MAGASIN. Rettigheter i praksis. Juridisk rådgivning for kvinner. Stiftet 1974. Årgang 2010 Nr. 1

Juridisk rådgivning for kvinner. Stiftet 1974 Årgang 2010 Nr. 1 MAGASIN Rettigheter i praksis

Redaksjonen: Line Johanna L. Hanøy Monica Norum Eva Kristine Sogn Layout: Ida Kristine Gismervik Forsidefoto: Line Johanna L. Hanøy Bidragsytere: Gunhild Vehusheia Ida Thorsrud Magnhild Folkvord Camilla Elvevoll Tina Storsletten Nordstrøm Silje Marie Finsæther Kristin Sannes Hansen Ingrid Hovda Storaas Stian Lie-Eriksen RIM-gruppa på JURK Lilly Elvekrok Agerup Silje Borgen Linn Guste-Pedersen Kontakt Redaksjonen: jurk.magasin@gmail.com INNHOLD: S. 4-5 Daglig leder orienterer: Feiring og kamp! S. 6-9 Myndighetsmisbruk? S.10-13 S.14-17 S.18-19 Eit betre liv med sekstimarsdag? Håndheving av likelønnsprisippet Midtsidemannen S. 20-21 Informasjonssvikt frå Politiet si side? S. 22-25 Rettighetsinformasjon til innvandrerkvinner om diskrimineringsvernet rettspolitisk prosjekt på JURK 2010 S. 26-29 Oppsøkende rettshjelp gir resultater på landsbygda i Tanzania. S. 30-33 Solidaritet og brobygging i et rettighetsperspektiv S. 34-35 Reisebrev fra St. Petersburg

Feiring og Kamp Gunhild Vehusheia er daglig leder i JURK. Hun ble uteksaminert fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo året 2004, med spesialoppgaven: Den juridiske konstruksjon av den gode mor. 2010 er et viktig år for alle som arbeider med kvinners rettigheter visste du det? Vi har mye å feire, blant annet: 100 årsjubileum for kvinnedagen 35 år siden p-pillen kom 30 års jubileum for ratifisering av Kvinnekonvensjonen 15 år siden Beijing konferansen (red. anm.: FNs fjerde kvinnekonferanse som fokuserte på å skape et globalt rammeverk for å sikre likestilling mellom kvinner og menn) 10 år siden kvinners rettigheter under og etter konflikt ble vedtatt At det er utnevnt en ny spesialrådgiver i FN som arbeider med temaet seksuali sert vold i væpna konflikter Vi skal og bør feire alle jubiléene og enda viktigere; bruke de som inspirasjon til videre innsats! For selv om noen av oss har det bra og opplever oss som rimelig likestilte og med reelle valgmuligheter, så er det ingen selvfølge. (Og mange av oss som trodde at likestilling var en selvfølge møter oss selv i døra når vi har levd noen år til, for eksempel hvis vi blir gravide og får barn enten i dialog med arbeidsgiver eller med mannen vår..). Uavhengig av graviditet og barn; Norge - for ikke å snakke om verden er fremdeles urettferdig. På JURK har vi sett en stor økning i saker det siste året. Vi erfarer at kjønn, av flere grunner, fremdeles er et tema i mange av sakene våre. Statistisk sett lever mange kvinner et annerledes liv enn menn fremdeles, og såkalte nøytrale rettsregler kan slå skjevt ut. På noen områder har det slett ikke skjedd noen forbedring i praksis og det er stort sett kvinner som utsettes for handlingene (f.eks vold i nære relasjoner). Vi opplever også at nye utfordringer møter nye grupper av kvinner. Kvinner med minoritetsbakgrunn som kommer til Norge er en gruppe som øker. De har både behov for rettighetsinformasjon og reell hjelp til ulike juridiske spørsmål. Dette nummeret av JURKmagasin viser både at mangfoldet av kvinneliv i Norge anno 2010 er stort og at vi på JURK behandler mange og ulike saker. Magasinet gir et lite glimt av noen av utfordringene kvinner møter i dag, enten det er i møte med det vanskelig tilgjengelige Norge, eller det handler om kvinner som trenger hjelp til å få det de har krav på i forhold til regelverket. Utfordringen i Norge er annerledes enn utfordringene i andre deler av verden. På JURK ser vi blant annet disse spesielle utfordringene for kvinner: Mange kvinner i ufrivillig deltid Problematikk rundt graviditet og arbeid Vold i nære relasjoner som er et stort problem som finnes i alle samfunnsklasser Kvinners litt naive (?) holdninger til økonomisk selvstendighet, ikke minst i forbindelse med samboerskap Minoritetskvinners spesielle utfordring er: Mange minoritetskvinner arbeider uten kontrakt, og blir dårlig lønnet. De opplever også mye diskriminer ing på andre områder enn bare i arbeidslivet. Arbeidsledighet blant minoritetskvinner er høy, og sannsynligvis er det mange som heller ikke registrerer seg. Minoritetskvinner mangler ofte grunnleggende rettigheter og informasjon om grunnleggende rettigheter. De er utsatt for både kjønnsog etnisk diskriminering. Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) arbeider hver dag, og på ulike måter for å bidra til et samfunn fritt for diskriminering. Vi er ikke i mål før alle kvinner opplever at reell likestilling praktiseres. Det er enkeltkvinner det handler om det må vi aldri glemme i den globale kampen for likestiling og like reelle rettigheter. Med dette gir jeg deg følgende utfordring; bli med på både fering og debatt og la 2010 bli et år for revitalisering av likestillingkampen! MAGASIN 4 5

MYNDIGHETSTMISBRUK? Kontoret for voldsoffererstatning har begynt med en praksis som innebærer at søknader om voldsoffererstatning blir avslått på bakgrunn av Kontorets innfortolkning av en aktivitetsplikt/foreldelsesregler i voldsofferforskriftens rimelighetsvurdering. JURK mener denne praksisen må betegnes som myndighetsmisbruk, noe som gir grunnlag for at domstolene skal kunne overprøve slike vedtak. Artikkelen er skrevet av Ida Thorsrud. Hun har fullført 2. avdeling ved Universitetet i Oslo, og arbeider i vold- og fengselsgruppen på JURK året 2009/2010. Hun er også ansatt som vitenskapelig assistent ved Senter for menneskerettigheter. Foto: Arkivfoto fra Kontoret for voldsoffererstatning Innfortolkning av en aktivitetsplikt/ foreldelsesregler i voldsofferforskriften. JURK ble i begynnelsen av 2010 kontaktet av en klient som hadde fått avslag på sin søknad om voldsoffererstatning. Avslaget var begrunnet med at forholdet det ble søkt om erstatning for var formue- og strafferettslig foreldet. Kontoret la videre til grunn at vår klient hadde en aktivitetsplikt i forhold til å søke om erstatning, slik at hun burde ha søkt om voldsoffererstatning på et tidligere tidspunkt. Vår klient søkte om voldsoffererstatning for seksuelle overgrep voldt av en omsorgsperson over en lengre periode da hun var under 12 år. Det straffbare forholdet skjedde etter 1976, og dermed var det voldsofferforskriftens regler som kom til anvendelse i saken. Begrunnelsen til Kontoret var fattet på et grunnlag vi aldri tidligere hadde sett, og vi undersøkte dermed saken nærmere. Etter samtaler med bistandsadvokat, Kontoret og Statens sivilrettsforvaltning, viste det seg at dette er en forholdsvis ny praksis Kontoret har begynt med. Praksisen innebærer at Kontoret innfortolker en aktivitetsplikt/foreldelsesregler i rimelighetsvurderingen i voldsofferforskriften 1, som blir benyttet som selvstendig avslagsgrunnlag. Manglende hjemmel Voldsofferforskriften inneholder ingen hjemmel for en aktivitetsplikt/ foreldelsesregler. Dette tyder på at lovgiver bevisst har valgt ikke å innta en slik bestemmelse, noe som etter JURKs vurdering er et signal om at dette heller ikke skal innfortolkes. Hvis lovgiver hadde ment å gjøre gjeldende foreldelse i forskriften, ville dette kommet klart til utrykk i lov og forarbeider. Det at foreldelsesregler er gjort gjeldende i voldsoffererstatningsloven, og ikke i forskriften, er en bevisst handling fra lovgivers side som rettsanvendere må ta i betraktning ved tolkning av forskriften. 