177 CHRISTER NILSSON Arbeiderbevegelsens Arkiv i Hedmark Arbeiderbevegelsens Arkiv i Hedmark (AAH) er en av flere lokalarkiver som samler inn og tar vare på arbeiderbevegelsens arkivmateriale. Det første lokalarkivet ble opprettet i Vestfold i 1959. Hedmark måtte vente i 25 år før det ble opprettet et regionalt arkiv for «det røde fylke» i 1984. Hvorfor et eget arkiv i Hedmark? Arbeiderbevegelsens arkiv i Hedmark (AAH) ble opprettet i 1984 med et interimstyre. Deltakere var arbeiderbevegelsens ulike organer i Hedmark, Statsarkivet i Hamar og Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Oslo. Arkivets depot ble lagt til Folkets Hus i Hamar. Motivasjonen for denne satsningen lå i en erkjennelse av at arbeiderbevegelsen i Hedmark hadde verdifulle arkiver spredt rundt om kring uten betryggende oppbevaring. Unikt kildemateriale ville gå til grunne dersom ingen tok initiativ til å sikre dokumentene en trygg lagring. Kjellere, loft, klubblokaler og tillitsvalgtes privatboliger var ikke egnet som oppbevaringssted for verdifullt kildemateriale. Mange medlemmer av partilag og fagforeninger har nok følt savnet av skriftlige kilder som særlig påtrengende under jubileumsfeiringer. Foreningen var gammel nok til å få egen beretning, men ingen var i stand til å framskaffe de nødvendige kildene til å få skrevet den. Det var et sterkt ønske om å finne tilbake til dokumenter og protokoller fra «hine hårde dager», men hvor var nå disse dokumentene? Hadde ikke vi en stiftelsesprotokoll et sted? Hvor fantes møteprotokollene fra 1950-årene? For foreningens nyere historie var det alltids noen gjenlevende tillitsvalgte å intervjue, men hva med stiftelsesmøtet? Her var det lite å hente. Dessverre var det ingen å intervjue, ingen protokoller og ingen korrespondanse. I en slik situasjon har nok mange tenkt: Vi skulle ha hatt et arkiv! Det var ikke nok at materialet ble registrert; det måtte også gjøres tilgjengelig for brukere. Hovedformålet med opprettelsen av AAH i 1984, var altså knyttet til de klassiske begrepene i arkivfaget bevaring og tilgjengeliggjøring. For å kunne legitimere opprettelsen av et «historisk arkiv», må det være en fortid å ta vare på. De første arbeiderforeningene i Hedmark ble stiftet midt på 1800-tallet. Marcus Thranes arbei-
178 Arbeiderhistorie 2003 derforeninger fikk fotfeste i Hedmark, som i så mange andre jord- og skogbruksbygder i Norge. Fra 1849-1851 fikk Thrane over 30 000 medlemmer i Norge. Det hevdes at Thranes menn, ja for det var bare menn, var 5000 i tallet i Hedmark. Dersom en deler fylket inn i regioner, var det på Hedemarken, det vil si kommunene Løten, Hamar, Ringsaker og Stange, at Thranitter-bevegelsen sto aller sterkest. Solør, Elverum, Trysil og Østerdalen var også godt representert i disse tidligste arbeiderforeningene. Hovedtyngden av medlemmene var husmenn. I Hedmark var husmannen en jordleiende plassbesitter som betalte leie for jorda i form av arbeidsytelser til gården og arbeidet for daglønn når han ble tilsagt. Thrane la stor vekt på at husmennenes levekår burde bedres og undersøkes spesielt. Det var naturlig at husmennene søkte seg til hans foreninger. Thranes bevegelse møtte etter hvert en massiv motstand fra styresmaktene, og mange av lederne ble arrestert i 1851. Den endelige nedleggelsen av agitasjonsvirksomheten og foreningsdannelsen kom med Høyesterettsdommen mot Thrane i 1855. Deretter ble det mer stille i Hedmark. Noen virkelig fart i foreningsdannelsen blant arbeidere og husmenn ble det ikke før personer med tilknytning til partiet Venstre på 1880-tallet tok opp igjen en del av de samme sakene som Thrane hadde kjempet for 30 år tidligere. Venstre-mannen Sjur Fedje var en slik skikkelse. Han etablerte flere arbeiderforeninger på Hedemarken i 1880- årene. Mange av disse foreningene ble senere tilknyttet arbeiderbevegelsen, men i starten hadde de utgangspunkt