Jan-Erik Fjell Hevneren Krim
JAN-ERIK FJELL Tysteren 2010 Skyggerom 2012 juritzen forlag as 2013, Oslo www.juritzen.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Anne-Kristin Strøm Forsideillustrasjon og omslagsdesign: Han som tegner Ebok framstilt av Passion&Prose ISBN 978-82-8205-522-2 ISBN 978-82-8205-451-5 (trykket)
Prolog Ambulansen akselererte raskt mens sirenene ulte rundt dem. Anton kjente hvordan det varme blodet rant nedover halsen. Torp tok etter hånden hans og grep den. Anton klemte hardt. Torps øyne fylte seg opp med tårer. «Ssshhh» sa Anton lavt. «Dette vil gå bra.» Han klemte hånden hans hardere. «Det ser ikke så bra ut,» hikstet Torp. Han blunket. Feite tårer trillet nedover ansiktet. «Jeg er redd nå.» Anton så skrått bort på mannen i rød og gul uniform som oppholdt seg bak i ambulansen sammen med ham og Torp. På borrelåsmerket over brystlomma sto det «Paramedic». Han sa ingenting. Mannen bare så på ham tilbake før han kastet et raskt blikk ut av vinduet og grep sambandet. Bilen svingte til høyre i rundkjøringen ved christianslundkrysset og fortsatte rett på. «AMK, dette er ambulanse tre-to-to. Vi nærmer oss Merkur-banen. Er luftambulansen langt unna?» «Nei,» sa en kvinnelig stemme. «Dere kan kommunisere med ni-femén på kanal LA-én.» Paramedicen skiftet kanal og kalte opp luftambulansen. Det knitret og sprakte i høyttaleren. «Ni-fem-én, det er tre-to-to. Vi svinger inn ved Merkur-banen nå. Ankomsttid?» «Fire minutter. Hva er status?» «Blodtrykket er åtti over femti. Metning på nitti. Pasienten får tolv liter på maske. Han er til og fra bevissthet.» «Er skadeomfanget avklart?» «Han er skutt tre ganger, i henholdsvis høyre lunge og mageregionen. Jeg klarte ikke se noe utgangssår, så alle» Anton oppfattet ikke alt som ble sagt. Klemte bare enda hardere rundt
Torps hånd. Øynene rullet bakover i skallen.
Kapittel 1 Minnesota, mars 1961 «Da vil jeg be tiltalte reise seg,» sa dommeren og stirret på Daniel «Danny» Larsen og forsvareren hans over brillene. En skjærende lyd hogde til da de to skjøv stolene bakover mot tregulvet. Statsadvokaten, som var ulastelig antrukket i en grå dress, hvit skjorte og slips, så selvsikkert bort på Danny. Det selvsikre blikket hadde statsadvokaten hatt fra rettssakens første dag, da han hadde vist frem bildet av den drepte Montgomery Nelson. En tretti år gammel mann som var blitt hengt fra en bro i tau og kjetting. Tauet var blitt dynket i parafin og påtent. Sekunder senere hadde Montgomery Nelson kastet fra seg lange, gule flammer bare noen centimeter over havoverflaten. En uteligger som hadde sett brannen, uttalte til lokalavisen at det var som fjerde juli. Bildet statsadvokaten hadde vist frem dagen før, som avslutning på bevisførselen, var blitt tatt på avstand morgenen etter drapet. Tilhørerne hadde kollektivt trukket pusten da han avduket fotografiet av de forkullede restene som hang under broen. Inntil det tidspunktet hadde Danny og forsvareren hans følt seg trygge på at han ikke ville bli dømt for noe annet enn væpnet ran og drapsforsøk på en politimann under fluktforsøket. For det eneste beviset påtalemyndighetene hadde mot ham for drapet på Montgomery Nelson, var at tauet mannen var blitt hengt med, var av samme type som det politiet hadde funnet i Dannys bil. Et tau man kunne få kjøpt i en hvilken som helst jernvarehandel over hele
