Fra Nasjonalbibliotekets samling VARSLER OG MERKEDAGER ANNO 1644 SVARTEKUNSTER KONGELIGE FOTOJUVELER KALDE KAKER OG VEMOD I SLARAFFENLAND HIMMELBREV

NB21 VARSLER OG MERKEDAGER ANNO 1644 SVARTEKUNSTER KONGELIGE FOTOJUVELER KALDE KAKER OG VEMOD I SLARAFFENLAND HIMMELBREV EN FOT I BÅTEN OG EN PÅ JORDA «MENNESKER PRØVET OG MENNESKER PINT?» DRØMMEN OG ROCKEN Fra Nasjonalbibliotekets samling

Velkommen inn! INGJERD SKREDE DIREKTØR FOR INFORMASJON, UTSTILLINGER OG JUBILEER Det hender jeg får lyst til å la hånden gli langs de grå granittveggene for å kjenne om de buler. Jeg gjør det ikke. Det er selvsagt en tåpelig tanke. Granitt buler ikke. Det er allikevel forunderlig at så mye av vår fortid og nåtid finnes innenfor disse veggene. Du kan lese originalmanuskriptet til «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen eller «Victoria» av Knut Hamsun. Eller du kan lese Himmelbrevet, skrevet av selveste Jesus Kristus, og sluppet fra himmelen og ned til jorden i 1604. Her finnes radioprogram som gir råd til fiskerbønder om hvorfor de bør drikke sjøvann mot sjøsyke, eller hva de skal gjøre om de får grisebust i garnet. I kartsamlingen finnes atlaset Johann Baptist Homann utga i 1716. Slaraffenland breier seg utover en av sidene. Med god grunn. Landet hadde en slik overflod at innbyggerne ikke trengte å arbeide, men levde, ja, et slaraffenliv. Da Finnmark brant under andre verdenskrig, ble historien til en hel landsdel nærmest utradert. Men, det finnes minner i Nasjonalbiblioteket. Vi har litteratur hvor folk fra andre deler av verden beskriver oss. Den britiske turisten, pastoren Frederick Metcalfe, besøkte Norge i 1854. Han legger merke til at Norge er fullstendig blottet for ruiner fra fordums storhet. Matstellet er bedrøvelig, det går mest i grøt og flatbrød. Sengene er altfor korte. Nordmenn flest er skitne, trege av natur, men vennlige og imøtekommende. Vi har beskrivelser av oss selv. 1892 er et merkeår. Da arrangerte Skiforeningen det første Holmenkollrennet som blir skiløperkunstens definitive gjennombrudd som nasjonalidrett. Skiløpingen får en opphøyd status, og skiene løftes fram som både ærverdige og særnorske. Vi har arkivet etter Norges første store rockefestival og faktisk også verdens største black metalsamling, vi har den irriterende reklamen, vi har alle årganger av ukebladene, vi har notemanuskripter, vi har aviser og film alle trodde var tapt, men som er vekket til live av fagfolk i Nasjonalbiblioteket. Fagfolkene som kan vise vei inn i dette mylderet av analog og digital kunnskap og informasjon. De som vet i hvilken hylle, på hvilken server, i hvilket magasin, i hvilket fjell eller lager du finner det du søker i en stadig voksende samling. Og i møte med deg og meg blir kunnskapen levende. Om møtet skjer på trikken, i sofaen, på skolen, på jobben eller i en lesesal. Selv grå granittvegger kan ikke hindre det. For alt sammen er vårt. Ditt og mitt. 2

2-14 Innhold Samtidstyranniet 4 av Aslak Sira Myhre Kongelige fotojuveler 42 av Caroline Serck-Hanssen Vel bevart 6 av Merethe Myrvang, Elin Tinholt Fremmed blikk 12 av Elin Tinholt Slaraffenlandkartet 18 av Benedicte Gamborg Briså Alt annet enn eventyr 20 av Elin Tinholt Svartekunster 26 av Mette Witting Himmelbrev 28 av Oddvar Vasstveit Avlatsbrev fra 1507 29 av Bente Lavold Balladeprosjeket til Nasjonalbiblioteket 30 av Liv Kreken Falkvor Lommanson 31 Av Velle Espeland Svart-hvitt hverdag i Susendalen 33 av Kristin Aasbø Bilete fra grenselandet i nord 38 av Caroline Serck-Hanssen En fot i båten og en på jorda 46 av Merethe Myrvang Alberte dager og netter i Paris 50 av Elin Tinholt Slaget om skjønnheten 53 av Inga Ragnhild Holst Nasjonalidrett som litterær øvelse 58 av Audun Renolen Aasbø «Mennesker prøvet og Mennesker pint?» 60 av Sigbjørn Grindheim Om Mykles manuskripter 62 av Audun Renolen Aasbø Kalvøya drømmen og rocken 65 av Elin Tinholt Varsler og merkedager anno 1644 68 av Anne Eidsfeldt Fra Paris og København to liturgiske bøker 70 av Espen Karlsen Norske bokbind og kobberstikk fra 1600-tallet 72 av Anne Eidsfeldt Trastefangsten Ivar Aasen og fuglane 74 av Rebecca Boxler Ødegaard Utgiver: Nasjonalbiblioteket Utgave: Nr. 2 2014 Ansvarlig redaktør: Ingjerd Skrede Redaksjonen: Merethe Myrvang, Elin Tinholt Redaksjonen avsluttet 20.11.2014 Design: Melkeveien Designkontor AS Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS Opplag: 6 500 Forsidefoto: Almanakk for 1644 NSB reiselivsplakat, 1905. Illustrert av Othar Holmboe Cora Sandel (Sara Cecilia Görvell Fabricius). Foto: Nasjonalbiblioteket Siste side: Forsiden til Knut Hamsuns manuskript Victoria Liste over ting som skal gjøres, Kalvøyafestivalen -76 Kong Carl XV. Foto Mathias Hansen, 1860. Nasjonalbiblioteket www.nb.no 241 MILJØMERKET Trykksak 681

