~-----------------------

NORD-ØSTERDAL TINGRETT ~----------------------- Avsagt: 01.03.2011 i Nord-Østerdal tingrett, Tynset Saksnr.: Dommer: 1 0-090003TVI-NOST Dommerfullmektig med alm. fullmakt Thomas Urdal Johnsen Saken gjelder: Gruppesøksmål om gyldigheten av vedtak om utskriving av eiendomsskatt i Folldal kommune for 201 O Tove Rønning mfl. Advokat Knut Arne Holthe mot Folldal kommune Advokat Caroline Lund Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM Saken gjelder gyldigheten av Folldal! kommunestyrets vedtak av l O. desember 2009 om utskrivning av eiendomsskatt i Folldal kommune for skatteåret 2010. Framstilling av saken I 1989 innførte Folldal kommune eiendomskatt på verk og bruk i kommunen. Skattesatsen ble fastsatt til 2 %o i 1989, og den ble økt hvert år frem til den i 1992 lå på 7 %o. Etter 1992 og frem til 2009 har Folldal kommune skrevet ut eiendomsskatt på kun verk og bruk med en skattesats på 7 promille. Riktignok har eiendomskatten noen år blitt benevnt eiendomsavgift i kommunestyres vedtak, men det er ikke bestridt at det har vært skrevet ut skatt i henhold til lov om eigedornskatt til komrnunane (eskl.). Ved lovendring i 2006, ble eskl. 4 endret slik at det fra og med skatteåret 2007 ble adgang for kommunene til å skrive ut eiendomsskatt for faste eiendommer i hele kommunen. Som følge av denne lovendringen, besluttet Folldal kommunestyre den 13.12.2007 å utvide eiendornskatten for skatteåret 2008 til å omfatte også andre eiendommer i kommunen enn verk og bruk. Det viste seg imidlertid at det var nødvendig med betydelig forberedelser og forarbeider før en slik utvidelse av eiendomsskatten kunne iverksettes, og utvidelsen av eiendomskatten ble utsatt til skatteåret 201 O. Folldall kommune satt ned en egen politisk nemd som arbeidet med blant annet vedtekter og retningslinjer for takseringsarbeidet. Den 12.03.2009 vedtok kommunestyret vedtekter for eiendomsskatt i Folldall kommune (skattetakstvedtekter) som innholder regler for taksering samt saksbehandling ved klage på verdsettelsen av den enkelte eiendom (overtakst). Det følger av skattetakstvedtektene at kommunestyret har valgt en ordning med "en sakkyndig nemd og en sakkyndig ankenemd til å verdsette eiendommer i Folldal! kommune på bakgrunn av forslag fra engasjerte besiktigelsesmenn", jfr. vedtektenes 1-1. Videre følger det av vedtektenes 3-1 at "(D)et påligger lederen av den sakkyndige nemd, i samarbeid med eiendomskattekontoret å planlegge og lede arbeidet med taksering. " Den sakkyndige nemd, ankenemd samt administrasjonen i Folldal kommune utarbeidet i 2009-20 l O rammer og retningslinjer for enkelttaksering hvor det er gitt retningslinjer for taksering av eiendommer i kommunen for perioden 2010-2020. Den endelig utgaven av disse retningslinjene er datert 17. februar 2010. I forbindelse med utvidelsen av eiendom skatten for skatteåret 20 l O, foreslo rådmannen i sin innstilling følgende formulering av vedtaket: 1.2. Eiendomsskatten/or 2010 utskrives medfølgende satser: Verker og bruk: 7 %o Eiendommer: 2 %o -2-1 0-090003TVJ-NOST

Formuleringen av vedtaket ble imidlertid endret ved formannskapets behandling av saken den 26.11.2009. I tråd med formannskapets innstilling, fattet kommunestyret den l O. desember 2009 følgende budsjettvedtak: 1.2 l medhold av eiendomsskatteloven 3 og 4 utvides i 2010 eiendomsskatten til å gjelde hele kommunen. Eiendomskatten utskrives med følgende skattesatser: Næring, verker og bruk: 7 %o Bolig- og fritidseiendom: 3 %o Alle eiendommer omtakseres i forbindelse med innføringen av eiendomsskatt i hele kommunen. I kommunestyrets vedtak av samme dato, ble det besluttet at følgende eiendommer/bygninger skulle fritas for eiendomskatt etter eskl. 7: l henhold til Lov om eigedomsskatt til kommunane fritar kommunestyret følgende eiendommer/bygninger for eiendomsskatt i 2010: _]_gj_;_ I henhold til vedlagte liste fristas følgende eiendommer for eiendomsskatt for året 2010: Eiendommer som tilhører lag og foreninger som idrettslag, bedriftsidrettslag, skyttarlag, Røde Kors, turforeningen etc. Bygdahuslgrendahus, bedehus etc. Fjellstyrets hytter og buer i jjellet som er åpne for alle. Stiftelsen Folldal Gruver sine eiendommer Fylkeskommunale veier. il.l21;_ Bygninger i Folldal kommune som er fredet i henhold til kulturminnelovens 4 og 15. Det vises til vedlagte liste over bygninger som er fredet. Bygninger som eventuelt blir fredet i løpet av 2010, kanførstfritasfor eiendomsskatt i 2011. f2.fj.. Ingen bygninger fritas. f1.j!l Ingen. Den 10. mars 2010 påklaget advokat Holthe, på vegne av Tove Rønningen, utskrivningen av eiendomskatt på Rønningens næringseiendom i Folldal. Klagen gjelder kommunestyres vedtak om utskrivning av 7 %o eiendomskatt på næringseiendommer. I klagen anføres det at vedtaket mangler hjemmel i eskl. 13 første ledd for å fastsette en eiendomsskatt på 7 %o på næringseiendom samt at hele vedtaket av l O. desember 2009 mangler nødvendig - 3-1 0-090003TVI-NOST

