Bruken av arkiver i historisk forskning

Bruken av arkiver i historisk forskning Foredrag på IKATs kontaktseminar 24.4.2003 Av Teemu Ryymin 1. Innledning For det første vil jeg takke arrangørene av dette seminaret for invitasjonen. Jeg heter altså Teemu Ryymin, og er historiker, med tilholdssted på Institutt for historie her på Universitetet i Tromsø. For tiden holder jeg med på å avslutte arbeidet med en doktorgradsavhandling i historie, om den finske fremstillingen av kvenene fra ca. 1800 til andre verdenskrig. Jeg har ellers arbeidet med felt som medisinsk historie og politisk historie. Et lite opphold i arkivverket har jeg også, jeg jobbet en kort periode som konsulent i Bergen Byarkiv og drev med ordning og katalogisering av diverse arkivmateriale da. Jeg er blitt bedt å snakke om bruken av arkiver i historisk forskning. Utgangspunktet for å holde et foredrag om dette temaet skulle være god. Som for de fleste andre historikere, har ulike typer arkivmateriale vært av helt sentral betydning for meg i min forskning. I dette foredraget skal jeg snakke litt om det med å bruke arkiver i historisk forskning, sett fra en historikers perspektiv. Jeg tar utgangspunkt i mine egne erfaringer, men man kan nok gå ut fra at også andre historikere har gjort seg lignende erfaringer og refleksjoner i forbindelse med arkivarbeid i tilknytning til forskning. Jeg kommer ikke til å ta utgangspunkt i kommunearkiver spesielt, da jeg tror at man møter de samme typer problemstillinger og utfordringer i forhold til alle typer arkiver. Selv har jeg arbeidet med både privatarkiver, offentlige arkiver på kommunenivå og kanskje mest i Riksarkivet i Oslo og i Nasjonalarkivet i Helsingfors. Det er opplagt at arkivene er sentrale for historieforskningen, all den tid det kildematerialet vi arbeider med stort sett er nettopp ulike former for arkivmateriale. Dette var kanskje mer selvsagt tidligere. Nyere trender i historiefaget har orientert historikere i stadig større grad til andre typer av kilder, som aviser og litteratur, for å nevne noe. Men stadig vekk er det arkivene som er hovedstedet for kildejakten. Like selvsagt er det at arkivarbeidet er bare en del riktignok en veldig sentral del av det som skjer i løpet av en forskningsprosess. Det er det som skjer før og etter arkivoppholdet som til syvende og sist bestemmer om et opphold i arkivet er vellykket eller ikke. Dette skal jeg komme tilbake til. I det følgende skal jeg konsentrere meg om hvordan historikere jobber i arkivene, hva slags farer og belønninger som venter på en der, og ikke minst, hva vi som historikere forventer av et opphold i arkivene. 1

2. Innfallsmetoder til arkivarbeidet Jeg har lyst til å begynne med å si noe om hvordan historikere forholder seg til arkivarbeidet. Generelt tror jeg at man kan skille mellom to innfallsmetoder til arkivarbeidet hos både nybakte og mer etablerte historikere. Disse innfallsmetodene kaller jeg for undringsprinsippet og detektivprinsippet. 2.1 Undringsprinsippet Undringsprinsippet er den luksuriøse innfallsmetoden som kan både være veldig givende, men som samtidig presenterer en fare for å bli sittende fast i nettopp arkivarbeidet. Med dette prinsippet mener jeg en åpen holdning til det å finne interessant materiale i et ukjent arkiv: At historikeren møter materialet så å si med blanke ark, og leter seg frem til interessant materiale som kan danne utgangspunktet for et forskningsopplegg. Dette er kanskje noe som rammer uerfarne historikere mer enn andre? Men det kan være noe her som har noe for seg også for mer etablerte forskere. Jeg skal illustrere noen sider ved dette prinsippet med to eksempler. Jørn Øyrehagen Sunde, som er stipendiat i rettshistorie her i Tromsø, publiserte nylig en kort artikkel som han kalte for «Eit mysteriespel om slagsmål i Ænes sogn». Innledningen til artikkelen illustrerer godt den følelsen undringsprinsippet suger næring ut av: Følelsen av å møte et mysterium i arkivet. Jeg siterer: Eg hugsar godt fyrste gongen eg var på Statsarkivet i Bergen. Eg trødde inn i den store døra, som er både høg og vid, og høyrde