Høringssvar fra Universitetet i Bergen - Nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater

UNIVERSITETET I BERGEN Universitetsledelsen Kunnskapsdepartementet Postboks 8119 Dep 0032 Oslo Deres ref Vår ref Dato 16/5816 2016/7416-INCU 31.10.2016 Høringssvar fra Universitetet i Bergen - Nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater Universitetet i Bergen stiller seg positivt til prinsippet om åpen tilgang til forskningsresultater. Det er viktig for arbeidet med åpen tilgang at det etableres felles nasjonale retningslinjer og tiltak. Vi mener likevel at forslagene til arbeidsgruppen trenger ytterligere tydeliggjøring for at de skal kunne oppnå langsiktige mål. I arbeidet for økt publisering i åpne kanaler må det være en grunnleggende forutsetning at det ikke tas i bruk virkemidler som favoriserer fagfelt der tilgangen til åpne kanaler er bedre enn i andre fagfelt. Gitt denne forutsetningen, støtter UiB arbeidet med å øke åpen tilgang i alle kanaltyper gjennom gode finansieringsordninger og systemer som ikke belaster den enkelte forsker, og tiltak for å bevisstgjøre forskerne om de muligheter som finnes. UiB mener at følgende momenter er sentrale i en nasjonal strategi for åpen tilgang: Nasjonale retningslinjer for åpen tilgang bør ha et klart mål om at tidsskriftabonnementer sies opp og publiseringsøkonomien endres, i tråd med OA2020-iniativet Nasjonale retningslinjer må tidfeste mål og delmål om åpen tilgang til vitenskapelige artikler. Norge må delta i det internasjonale samarbeidet om overgang fra abonnement til åpen publisering, ikke minst i forhandlinger med forlagene. Norske forskningsinstitusjoner må etablere eller revidere politikk for åpen tilgang i samsvar med den nasjonale. Nasjonale og lokale finansieringsordninger for åpen tilgang må være på plass før nasjonale retningslinjer implementeres. UiB støtter ikke insentiver eller tiltak som vil gi merarbeid til forskerne eller legger føringer for valg av publiseringskanal. Del 1. Nasjonale mål og retningslinjer Det finnes flere nivåer av åpen tilgang, og det er en svakhet at rapporten ikke klart definerer hvilken type åpen tilgang som er målet. Det må skapes et system der videre-bruk av materiale ikke er avhengig av hva utgivere gir tillatelse til. Det er kun ved utvidede brukerrettigheter at full nytteverdi av åpen tilgang kan tas ut innenfor forskning, undervisning, næringsliv og samfunnet generelt. Telefon 55 58 00 00 postmottak@uib.no Internett www.uib.no Org no. 874 789 542 Universitetsledelsen Telefon 55 58 20 01/02 Postadresse Postboks 7807 5020 Bergen Besøksadresse Haakon Sheteligs plass 7 Bergen Saksbehandler Ingrid Cutler 55584595 side 1 av 8

side 2 av 8 I innledningen står det at overgang til åpen tilgang til forskning er kostnadskrevende. Regjeringen ønsker derfor en raskest mulig overgang fra abonnementsavtaler til åpen tilgang. Hvis en ny publiseringsøkonomi er målet, savner vi at retningslinjer og tiltak klart prioriterer dette. Slik vi ser det skisserer denne rapporten først og fremst en modell for åpen tilgang som eksisterer ved siden av dagens abonnementsmodell. Det står at Norge bør støtte opp om EUs ambisiøse målsetning om full åpen tilgang innen 2020. Det er ikke klart formulert i rapporten om Norge har tilsvarende mål som EU om full åpen tilgang innen 2020. Uten tidsperspektiv og formulering av delmål oppleves retningslinjer og tiltak som lite forpliktende. I de svenske og danske nasjonale retningslinjene er det for eksempel satt helt klare delmål i forhold til både publisering i åpne tidsskrift og tilgjengeliggjøring i åpne vitenarkiv. Arbeidsgruppen sier at Norge må forholde seg til hva som skjer i andre land og overnasjonale organer, spesielt EU, når det gjelder mål, retningslinjer og tiltak. I 2016 