Dr. Thea Selliaas Thorsen, Klassiske fag, NTNU, er akademisk hovedredaktør for Kanon-serien.
ARISTOFANES Froskene Gjendiktet av ROBERT EMIL BERGE
FORORD VI ER SÅ HELDIGE når det gjelder Froskene, at det har kommet flere gode tekstutgaver i nyere tid, redigert av svært anerkjente eksperter på Aristofanes. Denne gjendiktningen av Froskene tar utgangspunkt i Kenneth Dovers (Clarendon Press, 1993) og Alan H. Sommersteins (Aris & Phillips, 1996) kommenterte kritiske utgaver av teksten, men jeg har også konsultert Jeffrey Hendersons Loeb-utgave fra 2002 og N.G. Wilsons Oxford Classical Texts-utgave fra 2007. Det mest påfallende avviket mellom disse utgavene er rekonstruksjonen av linje 1435 66, hvor rekkefølgen har blitt stokket om i manuskriptene. Jeg har valgt å følge Sommersteins forslag, slik også Henderson og Wilson har gjort. Jeg vil gjerne takke Morten Moi, Aslak Rostad og Thea Selliaas Thorsen for grundige og nyttige tilbakemeldinger i arbeidet med oversettelsen. En stor takk rettes til venner, forelesere og studiekamerater på Universitetet i Oslo som jeg har kunnet diskutere alle slags problemer med. Jeg vil også takke Helga for stor tålmodighet og forståelse, og foreldrene mine, Marit og Jan Erik Berge, for deres ubegrensede støtte og oppmuntring. Oslo, september 2016 ROBERT EMIL BERGE
INNLEDNING DA FROSKENE I ÅR 405 F.KR. ble oppført i Athen, var byen i krise. Athenerne var i ferd med å tape den brutale krigen mot Sparta som hadde vart i 25 år. Teatret var også i krise, siden de to store tragediedikterne Sofokles og Evripides hadde gått bort året før. Disse krisene danner bakgrunnen for stykket, men tematikken strekker seg til et utvidet krisebegrep. Det greske ordet krisis handler om å skille ting fra hverandre. Det kan handle om liv eller død, eller å skille det gode fra det dårlige, sannhet fra løgn. De norske begrepene kritikk og kriterium stammer fra dette. Mye av Froskene består av prøvelser og konkurranser, der målet er å skille mellom vinnere og tapere. Men stykket tar også for seg kunstkritikk og kriteriene for hva som kjennetegner det gode teatret. I Froskene får vi lov til å le av alle disse krisene, selv om de også blir tatt alvorlig. I krisetider er det drastiske tiltak som må til. Så mens Athen svever mellom liv og død, er det passende at Dionysos, teatrets gud, drar ned til dødsriket. Der må han først ta et oppgjør med kunstkritikken, før han får ta med seg en tragediedikter tilbake til Athen, så han og teatret kan løse den kritiske situasjonen. For ifølge denne komedien er det kunstnernes oppgave å oppdra og undervise folket så de styrer samfunnet på en god måte. Og et godt samfunn kjennetegnes ved at det er fred og overskudd slik at det
kan arrangeres teaterfestivaler. Det athenske demokratiet fram til 405 f.kr. FROSKENE, SOM DE FLESTE av Aristofanes komedier, har mange referanser til kjente personer og den politiske situasjonen i samtidas Athen. Man kan ha stor glede av stykket uten altfor mye bakgrunnskunnskap, men det kan likevel være nyttig å vite litt om den politiske situasjonen i Athen når man leser komedien. Demokrati og aristokrati ATHEN HADDE VÆRT ET DEMOKRATI i omtrent hundre år da Froskene ble oppført første gang. Før demokratiet ble innført, var Athen og Attika, områdene under Athens kontroll, et klansamfunn, og ble styrt av noen få rike aristokratiske familier som eide det meste av jorda. Befolkningsvekst og stor fattigdom førte til opprør, og i 594 f.kr. fikk Solon i oppdrag å lage en ny grunnlov. Denne minket de aristokratiske familienes makt, og ga mer politisk innflytelse til en større del av befolkningen. Solon opprettet folkeforsamlingen, som var åpen for alle athenske borgere, men det var fortsatt rådet av fire hundre som hadde den reelle makta. Det besto av hundre medlemmer fra hver av de fire fylene, det vil si de ledende aristokratiske familiene.
Denne ordningen besto i flere tiår, men etter at den upopulære eneherskeren Hippias hadde blitt styrtet i 510 f.kr., innførte Kleisthenes nye demokratiske reformer. Han begrenset aristokratiets betydning ved å overføre den politiske rollen familietilhørighet hadde hatt, til avgrensede geografiske distrikter. Attika ble delt opp i 139 områder som ble kalt demoser. Det ble så opprettet ti fyler, der hver av dem besto av flere demoser både i byen, på landet og på kysten. Det nye rådet fikk 500 medlemmer, 50 fra hver av fylene. I 461 f.kr. ble demokratiet styrket enda mer ved at Efialtes tok enda mer makt fra aristokratene og gjorde det lettere også for dem som ikke var rike å inneha offentlige verv. Likevel, myten om at de som var født inn i en gammel aristokratisk slekt var edlere og mer egnet til å styre enn de som ikke kunne skryte på seg en slik avstamning, levde fortsatt i beste velgående på Aristofanes tid. Dette kommer tydelig fram flere steder i Froskene. I Aristofanes komedier blir ofte demokratiet indirekte kritisert ved at statsledere og demagoger som ikke var en del av aristokratiet blir latterliggjort, ofte for å være krigshissere. I Froskene er det først og fremst Kleofon som får gjennomgå. Han var en svært innflytelsesrik demagog under siste del av Peloponneskrigen, og han hadde forhindret to fredsavtaler fra å bli noe av. Også senere, etter at Athen hadde tapt krigen, gikk han imot en fredsavtale med Sparta. Da bestakk noen aristokrater det athenske rettssystemet og fikk ham dømt til døden.