korleis kvart steg gav gjenlyd mellom veggane. I det eg kom bort til trappa, som leier opp til lesesalen der alle løyndomar skal avdekkast, såg eg opp og inn i augo på St. Sunniva, der ho vaktar passasjen i ei nisje oppe på veggen. Ho såg på meg med eit på same tid audmjukt, dydig og strengt blikk, og eg har alltid seinare tenkt at dette er dei kvalitetane som bør prega ein kvar som gjev seg i kast med fortida sine mysterium. Dette synes jeg oppsummerer godt undringsprinsippets etos. I arkivene finnes det mysterier, som lokker oss til seg. Det gjelder bare å ha øyne som klarer å se, og evnen til å undre over det materialet en kommer over i arkivene. Det andre eksempelet, som illustrerer hvordan undringsprinsippet i praksis kan manifestere seg, er hentet fra mitt eget arbeid. Under arbeidet med hovedoppgaven sin i Riksarkivet i Oslo, slumpet en kollega av meg til å komme over to-tre mystiske pakker med arkivmateriale fra Justis- og Politidepartementets arkiv. Materialet omhandlet de norske myndighetenes befatning med en finsk kommunist som ble arrestert i Trondheim 1921. En 2

god del av materialet var på finsk, og kollegaen min kontaktet senere meg for å finne ut av hva dette var for noe. Vi fant raskt ut at dette materialet var så interessant at det måtte vi bruke på ett eller annet vis. Det tilfeldige funnet resulterte etter en god del arbeid i en artikkel i Historisk Tidsskrift. Hva preger så en historiker som arbeider ut fra undringsprinsippet i arkivene? Jo, en umåtelig lyst og behov for å titte gjennom arkivkataloger, fortegnelser og annet som kan gi et pekepinn på at her, nettopp i denne pakken i denne serien, finnes det noe forlokkende og mystisk. Det tilfeldige funnet av spennede stoff i arkivet kan altså vise seg å være givende og fruktbart for forskningen. Men dette tror jeg er de heldige unntak. Som innfallsmetode til arkivarbeid i forbindelse med forskning er undringsprinsippet problematisk av flere grunner. For det første reiser en slik måte å generere problemstillinger på et vitenskapsteoretisk problem. Er det slik at det er materialet vi finner i arkivene som skal bestemme hva slags spørsmål eller problemstillinger vi skal forske på? Ut fra gjengs historiefaglig metodelære skal forholdet mellom spørsmål og materialet som en arbeider med være omvendt. Det er problemstillingene som skal genereres først, ut fra teorier og foreliggende forskning. Deretter undersøker man hva slags materiale som kan gi adekvat belysning på spørsmålene. Dette er i korthet detektivprinsippet, som jeg kommer straks tilbake til. Undringsprinsippet lar altså materialet, fremfor teori- og forskningsbaserte spørsmål, dominere dette kan lede til en uhemmet empirisme hvor man tenker at det interessante først og fremst ligger i kildene selv. Som regel er dette uheldig og gjenspeiles gjerne i resultatene. Det andre problemet med undringsprinsippet er av mer praktisk art, men ikke mindre viktig. Utallige er vel historiene om hovedfagsstudenter og andre som i møte med arkivenes mysterier blir så fascinert av det materialet de finner, at de aldri finner veien ut av materialet men samler i stedet likt og ulikt, spennende og interessant materiale som de kanskje en gang får bruk for. Imens løper tiden og pengene, og fristen for å levere oppgaven, artikkelen eller boken nærmer seg med stormskritt. En bekjent av meg reiste til det britiske utenriksdepartementets arkiv for å finne materiale om oljeletingen i Norskehavet, og tilbrakte to givende måneder der. Han returnerte hjem med koffertene fulle av kopier av materiale spredt over 100 år, på alle mulige andre tema enn oljeletingen i Norskehavet. Det var så spennende det han fant. Og det var det nok; problemet var bare at hovedoppgaven som skulle skrives, aldri ble ferdig. Undringsprinsippet som utgangspunkt kan altså være meget tidsødende. I disse effektivitetstider er jo ikke det noe å applaudere. 2.2 Detektivprinsippet 3

