Statens institutt for strålehygiene SIS RAPPORT S.IS GENERELL STRÅLEHYGIENE OG SIKKERHETSASPEKTER VED DENTALRØNTGEN Arne Jørgen Moe National Institute of Radiation Hygiene østerndalen 25 1345 østerls Norway
I N N H 0 SAMMENDRAG 3 SUMMARY 4 INNLEONING 5 LONISERENDE STRÅLING 6 BIOLOGISKE VIRKNINGER AV STRALINGEN 7 DOSEGRENSER 8 FORSKRIFTER FOR ARBEID MED LONISERENDE STRÅLING 10 ADMINISTRATIVT STRÅLEVERN 13 RØNTGENROM OG STRALESKJERMING 1G STPALESIKKERHET FOR PERSONALET 19 TEKNISK UTSTYR. KRAV OG KVALITETSSIKRING 23 1. Elektrisk sikkerhet 23 2. Nettbryter 23 3. Varselsystem 23 4. Styreenhet/eksponenngskabel 24 5. Spenningsregulator 24 6. Mekanisk stabilitet 25 7. Rørspenning 25 8. Strilekvalitet/filtrering 25 9. Strålefelt/avblending 26 10. Avstandsfiksering - siktemidler 26 1 i. Tias.relé 27 FILM OG FREMKALLING 29 STRALESIKKERHET FOR PASIENT 32 ANSVARSFORHOLD 34 REFERANSER 36
3 SAMMENDRAG Denne SIS-rapporten, som primært vender seg til alt tannhelsepersonell, tar sikte på å gi en samlet presentasjon av vesentlige sider ved strålehygienen i dental rontgenbruk, og representerer instituttets etablerte syn og praksis på området. En trekker med dette konsekvensen av at det viktigste bidrag nå til reduksjon av stråledoser og generelt oket sikkerhet, er adekvat informasjon. Dette gjelder såvel administrative bestemmeiser som tekniske og bygningsmessige forhold og optimale operative prosedyrer. Ra pporten forutsettes å dekke meget av det informa sjonsbehovet en møter ved tradisjonelle tilsynsbesøk, behov som de senere år bare er blitt svakt oppfulgt på grunn av ressursknapphet og generell endring av tilsynsfilosofien. Med bakgrunn i korte omtaler av strålingens art og virkninger, beskrives moderne strålevernsoppfatninger relatert til yrkesog pasientsituasjon. Det redegjøres for Forskrifter, og trekkos konklusjoner som setter røntgenbruk i dentalpraksis i større perspektiv. System og formalisme for det administrative strålevern presenteres med redegjørelse for omfang og innhold av pliktige søknader og meldinger. Utforming og spesifikasjon av bygningsmessige skjermingstiltak beskrives i lys av generelle prinsipper, og det pis detaljerte retningslinjer for personalets sikkerhet basert på tekniske tiltak og gode prosedyrer. Rapportens annen halvdel, som i detalj omhandler røntgenutstyret, film og fremkalling, strålesikkerhet for pasient, foruten ansvarsbetraktninger, er utformet som rettledning for den praktiske situasjon i klinikken. Den ansees derfor som spesielt viktig for løpende ivaretagelse av god strålehygiene. Den forutsettes videre S skape bakgrunn for kritisk vurdering av «get utstyr og prosedyrar, og derigjennom sikre de beste forhold for både pasient. personale og omgivelsei.
4 SUMMARY GENERAL RADIATION HYGIENE AND PROTECTION ASPECTS IN DENTAL RADIOGRAPHY This report intends to give jointly presentation of all essential aspects concerning practical radiation hygiene in dental radiography. It reflects the established opinion and practice of the National Institute of Radiation Hygiene evolved through many years of experience in this field. Our aim is that the paper should satisfy the existing need for information and advice on radiation hygiene and protective measure in dentistry. The principal target group includes all dental staff members in our country. The first part of the report gives a short review of the nature and effects of ionizing radiation, it describes modern radiation protection interpretations and presents the principles of relevant legislation. Practical rules for application of licence and obligatory reports to our Institute as competent authority are outlined, as well as technical recommandations and specifications. Design of dental x-ray laboratories and operation rooms together with structural shielding is also described. The last part of the report presents a detailed description of all main elements concerning the technical condition, maintenance and use of dental x-ray equipment. In addition is stressed the great importance of correct film processing as a measure for dose reduction. Convenient working routines and the main duties of parsons in charge are also indicated. These sections have great practical importance to secure good radiation hygiene in the clinical situation and should serve as a guide for the user. The intention also is to give substantial background for evaluations of equipment and procedures in use.
5 INNLEDNING Oe aller første primitive rdntgenopptak av tenner skal ha funnet sted allerede i 1896, kort tid etter at rantgenstrålingen var oppdaget. Dentalrøntgenapparatet kom imidlertid ikke til Norge før i 1919, og det tok enda tid for det fikk omfattande utbredelse. Farene ved bruk av røntgenstråling i dentalpraksis var lite erkjent; man må faktisk helt frem til 1940-årene før systematiske sikringstiltak ble påtenkt. Statens institutt for strålehygiene, opprettet i 1939, begynte apparaturregistrering allerede i 1941, og visse sikkerhetsnormer ble formulert mot slutten av 1950-årene samtidig som de første tilsynsprosjekter ble iverksatt. Dette arbeidet var hjemlet i Røntgenloven av 1938 (1) og tilhørende Forskrifter av 1948 (2). Systematisk vurdering og godkjennelse av alle planer for mstallasjoner ble innført omkring 1960, samtidig som det landsomfattende strålehygieniske tilsyn ble påbegynt. Et detaljert regelverk tok etterhvert form; her skal nevnes "De viktigste bestemmelser for dentale røntgendiagnostikkanlegg" (3 ( først utgitt i 1969 og revidert i 1973. Dette er fortsatt gjeldende, men trenger nå revisjon og omarbeiding i lys av den tekniske utvikling, internkontrollproblematikken og dermed også behovet for ytterligare spesifisering av tekniske og administrative elementer. En naermere redegjørelse for aktuell strålefysikk, strålebiologi og strålehygiene, samt viktige tekniske momenter, finnes i en serie ps tre artikler også fra 1973 14 ). (5). (6). For fremtiden må antas at sentrale organer vil utøve strålevern mer pi det administrative plan enn hittil. Tradisjonelt komponenttiliyn vil reduseres i takt med fremvekst av ut viklingsprosjekter og oppbygging av internkontroll samt standarda sering av planløsninger og sikkerhetsopplegg. Både aktuelt apparaturnivi, «n moderne ressursprioritering og overordn*t lovgivning taler for en slik utvikling. Hensiktsmessige informasjons- og instruksjonsopplejg vil imidlertid vare nødvendig både pi kort og lang sikt.
