Johan Theorin, Stieg Larsson, Cilla og Rolf Börjlind, Maj Sjöwall og Per Wahlöö, Magnus Montelius, Sara Stridsberg, Inger Frimansson, Veronica von Schenck, Katarina Wennstam Mord og mysterier Svenske krimnoveller Red. John-Henri Holmberg Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Innledning John-Henri Holmberg Denne utgivelsen er på mange måter en milepæl. Den er den første omfattende antologien med svensk kriminallitteratur som er publisert på engelsk, og derfor med tanke på dagens globale kultur den første som er tilgjengelig for lesere over hele verden. Her presenteres sytten historier skrevet av svenske forfattere (på norsk fordelt på to bind, ni i første bind og åtte i andre). Flere av dem har aldri vært publisert før. Ingen av dem har tidligere vært utgitt på engelsk. De dekker et bredt spekter av stilarter og emner: Noen av dem er relativt tradisjonelle kriminalmysterier, beretninger om klassisk politietterforskning, historier fra ulike lokalmiljøer, beretninger med et sosialt eller politisk budskap, i tillegg til historier uten annen hensikt enn først og fremst å underholde. En av novellene har et historisk perspektiv: Handlingen er lagt til en relativt nær fortid som få av dagens lesere, selv ikke svenske lesere, kjenner særlig godt. En annen tekst er lagt til fremtiden. Forfatterutvalget er også svært variert: En historie er skrevet av forfatterteamet Maj Sjöwall og Per Wahlöö, som med sine ti romaner, utgitt mellom 1965 og 1975, skapte internasjonal interesse for svensk
kriminallitteratur og forandret denne litteraturformen totalt, både for skribenter og lesere i forfatternes hjemland. En annen historie er skrevet av Stieg Larsson, som med sine tre Millennium-romaner er blitt den mest oversatte og leste svenske forfatteren gjennom tidene. I tillegg er mange av de mest ansette og prisvinnende svenske forfatterne i dag representert til sammen har forfatterne i denne boken vunnet tolv av tyve til nå utdelte priser for årets beste kriminalroman: Svenska Deckarakademins Den Gyllene Kofoten (en miniatyrutgave av et forgylt kubein), i tillegg til fem av åtte utdelte priser for årets beste nordiske kriminalroman: Glassnøkkelen. Dessuten inneholder boken enkelte overraskelser: den første profesjonelt publiserte skjønnlitterære historien av Eva Gabrielsson Stieg Larssons livsledsager, ellers mest kjent som arkitekt og sakprosaforfatter og én av Sara Stridsberg, for øyeblikket kanskje Sveriges fremste skjønnlitterære forfatter men ikke en man vanligvis forbinder med kriminallitteratur. Alt i alt har målet vært å presentere en så vidtfavnende og eklektisk samling av noveller og forfattere som mulig, i håp om å gi et noenlunde korrekt speilbilde av hvilken variasjon, vitalitet og bredde som finnes i dagens svenske kriminallitteratur. Det som har gjort denne utgivelsen mulig, er selvsagt den enorme interessen svensk kriminallitteratur har vakt
internasjonalt ikke minst hos amerikanske og engelske lesere i løpet av de siste fem årene. Eller mer nøyaktig: etter at den første av Stieg Larssons Millennium-romaner ble utgitt på engelsk tidlig i 2008, og ble et fenomen i den internasjonale forlagsverdenen. I løpet av den førti år lange perioden mellom den første Sjöwall og Wahlööromanen og Stieg Larssons første roman, har en god del svenske krimforfattere blitt oversatt og utgitt i andre land, men de fleste i land på det europeiske kontinentet. For engelskspråklige lesere har bare noen få svenske krimforfattere vært tilgjengelige først og fremst Henning Mankell, som har vært utgitt på engelsk siden 1997. Men Sverige har naturligvis hatt krimforfattere både før og etter Sjöwall og Wahlöö. For de av leserne som er interessert i kriminallitteraturens utvikling i Sverige, samt dagens og en mulig fremtidig situasjon, gir jeg i resten av dette forordet en relativt kort historisk og kritisk oversikt, iblandet noen få personlige forsøk på å forklare den spesielle retningen som svensk kriminallitteratur har utviklet seg i. Kriminallitteratur er et bredt litterært felt med et mangfold av stilarter. Vi har den klassiske, deduktive detektivfortellingen som hos Edgar Allan Poe, og femti år senere hos Sir Arthur Conan Doyle, enda senere hos Agatha Christie, Dorothy L. Sayers, Ellery Queen og mange, mange andre. Vi har de hardkokte detektivene som hos Dashiell Hammett, Raymond Chandler, Mickey
Spillane, Ross Macdonald, Walter Mosley, Sara Paretsky og Dennis Lehane. Vi har psykologiske thrillere som hos Daphne du Maurier, Patricia Highsmith og Ruth Rendell. En like veletablert kategori er spionthrillerne, muligens skapt av William Somerset Maugham, senere med Ian Fleming og John le Carré som de mest kjente forfatterne, men med hittil bare én bidragsyter i Sverige: Jan Guillou. Hans tretten romaner om den svenske hemmelige agenten Carl Hamilton har vært enormt populære siden 1986, men har så langt vært nesten uten konkurrenter. Av den grunn er Jan Guillou og spionthrillere ikke tatt med i den videre behandlingen her. Vi finner også de fleste varianter av noir-litteratur, selv om «noir» etter min mening først og fremst defineres følelsesmessig, ikke ut fra handlingens elementer. Likevel har de fleste store noir-forfatterne, fra Cornell Woolrich via David Goodis og Jim Thompson til Roxane Gay, et krimelement med i sine dystre historier om fremmedgjøring og håpløshet. Det finnes også mange skildringer av politiets arbeid. De første betydelige forfatterne her var John Creasey og den uovertrufne Ed McBain; seriemorderthrillere, fra Robert Blochs Psycho til Barry Malzberg og Bill Pronzinis The Running of Beasts og Thomas Harris The Silence of the Lambs, samt utallige senere arbeider. Og da har vi ikke engang nevnt rettssalsdramaene, finansthrillerne, de politiske thrillerne De fleste av disse ulike underkategoriene av kriminallitteratur, hvis ikke alle, har sin opprinnelse
