TOLK OG LITT TIL V/Inger Lise Vincent DØVBLINDETOLKROLLEN Som døvblindetolker står vi ofte ovenfor mange utfordringer. Vi har lært hva en tolks oppgave og rolle er, men det er så mye mer når komme ut i det virkelige tolklivet. I alle de årene jeg har vært tolk, reiser jeg stadig hjem fra jobb og tenker: dette var vel ikke helt etter boka for hva som er min jobb? Nesten hver dag møter vi små og store problemstillinger. Det er ikke alltid at jeg selv opplever det som et problem, men tolkerollen slik den er bestemt, gjør at jeg kan oppleve ting problematisk. Jeg skal gi noen eksempler. Når du følger en bruker hjem på fredag ettermiddag, og vedkommende spør: kunne du sett litt på strikketøyet mitt? Det er 30 min igjen av bestillingstiden.. Jeg har mistet noen masker og trenger hjelp til å plukke opp maskene igjen? Det er fredag ettermiddag, du vet de skal sitte isolert og alene hvertfall frem til mandag, og har gledet seg stort til å ha et håndarbeide å kose seg med i den stille helgen. Eller når en eldre herre, som du vet har jevnlig fotpleie pga plager, lurer om du kan se på foten hans? Du foreslår å reise til fotpleie eller lege, og han avslår pga avstand til hjelp, og plunder med å komme dit. (vi skal jo ikke kjøre). Etter mange timers smerte, kommer en bønn om bare å se hva som er galt, og det viser seg under den tykke snøreskoen, at neglen på stortåa har vrengt seg, og ligger brettet motsatt vei etter et sparket i dørkarmen? Det gikk mange timer med smerte der, fordi jeg bestemte meg for å være kun et ledd i kommunikasjon! Eller hva gjør du når en bruker, som antakelig burde hatt med seg en pleier på turen, har hatt et lite uhell av den luktende sorten, og ikke gjør tegn til å skifte før vi skal ned til festmiddagen? (klarer kanskje ikke å skifte alene heller?) Det er ikke lett å alltid bare si, jeg er kun et ledd i kommunikasjonen! Vi ser ofte behovet for andre fagpersoner i tillegg til tolken, særlig i forbindelse med reiseoppdrag. Men det er ikke alle brukere som har, eller har fått innvilget andre tjenester enn tolk. Noen få har en kontaktperson, men den benyttes sjelden til slike turer hvor tolk er med. De få timene i uken benyttes til helt andre ting. Hvordan løser vi for eksempel et oppdrag som tolk på et hobbykurs her på Eikholt? Som instruktør ved disse kursene, ser man jo at kursdeltagerne er helt avhengig av at tolkene bidrar, for å kunne gjennomføre det. Det kan være hjelp til å tre en nål, hjelp til å sy på et par øyne, feste en tråd. Skal man sitte opp til en time å vente på tur for å få hjelp av instruktøren?
Som tolker vet vi at mye av dette ikke er en del av jobben vår. De fleste tolker hjelper til, men mange har en dårlig følelse for at vi gjør ting vi på utdanningen har lært at vi ikke skal gjøre. Burde jeg si nei til oppdraget om jeg ikke vil tre i en nål? Eller kanskje enda viktigere, skal vi tre i denne nåla? Jeg har dessverre ikke noe fasitsvar. Men jeg tenker at det er viktig å både erkjenne og akseptere at det å være døvblindetolk er noe helt annet enn å være døvetolk. Bør vi ta en ny evaluering og se på rollen vår på nytt? Mulig vi kommer frem til at vi vil ha den som den er i dag, eller kanskje vi ønsker noen endringer? Jeg vil ikke si at jeg har noen innvendinger mot dagens definerte døvblindetolkrolle, egentlig er den tydelig og grei. Men hvis vi hver dag må ha en «pep-talk» med oss selv for hvordan vi utfører jobben, eller hva magefølelsen sier vi må gjøre, opp imot den vedtatte rollen, så blir det noe feil for meg. Det er ikke nok å ha en definisjon på døvblindetolkrollen som gjenspeiler det vi mener er det ideelle, når det ikke stemmer med det vi faktisk gjør! I disse dager er det mye snakk om å overføre en del av ledsagertjenesten til et kommunalt ansvar. Kanskje det akkurat nå er viktig å ta diskusjonen, og se på hvordan vi både definerer og utfører tolk/ledsaging for døvblinde. Forutsetningen for å få tolk/ledsager til et oppdrag, er at det må foreligge en kommunikasjon. Men hva er kommunikasjon? Finnes det noen situasjon hvor det ikke forkommer kommunikasjon? Kommunikasjon for døvblinde handler ikke bare om det talte språk. Når vi går tur kommuniserer omgivelsene til oss. Om det er fugler i trærne, eller et hull i veien. Har vi som yrkesgruppe lov til å kjempe for å beholde jobbene våre? Har vi rett til å tale Roma midt i mot, selv om vi jobber for staten, og si: Vi har kompetansen, og kan pr i dag denne jobben best! Vi vet at ved å overføre deler av tjenesten til kommunene, får brukerne et usikkert tilbud, basert på geografi, økonomi, og menneskelig ressurser. Har NAV selv mulighet til å melde ifra til departement og storting, at overføring av ansvar til kommunene er en dårlig løsning? RELASJONSKOMPETANSE Begrepet «bonding» mellom tolk/bruker har ofte vært brukt i NAV i forbindelse med tolking. (Binding eller tilknytning på norsk). Et bedre utrykk er kanskje sunne og usunne relasjoner. De usunne skal vi selvsagt vokte oss vel for, men de sunne er også viktig å fremheve og gjøre oss bevisste på.
