalske eller grammatiske, men en sånn oppdeling mener han overser at alle ordklasser kan inneholde både leksikalske og grammatiske ord. For eksempel kan verb være både mer leksikalske, som løpe og lese, og mer grammatiske, som skulle og burde. At et substantiv går over til å bli en del av en preposisjon, betyr, ifølge Lehmann, ikke at substantivet har blitt grammatikalisert. Han mener for eksempel det er en feilslutning når man antar at det spanske substantivet base ( base, grunnlag ) er blitt grammatikalisert i preposisjonen a base (de) ( på grunnlag av ), for dette er heller et tilfelle av leksikalisering der hele forbindelsen a 13
base (de) blir en del av ordforrådet (Lehmann, 2002:9). Når a base (de) så er etablert som en leksikalsk enhet, kan den begynne å grammatikaliseres og få mer abstrakte funksjoner. I den forstand forutsetter grammatikalisering av flerordsuttrykk at sekvensen først har blitt leksikalisert. Et viktig poeng både når det gjelder grammatikalisering og leksikalisering, er at de må undersøkes i en syntagmatisk sammenheng. Himmelmann (2004:31) kritiserer det han kaller et elementbasert syn på grammatikalisering, der man bare fokuserer på endringer i det grammatikaliserte elementets semantiske og morfosyntaktiske egenskaper. Han mener dette er et problematisk syn fordi grammatikalisering ikke bare angår en leksikalsk enhet, men hele konstruksjonen den leksikalske enheten står i. Som eksempel viser han til at man ofte snakker om at demonstrativer blir grammatikalisert til artikler, som for eksempel at den franske artikkelen le kommer fra latinske ille. Demonstrativer kan bli til artikler, men de kan også bli pronomener eller subjunksjoner. En beskrivelse av utviklingen fra demonstrativ til artikkel bør derfor også ha med at demonstrativet må stå som beskriverledd til et substantiv for at denne forandringen skal skje. Dermed bestemmer den syntagmatiske sammenhengen også hvilken retning det grammatikaliserte elementet tar. Himmelmann (2004:32 33) mener at grammatikalisering i det vesentlige er en kontekstutvidende prosess, og denne utvidelsen skjer på tre nivåer. For det første skjer det en utvidelse av hvilke elementer det grammatikaliserte elementet i konstruksjonen kan stå sammen med, som han kaller utvidelse av vertsklasse (eng: host-class expansion). For eksempel kan demonstrativer som grammatikaliseres til artikler, begynne å stå sammen med egennavn og andre substantiver som angir unike fenomener, som for eksempel himmel. Demonstrativer har vanligvis ikke muligheten til dette siden funksjonen deres nettopp er å peke ut en bestemt referent i motsetning til andre mulige referenter. Derfor er?denne himmelen er klar i dag normalt ikke en mulig konstruksjon. For det andre kan konstruksjonen også begynne å stå i nye syntaktiske sammenhenger. For eksempel er as long as i engelsk opprinnelig en sammenligningsfrase som i setningen This plank is as long as that one 3, men uttrykket har gjennom ekspansjon flyttet seg i setningen og blitt en temporal subjunksjon: Hold it in place as long as it is needed. Til slutt skjer det en utvidelse av den semantiske og pragmatiske konteksten man bruker konstruksjonen i. As long as har for eksempel beveget seg fra å uttrykke tid til å kunne uttrykke vilkår, som i As long as you leave by noon you will get there in time. Ifølge Himmelmann (2004:33) er det usikkert om en utvidelse på alle disse nivåene er nødvendig for 3 Eksempler hentet fra Traugott og Trousdale (2013) 14