signerte forskningsledere ved flere norske forskningsinstitusjoner, deriblant UiB, Expression of Interest in the Large-scale Implementation of Open Access to Scholarly Journals, som en del av OA2020 initiativet. Vi savner en klarere tilknytning til OA2020 målet om å endre publiseringsmodell fra abonnement til åpen tilgang i de norske retningslinjene. Det er først når det er overnasjonal enighet om forpliktelser, tiltak og mål at det vil kunne skje en overgang til åpen tilgang som publiseringsmodell. Forskere skal som førstevalg publisere i tidsskrift med åpen tilgang Retningslinje 1: Forskere finansiert av norske offentlige midler skal som førstevalg publisere sine vitenskapelige artikler i tidsskrift med åpen tilgang (såkalt gull Open Access). Fagmiljøene har et eget ansvar for at forskningsresultater blir publisert i kanaler som både har tilstrekkelig kvalitet og er relevante for fagområdet. Dette mener vi blir tilstrekkelig ivaretatt da dette punktet ikke pålegger forskningsmiljøet å publisere i åpne tidsskrift. Vi vil likevel påpeke at det er store faglige forskjeller på muligheter for å velge publisering i åpne tidsskrift. Innenfor mange fagfelt er antallet relevante publiseringskanaler med åpen tilgang ennå ikke stort nok til at slike kanaler oppfattes som de best egnede. Det bør komme klart frem at anbefalingen om åpen publisering kun gjelder åpne tidsskrifter som er registrert på nivå 1 og 2 i det norske systemet, for å unngå oppmuntring til publisering i useriøse tidsskrift. Deponering og åpen tilgjengeliggjøring Retningslinje 2: Forskere som velger tidsskrift uten åpen tilgang, skal gjøre artikkelen åpent tilgjengelig i et vitenarkiv (såkalt grønn Open Access). Tilgang bør gis maksimalt seks måneder etter publisering for STM-fagene (Science, Technology and Medicine) og tolv måneder for humaniora og samfunnsvitenskap i tråd med EU-kommisjonens anbefalinger. Vi mener at det er en fordel at forskere i størst mulig grad må forholde seg til like regelverk når det gjelder deponering og tilgjengeliggjøring. Det er uklart hvorfor det kun står at det kun er forskere som velger tidsskrift uten åpen tilgang som skal gjøre artikkelen åpent tilgjengelig i et vitenarkiv. Både Forskningsrådet og EU krever at artiklene deponeres i åpne vitenarkiv, også hvis de publiseres åpent. Det er i utgangspunktet fornuftig å legge seg på samme lengde på embargotider som Forskingsrådet og EU, men det bør samtidig diskuteres hvordan disse skal overholdes når mange utgivere har embargotider som er mye lengre.

side 3 av 8 Det er uklart hva som her menes med et vitenarkiv. Holder det for eksempel at artikkelen er tilgjengelig i et fagarkiv, eller skal artikkelen lastes opp til åpne vitenarkiv i Norge? Hvis det er krav at deponering skal skje via CRIStin, er vel formålet at artiklene skal tilgjengeliggjøres i et åpent vitenarkiv med avleveringsmuligheter fra CRIStin? På samme måte som for åpen publisering, er det er store faglige forskjeller på hvor mye som kan tilgjengeliggjøres i åpne arkiv. For mange fag vil det enten ikke være mulig, eller være svært ressurskrevende å oppfylle dette kravet. Innenfor humaniora er det for eksempel kun 25 % av tidsskriftene i det norske kanalregisteret som er registret i Sherpa/RoMEOdatabasen. 