1 Dette støttes også av øvrig lovgivning. Foreldelsesloven 9 nr 2 slår fast at det ikke skal gjøres gjeldende en foreldelsesregel på 20 år i saker som gjelder overgrep mot barn under 18 år. I forarbeidene til foreldelsesloven begrunner Justisdepartementet bestemmelsen med at barn utsatt for overgrep ofte ikke vil merke skadevirkningene fra overgrepet før i voksen alder. 2 Videre blir det understreket at lovgiver ønsker å gi et bedre vern mot foreldelse når det gjelder skader påført skadelidte som barn. 3 Dette viser at lovgiver ikke har ønsket å gjøre gjeldende foreldelsesfrister i denne type saker. Kontoret for voldsoffererstatning hjemler avslaget i rimelighetsvurderingen etter voldsofferforskriften 1. Forarbeidene slår fast at avslag ikke skal hjemles i rimelighetsvurderingen alene. Dersom dette blir gjort, har lovgiver uttalt at det som utgangspunkt må betegnes som usaklig forskjellsbehandling, eller annen myndighetsmisbruk. Domstolene kan på denne bakgrunn kjenne forvaltningsvedtaket ugyldig. 4 Kontoret for voldsoffererstatning har også begrunnet avslaget med at det forhold det søkes voldsoffererstatning for er formue- og strafferettslig foreldet, med henvisning til nemndsavgjørelse ENV-2005-1866. Denne avgjørelsen nevner ikke at det formue- eller strafferettslige foreldelsesforholdet som et moment i rimelighetsvurderingen. Imidlertid blir det nevnt at en langvarig passivitet kan tas med i rimelighetsvurderingen i 1. Dette støttes også av kongelig resolusjon av 12.03.76. Dette innebærer imidlertid ikke at langvarig passivitet alltid skal trekkes inn som et moment, men at det kan bli aktuelt etter en konkret vurdering. Uansett gis det ikke uttrykk for at langvarig passivitet kan være et avslagsgrunnlag i seg selv. På bakgrunn av denne vurderingen er det ikke hjemmel for å gjøre gjeldende en aktivitetsplikt/foreldelsregler. Tvert i mot kan det argumenteres for at en tolkning av relevante rettskilder trekker i retning av at Kontoret for voldsoffererstatning sin innfortolkning er å betrakte som myndighetsmisbruk. En konkret vurdering i hver enkelt sak Selv om det foreligger hjemmel for å avslå en søknad om voldsoffererstatning på bakgrunn av en aktivitetsplikt/foreldelsesregler, vil ikke det si at dette automatisk skal gjelde alle saker. For at en eventuell foreldelsesfrist skal begynne å løpe, er det en forutsetning at den skadelidte har eller burde hatt kunnskap om skaden og den ansvarlige. 5 Kunnskap om skaden innebærer kunnskap om den medisinske skaden, årsakssammenheng og det økonomiske tapet. Dette går frem av omfattende rettspraksis. 6 I forarbeidene til foreldelsesloven, Ot. prp. nr. 38 (2003-2004) som nevnt over, slås det fast at i saker som gjelder overgrep mot barn, vil det ta lang tid før skaden slår ut. jf. blant annet rettspraksis. Kunnskap om den medisinske skaden Det fremgår av Rt. 1992 s. 64 (P-pilledom II) at en aktivitetsplikt ikke 6 7

utløses dersom skadelidte har manglet nødvendig innsikt i problemene, og har vært for psykisk svak til å ivareta sine interesser. I denne saken var skadelidte forhindret i å ivareta sine interesser i en erstatningsak på grunn av en psykisk blokkering. Det ble vist til at den psykiske blokkeringen var en konsekvens av den skaden som var grunnlaget for erstatningskravet. Dette prinsippet ble igjen lagt til grunn i LG-2004-85335, hvor lagmannsretten kom frem til at et erstatningskrav ikke var foreldet da skadelidte hadde utviklet posttraumatisk stressyndrom som en følge av den påførte skaden. Dommene viser at det i overgrepssaker til en viss grad er rimelig å vektlegge omstendighetene ved den skadelidtes subjektive opplevelse av situasjonen. Videre må det legges til grunn at den medisinske begrunnelsen vil være relevant i de tilfellene hvor den traumatiske hendelsen er enevirkende eller samvirkende årsak til at man utvikler en psykisk eller fysisk lidelse. 7 Dersom et barn opplever ulike traumatiske hendelser øker risikoen for at barnet utvikler posttraumatisk stressyndrom (PTSD). Hvorvidt man utvikler denne lidelsen avhenger av flere faktorer. Imidlertid viser flere undersøkelser at det er et betydelig antall barn som utvikler denne lidelsen etter å ha opplevd en eller flere traumatiske hendelser. 8 PTSD er en psykisk lidelse. Den oppstår som en forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse i livet eller situasjon (av kort eller lang varighet) av usedvanlig truende eller katastrofal art, som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste. Typiske trekk omfatter episoder der traumet blir gjenopplevd gang på gang i påtrengende minner («flashbacks»), drømmer eller mareritt, med en vedvarende fornemmelse av «nummenhet» og følelsesmessig avflating, distansering fra andre mennesker, ingen respons på omgivelsene, anhedoni og unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet. 9 Beskrivelsen av PTSD viser at sykdommen innebærer en fortrenging av alt som har med den traumatiske hendelsen å gjøre. Sykdommens natur gjør at en person som har opplevd et overgrep som har ført til PTSD, ikke vil være i stand til å bringe opp minnene og bearbeide hendelsen, noe som er helt nødvendig for å få kunnskap om skadens omfang og for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe. 10 Dissosiasjon er et element i PTSD og er en beskrivelse av en tilstand som representerer en fremmedgjøring av individets forhold til verden og seg selv. Begrepet betegner en prosess og en forsvarsmekanisme. Ved å dissosiere kan individet beskytte seg fra å bli ødelagt av uhåndterlige og ekstremt smertefulle (psykiske og fysiske) opplevelser. I stedet for at man lagrer et minne i sin helhet med alle dets ingredienser (syns-og hørselsinntrykk, lukt, kroppssansing, tanke, følelse, handling, mening), splittes det opp i fragmenter som lagres atskilt fra hverandre. Slik slipper individet å forholde seg til helheten i sine opplevelser. 