På 1800-1900 tallet var det nød og trange tider med store barnefamilier og lite mat. Flokker med barn ble derfor sendt østover til rike jordbruksbygder for å jobbe. Konsmo kirke var samlingspunktet for barn fra gårdene i Hægebostad, Eiken, Kvinesdal og Fjotland da de skulle ut og arbeide som gjetere. Audnedal har i dag et barnevandrersenter og en del av stiene barnevandrerne fulgte er merket. ET FNUGG AV GULL av Rune Belsvik Mor står ved grua. De små flammene kaster flekker av gult lys mot det mørke tøyet og det bleike, tynne ansiktet. Hun rører i gryta, der havremelet koker i vann. - Du er stor jente nå, sier hun. -Storejenta vår. - Nei! ber det stille i Tarjer. - Jeg vil ikke! La meg slippe! Jeg skal være så snill så snill, om jeg bare får være hjemme! Mor må snu seg for å se om Tarjer står der. Hun er blitt så alldeles lydløs i det siste. Tarjer står rett opp og ned på det mørke, slitte tregulvet. De magre nevene er røde etter klesvasken i elva. Noen lange strå fra sengehalmen har festet seg til skjorta. I morgen skal hjuringene møtes ved kjerka på Konsmo. De skal gå den lange, lange veien bort fra alt. Like til Austlandet. Ved Grimstad eller Arendal. Det er bortenfor Kristiansand. Lenger enn noen kan rope. Noen av hjuringene er bare 9 år som Tarjer. Noen kan være enda yngre. Tarjer stiltrer seg ut, og går en omvei gjennom skogen til kvernhuset. Hun tror ikke noen vil leite etter henne der. De vet hvor redd hun er for Kvernknurren. Hun går inn og lukker døra. Setter seg på huk i et hjørne. De små sprekkene mellom gulvplankene ligger som spyd av lys ved føttene hennes. Men det er mørket som er sterkest. Bestemor sa en gang at i hvert eneste kryp på jorda finnes det et fnugg av gull. - Tenk på det, Tarjerjenta mi. Et fnugg av gull. Det er det også i deg. For slik har Vårherre gjort oss. Plutselig tenker Tarjer på de rare ordene. Det er så hun kan kjenne gullfnugget ligge i henne og lyse, selv om hun fryser og er skrekkelig sulten. Nå vil hun være så stille at hun ikke en gang vet om seg selv. Hun vil bli borte i elvesuset og dette kalde våte kvernhusmørket. Hun vil ikke til Austlandet. Hun tør ikke. Hjuringene må være borte helt fra april til november. For hele denne tida kan de tjene 40 kroner. Er de heldige, kan de også få et par sko eller en skjorte i lønn. Tarjer vet at de pengene hun kan tjene, er nødvendige for at de skal få beholde den vesle gården sin. De familiene som ikke har penger nok, når lensmannen kommer om høsten, kan bli jagd ut av sitt eget hjem. Så må de vandre som tiggere og leve av det andre fattigfolk vil gi dem. Det er en stor skam, og det er verre enn det verste. Derfor er det vondt å være så redd. Derfor gråter hun bare stille, når far kommer inn i kvernhuset og griper henne hardt i armen. - Og prøver du også å rømme fra arbeidet der aust, sier far, så gjør du skam på hele vårt navn. Da skal du smake bjørkeriset til du ber om å få dra herfra! Om natta, når de tror Tarjer sover, kjenner hun mors og fars never gjennom håret sitt. - Det er så trist, hvisker far til mor. -Jeg måtte riste henne hardt, for å få henne til å skjønne. Hadde vi bare hatt de usle pengene. - Hun er stor nå, hvisker mor tilbake. -Kanskje kommer hun til greie folk. Tarjer får lyst å slå øynene opp og gripe om dem. Men hun vet hun ikke må. Hun må være stille, og i morgen må hun reise.