Som døvblindetolk kommer man veldig nær brukeren. Vi er ofte arm i arm fra morgen til kveld, kanskje i en uke. Det er helt umulig, at hele dagen handler kun om tolking og beskrivelse. Det vil komme mange samtaler med tolken i løpet av oppdraget. Hvordan takler vi det, hva svarer vi, og hvor mye deler vi tilbake? Her ligger en stor fare for å utvikle både et vennskaps og avhengighetsforhold som ikke er ønsket! Hvordan kan vi unngå å havne i dette dilemmaet? Etter min mening er det alt for lite fokus på det menneskelige aspektet i tolking for døvblinde. Vi trenger mer opplæring og flere verktøy for å bli gode profesjonelle tolker. «Profesjonell relasjonskompetanse dreier seg om å forstå og samhandle med de menneskene vi møter i en yrkes-sammenheng på en god og hensiktsmessig måte. En viktig del av profesjonell relasjonskompetanse er å kunne kommunisere på en måte som gir mening, som ivaretar den overordnede hensikt med samhandlingen, og som ikke krenker den andre part (Røkenes og Hansen 2002). Forutsetninger for å få dette til er at fagpersonen kjenner seg selv, og har evne til å forstå den andres opplevelse og hva som skjer i samspillet mellom dem.» Relasjonskompetanse er kanskje mest brukt i forhold til helse og omsorg, og sosialtjenester. Men ville være et meget nyttig verktøy også for oss. Selv om vi ikke skal hjelpe å finne løsninger på problemer, eller ha en terapautisk samtale med våre brukere, har vi pga den fysiske og psykiske tette relasjonen bruk for å lære litt om hvordan vi kan beskytte både oss selv og brukerne. Hvordan unngå å bli for privat? Hvordan unngår vi å komme med løsningsforslag, når vi sitter med svaret? Eller å lede inn på et spor som vi vet vil være det riktige å gjøre? Eks: Om brukeren ikke vet når bussen går, har ikke busstabell. Stor og tidkrevende jobb å finne ut, i forhold til problemet for bruker selv. Men du vet bussen går kl 10:00! Eks: Når vi sitter på kunnskap om rettigheter eller fremgangsmåte på noe du vet brukeren hadde hatt et avgjørende utbytte av. Jeg tror alle er enige i at eksempel 1 er noe som er helt innenfor å dele kunnskap om. Men om vi deler slike ting hver dag, vil vi ikke da stå i fare for å bli «den reddende engelen» på sikt? Vil vi ubemerket gå over i en type avhengighetsforold? Eller enda verre, bli den som sitter med svaret? Hva skjer om jeg plutselig blir bevisst på dette, og slutter å gi enkle svar og løsninger? Som CODA kjenner jeg jo godt hvordan jeg som hørende nesten blir «Den allmektige», den som vet alt, og har svar på det meste. Mine svar blir lett helt ukritisk «sannheten»! En sosionomstudent sa det slik: «Det var skremmende i starten å oppleve hvordan klientene kommer inn til deg og gir deg sitt liv. Vær så snill og hjelp meg. Og det er ganske sterkt når du kommer rett fra skolen og skal finne løsninger. Det er da du må puste godt og tenke klart.