amtidstyranniet Aldri har vi hatt tilgang til mer informasjon om samtiden enn akkurat nå. Hvert øyeblikk, vesentlig og ikke minst uvesentlig, dokumenteres og formidles via nettaviser, sosiale medier og en hel armada av andre kanaler som når oss gjennom datamaskinen, nettbrettet eller mobiltelefonen. Ubåtjakt i Stockholms skjærgård, overgangsmarkedet i engelsk fotball eller valgkampen til en amerikansk president oppdateres vi på hver time. Denne informasjonstilgangen er et gode, men det skaper også et tyranni. Et øyeblikks- eller samtidstyranni. TEKST: ASLAK SIRA MYHRE, DIREKTØR FOR NASJONALBIBLIOTEKET For hvert avsnitt jeg skriver i denne teksten, stopper jeg opp og åpner nettleseren på maskinen min. Jeg åpner de samme sidene hver gang. Facebook, NRK, VG og et par andre nettaviser. Jeg sjekker om det har skjedd noe nytt. En sjelden gang følger jeg ei lenke på Facebook som bringer meg til et nettsted jeg ikke har vært før, men i all hovedsak går jeg til de samme ti nettstedene, gang på gang, ser de samme overskriftene og annonsene, mens jeg leter etter noe nytt, noe som har hendt nå, en debatt, en skandaløs uttalelse eller en sensasjonell nyhet som jeg kan formidle videre eller diskutere. Første gang jeg hadde denne opplevelsen, var under USAs første gulfkrig. Kabelfjernsynet ga oss i 1991 tilgang på CNN, og CNN ga oss tilgang på krigen 24 timer i døgnet. Vi satt klistra i kjellerstuer på Stokka i Stavanger og fulgte de israelske og amerikanske patriotrakettenes kamp mot Saddams scuder, og så Bagdad brenne. Nå føles det som samtidstyranniet prøver å gjenskape denne akutte følelsen av nødvendighet, hele tiden. Alt fra riksrevisjonens årlige rapportframlegging til småkrangling mellom fotballspillere og langrennsløperes treningssamlinger dekkes live, med et alvor og en intensitet som om det skulle være en krig. Den nærmest totale tilgangen på informasjon, og den harde medieringen av øyeblikket, tar for mye av den offentlige oppmerksomheten. Samtidstyranniet tar fra oss historien vår. Vi vet mer og mer om øyeblikket, og husker stadig kortere. Dag Solstad har skrevet at et dannet menneske bør ha en horisont som strekker seg minst to hundre år bakover og hundre år 4

FOTO: KETIL BORN framover i tid. I møte med dette framstår de fleste som udannede. Nasjonalbiblioteket i Norge har vært verdensledende på å digitalisere og tilgjengeliggjøre den norske kulturarven. Gjennom produksjonslinja vår i Rana og blant annet bokhylleprosjektet på nett, har vi vist hvordan et moderne bibliotek kan omformes og utvikle seg når medier og teknologi endrer seg. Men det er ikke nok. På samme måte som bøkene i hyllene først får ut sitt potensial som kunnskaps- og dannelseskilde idet noen tar dem ut av hylla og leser dem, får de digitale mediene våre først sin virkelige verdi når vi får folk til å bruke dem. De norske bibliotekene er allerede formidlere av rang. Folkebibliotek, forskningsbibliotek og nasjonalbibliotek. Men vi må videre. I samtidstyranniets tid er det Nasjonalbibliotekets oppgave ikke bare å forvalte, men også formidle den nasjonale hukommelsen. I ei tid hvor vi bruker stadig mer tid på stadig færre nettsteder, må bibliotekarer landet rundt være guider inn i alle de andre ressursene som finnes på nett. Vi må mediere, moderere og formidle kunnskapen vi sitter på slik at den når ut til folk flest. Det finnes dem som tror at bibliotekene og bibliotekarene vil bli mindre viktige når all verdens kunnskap finnes tilgjengelig på nett. Alt det jeg har sett til nå tyder på det motsatte. Når alle snakker på en gang, hører ingen noen ting. Det trengs en redigert, dannet og formidlende offentlighet for at vi skal kunne utnytte den tilgjengelige kunnskapen. Det er det vår jobb å bidra til. 5