En kald vind feier mørke skyer over himmelen. Så kommer ungeflokken ned stien fra Vestheia. De har gått helt fra Kvinesdalen og Hægebostad og Kvås. Tarjer og to gutter som heter Per og Store-Knut står og venter. Tarjer ser mot den hvite kjerka og den store fjellknausen som ligger like bak. Hun tørker bort tårene, og snart ser hun at flere av ungene som kommer er berrføtt akkurat som henne. Det er som de bærer en sorg med seg. Ordene er blåst bort. Det er bare mumling og gråt, og en og annen som driver og erter litt. Det må være minst tretti unger. De fleste har en pinne over aksla med en liten klesbylt i enden. - Det blir ihvertfall nok vind, sier Store-Knut. -Vi får gape høyt og håpe den er av den mettende sorten. Han har vært på gjeting før. Han kan veien. Og nå prøver han visst å være litt av en kar også. - Mamma! roper plutselig Per. Han løper av gårde. Store-Knut løper etter og drar han tilbake i ørene. - Jeg ville bare se mamma en gang til, sier Per stille til Tarjer. Han går ved siden av henne. Han har rødt hår og store fregner, og et langt arr over det ene kinnet. De går opp Konsmokleivene. Bort. Bort. - Går det an å telle alle de dagene vi må være borte? sier Tarjer. - Hun er jo helt dum! roper Per. - Hun spør om dagene kan telles! - Hvilke dager? spør Store-Knut. - De dagene til vi skal hjem igjen, sier Tarjer. - Du skal lage deg ei lita steinrøys, sier Store-Knut. -Du må finne to hundre steiner og noen til. Så kaster du bort en hver dag. Og når du kaster den siste skal du hjem. - Der hører du, sier Per. -Alt kan telles. Og forresten er det ikke for nødvendigheten at jeg skal gjete. Vi har tre kyr, vi. Og kalv skal de ha, alle tre. Og fem geiter. Og så skal vi kjøpe sauer for alt smøret vi har kinnet. Men pappa sier jeg må dra og gjete, så jeg blir forstandig i hodet og sterk i armene til jeg skal til Amerika. Der skal jeg bli så rik en gang, at jeg ikke orker å spise mer. Per snakker mer enn noen Tarjer før har møtt. Plutselig gråter han og vil til å løpe hjem igjen, men så lar han det være. - Det er bjørn også, sier han. -Den våkner nå og er vill av sult. Og alle huldrene og skrømt og alt. Har du ikke sko en gang du? - Jeg får det når jeg gjeter kanskje, sier Tarjer. De mørke skyene løser seg opp i våte snøfiller. Det er som om kulden vil suge de siste restene av varme ut av ungene. En gang stanser Store-Knut og rasper blad av noe lyng. Han putter det i munnen og begynner å tygge. - Ta dere også. Før bærene kommer er mikkelsbærlyngen god å stagge sulten med. Jeg hjelper mor og far, tenker Tarjer. Først er det bare en steinrøys av dager. Så kommer jeg hjem med penger. Og kanskje har jeg sko på beina også, da. Utpå kvelden kommer den stille flokken til ei lita bygd, og Store-Knut spør en bonde om han og barna kan få ly der for natta. Men bonden ser bort mot de våte, fillete ungene og rister på hodet. Slik går det flere ganger. Tårene renner stille over mange kinn. Mange har vondt, og kulden er stygg mot de magre, tynnkledde kroppene. Endelig kommer de til en bonde som lar dem sove på låven for natta. De legger seg ned på de halmstråene som er der. - Et fnugg av gull! hvisker Tarjer bort i øret til Per. Han svarer ikke. Han sover alt. I Kristiansand skal flere av ungene ta dampbåten videre. Men for Tarjer og noen andre unger passer det bedre å gå. De skal litt lenger opp i landet. I det de står i den travle bygata, kommer noen unger
bort til dem. - Bæ! erter byungene. -Mø! Bæ-æ-æ! De ser det på oss, skjønner Tarjer. De ser at vi er fattige og skal på gjeting. De syns vi er usle og dumme og ingenting verd. Veien snor seg framover som et brunt, gjørmete spor i snøen. De hun går sammen med, er også veldig trette nå. - Går vi riktig vei? spør en gutt. - Ja, sier Tarjer. - Jeg spurte jo den mannen nettopp. - Det er lenge siden det, sier gutten. - Så spør noen du da vel! - Jeg tør ikke. De ler bare av oss. Vi kan få juling. Langt utpå dagen skiller de lag. De skal til hver sine gårder. Tarjer går så fort hun kan. Hun vil nå fram før mørket. Her er alt så fremmed. Ingenting trygt og kjent å se. Hun prøver å glede seg til hun skal hjem. Men det er så lenge til. Flere ganger faller hun sammen, og kjenner kroppen riste i gråt. Og da mørket kommer, vet hun ikke hvor langt det er igjen. Enda en gang må hun våge seg bort til et fremmed hus for å spørre. Kvinneansiktet som kommer i døra, ser mildt på henne. - Men vesle tulla da, sier hun. -Du skal på gjeting du? Tarjer forteller hvor hun skal. En varm lukt av bjørkeved og sur melk bølger ut fra huset. - Dit rekker du ikke i kveld. Du får bli natta over hos meg. Tarjer blir sluppet inn. Hun nøler litt. Hun lurer på om hun har misforstått. Men dama smiler og dytter Tarjer like inn i stua. Der får hun straks et glass melk og noen brødskiver med smør på. Smør. Noe så godt og gult og deilig. Hvor lenge kan det være siden sist hun smakte det? - Så du tror jeg kanskje kunne få være så snill og få lov og få sove på låven hos deg? spør Tarjer. - På låven? gaper dama. - Nei, der sover musene. Du kan sove på benken her. Var det bare hos denne dama jeg skulle være, så skulle det ikke gjort meg noen ting, tenker Tarjer. Neste dag kommer hun fram dit hun skal gjete. Det er en stor gård med sju kyr og seksten sauer. Hjemmefra er hun vant til å passe et par geiter bare. Men dyrene skal ikke ut før dagen etter. I stedet blir hun straks satt til å spa ut møkk som ligger i hauger ute på åkeren. Bondekona, som forteller henne hva hun skal gjøre, sier ikke en gang hva hun heter. - Nå! sier hun bare. - Det var på tide du kom. Vi hadde ventet oss en sterkere kropp enn deg, men så får vi se om du duger til noe. Du må spre gjødsla jevnt utover. Stå ikke der og glo på folk! I gang med deg! Møkka er størkna i store harde klumper. De må løsnes stykke for stykke. Da Tarjer har holdt på med dette en lang stund, kommer bondekona ut og står og ser på henne. Bak kona står en gutt og en jente, som sikkert er hennes egne barn. De står også og ser på Tarjer. - Det tar tid! sier bondekona. - Det er så mange klumper, og så sitter det så fast, sier Tarjer. Da ler gutten og jenta høyt. - Inn med dere! kjefter bondekona, og hujer dem bort fra åkeren. -Du må bære vann, sier hun til Tarjer. -Så kan du fortsette her etterpå. Tarjer skal sove på låven sammen med tenestejenta på gården. Tenestejenta er nesten voksen. Hun virker så taus og gretten at Tarjer først er litt redd henne. Men hun skjønner fort at det helst er når gårdsfolkene ser henne, hun er slik overfor Tarjer. De spiser kveldsmat sammen inne på kjøkkenet.