Det er veldig viktig, for det er så veldig lett å gå inn i rollen som den som skal ordne opp og ha alle løsningene.» Dette kunne ofte en døvblindetolk også ha sagt.. Det er viktig å reflektere over situasjonen, uten å avbryte refleksjonene for fort, eller å fundere for mye. Ofte lukker vi prosessen for fort om vi stilles ovenfor for store, eller for små utfordringer. Det er viktig å finne en balanse. Kan det gjøres gjennom bevissthet, erfaring, eller trening? Bør vi ha større fokus på relasjonskompetanse i både utdanningen og i yrkesutøvelsen vår? Jeg føler et stort behov for det. Jeg tror litt kompetanse på dette området vil gi oss en bedre verktøykasse for å kunne utføre jobben vår så profesjonelt som mulig. BRUKERS EGET ØNSKE OM FASTE TOLKER I forhold til relasjoner med bruker, ser vi ofte at brukere bestiller faste/samme tolker til oppdrag. Hva kan årsaken være til det? Det trenger slett ikke ha utspring i de nevnte vennskaps/avhengighets relasjonene! Etter mange år i felten, gir mine refleksjoner og erfaringer et helt annet svar. I sin hverdag med syns og hørselstap opplever døvblinde stadig å miste kontroll over ting i livet sitt. De aller fleste døvblinde sier at tolken er kanskje det viktigste hjelpemiddelet de har. Men det er vanskelig å forholde seg til så mange forskjellige mennesker og tolkemetoder. Det tapper masse energi, og måtte forklare hele tiden hvilke behov de har, lære seg kommunikasjonsmåten, uvante tegn, osv. I tillegg er man så tett på hverandre, at kjemi og trygghet spiller en stor rolle. Med å bestille de tolkene de fungerer best sammen med, gjenvinnes både litt kontroll og energi. Det sparer en for mye tid og frustrasjoner, når tolken kjenner til alle forhold. Jeg føler ofte at tolketjenestesystemet kan oppfatte ønske om bestemt tolk, som noe man skal være på vakt for. Mest fordi det er uheldig at brukere låses til faste tolker. Det er ikke alltid de er ledig eller tilgjengelig, og da er det greit å kjenne flere. I tillegg er det faren for usunn relasjon, og et litt merkelig stort fokus på å gi nye tolker mulighet for erfaring. Jeg sier merkelig, fordi jeg mener man i slike tilfeller setter tolkenes utviklingsmuligheter høyere, enn brukerens beste! I tillegg må jeg bare si av egen erfaring, at uten å ha en del faste brukere å tolke for, tror jeg ikke jeg hadde holdt ut i så mange år som jeg har gjort. Den tryggheten det gir å kjenne bruker og dens behov, ha litt forkunnskap i mange situasjoner osv, er helt avgjørende for å stå i jobben over mange år.
METNINGSPUNKTET FOR UTDANNING AV FLERE TOLKER Jeg har også lyst til pirke litt i utdanningen av flere tolker. Slik det er pr i dag begynner det bli vanskelig å leve av å være tolk. Vi er blitt utrolig mange, og faste stillingerer er så å si ikke å oppdrive. Det betyr at man faktisk nå utdanner folk ut i ledighet. Fortsetter vi sånn, vil tolkeyrket bli en bi-jobb. (Er allerede blitt det i alt for stor grad i dag) Mange års erfaring og kompetanse vil forsvinne over i andre jobber. Vi vet at det allerede er alt for mange dyktige tolker som ufrivillig har måttet se seg om etter nye jobber, eller begynne på nye utdanninger. Jeg tror det er på tide at noen tar tak i dette, og ser på hvilke tiltak som kan endre denne trenden. Vi må virkelig passe oss for at mange års god erfaring og kompetanse ikke bare forsvinner! Kan man for eksempel se for seg å «pause tolkeutdanningen et par år? Ingen ønsker å legge ned tolkeutdanningen, tvert imot! Men kan man muligens i stedet tilby etterutdanning/spesialisering til allerede utdannende tolker? Tenker en type veksel med 2 og 2 år ny og etterutdanning. Med dagens utfordringer i tolking, for eksempel engelsktolking, høyere utdannning etc, er det et stort behov for etterutanning/spesialisering. AVSLUTNING Jeg vil bare til slutt få lov til å gi døvblindetolk-miljøet litt skryt. I en utfordrende og til tider psykisk krevende jobb, er det kollegaene mine som gjør at jeg trives og blomstrer på jobb! Dere utfordrer meg til å se på jobben jeg utfører, dere gir meg støtte og ros, og det er dere som gjør det levelig å være i en boble en uke eller mer av gangen, med lange dager og intens jobbing. Jeg gleder meg til å gå på jobb pga dere! Takk for meg!