1 2014 ÅRGANG 17 INFORMASJON OG FAGFORMIDLING FRA KORUS-NORD. KOMPETANSESENTER RUS NORD-NORGE, UNN

1 2014 ÅRGANG 17 INFORMASJON OG FAGFORMIDLING FRA KORUS-NORD. KOMPETANSESENTER RUS NORD-NORGE, UNN

TEMA: RUSBEHANDLING 4 Nedslående brukerundersøkelse 7 Tar pasientene på alvor 8 Rom for forbedringer også i nord Å drive en streng alkoholpolitikk medfører mange dilemma for kommunene. Forsker ved Sirus, Øystein Skjælaaen 12 LEDER Fra kartlegging til tiltak TEMA: ALKOHOLPOLITIKK 10 Vanskelige dilemma 14 Tryggere uteliv 16 Alkoholens plass i arbeidslivet 20 Bokomtale Alkohol + arbeidsliv=sant? 22 Godt folkehelsearbeid i kommunene TEMA: FOREBYGGING 26 Mer handling mot rus i videregående 29 Setter fokus på forebygging 34 Hurtig kartlegging ANDRE SAKER: 36 Videreutvikling av kvalitetskrav 38 Ny kompetansetjeneste etablert 40 Lover ny opptrappingsplan 42 NYTT OM NETT 45 KORT OM NYTT Redaksjonen: 26 En ny interaktiv plan kan bidra til mer systematisk og tiltaksrettet rusforebygging på videregående skole, og mer konkret handling på dette skolenivået. 42 KoRus enes kjerneoppgaver spenner fra rusmiddelforebygging/folkehelsearbeid, via tidlig intervensjon, til rusbehandling. Å bistå praksisfeltet på «reisen» fra kartlegging av utfordringsbildet til konkrete tiltak er en av våre oppgaver på alle disse områdene. På forebyggings-/folkehelseområdet er for eksempel Ungdata et nyttig verktøy for kommunene. Gjennom lokale spørreskjemaundersøkelser blant elever på ungdomstrinnet og i videregående skole får kommunene kunnskap om den lokale oppvekstsituasjonen generelt, og rus/psykisk helse spesielt. Ungdata er derfor egnet til beskrive utfordringsbildet og danne grunnlag for tiltak. På tidlig intervensjonsområdet er ett av våre tilbud til kommunene opplæringsprogrammet Tidlig inn. I Tidlig inn formidles kunnskap om kartleggingsverktøy knyttet til psykisk helse, rusmidler og vold i nære relasjoner. I tillegg formidles samtaleferdighet til de som i det daglige arbeider nær gravide og småbarnsforeldre. På behandlingsområdet er det nylig gjennomført en nasjonal pasienterfaringsundersøkelse. Svarene indikerer at det er rom for forbedringer innenfor de fleste temaene som undersøkelsen tar for seg. Mange ruspasienter opplever for eksempel at de ikke har hatt innflytelse på behandlingen, eller at den ikke har vært tilpasset deres behov. Undersøkelsen synliggjør behov for mer systematiske tilbakemeldinger fra brukerne, noe som også understrekes i Helsedirektoratets oppdrag til KoRus ene. KOR, klient- og resultatstyrt praksis, er ett hjelpemiddel som kan bidra til å gi pasienter økt innflytelse over egen behandling. Forskning har vist at KOR ser ut til å være en tilnærming som kan bidra til økt brukerstyring i behandlingsprosessen, og i utforming av behandlingstilbud. KoRus-Nord planlegger derfor å styrke tilbudet til praksisfeltet på dette området. Pasienterfaringsundersøkelsen viser også at mange opplever mangelfull oppfølging etter utskrivningen. I tråd med dette peker Helsedirektoratet på at vi har samhandlingsutfordringer både innenfor og mellom sektorer, tjenester og nivåer. Vårt oppdrag innebærer også å støtte opp om ulike arenaer for samarbeid og koordinering på rusfeltet. I samarbeid med Fagutviklingsenheten i UNN har vi også gjennomført en serie med arbeidsseminarer for to av DPS ene, med et utvalg tilhørende kommuner, og er i gang med et tilsvarende opplegg i samarbeid med et tredje DPS. For inneværende år har vi planer om en systematisk kartlegging av kompetansebehovene på rusområdet i DPS ene i Nord-Norge. Resultatet fra denne kartleggingen, samt erfaringer fra samarbeidsprosjektene, vil gi retning til vårt videre arbeid på dette feltet. Vi mener det er avgjørende at vi som kompetansesenter kjenner til og forstår den kommunale konteksten i den enkelte kommune. Dette forutsetter at vi er tilstede og i dialog med de vi er til for, og kan tilpasse våre tjenester til lokale behov og lokale rammebetingelser. God lesning! Marit Andreassen (virksomhetsleder) Marit Andreassen Virksomhetsleder (ansv. redaktør) Øystein Gravrok Nestleder Carina Kaljord Kommunikasjonsrådgiver (redaktør) Beate Steinkjer Seniorrådgiver Trude Aalmen Seniorrådgiver Redaksjonen avsluttet 14.03.2014. Design/førtrykk: Flisa Trykkeri Trykk: Flisa Trykkeri AS Opplag: 6.000 Forsidefoto: Istock.com ISSN: 0808-3207 (trykt utgave) ISSN: 1890-6540 (elektronisk utgave) Teknologiveien 10, N-8517 Narvik Telefon +47 76 96 73 10 E-mail: post@korusnord.no www.korusnord.no

RUSREFORMEN 10 ÅR Rusreformen 10 år Dette viser den første nasjonale undersøkelsen blant pasienter ved alle landets institusjoner innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (Kunnskapssenteret) utførte undersøkelsen på oppdrag fra Helsedirektoratet, etter at Helse- og omsorgsdepartementet i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene hadde fastslått at det i 2013 skulle gjennomføres en slik brukerundersøkelse.»» Det er stort rom for forbedringer innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling, sier prosjektleder Mona Haugum i Kunnskapssenteret. Formålet med undersøkelsen var å fremskaffe systematisk informasjon om pasienterfaringer innenfor TSB, som grunnlag for kvalitetsforbedring lokalt og nasjonal statistikk. NEDSLÅENDE brukerundersøkelse Ti år etter Rusreformen er det for første gang gjennomført en nasjonal brukerundersøkelse blant ruspasientene. Resultatene er nedslående: Nesten halvparten av pasientene ved rusinstitusjoner synes de får for lite tid med behandlerne. De får i liten grad hjelp med fysiske eller psykiske plager og har ikke tilfredsstillende tilgang til lege og psykolog men de blir møtt med høflighet og respekt. TEKST: CARINA KALJORD De fleste temaene som undersøkelsen tar for seg indikerer at det er stort rom for forbedringer innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling, sier prosjektleder Mona Haugum i Kunnskapssenteret. OPPLEVER FOR LITEN BEHANDLERKONTAKT Undersøkelsen ble gjennomført på én avtalt dag i september 2013 blant 1070 voksne pasienter, 16 år eller eldre, som den aktuelle dagen hadde et døgnopphold på en TSBinstitusjon. Av dem besvarte 978 (91 prosent) spørreskjemaet. 