hjemmel i lov og dermed er ugyldig. Etter det som ble opplyst under hovedforhandlingen, skal også andre medlemmer av gruppesøksmålet ha påklaget kommunestyrets vedtak med samme begrunnelse. Rønningens klage ble behandlet og besvart administrasjonen i Folldal kommune i brev av 25. april 201 O. Her viser kommunen til at "(h)envendelsene dreier seg om en klage på skattesatsen som kommunestyret har valgt for 2010. Skattesatsen vedtas av kommunestyret i forbindelse med budsjettvedtaket, og er ikke gjenstand for klage. Ut fra dette legges ikke Deres henvendelse framfor sakkyndig nemd og/eller sakkyndig ankenemd, men besvares av administrasjonen. " I svarbrevet henviser kommunen til et vedlagt notat hvor det redegjøres for kommunestyrets budsjettvedtak av l O. desember 2009 om utvidelse av eiendomskatten samt skattesatsene, og hvor det opplyses at kommunestyres vedtak ikke er gjenstand for klage med unntak for lovlighetskontroll etter kommuneloven 59. Advokat Holthe tok, på vegne av Rønning og 16 andre personer, ut stevning for Nord Østerdal tingrett med påstand om at Folldal kommunes vedtak om utskrivning av 7 %o eiendomsskatt for "næring" i Folldal kommunes er ugyldig. Stevningen med krav om gruppesøksmål innkom tingretten den 4. juni 201 O. Folldal kommune, ved advokat Caroline Lund, inn ga tilsvar den 23. august 20 l O. I prosesskriv av 2. september 2009 endret saksøkerne påstanden slik at den gjaldt gyldigheten av Folldal kommunes vedtak om utskrivning av eiendomsskatt for 2010. Søksmålet ble godkjent som gruppesøksmål etter tvisteloven 35-6 ved rettens kjennelse av 24. september 201 O og frist for registrering som gruppemedlem ble satt til 6. november 20 l O. Tove Rønning ble oppnevnt som grupperepresentant. Etter utløpet av påmeldingsfristen, var det registrert 22 gruppemedlemmer. Fullstendig liste over gruppemedlemmene er inntatt til sist i dommen. Hovedforhandling ble holdt over to dager fra 31. januar 2011 i kommunestyresalen på Tynset. Det ble ført slike dokumentbevis og vitner som fremgår av rettsboken. Saksøkerens påstandsgrunnlag Saksøkerne gj ør gjeldende at kommunestyrets vedtak av l O. desember 2009 om utskrivning av eiendomsskatt for 201 O er i strid med likhetsgrunnsetningen og legalitetsprinsippet i norsk skatterett og dermed ugyldig. Det anføres at vedtaket av l O. desember 2009 er begrenset til å skrive ut eiendomsskatt på noen utvalgte eiendomskategorier og ikke for alle eiendommene i kommunen. Eiendommer som faller utenom de fire opplistede kategoriene; Næring, verk og bruk, fritidseiendommer og boligeiendommer, er ikke underlagt beskatning. Det anføres at en slik beskatning av kun et selektivt utvalg av eiendommer er ulovlig og følgelig ugyldig fordi et slikt vedtak bryter både med eiendomsskattelovens system og fordi et slikt vedtak - 4-1 0-090003TVI-NOST