i partiet Venstre. Videre er det grunn til å nevne at Hedemarken Amts Arbeiderparti ble stiftet i 1904. Det var altså forløperen til det vi i dag betegner som Hedmark Arbeiderparti. Det første årsmøtet ble holdt på Ådalsbruk i Løten høsten 1905. Den første representanten for Hedemarken Amts Arbeiderparti på Stortinget i 1909 var August Embretsen fra Åsnes. Etter hvert som partiet befestet sin rolle har mange personer med bakgrunn fra Hedmark Arbeiderparti bemerket seg i rikspolitikken. Odvar Nordli har hatt den mest framskutte posisjonen. Arbeiderbevegelsens lange tradisjoner i Hedmark spilte utvilsomt en viktig rolle da arkivet ble opprettet i 1984. Det var behov for en egen institusjon som kunne ta vare på det materialet bevegelsens personer og organisasjoner hadde skapt. Grunntrekk ved arkivsamlingen Etter at mottaket av arkivsaker startet i 1984 har arkivsamlingen kommet opp i om lag 200 hyllemeter. Grunntanken bak innsamlingsarbeidet som AAH har foretatt, har vært å ta vare på arkivmateriale fra arbeiderbevegelsens ulike forgreininger i Hedmark. Siktemålet har altså vært å få samlet inn materiale fra arkivskapere som har hatt tilknytning til arbeiderbevegelsen i Hedmark på bred front. Her har man altså favnet vidt ved å samle materiale fra kommunistene til småbrukerlag. Selv med et slikt bredt siktemål, er det ikke til å komme fra at arkivsamlingen har en geografisk slagside mot Hedmarken, altså kommunene Hamar,
179 Stange, Løten og Ringsaker. Det har nok en sammenheng med at arkivet ligger på Hamar og at folkene som har stått i spissen for innsamlingsarbeidet har sognet til denne delen av fylket. Arkivskapere fra denne regionen er overrepresentert i forhold til den betydning de har hatt faglig og politisk. Andre grunntrekk ved arkivsamlingen kan samles i stikkordene jord, skog og jernbane. I jord- og skogfylket Hedmark er det ikke unaturlig at skog- og landarbeiderforeningene har en betydelig andel i arkivsamlingen. En del materiale fra småbrukerlag i Hedmark finnes også. Videre er det grunn til å framheve fagforeningene knyttet til jernbanen. Hamar distrikt av Norsk Jernbaneforbund med ulike underavdelinger har avlevert mye materiale til arkivet. Hamar som en viktig jernbaneby på Østlandet, gjenspeiles dermed i arkivsamlingen. Det er avlevert få personarkiver til AAH. Her kan det være aktuelt å nevne to av arkivene som er avlevert. Odvar Nordli har deponert deler av sitt arkiv. Tidligere stortingsrepresentant Oskar Lindberget fra Våler har også avgitt en del av sitt arkiv. Lindberget satt i justiskomiteen på Stortinget på 1950-tallet. Han var samtidig aktivt med i Hedmark Bonde- og Småbrukerlag. Personarkivene er ofte en rikholdig kilde til å forstå både allmenne og spesielle trekk ved samfunnsutviklingen. Arbeiderbevegelsens folk har tradisjonelt lagt stor vekt på kollektive løsninger. Troen på individet som samfunnsforandrende kraft har gått gjennom deltakelse i organisasjonene. Individet har dermed kommet i skyggen. Personarkivene kan være med å balansere dette inntrykket. Det er derfor ønskelig at flere avleverer personarkiver til AAH. De store organisasjonene Hedmark Arbeiderparti, Landsorganisasjonens distriktskontor og Arbeidernes Opplysningsforbund i Hedmark (AOF ) er representert med om lag 60 hyllemeter arkivmateriale i depotet. Det er betydelige mengder arkivmateriale for en liten institusjon som AAH. Fylkesorganisasjonene har en helt naturlig og viktig plass i arkivsamlingen. Det er også grunn til å framheve en kontrast til de «tunge» arkivene fylkesorganisasjonene har skapt. De mange lagsavisene som ble skrevet rundt om i ungdomslagene, var en slik kontrast. Ofte gikk de under tittelen «Skravla». Her var det anledning til å ta opp alle slags tema i en uhøytidelig form. Skravla gikk mellom medlemmene om løst og fast. Det går kanskje an å se på disse skriftene som