45 prosent av pasientene har ikke i det hele tatt, i liten grad eller i noen grad fått nok tid til samtaler med behandlerne/personalet. Tilsvarende svarer mer enn 50 prosent, ifølge de tre samme svaralternativene, at de ikke har hatt tilfredsstillende tilgang til lege eller psykolog. Det samme gjelder på spørsmål om de har fått hjelp med fysiske plager og sykdom eller psykiske plager. Videre svarer rundt 50 prosent at de ikke i det hele tatt, i liten grad eller i noen grad synes at informasjonen de har fått om behandlingen har vært tilfredsstillende, at de har hatt innflytelse på sin behandling og at behandlingen har vært tilpasset deres behov. På spørsmålene som omhandler utbytte av forskjellige behandlingsmåter ved institusjonen svarte rundt 50 prosent at de ikke hadde noe utbytte, hadde lite utbytte eller en del utbytte av behandling i grupper, samtaler med én behandler og behandling med medisiner. På spørsmål om hvilket utbytte pasientene alt i alt hadde hatt av behandlingen ved institusjonen, svarte 36 prosent det samme. MØTT MED HØFLIGHET OG RESPEKT 80 prosent av pasientene svarte at de i stor grad eller i svært stor grad har blitt møtt med høflighet og respekt av behandlerne og personalet ved institusjonene. Nesten like mange svarte at de ble tatt imot på en tilfredsstillende måte. Disse resultatene støttes av de kvalitative kommentarene som er skrevet av pasientene, sier Haugum. Hva trekker de fram? Gode samtaler og relasjoner med ansatte blir nevnt som positivt og viktig, og behandlernes ¼¼ FAKTA OM UNDERSØKELSEN: Undersøkelsen er utført av Kunnskapssenteret på oppdrag fra Helsedirektoratet 978 voksne pasienter besvarte spørreskjemaet, noe som gir en svarprosent på 91. Hovedrapporten inneholder resultater på nasjonalt nivå. I tillegg er det utarbeidet regionale rapporter, rapporter for de ulike helseforetakene og private stiftelser og organisasjoner samt egne rapporter for de institusjonene der tilstrekkelig mange hadde svart på spørreskjemaet. Undersøkelsen ble gjennomført ved 96 offentlige døgninstitusjoner og private døgninstitusjoner som har avtaler med de regionale helseforetakene. Vel to av tre pasienter (662) som deltok i spørreundersøkelsen var innlagt på en privat institusjon som har avtale med et regionalt helseforetak. Knapt en tredel (316) var innlagt på en offentlig institusjon eid av et regionalt helseforetak. 4 SPOR 1 14 SPOR 1 14 5

RUSREFORMEN 10 ÅR RUSREFORMEN 10 ÅR «Resultatene er dårligere enn hva som er vanlig i Kunnskapssenterets nasjonale brukererfaringsundersøkelser, men har en del likheter med en nasjonal undersøkelse blant brukere av døgnenheter i psykisk helsevern fra 2005.» grad synes oppfølgingen og ettervernet etter utskrivningen var tilfredsstillende. De aller fleste pasientene syntes heller ikke at kommunens hjelp har vært tilfredsstillende. 78 prosent svarte at hjelpen fra kommunen ikke i det hele tatt, i liten grad eller i noen grad har vært tilfredsstillende. I de kvalitative kommentarene som omhandler hjelp fra kommunen beskrives både positive og negative erfaringer. Både ruskonsulenter og fastleger blir som oftest positivt omtalt, mens Nav jevnt over får dårlige tilbakemeldinger, sier hun. Tar pasientene PÅ ALVOR faglige kompetanse og dyktighet blir omtalt av mange. Likevel opplever de at personalet har både positive og negative holdninger til pasientene. DÅRLIG OPPFØLGING ETTERPÅ Haugum forteller at hele 88 prosent av de som hadde vært innlagt tidligere svarte at de ikke i det hele tatt, i liten grad eller i noen Er du overrasket over resultatene i undersøkelsen? Resultatene er dårligere enn hva som er vanlig i Kunnskapssenterets nasjonale brukererfaringsundersøkelser, men har en del likheter med en nasjonal undersøkelse blant brukere av døgnenheter i psykisk helsevern fra 2005. På noen områder er det gode tilbakemeldinger, for eksempel om pasientene føler seg trygge ved institusjonen og om pasientene blir møtt med høflighet og respekt av behandlerne/personalet. Resultatene fra de kvalitative kommentarene utfyller og samsvarer i stor grad med de kvantitative resultatene. På hvilken måte tenker du at denne undersøkelsen kan brukes? Vi på Kunnskapssenteret håper at vi har bidratt til å gi en oversikt over hvordan ruspasienter opplever den behandlingen de mottar Formålet med undersøkelsen var nettopp å fremskaffe systematisk informasjon om pasienterfaringer som grunnlag for lokalt forbedringsarbeid og nasjonal statistikk. Jeg tenker at undersøkelsen kan ha stor verdi i det lokale kvalitetsarbeidet på den enkelte behandlingsinstitusjon og i det enkelte helseforetaket. Vi håper at denne type undersøkelse kan gjennomføres med jevne mellomrom i årene fremover, slik at vi etter hvert blir i stand til å se eventuelle endringer over tid, sier prosjektleder Mona Haugum. Jeg er veldig glad for at vi nå har fått gjennomført en nasjonal brukerundersøkelse som viser hvordan pasienter som er på rusinstitusjon opplever tjenestene de får, sier helseminister Bent Høie. Ved å gjennomføre en slik brukerundersøkelse tar vi pasientene og deres opplevelser og erfaringer på alvor. Viktigere er det å bruke denne undersøkelsen til å yte bedre tjenester på de områdene der pasientene har vært kritiske. På den måten viser vi at vi tar pasienten på alvor. Det er ti år siden rusreformen trådte i kraft, men dette er første gang det er blitt gjennomført en brukerundersøkelse. Hvorfor har det tatt så lang tid? Rusområdet har rett og slett ikke vært prioritert høyt nok tidligere, og det har tatt mye lengre tid å få gjennomført brukerundersøkelse på rusområdet enn innen somatikken for eksempel. Hva syns du om resultatene? Undersøkelsen viser at det er et stort forbedringspotensial på en rekke områder. Mange opplever å vente for lenge før de får behandling og altfor mange opplever at de ikke får god nok hjelp til å mestre livet etter behandling. Det bekrefter at vi må intensivere innsatsen på dette området og derfor er regjeringen nå i gang med en opptrappingsplan på rusfeltet, sier Høie. Hvordan skal undersøkelsen brukes? Erfaringene fra undersøkelsen kan brukes på alle nivåer fra Storting og Helse- og omsorgsdepartementet når det gjelder å legge rammene, mens de regionale helseforetakene kan bruke undersøkelsen som styringsverktøy. Videre kan den enkelte behandlingsinstitusjon bruke den i sitt eget forbedringsarbeid. Dette er derfor en svært nyttig undersøkelse, fordi alle ledd som har med behandling av ruspasienter å gjøre kan gjenfinne sin rolle i undersøkelsen. Høie lover at denne undersøkelsen vil bli fulgt opp årlig, slik at det er mulig å måle eventuelle endringer ved de ulike behandlingsinstitusjonene. TEKST: CARINA KALJORD FOTO: BJØRN STUEDAL 6 SPOR 1 14 SPOR 1 14 7