er klart i strid med likhetsprinsippet. Det er videre uklarhet i kommunestyrets vedtak hvorvidt den alminnelig eiendomsskattesatsen i kommunen er 7 o/oo eller 3 %o. Det gjøres gjeldende at kommunestyrets vedtak om å differensiere skattesatsene er ulovlig vedtatt. Det er videre en feil at Folldal kommunes rammer og retningslinjer for enkelttaksering ikke ble vedtatt av kommunestyret. Slike kommunale retningslinjer skal vedtas av kommunestyret etter eskl. l O. Saksøkerne anfører videre at Folldal kommune ved taksering og utskrivning av eiendomsskatt for 20 l O har fritatt en lang rekke eiendommer uten nødvendig rettslig grunnlag og at denne fremgangsmåten har ført til en vilkårlig og svært ulik behandling mellom eiendommene innenfor grensen for eiendomsskatten. Det anføres at flere eiendommer som ikke er fritatt for beskatning etter eiendomskatteloven 5 og 7, likevel ikke har blitt underlagt beskatning. Det vises til en liste på 337 eiendommer som ikke skal ha blitt underlagt beskatning. Det anføres at det ikke er hjemmel for å frita disse eiendommene. Flere av eiendommene er taksert til en verdi på kr. O, men det bestrides at noen slik lovlig taksering har funnet sted. Kommunen kan ikke ha anvendt riktig takseringsprinsipp når så mange eiendommer er taksert til kr. O. Kommunens retningslinjer for enkelttaksering er i strid med verdsettelsesprinsippene i byskatteloven 4 og 5. Retningslinjene inneholder også et generelt fritak for bygninger under 15 kvm, noe som er i strid med eskl. 7 da slike fritak må besluttes av kommunestyret. Det anføres at feil takseringsprinsipper er lagt til grunn i kommunens retningslinjer for enkelttaksering, noe som må føre at kommunestyres vedtak av l O. desember 2009 kjennes ugyldig. Vedtaket om utvidelse av eiendomsskatt i kommunen må ses i sammenheng med takseringspraksis og utskrivningen av eiendomsskatt. Budsjettvedtaket av l O. desember 2009 kan således ikke tolkes løsrevet fra den etterfølgende taksering og utskrivningen av eiendom skatt for de enkelte eiendommene i kommunen. Det bestrides at ovennevnte utskrivningsfeil kan rettes i medhold av eiendomsskatteloven 16 og 17. Det anføres at utskrivningen av eiendomskatt i Folldal kommune medfører en faktisk og reell forskjellsbehandling mellom innbyggerne innenfor det samme skatteområdet som det ikke er adgang til og som bryter med likhetsprinsippet. Det gjøres også gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil ved kommunens behandling av saksøkernes klager på vedtaket av l O. desember 2009. Det vises til at klagene ikke er underlagt realitetsbehandling, men kun er blitt avvist. Klagene skulle vært underlagt klagebehandling etter eskl. 33, jf. byskatteloven 4 og 5, og skulle således vært behandlet av den sakkyndig nemd og sakkyndig ankenemd. Det anføres at avvisningen av klagene utgjør en saksbehandlingsfeil som må antas å ha virket inn på vedtakets innhold. Det gjøres gjeldende at saksbehandlingsfeilen må føre til at kommunestyrets vedtak av l O. desember 2009 må kjennes ugyldig. Under enhver omstendighet må saksbehandlingsfeilen få betydning i forhold til sakskostnadsspørsmålet. - 5-1 0-090003TVI-NOST

Saksøkerne nedla følgende påstand: Prinsipalt: l. Folldal kommunes vedtak om utskrivning av eiendomsskatt i Folldal kommune av l O. l 2.2009 er ugyldig. Subsidiært: 2. Folldal kommunes vedtak om utskrivning av eiendomsskatt i Folldal kommune av 10.12.2009 er ugyldig for medlemmene av gruppesøksmålet. I begge tilfeller: 3. Folldal kommune dømmes til å betale saksomkostninger til Tove Rønning som grupperepresentant. Saksøktes påstandsgrunnlag Folldal kommune gjør gjeldende at Folldal kommunestyrets vedtak av 1 O. desember 2009 er gyldig. Det er gjøres gjeldende at vedtaket ikke lider av innholdsmangler som kan medføre ugyldighet. Kommunen viser til at vedtaket er hjemlet i eiendomsskatteloven 3, slik loven lød etter lovendringen som trådte i kraft l. januar 2007. Vedtaket innfører eiendomskatt i hele kommunen, jf. eiendomsskatteloven 3, med unntak av eiendommer som er fritatt etter eskl. 5 eller 7. Den alminnelige skattesatsen i kommunen er 7 %o, jf. eskl. l 1 og l 3. Den alminnelige satsen for eiendomsskatt i Folldal kommune har vært 7 %o siden 1992. Kommunen har ikke gjort noen endring i den alminnelig skattesatsen ved vedtaket av l O. desember 2009. Det er for øvrig ikke adgang til å sette skattesatsen for verk og bruk lavere enn den alminnelige skattesatsen, noe kommunen heller ikke har gjort. Næringseiendommer er beskattet i tråd med denne alminnelige skattesatsen i kommunen. Det er gjøres gjeldende at kommunestyres vedtak heller ikke lider av tilblivelsesmangler som kan medføre ugyldighet. Det foreligger verken saksbehandlingsfeil eller kompetansemangel ved vedtagelsen av kommunestyrets vedtak den l O. desember 2009. Det foreligger ikke noen usaklig forskjellsbehandling da alle eiendomskategorier som ikke er særskilt unntatt er blitt beskattet. Klagene som gjelder vedtaket er behandlet av rett klageorgan. Det gjøres gjeldende at en eventuell saksbehandlingsfeil under enhver omstendighet ikke har virket inn på vedtakets innhold. -6-1 0-090003TVI-NOST