11 Dette viser at personer som lider av PTSD i utgangspunktet vil være fraskåret fra å se skaden på et tidlig tidspunkt, noe som vil si at man i flertallet av tilfellene heller ikke vil ha anledning til å søke erstatning. Årsakssammenheng Nyere rettspraksis trekker i retning av at foreldelseskrav når det gjelder personskader vanskelig lar seg begrunne. 12 I vurderingen om når foreldelsesfrister begynner å løpe, har Høyesterett Fotnoter: 1 Eckhoff, Rettskildelære, side 47 2 Ot. prp. nr. 38 (2003-2004) punkt 6.1 3 Ot. prp. nr. 38 (2003-2004) punkt 6.3 4 Ot.prp. nr. 4 (2000-2001) punkt 5.2 5 Foreldelsesloven 9, Rt. 1996 s. 1134 og Rt. 1997 s. 1070 6 Rt. 1973 s. 409, Rt. 1992 s. 64, Rt. 1996 s. 1134, Rt. 1997 s. 1070, Rt. 1998 s. 587 og Rt. 2007 s. 1479 7 Lødrup, Erstatningsrett, side 254 om betingelseslæren 8 Seksuelle og fysiske overgrep mot barn og unge Kunnskapsstatus 2007 utgitt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, side 45 9 The International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD-10) 10 Foreldelsesloven 9 11 Seksuelle overgrep mot barn utvalgte temaer utgitt av Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, punkt 3.4 12 Rt. 2007 s. 1479, premiss 37 og Lov og Rett 1997, side 386 13 Rt. 1996 s. 1134 og Rt. 1997 s. 1070 14 Rt. 1996 s. 1134 15 Rt. 2007 s. 1479, premiss 37 16 Ot.prp. nr. 38 (2003-2004) 17 Brosjyren Statlig erstatning til voldsofre, side 9 18 Voldsoffererstatningsloven 11 for det første lagt til grunn at man må ha en oppfordring til å få et positivt utfall i saken. 13 En forutsetning for dette er at det foreligger tilstrekkelig bevismateriale, for eksempel i form av en spesialisterklæring. En spesialisterklæring vil ofte være et resultat av en behandlingsprosess. På bakgrunn av blant annet PTSDs natur, vil det være nærliggende å anta at denne prosessen tar lang tid. Spørsmålet blir videre på hvilket tidspunkt personer utsatt for overgrep som barn har tilstrekkelig kunnskap om årsakssammenhengen til å ha en oppfordring til å søke om voldsoffererstatning. Rettspraksis har i denne vurderingen lagt vekt på hvilken medisinsk dokumentasjon den skadelidte hadde, og hvorvidt denne gir grunnlag for å søke. 14 Det er videre lagt til grunn at foreldelsesreglene ikke kan begynne å løpe før den skadelidte har samlet tilstrekkelig bevismateriale. 15 Dette må etter JURKs vurdering ses i sammenheng med hvilket tidspunkt man har anledning til å fremskaffe en spesialisterklæring. Økonomiske tap Siden skadevirkningene i saker som omfatter overgrep mot barn ofte får utslag først når barnet har nådd voksen alder 16, må man på generelt grunnlag kunne anta at man heller ikke får oversikt over det fulle økonomiske tapet før i voksen alder. Rammer klienter Det virker uforståelig at Kontoret for voldsoffererstatning har begynt med denne praksisen på nåværende tidspunkt, da det ikke har kommet noen nye hensyn som tilsier at dette skal kunne gjøres. Det kan ikke være snakk om økonomiske hensyn da beløpsgrensene for erstatning etter forskriften er langt lavere enn det man kan få etter voldsoffererstatningsloven. Etter forskriften er maksimumsbeløpet for utbetalt voldsoffererstatning på kroner 200 000, 17 mens maksimumsbeløpet etter voldsoffererstatningsloven er på nesten kroner 3 000 000. 18Siden det her nærmest dreier seg om småbeløp, vil ikke økonomiske innsparingshensyn være aktuelle. Den nye praksisen til Kontoret rammer i tillegg mange av våre klienter som har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn. Det at en aktivitetsplikt/ foreldelsesregler blir praktisert vil være spesielt alvorlig for denne gruppen, da hjelpeapparatet på midten av 70-tallet ikke var godt nok utviklet til å gi barn utsatt for overgrep tilstrekkelig behandling. Skritt tatt JURK sendte en klage til Sivilombudsmannen på praksisen til Kontoret for voldsoffererstatning. I klagen be det bedt om at Sivilombudsmannen skulle ta stilling til hvorvidt Kontoret har hjemmel for praksisen, og om den kan betraktes som myndighetsmisbruk. Denne klagen ble avvist, da Sivilombudsmannen ikke kan gi generelle uttalelser. Erstatningsnemnda vil komme med en avgjørelse av spørsmålet i forbindelse med en klage på en konkret sak i løpet av våren 2010. 8 9

EIT BETRE LIV MED SEKSTIMARSDAG? Artikkelen er skriven av Magnhild Folkvord, som er journalist i Klassekampen og medforfattar av boka Sekstimarsdagen den neste store velferdsreforma? Foto: Kristin Sannes Hansen Kvifor er normalarbeidsdagen framleis 7,5 timar - 90 år etter at åttetimarsdagen vart lovfesta? Kva er høveleg lengd på arbeidsdagen, om ein skal få tid til alt det som høyrer med til eit godt liv, anten det er trening, kafebesøk, familieliv, tid til venner, politikk eller rett og slett berre litt betre tid? Den gongen kampen stod om å få normalarbeidsdagen redusert til åtte timar, var reknestykket enkelt for den mannlege arbeidaren: åtte timar arbeid, åtte timar kvile og åtte timar fritid skulle sikra eit mykje betre liv enn han hadde da arbeidsdagen var både ti timar og meir. 90 år etter at åttetimarsdagen vart lovfesta i Noreg (1918), er normalarbeidsdagen framleis 7,5 timar. Rett nok har vi fått meir ferie og kortare arbeidsveke, men det avgjerande for korleis kvardagane blir (og dei er det som kjent flest av), er den daglege arbeidstida. Dei fleste av oss treng framleis åtte timar søvn, men dei færraste opplever at dei har åtte timar fritid med dagens arbeidstid. Reisetid til og frå jobb og ungar som skal følgjast til og frå barnehage eller skole gjer sitt til at tidsklemma kan bli vond å leva med. Den gjennomsnittlege tida i lønna arbeid per hushald med to vaksne tilsvarer om lag ei og ei halv stilling. Og som kjent er det oftast kvinnene som går ned i stilling når tidsklemma klemmer til. Draumen om ein arbeidsdag som er meir til å leva med, er ikkje ny. Kravet om å korta normalarbeidsdagen ned til seks timar kom alt på 1920-talet, som eit tiltak for å dela på arbeid da arbeidsløysa var stor, og som eit spesielt krav frå gruvearbeidarar. På 1980-talet tok kvinnerørsla og kvinner i fagrørsla det fram att, no som eit kvinnekrav. Draumen om ein arbeidsdag som er meir til å leva med, er ikkje ny. Noreg er på Europa-toppen når det gjeld yrkesaktive kvinner, men også nesten på toppen når det gjeld deltid. Deltidsordningar gjer det lettare for ein del kvinner å vera i arbeid, men gjer ikkje kvinnene økonomisk sjølvstendige. Meir enn 40 prosent av dei yrkesaktive kvinnene arbeider deltid. Arbeidskraftundersøkinga (AKU) som Statistisk sentralbyrå gjennomfører, har vist at slett ikkje alle er like nøgde med arbeidstida si. AKU frå 2006-2007 viste at om lag 20 prosent av dei kvinnene i alderen 25-54 år som arbeidde deltid, gjerne ville hatt lengre arbeidstid. Det er mange 10 11