RUSREFORMEN 10 ÅR Resultatene i undersøkelsen fra Kunnskapssenteret viser at tallene for Helse Nord samsvarer med de nasjonale funnene. I hovedsak er det små variasjoner mellom våre egne foretak og private institusjoner vi kjøper tjenester fra, noe som er betryggende. Det betyr at for pasienten er det ikke avgjørende om behandlingen skjer i offentlig eller privat regi, sier rådgiver psykisk helse og rus i Helse Nord RHF, Frank Nohr. TEKST: CARINA KALJORD FOTO: IDA MARIE MAGNUSSEN, PRYD STUDIO ROM FOR forbedringer OGSÅ I NORD Tallene viser likevel at det er et forbedringspotensial også i Helse Nord. Dette gjelder særlig de spørsmålene i undersøkelsen som omhandler hvordan pasientene opplever forberedelse til tiden etter utskriving. Her ser vi også de største variasjonene mellom institusjonene. Det er rom for forbedringer. Det betyr at samarbeidet med primærhelsetjenesten, Nav og andre aktuelle samarbeidspartnere må bli bedre. Også når det gjelder samarbeid med pårørende er det en jobb å gjøre, sier Nohr. Vi ønsker også å oppnå bedre resultater når det gjelder brukermedvirkning og innflytelse over egen behandling. Her ligger vi lavere enn landsgjennomsnittet. Et annet spørsmål omhandler trygghet, og det viser seg at våre ruspasienter i all hovedsak føler seg trygg ved institusjonen. Det er bra, for trygghet er avgjørende for hvordan effekten av behandlingen blir, sier Nohr. Hva overrasket deg mest i undersøkelsen? Jeg ble overrasket over den entydige tilbakemeldingen fra pasienter som rapporterer at samhandlingen med hjemkommunen fungerer dårlig med tanke på utskriving og oppfølging etter institusjonsoppholdet. Hvordan skal Helse Nord bruke denne undersøkelsen videre? Vi har laget en oppsummering av Kunnskapssenterets nasjonale undersøkelse der vi har oppsummert tallene for Helse Nordområdet. Dette notatet tenker vi skal ligge til grunn for forbedringsarbeidet og interne diskusjoner ved den enkelte behandlingsinstitusjon. I tillegg jobber vi nå med å utarbeide nye kvalitetsindikatorer som skal gjelde fra i år, som kan bidra i dette arbeidet. Fagrådet for TSB kommer også naturligvis til å drøfte denne rapporten på våre møter, avslutter Nohr. DE VIKTIGSTE NASJONALE RESULTATENE: Pasientene ble invitert til å besvare en rekke spørsmål fordelt på åtte hovedområder. På hvert spørsmål fikk de fire eller fem valgmuligheter, rangert på en skala fra et positivt til et negativt svar. Her er et utdrag av hva pasientene svarte: ¼¼Mottakelse og ventetid 24 prosent ble ikke tatt i mot på en tilfredsstillende måte. 38 prosent svarte at de måtte vente «altfor lenge» eller «ganske lenge» før de fikk et tilbud ved institusjonen. ¼¼Behandlerne/personalet 45 prosent har «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» fått nok tid til samtaler med behandlerne/personalet. 42 prosent opplever at behandlerne/personalet «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» har forstått deres situasjon. 42 prosent har «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» tillit til behandlernes/personalets faglige dyktighet. 38 prosent oppga at en fra behandlerne/personalet «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» har hatt hovedansvaret for pasienten. 20 prosent svarte at de «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» er blitt møtt med høflighet og respekt. 44 prosent oppga at de «mange ganger», «noen ganger» eller «én gang» har blitt behandlet nedlatende eller krenkende av behandlerne/personalet. ¼ ¼ Behandlingen 36 prosent svarte at de hadde «ikke noe utbytte», «lite utbytte» eller «en del utbytte» av behandlingen ved institusjonen. 58 prosent oppga å ha «ikke noe utbytte», «lite utbytte» eller «en del utbytte» av behandling med medisiner ved institusjonen. 59 prosent har «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» fått hjelp med fysiske plager eller sykdom. 61 prosent har «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» fått hjelp med psykiske plager. 55 prosent har «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» hatt tilfredsstillende tilgang til psykolog. 53 prosent har «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» hatt tilfredsstillende tilgang til lege. ¼¼Miljøet og aktivitetstilbudet 17 prosent svarte «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» at de følte seg trygg ved institusjonen. 32 prosent oppga at institusjonen «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» hadde tilrettelagt for kontakt med RUSREFORMEN 10 ÅR andre pasienter på en tilfredsstillende måte. 51 prosent vurderte aktivitetstilbudet ved institusjonen til å være «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» tilfredsstillende. 45 prosent svarte at de «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» var tilfreds med muligheten for privatliv. ¼¼Forberedelse til tiden etter utskriving 70 prosent svarer at behandlerne/personalet «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» har hjulpet pasienten med praktiske løsninger for tiden etter utskriving. ¼ ¼ Samarbeid med pårørende 72 prosent mente at behandlerne/personalet «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» hadde samarbeidet godt med pasientens pårørende. ¼ ¼ Tidligere innlagt 68 prosent har tidligere vært innlagt ved en rusinstitusjon. ¼¼Hjelp fra kommunen 78 prosent vurderte hjelp de tidligere hadde mottatt fra kommunen som «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» som tilfredsstillende. 39 prosent av pasientene oppgav ruskonsulenten som den personen/instansen som var viktigst for dem i kommunen. 37 prosent av pasientene oppgav fastlegen som den personen/ instansen som var viktigst for dem i kommunen. ¼¼Type rusmiddel Dette er rusmidlene pasientene brukte før innleggelsen: Alkohol: 46 prosent Medikamenter: 44 prosent Cannabis: 44 prosent Kokain/amfetamin: 47 prosent Heroin/morfinstoffer: 26 prosent Referanse: «Pasienterfaringer med døgnopphold innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling resultater etter en nasjonal undersøkelse i 2013», Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, desember 2013. 8 SPOR 1 14 SPOR 1 14 9

VANSKELIGE DILEMMA I alkoholpolitikken Å drive en streng alkoholpolitikk medfører mange dilemma for kommunene. Kan politikerne få oppslutning om en streng alkoholpolitikk der en reduserer antall skjenkesteder, og samtidig ivareta lokale næringsinteresser? Og er det mulig å få aksept for flere skjenkekontroller i et samfunn med en så akseptert drikkekultur? TEKST: TRUDE AALMEN Slike spørsmål opptar Øystein Skjælaaen, rådgiver og stipendiat ved SIRUS. Han forsker på bruken av alkoholpolitiske virkemidler, blant annet på utviklingen av salgs- og skjenkesteder og på utøvelsen av kontroll rettet mot disse. På den nasjonale alkoholkonferansen i november i fjor snakket han om hvilke dilemma som ofte dukker opp i kommunene når lokalpolitikerne behandler de alkoholpolitiske retningslinjene. Innlegget hans var basert på artikkelen «Loven, fylla og kommunene», som Skjælaaen publiserte sammen med forsker Bergljot Baklien i 2012. VEGRING MOT VIRKEMIDLER - Tilgjengeligheten av alkohol har økt betydelig de siste tiårene med en tredobling av antall salg- og skjenkesteder siden 1980. Kommunene er i følge loven pålagt å utføre tre ganger så mange kontroller som det er salgs- og skjenkesteder. Mange kommuner oppfyller dette kravet, men en del har også mye å gå på. Samtidig er det stor variasjon når det kommer til kvaliteten på kontrollene, sier Skjælaaen. Når kommunene i en del tilfeller vegrer seg mot å bruke dette virkemiddelet, mener Skjælaaen det har nær sammenheng med at kontrollvirksomheten fort kan kollidere med hensynet til lokale næringsinteresser. - For en lokalpolitiker vil de økonomiske interessene, for eksempel arbeidsplasser innenfor hotell- og serveringsbransjen, komme i konflikt med ønsket om en mer restriktiv alkoholpolitikk. Å ha mange serveringssteder, der enkelte hoteller også kan arrangere store konferanser, vil være en viktig inntektskilde. Å ha hyppige skjenkekontroller er dessuten også kostbart for kommunene, påpeker Skjælaaen, og legger til at slike alkoholpolitiske dilemma trolig er godt kjent for de aller fleste lokalpolitikere. Spørsmålene aktualiseres nemlig i diskusjonen omkring de lokale skjenkebestemmelsene, når lokalpolitikerne skal beslutte hvordan alkoholloven skal håndheves i nettopp deres kommune. SKAL BEGRENSE SKADEOMFANG Alkoholloven har som formål å begrense skadeomfanget av dette rusmiddelet. Gjennom «For en lokalpolitiker vil de økonomiske interessene, for eksempel arbeidsplasser innenfor hotell- og serveringsbransjen, komme i konflikt med ønsket om en mer restriktiv alkoholpolitikk.» 10 SPOR 1 14 SPOR 1 14 11