E IONISERENDE STRÅLING Strålingen fra røntgenapparater i dentalpraksis er av samme art som stråling fra vanlig medisinsk røntgenapparatur, fra røntgenapparatur til kontroll av mekaniske konstruksjoner i industrien, og fra ulike apparatvarianter som nyttes innen forskning, utviklingsarbeid og undervisning. Røntgenstråling tilhører den strålegruppen som man ut fra generelle fysiske egenskaper med en fellesbetegnelse kaller ioniserende stråling. Virkningene, både de fysiske og de biologiske, er i prinsippet like for alle disse stråletyper, seiv om meget likevel vil avhenge av opprinnelse og mengde. Strålingen fra de radioaktive isotoper tilhører også samme gruppen. Vi blir alle utsatt for ioniserende stråling fra naturlige strålekilder. Dette er stråling som har fulgt livet på jorden gjennom alle tider, 09 kalles gjerne bakgrunnsstråling. Den kommer fra ulike kilder, så som radioaktive stoffer i jorden og i ens egen kropp, fra radongassens spaltningsprodukter som inhaleres og bestråler \ungevev; dessuten mottas stråling av kosmisk opprinnelse. Radongassen skyldes suksessiv nedbrytning av grunnstoffene Radium og Thorium som finnes i jordskorpen, og dermed i byggegrunnen, i bygningsmaterialer m.v. Striledoser (definert ved "effektiv doseekvivalent", se s. 11) ingi! i enheten millisievert - msv - (1 msv = 100 mrem, event. 100 mrad for vanlig røntgenstråling) Tilsammen bidrar den naturlige bakgrunns st rilingen til en gjennomsnittsdo^e til kroppen på ca. 5.7 msv pr. ir, hvorav ca. 4 msv skyldes radongassen elene. Ca. 1.2 msu er å betrakte som genetisk signifikant. Til sammenligning nevnes at midlere årlig befolkningsdose (helkroppsdose) som skyldes medisinsk røntgendiagnostikk ligger i underkant av 1 msv, hvorav knapt halvparten er genetisk signifikant; mens bidraget fra dental rentgenbruk kun er av størrelsesorden 0.01 msv. med bare omlag 1Z som genetisk signifikant. Det kan ellers populert uttrykkes at gjennomsnittadosen til pasientens kropp for hvert intriortit rentyenopptak tilsvarer omkring en dags naturlig bakgrunnsstråling.
7 BIOLOGISKE VIRKNINGER AV STRÅL I NGEN Nar energi absorberes fra ioniserende stråling, kan dette skape celleforandringer i levende vev. Det kan oppstå kjemiske endringer både i molekyler som blir berøvet elektroner og i molekyler som opptar løsrevne elektroner. Oe ioniserte molekyler/atorner tilstreber nøytralitet, og kan rekombinere ved å binde seg til ioner eller elektroner. Ved rekombineringen forenes imidlertid ikke alltid molekyler/atomer-på slik måte at forholdene blir lik med situasjonen før ioniseringen. Disse kjemiske endringer og nye bindinger kan være uforenlige med cellenes videre normale kontrollerte utvikling. Det dreier seg her om meget kompliserte strålebiologiske forhold som ikke skal drøftes nærmere i denne sammenheng. De biologiske effektene av stråling deles gjerne opp i somatiske og genetiske. Somatiske effekter refererer seg til alt vev utenom de reproduktive cellene, og har derfor betydning bare for det enkelte individ som blir bestrålt. Noen organer eller vev er mer strålefølsomme enn andre. Virkningen på cellene er videre sterkere jo større delingsaktiviteten er. jo yngre de er. og 30 mer umodne de er. Serlig stråleømfintlig vev finnes bl.a. i bloddannende organer (benmarg) og i tarm. Foster er også meget stråleføl somt. Minst påvirkelig er modent ben, muskier og nervevev. De fleste somatiske skader kan heles, men det er også velkjent at ioniserende stråling både kan vere kreftfremkallende og gi anomaliar i foster, spesielt hvis det dreier seg om større stråledosar. Genetiske forandringar kan skje i de reproduktive cellene; virkningene ør kumulative, og overføres til etterslekten. våre arveanlegg «r generelt relativt konstante, men av og til oppstår det forandringer, naturlige muta sjoner. Ioniserende stråling frambringar også mutasjoner slik at mutas}onshyppigheten da øker, og konsekvensen 1 det lange løp kan bli en høyer* frøkvens av arvelige sytadommer. Noen av de skadelige mutasjonar vil likevel etterhvert forsvinne, bl.a. ved at de
8 gir individet slike egenskaper at det ikke lever opp. En regner i dag at det ikke er noen nedre grense eller terskelverdi for doser som kan medføre mutasjoner. Antall mutasjoner synes å være tilnærmet proporsjonalt med stråledosen. Dermed vil alle straledoser som gonadene utsettes for telle, store som små, og de summeres opp gjennom livet. Genetisk sett vil virkningen på etterfølgende generasjoner bli den samme om noen få personer mottar store doser, eller om små doser blir tildelt store befolkningsgrupper med samme aldersfordeling som de fa, når bare gjennomsnittsdosen til befolkningen blir den samme. Gonadebelastningen for den enkelte pasient ved dentalrøntgenfotografering er meget liten, og enda langt mindre for personalet; nærmest lik null i de aller fleste tilfeller. Samfunnet som helhet vil likevel bli tilført genetisk strålebelastning også ved denne bruk av røntgenapparatur. Tillegget blir imidlertid minimalt i forhold til gjennomsnittsbidraget fra den naturlige bakgrunnsstråling. DOSEGRENSER Den internasjonale Strålevernskommisjon - ICRP - (International Commission on Radiological Protection) som ble startet allerede i 1926, og består av de fremste eksperter innen strjlefysikk, strålt biologi, medisinsk radiologi, biofysikk, genetikk etc.. utgir såkalte rekommandasjoner om stråling og strålingsbruk i de ulike sammenhenger. Strålevernet i Norge og de andre nordiske land, og i store deler av verden for «vrig. «r i hey grad basert på disse anbefalingane. Det henvi ses her bl.a. til (7). (6), (9 > og (10). En «v ICRP's vlktigste nytire rekommandas joner tit) omhandler et system for begrensmng av straledoser. Systemet er basert på felgende hovedpnnsipper :