ungdomslagenes Se og Hør. Slik blir de en rikholdig kilde til innblikk i det sosiale livet utenom den strikte formaliserte partivirksomheten. Etter mange timer med høytidelig protokollførsel, var det sikkert mange som syntes det var stas at «Skravla gikk». Arkiver og avtaler Med stort og smått har altså Arbeiderbevegelsens Arkiv i Hedmark tatt imot 200 hyllemeter arkivsaker. Materialet har status som depositum. Arkivskaperne har derfor eiendomsretten til arkivene. Styret i AAH oppfatter det slik at det er lettere å få avleveringer til arkivet dersom arkivskaper beholder eiendomsretten, og har derfor valgt å holde på ordningen med depositum. Personer tilknyttet partilag og fagorganisasjo-
180 Arbeiderhistorie 2003 ner føler i stor grad et eierforhold til det skriftlige materialet som organisasjonen har skapt gjennom et langt liv. Å gi fra seg f eks stiftelsesprotokollen, er som å gi fra seg av arvesølvet. Er materialet deponert blir ikke avleveringen så endelig og brutal. En ordning med deponerte arkiver er likevel ikke uproblematisk for mottaker av materialet. AAH har dessverre ikke inngått skriftlige avtaler med dem som har avlevert materiale til institusjonen. Arkiveierne kan altså hente tilbake sitt materiale når de ønsker. I mellomtiden har kanskje depotinstitusjonen lagt ned betydelige ressurser i ordning og katalogisering. Kan depotinstitusjonen i en slik situasjon kreve betaling fra arkiveier for det arbeidet som er nedlagt i ordning og katalogisering? Erfaringen ved AAH er at arkiveierne selvsagt ikke er interessert i å betale for å få tilbake noe de har eiendomsretten til. Så lenge de ikke har forpliktet seg til det skriftlig, er de heller ikke interessert i å betale for ordningsarbeidet som er utført. Selv om arkivsakene de tar ut av arkivet har fått en betydelig merverdi når de er ordnet og gjort tilgjengelig for brukere. For å unngå slike situasjoner har AAH utarbeidet to avtaler, en for depositum og en for gave. Arkivskaperen kan dermed velge. Både arkivskaper og depotinstitusjonen er genuint opptatt av arkivmaterialets beste. Arkivskaper vil ikke sitt eget arkiv «noe vondt», men for depotinstitusjonen er det litt meningløst å ordne og katalogisere arkiver som en ikke vet hvor lenge er i huset. Formelle avtaler som regulerer forholdet mellom giver/deponent og mottaker er en nødvendighet. AAH har brent seg på at det ikke var inngått avtaler som regulerte det ovennevnte forholdet, men for framtiden håper vi å stå bedre rustet. Samarbeid med Statsarkivet I startfasen var det stor aktivitet i AAH. Innsamlingsarbeidet gikk fortløpende, og samlingen ble ajourført. Etter hvert ble det vanskelig å opprettholde kontinuiteten i arbeidet. Driften ble etter en stund liggende nede. Statsarkivet i Hamar (SAH) var med da arkivet ble etablert, og den nærmeste arkivfaglige institusjonen for AAH å henvende seg til for å komme i gang med arkivarbeidet igjen. Etter forespørsel fra AAH initierte SAH et ordningsarbeid våren 2000. Det ble satt i gang med katalogisering av arkivmaterialet i arkivregistreringsprogrammet Asta. Dette ordningsprosjektet ble videreført med en toårig samarbeidsavtale mellom AAH og SAH gjeldende fra 1. januar 2001 til 31. desember 2002. Avtalen ble for øvrig evaluert og fornyet høsten 2002 for ytterligere to år til 31. desember 2004. Med avtalen har Statsarkivet tatt på seg rollen å betjene de deler av AAHs arkivsamling som er registrert og gjort tilgjengelig for utlån. Materiale som er plassert i AAHs magasin i Folkets Hus, skal altså etter forespørsel kunne brukes på Statsarkivets lesesal etter samme rutiner som SAH bruker for utlån av sine arkivsaker. Samtidig er det viktig at AAH fortsetter registreringen av arkivsamlingen, slik at mest mulig av den blir tilgjengelig for bruk på SAHs lesesal. Statsarkivet i Hamar har vært en samarbeidspartner for AAH siden oppstarten i 1984.