¼ ¼ DILEMMA: Ifølge forsker ved Sirus, Øystein Skjælaaen, møter kommunepolitikerne flere dilemma når de skal ta stilling til de lokale skjenkebestemmelsene. Han påpeker at det er lite politisk salgbart å vedta en mye strengere praktisering av alkoholloven, all den tid majoriteten av befolkningen i så stor grad ønsker en liberal alkoholpolitikk. (Foto: Trude Aalmen) av virkemidler tilknyttet alkoholloven, mener Skjælaaen at dette har nær sammenheng med vår drikkekultur. I tillegg til den tradisjonelle festdrikkingen, ofte forbundet med helgedagene, har det blitt mer akseptert å drikke litt i ukedagene også. - Vår drikkekultur med betydelig drikking på utestedene i helgene, er svært akseptert i samfunnet vårt. Mange tenker at «som regel går det jo bra». Det kan dermed være vanskelig for en kommunepolitiker å jobbe for en strengere alkoholpolitikk med hyppigere skjenkekontroller og oftere sanksjonering ved brudd på alkoholloven. Undersøkelser har også vist at nordmenn har ønsket en mer liberal alkoholpolitikk, og utviklingen har vært i tråd med dette, fortsetter Skjælaaen. At det har foregått en liberalisering på dette området bekreftes også gjennom antall slagsog skjenkesteder. Her har det vært en dramatisk økning over hele landet, fra totalt 2439 i 1980 til 7257 i 2012, som er en økning på nesten 200 prosent. I Nordland fylke var det ¼¼FAKTA for eksempel 119 skjenkebevillinger i 1980, mens dette tallet hadde økt til 520 i 2012, noe som er en økning på hele 337 prosent. VANSKELIG Å MÅLE FOLKEHELSEGEVINST Et mer systematisk samarbeid mellom politi, skjenkenæring og kommunen, gjennom satsingen ansvarlig alkoholhåndtering, viser seg også å kunne redusere graden av alkoholrelatert vold og overskjenking på utestedene. Programmet møter likevel ofte motstand i starten. Dette mener Skjælaaen har sammenheng med at det er vanskelig å måle effekten av en strengere alkoholpolitikk. - Folkehelsegevinstene av ulike forebyggingstiltak innenfor alkoholområdet er av og til vanskelige å måle. Hva er for eksempel effekten av å begrense antall salgs- og skjenkesteder i en kommune? Det som faktisk lar seg måle, som for eksempel hva en oppnår når en stenger utestedene tidligere, vil som regel vise seg fram i tid, mens de politiske og næringsmessige konsekvensene av en strengere politikk er mer umiddelbare, sier Skjælaaen til slutt. høye avgifter og et begrenset antall av alkoholutsalg, altså ved ikke å tillate for mange skjenkesteder, skal en ifølge loven også begrense muligheten for inntjening ved alkoholsalg. De alkoholpolitiske retningslinjer som besluttes lokalt av kommunepolitikerne, innenfor friheten i alkoholloven, gir for eksempel adgang til å redusere åpningstiden ved ute- og serveringsstedene. Forskning viser også at strengere skjenkebestemmelser kan ha en forebyggende effekt. Dette både i forhold til å begrense grad av overskjenking og antall alkoholrelaterte skader. En studie i 2011 viste for eksempel at i norske byer hvor skjenketiden ble redusert med èn time, ble antall voldstilfeller på nattestid redusert med gjennomsnittlig 16 prosent. MANGE ØNSKER LIBERAL POLITIKK For nesten samtlige politiske partier ser det likevel ut til å være lite politisk salgbart å gå inn for en mye strengere alkoholpolitikk. Når lokalpolitikerne ikke går inn for strengere skjenkebestemmelser og tøffere bruk I voksenbefolkningen har alkoholforbruket økt jevnt det siste tiåret, spesielt i grupper med høy inntekt og høy utdannelse. Vinforbruket i gruppen 50 år pluss, er nesten mer enn tredoblet. Forskning viser også at økt tilgjengelighet av alkohol, altså mange utsalgs- og skjenkesteder, generelt gir et høyere forbruk. Samtidig viser statistikken for akutte skader i kommunene at de aller fleste av disse er alkoholrelaterte. Dette skadeomfanget er spesielt høyt i helgene. I 2014 har Vinmonopolet 289 butikker. Ved utgangen av 1980 hadde Vinmonopolet kun 92 butikker. Dette er en økning på mer enn 200 prosent. Hele 95 prosent av befolkningen bor i dag i en kommune med enten Vinmonopol eller de har dette innenfor tre mils avstand. I 1980 hadde Vinmonopolet butikker bare i 55 av landets 454 kommuner. I 1980 var det 91 kommuner uten salgs- og skjenkesteder, mens det var ingen slike kommuner i 2012. Ifølge ungdomsundersøkelsen Ungdata har alkoholforbruket i ungdomsgruppa det siste tiåret gått betydelig ned. I 2013 var det 16 prosent av ungdommene i alderen 15-18 år som svarte at de hadde kjent seg tydelig beruset i løpet av siste år, mens det i 2002 var hele 45 prosent av ungdommene i samme aldersgruppe som svarte dette. Samtidig viser Ungdata-materialet at når ungdom først drikker, så drikker de også relativt mye. Generelt drikker jentene mest vin og rusbrus, mens guttene drikker mest øl og brennevin. I enkelte kommuner viser Ungdata at også mange jenter drikker brennevin, så her «tar de igjen» guttene. Kilde: Ungdata/NOVA, Sirus og Vinmonopolet 12 SPOR 1 14 SPOR 1 14 13