Tarjer lurer på hvorfor de får så lite grøt, når de er på en så stor gård. Men tenestejenta ser slik på henne at hun ikke våger å si noe. - Det er kjerringa som er verst, sier tenestejenta, da hun og Tarjer ligger i halmdungen i løa utpå kvelden. - Hvorfor er du så stille, du da? Har du ikke lært noen ord der du kommer fra? Er du fremdeles sulten? - Ja. - Se her. Tenestejenta tar noe fram fra en liten kasse på gulvet. Det er en neve potetskrell. Tarjer får det i munnen og tygger det voldsomt i seg. - Men merker kjerringa at vi tar potetskrellet, så blir det juling. - Har du ikke lov? - Det skal til kalvene. De er mer verdt enn oss. Hun oppdaget det en gang i fjor, og jeg har merker etter det enda. - Vet du at vi har gull i oss? - Det er det dummeste! Gull? Hvor da? - Et fnugg av gull. Bestemor sa det. - Slikt tøys tror jeg det er best du holder for deg selv. Men nå må vi sove litt. Tarjer synst ikke hun har rukket mer enn å sovne, før hun blir vekket igjen. Det er fremdeles mørkt ute, og bondekona slår i veggen med en kjepp. - Vi trenger både vann og ved før dyra skal ut! roper hun. -Og møkkadungene sprer seg ikke selv! - Ja, jeg kommer, svarer Tarjer. To hundre pluss noen til, tenker hun. En røys av dager. Når jeg arbeider, får jeg i hvert fall i meg varmen. Så går hun ut i den kalde mørke natta for å bære vann og ved. Sola og varmen kommer denne våren også. Da er Tarjer ute i skogen med dyra. Hun har fått med seg et blikkspann å skramle med, dersom det skulle komme bjørn. Snøen har smeltet, og flere steder er det mykt og godt gress å gå i. Sola henger god og varm over alt. I den vesle steinrøysa hun har laget seg bak låven er det hundre og åttito steiner igjen. Hun kan ikke la være å tenke på dem hjemme. Hun lengter så fælt etter alt det kjente og de gode trygge nettene. Men når hun er i skogen, kan hun i hvert fall gråte så mye hun vil. Det er ingen som ser henne. En dag skjer det et under. Plutselig står far der. Hun hører voksne skritt på stien, og så er det far. - Pappa! - Er det godjenta mi? - Pappa! Han holder henne inntil seg. På ryggen har han en sekk som han har laget av den gamle striskjorta si. Han finner fram flatbrød, og de sitter sammen i sola og spiser. Han skal til Randesund på borkefletting. - Hvordan går det? sier han. - Det er helst væren som er så vill. Jeg må hele tida springe etter den. - Da skal jeg vise deg noe lurt. Jeg var jo også på gjeting da jeg var så gammel som du. - Var du det? - Det var jeg. Mor di også. Det var i skogene her vi møttes første gang.
Pappa lokker væren bort til en bekk. Så dytter han hele dyret ut i en kulp. - Ser du? sier pappa. - Nå er den så tung og våt i ulla, at den ikke orker å løpe så langt. Da pappa går, kjenner Tarjer gråten komme på nytt. Men et sted på stien, hvor det er ei lita gjørme, henger det igjen noen spor etter treskoene hans. Hun står og ser på sporene, og det er som om de trøster henne litt. Jeg skal passe på dem, tenker hun. De skal aldri bli helt borte. Ikke før jeg skal hjem igjen. Og når jeg blir litt større, da vil jeg også reise dit hvor det heter Amerika. Jeg skal tjene penger og være mett. Og mange penger skal jeg sende hjem til pappa og mamma. Og blir jeg mor, så skal i hvert fall ungene mine få slippe å dra på gjeting. Amerika, tenker hun. Amerika. Det er like rart som et fnugg av gull.