181 For AAH har samarbeidet med Statsarkivet klare fortrinn. For det første blir arkivsamlingen mer tilgjengelig ved at materiale kan brukes på Statsarkivets lesesal i Statsarkivets åpningstider. Kunnskapen om at arkiver finnes blir spredt til flere. Arkivbrukerne blir kjent med begge institusjoners arkivsamling. Som et eksempel kan en bygdebokforfatter finne nye innfallsvinkler til et tema ved at nye arkiver blir synliggjort. Et annet eksempel er fagforeningen som skal skrive sin historie. Forfatterens manus blir sikkert bedre om han eller hun har tilgang på både bedriftens og fagforeningens arkiver. Dersom SAH har arkivene etter bedriften, og AAH har fagforeningsarkivene, så har man plutselig et godt utgangspunkt. Rena Kartonfabrik og Rena Kartonarbeiderforening er et slikt eksempel. Disse arkivene kan brukes på samme lesesal. Slike kombinasjonsmuligheter finnes for flere arkiver. Endelig er det et håp at lag og foreninger rundt om i fylket i større grad en hittil vil deponere materiale til arkivet med dette samarbeidet. For AAH som ikke har noe eget arkivfaglig miljø, er det en styrke å kunne vise til samarbeidet med Statsarkivet i Hamar overfor arkivskapere ute i felten. koordinere en slik betjening med Statsarkivets åpningstider. Med en fast dag i uken vil enkeltpersoner, representanter for partilag og fagorganisasjoner kunne henvende seg med spørsmål om sine arkiver til en bestemt person. For kontinuiteten i arbeidet og for markedsføringen utad til lag og foreninger, vil det absolutt være en styrke om AAH får til en slik i ordning i løpet av 2003. Materielle ressurser, penger og plass, legger føringer på den framtidige satsningen. AAH kan ta imot i underkant av 200 hyllemeter i sitt nåværende magasin. Ledelsen av Folkets Hus i Hamar har stilt opp med lokaler for arkivet, og vi har tro på at det også i framtiden vil løse seg når magasinet er fullt. Som det sies i en NOU fra 1987 så er jo samtidens arkiver framtidens kildegrunnlag. Litteratur Lange, Vilhelm (red.): Privatarkiver. Bevaring og tilgjengeliggjøring. Oslo, 2001 Seip, Anne-Lise: «Nasjonen bygges 1830-1870», bd. 8 i Helle, Knut (red.), Aschehougs Norges historie. Oslo, 1996. Solbakken, Evald O.: Det røde fylke. Trekk av den politiske arbeiderbevegelse i Hedmark gjennom 100 år. Hamar, 1950. Østhagen, Sverre: Fra opprørere til folkeparti. Elverum, 1987. Veien videre AAH leier i dag hjelp til ordning og ajourføring av innkommet materiale. Registreringen av materialet vil fortsatt bli gjort i Statsarkivets Asta-base. Videre arbeides det for at arkivet skal få fast betjening en dag i uken. Årsmøtet vil ta stilling til om en slik ordning lar seg gjennomføre. Det vil være naturlig å