6 Nasjonalbiblioteket i Oslo ved Solli plass er bygget i norsk granitt, et materiale som gir utrykk for stabilitet og varighet. FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET

Vel bevart Nasjonalbiblioteket i Norge er en ung institusjon. Her bevares middelalderdokumenter, forseggjorte kart og manuskripter av forfattere som Hamsun og Undset sammen med den siste katalogen fra IKEA. TEKST: MERETHE MYRVANG, ELIN TINHOLT FOTO: KETIL BORN Det var i 1989 at Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana ble opprettet. Ti år senere, da Universitetsbiblioteket flyttet til Blindern, overtok Nasjonalbiblioteket den solide bygningen i Henrik Ibsens gate 110 ved Solli plass. Med lokaler i både Oslo og Mo i Rana, rommer Nasjonalbiblioteket et mangfold av materialtyper som håndskrifter, kart, nye og gamle bøker, musikk, radio- og tv-programmer, film, teatermateriale, plakater og fotografier, blader og aviser. Hovedstammen i Nasjonalbiblioteket er de pliktavleverte trykksakene. Allerede fra 1781 var norske trykkerier og utgivere pålagt å levere inn eksemplarer av det de produserte til Det Kongelige Bibliotek i Danmark. Fra 1815 ble eksemplarer pliktavlevert til Universitetsbiblioteket i Oslo, som overførte den norske samlingen til dagens Nasjonalbibliotek i 1999. Nå samles dette materialet inn med hjemmel i en av verdens mest moderne pliktavleveringslover. Den norske loven fra 1989 var blant de første teknologiuavhengige lovene på dette området. Det betyr at alt som er allment tilgjengelig, skal leveres til Nasjonalbiblioteket uavhengig av hvilket format det er utgitt i. I Nasjonalbiblioteket bevares alt i et 1000-års perspektiv. Mye av materialet gjøres digitalt tilgjengelig, via nb.no. 7

Emanuel Vigeland Emanuel Vigeland/BONO 2014 NASJONALBIBLIOTEKET I OSLO: Den imponerende ankomsthallen og trapperommet med takmalerier og lyserkone utført av Emanuel Vigeland i 1913.

OSLO: I utstillingssalen holdes jevnlige utstillinger, gjerne knyttet til forfatterjubileer, som for eksempel Dag Solstad, Camilla Collett eller Alf Prøysen. OSLO: I Spesiallesesalen kan man få tilgang til særlig verdifulle utgivelser. OSLO: I 2005 åpnet et totalrenovert og modernisert Nasjonalbibliotek med nye magasiner under bakken. Under renoveringen var det en klar målsetning å bevare så store deler av den originale bygningen som mulig. Det var ØKAW Arkitekter stod som ansvarlig arkitekt for restaureringen av Nasjonalbiblioteket. MO I RANA: Nasjonalbibliotekets anlegg i Mo i Rana huser sikringsmagasiner for den digitale og analoge kunnskapsog kulturarven, et automatisert fjernlånssystem og laboratorier for digitalisering og restaurering av ulike typer materiale. Biblioteket har ikke publikumsarealer, men legger til rette for forskere som ønsker tilgang til samlingen. 9

Digitalisering utgjør en stor del av virksomheten i Rana: Nasjonalbiblioteket har som mål at hele samlingen, uansett format, skal digitaliseres i løpet av de neste 20 30 årene. Bygg og infrastruktur tar derfor utgangspunkt i logistikk, produksjonslinjer og høyteknologi. Nasjonalbiblioteket er et bibliotek for andre bibliotek. Fjernlån skjer via et helautomatisk system for uthenting og plassering av materiale. Nasjonalbiblioteket kjøpte i 2014 kunstverket «Old School» av den norske streetart-kunstneren Dolk. Verket er en del av utsmykningen i det nye digitaliseringsbygget i Mo i Rana. Bildet uttrykker både modernitet og nostalgi, og henspiller på Nasjonalbibliotekets arbeid med å konvertere lyd lagret på eldre formater til nyere og digitale versjoner. 10

DOLK 2014

TEMA REISELYST Midnattssol, høye fjell og dype daler lokket de første turistene til Norge. Noen skrev reiseskildringer etterpå. På de påfølgende sidene kan du lese hva slags inntrykk landet gjorde på en eventyrlysten engelskmann, en pasjonert laksefisker og en konge som reiste hele veien til Nordkapp. Et godt kart er viktig for alle reisende, men for å finne veien til Slaraffenland må du være mer enn god til å navigere. Nasjonalbiblioteket har rundt 180 000 kart og atlas i sin samling. 300 utvalgte kart er nå blitt lagt ut på Wikipedia. Reiselivsplakat utgitt av NSB i 1905, illustrert av Othar Holmboe. Denne plakaten var den første norske turistplakaten som presenterte Norge som reisemål. Plakaten ble også trykket på norsk, tysk og fransk. Se flere reiselivsplakater på nb.no 12