Etter kommunens syn er takseringen og utskrivningen i tråd med bestemmelsene i eigedomsskattelova samt alminnelig forvaltningsrettslige saksbehandlingsregler. Det anføres at eventuelle feil ved takseringen og utskrivningen av eiendomsskatt av enkelt eiendommer, ikke har noen betydning for gyldigheten av kommunestyres vedtak. Kommunen gjør gjeldende at de eiendommene som ikke er beskattet er fritatt etter eiendomskatteloven 5 og 7. Under enhver omstendighet gjør Folldall kommune gjeldende at det er adgang til å unnta fra beskatning ubebygd eiendom også i tilfeller der eiendomsskatt er innført i hele kommunen. Det er vanlig praksis i kommunene at eiendommer med svært lave verdi unntas beskatning. Dersom retten skulle komme til at kommunestyrets vedtak av l O. desember 2009 må vurderes i sammenheng med takseringen og utskrivningsvedtakene, gjør kommunen gjeldende at en eller flere feil ved takseringen eller utskrivningen ikke vil ha innflytelse på gyldigheten av kommunestyrets vedtak. Saksøkte nedla følgende påstand: l. Folldall kommune frifinnes. 2. Folldal kommune tilkjennes sakens kostnader. Rettens vurdering Retten skal ta stilling til om kommunestyrets vedtak av l O. desember 2009 om å skrive ut eiendomskatt i Folldal kommune, er ugyldig som følge av brudd på legalitetsprinsippet, likhetsgrunnsetningen, eller som følge av saksbehandlingsfeil. Retten finner det hensiktsmessig å innledningsvis gi en kort redegjørelse for eigedomsskattelovas system hva gjelder ulike vedtak, vedtakskompetanse og vedtaksorgan. Kommunestyret er etter eigedomsskattelova tillagt kompetansen til å fatte vedtak om innføring av eiendomsskatt, innføring av fritak, fastsette skattesatser og bunnfradrag, jf. eskl. 2, 3, 7, 1 O, Il og 12. Forvaltningsloven gjelder ikke for saker etter eigedomsskattelova, jf. eskl. 31. Dette er imidlertid vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall personer, og er således ikke enkeltvedtak. Siden eskl. 8, 9 og 18-22 ikke har trådt i kraft, er kompetansen til å fatte vedtak om verdsettelsen (taksering) og behandling av klager på takst (takseringsvedtak) lagt til enten en takstnemd/overtakstnemd eller en sakkyndig nemd/sakkyndig ankenemd, jf. eskl. 33, jf. byskatteloven 4-5. Folldal kommune har i sine skattetakstvedtekter valgt ordningen med sakkyndig nemd, og det er denne nemda som fatter takseringsvedtak. Dette er enkeltvedtak som gjelder eieren av den enkelte eiendom som takseres, og eieren kan - 7-1 0-090003TVI-NOST

påklage takseringsvedtaket til den sakkyndige ankenemd etter reglene byskatteloven, jf. eskl. 33. Det er videre eiendomsskattekontoret som iht. eskl. kapittel 5 skriver ut eiendomsskatt til de enkelte grunneierne og foretar rettinger etter 16 og 17. Dette er også enkeltvedtak som er rettet mot eier av den enkelte eiendom det skrives ut eiendomskatt på. Det må skilles mellom vedtak fattet av kommunestyret og vedtak knyttet til hver enkelt eiendom i forbindelse med fastsetting av eiendomsskattetakst og utskrivning av skatt på den enkelte eiendom. I inneværende sak er det kun kommunestyrets vedtak av 10. desember 2009 som er tatt inn for domstolsprøving, og retten prøver ikke de enkelte takseringsvedtak eller utskrivningsvedtak som gjelder saksøkernes enkelte eiendommer. Retten skal i det følgende ta stilling til om kommunestyrets vedtak av l 0.12.2009 mangler hjemmel i eigendomsskattelova, er i strid med likhetsgrunnsetningen (herunder betydningen av eventuelle feil ved takseringspraksis eller ved enkelte utskrivningsvedtak) samt om det foreligger saksbehandlingsfeil som kan føre til at vedtaket må kjennes ugyldig. Ad anførselen om at vedtaket mangler hjemmel i lov Eigedomsskattelova 3 På vedtakstidspunktet ga eigedomsskattelova 3 hjemmel til kommunestyret for å "skrive ut eigedomsskatt på faste eigedommer i heile kommunen". På visse vilkår kunne kommunestyret velge kun å skrive ut eiendomsskatt på et klart avgrenset område i kommunen eller på verk og bruk. Det er "heile kommunen" som er det aktuelle alternativet i denne saken. Retten bemerker at eigedomsskattelova 3 ble endret i 20 l O slik at det først fra og med skatteåret 2011 var hjemmel for blant annet kun å beskatte verk og bruk og annen næringseiendommer i kommunen, jf. dagens 3 bokstav d). Spørsmålet er om vedtaket av 1 O. desember 2009 innfører eiendomsskatt for hele kommunen eller kun for noen eiendomskategorier som anført av saksøkerne. I vedtakets første og siste setning er det spesifikt nevnt at eiendomskatten gjelder "for hele kommunen". Det følger av første setning i vedtaket at "(i) medhold av eiendomsskatteloven 3 og 4 utvides i 2010 eiendomsskatten til å gjelde hele kommunen." I siste setning er det inntatt at: "Alle eiendommer omtakseres i forbindelse med innføringen av eiendomsskatt i hele kommunen. " - 8-1 0-090003TVI-NOST