9 Ingen virksomhet som innbefatter bruk av ioniserende stråling skal drives uten at denne gir en nettogevinst Alle doser skal holdes så lavt som med rimelighet mulig, økonomiske og sosiale faktorer også tatt i betraktning Dosene til enkeltpersoner overstige ICRP's anbefalte dosegrenser (ikke pasienter) skal ikke Dosegrensen for vrkesekspqperte er satt til 50 msy/gr. Bakgrunnen for denne verdien er at Akutte stråleskader skal unngås Risiko for senskader skal være begrenset til akseptabelt nivå De strålingsvirkninger som er av størst betydning for fastsettelsen av dosegrensen er induksjon av kreft (også leukemi) og genetisk effekt. Dosegrensen på 50 msv representerer ingen grense i den forstand at doser under denne uten videre kan betraktes som helt risikofrie, da utgangspunktet som kjent er linear sammenheng mellom absorbert dose og risiko for senskader. Grenten gjenspeiler derimot den maksimale risiko som bør kunne aksepteres både fra samfunnets og individets synspunkt nir en tar 1 betraktning strålingens nyttevirkning. Oet generelle prinsipp om at alle stråledoser skal holdes så lavt som med rimelighet mulig, betyr i praksis at dosene i nesten alle yrkesmessige sammenhenger forutsettes redusert til verdier langt under angitt doa«grense. En årsdose på 50 msv ber idag bare aksepteres i helt spesielle tilfeller. t sikkarhetsmesslg sammenheng er det funnet hensiktsmessig l inndele strålmgsarbeldet 1 to grupper:
10 A. Arbeide av slik art at den årlige stråledose kan overstige 3/10 av dosegrensen (15 msv) B. Arbeide der det er hovst usannsvnjiq at den årlige dosen vj.j, overstige 3/10 av dosegrensen Nar det gjelder yrkesbestråling av gravide anbefaler ICRP at videre arbeid med stråling kun skal foregå under arbeidsforhold tilsvarende gruppe B. Nasjonale arbeidsmiljøbestemmelser er imidlertid ofte vesentlig strengere enn dette. Dosegrenseverdier inkluderer ikke den naturlige bakgrunnsstrålingen eller stråledoser til pasient i medisinsk diagnostikk og terapi. ICRP tallfester heller intet om stråledoser til pasient, men fremnever sterkt at pasientdosene skal reduseres så langt som det er praktisk og medisinsk forsvarlig. Rekommandasjoner fra ICRP er ikke bindende, men Norge og mange andre land nytter imidlertid anbefalingene som fast norm for den øvre dosebegrensning. Pet bemerkes spesielt at tekniske og operative krav ved dental radiografi her x landet er så strenge at tannleger og deres personale ut?.\ukkende be finner seg i gruppe B. FORSKRIFTER FOR ARBEID MED IONISERENDE STRÅLING En har gjennom snart 40 Ir hatt ulike vernebestemmelser i forskrifts form på området. Døgynnelstn var Kronprinsregentens rsioluajon av 21. nov. 194 T med "Forskrifter om *»rlioe tiltak til vern for a rbe som har arbeid med r«ntg«n eller radiumstri le r" utferrfxget med hummel i Lov om Arbeidarvern av 1936. Her r«rtt og frtntit fastlagt de medisinsk* kri terier for hvem han settes til "stadig arbeid" med ioniserande stråling. videre detaljerte regler for legeundersekel ser, samt bestemmelser om arbeidstid og ferie.
11 Vel 30 år senere fikk man en modernisert versjon "Forskrifter om særlige vernetiltak ved arbeid med ioniserende stråling",(13) fastsatt av Direktoratet for Arbeidstilsynet 31. m?.rs 1978 med hjemmel i den da nye Lov om Arbeidervern og Arbeidsmiljø av 1977. Det er her langt på vei tatt hensyn til nyere anskuelser og kunnskaper, men det kanykje mest velkjente og omdiskuterte trekk ved forskriften er at den gamle bestemmelsen om "runtgen-ferien" er borte, Forskriften representerte imidlertid ikke fullt ut den ajourføring og detaljerte presisering som kunne ønskes, og fikk derfor ikke særlig lang levetid. Allerede 14. juni 1985 ble det ved kgl. resolusjon fastsatt nye "Forskrifter for arbeid med ioniserende stråling", (14) fortsatt med hjemmel i Lov om Arbeidervern og Arbeidmiljø av 1977. Såvel denne forskrift som de foregåervle skal ut fra sine hjemler formelt administreres og handheves av Direktoratet for Arbeidstilsynet. På grunn av bestemmelsene om dosegrenser, doseovervåking m.v., spesielt vern for visse grupper, samt melde- og registreringsplikt, må den imidlertid see 1 i direkte relasjon til strålevernslovgivningen. Det er derfor riktig med noen bemerkninger og kommentaren Forskriftenes 1 angir virkeområdet til å omfatte.ille personer som i sitt arbeid kan bli utsatt for ioniserende stråling som feige av virksomheten på stedet, dvs. ikke bare personer som seiv arbeider med ioniserende stråling slik betegnelsen pl forskriftene muligens kan indikere. Dette er viktig og egentlig selvfelgelig. Forskriftene gjelder primart for arbeidstakere som arbeider under forhold der bestrålingen kan lede til en årlig helkroppsdose på mer enn 15 msv pr. år. {Presist uttrykt: "effektiv doseekvi valent på mer enn 15 msv over 12 mnd." Denne sterrelsen tar hensyn til at bide biologisk virkning «r ulik for ulike strslingstyper seiv om stråledosen er der
12 samme, og at risikoen for stråleskade varierer fra organ til organ i kroppen. Størrelsen kan ikke males direkte, kun beregnes dersom en rekke fysiske og geometri ske forhold ved bestrålings situasjonen er kjent. Verdi som avleses på eventuelt persondosimeter vil vanligvis være høyere enn den effektive doseekvivalent; i praksis vil man derfor være på den sikre siden dersom de tiltak som foreskrives baseres på denne verdien). Dette er en relativt veldefinerbar gruppe, som bl.a. blir overvaket ved individuell monitorering av ekstern bestråling, f.eks. med dosimeter film. Inn i dette forholdsvis enkle system kommer så Forskriftenes 5 B med sitt krav om at "gravid arbeidstaker skal overføres til arbeid uten yrkesmessig eksponering for ioniserende stråling". Her gjelder ikke, som rimelig, den ovenfor angitte begrensning av forskriftenes virkeområde, slik at en må inkludere alle gravide arbeidstakere på stedet. Dette gjør situasjonen strålebeskyttelsesmessig sett vanskelig å administrere, bl.a. av den grunn at foreskreven beskyttelse i henhold til strålevernslovgivningen ikke nødvendigvis tilsikter nullnivåer av stråling. Forskriftene leder dermed til en praktisk vanskelig situasjon både måleteknisk og administrativt. Det er imidlertid enighet om at omplassering av gravid arbeidstaker ikke er nødvendig der skjermingstiltakene er dimensjonert slik at den yrkesmessige bestrålingen ligger inner for variasjonane i det naturlige bakgrunnsstrålenivået (jfr. Forskriftenes kommentarar til 5 6). Dette tolkes tallmessig som en fosterbestråling begrenset oppad til 1 mgy. En slik grense er en meget lav grense, og det kan generelt volde problr.r.r & identifisere alle grupper og situasjoner som tilfredsstil; 1 -! denne. Grunnen er at en her delvis kommer utanfor det aksepterte strålevernsområde basert på de internasjonale rekommandasjoner, og norsk strålevernspraksis. I en rekke tilfeller er det likevel helt avgjort at arbeids - taker må omplassere», i andre tilfeller kan situasjonen vatre