landet. Forsvareren hadde sagt til ham at ranet ville de ikke klare å sno seg unna, men om han ble dømt for drapet, ville han skape furore. Det skulle ankes helt til Høyesterett om nødvendig. Danny kikket rundt seg i rettssalen. Alle de tolv jurymedlemmene så bort på ham. Som om hver eneste av dem hadde sett på ham i øyekroken og visste at han kikket mot dem. De 24 øynene så på ham med forakt. Han vendte hodet forsiktig til sidene. Stirret bakover i salen. Han hadde ikke gjort det tidligere. Snudd seg og sett på alle som var der kun for å se ham. Selv ikke de gangene han var blitt ført inn og ut av rettssalen. Da hadde blikket vært festet mot bakken. Bak Danny satt journalister som noterte. En skallet kar satt med et ark på en tynn plate i fanget. Danny så at det var en skisse av ham selv på skrå bakfra. Tegneren kikket opp og møtte blikket hans. Hånden sluttet å bevege seg over arket. De så på hverandre før tegneren kikket ned igjen og fortsatte. Alle i salen så på ham nå. De hvisket seg imellom. Danny gransket publikum for det var det de var. Flesteparten var der for å få stagget sin egen nysgjerrighet. For å ha noe å snakke om. Noe å dele med andre, slik at de kunne fortelle at de hadde vært der og sett monsteret med sine egne øyne. Danny forsøkte å se etter kjentfolk. Hvem det skulle være, ante han ikke. Om det ikke var for at foreldrene allerede var døde, ville dette trolig tatt knekken på dem. Kanskje noen fra bygda hjemme hadde reist inn til byen for å få med seg den siste dagen. En eller annen gammel klassekamerat, eller Carson-brødrene fra nabogården. Han så ingen kjente. De fleste kvinnene hadde hatter på seg. Pyntet seg i sine flotteste kjoler på dagen da kjennelsene ville komme, og trolig dommen også. Montgomery Nelsons kone og sønn satt rett bak statsadvokaten. Hun hadde ikke felt en eneste tåre. Sønnen, som så ut til å være rundt fem år, lot ikke helt til å forstå alvoret; han sendte Danny et smil og vinket til ham med de små fingrene sine. «Har juryen kommet frem til kjennelsene?» spurte dommeren og så på
juryformannen som nå sto oppreist foran plassen sin. «Det har vi, herr dommer.» Dommeren nikket anerkjennende til juryen og juryformannen og sa at ordet var hans. Juryformannen rensket stemmen. Lot øynene seile en gang over salen og de forventningsfulle ansiktene før han lot dem hvile på arket han holdt opp foran seg. «Kjennelse én: Staten Minnesota versus Daniel Larsen. Vi i juryen finner tiltalte skyldig for væpnet ran, forsøk på å flykte fra politiet og for drapsforsøk på konstabel Denver.» Tilhørerne stønnet tilfreds. Noen klappet, som om de allerede nå visste at Danny også ville bli dømt for drapet på Montgomery Nelson. Juryformannen kremtet og så på dommeren, som svarte med å slå med klubba mens han ba om ro. «Kjennelse to: Staten Minnesota versus Daniel Larsen. Vi i juryen finner tiltalte ikke skyldig i overlagt drap på Montgomery Nelson. Begge kjennelsene er signert av alle tolv jurymedlemmene.» Den siste setningen var det bare så vidt Danny oppfattet, for nå hadde salen tatt fullstendig fyr. Folk snakket høyt med hverandre. Dommeren slo med klubba og ba om ro. Det stilnet etter litt. Danny lukket øynene og pustet ut. Hadde han blitt dømt for overlagt drap, ville han aldri sluppet ut. Det var drapet på Montgomery Nelson for makabert til. Det fantes ingen dommer i hele staten som ville gitt ham en mulighet for prøveløslatelse. Nå håpet han bare at dommeren hadde trodd på forklaringen hans at Danny var blitt truet til å gjennomføre ranet, og at det var den andre som hadde skutt politimannen. Med et optimistisk uttrykk lente forsvareren seg mot Danny og hvisket: «Det var det jeg sa. Nå må vi bare satse på at dommeren er i godt humør. Dette trenger ikke bety slutten, skjønner du?» Det var stor sjanse for at dommeren ville være mild med