å avgjøre om en språkendring er grammatikalisering. Han mener det trengs mer empirisk forskning, men antar at det definerende trekket ved grammatikalisering er utvidelse av den semantisk-pragmatiske konteksten. 4 Leksikalisering er ikke på samme måte som grammatikalisering en kontekstutvidende prosess ifølge Himmelmann (2004:34 37). Der det ved grammatikalisering skjer en utvidelse av hvilke elementer det grammatiske elementet kan stå sammen med (utvidelse av vertsklasse), er elementene i en leksikalisert konstruksjon konstante. For eksempel er fly forbanna en leksikalisert konstruksjon fordi det ikke har skjedd en utvidelse av elementer fly kan stå med. Fly kan bare stå med forbanna, og ikke for eksempel fly sint eller fly irritert. Den syntaktiske konteksten en leksikalisert konstruksjon brukes i, kan endre seg, men trenger ikke nødvendigvis å gjøre det. Den semantiske konteksten kan både utvides og bli smalere, og er dermed ikkedireksjonal. Himmelmanns (2004:36) eksempel på utvidelse er Großer Wurf fra tysk, som ikke bare brukes i den bokstavelige betydningen godt kast, men også i utvidet betydning om alle slags imponerende prestasjoner. Motsatt kunne Hochzeit før brukes om alle slags festlige begivenheter, men betegner nå bare bryllup. Videre i oppgaven vil jeg bruke definisjonene av grammatikalisering og leksikalisering slik de er presentert i dette avsnittet. Dette innebærer at PSP-forbindelsene må undersøkes i en bestemt rekkefølge: For å kunne grammatikaliseres, må sekvensen først leksikaliseres. Først vil jeg avgjøre om PSP-forbindelsene er leksikalisert ved å undersøke om de samlet kan utgjøre en semantisk enhet. Hvis de er leksikalisert, vil jeg videre vurdere om de er grammatikalisert ved å undersøke konteksten de brukes i. Samtidig vil jeg også vurdere i hvor stor grad de er leksikalisert, som har å gjøre med i hvor stor grad de har beholdt sin indre struktur. Leksikalisering, som langt på vei tilsvarer blokking (jf. 2.1.2), vil jeg undersøke ved hjelp av terminologi fra bruksbasert teori. Som nevnt i 2.2.1 er det flere mekanismer som typisk opptrer ved grammatikalisering, men som ikke er avgrenset til denne typen språkendring, som for eksempel fonologisk erosjon og dekategorialisering. Jeg vil ikke bruke disse begrepene for å avgjøre grammatikalisering, men de er uansett nyttige verktøy for å undersøke PSP-forbindelsenes autonomi, og kan brukes meningsfylt i en bruksbasert kontekst. Bybee (2010:48) mener fonologisk reduksjon er en mekanisme som ofte er med på å påvirke et uttrykks autonomi. Ifølge henne fører ikke fonologisk reduksjon nødvendigvis til svekket indre struktur. I engelsk I m har det ikke skjedd 4 Synet om at semantikken er sentral i grammatikalisering er ikke uvanlig. For eksempel mener Heine at «grammaticalization (...) is above all a semantic process» (Heine, 2003:583). 15
noe tap av komposisjonalitet sammenlignet med det usammentrukne I am, men I m er et autonomt uttrykk i den forstand at det er sannsynlig at språkbrukerne har tilgang til det direkte, snarere enn at de henter det opp fra minnet som to enheter. Siden det er skriftspråk som undersøkes i denne oppgaven, får jeg ikke undersøkt fonologisk reduksjon direkte, men reduksjon kan også vise seg i skrift i form av sammenskriving av ord eller bokstaver som er kuttet bort. Dekategorialisering har med analyserbarhet å gjøre. Analyserbarhet handler om å gjenkjenne de enkelte ordene i et uttrykk, men også den morfosyntaktiske strukturen (jf. 2.1.2). Om substantivet i PSP-forbindelsene har mistet egenskapene som et substantiv typisk har, er det sannsynlig at det ikke lenger i like stor grad oppfattes som et substantiv. Det vil si at relasjonen til opphavssubstantivet er svakere, og at uttrykket derfor i større grad må tolkes som enhet. 