årsaker til deltidsarbeidet. Ein del kvinner vel det sjølve, og kan oppleva det som ei grei løysing. Som oftast er det ein føresetnad at det finst ein mann som kan arbeida både heiltid og overtid for å sikra familieøkonomien. Andre kvinner slit med brøkstillingar fordi det finst arbeidsgivarar som har funne ut at det er lønnsamt med deltidstilsette, til dømes innafor pleie- og omsorgsyrke. Kor mange av dei deltidsarbeiårsaker til deltidsarbeidet. Ein del kvinner vel det sjølve, og kan oppleva det som ei grei løysing. Som oftast er det ein føresetnad at det finst ein mann som kan arbeida både heiltid og overtid for å sikra familieøkonomien. Andre kvinner slit med brøkstillingar fordi det finst arbeidsgivarar som har funne ut at det er lønnsamt med deltidstilsette, til dømes innafor pleie- og omsorgsyrke. Kor mange av dei deltidsarbeidande som ville hatt full jobb dersom arbeidsdagen var seks timar om dagen, veit vi sjølvsagt ikkje. Det er likevel rimeleg å tru at ein vesentleg del av dei som i dag har deltidsstilling, ville valt full jobb. Før arbeidstidsforkortinga i 1987, som reduserte normalarbeidsdagen frå 8 til 7,5 timar, vart det gjort ei rekkje utgreiingar om ulike måtar å forkorta arbeidstida på. Dette kunne vera kortare dagleg arbeidstid, meir ferie eller lågare pensjonsalder. Særleg blant kvinner med barn var det stort fleirtal for dagleg forkorting. 1 Heller ikkje alle menn er nøgde med arbeidstida si. I undersøkinga Likestilling og livskvalitet 2007 2 vart det mellom anna spurt om kor mykje folk arbeidde. Kvar fjerde kvinne og kvar fjerde mann svarte at dei gjerne skulle arbeida mindre enn dei gjer. Vel 40 prosent av dei mennene som arbeider meir enn dei ønskjer, oppgir at dei gjer det fordi arbeidsplassen krev det. Men kvifor er det da så vanskeleg å få til ei forkorting av arbeidstida? Sia åttetimarsdagen vart innført, er produktiviteten femtendobla. Dette er kanskje aller mest målbart i industrien. Men det merkest i dei fleste yrke. I varehandelen kan ein kassamedarbeidar ekspedera mange gonger så mange kundar som ein ekspeditør i ein gammaldags landhandel. Med moderne kontorutstyr er også produktiviteten per tilsett som har skrivebordet som arbeidsplass, vesentleg auka i løpet av dei siste tiåra. Kva vil det seia å forkorta normalarbeidsdagen? Vil det seia at alle må vera på jobb dei same seks timane? Det gjer det sjølvsagt ikkje. Med dagens arbeidstidsordning er det også rom for ein viss fleksibilitet. I dei yrka der det trengst kvelds- og nattarbeid, er det eigne arbeidstidsavtalar. Nordsjøarbeidarane har sine avtalar. Der arbeidet er av ein slik art at det gir rom for det, er det mange som har fleksitid. Slik vil det framleis vera om vi får redusert normalarbeidsdagen til seks timar. Det tilsvarer 30 timar i veka. Mange vil sikkert ønskja å kunne organisera arbeidet sitt slik at dei kan ta ei langhelg innimellom. Sånt kan avtalast i lokale avtalar på den einskilde arbeidsplassen. Det avgjerande for dei som skal få eit stramt tidsskjema til å gå i hop kvar dag, er at seks timar per dag er det normale. Det må beint fram bli heilt normalt å ha ei arbeidstid som gjer det mogeleg å vera fullverdig arbeidstakar, ikkje berre for dei som er to til å dela på levering og henting av barn i barnehage, men også for dei som har eineomsorg for barn. Framleis er det flest kvinner som er i denne posisjonen, men dess fleire fedrar som vel å ta farsrolla på alvor, dess fleire menn må det også bli som ser at normalarbeidsdagen må kortast ned. No er det ikkje i alle yrke at normalarbeidsdagen blir tatt like bokstaveleg. Dette gjeld mellom anna ein del arbeidsplassar innafor finans- meklarog advokatyrke. I ein avisreportasje om arbeidsplassar der 14-16 timars arbeidsdagar ikkje er uvanleg, uttalte ein yngre meklar seg slik: Det handler om en machokultur. Du er svak hvis du trenger hvile, hvis du trenger Fotnoter: 1 NOU 1987: 9 A og 9 B 2 Holter, Svare og Egeland 2008 3 Dagens Næringsliv 19.05.2007 4 Marie Norberg i Holter, Svare og Egeland 2007 hjelp. Man higer etter å være blant de beste. Samtidig er det antakelig sånn at de aller beste får til en balansegang. 3 I den same artikkelen stiller Tor Birkeland, partnar i advokatfirmaet Simonsen, seg tvilande til om det er mulig å tilpasse finansnæringen til et tempo der man tar hensyn til folks søvnbehov. I eit arbeidsmiljø prega av slike haldningar vil det ikkje vera lett å argumentera for sekstimarsdagen. Sannsynlegvis vil det vera andre delar av arbeidslivet som kjem til å gå i spissen for den kampen. Men også for dei som arbeider i dei grenselause yrka, har den loveller avtalefesta normalarbeidsdagen noko å seia. Dersom normalarbeidsdagen blir redusert i andre yrke, er det rimeleg at alle skal få kortare arbeidstid. Det kan også vera grunn til å spørja kvifor så mange må ha grenselause arbeidsdagar. Kor mykje er heilt nødvendig overarbeid, og kor mykje heng saman med gammaldagse patriarkalske strukturar og idear? Advokatarbeid kan kanskje ha eit visst preg av sesongarbeid, med intense periodar knytt til rettssaker. Men den advokaten som alltid må ha 12-14 timars arbeidsdagar, har kanskje for mange saker? Etter at fedrekvota av fødselspermisjonen vart obligatorisk, har stadig fleire fedrar tatt sin del av permisjonen. Retten til å gjera det har vore der sia 1977, men den vart nesten ikkje brukt før ein del av permisjonen berre kunne takast av far. Interessa for ei meir aktiv farsrolle har blomstra, det er skrive bøker om temaet, og mengder av fedrar kan fortelja om kor fint det er å bli skikkeleg kjend med ungane frå dei er små. Dersom desse fedrane skal leva opp til rolla som nærverande far, må ein tru at mange av dei vil erfara at arbeidsdagen er for lang. Ungane krev ikkje mindre etter at foreldrepermisjonen er over. Tvert om, etter kvart som dei blir store nok til fotball, ballett, slalåmkurs og skolemusikk, blir det berre meir og meir som krev at foreldra stiller opp. Men det ser enno ut til at det tar si tid før menn på kollektiv basis kan gå ut og snakka høgt om at arbeidsdagen er for lang. Den svenske forskaren Marie Norberg meiner at menn enno ikkje ser at deira problem heng