Det er således klare holdepunkter i ordlyden for at vedtaket gjelder innføring av eiendomskatt for hele kommunen. Etter rettens oppfatning, viser også forhistorien og forarbeidene til vedtaket- vedtaket av 2007, rådmannens innstilling og formannskapets behandling av saken i 2009 - at formålet var å innføre eiendomskatt i hele kommunen. Basert på bevisføringen under hovedforhandlingen, finner retten det også sannsynliggjort at kommunen har taksert faste eiendommer i hele kommunen med sikte på beskatning, uavhengig av om eiendommene faller innenfor eller utenfor begrepene næring, verker og bruk, bolig- eller fritidseiendommer. Saksøkerne har anført at flere eiendommer ikke har blitt skattelagt fordi de er taksert til null. Uavhengig av om det er blitt skrevet ut eiendomsskatt på disse eiendommene, finner retten det sannsynliggjort at eiendommer i hele kommunen er blitt taksert med sikte på utskrivning av eiendomsskatt i samsvar med budsjettvedtaket. Hvorvidt takseringspraksis eller utskrivningsvedtakene er feil eller i strid med likhetsgrunnsetningen, kommer retten nærmere tilbake til. Retten har etter dette funnet at vedtaket, i tråd med hjemmelen i eskl. 3, innfører eiendomsskatt i hele kommunen. Eigedomsskattelova l O og 11 Etter eskl. l O, skal kommunestyret hvert år i forbindelse med budsjettbehandlingen fastsette hvilke satser og regler som skal brukes ved utskrivning av eiendomsskatt for det kommende året. Når det gjelder kravet i 1 O om skattesatser, fastsetter vedtaket to ulike skattesatser for fire nærmere angitte eiendomskategorier. Saksøkerne har anført at det er uklarheter om vedtaket fastsetter en alminnelig skattesats på 7 %o eller 3 %o. Retten er enig med saksøkerne i at det ikke klart fremkommer av vedtaket hva den alminnelige skattesatsen i kommunen er. Det forhold at vedtaket kun angir skattesatsen for fire nærmere angitte eiendomskategorier, uten at det klart angis hva som er den alminnelige eiendomsskattesatsen i kommunen, er uheldig, men kan ikke i seg selv føre til at vedtaket må kjennes ugyldig som stridene mot loven. Det avgjørende for legalitetskontrollen må være om vedtaket skriver ut eiendomsskatt i hele kommunene og med skattesatser som er i samsvar med loven, og ikke om vedtaket er uheldig eller uklart formulert ift. hva som er den alminnelige skattesatsen. Det er på det rene at den alminnelige skattesatsen i kommunen har vært 7 %o siden 1992, gjeldende kun for verk og bruk. Ved kommunestyres utvidelse av eiendomskatten til å omfatte hele kommunen for skatteåret 20 l O, finner retten ikke holdepunkter for å anta at kommunestyret dermed også endret den alminnelige skattesatsen. Riktignok er satsen satt til 3 %o for bolig- og fritidseiendommer, men det kan ikke utledes fra dette at kommunestyret hadde til hensikt å redusere den alminnelige skattesatsen fra 7 til 3 %o. Vedtaket må, etter rettens oppfatning, tolkes slik at kommunestyret viderefører den - 9-1 0-090003TVI-NOST

alminnelige skattesatsen på 7 %o og at det er fastsatt en redusert sats på 3 o/oo for kun boligog hytteeiendommer. Også den etterfølgende utskrivningen av eiendomskatt på eiendommer i kommunen viser at det er blitt lagt til grunn en alminnelig skattesats på 7 %o. Basert på det som fremkom i bevisføringen under hovedforhandlingen, kan det imidlertid ikke utelukkes at det ved enkelte utskrivningsvedtak er blitt gjort feil ved at eiendommer som ikke er bolig- eller hytteeiendommer har blitt ilagt den reduserte skattesatsen på 3 %o. Men eventuelle slike feil i forbindelse med de enkelte utskrivningsvedtak foretatt av eiendomskattekontoret, kan etter rettens oppfatning ikke føre til at kommunestyrets budsjettvedtaket må tolkes annerledes. Det er ikke i strid med eskl. 11 at kommunen velger å benytte samme skattesats på 7 %o, som har vært benyttet for verk og bruk siden 1992, også for de eiendommene som kommer til som følge av at eiendomskatten utvides til å omfatte hele kommunen. Retten viser her til Ot.prp.nr. 77 (2005-2006) punkt 14.4.4.3 og av administrative avgjørelse vises det til Finansdepartementets brev til Stortinget av 13. mai 2008 (Rytman). Når det gjelder kravet i eskl. 1 O om at kommunestyret skal fastsette hvilke regler som skal brukes ved utskrivning av eiendomskatt, reiser det spørsmål om kravet omfatter både overordnede regler som skattetakstvedtekter og mer detaljerte regler som retningslinjer ved enkelttaksering. Det er ubestridt at skattetakstvedtekter må vedtas av kommunestyret etter eskl. 10, noe som også er gjort ved Folldal kommunestyres vedtak av 12. mars 2009. Det er ikke anført at det skulle foreligge noen feil eller mangler ved skattetakstvedtektene som er vedtatt av kommunestyret. Derimot anfører saksøkerne at også retningslinjene for enkelttaksering skulle vært vedtatt av kommunestyret. Retten er ikke enige i dette. Saksøkte har for øvrig fremlagt retningslinjer for taksering fra 23 andre kommuner hvor det fremgår at også disse kommuners retningslinjer er blitt utarbeidet og vedtatt av enten den sakkyndige nemd/ankenemd eller takstnemd/overtakstnemd. Etter rettens oppfatning må eskl. l O forstås slik at bestemmelsen kun oppstiller krav om at kommunestyret skal fastsette de overordnede regler, som skattetakstvedtekter, og ikke at kommunestyret plikter å vedta også mer detaljerte retningslinjer for enkelttaksering av eiendommer. Retten finner derfor ikke at det er i strid med eigedomsskattelova at disse retningslinjene for enkelttaksering ikke ble vedtatt av kommunestyret i Folldal. Etter dette har retten kommet til at kommunestyrets vedtak av 12. desember 2009 om eiendomskatt for skatteåret 20 l O har hjemmel i ekskl. l O og 11. Eigedomsskattelova 12 Saksøkerne anfører at kommunestyrets vedtak om å differensiere skattesatsene er ulovlig. Etter eigedomsskattelova 12 kan kommunene fastsette ulike skattesatser for bestemte bygninger/eiendommer. Kommunen anfører at eskl. 12 a) og b) gir hjemmel for en slik differensiering av skattesatsene som følger av kommunestyrets vedtak. Hjemmelen er - 10-1 0-090003TVI-NOST