enten i Storbritannia eller i USA. Detektivhistorien, den hardkokte privatdetektiven, politiromanen og de fleste av de andre dominerende typene av kriminallitteratur er av anglo-amerikansk opprinnelse. Men akkurat som science fiction, en annen viktig litterær tradisjon som oppsto på 1800-tallet, ble kriminallitteraturen raskt populær også i andre land og blir i dag lest og skrevet over hele verden. Ikke bare i dag, forresten, men har vært det i lang tid. Sverige er et godt eksempel i så måte. For førti år siden fikk engelske og amerikanske lesere plutselig øynene opp for svensk kriminallitteratur da de ti politiromanene med Martin Beck som hovedperson, skrevet av Maj Sjöwall og Per Wahlöö, ble oversatt og raskt endte som bestselgere. De er fremdeles tilgjengelige. Senere høstet også Henning Mankell stor anerkjennelse i engelsk oversettelse, så det er kanskje urettferdig å si at Sverige var fullstendig glemt frem til for bare seks år siden, da den første romanen i Stieg Larssons Millennium-trilogi kom på markedet i 2008. Tittelen var The Girl with the Dragon Tattoo, og boken ble den neste svenske kriminalromanen som ble en bestselger over hele verden. Denne gangen førte imidlertid begeistringen for Stieg Larssons fortellerevne og det store salget til at også flere andre svenske krimforfattere ble presentert i engelskspråklige versjoner, noe som ikke skjedde i kjølvannet av Sjöwall og Wahlöös suksess. Det praktisk talt ingen husker, er at på samme måte
som Stieg Larsson etterfulgte Sjöwall og Wahlöö med førti år, dukket disse to opp førti år etter den første svenske kriminalforfatteren med internasjonal suksess: pseudonymet Frank Heller, som nøt stor popularitet i 1920-årene, ikke bare i hele Europa, men også i USA. Men selv om Frank Heller var den første svenske krimforfatteren som gjorde suksess i utlandet, var han langt fra den første svenske krimforfatteren; fortellinger om forbrytelser og etterforskning har blomstret i Sverige siden begynnelsen av 1900-tallet, kanskje også før det. Men det meste av denne litteraturen er fullstendig ukjent for ikke-svenske lesere. De fleste svenske eksperter fastsetter den svenske kriminallitteraturens fødsel til 1893, da en roman ved navn Stockholms-detektiven ble utgitt. Forfatteren het Fredrik Lindholm, men han valgte å utgi boken under pseudonymet Prins Pierre, og gjennom de neste tiårene skrev flere andre svenske krimforfattere også under pseudonym. Hver for seg kan de ha hatt ulike grunner til dette, men den felles, viktigste begrunnelsen var ganske sikkert at de vegret seg for å bli forbundet med det de fleste kritikere og intellektuelle på den tiden anså som vulgært søppel. Dette skal vi komme tilbake til litt senere. Til tross for at Stockholms-detektiven ikke akkurat ble noen bestselger den var nesten helt glemt i flere tiår, til den endelig ble gjenutgitt i anledning sitt eget hundreårsjubileum var flere av de andre, tidlige
krimforfatterne enormt populære. I 1908 utga presten Oscar Wågman, under navnet Sture Stig, den første av to bind med Sherlock Holmes-parodier; begge er dyktig og morsomt utført, og de er blitt stående som de tidligste eksemplene på svensk kriminallitteratur som ennå kan leses i våre dager. Ifølge sitt eget utsagn, var den unge Gunnar Serner (1886 1947) en av leserne hans. Serner var en fremragende akademiker som begynte å studere ved universitetet i Lund allerede seksten år gammel, og tok doktorgraden (med avhandlingen On the Language of Swinburne, skrevet på engelsk) da han var fireogtyve. På grunn av familiens ganske dårlige økonomi måtte Serner finansiere studiene gjennom kortsiktige lån, og til slutt anså han at han ikke hadde noen annen utvei enn å forfalske diverse bankremisser og flyktet fra Sverige i september 1912. Han søkte lykken i kasinoet i Monte Carlo, hvor han tapte alt og bestemte seg for å prøve seg som forfatter isteden. Overraskende nok gjorde han raskt suksess og begynte å selge historier under forskjellige fiktive navn i Serners tilfelle høyst nødvendig siden han var ettersøkt av politiet i Sverige. I 1914 kom Serners første utgivelse under navnet Frank Heller hans eneste pseudonym. Frem til sin død utga Heller til sammen treogførti romaner, novellesamlinger og reisebeskrivelser. Dessuten redigerte han antologier med både kriminallitteratur og science fiction, og i tillegg skrev han dikt. Enda flere novellesamlinger ble utgitt på et senere tidspunkt. Heller