Oppvekst i Korsvika/ Lade i 1940/1950 årene. Jeg ble født i 1937, så de første krigsårene husker jeg ikke så mye fra. Men fra 43/44 dukker det opp en del minner. Spesielt om de mange ganger hvor vi måtte gå ned i kjelleren under flyangrepene. Kjelleren var egentlig en liten potetkjeller på ca. 8-9 m2, og når to familier med 8/9 personer måtte oppholde seg der i kortere eller lengre tid, så ble det trangt om plassen. Vi bodde som nærmeste nabo til den tyske fangeleiren,og når mor mi skulle på butikken, som lå i Lade Alle, så måtte vi gå Korsvik Alle, og der lå jo leiren på begge sider. Tyskerne hadde også et sagbruk og høvleri like utenfor våre vegger, og der laget de slepeflåtene som de brukte som øvelsesmål. Det var jo kanonstillinger både på La`hammeren (Ladehammeren) og Østmarknesset. Det knytter seg en spesiell opplevelse til utsettelse av en flåte. Det var kabeltrekk på det anlegget, og denne kabelen gikk rett over gårdsplassen til oss. Jeg hadde vært med mor mi på butikken, og når vi kom hjem holdt tyskerne med på forberede utsetting av en flåte. Og når mor mi skulle gå over kabelen, så ble den strammet opp,og Hun falt så lang hun var. Jeg var 5/6 år den gang, men jeg husker godt at hun fikk ødelagt strømpene sine, og en del skrubbsår ble det jo også. Som så mange andre måtte også vi evakuere. For vår del gikk reisen til Leksvika. Husker egentlig ikke så mye derifra, men jeg husker at de hadde geiter og krøtter. Men etter en viss tid var vi tilbake i Korsvika og Hauganplass som stedet het. Jeg husker en spesiell episode, Mor (som het Julie) lagde noe som lignet på vaffelkake eller svele? av bl. a. torskerogn og??? Og satte dette i vindusposten på stua der hvor fangearbeiderne gikk forbi. De forsynte seg hver gang de gikk forbi, og ingen av de tyske vokterne sa noe. En annen gang lagde hun en stor kasserolle med sildsuppe ( Far min Paul var fisker) som hun satte på hoggestabben i vedbua, og der var det bare og forsyne seg. De tyske vaktpostene var eldre toth karer som bare snudde ryggen til. Det var jo mennesker blant dem også!! Der hvor Lade Skole i dag ligger, lå det under krigen flere brakker.( Også lagerbrakker, som jeg kommer tilbake til). Det var piggtrådgjerde rundt det hele med vaktposter. På slutten av krigen mens tyskerne var på full retrett, fikk den vaktposten som sto ved porten som vendte mot Korsvik Alle, beskjed om at hele hans familie var drept, (Under bombinga av
Dresden). Han snudde geværet mot seg sjøl, og skjøt seg. Dette kan bekreftes av personer som så det selv. ( Og som lever i beste velgående i dag). I selve fangeleiren var det en god del russere, og de var hard mot sine egne som gikk over til fienden. I skomakerverkstedet, som lå der hvor i dag krysset Korsvik Alle / Gunnlaugs vei er, var det en russer som hadde gått over til tyskerne. Han ble av sine gamle kamerater slått i hjel med en skomakerhammer. På forskjellige steder hadde tyskerne satt ut fat som de brukte til røyklegging. Vi som var å lekte oss overalt var ofte og sprang og hoppet på fatene, vi forsto ikke at det var farlig. Vi ble selvfølgelig jaget bort, men det glemte vi jo, så da var vi jo der igjen. Far min som var fisker klarte jo å skaffe oss mat, men det var ikke bestandig at fangsten var like bra. Han ble kommandert av tyskerne til å begynne å fiske for dem. Jeg har et bilde av far min sammen med en tysk offiser, han står og holder opp en laks på 10 kg. Far min var ikke noe begeistret for denne jobben. Men han hadde ikke noe valg. Jeg hadde en eldre bror som hadde reist til sjøs før krigen. Han skrev jo brev hjem til foreldrene. Far min var kommunist slik mange andre var i den tiden, og hvordan tyskerne hadde fått greie på det aner jeg ikke. Men en natt i 1943 dundret det på døra, og der sto tyske politi. Det ble full rassia, og spørsmål om han hadde våpen, og de gikk i gjennom alle brev som bror min hadde skrevet. Men ingen ting var og finne. Men omsider kom da den etterlengtende freden. Jeg husker at vi unger gikk i tog i nærmiljøet, og da så jeg for første gang at mor mi tok seg sigarett (antagelig var det Hoho) og et glass med noe sterkt i. Mon tro hvor de hadde fått tak i det??. På sjømannshjemmet var det innlosjert engelske soldater etter fredsdagene, og der var vi og tigget sjokolade og annet godteri som soldatene kastet ut til oss. Jeg husker med glede en dag like etter frigjøringa, vi var samlet en hel gjeng både barn og voksne på kiosk brua til Laura Østraat. Det var før fangene ble hjemsendt. En russer med en glimrende sangstemme sang Stenka Rasin. Det var mange som felte en tåre da. Når det gjelder Laura på kiosken så knytter det seg mange minner derfra. Spesielt husker jeg en episode som har innvirket på mitt liv. Laura brukte å legge ut sigaretter av merket HOHO, og lignende under brua til faste kunder som ikke ble ferdig på arbeid før hun stengte for dagen. Dette hadde jo vi unger