imidlertid ikke tatt inn i vedtaket, og retten kommer tilbake til betydningen av dette. Først ser retten på hvorvidt 12 a) og b) gir hjemmel til en slik differensiering av skattesatsene. Etter eskl. 12 bokstav a, kan det fastsettes en annen skattesats for "bustaddelen i eigedomar med sjølvstendig bustaddeler". Når det gjelder hva som ligger i begrepet selvstendig boenhet, ble det i Ot.prp.nr. 12 (1992-93) side 6 - i forbindelse med innføringen av bunnfradrag i eskl. 11 annet ledd- angitt visse kriterier som burde tillegges vekt ved vurderingen av hva som ligger i begrepet selvstendig boenhet. Etter at departementet poengterte at avgrensningen av hva som er å anse som en boenhet i stor grad må bero på skjønn, uttalte departementet følgende: "For å sikre en rimelig enhetlig praksis fra kommune til kommune er det likevel påkrevet å angi visse kriterier som bør tillegges vekt ved vurderingen. Det vil for det første være grunn til å legge vekt på om vedkommende bygningsareal er godkjent til varig opphold. Videre kan det legges vekt på om arealet har egen utgang til ytre rom, eksempelvis trappoppgang. Det må også legges betydelig vekt på om arealet har eget kjøkken. Det kan imidlertid forekomme at noe som bør ses som flere boenheter har felles kjøkken. Et annet viktig moment er om det foreligger eget bad og wc. Det er likevel fortsatt mange leiligheter i eldre bygårder medfelles bad og wc, utenfor leilighetene, og også slike leiligheter må kunne kvalifisere som egne boenheter. " På side 7 i proposisjonen er følgende uttalt om fritidseiendommer: "For fritidseiendommer gjør enkelte særlige hensyn seg gjeldende. Det innebærer betydelige administrative problemer å skille ut fritidseiendommer fra den øvrige eiendomsmassen. Departementet finner det hensiktsmessig å inkludere fritidsboliger i ordningen med bunnfradrag. " Retten bemerker at det likelydende begrepet "sjølvstendige bustaddeler" i eskl. 12 a) må tolkes på samme som måte som etter eskl. 11. Av administrative avgjørelser viser retten til at Finansdepartementets i en prinsipputtalelse/tolkning av 26.04.2007 uttalte følgende når det gjaldt spørsmålet om fritidsboliger var omfattet av eskl. 12 a), se spørsmål 3: "Når det gjelder eventuell differensiert sats etter eigedomsskattelova 12 bokstav a), legger departementet på tilsvarende måte til grunn at en eventuell differensiert skattesats for "bustad delen i eigedommer med sjølvstendige bustaddeler" også vil omfatte fhtidsboliger dersom de oppfyller kravet til å være "sjølvstendige bustaddeler ". Departementet legger imidlertid til grunn at satsen ikke kan differensieres mellom fast bolig og fritidsbolig". På denne bakgrunn synes det klart at bygninger som oppfyller kravet til selvstendig boenhet omfattes av bestemmelsen i eskl. I 2 a) uavhengig av om bygningen benyttes til bolighus eller fritidsbolig. Det kan følgelig tenkes vanskelig grensedragninger når det - 11-1 0-090003TVI-NOST