Den andre og mer allment aksepterte innfallsmetoden til arkivarbeid i forbindelse med historisk forskning er altså detektivprinsippet. Med dette mener jeg et prinsipp om først å utarbeide et sett med problemstillinger en ønsker å få svar på, for deretter å kartlegge og analysere det relevante kildematerialet som kan belyse problemstillingene. I motsetning til undringsprinsippet, møter man altså i arkivet bevæpnet med et sett av spørsmål og kanskje til og med en idé om hva slags materiale som kan være relevant å ta en kikk på. Man oppfører seg som en dektektiv som leter etter spor som kan belyse mysteriet, for å holde oss til begrepet lansert tidligere. Videre illustrasjoner skulle vel være unødvendig. Det er vel slik de fleste historikere tilnærmer seg arkivene i sin forskerpraksis. Og i forhold til de vanlige vitenskapsteoretiske prinsipper er dette vel og bra. Imidlertid må det sies at en problemorientert tilnærming til arkivmateriale kan innebære en fare for et for snevert inntak til det potensielle kildematerialet. Dersom man på forhånd har bestemt seg for hva slags materiale som kan belyse problemene, og da kun leter etter slikt materiale under oppholdet i arkivet, kan det oppstå et fenomen som kan minne om tunnelsyn. Kombinert med tidsnød, kan dette være skadelig for forskningsprosessen. Selv har jeg smertelige erfaringer med dette fra større forskningsprosesser. Vel hjemme på kontoret etter arkivopphold der jeg visste hva jeg måtte finne, oppdager man at informasjonen i materialet peker mot en annen serie av materiale som man ikke inkluderte i utvalget av kilder i utgangspunktet. Dermed må man tilbake til arkivet. Dette er jo ingen problem, dersom det aktuelle arkivet ligger vegg i vegg med kontoret. Men bor man i Tromsø, og arkivet man har besøkt ligger i Oslo, er gjenvisitten straks en noe mer komplisert og adskillig dyrere affære. Uansett hvilken metode man måtte legge til grunn for sitt arbeid i arkivene, er oppdagergleden stor. Gleden man føler når man enten finner det man leter etter, eller oppdager noe man ikke visste fantes, men som likevel er av interesse, er vanskelig å beskrive for folk som ikke har opplevd det samme. Her kan det hende at jeg ikke kan generalisere følelsen til å gjelde andre historikere. For min egen del må jeg bare innrømme at det kicket man får når de gamle papirene, hentet fra en tykk, gammel mappe eller arkivboks, viser seg å kaste lys over noe man lenge har slitt med, er bare helt ubeskrivelig. Det er vel denne følelsen som gjør at man stadig kommer tilbake til arkivene; jeg har blitt hektet, en arkivjunkie kan man si. Hvis jeg så skal konkludere noe i forhold til innfallsmetodene til arkivarbeidet, må konklusjonen være at en kombinasjon av undrings- og detektivprinsippet, men med vekt på det sistnevnte, er å foretrekke som innfallsmetode. Historikeren bør i utgangspunktet ha et begrep om hva slags spørsmål en vil svare på, hva slags materiale som kan hjelpe til å svare 4

på spørsmålene, men også ro og tid nok til å undersøke potensielt lovende materiale under oppholdet i arkivet. Dette forutsetter imidlertid tid, informasjon og hjelpemidler til å orientere seg i arkivmaterialet. Andre grunnleggende forutsetninger, som kunnskaper til å kunne lese det kildematerialet en gjerne vil arbeide med, samt innhenting av de nødvendige tillatelser for å få materialet tilgjengelig, lar jeg ligge i denne omgang. Jeg kan bare komme med et lite hjertesukk om at kurs i gotisk håndskrift burde være en obligatorisk del av en historikers grunnutdanning. Det er det faktisk ikke, noe jeg smertelig ble minnet på under mitt første møte med håndskrevne gotiske kilder. Det ble noen pinefulle dager før koden lot seg knekke! I stedet skal jeg snakke litt om hva slags hjelp og hjelpemidler en historiker har behov for, for å gjøre et arkivopphold fruktbart. 