2.2.3 En synkron innfallsvinkel Grammatikalisering og leksikalisering er prosesser som skjer over tid, og er derfor som regel gjenstand for diakrone undersøkelser. Likevel har disse prosessene gjerne synkrone konsekvenser. Siden min egen oppgave er synkront orientert, vil jeg legge vekt på disse. Det er relativt ukomplisert å avgjøre om PSP-forbindelsene har blitt leksikalisert eller ikke. De består formelt av tre atskilte ord, eller enheter, så de må nødvendigvis på et eller annet tidspunkt ha blitt satt sammen produktivt. Hvis de kan tolkes som semantiske enheter, er det grunnlag for å hevde at de har blitt leksikalisert. Utover dette har den historiske utviklingen liten relevans når det gjelder leksikalisering her. Jeg er hovedsakelig interessert i i hvilken grad de kan oppfattes som enheter, og ikke hvilke stadier de har vært gjennom før de har fått den tolkningen de har i dag. Ulike stadier er mer relevant i undersøkelsen av grammatikalisering. Jeg har liten forutsetning for å beskrive nøyaktig den historiske utviklingen til de ulike PSP-forbindelsene, men en synkron korpusanalyse kan også gi et visst grunnlag for å si noe om grammatikalisering. Ulike stadier av en grammatikaliseringprosess lever typisk side om side (Hopper og Traugott, 2003:3), så hvis en kompleks preposisjon har utvidet sin semantiske kontekst og blitt mer grammatisk, bør dette kunne oppdages synkront. Ut fra å bare se på de ulike betydningene til et uttrykk synkront kan man ikke med sikkerhet avgjøre hvilken betydning som oppsto først, men med utgangspunkt i hypotesen om unidireksjonalitet innenfor grammatikalisering (Hopper og Traugott, 2003:101) er det stort sett rimelig å anta at betydningsforskyvningene går fra konkrete til mer abstrakte betydninger. 16
2.3 Om preposisjoner og ordklasser I denne oppgaven brukes begrepet kompleks preposisjon for å beskrive visse sekvenser satt sammen av preposisjon + substantiv + preposisjon. I dette begrepet ligger en forutsetning om at flerordssekvenser kan regnes som en type preposisjoner, og definisjonen og inndelingen av ordklassen preposisjoner blir derfor viktig i den videre beskrivelsen og analysen av disse sekvensene. I 2.3.1 vil jeg se nærmere på avgrensningen av preposisjoner, først og fremst sett opp mot adverb. I 2.3.2 følger en diskusjon av hvordan et flerordsuttrykk kan sies å tilhøre en ordklasse, som i utgangspunktet bare består av enkeltord. 2.3.1 Avgrensning av preposisjoner Preposisjoner er for eksempel på, foran, av, langs, under. De er ubøyelige ord, og semantisk uttrykker de gjerne et forhold konkret eller abstrakt mellom ledd eller deler av ledd i en setning. Avgrensningen av preposisjoner som ordklasse er ikke helt uproblematisk, først og fremst fordi det er vanskelig å avgjøre hvor skillet mellom preposisjoner og adverb går. For eksempel kan opp være vanskelig å plassere fordi den både kan stå med og uten utfylling: Hun gikk opp trappen eller Han reiste seg opp. Tradisjonelt har opp i det første eksemplet blitt kategorisert som en preposisjon og i det andre som et adverb, basert på om det tar utfylling eller ikke (Enger og Kristoffersen, 2000:46). Denne oppdelingen av opp i to ordklasser er, ifølge Enger og Kristoffersen (2000:46), lite økonomisk ettersom de to utgavene av opp er tett knyttet til hverandre. Den utbredte oppfatningen i dag er, ifølge Papazian (2006:167), at hvert ord bare kan tilhøre én ordklasse, uavhengig av hvilken funksjon det har. Dette prinsippet følges også i NRG ifølge Faarlund (2002:39). NRG (s. 413 414) har en vid definisjon av preposisjoner som også innbefatter såkalte intransitive preposisjoner, det vil si preposisjoner som ikke styrer et nominal. Denne definisjonen gjør at NRG regner tradisjonelle stedsadverb som der, hit, inn og bort som preposisjoner. Papazian (2006:176) kritiserer denne inndelingen fordi han mener det avgjørende skillet mellom adverb og preposisjoner nettopp må være muligheten til å ta nominal utfylling. Han mener ordklasseinndelingen må legge vekt på både betydning og syntaktisk funksjon, men siden syntaktisk funksjon varierer veldig, bør den prototypiske syntaktiske funksjonen legges til grunn (Papazian, 2006:163). I motsetning til adverb tar preposisjoner typisk utfylling, og derfor mener han at alle preposisjoner i hvert fall må ha muligheten til å gjøre dette. 17