gjelder begrepet selvstendig boenhet, men i denne sammenheng er det tilstrekkelig å fastslå at eskl. I 2 a) gir hjemmel for å sette en lavere skattesats for både bolig- og fritidsbygninger. Det må legges til grunn at eskl. I 2 a) gir hjemmel for en slik differensiering av skattesatsen som fastsatt i vedtaket hva gjelder bygninger som brukes som bolighus og fritidsboliger. Vedtaket går imidlertid ut på at hele bolig- og fritidseiendommer skal beskattes med en sats på 3 o/oo, det vil si at det også er fastsatt en redusert skattesats på grunneiendommen/tomten til bolighuset eller fritidsboligen og ikke bare på selve bygningen. Når det gjelder grunneiendom/tomt, gir eskl. I2 b) hjemmel for en slik redusert skattesats. Det følger av eskl. 12 bokstav b ), at det kan fastsettes en annen skattesats for "(g)runneigedomar som det står hus på, og huslause grunneigedommer". Etter dette har retten kommet til at eskl. 12 gir kommunestyret hjemmel for å fastsette en skattesats på 3 o/oo for bolig- og fritidsbygninger med tilhørende grunneiendom. Vedtaket av har imidlertid ingen henvisning til lovhjemmelen for en slik fastsettelse av redusert skattesats for bolig- og fritidseiendom. Forvaltningsloven kommer som tidligere nevnt ikke direkte til anvendelse ved saker etter eigedomsskattelova. Det må imidlertid anses å følge av alminnelige forvaltningsrett at vedtaket skal vise til hvilken lovbestemmelsen den er fattet i medhold av. Retten har ovenfor konkludert med eskl. 12 a) og b) gir hjemmel for en slik differensiering av skattesatsen, og finner også at kommunestyret mente å treffe vedtaket om redusert skattesats i medhold av disse bestemmelsene. Manglene henvisning til hjemmelen i vedtaket må antas å skyldes "slurvefeil" fra kommunestyres side, og feilen må dermed anses som en saksbehandlingsfeil, jf. Eckhoff/Smith (9. utgave 2009) side 486. Retten finner det klart at denne feilen ikke kan ha virket inn på innholdet, og feilen kan derfor ikke medføre at vedtaket kjennes ugyldig. Retten har etter dette kommet til at kommunestyrets vedtak av l O. desember 2009 har hjemmel lov. Ad anførselen om brudd på likhetsgrunnsetning, feil ved takseringspraksis og enkelt utskrivninger Siden retten har kommet til at vedtaket ikke er i strid med loven, finner retten heller ikke at vedtaket strider mot likhetsgrunnsetningen. Vedtaket som retten prøver her - kommunestyrets vedtak av l O. desember 2009 om utskrivning av eiendomskatt for skatteåret 201 O- innebærer således ingen usaklig forskjellsbehandling i strid med likhetsgrunnsetningen. Vedtaket innfører eiendomsskatt i hele kommunen, og den reduserte skattesats på 3 o/oo er fastsatt i samsvar med loven og gjelder for samtlige boligog fritidseiendommer i kommunen. - 12-1 0-090003TVI-NOST

Retten er ikke enig med saksøkerne i at eventuelle feil eller usaklig forskjellshandling ved den sakkyndig nemds takseringspraksis, herunder i retningslinjene for enkelttaksering, eller eiendomskattekontorets utskrivningsvedtak for enkelte eiendommer i kommunen, har betydning for gyldigheten av kommunestyrets vedtak. Taksering og utskrivning av eiendomsskatt for de enkelte eiendommer er enkeltvedtak, og er således inneværende sak uvedkommen. Hvis den enkelte skatteyter mener at det foreligger feil eller usaklige forskjellsbehandling ved hans skattevedtak, kan han påklage enkeltvedtaket. Det er etter dette ikke nødvendig for retten å ta stilling til hvorvidt det foreligger feil eller usaklig forskjellsbehandling ved kommunens retningslinjer for enkelttaksering eller ved takseringsvedtak eller utskivningsvedtak knyttet til enkelt eiendommer. Retten tar heller ikke stilling til om det eventuelt foreligger feil eller usaklig forskjellsbehandling ved rettelser foretatt av eiendomskattekontoret i medhold av eskl. 16 og 17. Ad saksbehandlingen Saksøkerne gjør her gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at deres klage på kommunestyrets vedtak av l O. desember 2009 ble avvist av kommunen uten at klagen ble behandlet av den sakkyndige nemd og ankenemd etter reglene i byskatteloven 4 og 5, jf. eskl. 33. Når det gjelder saksbehandling og klage i forbindelse med eiendomskatt må det også her skilles mellom de to ulike typer vedtak som nevnt innledningsvis. Den ene typen vedtak knytter seg til kommunestyrets vedtak om å innføre eiendomsskatt, skattesatser, skattetakstvedtekter mv. Den andre typen vedtak er vedtak knyttet til hver enkelt eiendom, dvs. fastsetting av eiendomsskattetakst og utskrivning av skatt på den enkelte eiendommen. Det er ubestridt at klagen gjelder kommunestyrets vedtak av l O. desember 2009 om utskrivning av eiendomsskatt for skatteåret 20 l O, og ikke klage på vedtak knyttet til taksering eller utskrivning av skatt på den enkeltes eiendom. Det fremgår av eskl. 33 annet ledd at det er fastsetting av grunnlaget for eiendomsskatten for den enkelte eiendom (verdsettelsen), samt klage over slik fastsetting, som reguleres av byskatteloven 4 og 5. Det er derfor kun klage over vedtak knyttet til taksering (verdsettelsen) av den enkelte eiendom som følger reglene i byskatteloven. Dette er i tråd med Finansdepartementets uttalelse av 5. januar 2007 (UFIN-2007-3a). Retten finner ikke å kunne gi saksøkerne medhold i at klagen på kommunestyrets vedtak skulle ha vært behandlet av den sakkyndige nemd, evt. sakkyndige ankemnemd, etter reglene i byskatteloven. - 13-1 0-090003TVI-N OST