¼¼JOBBER SAMMEN: Rana kommune ønsker å redusere graden av alkoholrelaterte skader, samt skape et tryggere og triveligere uteliv. Nattbussprosjektet var et forebyggende tiltak, som ble realisert gjennom et tettere samarbeid mellom politi, lokale politikere og ansatte i skjenkenæring. Det forteller prosjektleder Anette Seljeli-Johansen og ansvarlig for satsingen, fagleder for avdeling for psykisk helse og sosiale tjenester i Rana, Lars Karle Næss. I fjor høst arrangerte Rana kommune et kurs i Ansvarlig vertskap for ansatte og ledere i den lokale skjenkenæringen. Kommunen ønsket at flere ledere og ansatte her skulle få økt kunnskap om alkoholloven, og at de sammen kunne utvikle en mer enhetlig praksis. Gjennom kommunens satsing på Ansvarlig alkoholhåndtering (AAH) samarbeider politi, skjenkenæring og kommunen for å redusere skadekontoen av alkohol. At en i kommunen fikk på plass en egen nattbuss i desember, er trolig et resultat av en felles forståelse for forebyggende tiltak. STØTTE FRA NORDLAND FYLKE I den lokale arbeidsgruppa for Ansvarlig alkoholhåndtering på Mo sitter også en lokalpolitiker. At så mange ulike instanser på Mo nå tar ansvar for å gjøre byens uteliv tryggere, bidro nok til at nattbuss-prosjektet her fikk økonomisk støtte også av politikere i Nordland fylkeskommune. Ordningen med egne nattbusser er ny i fylket, og Mo ble valgt ut for å høste erfaringer. Samferdselsråd og leder for Nordland fylkes trafikksikkerhetsutvalg, Tove Mette Bjørkmo (Ap), uttalte til Rana Blad at de støttet prosjektet av flere grunner: JOBBER FOR ET tryggere uteliv I Mo i Rana jobber politi, ansatte i skjenkenæring og skjenkemyndighet sammen for et tryggere uteliv i kommunen. Målet er en mer ansvarlig alkoholhåndtering, med mindre helgefyll og færre alkoholrelaterte skader. I julebordsesongen bidro Nordland fylkeskommune og private aktører til at det ble satt opp en egen nattbuss til de ulike bydelene. TEKST: TRUDE AALMEN FOTO: TORILL ALFSVÅG, RANA BLAD PÅ MO SAMARBEID GIR RESULTAT - Nå begynner vi å se resultatene av at vi har jobbet systematisk med ansvarlig alkoholhånderting i vel et år. Spesielt merker vi at også restauranteierne tar et større ansvar for å skape et tryggere uteliv både i og utenfor puber og restauranter. Det sier prosjektleder for AAH-satsingen på Mo, Anette Seljeli-Johansen. Det var Seljeli-Johansen som sammen med arbeidsgruppa for AAH inviterte ansatte i skjenkenæringen til et møte om julebordsesongen. Som kjent medfører disse desemberhelgene spesielle utfordringer, særlig i byene. Dette både for servitører og dørvakter på utestedene, men også for taxisjøfører og julebordsgjestene selv. Når utestedene stenger, samles gjerne folk i køer og bråket tiltar. Ideen med nattbussen var at den skulle forebygge fyll og bråk i og utenfor utestedene, og i taxikøene. - Nattbussene var et voldsforebyggende tiltak. Utelivsnæringa visste at folk sliter med å komme seg hjem disse desember-helgene, og at det da fort blir bråk. Tidligere har det hopet seg opp køer av folk som venter på annen transport, mens vi nå fikk folk raskere hjem, sier Seljeli-Johansen. Hun legger til at flere av de ansatte ved utestedene rapporterte om roligere helger denne julebordsesongen og mindre «trykk» rundt stengetid. - Vi ønsket at flere skulle komme seg trygt hjem i en periode der vi vet det kan være mye bråk i og utenfor utestedene. Ulykkesstatistikken toppes gjerne denne sesongen av unge jenter som sitter på hos unge gutter. Nattbussen kan dermed redusere sjansene for promillekjøring, samt at dette er et godt alternativ for de som ellers ville vært passasjerer i bil, understreker Bjørkmo. - Dette var et samarbeidsprosjekt mellom næringslivet, kommunen og politiet. Rana næringsforening var en pådriver til at også Sparebank1 Nord-Norge kom inn og stilte økonomisk garanti sammen med fylkeskommunen. Dermed kunne vi leie inn busser som gikk til flere av bydelene i Rana, også de utenfor tettbebyggelsen. Dette viser at også relativt enkle tiltak kan virke forebyggende, sier prosjektleder Anette Seljeli-Johansen. «Nå begynner vi å se resultatene av at vi har jobbet systematisk med ansvarlig alkoholhåndtering i vel et år. Spesielt merker vi at også restauranteierne tar et større ansvar for å skape et tryggere uteliv både i og utenfor puber og restauranter.» 14 SPOR 1 14 SPOR 1 14 15

Alkoholens plass i ARBEIDSLIVET En av fire arbeidstakere har det siste året opplevd en situasjon hvor en kollega eller medarbeider har hatt problemer knyttet til rus eller spill. Det kan for eksempel være vanskelig å håndtere at kollegaer blir for fulle eller mistenkes for å ha et rusproblem. Når det er uklare grenser omkring når og hvor mye en kan drikke i jobbsammenheng, oppstår det utfordrende situasjoner. TEKST OG FOTO: TRUDE AALMEN Dette kommer fram i en Akan-undersøkelse gjennomført i juni 2013, blant 1400 ledere og andre ansatte i til sammen 1200 bedrifter. Her var ulike bransjer i hele landet representert. Akan, arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk, arbeider for å forebygge rusmisbruk og spillavhengighet i befolkningen. Senteret jobber for å motivere virksomheter til å utarbeide klare kjøreregler for hva som er greit, og ikke greit, når det gjelder jobbrelatert rusmiddelbruk. Et tett samarbeid mellom ledelse og medarbeidere er en forutsetning for å kunne lykkes med å utarbeide slike kjøreregler. ØNSKER KLARE KJØREREGLER - Dette handler først og fremst om holdninger og intern kultur ved arbeidsplassen. Derfor ønsker vi at alle arbeidsplasser skal ta stilling til spørsmålet om alkohol i jobbsammenheng, og utarbeide klare kjøreregler. Det sier seniorrådgiver Hasle Løchen, en av åtte rådgivere i Akan. Kompetansesenteret feiret 50-årsjubileum i 2013, og har nå 18 ansatte. Løchen påpeker at både i privat og offentlig sektor møter svært mange ansatte jevnlig på anledninger der det serveres alkohol. Dette gjelder i sosiale sammenkomster i etterkant av møter, under kurs og konferanser og i forbindelse med representasjonsoppdrag. Alkohol kommer gjerne som en naturlig del av den formelle middagen tilknyttet slike anledninger. En undersøkelse Akan kompetansesenter fikk gjennomført i 2013, viser at hele seks av ti bedrifter innenfor det private næringsliv mangler regler for bruken av alkohol. Regler for rusmiddelbruk er mer vanlig i større virksomheter enn i små og mellomstore. Ifølge Løchen vil utarbeiding av slike kjøreregler bidra til langt større forutsigbarhet og bevissthet blant de ansatte. FOREBYGGER RUSMIDDELMISBRUK - Mange ansatte savner klarhet og tydeligere retningsregler omkring alkohol i tilknytning til jobben. Selv om de fleste tar for gitt at det er uakseptabelt å møte ruset på arbeid, kan også dette bekreftes i de lokale retningslinjene. Flere bedrifter velger å tydeliggjøre at det i alle jobbrelaterte situasjoner, også de etter klokken fire, forventer måtehold av de ansatte og en adferd som ikke går ut over omdømme til arbeidsplassen. I stortingsmelding nr. 30 «Se meg en helhetlig rusmiddelpolitikk», er det satt et mål om at flest mulig ansatte i privat sektor og alle ansatte i offentlig sektor, samt alle studenter og elever, skal være omfattet av en generell og bevisstgjørende rusmiddelpolitikk. Denne skal være tydelig forankret i virksomhetens ledelse. Ifølge direktør ved Akan, Elisabeth Ege, vil det at alkohol benyttes så ofte i jobbrelaterte sammenhenger også kunne bidra til at enkelte utvikler et rusproblem gjennom jobben. - Når rusmiddelbruken går ut over arbeidssituasjonen er det ikke lenger en privatsak. Vår erfaring er at de fleste ledere ønsker en positiv bedriftskultur som ivaretar helsen til de ansatte. Klare regler for bruken av alkohol gir leder og kolleger legitimitet til å reagere når en kollega «krysser» grensen, understreker Ege. DEN NØDVENDIGE SAMTALEN Hun legger til at kjørereglene som utarbeides ved arbeidsplassen derfor må inkludere hvordan en håndterer en ansatt som man tror kan ha et alkoholproblem. «Når rusmiddelbruken går ut over arbeidssituasjonen er det ikke lenger en privatsak.» 16 SPOR 1 14 SPOR 1 14 17