straffeutmålingen på grunn av hans unge alder; det var ti måneder til han ble atten. «Først vil jeg takke juryen,» begynte dommeren. «Dere har gjort en god og fremragende jobb for staten Minnesota. Dere er nå fri for jurytjeneste og kan forlate salen om ønskelig.» Ingen av de tolv rørte på seg; de ville få med seg resultatet av innsatsen sin. «Herr Daniel Larsen, juryen har nettopp funnet deg skyldig i væpnet ran og drapsforsøk på politikonstabel Denver. Er det noe du ønsker å si før jeg avsier dommen?» «Ikke annet enn at jeg sverger på at jeg har fortalt sannheten, sir herr dommer. Det var ikke jeg som skjøt konstabelen.» «Jeg har fått med meg at du mener det, og du forstår åpenbart at det er minst like viktig å overbevise meg om det som juryen. Men jeg tror deg heller ikke. Mens du satt i varetekt, slo du ned tre politikonstabler og forsøkte å stikke av.» «Det var tre konstabler som hadde gitt meg rundjuling en hel natt, sir. Jeg ville heller dø i forsøket på å komme meg bort enn å oppleve en slik natt til.» Dommeren satte opp et likegyldig ansiktsuttrykk. Suttet på brillestangen mens han veide Danny med blikket. «Under rettssaken har du oppført deg eksemplarisk. Du er en svært veltalende ung mann, men ugjerningene du nå er funnet skyldig i, er av svært alvorlig karakter. For det skyldes intet annet enn flaks at konstabel Denver overlevde. Jeg har merket på måten du har ordlagt deg på, at du er en intelligent og moden syttenåring. Men Du har bevist at du er villig til å skyte en politiko» «Det var ikke meg, sir. Jeg sverger.» «Våg ikke å avbryte meg, herr Larsen. Forstått?» «Beklager, herr dommer,» sa Danny og så ned i bordet. «Det du nå er dømt for, er noe en svært liten prosent av oss er i stand
til å gjennomføre. Jeg føler meg sikker på at du kunne blitt hva du ville, om du hadde holdt stien din ren. Du valgte en kriminell løpebane, og jeg skylder de bankansatte som var på jobb den dagen du kom inn med en ladd pistol, konstabel Denver og resten av staten Minnesota å beskytte dem mot slike som deg. Om jeg ikke gjør det, så har ikke rettferdigheten seiret, og da har ikke jeg gjort jobben min. Din forsvarer har forsøkt å unnskylde det kriminelle livet ditt med at du vokste opp i et hjem med mye alkohol og vold, og at du ble foreldreløs som femtenåring. I en alder av tolv år så jeg min alkoholiserte far skyte og drepe moren min, før han satte munningen på riflen i sin egen munn og trakk av. Likevel har jeg klart meg. Det kunne du også gjort, det er jeg sikker på. Og fordi jeg har troen på deg, og fordi konstabel Denver ikke fikk varige mén, skal du få en siste sjanse før jeg kommer med straffeutmålingen. Nå kommer jeg til å spørre deg om det samme som statsadvokaten gjorde tidligere denne uken: Hvor er ransutbyttet på ni hundre tusen dollar?» «Hvis jeg hadde visst det, sir, ville jeg fortalt det. Martin etternavnet sverger jeg på at jeg ikke vet truet meg med pistolen jeg brukte til å rane banken. Under flukten ba han meg stoppe bilen langs jernbanen. Han tok med seg utbyttet og kastet seg på et godstog som gikk sørover. Det er alt jeg vet, herr dommer.» Dommeren ristet oppgitt på hodet mens han presset leppene sammen. «Det er også derfor dere aldri fant pistolen,» fortsatte Danny tryglende, «som ble brukt til å skyte konstabelen, fordi Martin tok den med seg.» «Herr Larsen» Dommeren var irritabel. «Det finnes ikke et eneste vitne som har sett denne Martin. Kun deg.» «Han ventet i fluktbilen Jeg sverger.» Dommeren løftet opp håndflaten: «Ikke si mer. Det var din siste sjanse. Du vil bli dømt av det samme systemet som ga deg utallige muligheter til å komme med sannheten.» Han la sammen brillene og plasserte dem foran seg mens han fortsatte å snakke: «Daniel Larsen, du
har bevist at du er en stor trussel overfor samfunnet. Personlig tror jeg du har passert stadiet hvor det er mulig å bli rehabilitert, når du ikke engang nå klarer å ta den rette avgjørelsen.» Han tok en slurk av et glass vann, smattet med leppene og glante på Danny. «Jeg dømmer deg til livstid i fengsel uten mulighet for prøveløslatelse. Du vil bli overført til soningsanstalten øyeblikkelig. Straffen skal sones på Alcatraz.»