1 For at disse forskeren skal kunne gjøre sine artikler tilgjengelig i et åpent arkiv må utgiver i mange tilfeller kontaktes i hvert enkelt tilfelle. Retningslinje 3: Alle forskningsutførende institusjoner skal sørge for at deres forskningsartikler deponeres i et egnet vitenarkiv senest ved publiseringstidspunktet, uavhengig av publiseringskanal og uavhengig av om det er mulig å gjøre dem åpent tilgjengelig. Deponering er en forutsetning for at artiklene skal telle i den resultatbaserte omfordelingen. Deponering av artikler med det formål at de skal tilgjengeliggjøres i et vitenarkiv kan være effektivt for å oppnå åpen tilgang, men forutsetningen må være at det etableres et system som ikke blir for ressurskrevende for den enkelte forsker eller forskningsadministrasjon. Det må forhandles frem kollektive avtaler med utgivere for å håndtere deponering av artikler. Før dette er på plass kan ikke deponering gjøres til et krav for at en artikkel skal telle i RBO. Deponering må knyttes klarere opp til punkt 2 i retningslinjene. Formålet med å deponere artiklene er at de skal tilgjengeliggjøres i et åpent vitenarkiv. Flere fagmiljø ved UiB utrykker skepsis mot at det er tidligere versjoner som skal deponeres og tilgjengeliggjøres i åpen vitenarkiv. De aller fleste utgivere tillater imidlertid ikke at den endelige versjonen deponeres, men kun den siste fagfellevurderte versjonen før publisering. Det vil være en utfordring at mange forskere med stor sannsynlighet vil deponere versjoner av artikler som ikke kan tilgjengeliggjøres etter utgivers retningslinjer. Det er derfor viktig at det fremkommer i retningslinjer at den versjonen av artikkelen som skal lastes opp for tilgjengeliggjøring er en versjon som utgiver med større sannsynlighet tillater å legge ut. Siden krav om deponering også vil gjelde artikler/ versjoner av artikler der utgiver ikke tillater åpen tilgjengeliggjøring, er det et spørsmål om slik deponering i det hele tatt er lovlig. Deponering vil innebære en systematisk eksemplarfremstilling og muligens også tilgjengeliggjøring i interne nettverk. Videre er vitenskapelige artikler ofte sampublikasjoner. Offentliggjøring på annen måte eller i en annen form enn tidligere kan kreve samtykke fra alle forfattere i de tilfeller der publikasjonen ikke er tilgjengelig med en åpen lisens. Avtaler med forlag som inkluderer åpen tilgang Retningslinje 4: Institusjoner og konsortier som forhandler avtaler med forlag om kjøp av tilgang til elektroniske ressurser skal sørge for at avtalene inneholder tiltak som a. muliggjør åpen tilgang, b. er transparente med hensyn til betingelser og c. er budsjettnøytrale. 1 Sherpa/RoMEO-databasen gir en oversikt over utgivers retningslinjer for tilgjengeliggjøring i åpne arkiv.

side 4 av 8 UiB mener at inkludering av åpen tilgang i forhandling med utgivere kan være det tiltaket som i størst grad fører til åpen tilgang og endring av publiseringsmodell. Det er avgjørende med bedre koordinering av forhandling med forlag nasjonalt og internasjonalt om overgang til åpen publisering, og det er essensielt at man får til gode avtaler om åpen tilgang uten at det koster for mye. Erfaringene tilsier imidlertid at avtaler med forlag om kjøp av tilgang til elektroniske ressurser hverken er transparente eller budsjettnøytrale. Realiteten er at institusjonene ikke har noe forhandlingsrom, og vil heller ikke ha det så lenge de ikke har makt til å si opp avtaler om tilgang til tidsskrift. Makt til å si opp avtaler får institusjonene først når nok av artiklene er åpent tilgjengelig til at de kan sette krav i forhold til hva de trenger tilgang til. Kostnader ved åpen publisering Retningslinje 5: Offentlige forskningsfinansierende institusjoner skal bidra til å dekke kostnader til åpen publisering. Private og ideelle organisasjoner som finansierer forskning oppfordres til det samme. UiB støtter forslaget om at forskere ikke selv må dekke kostander til åpen publisering og at det etableres finansieringsordninger for å dekke denne avgiften. Finansiering av åpen tilgang må være på plass for alle forskere før nasjonale retningslinjer implementeres. Creative Commons-lisenser Det mangler et vesentlig punkt i retningslinjene, og det er krav om bruk av Creative Commons (CC)-lisens på artikler som publiseres åpent (gull og hybrid). Dette ligger ikke i mandatet til arbeidsgruppen, og det er uklart hvorfor et så viktig punkt er blitt utelatt fra gruppens arbeid. CC-lisenser er et viktig verktøy for å oppnå den grad av åpen tilgang som er beskrevet i BBB-deklarasjonene. 