13 uklar, hvilket også må resultere i omplassering dersom uklarheten ikke kan elimineres ved administrative og/eller fysiske midler. Sammenfattende kan det for dentalrøntgensektoren gis følgende konklus jon: De tekniske og operative krav ved dental rgdiografi er her i landet sa strenge at tannleger og deres personale i vanlig offentlig og privat praksis faller utenfor verneforskriftenes alminnelige virkeområde (strålingsarbeid som ikke kan medføre årsdoser over 15 mgyj. Det forutsettes da at kravene til skjerming i/av lokaler, til apparaturens tilstand og sikring, samt bruk er etterkommet. Ansvarshavende på stedet skal surge for at dette er oppfylt. Videre er sikringstiltakene de aller fleste steder slik anordnet og dimensjonert at omplassering av gravide heller ikke vil være påkrevet om de foreliggende beskyttelsesmuligheter nyttes på normal og korrekt måte. Det er imidlertid selvsagt at gravid arbeidstaker aldri direkte må assistere pasient under eksponering (f.eks. holde filmen for barn eller handikappede personar). Normal virksomhet kan altså stort sett fortsettes dersom strålevernsnormene overholdes og nødvendig aktsomhet utvises. ADMXNISTRATIVT STRÅLEVERN. Det har gjennom de senere år skjedd en suksessiv utvikling i retning av stadig bedre og me r dosebesparende apparatur for dental radiografi, bl.a. betydelig utskifting av eldre utstyr, samtidig som de bygningsmessige sikringstiltak er blitt mer standardiserte. Dette betyr generelt større sikkerhet, men samtidig også at administrativt strålevern, inklusive gode operative prosedyrer nå står som kanskje det viktigste område for videre innsats. Reduserte ressurser og nødvendige omprioriteringer ved Statens institutt for strålehygiene medfører mindre mulighet for direkte tilsynsvirksomhet. Dette bør imidlertid sees i sammenheng med en gradvis innføring av internkontrollprinsippet slik det fremkommer i den nyere
14 lovgivningen om statlig tilsyn med helsetjenesten. Instituttets funksjoner forutsettes derfor mer og mer å dreie fra tidligere komponentkontroll til utarbeidelte av nye detaljerte regelverk og administrativ oppfølging av disse;. Oet understrekes i denne forbindelse at Instituttet også hittil har hatt sine primære oppgåver på det normqivende og konsultative plan, og at ansvaret for strålevernet på det enkelte sted tilligger eier eller bruker. Dette ansvar har dessverre ikke alltid vært fullt ut erkjent og etterlevet. I folge "Røntgenloven" av 1938 skal all strålingsapparatur med tilbehør, anvendte lokaler, arbeidsteknikk og arbeidsforhold tilfreds stille visse normer slik at akseptabel strålehygiene sikres. Strålehygienen refererer seg til både pasient, personale og utenforstående (naboer m.v.). I henhold til "Forskrifter om tilsyn med og bruk av anlegg, apparater, materiell og stoffer somavgir ioniserende eller annen helsefarlig stråling",(15) gitt ved kgl.res. av 23. januar 1976, med hjemmel i loven av 1938, er Statens institutt for strålehygiene bemyndiget til å være det utøvende organ for gjennomføringen av bestemmelsene i loven, i disse forskrifter, samt i utfyllende særskilte bestemmelser og regler gitt av instituttet seiv. Dette innebærer bl.a. at alle tekniske og operative normer for strålehygiene skal fastsettes av Instituttet. Herved følges i prinsippet de rekommandasjoner som gis av Den internasjonale Strålevernskommisjon og visse internasjonale standardiseringsorganisasjoner, eventuelt med nordiske tillempninger (16). En avgjørende forutsetning for tilfredsstillende strålesikkerhet ligger i melding om og godkjennelse av lokaler og apparatur. Plikten til anmeldelse, og reglene for denne, er fastlagt i Forskriftene. Plikten gjelder selvsagt ikke bare ved nyetableringer/nyanskaffeiser, men også ved utskifting av anlegg og ved flytt ing og salg eller annen overdragelse av eldre anlegg. Dessuten må det innsendes spesifisert søknad hvis det ved et eksisterende anlegg eller dets omgivelser planlegges endringar som vil kunne påvirke de strålehygieniske forhold. Arbeid bør ikke settes i gang, og lokaler/ut styr må
15 ikke tas i bruk før Instituttet har gitt tillatelse til det. Plikt til å innhente godkjennelse panviler eier/bruker etter Forskriftene, men kan praktisk delegeres til koordinerende teknisk og/eller administrativ myndighet (for offentlige klinikker), til arkitekt, byggmester eller dentalfirma som utfører detaljplanlegging. Godkjennelse av lokaler bør innhentes sa tidlig som mulig, slik at forsinkelser kan unngås. Oet er intet til hinder for at vurdering av henholdsvis lokaler og apparatur for et prosjekt kan skje til hver sin tid og etter ekspedisjon fra hvert sitt organ. Selger eller installatør av røntgenapparat gir på eiers/brukers vegne foreskrevne opplysninger på dertil bestemt skjema, "Søknad om installasjon av røntgenapparat". Søknaden skal alltid følges av detaljert situasjonstegning. hvor bl.a. nøyaktig plassering av apparat og styreenhet/utløser, samt aktuelle skjermingsbarrierer og -anordninger, klart er avmerket. Det må videre presiseres hvilke byggematerialer som benyttes i vegger, tak og gulv, samt tykkelsen av disse, og angis bruksmåte for tilstøtende rom over, under og til sidene. Denne prosedyre skal følges uavhengig av om de aktuelle lokaler allerede er vurdert/godkjent på planleggings- eller byggestadiet. Den aktuelle søknad kan selvsagt innsendes av eier/bruker seiv, dersom dette er praktisk eller ønskelig. Ethvert salg eller annen overdragelse av brukt røntgenapparatur mellom tannklinikker eller klinikkadministrå sjoner. eller mellom privatpraktiserende tannleger, privat import, flytting eller kassasjon, skal meldes skriftlig til Statens institutt for strålehygiene av eier/bruker. Oen som forestår installasjon på nytt sted skal søke om installasjonstillatelse på vanlig måte. Når røntgenapparat går over til nv eier/bruker. f.eks. i forbindelse med nedleggelse av gammel tannklinikk og overdragelse til privatpraktiserende tannlege, eller ved overdragelse av privat praksis, skal begge parter gi skriftlig melding. Dette gjelder seiv om endringer ikke foretas, og utstyret forblir på samme sted og til samme bruk som tidligare.