Clarke mente at Trondheim, eller Tronyem, hadde likheter med både Napoli og København. Foto: Hans Krum, dato ukjent, Nasjonalbiblioteket Fremmed blikk Storslått natur, laksefiske og midnattssol trakk de første turistene til Norge «Matstellet er bedrøvelig, det går mest i grøt og flatbrød», skriver den britiske pastoren Frederick Metcalfe etter sitt norgesbesøk. Landsmannen Edward Clarke mener å observere at nordmenn er usedvanlig glade i smør, mens kongen av Siam beskriver nordmenn som troskyldige, varmhjertede, sjenerøse og utadvendte. Tidlige reiseskildringer gir oss fremmedes blikk på det som en gang var Norge. TEKST: ELIN TINHOLT I 1799 var engelskmannen Edward D. Clarke på rundreise i Skandinavia. Han skulle senere utgi en reiseskildring hvor han uttrykker stor begeistring for Norge, som etter hans mening er et rikt og vakkert land med vennlige og opplyste innbyggere. «Norge er akkurat som England i gamle dager», oppsummerer han. Hans skildringer av landet og menneskene han møter er fornøyelig lesning: «Kjempestore familier 13

TEMA REISELYST Den britiske pastoren Frederick Metcalfe reiste gjennom landet på midten av 1850-tallet merket seg at folk på bygdene som regel gikk i folkedrakter. Om kvinnene skrev han at deres skjønnhet var av en bastant og solid karakter. Fotograf: Marcus Selmer, år 1860 1870, Nasjonalbiblioteket. Pige fra Gloppen i Nordfjord (tv) og pike fra Ullensvang i Hardanger. 14

sitter her ved samme bord, fra den eldste til den yngste. Hvis man på en av disse bondegårdene bad om litt smør, bar de inn kladder som veide 6 8 pund. Dette smøret hadde flotte ornamenter, for smørformene var laget som katedraler forsynt med gotiske spir og andre arkitektoniske detaljer. En engelsk bonde ville sagt: Det er synd å skjære i dette. Hvor enn vi kom i Norge, lot det til at smørfatet var husets luksusrett», skriver han. Prisnivået i Norge er en kilde til forargelse. «Alt er mye dyrere i Norge enn i Sverige, og hva verre er: når den reisende har betalt dyrt for det han har fått, har han ikke den samme tilfredsstillelse her som i Sverige, nemlig å reise fra blide og takknemlige mennesker.» Clarke tilføyer raskt at disse bemerkningene kun gjelder for gjestgiveriene og ikke for bondegårdene hvor mottagelsen er overmåte god. NORDENS NAPOLI Trondheim, eller Tronyem som forfatteren kaller byen, fremkaller øyeblikkelig assosiasjoner til Napoli, der byen ligger med sine glitrende bygninger og høye spir ved bukten av fjorden. «Skjønt byen ligger henimot Nordpolen», mener Clarke å observere likheter med byer i langt sydligere strøk. «Gatene er brede, godt brolagt og omkranset av vakre, solide bygde hus, som enten er pusset eller hvitkalket. Ingen del av København er bedre bygd eller ser mer ordentlig ut enn gatene i Tronyem», oppsummerer Clarke. BØKENE: Reise i Norge 1799 av Edward Daniel Clarke, (nyutgivelse Universitetsforlaget, 1977) På reise i Norge fra Christiania til Vadsø i 1854 55 av Frederich Metcalfe, (nyutgivelse, Cappelen, 1990) Reisebrev fra Norge 1907: langt hjemmefra av Chulalongkorn, (nyutgivelse, Schibsted, 1996) er alle tilgjengelige gjennom bokhylla.no. I nb.no finnes fotoene av kvinnene i folkedrakter og fotografiene fra Trondheim, Nordkapp og Hammerfest. LENGE PÅ FARTEN Etter rundreisen i Skandinavia reiste Clarke til Russland, Tyrkia, Palestina, Egypt, Italia, Hellas, Romania, Ungarn, Østerrike, Tyskland og Frankrike. Da han endelig vendte tilbake til hjemlandet, tre år senere, brakte han med seg 77 kasser inneholdende mineralprøver, antikviteter, bøker og manuskripter. I 1808 ble han utnevnt til den første professor i mineralogi i Cambridge og noen år senere ble han universitetsbibliotekar samme sted. FLUEFISKER En annen tidlig britisk turist i Norge var pastoren Frederick Metcalfe. Lokket av eventyrlyst og laksefiske ankom han i 1854 Christiania fra sjøveien. På avstand syntes han hovedstaden virket riktig så fin, men fastslo likevel raskt at: «Byen taper seg ved nærmere granskning. De åpne kloakkrenner er særdeles frastøtende, særlig om sommeren. Slottet, eller det kongelige palass, ser imponerende ut der det ligger på den fjerne skråning bak byen, men arkitektonisk er det et misfoster.» På sin reise gjennom landet, fra Christiania og helt opp til Vadsø, legger han blant annet merke til at Norge er et land som er fullstendig blottet for ruiner fra fordums storhet. Matstellet er bedrøvelig, det går mest i grøt og flatbrød. Sengene er altfor korte. Nordmenn flest er skitne, trege av natur, men vennlige og imøtekommende. Folk ute på bygdene går ofte kledd i folkedrakter og kvinnenes skjønnhet er «av en bastant og solid karakter», oppsummerer han. KONGEN AV SIAM Det er grunn til å tro at kong Chulalongkorn av Siam verken hadde grunn til å klage på overnatting eller bevertning da han i 1907 dro på rundreise i Norge. Gjennom hele reisen skrev han brev til sin datter, prinsesse Nibha Nobhadol, eller Noi som betyr «lille venn». «Norske byer er ikke så forskjellige fra dem vi har i våre provinser inne i landet, ja noen av dem er mer medtatte enn våre. Folk i byene er troskyldige, varmhjertede, sjenerøse og utadvendte. Når de ser hverandre, eller 15