oppdaget og en dag var vi under brua og tok ei eske sigaretter. Så sprang vi ned til fjæra i korsvika, og satte i gang å røyke. Og den som ble dårlig, det var jeg. Oppkast, kvalm og elendig. Siden den gang har jeg ikke smakt en sigarett. Og dette var i 1947!!.Aldri så galt at det ikke er godt for noe!!! Vi var jo overalt for det var jo så mye spennende etter at tyskerne dro sin vei. En dag var en kompis og jeg på oppdagelsesferd i Hansen skogen. (Der hvor Ringve vg. Skole i dag ligger.) Og der fant vi en tysk rakettpistol. Til den måtte vi jo ha raketter, og da var ikke veien lang til de tyske lagerbrakkene. De var jo selvfølgelig låst, men det var ingen vakter der. Det var jo det reneste eldorado for nysgjerrige unger. Jeg tror at nesten alle unger som bodde i nærheten var utstyrt med gassmasker, tåregass og mye forskjellig utstyr. Tåregassen brukte vi når vi hadde gatekamper mot lamorampen. De som var litt eldre enn oss (storgutan) hadde også fått tak i håndvåpen og håndgranater. Det var såkalte skafthåndgranater. Tyskerne brukte forresten å kaste håndgranater i sjøen mellom Laksberget og Storberget, og var det fisk i nærheten,så ble den drept, og fløt opp til overflaten,og slik skaffet de seg fersk fisk. Nok om krig og elendighet. Tiden begynte så smått å normalisere seg. Selv om det var rasjonering omtrent av alt, så var det enkelte høydepunkter. Bl.a. når vi fikk handle sjokoladerasjonen på kortet. Vi som vokste opp i den tiden var flink til å finne på saker og ting. Om sommeren var det selvsagt sjøen og badelivet som fristet. Kanonball var det mye av, også slå på stikka Og selvsagt fotball. Jentene var med på det meste, men de var mest opptatt med å hoppe paradis.(parris) Selvfølgelig fant vi på mange røverstreker, bl.a. hadde vi en tråd i en gammel lommebok som vi la på den ene siden av gata og gjemte oss på andre siden, og når noen bøyde seg ned for å ta den opp, så trakk vi i snora, og vedkommende ble lurt. Men enkelte ganger så var det vi som ble lurt. Noen var oppmerksom på snora, og trampet på den, men det var ingen som ble sur av den grunn. Om vinteren lagde vi oss skøytebiler bl.a. Ja vi var i grunnen ganske så oppfinnsomme. Vi startet gutteklubber og arr. Fotballkamper mot lag fra andre bydeler. Det ble ført protokoll fra en del aktiviteter sommer som vinter. Og den protokollen har jeg tatt vare på. ( Her må det være lov med litt selvskryt!!!! ) Sitat fra protokoll 28/9-52: og dommeren dømte straffespark. Per Isaksen gikk frem og tok det. Han levnet ikke keeper en sjanse sitat
slutt. Vi arr. Også stevner i friidrett, hopp og langrenn. Det er mange kjente navn i denne protokoll. Bl. a. Kan nevnes Kjell Adserø.(Toyota) Leif Krogstad.(Strandveien Auto) Ola Høeg (Gartneriet) Frank Jensen (Sports red. Arb Avisa) Ståle Bjørnhaug (Skuespiller). Fotballbanen som vi brukte oftest var la`hammerbanen. Den lå der hvor det i dag heter Sleipnes vei. Den ble bygd av tyskerne som brukte den som oppstillingsplass og ballbane. Etter krigen ble den også mye brukt av Sp. Falken. Jeg husker godt den dagen Einar Nytrø skjøt så hardt at den ene tverrliggeren brakk i to. Falken hadde den gang en trener som het Bellamy. Han var en trikser med ball, og du og du hvor vi unge beundret den måten han trikset med ballen på. Ellers så brukte vi Kutrøa. Den lå der hvor Petter Lies vei, Ellen Lies vei, og Leiv Erikssons vei ligger i dag. Men denne plassen var egentlig utmarka for Østmarka Sykehus sin gårdsdrift, så den var ikke tilgjengelig bestandig. Forresten så var det så mye kumøkk der,så det var ikke den beste plassen. Den fineste banen var på Lade Flyplass. Det var der vi spilte alle kamper, og der ble friidretts stevnene avholdt. Men når Bråthens Safe kom for å lande eller ta av, da måtte vi ta pause slik at ballen ikke skulle treffe flyet. På flyplassen lå det to gartnerier (+Høeg). Det var brødrene Øyås (den ene var tro kopi av skippern ) de drev mest med blomster. Det andre het Karlsen og der var vi på mange røvertokter. De drev nemlig med bær, frukt og en del jordbruksprodukter. Og det var noe som falt i smak. Vi var også mye på låven på Lade Gård. Under krigen hadde tyskerne lager i det som var grisehus tidligere. Der oppbevarte de bl.a. såpepulver og lignende. Der var vi inn og tok med oss flere pakker med pulver som vi hadde med oss opp i tårnet. Det var jo fint å kaste dette ned på låvebrua for å se den fine støvskyen når pakkene gikk i stykker. Men uheldigvis denne dagen kom mor til en av gutta for å hente sin håpefulle. Hun kom jo midt i bombardementet, og du kan jo tenke deg hvordan kjerringa så ut!!!!!!!!! Hun var hvit som et laken over hele kroppen, og Sinna!!!. Dæven da ble vi redd. Vi sprang i alle himmelretninger. Ja, ja hun vart da vel ren da, etterpå. Det er sikkert mye som er glemt og burde vært med, men det er umulig å huske alt. Skrevet av Per Isaksen. 2005.