saman med at heile arbeidslivet framleis er organisert slik at det høver for menn utan familieansvar. Derfor prøver dei berre å finna individuelle løysingar, i samarbeid med nokre få andre menn på 4 arbeidsplassen, utan at det leier til ei kollektiv rørsle for å få til endring. Dersom Norberg har rett, kan det tyda på at kvinnene framleis både har hovudansvaret for å få tidspuslespelet i familien til å gå opp, og for å stilla dei samfunnsmessige krava som må stillast for å få til eit arbeidsliv som gir betre rom for både familieliv og anna liv. Hausten 2009 høyrde eg den britiske forfattaren Fay Weldon, ei dame på 78 år, samtala med forfattar Gerd Brantenberg på Litteraturhuset i Oslo om både liv og litteratur. Når dei kom inn på korleis folk lever liva sine no til dags, uttrykte Weldon stor uro over at lange arbeidsdagar gjer at ungane får lite tid i lag med foreldra og at det etter hennar smak vart for mykje tid i barnehage for dei minste ungane. Det mest interessante for temaet for denne artikkelen var at ho stilte spørsmålet om kvifor folk finn seg i at det er slik. Verda har endra seg så fort, den kan endra seg meir, sa Weldon, og la til at ho meinte mykje kunne bli betre om ein konsentrerte seg om å gjera det som er nødvendig. Kva om både kvinner og menn arbeidde fire timar om dagen? Eit betre paradis er mogeleg, sa ho. Kjelder: -Folkvord, M. og E. Wergeland 2008: Sekstimarsdagen den neste store velferdsreforma? -Holter, Ø.G., H. Svare og C. Egeland 2008: Likestilling og livskvalitet 2007. Oslo: Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning / Arbeidsforskningsinstituttet. -Norges offentlige utredninger. Arbeidstidsreformer. NOU 1987: 9A og 9 B. 12 13

HÅNDHEVING AV LIKELØNNSPRINSIPPET Artikkelen er skrevet av Camilla Elvevoll. Hun ble uteksaminert fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo høsten 2009 med masteroppgaven Håndheving av likestillingsloven 5. Hvordan anvendes bevisbyrderegelen i likestillingsloven 16 ved spørsmål om lønnsdiskriminering etter 5?. Hun arbeider nå som første konsulent ved Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø. Foto: Line Johanna L. Hanøy og Eva Kristine Sogn Til tross for at lovgiver har gitt arbeidstakere bestemmelser i likestillingsloven som skal fungere som effektive virkemidler i likelønnskampen, viser praksis fra håndhevingsorganene at tilnærmet ingen arbeidstakere har vunnet frem med påstand om brudd på likelønnsprinsippet. Dette oppleves som et paradoks, spesielt når arbeidstakere i andre europeiske land med rettsregler bygget opp på samme direktiv vinner frem i sine likelønnskamper. ganene har det enten ikke vært ulik avlønning av arbeidstakerne, eller så har lønnsdifferensieringen hatt et saklig formål. Det er lov å avlønne arbeidstakere forskjellig når det foreligger et legitimt formål bak ordningen. 2 I praksis har blant annet ulikheter i ansiennitet, jobbutførelse, kvaliteten på det utførte arbeid, utdanning, rekrutteringsproblemer, markedsverdi og erfaring blitt godtatt av håndhevingsorganene. 3 Desto større unntaksadgangen i forhold til likestillingsloven 5 er, desto vanskeligere vil det være for en arbeidstaker å vinne frem med påstand om urettmessig avlønning. I den relasjon er særlig spørsmålet om markedsverdi er en saklig grunn til lønnsdifferensiering interessant. Markedsverdi Markedsverdi vil være lønnen som fastsettes i arbeidsmarkedet på bakgrunn av yrkesgruppers tilbud og etterspørsel. Dette er gjerne det partene i tarifforhandlingene blir enige om. For at markedsverdi skal godtas som unntaksadgang må det utgjøre et saklig formål, uavhengig av kjønn, være nødvendig samt proporsjonalt. 4 Dette er grunnlaget for at generelle rekrutteringsproblemer ikke er tilstrekkelig. Det kreves at arbeidsgiver kan påvise at det foreligger særlige omstendigheter 5 som gjør det nødvendig å måtte bruke lønn som virkemiddel for å rekruttere eller beholde arbeidstakere. Norge har ett av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene Kvinner tjener 85 øre for hver krone menn tjener. Dette lønnsgapet har vært tilnærmet stabilt siden midten av 1980-tallet. 1 Likestillingsloven 5 regulerer de ulovlige lønnsforskjellene i samfunnet. Denne bestemmelsen setter et forbud mot lønnsdiskriminering i arbeidsforhold. Dette er en viktig begrensning for arbeidstakers og arbeidsgivers avtalefrihet, og ett av de få eksemplene vi har på at lovgiver griper inn i lønnsdannelsen til den enkelte arbeidstaker. Etter denne bestemmelsen skal kvinner og menn i samme virksomhet ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi. Det avgjørende er at kvinner og menns verdiskapning i samfunnet verdsettes etter de samme objektive kriterier. Likelønnsprinsippet ble innskjerpet og presisert senest i 2002. Formålet var at bestemmelsen skulle bli et mer effektivt virkemiddel i likelønnskampen. I dag er det derfor anledning til å sammenligne lønnsnivået i virksomheten på tvers av fag- og yrkesgrupper og tariffavtaler. Likestillingsloven 5 må ses i sammenheng med bevisbyrderegelen i likestillingsloven 16. Bevisbyrden er etter denne bestemmelsen delt. Dette innebærer at dersom arbeidstaker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted forskjellsbehandling i strid med likelønnsprinsippet, må arbeidsgiver sannsynliggjøre at slik forskjellsbehandling ikke har funnet sted, eller ikke er i strid med likestillingsloven 5. Likestillingsloven 16 er avgjørende for at det skjer en effektiv håndheving av likestillingsloven 5. Det vil ikke foreligge brudd på likelønnsprinsippet dersom arbeidsgiver klarer å oppfylle sitt beviskrav. Til tross for beviskravet i 16 og revideringen av 5 i 2002 har tilnærmet ingen arbeidstakere vunnet frem med påstand om brudd på 5. Dette har to forklaringer. I sakene som har blitt behandlet av håndhevingsor- 14 15