TEMA REISELYST Det var i 1907 at kongen av Siam besøkte Norge. Bildet som ble tatt i forbindelse med kongebesøket ble senere benyttet som postkort. Norsk Kunstforlag 1907 fremmede, smiler de, hilser på hverandre ved å vinke vennlig med hånden eller med et lommetørkle og roper vennlig til hverandre», skriver han. EN KLASSIKER Kongens brev ble senere utgitt i bokform, en bok som raskt ble en klassiker i Thailand. Kong Chulalongkorn var vitebegjærlig og observant betrakter av landskapet og kulturen i landet han reiste i. Han behersket engelsk og interesserte seg spesielt for felter innen naturvitenskap og teknologi. Brevene til datteren fungerte som en slags dagbok hvor stort og smått ble nedtegnet. I Oslo møtte han kong Haakon og dronning Maud, som begge gjorde et svært godt inntrykk på kongen. «Kongen er et meget elskverdig menneske som liker å komme med vittige bemerkninger», skriver han i brevet til datteren. Om dronningen noterer han at: «hun er meget vakker og godhjertet, men ikke så glad i å motta gjester». BYGGEKUNST Fra Oslo gikk ferden videre med tog til Trondheim hvor han blant annet lot seg imponere av Nidarosdomen. «Det mest overraskende er at den er utstyrt med store elektriske lysestaker. Det må være for å jage mørket, skulle jeg tro. Om vinteren må alle tennes. Restaureringen er en storslagen affære», skriver han videre. «Her er det ikke bare snakk om å reise noen få støttepilarer, feste et antall lektere tvers over og binde noen bambusstokker til støtte, slik det ville vært i vårt land», skriver han. Om Hammerfest skriver kongen «Dette er verdens nordligste by. ( ) Alle husene er laget av tre. Det er bare én gate som går gjennom hele byen. Nede i gaten 16

Et besøk på Nordkapp hørte med i kongens norgesprogram. Kong Chulalongkorn var redd han ikke ville klare oppstigningen til Nordkapp-platået og fikk laget en provisorisk bærestol. Han forteller at fire sjømenn meldte seg som bærere. «De gjorde jobben temmelig klossete, fordi de aldri hadde gjort noe slikt før, men de gjorde det med hengivenhet og ikke på grunn av press», skriver han. Foto: Nordkapp, Fotograf: Anders Beer Wilse, 1905/06, Norsk Folkemuseum er det noen forretninger som selger isbjørnskinn, både noen som er sydd sammen og noen som ikke er det. Bjørnehoder selges separat til de skinnene som ikke er det. Lokalbefolkningen er loslitt kledd. De har fiske som levevei. Det er en utrolig mengde barn, spebarn som er pakket godt inn mot kulden legges i sleder eller pulker og taues hit og dit for at de skal få mest mulig sollys på seg.» URFOLK Utenfor Tromsø møtte kongens følge samer: «Merkelig nok ligner disse menneskene mer på kinesere enn europeere. De ser ut som kinesiske operamasker av skuespillere eller løvejegere. Det er utrolig at de kan overleve i det kalde klimaet. Faktisk bor de på jordgulv uten noen form for seng eller gulvteppe. Teltene deres har hull i midten som sikkert slipper regnvann inn i store mengder, men de påsto at det gjorde de ikke. De virket temmelig tilfredse. Maten så ut til å bestå av kaffe og hardt brød som lignet våre riskjeks.» LENGERE EUROPAREISE Kong Chulalongkorns norgesbesøk var et ledd i en større europareise, og i tillegg til Norge ble også Italia, Frankrike, Spania, Tyskland, England og Danmark besøkt. Kongens følge besto av 15 20 personer. Det meste av reisen skjedde sjøveien med en yacht stilt til rådighet av en engelsk forlegger. At Norge var med i reiseprogrammet, skyldtes trolig admiral Richelieu, en danske som hadde vært i kongen av Thailands tjeneste i 27 år. Admiralen hadde besøkt Norge tidligere på våren, og sammen med Landslaget for reiselivet i Norge var det han som hadde lagt opp programmet for kongens reise. 17