2 Åpen lisensiering av vitenskapelige artikler er noe som stadig flere forskningsfinansierende institusjoner og land krever, og flere av dem krever den lisenes som tillater størst mulig grad av videre-bruk (CC-BY). Dette er også den lisensen som tilbys av de fleste åpne tidsskrift. Erfaring tilsier at dersom de som finansierer forskning krever CC-BY vil de også bli tilbudt denne lisensen av utgivere. Når forsoningsaktører i andre land nå i stor grad krever åpne lisenser, bør Norge gjøre det samme. Hybridpublisering Anbefalingen om åpen publisering i punkt 1 gjelder, så vidt vi har forstått, publisering i åpne tidsskrift (gull) og ikke hybridpublisering, selv om dette ikke helt klart fremkommer av retningslinjen. Åpen publisering i hybridtidsskrifter kan enten skje ved betaling av en forfatteravgift, eller ved at det inngås avtale med utgiver om frikjøp (slik det legges opp til i retningslinje 5). Selv om det sies at det ikke er ønskelig å støtte publisering i hybridtidsskrifter økonomisk gjennom forfatterbetaling, må det likevel tas høyde for at mange forskere publiserer åpent i denne typen tidsskrift med støtte fra andre kilder. Slik vi leser retningslinjene anbefaler arbeidsgruppen et system for å frikjøpe artikler med åpen tilgang i abonnementstidsskrift, men oppfordrer ikke forskere til å velge åpen publisering i disse tidsskriftene. Faglig sett er det en uheldig praksis at forlagene som regel ikke tillater tilgjengeliggjøring i åpent vitenarkiv av den endelige publiserte versjonen av det vitenskapelige arbeidet. Dette reduserer anvendeligheten av den versjonen av arbeidet som er åpent tilgjengelig for andre forskere. Denne ulempen inntreffer ikke ved hybridpublisering. Gjennomgående har de ledende abonnementsbaserte tidsskriftene ordninger for frikjøp av artikler med åpen tilgang, enten gjennom avtaler med utgivere eller forfatterbetaling. Dette er ønskelig å tilrettelegge for 2 Budapest-, Bethesda- og Berlindeklarasjonen for åpen tilgang til forskning.

side 5 av 8 åpen publisering i abonnementsbaserte tidsskrift for å unngå at norsk forskning publiseres i kanaler som ikke gir tilstrekkelig gjennomslag internasjonalt. Ulike publiseringskanaler Mandatet til gruppen har vært å komme med retningslinjer og tiltak for åpen tilgang til vitenskapelige artikler. Ved dette viser rapporten liten bevissthet om at det finnes andre, mer relevante publiseringskanaler enn tidsskriftartikler innenfor mange fagmiljø. I DBHs publiseringsstatistikk opereres det med tre kanalkategorier: periodikaartikler, antologiartikler og monografier. I perioden 2013 til 2015 var cirka 1/3 av publiseringspoengene fra Det humanistiske fakultet ved UiB fordelte i antologiartikler og monografier. 3 I tillegg vil et betydelig antall periodikaartikler i humanistiske fag ikke være publisert i tidsskrifter i snever forstand, men i antologier/artikkelsamlinger publisert som bøker i serier. Nasjonale retningslinjer for åpen tilgang må etter hvert også ta stilling til krav og insentiver for annet type forskningsmateriale. Det er viktig å påpeke at problematikken omkring åpen tilgang ikke vil være den samme for bøker (antologier/artikkelsamlinger og monografier) som for tidsskrifter. Ideelt sett bør vitenskapelige bøker bli like åpent tilgjengelige som tidsskrifter, men veien dit er utvilsomt lenger og vil kreve andre retningslinjer og tiltak. Del 2. Tiltak og forutsetninger For at nasjonale retningslinjer skal få strategisk gjennomslag mener UiB at det er viktig at