Havfruen
CAMILLA LÄCKBERG Tidligere utgitt på Gyldendal: Predikanten, 2005 Steinhuggeren, 2006 Ulykkesfuglen, 2007 Tyskerungen, 2008 Isprinsessen, 2008
Camilla Läckberg Havfruen Oversatt fra svensk av Gry Brenna
Originaltittel: Sjöjungfrun Copyright 2008 Camilla Läckberg Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2009 www.gyldendal.no First published by Bokförlaget Forum, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency, Sweden Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun 2009 Sats: Type-it AS, Trondheim 2008 Papir: Holmen Book Cream 70 g (1,8) Boken er satt med 10,5/12 p. Sabon Omslagsdesign: Blæst/Terese Moe Leiner Oversetter Gry Brenna er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-38827-7 ISBN 978-82-525-7155-4 (Bokklubben) ISBN 978-82-02-30386-0 (Tanum Bokklubber)
TIL MARTIN «I wanna stand with you on a mountain»
«Det har jo gått tre måneder! Hvorfor finner dere ham ikke?» Patrik Hedström betraktet kvinnen foran seg. Hun så trøttere og mer sliten ut for hver gang han så henne. Og hun kom til politistasjonen i Tanumshede hver uke. Hver onsdag. Det hadde hun gjort helt siden ektemannen forsvant i begynnelsen av november. «Vi gjør alt vi kan, Cia. Det vet du.» Hun nikket taust. Hendene skalv lett i fanget hennes. Så stirret hun på ham med øynene fulle av tårer. Det var ikke første gang Patrik møtte det synet. «Han kommer ikke tilbake, gjør han vel?» Nå skalv ikke bare hendene, men også stemmen, og Patrik måtte kjempe mot lysten til å reise seg, gå rundt skrivebordet og legge armene rundt den ulykkelige kvinnen. Men han var nødt til å oppføre seg profesjonelt, selv om det stred mot beskytterinstinktet hans. Han tenkte over hva han skulle svare. Til slutt trakk han pusten dypt: «Nei, jeg tror ikke det.» Hun stilte ikke flere spørsmål. Men han så at det han hadde sagt, bare bekreftet det Cia Kjellner allerede visste. Mannen hennes ville aldri komme hjem igjen. Den tredje november hadde Magnus stått opp klokka halv sju, dusjet, kledd på seg og sagt morna til de to barna sine og deretter til kona. Like etter klokka åtte ble han sett idet han gikk hjemmefra for å dra på jobben sin i Tanumsfönster. Etter det visste ingen hvor han hadde tatt veien. Han kom aldri fram til kollegaen han skulle sitte på med. Et eller annet sted 9
mellom hjemmet i området nær idrettsplassen og huset til kollegaen ved minigolfbanen i Fjällbacka forsvant han. De hadde gått igjennom hele livet hans. De hadde sendt ut etterlysning, snakket med over femti personer, både på arbeidsplassen og blant familie og venner. Lett etter gjeld han kunne tenkes å ville flykte fra, elskerinner, underslag på jobben, hva som helst som kunne forklare at en solid familiemann på førti år med kone og to tenåringsbarn plutselig en dag bare forsvant. Men ingenting. Det fantes ingen opplysninger som tydet på at han hadde forlatt landet, og heller ikke var det tatt ut penger fra felleskontoen til ham og kona. Magnus Kjellner var forvandlet til en ånd. Da Patrik hadde fulgt Cia ut, banket han forsiktig på hos Paula Morales. «Kom inn,» sa hun med det samme, og han gikk inn og lukket døra etter seg. «Var det kona hans igjen?» «Ja,» svarte Patrik med et sukk og satte seg på stolen foran skrivebordet til Paula. Han la føttene på bordet, men da han så det olme blikket hennes, tok han dem raskt ned igjen. «Tror du han er død?» «Alt tyder på det,» svarte Patrik. For første gang sa han høyt det han hadde fryktet helt siden de første dagene etter at Magnus forsvant. «Vi har jo sjekket alt, og mannen hadde ingen av de vanlige grunnene til å forsvinne. Han har liksom bare gått hjemmefra og så borte!» «Men ikke noe lik.» «Nei, ikke noe lik,» svarte Patrik. «Og hvor skal vi lete? Vi kan jo ikke sokne etter ham overalt og ikke gå manngard i hele det store skogsområdet utenfor Fjällbacka, heller. Bare tvinne tommeltotter og håpe at noen finner ham. Levende eller ikke. For nå vet jeg faktisk ikke hvordan vi skal gå videre. Og jeg vet ikke hva jeg skal svare når Cia dukker opp her hver uke og forventer at vi har gjort framskritt.» «Det er bare hennes måte å takle det på. Hun vil føle at hun gjør noe, i stedet for å sitte hjemme og vente. Det ville ha drevet meg til vanvidd i hvert fall.» Paula kastet et blikk på fotografiet hun hadde ved siden av datamaskinen. 10
«Jo da, jeg skjønner det,» sa Patrik. «Men det blir ikke lettere av den grunn.» «Nei, det er klart.» Det ble stille en stund inne på det lille kontoret, og til slutt reiste Patrik seg. «Vi får vel håpe at han dukker opp. På den ene eller andre måten.» «Vi får vel det,» sa Paula. Men tonen var like oppgitt som Patriks.