TEMA REISELYST Slaraffenlandkartet En moralsk satire plassert på kartet Har du lyst å ta en tur til Den melankolske skog? Eller frister det mer med en reise til Forførelseshavnen? I Slaraffenland kan alt gå an, men å komme seg dit er verre. TEKST: BENEDICTE GAMBORG BRISÅ, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET FOTO: KETIL BORN I 1694 ga tyskeren Johann Andreas Schnebelin ut en bok om det fiktive overflodslandet Slaraffenland. Motivet om et overdådig lykkeland var imidlertid ingen ny idé, den var kjent i mange varianter fra forskjellige kilder av ulik alder rundt omkring i verden; det er landet med melk og honning hvor intet ondt finnes, et slags tapt paradis. I tiden for de store oppdagelsene akselererte utgivelsene av bøker om ikke-eksisterende samfunn og steder, og en av de mest kjente er engelske Thomas Mores bok Utopia fra 1516, om en idealstat lagt til den nye verden. Ordet utopi kommer av gresk ou (ingen) og topos (sted), altså landet «Ingensteder». rekke atlas utover på 1700-tallet. Kartet er hovedsakelig på tysk, men med et stort og til dels kreativt, innslag av latinske ord og navn. Nasjonalbibliotekets eksemplar er udatert, men vi vet det er fra et atlas utgitt av Matthias Seutter, keiserlig geograf under Karl 6., og en av Homanns tidligere elever, på 1730- eller 1740-tallet. Personifisering eller geografisk stedfesting av dyder og laster er kjent både fra antikken og middelalderen, og Slaraffenlandkartet inneholder nærmere 2000 stedsnavn som beskriver laster og noen dyder; moralske begreper er gjort om til geografiske steder, og det på en ganske så grovkornet måte. Landet er inndelt i 17 regioner der de lokale stedsnavnene passer til regionens tema. I regionen for drikking ligger landets hovedstad Slaraffenburg ved Drankersjøen. I nærheten ligger steder som Rødneseland og Spyhavnen. I regionen Mammonia er temaet gjerrighet, og der finner vi stedsnavn som Ducat og Goldingen samt Justitia Desert og De urettferdiges dal. Midt i regionen ligger Abunduntia Lacus; Overflodens innsjø. I Stormageregionen handler det MORALSK SATIRE Hos Schnebelin beskrives Slaraffenland som et overflodens land, en opp/ned-verden uten arbeid, aldring eller død, men som likevel er forvandlet til en slags hovmodets og lastenes land og ment som en moralsk satire av samtiden. Boken ble grunnlaget for et kart over Slaraffenland, utgitt i et helt vanlig atlas av Johann Baptist Homann i 1716. Homann var en av samtidens største tyske atlasutgivere og ble kopiert av mange, og Slaraffenlandkartet ble dermed gjengitt i en 18

om fråtsing, og blant stedsnavnene er Snophjørnet, Slikkmunn og Etehavet. KALDE KAKER OG VEMOD I den delen av landet der temaet er aldring, er det plassert topografiske navn som Sorgfjellet, landskapsnavn som Hungerland og bynavn som Vemod, Langfaste, Krumrygg og Kalde kaker. I regionen ligger også Den melankolske skog, rett innenfor Tristebukta som igjen er en del av Traurighavet. På den andre siden av kartet finner vi ungdomsregionen, og heller ikke der er det akkurat noen dans på roser: I landskapet Diabolicus Seducatus ligger landsbyen Ubetenksomhet ved Forførelseshavnen, og stedsnavnet Elendighet er blant de nærmeste til byen Mutterstatt. I regionen renner også elven Guds velsignelse gjennom Arbeidsbyen før den fortsetter videre som Svette-elven. Den veneriske republikk er Slaraffenlands største region, med landsbyer som Alamode, Bastarda og Hanrei og havet mellom republikken og Tobakksøya bærer navnet Tobakksludderhavet. Slaraffenlandkartet viser et slags bakvendtland, og i nord, det vil si nederst på kartet, finnes Helvetesriket med innsjøen Helvetespølen og byer som Djevelens kjøkken og Angstundbang, som på norsk blir noe à la «Skrekk og gru». I syd, det vil si øverst på kartet, ligger Terra Sancta Incognita; Det ukjente hellige landet, som ifølge en kort tekst skal arves av de saktmodige altså en bibelreferanse. Mellom regionen Mammon og Terra Sancta Incognita ligger det en beskyttende fjellkjede der fjellene har navn som Forsiktighetsfjellet, Trosfjellet, Kyskhetsfjellet og Ydmykhetsfjellet. Slaraffenlandkartets målestokk er angitt i både slaraffske og veneriske mil. LENGE FØR HARRY Hvor ligger så dette Slaraffenlandet? Dette angis også på kartet; landet ligger mellom lengdegrad 360 og 550. Jorden er inndelt i 360 lengdegrader og denne lengdegradsangivelsen er derfor en umulighet. Plasseringen av Slaraffenland korresponderer dermed med at landet er et ikke-sted, en utopi, akkurat som angitt i kartets tittel. Slaraffenland grenser altså ikke til noe virkelig land, det er mer en slags parallellverden som befinner seg et sted som er teknisk umulig, akkurat slik som perrong 9 3/4 i Harry Potter-bøkene. Se Slaraffenlandkartet på nb.no 19