tiltak knyttes opp til en eller flere av retningslinjene i rapporten. De fleste av tiltakene gjør dette, men dette gjelder ikke alle. Det blir dermed uklart hva disse «løse» tiltakene er tenkt å iverksette og dermed oppnå. Insentiver for å velge åpen publisering Arbeidsgruppen anbefaler at fagrådene gir prioritet til kanaler med åpen tilgang på nivå 2 dersom de har valg mellom flere kanaler av omtrent samme kvalitet. Moderat kvotering av åpne kanaler på nivå 2 er et tiltak som kan ha virkning på andel artikler med åpen tilgang på sikt, men det tar ofte tid for ett nytt tidsskrift å bygge seg opp til å bli ett av de mest relevante innenfor et fag, og åpne tidsskrift er ofte nye tidsskrift. Det vil derfor være fagavhengig i hvilken grad det finnes gode, etablerte åpne tidsskrift som er aktuelle for nivå 2. Hvis det skal kvoteres åpne tidsskrift på nivå 2 i tellekantsystemet må det derfor ikke herske tvil om at disse er underlagt de samme strenge kvalitetsvurderingene som gjelder for tradisjonelle tidsskrift. De nasjonale fagrådene må spille en nøkkelrolle i å identifisere og informere om gode åpne publiseringskanaler innen sine fagområder. UiB støtter ikke forslaget om etablering av en egen faktor for åpen publisering i publiseringsindikatoren. Det å publisere i et tidsskrift med åpen tilgang er ikke i seg selv et kvalitetsstempel. Det forskningspolitiske målet om å øke publiseringen i åpne tidsskrift bør heller følges opp med et fokus på å tilrettelegge slik at forskerne har en reell mulighet til å velge kvalitativt gode åpne publiseringskanaler. En faktor for åpen publisering i publiseringsindikatoren kan ha en positiv virkning på åpen publisering innenfor fagmiljø der det finnens relevante åpne tidsskrift, men vil kunne slå uheldig ut i forhold til fagmiljø som i mindre grad publiseres åpent og har egnede kanaler for dette. Tall fra UiB de siste årene viser at det er en ujevn fordeling mellom fakultetene når det gjelder publisering av åpne artikler. 4 Om det innføres en faktor for åpen publisering vil dette 3 Hentet fra høringsinnspill fra Det humanistiske fakultet, UiB. 4 Susanne Mikki & Marta Zygmuntowska (2016), Vitenskapelig publisering ved Universitetet i Bergen, Publiseringstatistikk 2005-2015. Universitetsbiblioteket i Bergen, s. 17.

side 6 av 8 innebære en ytterligere vridning av publiseringsindikatoren i humaniora og samfunnsvitenskapenes disfavør. Finansiering av åpen tilgang UiB vil påpeke at en av fordelene ved et sentralt administrert publiseringsfond, slik som det i dag er etablert ved mange UHR-institusjoner, er at det foregår en kvalitetssjekk av publikasjonene. UiB mener det er viktig å opprettholde et system der kvalitet på tidsskrift, åpne lisenser og andre kriterier sjekkes før støtte til åpen publisering innvilges. De norske tidsskrift innen humaniora og samfunnsvitenskap med støtte fra Norges forskningsråd skal gå over til åpen tilgang fra 2017. Et forslag til økonomisk modell for disse tidsskriftene er å etablere et nasjonalt konsortium. Det er avgjørende at det etableres en bærekraftig økonomisk modell, som utformes slik at den dekker utgifter for forfattere uten institusjonstilknytning og for innhold som ikke er vitenskapelige artikler, og som fører til at kvaliteten på tidsskriftene opprettholdes. Kostandene ved en konsortiemodell må heller ikke bli dyrere enn det som institusjonene i dag betaler for abonnementer. Deponering i vitenarkiv lokalt og nasjonalt Som et tiltak for deponering foreslår arbeidsgruppen at det etableres et felles nasjonalt vitenarkiv. Ved UiB ivaretas denne funksjonen allerede av det åpne vitenarkivet, Bergen Open Research Archive (BORA). Institusjonelle vitenarkiv, som BORA, er etablert, ikke bare for åpen tilgjengeliggjøring av artikler, men også