¼¼ Vi ønsker at alle arbeidsplasser skal ta stilling til spørsmålet om alkohol i jobbsammenheng, og utarbeide klare kjøreregler, sier direktør ved Akan, Elisabeth Ege og seniorrådgiver Hasle Løchen. - Det hjelper imidlertid lite med kjøreregler som ikke er kjent. Vi erfarer at bedrifter som diskuterer reglenes innhold og hva de betyr for den enkelte i sin jobb, også lykkes med å gjøre reglene kjent i hele organisasjonen, fortsetter Ege. En slik diskusjon bidrar til en mer åpen kultur, hvor det blir legitimt å bry seg om hverandre og gi bekymringsmeldinger. Foruten å jobbe med forebygging, driver Akan også en veiledningstjeneste over telefon som tilbyr hjelp og veiledning knyttet til rus- og spill-problematikk i arbeidslivet. - Når en er bekymret for at en medarbeider eller kollega er i ferd med å utvikle et rusproblem, er vanlige sjekkpunkter endringer i atferd, endring i arbeidsutførelse og mye fravær. Vi anbefaler at den som er bekymret tar utgangspunkt i det som en konkret og det en har sett og lagt merke til over en periode, understreker Løchen. MÅ GRIPE INN TIDLIG Han legger til at hvis det finnes klare retningslinjer ved arbeidsplassen må også reglene brukes. - Det må være et poeng med slike kjøreregler. Brudd på reglene må medføre sanksjoner. Om man har jobbet sammen med å utforme disse reglene, har en som regel også ha tatt stilling til bruk av sanksjoner. Da er det også enighet om at slike problem ikke er en privatsak og det blir dermed legitimt for leder og kollegaer å gripe inn. Målet er å hjelpe den som har utviklet et rusproblem så tidlig som mulig, avslutter Hasle Løchen. ¼¼ FAKTA OM AKAN: Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk, vanligvis forkortet til Akan kompetansesenter. Senteret jobber spesielt mot det norske arbeidsliv, der de møter hele 2,6 millioner mennesker. Akan jobber med systematisk og langsiktig rusforebyggende arbeid på arbeidsplassene. Hovedmålet er å redusere sykefraværet, skape færre risikosituasjoner og en bedriftskultur hvor flere føler seg inkludert og ivaretatt. Kompetansesenteret bistår alle bransjer, store og små virksomheter, private, offentlige og organisasjoner. Det stilles ikke krav til medlemskap, hverken i Akan kompetansesenter, LO eller NHO. Det forebyggende arbeidet rettes også mot studenter, med formålet å motivere til et studentliv hvor alle kan føle seg inkludert. Akan bistår arbeidslivet med å etablere gode systemer for å hindre risikofylt rusmiddelbruk og problematisk spillatferd. Kompetansesenteret jobber for å kunne gripe fatt i risikofylt rusmiddelbruk og pengespill. De jobber for å etablere tiltak som innebærer at de som har behov tilbys hjelp så tidlig som mulig. Rent konkret tilbys bedriftsbesøk, skreddersydde kurs, åpne kurs, nettverksmøter, innlegg på konferanser og kurs. Senteret tilbyr også råd og veiledning via telefon eller e-post. For mer informasjon se; www.akan.no, og https:// www.facebook.com/akankompetansesenter ¼¼ STUDENTER ØNSKER MINDRE FOKUS PÅ ALKOHOL I FADDERUKEN Mange studiesteder rapporterer om en liberal ruskultur hvor alkohol spiller en fremtredende rolle i de fleste sosiale sammenhenger, noe som kommer tydelig frem under studentenes fadderuker. AKAN Kompetansesenter har inngått et samarbeid med flere studiesteder for å senke drikkefokuset, blant annet i fadderuken. Alkoholkonsumet blant studenter har økt de siste årene, og studenters helseog trivselsundersøkelse fra 2010 viser at 40 prosent av norske studenter drikker så mye at de risikerer å pådra seg alkoholrelaterte helseproblemer. Kvinnelige studenter utmerker seg ved at de drikker stadig mer risikofylt enn tidligere. Akan kompetansesenter har satt i gang et studentprosjekt hvor målet er å jobbe for å bevisstgjøre studenter på risikofylt drikking gjennom rusforebyggende arbeid i studentmiljøer. Flere studenter opplever at det å drikke alkohol er en viktig inngangsbillett til sosiale arenaer og til å få nye venner. Men der alkoholen virker inkluderende for noen, ekskluderer den andre. Så mye som 21 prosent av norske studenter ønsker seg flere alkoholfrie tiltak. Nylig var omtrent 100 studenter og ansatte tilknyttet studiesteder i Norge samlet for å diskutere hvordan man kan kvitte seg med fyllekulturen i fadderuken. Konferansen ble arrangert av Akan Studentprosjekt, som er et pilotprosjekt i Oslo, Bergen og Trondheim. Det er studentene selv som har tatt initiativ til å sette inn tiltak for å bremse alkoholfokuset. Studentprosjektet fra AKAN kan bidra med støtte, kunnskap, forslag til tiltak og egne prosjektledere i disse byene. Prosjektlederne fronter tiltaket «lykkepromillen», hvor hovedmålet er å få redusert alkoholinntaket når det drikkes, slik at man unngår å drikke seg full. «Lykkepromille» vil si å drikke smart, og å unngå negative konsekvenser av alkohol som bakrus og fylleangst. Lykkepromillen ligger et sted mellom 0,5 og 1.0 i promille. Studentsamskipnadene har laget brosjyrer og kort som informer om «lykkepromillen». I tillegg er det viktig med et godt samarbeid med politiet, skjenkekontrollen, velforeninger og de som arrangerer fadderuken. 18 SPOR 1 14 SPOR 1 14 19

Bokomtale Forsterket innsats for rusforebygging i arbeidslivet utdanning fører til mer drikking som oftere utvikler seg til alkoholproblemer. Forskning viser også at alkoholkonsumet stiger med økt ansvars- og ledelsesnivå. Samtidig pekes det på at menn drikker mindre jo mer ansvar de får, mens kvinner drikker mer med økt ansvar. Kvinnelige ledere oppfatter at de er underlagt streng moral og sosial kontroll som begrenser drikkingen deres, mens deres inntrykk av mannlige ledere er at de kan tillate seg å drikke mer og at menn ikke er underlagt den samme sosiale kontrollen som kvinner. rusmiddelbruk. Verktøyene skal blant annet hjelpe den enkelte ansatte til selv å gjøre gode valg med hensyn til egen rusmiddelbruk. Jeg er opptatt av at denne kompetansen skal nå ut til alle arbeidstakere, også medarbeidere i små- og mellomstore bedrifter. Da må vi sørge for at vi tar i bruk alle god krefter for å sikre sunne bedriftskulturer der ledelsen, de ansatte, Akan-kontaktene og bedriftshelsetjenesten jobber sammen, sier Høie. (Kilde: Helse- og omsorgsdepartementet og forebygging.no) http://www.gyldendal.no/gyldendal- Arbeidsliv/Boeker/HMS-Arbeidsmiljoe/ Alkohol-arbeidsliv-sant Alkoholkonsumet i Norge er økende, og det er også den arbeidsrelaterte alkoholbruken. I boken "Alkohol+arbeidsliv = sant?" har landets fremste forskere samlet og oppsummert kunnskap om arbeidslivsrelatert alkoholbruk og konsekvenser av dette for både arbeidsplassen og den enkelte arbeidstaker. (Kilde: Helse- og omsorgsdepartementet