3. Forskerens forventninger betingelser for fruktbart arkivopphold Dersom en historiker tar fatt på et forskningsprosjekt som peker mot å bruke arkivkilder (det trenger jo slett ikke være slik), må forskeren stille seg spørsmål om hva det er mulig å si noe om hva slags arkiver finnes, hvor gode er de til forskerens formål og hvorvidt materialet som befinner seg i dem, er tilgjengelig? Jeg skal snakke litt om disse momentene og komme med noen ønsker fra et historikerperspektiv. Jeg skal prøve å illustrere disse momentene med eksempler fra et forskningsprosjekt som jeg selv arbeider med, nemlig tuberkulosens historie i Nord-Norge fra 1900 til 1960. Det første steget i en forskningsprosess, etter at temaet er noenlunde fiksert, er altså å komme på et godt spørsmål en ønsker å få et svar på. For i det hele tatt å kunne formulere slike spørsmål, er det nyttig å orientere seg i hva slags materiale som finnes, hva en kan ta utgangspunkt i. Man må altså stille spørsmålet om hva slags arkiver finnes. Hvordan skal historikeren orientere seg? Det finnes jo en rekke håndbøker som man kan bruke som utgangspunkt. Når jeg tok fatt i tuberkuloseprosjektet, var det første jeg fant frem var Håndbok for riksarkivet som jeg hadde liggende, og begynte å lete der. Her var mye grunnleggende informasjon som var viktig, blant annet opplysninger om Sosialdepartementets arkiv og hva slags materiale som blir oppbevart der. Problemet med Håndboken var bare at utgaven jeg hadde var fra 1992, og viste seg å være utdatert. Mange arkiver, særlig privatarkiver, som ikke stod i håndboken viste seg å være levert til Riksarkivet etter dette tidspunktet. Det ble noen pinlige telefonsamtaler til aktuelle arkivdannere som kunne opplyse om at arkivene var avlevert til Riksarkivet for år og dag siden. Og da kom internettet til hjelp; nettsøk er kanskje den enkleste måten i dag å orientere seg i hva slags arkiver som finnes. Muligheter til å søke på nett finnes også for mange utenlandske arkiv, hvor det kan være 5

kronglete å få fatt i trykte arkivoversikter. Ikke minst er det meget tidsbesparende, og gratis. Man slipper å reise noen steder! Arkivoversikter på internett er imidlertid ikke alltid veldig gode. Dersom det bare oppgis arkivskaper, hvor mange hyllemeter det finnes av materiale og eventuelle begrensninger, slik det ofte gjøres for eksempel på Riksarkivets nettsider, eller i det finske Nasjonalarkivet, er man like langt når det gjelder å vurdere brukbarheten av arkivet for det aktuelle forskningsprosjektet. Dette gjelder også for oversikten over kommunearkiver i Troms som ligger på Arkivnett Norge, (www.arkivnett.no). Heldigvis er flere og flere fullstendige arkivkataloger etter hvert blitt gjort tilgjengelig for nedlasting fra nettet. Det ser ut som om Interkommunalt arkiv i Finnmark har vært flinke til å legge ut arkivlister, særlig slike jeg har behov for i tuberkuloseprosjektet: Helseråds- og distriktslegenes arkiver spesielt. Jeg vet ikke om IKAT i Troms har tenkt å følge etter? Hermed er i alle fall utfordringen levert. Under min leting etter relevant arkivmateriale til tuberkuloseprosjektet fant jeg også flere fullstendige arkivkataloger på Riksarkivets nettsider, over for eksempel Kysthospitalets i Tromsø sitt arkiv. Imidlertid var disse ikke særlig lett tilgjengelige; jeg fant de ikke gjennom nettsidene til Riksarkivet, men ved hjelp av søkemotoren Google. Her trengs det mer systematikk og oversiktlighet i presentasjonen av de ressursene som faktisk er tilgjengelige. Det hjelper jo ikke å ha nedlastbare versjoner av arkivkataloger liggende, dersom det er veldig vanskelig å fa tak i dem! Generelt kan man innvende mot å legge ut komplette kataloger på nett at enkelte arkivkataloger er av en slik omfang at det i praksis er vanskelig å legge dem ut. Til dette er det å si at det får være brukerens problem å orientere seg i katalogene, hovedsaken er at de gjøres mest mulig tilgjengelig. Skrekkeksempelet på mangel på tilgjengelighet i forhold til arkivkataloger har jeg fra Riksarkivet. Det er godt mulig at forholdene er annerledes i dag. I 1996 var det i alle fall slik at jeg skulle til Riksarkivet i forbindelse med arbeidet med min hovedfagsoppgave. I Riksarkivet skulle jeg se på materiale i Utenriksdepartementets arkiver knyttet til Norges forhold til Finland. Det viste seg at for å bestille materiale, som i utgangspunktet var klausulert, måtte man se på arkivkatalogene. Naturlig nok. Imidlertid var også arkivkatalogen klausulert, og for å søke om innsyn, måtte man oppgi hva i katalogen man skulle se etter. Denne ferske hovedfagsstudenten ble dermed utsatt for et kinkig dilemma: Visste du hva du letet etter, hadde du vel ikke behov for katalogen. Visste du det ikke, så fikk du heller ikke se katalogen! Heldigvis var det rause folk på arkivet og slapp meg til underhånden. Men det ble noen svette fortvilede stunder i Riksarkivet, som jeg ikke unner ferske hovedfagsstudenter å oppleve! 6