16 Avgjørende i sikkerhetssammenheng er at røntgenapparatur aldri må oppstilles oa brukes far strålevernet er vurdert og forhandsgodkjent (både lokaler og utstyr), eventuelt med spesielle bemerkninger og tilleggskrav av teknisk eller operativ art. Seiv om det formelle ansvar alltid påhviler eier/bruker, er det ut fra arbeidsmiljølovgivningen naturlig med samarbeid og oppfølging fra verneorganisasjonen (verneleder/verneombud) der denne er utbygget. RØNTGENROH OG STRÅLESKJERMING Vrd alle ordinære klinikker i offentlig tannhelsetjeneste kreves separat fullskiermet kabin. Kabinen skal være hensiktsmessig og funksjonelt plassert innenfor klinikkarealet. Den skal ha slik størrelse <2.5-4.0 m ) og utforming at det gis tilstrekkelig plass for røntgenapparat og pasient stol, eventuelt også for mørkeromsbenk eller bord til fremkallermaskin. Dette sikrer bl.a. frihet til hensiktsmessig valg av apparattype/-modell. og full mulighet for rasjonelle rutiner ved pasientplassering og projeksjonsinnstilling. Kabinen skal ikke tjene uvedkommende formål, men plassering av kompressor eller lagerskap m.v. er mulig hvis dette ikke er til hinder for utstyrets betjening og bruk. Det skal som hovedprinsipp kun være ån adkomstmuli ohet. men ved enkelte planløsninger vil to dører kunne aksepteres. Røntgenrom for samtidig anvendelse som intern korridor godkjennes ikke. Det er ikke utarbeidet strålehygieniske detaljbestemmelser for planlasning av røntgenrom/-kabiner, bl.a. fordi dette ville medføre no» reduserte muligheter for lokal tilpassing, og dermed også kunne gi unødig fordyrelse av prosjekter. Nåvarende rutinar med spesiell vurdering av den enkelte plan, eller det enkelte prosjekt, ansees fortsatt som aktuell prosedyre, men en viss endring kan bli aktuell på noe sikt. En skal likevel merke seg økende grad av standardisering over de detaljløanlnger som Dentaldepotene presenterer. Fullstendig avskjermet kabin eller behandlinosrom er i prinsippet det samme. Forskjellen blir vesentlig av økonomisk
17 art på grunn av ulik størrelse. En har derfor de senere ar ved enkelte offentlige klinikker godkjent behandlingsrom med røntgen i tillegg til ordinær kabin. Dette gjelder imidlertid fa tilfeller, og bare der man forutsetter vesentlig innslag av spesielle pasientkateyorier som av ulike årsaker krever avvikende rutiner. Ved klinikk som bare skal dekke en svært begrenset pasientgruppe, f.eks. i sykehjem eller annen institusjon, og som i gjennomsnitt kun vil være i drift tilsvarende 6-8 uker i året, aksepteres ofte enklere løsninger enn ordinær fullskjerming. Det forutsettes imidlertid nøye vurdering av klinikkens utforming og de omgivende roms beliggenhet og bruk. Kravet om sikkerhet for personalet vil likevel være det samme som for hovedklinikk, men en kan akseptere andre rutiner og et strålevern mer basert på operative prosedyrer. Beskyttelse for operatør kan realiseres ved fast eller eventuell mobil anordning. Aktuell skjerm kan utgjøre del av en vegg, være hengslet eller på annen måte festet til vepg, eller mobil om plassen og forholdene for øvrig tillater d^tte. Dersom det innenfor klinikken finnes vegger av betong eller mur. vil disse vanligvis representere effektive barrierer som kan utnyttes. Eventuelle lettvegger mot naborom kan aktualisere spesielle tiltak alt etter forholdene. En brukbar variant kan også vare "rantoen-bås". dvs. kabin med 3 vegger, fortrinnsvis x et hjørne av lokalet. Private tannklinikkar/tannlegekontorer skal i prinsippet ha samme sikkerhetsstandird som de offentlige. Hvorvi It man velger separat kabin eller skjerming av behandlingsrom blir da ofte et praktisk eller økonomisk spørsmål. Ulike former for arrangømenter kan tillates, bl.a. mad sleyfing av dører/skjerming i dører mellom enkelte rom. men da etter nøye vurdering av lokalønei utforming, bruksfrekvens, personalets størrelse, samt de omgivende roms beliggenhet og bruk. Gjennomgåande brettskap i kritiske vegger vil nesten alltid krevø skjerming. Strålesikker barriere for operatør I som betjøner røntgenutstyret) må forutsettes.
Svensson C, Eklund G, Pershagen G. Indoor exposure Co radon from the ground and bronchial cancer in women. Int Arch Occup Environ Health 59: 123-131, 1987. Sveriges Cancer Kommitte - Cancerkommitten, cancer, årsaker, førebyggande m.m. Betankande av Cancerkommitten, SOU, 1984:67, Socialdepartementet, Stockholm 1984. Sveriges Radonutredning - Preliminflrc ftirslag til åtgå"rder mot strålrisker i byggnader. PH från radonutredningen. Jordbruksdepartementet. DsJol979:9, Stockholm, 1979. Swejemark GA. Radon migration in the ground A review, in The Natural Radiation Environment, Adams, J.A.S, and Lowder, W.M., Eds., 1980. (Technical Information Center, U.S. Department ot Energy), Tirmarche M, Brenoc J, Piechowski J, Chameaud J, Pradel J. The present state of an epidemiological scudy of uranium miners in France. In: Proceedings of che International Conference on Occupational Radiation Safety in Mining, Vol. 1: 344-349, 1984. Toohey RE. Essling MA, Rundo J. Some measurements of the equilibrium factor for 2 2 2 Rn daughters in house*. Health Physics S3: 69-91, 1987. UNSCEAR - United Nations Scientific Cosmictee on the effects of atomic rad iat ion, sources and effects of ionizing radiation. Report to the GeneraL Assembly, with Annexes, UN publication, E. 77 IX.1., United Nations, Mew York, 1977. UNSC'-AR - Ionizing radiation: Sources and biological effects. United Nations, New York 1982. Whictcmore AS, McMillan A. Lung cancer mortality among U.S. uranium miners: A reappraisal. JNCI 71: 489-499, 1983. WHO. 1986. tndoor air quality: Radon and formaldehyde Environmental health. 13. World Health Organization, Copenhagen, 1986. 72
Tg All skjerming med bly forutsetter folien lagt inn mellom to passende bygningsplater på grunn av betydelig tyngde og svake mekaniske egenskaper. Stifting uten spesielle tiltak aksepteres ved blytykkelser opp til 2 mm. Generelt kreves overlapping på minst 20 mm i skjøter, likeså ved overgang mellom bly og annet skjermingsmateriale. Eventuelle skjermede skyvedører forutsettes minst 100 mm bredere enn døråpning (dvs. minst 50 mm overlapping på hver side). For ordinære dører er det intet kategorisk krav om kostbare standardtyper ("røntgendører"i med skjermet spesialkarm. Vanlig solid dør med 3 hengsler forsynt med 1 mm bly ut til kant og dekket med finer eller lignende plate aksepteres; aet forutsettes imidlertid at bly i vegg, eller blyremse fra murkant (overlapping), føres frem under gerikt og helt ut mot åpningen. Ved dør i blyskjermet lettvegg må sørges for at blyplate i vegg og dørblad blir liggende i tilnærmet samme plan for å unngå ekstra beskyttelse av karm. STRALESIKKERHET FOR PERSONALET I prinsippet følges de internasjonale rekommandasjoner, eventuelt med visse nordiske tillempninger. Imidlertid har man i enkelte henseender anvendt en noe strengere praksis her i landet. Dette gjelder kanskje særlig på den bygningsmessige siden ved skjerming «v r»ntgenrom. Mens man f.eks. i Sverige aksepterer gipsplatevegger, mineralullisolasjon, meget tynne blyfolier, spesialmaling o.s.v., og da i relasjon til avstandar og bruksfrekvens, og nok oppfyller ICRP's normkrav, har vi her i landet temmelig konsekvent holdt på 1 mm blvekvivaløn» i skjermingsbarrierer. Dette har gitt ryddige forhold, man nar aluppet praktiske vansker pi grunn av uhandterlig tynne blyfolier. men viktigst er det at man har oppnådd tilnamnet nullniuåer av «tråling for personalet ved normal rentgenbruk. Hermed er også dagens arbeidsmilj«- prinsipper uten vidare tilfredsstilt, inklusive spesialbestemmelsen for gravid arbaidstaker. Ott forutsettes alltid at bygningsmessige skjermingstiltak er gjennomfart og i samsvar med de generelle krav og etter