i verden. 6 Dagens arbeidsmarked fører til at det fortsatt er kvinnene som har hovedansvaret for hjemmearenaen. Det er kvinnene som jobber deltid og de som tar det meste av fødselspermisjonen. 7 Dette har betydning for markedsverdien til de kvinnedominerte yrkesgruppene. Det er derfor interessant at håndhevingsorganene i Norge i tilnærmet alle sine avgjørelser trekker inn markedsverdi som et ledd i begrunnelsen. En gjennomgang av praksis fra EF-domstolen viser at markedsverdi ved ett tilfelle har vært anvendt i argumentasjonen til domstolen. I Enderbysaken 8, som ble avsagt for 17 år siden, uttalte EF-domstolen at markedsverdi kunne være en objektiv rimelig økonomisk grunn til å avlønne to arbeidstakere forskjellig. EF-domstolen har flere saker forelagt seg enn de norske håndhevingsorganene, og har færre ganger fremhevet markedsverdi som unntaksadgang. Dette er etter min mening et moment for å være forsiktig med anvendelse av markedsverdi som unntaksadgang. Håndhevingsorganenes bruk av markedsverdi som unntaksadgang er en av årsakene til at arbeidstakere ikke vinner frem med påstand om lønnsdifferensiering. I tillegg vil markedsverdi alltid gi uttrykk for holdninger og tradisjoner i arbeidsmarkedet. Når det anvendes som unntaksadgang fører det til at steriotypiseringer av yrkesgrupper opprettholdes. Dette har igjen den konsekvens at markedsverdi støtter opp under presumpsjonen om at menn er mer verdt enn kvinner. Markedsverdi er således ikke et kjønnsnøytralt argument. Markedsverdi som unntaksadgang gjør det vanskelig for kvinnelige arbeidstakere i tradisjonelle kvinnedominerte yrker å få medhold hos håndhevingsorganene. Når markedsverdi anvendes som unntaksadgang svekker det likelønnsprinsippet. Det bør i den forbindelse reises spørsmål ved om markedsverdi som unntaksadgang er i strid med kvinnekonvensjonen art. 5.a. Etter denne artikkelen skal konvensjonspartene treffe alle egnede tiltak for å endre sosiale og kulturelle atferdsmønstre med sikte på å få avskaffet fordommer og skikk og bruk og all annen praksis som bygger på forestillinger om at det ene kjønn er mer eller mindre verd enn det andre, eller på stereotype roller for menn og kvinner. Jeg er av den oppfatning at dagens anvendelse av markedsverdi er i strid med art. 5 a. Dersom svaret på dette imidlertid er nei, er art. 5 a uansett et tungtveiende argument for å jobbe for å motvirke bruk av markedsverdi som unntaksadgang fordi det indirekte og direkte fører til og støtter at de strukturelle samfunnsforholdene får lov til å bestå. som ikke vet at de blir avlønnet lavere enn andre, kan få kjennskap til det. Dette kan føre til at flere anlegger sak for håndhevingsorganene. Det er spesielt at en arbeidstaker har rett til å gå til sak mot arbeidsgiver dersom denne tror det foreligger rettsstridig lønnsdifferensiering, men at hun eller han ikke har rett til å vite hva arbeidskollegaene tjener. Lovgiver bør videre regulere unntaksadgangen etter likestillingsloven 3 fjerde ledd nærmere. Det er lovgivers intensjon at unntaksadgangen etter 3 fjerde ledd skal være snever. 10Når tilnærmet ingen vinner frem hos håndhevingsorganene foreligger det en motstrid på dette punktet. Arbeidstakere i andre europeiske land, vil ut i fra dagens situasjon ha et bedre vern enn arbeidstakere i Norge. Det er ikke i tråd med målsetningen innenfor EØS og EU om ensartethet og homogenitet mellom statene. 11 Det er vanskelig med fri flyt av arbeidskraft 12, når arbeidstakerne ikke blir likebehandlet i de forskjellige landene. Det blir ikke riktig om det er der arbeidstakeren geografisk jobber og anlegger sak, som avgjør hvor sterkt vern denne har mot lønnsdiskriminering. Det er noe som ikke stemmer når arbeidstakere har vunnet frem med påstand om lønnsdiskriminering blant annet i Danmark og hos EF-domstolen, men ikke hos Nemnda i Norge. Dagens rettstilstand kan tyde på at det er en for høy terskel hos håndhevingsorganene for å vinne frem med påstand om lønnsdiskriminering. Lovendringen i 2002 hadde til formål å gjøre det lettere å påvise brudd på 5. Likevel er det tilnærmet ingen som har nådd frem på dette grunnlaget. Det er viktig at håndhevingsorganene våger å bruke de bestemmelsene de har for å fremme likestilling og til å bekjempe diskriminering. Lovgivers intensjon med likestillingsloven 5 er at den skal fungere som et kraftfullt instrument for å påvirke lønnsforskjeller. Da er det viktig at likelønnsprinsippet brukes til nettopp dette. Hva kan gjøres for å effektivisere likelønnsprinsippet? Det er viktig å gjøre arbeidsgivere kjent med likestillingsloven 5. Kunnskap om denne kan forhindre at arbeidsgivere ubevisst begår lønnsdiskriminering. Dagens situasjon viser at tariffoppgjør ikke er nok til å skape endringer i de ansattes lønnsforhold. Arbeidsgiver er derfor nødt til å anvende likestillingsloven 5 mer aktivt idet ansettelser skjer, for å få bukt med lønnsforskjeller innenfor samme virksomhet. Et annet forhold som kan føre til at likelønnsbestemmelsen blir mer aktiv er innsyn i andre arbeidstakeres lønn. Graverutvalget har fremmet forslag om at det skal innføres en rett til innsyn i lønn, for tillitsvalgte og verneombud, ved mistanke om brudd på 5. 9 Denne innsynsretten har et tosidig formål. For det første kan arbeidsgiver avklare misforståelser som arbeidstakere har om sin egen lønnsfastsettelse. En av årsakene til at arbeidstakere ikke vinner frem hos håndhevingsorganene er at de er i villfarelse om sin egen og andres lønnssituasjon. Dersom arbeidsgiver kan oppklare dette før forholdet innklages, vil det forhindre at det bringes saker inn for håndhevingsorganene. Det andre formålet er at arbeidstakere Fotnoter: 1 NOU 2008:6 side 26 2 Likestillingsloven 3 fjerde ledd 3 Ombudet sak 06/1834 side 3 4 Likestillingsloven 3 fjerde ledd 5 NOU 2009:14 punkt 19.2.1.1 6 NOU 2008:6 punkt 3.3 7 HK*NYTT, Fagblad for handel og kontor i Norge, Nummer 9, Årgang 103,2009, side 22 8 C-127/92 premiss 26 9 NOU 2009:14 punkt 19.4.5 10 Begrensningen til særlige tilfeller i likestillingsloven 3 fjerde ledd 11 EØS-avtalens fortale, særlig punkt 5 12 EØS-avtalen art. 1.2 bokstav b og c 16 17

MIDTSIDE- En stadig flom av menneskelige problemer kan være ganske demotiverende til tider; da er det undervisningsarbeidet som virkelig gir kick og inspirasjon. MANNEN Artikkelen er skrevet av Eva Kristine Sogn og Monica Norum. Intervjuet er gjort av Eva Kristine Sogn og Monica Norum. Eva arbeider i boliggruppa på JURK, og har fullført 2. avdeling ved Universitetet i Oslo. Monica arbeider i Arbeidsgruppa, tar 4. avdeling og skriver masteroppgave. De utgjør tilsammen 2/3 av redaksjonen i JURK Magasin. JURKs to medarbeidere besøkte Ola Viken på kontoret hans. Foto:Eva Kristine Sogn og Monica Norum Ola Viken ble i 1989 Cand.jur ved universitetet i Oslo. Han har jobbet som universitetslærer siden 1986. I dag jobber han som advokat, blant annet innenfor rettsområder som Famile-, arve- og skifterett. I tillegg stiller Ola Viken opp når JURK har behov for faglig bistand innenfor familie- og arverett. Hva motiverer deg som jurist? - Hvem har sagt at jeg er motivert?! Haha, hmm, godt spørsmål. Det må være dels det å kunne løse problemer, dels det å kunne hjelpe dem som trenger det. Som jurist opplever du en spennende interaksjon mellom juss og