Hva er så poenget med disse oversiktene og katalogene? Jo, de lar man få sjansen til å starte detektivvirksomheten før man setter sine bein på arkivet. De tillater at man kan kartlegge hvor relevant materiale kan finnes, og dermed muliggjør planleggingen av arkivopphold. De sparer også verdifull tid ved selve arkivbesøket. I stedet å måtte bruke en halv dag på finne ut hva slags materiale arkivet har, kan man komme raskere i gang med selve arbeidet. Ved å undersøke arkivkataloger på nett, kan man i tillegg i ro og mak gjennomgå en rekke kataloger, og dermed åpne for at det kan finnes materiale man ikke hadde tenkt på og som ser interessant ut. Man kan sitte og undre seg ved sin egen pc! Dette er særlig viktig i disse dager da flere og flere forskningsprosjekter er knyttet til finansiering ved hjelp av midler utenfor universitetssystemet at man må søke om penger ved hjelp av prosjektbeskrivelser. For å kunne lage gode prosjektbeskrivelser, er gode arkivoversikter og tilgjengelige kataloger kjempeviktig. Og da er det også en fordel at man slipper å reise Norge rundt for å finne ut av hva som kanskje er av interesse i de ulike arkivene. Å skaffe seg oversikt over arkiver er altså viktig både når man bestemmer seg for hva slags tema en skal skrive om, men ikke minst er det viktig underveis i selve forskningsprosessen. Dersom man skal unngå tunnelsynsyndromet, må en kontinuerlig revurdere hvilke arkiv som skal besøkes, og ikke minst, hva man er ute etter i arkivene. Hva så med det andre spørsmålet kvaliteten i arkivene? Dette dreier seg om hva som finnes av bevart materiale i arkivene. Nord-Norge er jo spesielt i så måte, i og med at mye interessant materiale for eksempel om bekjempelsen av tuberkulose på begynnelsen av 1900- tallet gikk tapt under krigen. Men dette er spørsmål som også er relevant på andre felt. Nå er jo det slik i utgangspunktet at alt er ikke mulig å bevare. Teoretisk ville det kanskje være ønskelig at absolutt alt av materiale, tilknyttet for eksempel en behandlingsinstitusjon, ble bevart. Selv de mest tilsynelatende meningsløse tingene av informasjon kan senere komme til nytte fordi det er ikke kildene selv som avgjør hvor interessante de er. Det er spørsmålene vi stiller til kildene som gjør de interessante. Det er som historikaren Hallvard Tjelmeland skrev i 1990, ikke slik at historiske kilder taler for seg selv. De svarer kun når du snakker til dem. Og måtene vi kan snakke til kildene på, det vil si spørsmålene vi kan stille til dem, er potensielt uendelige. Dette innebærer at det er arkivbrukeren, det vil si historikeren, som sitter inne med nøkkelen til å få arkivmaterialet til å bli interessant, ikke materialet i seg selv! Stoff som for arkivskapere og dagens brukere av materialet ser ut til å være veldig interessant, blir ofte spesielt tilrettelagt for økt tilgjengelighet, som jeg skal komme tilbake til etterpå. Men det er likevel viktig å huske på at teorier som genererer våre spørsmål vil endre seg, og det samme gjelder de problemstillingene vi historikere sysler med. Nye måter å se på 7