for tilgjengeliggjøring av doktorgradsavhandlinger, masteroppgaver og annet vitenskapelig materiale fra institusjonene. Institusjonene kan ha behov for ulik funksjonalitet i arkivene for å enkelt muliggjøre integrasjon med andre systemer, for eksempel læringsplattform. Et nasjonalt arkiv for deponering vil kunne løse problemet med at artikler rettighetsklareres flere ganger, men samtidig kan man se for seg at det etableres en kontrollfunksjon i CRIStin eller i arkivene som gjør at dette ikke skjer. Nasjonal statistikk og rapportering bør kunne hentes ut gjennom høsting fra de lokale vitenarkivene til CRIStin. Så lenge det ikke finnes en avtale med utgivere om automatisk deponering av artikler i vitenarkiv vil det skje en rettighets- og versjonsklarering av hver artikkel før den eventuelt kan tilgjengeliggjøres åpent. Det er etablert kompetanse i rettighetsklarering ved institusjonene, og denne typen brukerstøtte bør fortsatt være tilgjengelig der forskerne arbeider. Bedre funksjonalitet for deponering UiB mener at det er helt avgjørende at CRIStin utvikler bedre funksjonalitet for deponering av forskningspublikasjoner, men at det ikke bør være slik at CRIStin skal være eneste innleveringspunkt til åpne vitenarkiv. Selv om det kan oppfattes som brukervennlig kun å registrere og tilgjengeliggjøre artikler gjennom ett system, er det ikke nødvendigvis slik. I realiteten blir artikler gjort åpent tilgjengelig gjennom en rekke forskjellige kanaler, for eksempel ved at de publiseres åpent eller ved at artiklene deponeres av forskere i et faglig eller institusjonelt åpent vitenarkiv. Ved tilgjengeliggjøring av artikkelbaserte avhandlinger blir gjerne tidlige versjoner av artikler allerede tilgjengelig i de åpne vitenarkivene, lenge før de blir registret i CRIStin. Det oppleves som unødig at forskere skal deponere artikler som allerede er åpent tilgjengelige. Det bør være mulig for CRIStin-systemet å identifisere eller innhente fulltekstdokumenter gjennom bruk av Digital Object Identifier (doi) og metadata til tidsskriftsartiklene, eller lenke til arkivene. Et system for deponering og tilgjengeliggjøring av artikler må være enkelt og innebære minst mulig ansvar på enkeltforskere. Samtidig er det slik at godkjenning av deponerte artikler for tilgjengeliggjøring i et åpent vitenarkiv er noe som forfatter må gjøre selv fordi det kun er hun

side 7 av 8 eller han kan godkjenne kontrakt for tilgjengeliggjøring. Det er dermed ikke slik at deponering er arbeid som administrativt ansatte ved institusjonene kan gjøre for sine forskere. Et problem med CRIStin-systemet er at artikkelmetadata først blir importert etter publisering, og ofte kan det ta lang tid, helt opp til rapporteringsfristen, før data blir importert. Vi mener derfor det må være høyeste prioritert hos CRIStin å importere data fortløpende. Hvis artikler skal deponeres senest ved publiseringstidspunktet, vil det være unødig dobbeltarbeid å be forsker registrere data manuelt. UiB støtter at det arbeides for automatisk deponering av artikler for å spare forskere og forskningsinstitusjoner for merarbeid. Automatisk deponering er noe som bør forhandles frem med alle utgivere, og bør gjelde, ikke bare for artikler som publiseres i åpne tidsskrift, men også for åpne artikler i hybridtidsskrift og artikler der utgiver tillater tilgjengeliggjøring av en versjon i åpne arkiv. Ett av de mest vellykkede eksemplene på åpen tilgjengeliggjøring er avtalene NiH og Wellcome Trust har med utgivere om automatisk deponering av versjoner av artikler i PubMed-arkivene. Dette er vellykket nettopp fordi forskeren ikke gjør denne jobben selv. CRIStin og institusjonene bør arbeide for at man inngår tilsvarende avtaler med utgivere, nasjonalt eller internasjonalt. Styrking av register