mennesker. Utfordringene som finnes i jussen er også en fordel. Men, en stadig flom av menneskelige problemer kan være ganske demotiverende til tider; da er det undervisningsarbeidet som virkelig gir kick og inspirasjon. Hvorfor ble du familierettsadvokat? - Det var mer tilfeldig. Jeg begynte å undervise allerede i studietiden, da fakultetet sårt trengte trygderettslærere. En studiekamerat og jeg fikk tildelt noen kurs og det ga mersmak. Etter studiet så trengte de arverettsforelesere, og jeg hadde tid til overs.noen år senere ble familieret og arverett slått sammen. Det har blitt mange års undervisning, så det var naturlig at advokatbevillingen resulterte i familierett. Jeg fikk advokatbevillingen i 96. Dessuten er det behagelig å holde på med noe man kan forholdsvis godt. Jeg er lat av natur, ler Ola. Videre liker jeg det personlige kontaktmomentet og at man kommer direkte på de menneskelige problemene. Det gjør det ofte mer interessant enn de rent tinglige problemstillingene som preger mange andre fag. Hva er de største utfordringene i likestillingsdebatten anno 2010? - Like muligheter uansett kjønn, og det enkelte individs samme mulighet til å velge. At begge kjønn behandles likt og ikke diskrimineres lovmessig eller på andre måter. Når man først opptrer likt. Det jeg ikke liker innenfor likestilingsdebatten er unødig tvang. Jeg liker for eksempel ikke at man skal tvinge på foreldre mer enn fedrekvote; nå kan foreldre få lov til å velge fordelingen av foreldrepengeperioden seg imellom selv. Det er ikke noe mål at alle menn skal bli kvinner og alle kvinner skal bli menn; uavhengig av om de vil det selv eller ei. Det bør være større individuell valgfrihet i motsetning til den retningen vi går i dag. Har du noen konkrete eksempler? - Jeg vil benytte anledningen til å nevne folketrygdeloven 14-6 første ledd if. som det mest groteske eksemplet på eksplisitt kjønnsdiskriminering i lovs form i moderne tid. Etter denne bestemmelsen får adoptivmødre (fordi de er kvinner) stanset opptjeningstiden sin når barnet ankommer familien, mens adoptivfedre (fordi de er menn) kan opptjene foreldrepenger til de selv går ut i permisjon. Helt sanseløst, hårreisende kjønnsdiskriminerende! Og bestemmelsen er ikke eldre enn fra 2008, og fremmet av likestillingsdepartementet! Av alle! Bestemmelsen strider for eksempel åpenbart mot våre forpliktelser etter likestillingskonvensjonen. Hva er det beste ved å være mann? - At man kan elske med kvinnen, sier han litt forlegen. Og kanskje at man som mann slipper å problematisere alt til døde! Kvinner har litt for mange koblinger mellom de to hjernehalvdelene, og det blir det for mye refleksjoner av Beskriv kvinnen i ditt liv. - Hun er godt utdannet, gjerne juss eller innenfor en annen akademisk gren. Hun er reflektert og i stand til å sette seg inn i ting. Hun må også kunne diskutere. Hun har interesser utover det faglige, og er utadvendt og blid. Og selvsagt har hun ikke øyne for noen andre enn meg og barna. Ekstraordinært koselig ville det være om hun også forstod mannen. Og kan ta feil! Har du noen gang ønsket at du var en kvinne? - Jeg kan vel ikke seriøst si at jeg har hatt noe ønske i den retning. En gang holdt jeg på å miste en fast jobb som lærer fordi skolen ville forsøke å få inn flere kvinnelige lærere. Da lurte jeg på om jeg burde skifte kjønn. Lang ansiennitet gjorde imidlertid at jeg slapp. Det beste ved å være mann må være det å kunne elske med kvinnen. 18 19

INFORMASJONSSVIKT FRÅ POLITIET SI SIDE? Artikkelen er skriven av Line Johanna L. Hanøy. Ho har fullført 3.avdeling ved Universitetet i Tromsø, arbeider i vald- og fengselsgruppa på JURK året 2009/2010 og er redaktør i JURK Magasin. det er behov for advokat. Førearbeida slår fast at føresegna er meint som ein snever unntaksregel, og at det skal fange opp tilfelle der det vil vere behov for advokat som følgje av særeigne omstende i saka. 2 Eit kjærastforhold kan etter ei konkret vurdering dermed bli omfatta av bistandsadvokatordninga etter tredje ledd. Plikt for politiet å informere den krenkte om bistandsadvokatordninga Etter straffeprosessloven 107 a har den krenkte rett til å få oppnemnt bistandsadvokat i saker. Med saker meines forhold som er meldte til politiet. Dette er ein føresetnad som kjem fram av førearbeida. 3 Dersom den krenkte ønskjer å rådføre seg med advokat før anmelding, vil vedkomande uansett ha krav på tre timar advokatbistand. 4 Foto: Kristin Sannes Hansen. Ho er utdanna fotograf frå The Surrey Institute of Art and Design i England, ho tar 4. avdeling ved Universitetet i Oslo og arbeider på JURK som både sakshandsamarnedtrappar og prosjektnedtrappar våren 2010. Straffeprosessloven 107 b første ledd seier at politiet ved første kontakt med den krenkte skal informere om retten til å få oppnemnt bistandsadvokat. Dette inneber ei plikt for politiet å opplyse den krenkte om bistandsadvokatordninga. Tidlegare var kravet at den krenkte skulle få informasjon om advokat ved anmelding. 5 Den nye ordlyden skal dermed sikre at den krenkte får informasjon om bistandsadvokatordninga sjølv om vedkomande vel å vente med å anmelde forholdet, eller ikkje ønskjer å gjere det. Sjølv om politiet har ei informasjonsplikt, opplyser likevel nokre av våre klientar at dei har fått lite eller ingen informasjon om bistandsadvokatordninga når dei har tatt kontakt med politiet for å anmelde vald i nære relasjonar, eller for å undersøke moglegheita for å gjere det. Gjennom sakshandsaminga vår opplever JURK at nokre av klientane våre som har blitt utsett for vald i nære relasjonar ikkje får tilstrekkeleg informasjon om rettane dei har når dei tar kontakt med politiet. Dette gjeld særskilt retten til bistandsadvokat. JURK er av den oppfatninga at dette ikkje står i samsvar med politiet si informasjonsplikt. Den som har blitt utsett for vald i nære relasjonar, har rett til å få oppnemnt bistandsadvokat på staten si rekning. Dette følgjer av straffeprosessloven 107 a første ledd om rett til bistandsadvokat. Mandatet til bistandsadvokaten er å ivareta den krenkte og dei etterlatte sine interesser i samband med etterforskninga og hovudforhandlinga i ei straffesak. Bistandsadvokaten skal også yte anna hjelp og støtte som er naturleg og rimeleg i samband med saka, jf. straffeprosessloven 107 c første ledd. Kort om kva for ein personkrets straffeloven 219 omfattar Straffeloven 219 regulerer vald i nære relasjonar, og seier at det er straffbart å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandle sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin eller tidligere eller nåværende ektefelles slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i rett oppstigende linje, noen i sin hustand, eller noen i sin omsorg (..). Det er lagt til grunn i førearbeida at bokstav a i tillegg til å gjelde ektemake, også skal gjelde personar som lever saman i eit ekteskapsliknande forhold (sambuarar). 