20 godkjente planer. Dersom en feler seg usikker, spesielt hva angår standplass for operatør under eksponering, kan man i én måned om gangen bære en vanlig dentalfilm pasatt f.eks. en stor binders eller en mynt på den siden som vender ut fra kroppen. Ved strålepåvirkning vil mønsteret av bindersen eller mynten fremtre etter ordinær fremkalling; Instituttet bør da konta ktes. Seiv om separate røntgenrom, eller spesielt kabiner, i prinsippet skal vere stråletette, vil overgang mellom dør og karm ofte representere en svekkelse av barrieren, f.eks. ved at skjerming i dørblad ikke er ført helt ut til ytterkant (smal list ytterst). Oette er praktisk sett neppe betenkelig, men som alminnelig god rutine bør operatør plassere seg midt foran dør (ved blyglassvindu) eller tilside for dør, aldri rett ut for karm. For øvrig skal man alltid unngå å innstille et røntgenappaiat med stråleretning direkte mot karm (særlig hvis avstanden er kort). Dette er for øvrig forhold som vurderes ved planbehandlingen når det gjelder størrelse og utforming av kabin, og plassering av røntgenapparatet i denne. Det håndheves intet kategorisk krav om skjermet terskel, da betydningen er minimal. Derimot har man hatt tilfeller hvor terskel måtte fjernes fordi en liten kabin var bygget så tett at trykkvariasjoner i luften ved raak lukking/åpning av dør skapte fysisk ubehag for pasient (serlig barn), og døren derfor normalt forble apen under eksponering. En nøktern og realistisk betraktning av sikkerhetsproblematikken innbefatter også presisering av at moderne dentalrøntgenapparatur som opererer ved 60-70 kv. og originalt er utstyrt med lang tubui. representerer et betydelig mer moderat strålønivå rundt apparat og pasient enn eldre utstyr. Eventuelle mindre urøgelmessigheter ved skjermlngsbarrierer Iler anordninger av disse, er derfor ikke lenger like vesentlige som før. På den annen side er det hittil ikke lagt andre generelle res triksjoner pl brukstillatelse for eldre rentgenapparater enn krav om minst SO hv høyspenning over røntgenrør; dette først og fremst tv hensyn til paslentdotene I kondemner ing»v Philips Orallx 45 kv fra tidlig 1
21 1950-årene). Oet er imidlertid et vilkår at teknisk tilstand samsvarer med reglene, at det nyttes så hurtig film som forenlig med diagnostiske krav, og at fremkallingen skjer helt korrekt slik at de korteste eksponeringstider kan anvendes. Løs eksponeringskabel trukket gjennom dørsprekk tillates ikke (dør kan ikke lukkes helt; kabel kan i tidens løp bli skadet og dermed gi kortslutning og mulig utilsiktet eksponering). Ved biklinikker uten røntgenrom/- kabin og i mange private tannlegekontorer vil enklere skjermingsanordninger kunne gi helt tilfredsstillende sikkerhet for personalet, om gode og logiske rutiner følges (bør eventuelt på sees av overordnet faglig administrasjon og vernetjeneste). Det må alltid sørges for tilstrekkelig avstand mellom åpning i eller ytterkant av barriere og standplass under eksponering. Der det enda finnes mobile eller hengslede skjermer av gammel type, gjelder at disse kun er tilfredsstillende for én person dersom bredden ikke overstiger 70 cm. Fullverdig beskyttelse for 2 personer vil vanligvis kreve skjermingsbredde på minst 90 cm (avhengig av avstand og posisjon i forhold til apparat og pasient). Operatør av røntgenapparat plikter om nødvendig å varsle de som måtte befinne seg i nærheten før eksponering utløses, slik at disse kan få anledning til å beskytte seg tilfredsstillende. Det vil sporadisk oppstå situasjoner ved de fleste klinikkar og tannlegekontorer der pasienter av ulike årsaker er u%e av stand til seiv 8 medvirke under eksponering (holde film o.s.v.). Noen steder er det også fast innslag av pasientgrupper som krever direkte assistanse eller overvaking fra narstående posisjon. Hverken tannlege eller annet stedlig personale skal imidlertid holde røntgenfilmen på plass i pasientens munn under eksponering, bortsett fra i eksepsjonelle tilfeller. Hvis passende mekanisk innretning ikke kan nyttes og pasienten er helt indisponert, må man la en ledsaaer holde filmen såfrømt ikke spesielle hen syn skulle tala mot dette (f.eks. graviditet). Vedkommende vil 30 fs denne ekstra stråledose bare én gang, 9ll«r eventuelt et lite «ntall ganger, mens tannlege eller hjelpepersonale som måtte assistere, ville bil utsatt for uensket bestråling hver gang situasjonen meldte seg. Er innslaget av slike pasienter
22 vesentlig (f.eks. tannklinikk ved institusjon), forutsettes alltid blygummiforkle tilgjengelig. I tilfeller hvor skjermingsbarrierene av en eller annen grunn ikke kan benyttes, må operatør alltid dra nytte av størst mulig avstand, og selvsagt ikke utsette seg for primærstråling. Den beste posisjon i forhold til apparat og pasient vil da være innenfor en sektor mellom 90 og 135 fra sentralstrålen, dvs. skrått bakover. Gravid arbeidstaker tillates ingen funksjon i slik sammenheng. Stråledoser til personale innen dentalsektoren blir som tidligere omtalt, uhyre beskjedne sammenlignet hva andre yrkesgrupper som arbeider med stråling kan bli utsatt for. Dette gjenspeiles også i det faktum at doseovervaking ikke er indisert gjennom de angitte internasjonale rekommanda sjoner. En er derfor meget tilbakeholden med å effektuere spesielle anmodninger om doseovervåking. Aktuelle strålenivåer er dessuten for lave til å gi sikre måledata, men selvsagt kan man slik verifisere tilnarmet nullnivåer og eliminere eventuell engstelse. Ved ulike henvendelser om personalets sikkerhet vil en normalt gjennomdrøfte forholdene for om mulig å avdekke uregelmessigheter ved lokaler, utstyr eller rutiner før eventuell dosesovervåking iverksettes. Sy stema tisk eller periodisk overvaking kan selvsagt være på sin plass, men da sarlig for spesialsituasjoner, som f.eks. ved klinikkar eller institutter/avdelinger hvor det i stor utstrekning behandle* pasienter i narkose, eventuelt pasientkategorier som fordrer ekstra assistanse.