TEMA FORFATTERINTERVJU eventyr Alt annet enn Tyrkiske sjørøvere, slaver lagt i jern, en kaffetørst muslimsk hersker og en armada av krigsskip fullastet med brannbomber og kanoner. Det lyder som en røverroman, men Vetle Lid Larssens 1001 natt er alt annet enn eventyr. TEKST: ELIN TINHOLT FOTO: EVY ANDERSEN Vetle Lid Larssen er godt kjent i Henrik Ibsens gate 110. Han gir Securitasvakten et vennlig nikk, henger fra seg jakka i garderoben og forklarer fotografen at hun ikke kan ta med seg sekken opp i annen etasje. Kanskje ikke så rart, egentlig, at han er familiær med husets regler. I nærmere fire år, mens han jobbet med boken 1001 natt var Nasjonalbiblioteket det nærmeste han kom en fast arbeidsplass. Tittelen, 1001 natt, gir assosiasjoner til Sjeherasad og arabiske netter, men Vetle Lid Larssens roman bygger på virkelige hendelser nemlig skjebnen til to norske sjømenn som havnet som slaver i Afrika. Det var i 1769 at den 27 år gamle Niels Moss fra Trondheim tok hyre på seilskuten Jomfrue Christina. Lastet med tjære og jern var skipet forventet å bruke vel 40 døgn til Lisboa. Men skipet skulle aldri nå sitt bestemmelsessted. Utenfor kysten av Portugal ble skipet kapret og mannskapet tatt til fange. Niels Moss ble brakt til slavemarkedet i Alger og havnet raskt i det beryktede slavefengselet. Omgitt av ville dyr og desperate fanger var hver dag en kamp for å overleve. Også bergenseren Christian Børs opplevde at skipet han hadde hyre på ble kapret av muslimske sjørøvere. Også han ble brakt i fangenskap, men istedenfor å bli kastet i fengsel opplevde Christian Børs den tvilsomme gunst å bli utnevnt til den muslimske herskerens personlige kaffeskjenker, faktisk den høyeste stilling en kristen hoffslave kunne få men utvilsomt også en av de mest utsatte. At flere hundre tusen av europeere en gang levde som slaver i Afrika, var nytt for meg, forteller Vetle Lid Larssen. Vi er vant til å høre den andre fortellingen, ikke sant? Om vår egen transatlantiske slavehandel en skjensel uten sidestykke. Men også fortellingen om de europeiske slavene hører med til historien. Det var i en eldre bok om Trondhjems sjøfart under eneveldet, at Vetle Lid Larssen kom bort i et navn han mente å dra kjensel på, nemlig Niels Moss. Noen år 20

FACTION: Vetle Lid Larssen ønsket å kombinere fakta med storytelling.

TEMA FORFATTERINTERVJU UNIK BERETNING: I Nasjonalbibliotekets arkiv finnes Niels Moss egen beretning fra 1773. tidligere hadde han lest en artikkel av en norsk forsker som omtalte de kaprede europeiske sjøfolkene som havnet som slaver i Vest-Afrika. Forskeren viste til beretningen som Niels Moss selv hadde skrevet etter oppholdet sitt i algirsk fangenskap. Vetle Lid Larssens nysgjerrighet var vakt. Da han noen dager senere fant Niels Moss sin beretning fra 1773 i Nasjonalbibliotekets arkiv, visste han at han hadde en historie. I løpet av to måneder skrev jeg et draft. De neste fire årene brukte jeg på å fylle det ut, sier han. Jeg lette etter bedre kilder, forkastet dårlige, kontrollerte all den informasjonen jeg etter hvert satt med. Jeg ville skrive en fortelling utelukkende basert på faktainformasjon. 1001 natt er ikke fiction, sier han, det er faction. Jeg ønsket å kombinere fakta med storytelling. 95 % av det jeg skriver i boken er kildebasert. Du ønsket ikke å dikte? Jeg trengte ikke å dikte. Kildematerialet var så overveldende og spennende at det overgikk enhver fantasi. Det var mer enn nok å holde seg til fakta. Men fakta måtte gis form, farge, lukt og smak. Med andre ord et betydelig researcharbeid? Egentlig altfor stort. Kildetilfanget var enormt. Utfordringen har vært å få dette inn i en stram, levende fortelling. Detaljnivået imponerer. Ta bare når du skriver om livet på seilskuta. Det virker som om du har solid kjennskap om livet til sjøs? Jeg har seilt ganske mye selv, men i forbindelse med arbeidet med boka var jeg med på et lengre tokt med skoleskipet Christian Radich. Jeg måtte skjønne hvordan en stor fullrigger fungerer i vind. Jeg måtte klatre i masten, kjenne suget i maven og føle på redselen for å falle og bli knust mot dørken. Eller når du skildrer hverdagslivet i Alger for 250 år siden? Det ble flere turer til Algerie, både med sikkerhetsvakter og uten. Gamlebyen i Alger er faktisk blant middelhavsregionens best bevarte. Mange av bygningene som stod der for 250 år siden, står der fortsatt som koranskolene, moskeene, basarene og de ottomanske palassene. Og dine inngående beskrivelser av de eldgamle kafferitualene? I enkelte tilfeller skal man ikke undervurdere 22