Spørsmålet blir om kommunen hadde plikt til å realitetsbehandle klagene på kommunestyrets vedtak og hvilke klageregler som i så fall kommer til anvendelse. Det er på det rene at klagene ikke er fremsatt av tre eller flere medlemmer av kommunestyret slik at reglene i kommuneloven 59 om lovlighetskontroll ikke kommer til anvendelse her. Forvaltningsloven kommer som nevnt tidligere ikke direkte til anvendelse på saker om eiendomsskatt, jf eskl. 31. Finansdepartementet har i høringsnotat av 15. november 2011, om forslag om nye saksbehandlingsregler i eigedomsskattelova, uttalt følgende om gjeldende rett hva gjelder klage på kommunestyrets vedtak: "Kommunestyrets beslutning om å skrive ut eiendomsskatt ogfastsettelsen av hvilket område utskrivingen skal gjelde for (eigedomsskattelova 2 og 3), er vedtak under fritt skjønn. Det samme gjelder avgjørelse om fritak for visse eiendommer (eigedomsskattelova 7), avgjørelse om skattesatser og bunnfradrag (eigedomsskattelova 11) og avgjørelser om ulike skattesatser for visse eiendommer (eigedomsskattelova 12). For disse vedtakstypene gjelder reglene om lovlighetskontroll etter mindretallsklage i kommuneloven 59. Ordningen innebærer at tre eller flere av kommunestyrets medlemmer kan bringe avgjørelsen inn for departementet (delegert ti/fylkesmannen) til prøvelse av om avgjørelsen er lovlig. Fylkesmannen kan ikke overprøve det som ligger innenfor kommunens frie skjønn å bestemme. Hvis fylkesmannen kommer til at avgjørelsen er ulovlig, skal avgjørelsen oppheves som ugyldig. Fylkesmannen kan altså ikke fatte nytt vedtak. Siden forvaltningsloven ikke gjelder for saksbehandlingen etter eigedomsskattelova kan ikke private parter påklage kommunestyrets vedtak. " (rettens understrekning) Som det fremgår av ovennevnte uttalelse, er finansdepartementet av den klare oppfatning at private parter etter gjeldende rett ikke har rett til å påklage kommunestyrets vedtak. Retten er enige denne forståelse av eigedomsskattelova. Da saksøkerne ikke hadde rett til å påklage kommunestyrets vedtak, var det heller ingen saksbehandlingsfeil at kommunen avviste klagene. Retten finner dermed at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil ved kommunens behandling av disse klagene. Retten har etter dette kommet til at Folldal kommune frifinnes. Sakskostnader Folldal kommune har vunnet saken, og har da etter hovedregelen krav på erstatning hos motparten for sine sakskostnader, jr. tvisteloven 20-2. Retten finner ikke at noen av unntaksbestemmelsene bør komme til anvendelse. - 14-1 0-090003TVI-NOST

Advokat Lund har innlevert sakskostnadsoppgave på totalt kroner 190.615,60, hvorav kr. 159.150 utgjør salær. Motparten har ikke fremsatt noen innvendinger mot sakskostnadsoppgaven og retten finner ikke at salæret overstiger det som må anses som nødvendig sett i forhold til sakens omfang. Retten legger sakskostnadsoppgaven til grunn. Grupperepresentant Tove Rønningen er formelt ansvarlig for sakskostnadene og dømmes til å betale sakskostnader til Folldal kommune med kr. 190.615,60, jf. tvisteloven 35-1 2. Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er sakens omfang og kompleksitet samt generell arbeidsbyrde i den aktuelle periode. - 15-1 0-090003TVI-NOST

SLUTNING l. Folldal kommune frifinnes. 2. Tove Rønningen dømmes til å betale Folldal kommunes sakskostnader med 159.150 - etthundreogfemtinitusenogetthundreogfemti- kroner innen to uker etter dommens forkynnelse. ****** Fullstendig partsliste: Tove Rønning, Folldal Dagligvare AS, GunleifDahlen, Mona Åsen, Trygve Kristian Andersen, Lars Dunderud, Ola Peder Dalløkken, Grete Dalløkken Dundrud, Trond Brandsnes, Kjell Helge Øien, Jorunn Rønning, Jens Ricard Hammer, Åshil, Slettan, Ingvald Rudolf Dalen, Torbjørn Furuhovde, Bjørn Dahl en, Per Ivar Stenhaug, Arild Messelt, Hilde Bekken Tuvan, Per Øyvind Israelsen, Roar Rønning, Viggo Hegerstrøm. Retten hevet '"-\\"'e.'> \) )~l --... Thomas Urdal Johnsen ~ ~ 1.= 4. s. Hrsi slc.d l ' Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges. - 16-1 0-090003TVI-NOST

Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er en måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke- uavhengig av verdien av ankegjenstanden - nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. l ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: ankedomstolen navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger hvilken avgjørelse som ankes om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil de bevisene som vil bli ført grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten. - 17-1 0-090003TVI-NOST

Anke ti/lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. - Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg. - 18-1 0-090003TVI-NOST