TEKNISK UTSTYR. KRAV OG KVALITETSSIKRING. I det folgende omtales viktige tekniske detaljer ved røntgenutrustningen som direkte eller indirekte er av stor betydning for optimal bruk og generell sikkerhet. Dessuten anbefales ulike rutiner og tiltak for sikring av strålevern. 1. Dentalrøntgenapparat med eventuell styreenhet, spenningsregulator og tilkobling skal tilfredsstille kravene i "Forskrifter for elektriske anlegg". Dette innebærer ikke bare tilfredsstillende elektrisk sikkerhet når utstyret er nytt, m&n også at sikkerheten vedlikeholdes. Det kan praktisk ivaretas ved systematisk ettersyn fra leverandør eller eget teknisk organ, og bar dessuten i mulig grad følges opp av bruker/an svarshavende. viktige momenter her er periodisk visuell kontroll av alle kabler og kabelgjennomføringer med observasjon av generell slitasje/elde og direkte mekaniske skader; spesielt bar eksponeringskabel iakttas, da eventuell svikt ved isolasjonen kan medføre kortslutning og utilsiktet eksponering (stråling til pasient og/eller personale, skade/ødeleggelse av apparat). Ved utstyr som tilknyttes nettet over vanlig støpsel b*r støpselet periodisk kontrolleres for god kontakt i tilkoblingene, og da satrlig for jordleder. Ytre isolas]onskappe for kabel skal alltid vare korrekt festet i inngang for støpsel eller annen enhet slik at mekanisk belastning pa koblinger unngås. 2. Dentalrøntgenapparat skal av sikkerhetsmessige årsaker alltid v»r# forsynt med hensiktsmessig separat nettbrvter pi stativ, veggbrakett, ved standplass for operatør, eller pa styrøønhøt ved nyare apparatmodeller. Apparatet ber alltid stå avslått når det lkk* eksponere*. 3. Når høyspenning under eksponering er koblet over røntgønrør. skal døttø alltid vises ved et lett synlig
24 lysvar sel (rød/orange signallampe). Apparatmodeller med elektronisk styresystem har ofte i tillegg 1vdvarsel (summer)for eksponering, foruten at innkoblet nett spenning ogs a er angitt, og da med grønn signallampe. I følge de tekniske krav skal eventuell svikt i varselsystem medføre at høyspenning ikke kan kobles inn eller være innkoblet, dvs. ingen eksponeringsmulighet. Bruker/ansvarsha vende skal til enhver tid sørge for at varsel systernene virker etter forutsetningen. 4. Dentalrøntgenapparat skal være slik utstyrt og montert at eksponering normalt kan utjløses fra helt beskyttet posisjon, dvs. fra standplass utenfor forskriftsmessig kabin eller generelt bak godkjent skjermingsbarriere av betong, tegl eller bly. Plassering av stvreenhet og/eller tidsrelé og/eller utløserknapp, samt lengde av eksponeringskabel tilpasses de aktuelle forhold for a oppfylle dette krav. Standardlengde pa moderne spiralkabel (ca. 3 m fullt uttrukket) vil i de fleste sammenhenger være tilfredsstillende. I spesielle tilfelle kan større lengde være nødvendig, som f.eks. hvis eneste beskyttelsesmulighet er avstand (minst 4 m), eller dersom alenea rbeidende tannlege sporadisk ma assistere funksjonshemmet pasient i stor avstand fra ordinær standplass. Eventuell utløserknapp ps apparat søyle, -stativ eller aksepteres ikke. -arm 5, Kvis foreskreven tilkoblingsspenning for dentalrøntgenapparat iukø er tilstrekkelig sikret, skal det mellom nett og apparat nyttes agnet ftpenninobreaulator som også muliggjør avlesning av spenningen. Dette er serlig aktuelt for eldre utstyr som opererer ved rerspenning på kun 50 kv. Spenningsregulator skal alltid være plassert/oppnengt slik at døn lett kan lakttas og etterstilles i den daglige rutine, og heller ikke utsettes for unødig slitasje eller skade.
6. Dentalrøntgenapparat skal være slik montert eller oppstilt at god mekanisk stabiljite.t er sikret. Stativ/arm skal videre være optimalt justert så alle aktuelle projeksjoner enkelt kan innstilles, og rarhette etter innstilling forblir i posisjon uten å sige. Ytterligere støtte aksepteres ikke. Mekani sk tilstand og eventuell smøring av bevegelige ledd m.v. ivaretas ved systemati sk ettersyn fra leverandør eller eget teknisk organ, og følges opp av bruker/ansvarshavende. 7. Dentalrøntgenapparat skal operere ved en rørspenning på minst 60 kv. Eldre modeller på 50/56 kv som enda er i bruk, aksepteres fortsatt dersom de for øvrig tilfredsstiller gjeldende krav. Eventuell gjenværende apparatur på 45 kv tillates ikke lenger brukt, og er derfor å anse som kondemnert. 8. Korrekt stralekvalitet oppnåes ved en tqtalfiltrerinq p5 minst 2 mm Al, som er normalkrav til all apparatur for ordinær dental radiograf!. Denne utgjøres av egenfiltrering på 0,5-1,0 mm Al <røntgenrerets glassvegg, oljen som røret ligger i, samt utgangsvindu i rørhette), foruten obligatorisk innsatt tilleggsfilter på 1,0-1,5 mm Al. Filtreringskravet er en apparatteknisk forutsetning for å hindre unødig høye stråledoser. Total filtreringen skal alltid vare angitt på det enkelte apparat sammen med øvnge spesifikasjoner. Fritt tilgjengelig tilleggs fil ter (og blender, pkt. 9 nedønfor) i tubus eller feste for denne (eldre utstyr) må alltid kontrollere* av bruker/ansvarshavende når rørhette mottas i retur etter reparasjon borte fra bruksstedet. Liket! mft det sørges for overflytting av filter (og blender) der disse sitter i tubus og denne blir erstattet etter skade. Veksle* mellom flere siktemidler der tilleggs filter < og blender) skal vare plassert i disse, må det serges for at hver enhet har sitt sett innmontert.