og forebygging.no) Boken viser at alkoholproblemer koster arbeidslivet dyrt i form av nedsatt arbeidskapasitet og unødvendig sykefravær, og det understrekes at en betydelig andel av endagsfraværet i det norske arbeidslivet er alkoholrelatert. Boka består av 16 kapitler skrevet av ulike forfattere. Redaktører er Hildegunn Sagvaag (Universitetet i Stavanger) og Bente Sikveland (KoRus-Vest Stavanger). De ulike forfatterne tar utgangspunkt i statistikk, historier fra arbeidslivet og aktuell forskning. Ved å ta utgangspunkt i statistikk får man oversikt over hvilke konsekvenser alkoholbruken har for arbeidstakeren, arbeidsplassen og samfunnet. Gjennom fortellingene fra arbeidslivet får man innblikk i hvilke følger alkoholbruken har for kulturen på arbeidsplassen og utvikling av relasjoner. Studiene som presenteres i boka drøfter sammenhengene mellom økt alkoholkonsum og forventet øking av alkoholproblemer, sykefravær og uførepensjonering. Forfatterne har lagt særlig vekt på kjønnsdimensjonene og området alkohol og ledere. Kunnskapsproduksjonen innenfor arbeidsliv og rus viser seg å øke, både nasjonalt og internasjonalt. Alkohol er det rusmiddelet som har størst betydning for arbeidslivet. Alkoholbruk kan fungere både sosialt inkluderende og ekskluderende innenfor arbeidslivet, og argumenterer for et kulturperspektiv på temaet. Eksempler på kulturperspektivet blir presentert i boka, blant annet om hva alkoholbruk i tilknytning til arbeid får å si i et etnisk mangfoldig arbeidsliv der ansatte med minoritetsbakgrunn møter etnisk norske kolleger i drikkesituasjoner. En annen vinkling er norske utstasjonerte menns møte med fremmede majoritetskulturer når det gjelder bruk av alkohol. For de med minoritetsbakgrunn som oppholder seg i Norge, handler alkoholatferden om hvor integrerte de ønsker å fremstå ved å tilegne seg norsk liberal drikkekultur. De norske i fremmede kulturer utvikler heller egne subkulturer og integrerer seg ikke nevneverdig i vertslandet. I boka kommer det frem at høyere utdanningsnivå fører til oftere drikking, mens lavere Selv om sammenhengen mellom alkohol og arbeidsliv både er komplisert og kan synes motsetningsfull, vil Sagvaag og Sikveland påstå at alkohol + arbeidsliv = sant. De mener historiene fra arbeidslivet, fra ansatte og arbeidsgivere, gir oss innblikk i hvordan alkohol på forskjellige måter blir aktuelt i tilknytning til arbeidslivet. Også Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet har fokus på dette temaet: For de aller fleste er arbeidslivet en rusfri sone som vi forbinder med helse og trivsel, men vi ser også at den arbeidsrelaterte alkoholbruken øker. Gjennom bevissthet på arbeidsplassen og et støttende arbeidsmiljø kan vi sammen ta ansvar for å forebygge rusproblemer og redusere rusrelaterte sykedager, sier helse- og omsorgsminister Bent Høie. Sammen med Helsedirektoratet vil jeg ta initiativ til å samle partene i arbeidslivet, kompetansemiljøer og representanter for bedriftshelsetjenestene, slik at vi kan løfte dette feltet og bli enig om hvordan vi skal jobbe videre for å forebygge rusproblemer på arbeidsplassen. Akan har i over 50 år utviklet metoder og verktøy for økt dialog og bevissthet om betydningen av arbeidsrelatert 20 SPOR 1 14 SPOR 1 14 21

Anne-Berit Lorentsen, høgskolelektor ved Høgskolen i Harstad. Hun viser til nyere forskning gjort blant annet av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) og intervjuene hun har foretatt, og mener det er en stor organisatorisk utfordring å drive folkehelsearbeid i kommunene. Det er mange sektorer som skal samkjøres og det er flere private og frivillige initiativtakere som driver folkehelsearbeid som også skal involveres. Sektorlederne har derfor stor påvirkning i forhold til hvilken retning folkehelsearbeidet skal ha i kommunen. Det stiller for eksempel store krav til kompetanse og et klart hode for å komme i mål med de kravene som stilles gjennom samhandlingsreformen. Mange av beslutningene må tas på lokalt plan. Her må det tas hensyn til lokale utfordringer i egen kommune, avhengig av størrelse på kommune, demografi og lignende, fortsetter hun. folkehelsearbeid I KOMMUNENE Etter at folkehelseloven og samhandlingsreformen kom i 2012 har kommunene gått fra «bør» til «skal» i å sette fokus på folkehelse. Utfordringene på kommunenivå er å finne gode løsninger for hvordan folkehelsearbeidet skal forankres og organiseres. Dette har også betydning for folkehelsekoordinatorenes innflytelse og rolle. TEKST OG FOTO: BEATE STEINKJER GODT Anne-Berit Lorentsen, høgskolelektor ved Høgskolen i Harstad, har i en studie rettet søkelyset på behovet for bedre organisering og forankring av folkehelsearbeidet i kommunene. Hun har både arbeidet som folkehelsekoordinator selv, tatt utgangspunkt i nyere forskning om folkehelsearbeid, og gjennomført dybdeintervju med tre folkehelsekoordinatorer. Nøkkelinformantene hennes kommer fra mellomstore og små kommuner. Jeg ønsket å finne ut hva som egentlig skjer i en folkehelsekoordinators hverdag. Jeg ville finne ut hvilket folkehelseperspektiv som råder i kommunene. For å kunne drive et godt folkehelsearbeid må man ha en kunnskap og forståelse om både det samfunnsmessige og de individuelle faktorene som preger folkehelsen, sier Lorentsen. Hun legger til at både indre og ytre faktorer, i og rundt individet vil spille inn på hvordan folkehelsa til syvende og sist er. De samfunnsstrukturene som ligger rundt oss vil påvirke alle individer, og vil være med å gjøre de individuelle faktorene sterkere eller mer sårbare. De samfunnsmessige strukturene har således stor innvirkning på folkehelsa og er vesentlige faktorer når man skal forme innholdet i folkehelsearbeidet. HOVEDVEKT PÅ HELSE OG LEVEVANER Så langt har rundt 74 prosent av kommunene i Norge ansatt egne folkehelsekoordinatorer, i varierende stillingsstørrelser, for å ivareta folkehelsearbeidet i kommunene. En rapport fra NIBR (NIBR- rapport 2012:13) viser at disse stillingene ofte kombineres med enten administrative eller brukerrettede stillinger innenfor helse (friskliv, helsestasjon, fysak, habilitering /rehabilitering). Dette fører gjerne til at temaet levevaner og livsstil ofte fremkommer som det viktigste. Fokus blir gjerne på rus, ernæring, fysisk aktivitet, tobakk og psykisk helse. Kommunalt folkehelsearbeid ser ut til å ha en helseslagside, selv om bare 10 prosent av folkehelsen skapes innenfor helsesektoren, i følge Lorentsen. Også vår studie samsvarer med det som kommer frem i NIBR-rapporten, nemlig at folkehelsearbeidet er veldig helseorientert. Arbeidet styres veldig mot levevaner og livsstil i forhold til for eksempel rusmidler, kosthold og treningsvaner, altså folks måte å leve livene sine på. Levevanene er jo det som kan virke lettest å gripe tak i for å bedre folkehelsen, «For å kunne drive et godt folkehelsearbeid må man ha en kunnskap og forståelse om både det samfunnsmessige og de individuelle faktorene som preger folkehelsen.» 22 SPOR 1 14 SPOR 1 14 23