Perserkrigene, Athens storhetstid og Peloponneskrigen PÅ DEN TIDA DA ATHEN BLE DEMOKRATISK, var det greske byer på kysten av Lilleasia som ble styrt av det store og mektige perserriket i øst. Da noen av disse ville gjøre opprør mot perserne og bli selvstendige demokratier, hjalp Athen dem. Dette førte til at persiske styrker angrep det greske fastlandet to ganger for å legge det under seg. Selv om perserne hadde et overlegent antall soldater og skip, var grekerne bedre trent og bevæpnet. Perserne, ledet av kong Dareios 1., ble først beseiret av athenerne i slaget ved Marathon i 490 f.kr., og senere ble sønnen hans, Xerxes 1., grundig beseiret i sjøslaget ved Salamis i 480 f.kr. Men først hadde perserne tatt Athen og vært nære ved å ta hele Hellas. I slaget ved Plataiai og sjøslaget ved Mykale i 479 f.kr. ble perserne definitivt slått tilbake fra Hellas og etter hvert fra de de greske øyene i Egeerhavet og områdene langs kysten av Lilleasia. Mange av de greske bystatene var med på å slå perserne, og både Athen og Sparta hadde gjort en betydelig innsats. Men bystatene langs kysten av Lilleasia trengte fortsatt beskyttelse mot perserne. Sparta ønsket ikke å involvere seg, men Athen ble med på å danne et sjøforbund som skulle forsvare disse bystatene og de på øyene i Egeerhavet. Athen tok den ledende rollen i forbundet, og under statsmannen og generalen Perikles ble forbundet etterhvert til en athensk stormakt. Ved å kreve inn skatter fra de andre
forbundsfellene, og gjennom videre krigføring i Persia, tilegnet Athen seg store rikdommer. Det er denne perioden, da Perikles var den mest innfyltelsesrike politikeren, som kalles Athens gullalder. Det var der grunnlaget for mye av det vi nå regner som den greske kulturen, ble lagt. Det at Athen etablerte seg som en stormakt i de greske områdene, var noe Sparta så på med bekymring. De ledet Det peloponnesiske forbundet, som besto av bystatene på Peloponnes og områdene rundt. Da noen av disse begynte å gå over til Det athenske sjøforbundet, brøt det ut flere konflikter mellom Athen og Sparta som også involverte deres allierte. Hovedkonflikten var Peloponneskrigen som varte fra 431 til 404 f.kr., der Sparta til slutt seiret over Athen. Tre viktige hendelser for Froskene DET ER SPESIELT TRE HENDELSER under Peloponneskrigen som danner et viktig bakteppe for Froskene, sammen med noen av de politiske aktørene som tok del i dem. Det var det katastrofale sicilianske toktet som varte fra 415 til 413 f.kr., det oligarkiske kuppet i 411 f.kr., og slaget ved Arginusai i 406 f.kr. Alkibiades og det sicilianske toktet I 415 F.KR. KOM AMBASSADØRER fra Segesta på Sicilia
til Athen og ba om militær hjelp i deres konflikt med Selinus. Noen athenske politikere ville benytte anledningen til å få et fotfeste på Sicilia og på sikt erobre hele øya. Derfor ville de sende en mye større flåte enn segesterne hadde bedt om. Det var stor uenighet om hvorvidt det var en klok ting å gjøre, og generalen Alkibiades var en av dem som talte sterkest for et omfattende tokt, og han fikk det som han ville. Natta før flåten skulle sette ut, fikk et stort antall av hermene i byen slått av fallosene sine. Hermer er støtter som ble satt opp forskjellige steder, ofte i veikryss, med et skulptert hode av guden Hermes på toppen og en fallos på forsida. Hermene var regnet som lykkebringende, så dette hærverket ble oppfattet som et svært uheldig tegn for toktet. Noen av Alkibiades politiske fiender anklagde ham deretter både for å ha vært med på hærverket og for å ha gjort narr av de elevsinske mysteriene, noe som kunne ha ført til dødsstraff. Alkibiades var en svært populær general blant soldatene, og siden bevisene mot ham var tynne, ventet de med å saksøke ham til han og hæren allerede var på vei mot Sicilia og få av støttespillerne hans var igjen i byen. Da ble budskipet Salaminia sendt etter flåten for å hente Alkibiades tilbake, men han klarte å rømme. Han kom seg så til Sparta, og der tilbød han seg å gi dem råd om hvordan de kunne svekke Athen. Den athenske flåten ble fullstendig ødelagt i Sicilia. Dette var