over godkjente kanaler og forlag UiB mener det er viktig å arbeide for å sikre åpne tidsskrift av høy kvalitet. Våre forskere mottar mengder av e-post fra useriøse utgivere av åpne tidsskrift, og det er avgjørende at systemer for kvalitetssikring av publiseringskanaler styrkes for å sikre at forskere ikke publisere i disse tidsskriftene. NSDs arbeid med utsiling av useriøse utgivere og etablere en «hviteliste» over åpne tidsskrift er avgjørende for å opprettholde legitimiteten til seriøse forlag. Vi mener at det også er viktig arbeid å styrke samarbeidet med DOAJ og Sherpa/RoMEO, og eventuelle andre kilder som NSD henter data til kanalregisteret fra, eller leverer data til. Dette er verktøy for identifisering av åpne tidsskrift og tidsskrifts egenarkiveringspolicy, som er helt avgjørende for arbeid med og kvalitetssikring av åpen tilgang til forskningspublikasjoner i Norge og internasjonalt. Styrking av samarbeid om avtaler med internasjonale forlag UiB stiller spørsmål om forskningsledere ved institusjonene bør involveres seg i forhandlingsprosessen. Det er heller slik at bibliotekdirektørene, med mandat fra forskningsledelse, som må delta i forhandlingene på vegne av institusjonene. UiB mener det er avgjørende at man inngår internasjonale avtaler der dette er mulig. Det må etableres klare betingelser knyttet til avtaler som inngås med utgivere om åpen tilgang. For at vi skal lykkes må det videreutvikles samarbeid nasjonalt og på tvers av landegrenser. Flere norske forskningsinstitusjoner har signert OA2020-deklarasjonen. For å nå målene om endring av publiseringsmodell fra abonnement til åpen tilgang som er det nødvendig at norske nasjonale retningslinjer og tiltak i større grad samkjøres med det veikartet for åpen tilgang som er skissert av OA2020. Arbeidsgruppen skriver at global solidaritet er viktig i arbeidet med åpen tilgang. I rapporten fokuseres det på gevinsten som åpen tilgang vil gi for lesere rundt omkring i verden. Samtidig er det viktig å ikke medvirke til ett nytt publiseringssystem som utestenger forskere fra lavinntektsland ved at kostnadene for å publisere blir urimelig høye.

side 8 av 8 Utarbeiding av indikatorer og statistikk Overvåkning av åpne forskningspublikasjoner vil kreve merking av publikasjonene som åpne i CRIStin og lenking til siterings- og brukstall i betalingstjenester (WoS eller Scopus). For å måle en effekt av åpen publisering må det, slik som foreslått av Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet, etableres en nasjonal infrastruktur for bibliometri. Dette initiativet bør derfor følges opp. Endring av kriterier for evaluering av forskning Forslag om endring av evalueringskriterier av forskning er et viktig tiltak for å fremme åpen tilgang. Dagens evalueringssystem kan sies å direkte motarbeide publisering i åpne kanaler. UiB er enig i at idealet bør være at man i større grad vurderer forskerens resultater og forfatterskap uavhengig av publiseringskanal. Siden dette tiltaket ikke knyttet opp til en retningslinje fremstår det likevel som mindre forpliktende enn flere av de andre tiltakene. Bevisstgjøring og informasjon UiB mener at institusjonell politikk i størst mulig grad må samsvare med den nasjonale for størst mulig gjennomslag og for at forskere skal kunne forholde seg til like krav og tiltak uansett institusjonstilhørighet. Det er ikke hensiktsmessig at det opprettes egne institusjonelle retningslinjer for deponering, embargo og åpne lisenser. Ved UiB er allerede opplæring i åpen tilgang en del av ph.d.-programmet ved flere fakultet og vi mener det er viktig å styrke dette tilbudet. Vennlig hilsen Anne Lise Fimreite Prorektor Kjell Bernstrøm universitetsdirektør Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ingen håndskrevne signaturer.