¼¼ NY BOK OM FOLKEHELSEARBEID I KOMMUNE I slutten av mars lanseres boka Samhandlingsreformen under lupen- kvalitet, organisering og makt i helse- og omsorgstjenesten. Boka er et resultat av et godt samarbeid i en flerfaglig forskningsgruppe med 16 bidragsytere fra høyskolene i Harstad, Narvik, Vestfold og Oslo/Akershus. Boka er en forskningsbasert vitenskapelig antologi som presenterer noen av de utfordringene som de kommunale helse- og omsorgstjenestene opplever i forbindelse med gjennomføringen av samhandlingsreformen. De fleste kapitlene har derfor en flerfaglig tilnærming til de temaene som belyses. Flerfaglighet er en styrke og er viktig når ulike temaer knyttet til samhandlingsreformen blir belyst. fordi konkrete resultater selv i et langsiktig folkehelseperspektiv er raskere å spore, fortsetter Lorentsen. Hun har forståelse for dette, men påpeker at det i mange kommuner er en utfordring å løfte perspektivet over til de mer samfunnsmessige faktorene som også preger folkehelsa. Jeg ønsker at vi på lokalplan skal snakke mer om hvordan vi skal klare å drive frem samfunnsplanlegging i et folkehelseperspektiv, hvor de ulike tjenestene sees i sammenheng fra fødsel til grav. På fagspråket kaller vi det for å integrere et «påvirkningsperspektiv» i kommunetjenestene. Det betyr at kunnskap og kompetanse omkring hvilke strukturelle og individuelle beskyttelses- og risikofaktorer som påvirker folkehelsen i den enkelte kommune, gjør det mulig å jobbe sammen for bedre helse. Folkehelsekoordinatorene er nøkkelpersoner i denne utviklingen, fordi de innehar den kompetanse og kunnskap som er nødvendig for å drive frem disse prosessene, men også de må bevisstgjøres i forhold til hvilket innhold de prioriterer i sine stillinger. Samtidig tyder mye på at små deltidsstillinger lokalisert under helse eller andre sektorer, begrenser muligheten deres til å jobbe bredt og tverrsektorielt nok for å nå ut i hele kommunen. Livsstils- og trivselstiltak blir dermed prioritert, understreker hun MANGLENDE FORANKRING Studien til Lorentsen viser dessuten at folkehelsekoordinatorene mangler forankring inn mot ledelsesnivået. Koordinatorene har et mandat som sier de skal jobbe tverrsektorielt og innenfor et tverrfaglig ansvarsområde. På grunn av manglende forankring blir de likevel «ensomme brikker» i en kommune der en egentlig skal jobbe bredt og sammen om folkehelse. Folkehelsekoordinatorene føler seg ofte som selvstendige næringsdrivere. Noen føler seg litt ensom og overlatt til seg selv. Paradokset blir at da er det er få andre som føler de trenger å ta ansvar for de folkehelserelaterte tiltakene. De fleste koordinatorene har helserelatert utdanning. Dermed styres de på en måte ut fra egne interesser, men også utfra føringer kommunen er forpliktet til å ha fokus på, og nok en gang blir fokus på levevaner, sier Lorentsen. Folkehelsearbeidet er den praktiske utøvende delen av folkehelseperspektivet, men Lorentsen mener at en ikke må glemme den organisatoriske og strukturelle delen av folkehelsearbeidet. Også denne må ha sin plass i kommunene. I de enkelte sektorene er hverdagen fylt av gjøremålene her og nå. Det å ha mulighet og rom til å planlegge utover sin egen seksjon, krever samhandling. De fleste seksjoner i kommunen driver med folkehelsearbeid, men de er ikke klar over at det er dette de gjør. For at denne bevisstheten skal nå frem til de ulike sektorene, er forankring av folkehelse på et høyt administrativt nivå og ut i de enkelte sektorene viktig, understreker Lorentsen. Gjennom å se folkehelse i et påvirkningsperspektiv, og ved å plassere folkehelsekoordinatorene på et høyere nivå hvor de har større innflytelse på sentrale kommunale prosesser, vil koordinatorenes arbeid i de enkelte sektorene med å oppnå felles forståelse og innsats få et bedre utgangspunkt. GOD ORGANISERING For at de skal lykkes med et mer planmessig og helhetlig arbeid ut i mot sektorene, må det være en forankring mellom administrasjon, folkehelsekoordinatoren og sektorene. I dag går gjerne kontakten til administrasjon via en mellomleder, i følge Lorentsen. Hun viser til en av informantene sine som sa at det ikke nytter å bli plassert i en krok i kommunen, og så skulle jobbe strategisk med folkehelsearbeid i hele kommunen. Jeg tror dette er en god illustrasjon på den hverdagen som faktisk mange folkehelsekoordinatorer føler på. De må ofte jobbe mye alene, men samtidig forventes det at de skal nå bredt ut til veldig mange i kommunen, helst med konkrete tiltak i løpet av kort tid. Hvor ser du for deg at den ideelle plasseringen av en folkehelsekoordinator er i kommunen? Skal folkehelse, både som fagfelt og forståelsesgrunnlag nå ut i hele kommuneorganisasjonen, må også kommuneledelsen og de enkelte sektorlederne erverve seg kompetanse om folkehelse. Vi må løfte frem tanken om at folkehelsearbeid også er samfunnsplanlegging, understreker hun og fortsetter: Folkehelse er fortsatt et nytt og umodent fagområde. Vi trenger pådrivere som folkehelsekoordinatorer i kommunene, med en grunnleggende forståelse for hva folkehelseperspektivet er for noe. Jeg mener vi i tillegg til fortsatt fokus på levevaner, i større grad må knytte folkehelsearbeidet til bakenforliggende samfunnsstrukturer som vi vet skaper god helse på sikt. Kommunenes boligpolitikk og arealplanlegging, ruspolitikk, helsesøsterdekning, barnehagen og skolen som helsefremmende system, aktivitetsmuligheter og samarbeidssystem for ivaretagelse av sårbare familier er eksempler på dette. Strategiske målsetninger, planverk og nye samarbeidsstrategier må utarbeides ut fra lokale forhold, og de som har kompetanse på folkehelse må få en sterkere stemme i kommuneadministrasjonen, sier Lorentsen. Lorentsen mener vi må bygge nye samhandlingskjeder i kommunen, noe vi også er pålagt etter samhandlingsreformen. For at samhandlingsreformen skal fungere i det praktiske folkehelsearbeidet, må folkehelsekoordinatoren ha samarbeidspartnere både innenfor og utenfor kommunen. For å få til et godt samarbeid, og for at arbeidet skal få prioritet, er forankring av folkehelse i de ulike etatene viktig, hevder hun. Fylkeskommunen arrangerer nettverkssamlinger for kommunene. Disse samlingene er viktige for de kommunale folkehelsekoordinatorene. I følge Lorentsen er utfordringen at disse samlingene har et innhold som gir kunnskap og ideer som kan overføres til egne kommuner. Det de gjør i Oslo er ikke alltid like overførbart til de små distriktskommunene. Mange folkehelsekoordinatorer trenger absolutt et støttenettverk. Fylkeskommunen kan være og er som regel en veldig god samarbeidspartner, som ofte kan hjelpe kommune til å få satt i gang nye prosjekter og tiltak på bakgrunn av de nasjonale føringene, avslutter Lorentsen. 24 SPOR 1 14 SPOR 1 14 25