26 9. Det tilstrebes best mulig tilpassing mellom strålefelt og filmformat, for på den ene side å unngå unødig bestråling av pasient, og pa den annen side å sikre at feltet dekker filmen helt ut sa kutt og dermed omfotografering ikke skal inntreffe. Ved vanlig dental radiograf! skal strålefeltets diameter på pasients hud ikke i noe tilfelle overskride 6 cm, en verdi som forøvrig er gitt i de nordiske og internasjonale rekommandasjoner, og som legges til grunn ved apparatgodkjennelser. En passende dimensjonert og anbragt blyblender av 2 mm tykkelse må sikre dette. Eventuell reduksjon av feltdiameter til ca. 5,5 cm kan godt aksepteres, mens en feltdiameter på bare 5 cm er noe tvilsom av hensyn til risiko for omtak hvis innstilling ikke utføres med tilstrekkelig presisjon. Ved usikkerhet om feltstørrelsen kan verifikasjon foretas ved eksponering på kloss hold mot noen dentalfiimer lagt sammen på et bord. Effektivt felt utmåles med rimelig nøyaktighet på de fremkalte filmer. 0. Rørhette skal være forsynt med avstandsbeorensenc a mekanisk innretning som definerer og sikrer en fast minste avstand mellom rørfokus og hud. Denne avstand skal være akseptabel både fra apparatteknisk, diagnostisk og strålehynenisk synspunkt, og må aldri være mindre enn 10 cm. Det er imidlertid både diagnostisk og strålehygienisk ønskelig med større fotograferingsavstand, f.eks. anvendelse av lang sylindrisk tubus (fokus-hudavstand: ca. 20 cm) fremfor kort spiss tubus (fokus - hudavstand: ca. 10 cm). Eldre apparater med rørspenning på kun 50 kv er imidlertid slik konstruert at de generelt egner seg dårlig for de lengre avstandar. Seiv om tilpassing/montering av lang sylindrisk tubus kan vare teknisk mulig, må dette i de fleste tilfelle fra rådes; bare hvis apparatparametre, først og fremst rørapenning og - strøm, skulle ligge vesentlig over normalverdier, er det fornuftig å foreta ombygging, og da med nødvendig korrigering/ tilpassing av blander.
27 Eventuell endring til kort fotograferingsavstand (mindre enn 20 cm) for moderne 60-70 kv-apparater rna ikke forekomme. Hvis det ved eldre apparater likevel skulle være aktuelt å veksle mellom kort og lang fotograferingsavstand, er bruker/ansvarshavende ansvarlig for et hensiktsmessig arrangement som muliggjør enkel skifting av blendere, eventuelt skifting av tubi med hver sin tilpassede blender, da strålefeltet som kjent øker med avstanden. Dette må man spesielt være oppmerksom på hvis Eggens holder, Kwik Bite eller andre styreinnretninger (siktemidler) brukes. Veksles mellom tubi el.lign., der foruten blender også tilleggsfilteret er plassert, må det sørges for fullstendig sett til hver enhet. 11 - Tidsrele (eksponeringsur) for dentalrøntgenapparat kan være av mekanisk eller elektronisk type. Elektronisk tidsrele kan igjen være nokså enkelt eller mer avansert innrettet med bl.a. automatisk tidskorreksjon for tannregioner og mulige avvik i inngangsspenning. Tidskompensa jansordning for nettspenningsavvik fra normalverdi muliggjør alltid tilnærmet samme stråledose til røntgenfilmen og dermed uendret svertningsnivå. De viktigste krav til tidsrele (mekanisk, elektronisk) er: klar lettlest skala med tilstrekkelig gradering findelt god overensstemmelse mellom skala og posisjoner for tidsvelger tidsvelger slik konstruert at innstilt tid ikke uforvarande kan endres ingen mulighet for innkobling av høyspenning (og dermed strsløemisjoni uten at eksponeringstid r innstilt, utiøser aktivert og tid begynner 5 løp*
1 26 bestråling brytes momentant etter utløpt eksponeringstid, uansett i hvilken posisjon utløser holdes nøyaktig justering som gir tilfredsstillende reproduserbarhet av stråleeksposisjon (og dermed samme filmsvertning) for alle aktuelle eksponeringstider, også de korteste. Det er ikke uvanlig at eldre tidsreléer blir nedslitt både hva angår bevegelige deler og elektriske kontaktpunkter. Dette fører til ulike f unks jonsf e:j j. bl. a. nullpunktforskyvning eller også ulineære avvik mellom innstilt tid og effektiv eksponering. Det kan videre forekomme direkte kortslutning i selve tidsreléet eller i kabler, slik at systemet aktiveres uforvarende, med utilsiktet eksponering som f ølge og eventuell bestråling av pasient og/eller betjening, samt ødeleggelse av røntgenapparatet. Dette faremoment viser betydningen av alltid å holde nettbryter avslått. Dersom man er usikker på eventuell nullpunktsforskyvning eller lignende, kan dette med rimelig nøyaktighet testes helt enkelt ved observasjon av lyssignalet for høyspenningen under ulike eksponeringer (f.eks. 2.0, 1.5, 1.0, 0,6 sek.) og samtidig bruk av stoppeklokke (meget liten sannsynlighet for at stråleemisjon og lyssignal ikke følges). For aller nederste skaladel testes ved innstilling på "0" eller "0,1"; da bør bare et meget kortvarig lysblink iakttas på signallampen, Det understrekes at uregelmessigheter ikke bare opptrer ved de eldre me'.aniske tidsreléer; ulike f unks jonsf eil vil også kunne skje med de elektroniske systemer. Brukqr har et klart ansvar for at tidsrelé, som en av de viktigste deler ved et røntgenapparat, alltid vi rkor tilfredsstillende. Systematisk ettersyn fra leverander/ dentaldepot eller eventuelt eget teknisk organ anbefale*. v«d usikkerhet eller mistanke om feil/svikt, skal årsak
29 straks forsakes funnet, og utstyret om nødvendig tas ut av drift. Reparasjon eller overhaling rekvireres og overordnet ansvarshavende varsles dersom det gjelder offentlig klinikk. Uvanlig lyd eller varm rørhette er alltid indikasjon på alvorlig feil, nettbryter må i så fall øyeblikkelig avslåes. FILM OG FREMKALUNG Stråledoser fra dental radiografi kan med den viten man har i dag, og med de hjelpemidler som står til rådighet, reduseres til meget lave verdier. Ved siden av apparattekniske forholdsregler, er det først og fremst røntgenfilmen og behandlingen av den som er avgjørende. Det foreligger på markedet i hovedsak to aktuelle filmtyper, vanlig hurtigfilm (f.eks. Kodak Ultra Speed) og superhurtig film (f.eks. Kodak Ekta Speed) som muliggjør halvering av eksponeringstider. Seiv om man prinsippielt tilstreber bruk av film med den høyeste hastighet, er dette ikke alltid forenlig med kra vene til billedkvalitet og dermed diagnostisk effektivitet. Forskjellen på de to filmtypene er merkbar. Spesielt når det gjelder evnen til gjengivelse av de finaste strukturer, er man enda neppe helt ut tilfredsstillet av egenskapene ved den superhurtige emulsjonen, men en gunstig vidareutvikling må forutsettes. En skal likevel merke seg en artikkel i det danske Tandlagebladet (17) der det heter: "Konklusjonen er, at Ekta speed filmen i diagnostisk henseende er fuldt p& nøyde med den langsommere Ultraspeed film, hvorfor den kraftigt må anbefales*. Eksponeringsstyring med mekanisk tidsrelé vil vanligvis ikke kunn» nyttes for korter* tider enn ca. 0,2 sek. om stabil og god billedkvalitet skal sikres og holdes. Med de elektroniske styresysterner kan man komme lavere uten stabilitetsproblem»r. Dette inntbartr at markedet» hurtigtte dentalrentgenfilm neppe kan effektivt utnyttes ved eldre apparatur, hvis man der allared* er nede mellom 0,* og 0,3 sek. i eksponeringstid med vanlig hurtigfilm.