verden på og nye måter å arbeide med kildene på vil komme og gå. Dette stiller ikke bare krav til oss som er historikere. Dette innebærer også krav til dem som skal ordne og ta vare på arkivene. Man bør altså ikke kaste og bevare alt etter som, hva en selv synes er interessant, eller ut fra hva dagens behov blant forskere er. Det kan hende at det i fremtiden vokser frem nye problemstillinger og nye måter å arbeide med materialet på. Og da kan det hende at fremtidige forskere sitter og banner over at materiale som for dem er viktig, ble kassert fordi det ikke ble ansett som sentralt den gang da. Det er altså på sett og vis arkivbrukeren som har muligheten til å gjøre arkivmaterialet spennende. Men som historikeren Steinar Aas har påpekt, er det slik at «utan dei rette arkiv intakt vil ofte spenstige problemstillingar vere uråd, eller kanskje bli overflatisk behandla av oss historikarane.» Arkivene er mulighetenes rike, så gjelder det for oss å utnytte de mulighetene så godt vi kan. Her gjelder det imidlertid også for historikerne å ha ydmykhet nok til å erkjenne at noen problemstillinger vanskelig lar seg besvare. Ikke minst fordi det materialet som kunne belyse problemene, er tilintetgjort, ikke lar seg finne, eller er fremdeles i slik forfatning at man ikke slipper til. Ordning av arkiver er et nøkkelbegrep i denne sammenheng. Nitidig arbeid, som krever sin mann og kvinne, skulle jeg si etter egne erfaringer. Fra et brukerperspektiv må man jo smøre seg med tålmodighet når interessante arkiv fremdeles er uordnet eller under ordning, og derfor ikke er tilgjengelige. Men ingenting er så frustrerende som å oppdage at det finnes interessant materiale, men at arkivet ikke er ordnet og en dermed ikke slipper til den. Her må vel min oppfordring være å vise fleksibilitet og komme til ordninger som forskere kan benytte seg av! Man må jo kunne gå ut fra at forskere vil behandle materialet med den samme aktsomhet og varsomhet som arkivarene som skal ordne stoffet. Dette bringer meg over på det siste momentet på den lille listen min, nemlig tilgjengelighet. Med dette mener jeg først og fremst hvordan det er mulig å få fatt i materialet man er interessert i å studere. Formell tilgjengelighet er en ting, i form av klausulert materiale. Dette er det vel som regel mulig å overkomme gjennom avtaler om hvordan materialet brukes. Men en annen ting er tilgjengeligheten generelt. Å legge ut populært materiale på nettet som Digitalarkivet holder på med er utmerket for historikere, men kanskje enda mer utmerket for slektsgranskere etc. Det er vel sjeldent at komplette organisasjonsarkiver for eksempel legges ut på nett, selv om det er vel slike ting som blir diskutert blant arkivfolket? Bibliotekarer har her gått foran og vist vei som forhåpentligvis også arkivene kommer til å følge. Ett glimrende eksempel på omfattende digitalisering av materiale som kan vises til er det digitale avisbiblioteket i vårt naboland Finland, hvor alle aviser utgitt i landet mellom 1771 og 1860 er 8

digitalisert og lett tilgjengelige på internett. Fremfor det slitsomme og tidkrevende arbeidet å måtte sitte foran en mikrofilmleser, ofte med mikrofilmer av dårlig kvalitet, og måtte ta til takke med tredjerangs kopier, kan man nå i ro og mak selv bla gjennom aviser på kontoret. Ikke minst sparer dette enormt med tid og ressurser. Både for brukerne og for de institusjonene som oppbevarer materialet. Ikke slites materialet ned heller. En annen sak er muligheten for å låne materiale fra arkivinstitusjon til arkivinstitusjon. Dette lar seg jo gjøre i statsarkivene/riksarkivets system; og når kommunale arkiver blir samlet på Interkommunale Arkiv så blir det vel greit også her. Håper jeg. 4. Avslutning For å avslutte mitt lille foredrag ønsker jeg å påpeke at til tross for nye historiefaglige trender, som nyere kulturhistorie og de nye kildetypene som har kommet mer i forgrunnen i kjølvannet av dette, som litteratur og aviser, er det fremdeles arkivmateriale av ulik art som danner hovedryggraden i historisk forskning. Gode, oversiktlige arkiver, med tilhørende lett tilgjengelige kataloger og arkivoversikter, er altså uvurderlige hjelpemidler for forskere. Kanskje vil stadig mer materiale være tilgjengelig for oss i digitalisert form, slik at vi slipper faktisk å besøke arkivene. Men foreløpig kommer vi ikke utenom å måtte følge den samme ruten til lesesalen som Jørn Øyrehagen Sunde har skrevet om. Det er vel fremdeles lesesalen som er og blir selve mysteriekammeret; stedet der man kan undre seg, være en historisk detektiv og forhåpentligvis oppleve lykkerusen ved et funn i materialet. Med dette takker jeg for oppmerksomheten. 9