1 Kjærasteforhold vil dermed falle utanfor verkeområdet til 219. Straffeprosessloven 107 a tredje ledd opnar likevel for at bistandsadvokat kan bli oppnemnt i tilfelle der arta av saka, samt alvoret i saka, omsynet til dei som saka vedkjem eller andre særlege forhold tilseier at Den som har blitt utsett for vald i nære relasjonar, har rett til å få oppnemnt bistandsadvokat på staten si rekning. Politidirektoratet utarbeida i 2008 ein rettleiar om vald i nære relasjonar. Føremålet med rettleiaren var blant anna å auke kompetansen og kunnskapsnivået om vald i nære relasjonar i politi- og lensmannsetaten. Deler av rettleiaren viser til Riksadvokaten sitt rundskriv frå 2008 om familievald. 6 Punkt 2.8 i rettleiaren slår fast at det er politiet si oppgåve å sørgje for at den krenkte blir kjent med rettane sine, og i kva tilfelle det skal bli oppnemnt bistandsadvokat. I rundskrivet til Riksadvokaten vart det stadfesta at det etter omstenda kan vere naturleg for politiet å orientere den krenkte om rådgjevingskontora for kriminalitetsoffer, og/eller å tilby hjelp til å kontakte krisesenter. 7 Etter påtaleinstruksen 8 8-6 tredje ledd skal den krenkte etter ei straffbar valdshandling også gjerast kjent med tilgongen til å kreve erstatning av staten, og at erstatning kan bli nekta dersom kravet ikkje er forsøkt tatt med i straffesaka. Me opplever at det er vanskeleg å bevise om klienten i det heile tatt har blitt spurt av politiet om å ta med erstatningskravet i straffesaka, då dette ikkje alltid går fram av politidokumenta. Det har dermed skjedd at klienten ikkje har fått valdsoffererstatning som følgje av dette. Den krenkte mistar sjølvklart ikkje retten til bistandsadvokat eller andre hjelpetiltak dersom politiet ikkje opplyser om desse. Det er likevel slik at ein rett blir mindre verd dersom ein ikkje er klar over at den eksisterer. Politiet har dermed ein viktig funksjon, då det ofte er politiet den som er utsett for vald i nære relasjonar kontaktar først. Fordi det vil vere tale om menneske som er i ein vanskeleg og sårbar situasjon, er det nærliggjande å gå ut frå at manglande informasjon og bistand frå politiet si side vil ha innverknad på om den krenkte orkar å gå vidare med prosessen. Statistikk frå Politidirektoratet viser at det i 2009 blei anmeldt 2 144 saker etter straffeloven 219 om vald i nære relasjonar. Kunne tala ha vore høgare dersom alle som kontakta politiet i samband med vald i nære relasjonar blei sikra grundig og lik informasjon, samt god oppfølging i praksis? Det er nærliggjande å tru at svaret ville blitt ja. Fotnoter: 1 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 46 første avsnitt, jf. straffeloven 5 andre ledd 2 Ot.prp.nr. 11 (2007-2008) side 113 femte avsnitt 3 NOU 2006:10 side 54 første avsnitt 4 Lov om fri rettshjelp 11 første ledd nr. 6, jf. Ot.prp.nr. 5 (2007-2008) punkt 12.2 5 Ot.prp.nr. 11 (2007-2008) side 114 andre avsnitt 6 RA-2008-3 7 RA-2008-3 kapittel 4 punkt 5 8 FOR 1985-06-28 nr.1679 20 21

RETTIGHETSINFORMASJON TIL INNVANDRERKVINNER OM DISKRIMINERINGS- VERNET RETTSPOLITISK PROSJEKT PÅ JURK 2010 Artikkelen er skrevet av Cand. jur Tina Storsletten Nordstrøm,som i prosjektperioden 01. juli 2009 og frem til 31.mars 2010, var ansatt som forsker ved KVIBALD. Fra og med 1.april 2010 arbeider hun som rettighetsansvarlig (ansvarlig for rettighetsinformasjonsprogrammene) på JURK. To av JURKS medarbeidere holder ett av rettighetsinformasjonsprosjektene Foto: Ingrid Hovda Storaas (journaliststudent) Oppsøkende, dialogbasert rettighetsinformasjon til innvandrerkvinner om diskrimineringsvernet bidrar til reell sikring av vernet, samt kunnskap om selvopplevd diskriminering. JURK har alltid jobbet med rettighetsinformasjon til kvinner som en del av kvinners kamp for likestilling og likeverd. Gjennom saksbehandlingsprinsippet hjelp til selvhjelp, har rettighetsinformasjon over fire tiår vært helt sentralt. Artikkelen redegjør for bakgrunnen for prosjektet, prosjektets gjennomføring og noen erfaringer gjort i prosjektperioden. Avslutningsvis settes prosjektet i sammenheng med pågående rettspolitiske diskusjoner, som omhandler retthjelpsmeldingen og diskrimineringslovutvalgets utredning. Hvorfor informere innvandrerkvinner om diskrimineringsvernet? Samarbeid om prosjektet Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett, KVIBALD 1, og Juridisk rådgivning for kvinner, JURK 2, har høsten og våren 2010 gjennomført et aksjonsforskningsprosjekt om diskrimineringsvernet til innvandrerkvinner. Prosjektet har vært finansiert av prosjektet fra formelle til reelle rettigheter. 3 Informasjon til innvandrerkvinner Innvandrerkvinner har i dag dårligere tilgang på informasjon om rettigheter og plikter enn deres ektemenn og etnisk norske kvinner og menn. Dette er særlig på grunn av at mange kommer på familiegjenforening og har språk- og kulturbarrierer for tilegnelse av informasjon. 4 Undersøkelse av informasjonstilbudet I forbindelse med artikkelforfatterens masteravhandling 5ble det gjennomført en undersøkelse av rettighetsinformasjonstilbudet i Oslo-regionen. Undersøkelsen viste at tilbudet er preget av vilkårlighet, manglende ordninger og stort behov for opprustning. Det blir ikke gitt noe rettighetsinformasjon om diskrimineringsvernet til innvandrerkvinner. Få saker om diskriminering Det finnes få saker med innvandrerkvinner som part i domstolen og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Vi antar likevel at innvandrerkvinner møter mye diskriminering, men at de mangler kunnskap om diskrimineringsvernet og håndhevningsapparatet. Det hjelper heller ikke at diskrimineringsrett ikke er et prioritert område under lov om fri rettshjelp. Konsekvensen av manglende kunnskap og lite tilrettelagte tiltak er at kvinnene står alene og uten verktøy når de møter diskriminering. Menneskerettighetene stiller krav til nasjonale rettighetsinformasjonsprogrammer. Kravene er av økonomiske og politiske forpliktende karakter for statene og konkretiserer seg i fem krav: tilgjenglig, forstålig, aktuell, pålitelig og adekvat rettighetsinformasjon. 6 Rettighetsinformasjonsprosjektet har tatt utgangspunkt i kravene og jobbet med dem i en norsk, diskrimineringsrettslig kontekst. 22 23