BERØMMER BIBLIOTEKARENE: Bibliotekar Gunnhild Holmen er blant dem Lid Larssen takker spesielt. Google. Et søk på «turkish coffee» gir raskt seksti treff. Google er en gavepakke for alle som driver med research, blunker han. Men som kjent er det likevel ikke alt som kan googles, og arbeidet med boken har medført utstrakt reisevirksomhet. I løpet av de fire årene han jobbet med boken har Vetle Lid Larssen ikke bare vært flere turer i Algerie, men også blant annet i Roma, London, Paris, Venezia, København, Stockholm, Bergen og Trondheim alle steder for å oppsøke kildemateriale i ulike bibliotek og arkiv. Arbeidet med denne boken var både en ytre og indre reise, fortsetter han. I tillegg til Niels Moss egen beretning fra sine nesten tusen netter som slave i Bagnio Beylik-fengselet, var den norske orlogspresten Hugo Fredrik Hiorthøys Dagbok fra det danske-norske krigstogtet mot Alger en sentral kilde. Originalen ligger i Statskarkivet i Oslo. En annen fantastisk kilde var den svenske konsulen i Algerie, Henrik Brandel sine etterlatte papirer i Riksarkivet i Stockholm, forteller han. Og hele veien har faktisk Nasjonalbiblioteket stått sentralt, sier han videre. Jeg må si at kvalitetene til en institusjon som dette tydelig har manifestert seg etter som arbeidet med boken skred fremover. Bibliotekarenes kompetanse er uovertruffen. De kan hjelpe, 23

TEMA FORFATTERINTERVJU ARBEIDSRO: Nasjonalbibliotekets store lesesal er et godt sted å jobbe, sier Vetle Lid Larssen. veilede og komme med forslag til veien videre. For landets forskere og forfattere er utvilsomt Nasjonalbiblioteket utrolig viktig, sier han og fortsetter; I forbindelse med arbeidet med boken hadde jeg forskerplass. Det hadde sine fordeler, ikke minst når det gjaldt rabattkortet som ga halv pris på husets overprisede, men gode salater! Lid Larssen smiler. Mitt eneste problem var at jeg ikke alltid klarte å levere bøkene jeg lånte tilbake! Kall det gjerne adskillelsesangst. Jeg fikk et par overhalinger av enkelte bibliotekarer. Fordelen med et så stort hus er at den ene bibliotekaren ikke alltid vet hva den andre har gjort. Det fantes alltid en bibliotekar jeg kunne lure til å låne meg en ny bok. 1001 natt er den første fortellingen du skriver som baserer seg på historiske forhold. Føler du med dette at du har funnet din form? Absolutt. Jeg ønsker å skrive flere bøker som kombinerer fakta med storytelling. Jeg er opptatt av dramaturgi. Stoffet må gis en form. Slik sett er Aristoteles begreper fra Poetikken fortsatt gjeldende. Jeg har alltid vært interessert i historie, men da jeg i sin tid først luftet ideen om denne boken for forlaget, merket jeg en viss skepsis. I visse litterære kretser blir det ikke ansett som bra nok å skrive bøker med historisk forelegg. Av mange blir det betraktet som siste endestasjon før Vestre Gravlund. Vetle Lid Larssen smiler og rister på hodet. Men den historiske interessen er sterk blant folk. Bare se på alle de historiske magasinene vi har her til lands! Og historien selv er en utømmelig kilde, enten man ønsker å skrive ren sakprosa eller fiksjonalisere det, à la Hillary Mantel eller for den saks skyld Tolstoj begge forfattere med både litterære og historiske kvaliteter. Det later i hvert fall til at Vetle Lid Larssen har funnet en oppskrift som holder. Så langt har 1001 natt blitt utgitt i seks opplag og filmrettighetene til boken er blitt kjøpt av Max Manus-produsent John M. Jacobsen. Hva han jobber med nå, vil Lid Larssen nødig snakke om. Men noe av skrivearbeidet kommer nok til å skje i den store lesesalen på Nasjonalbiblioteket, sier han. Jeg liker meg der. Det store rommet, de høye vinduene, den konsentrerte roen, det er et flott sted å jobbe, avslutter han. 24

Høyere makter Nasjonalbibliotekets samling av svartebøker har alltid øvet en særegen tiltrekningskraft. Svartebøkene ga råd for det meste og kunne kurere både kjærlighetssorg og tannverk. Himmelbrevene, eller kistebrevene, ga vern mot både tordenvær, ild og vann, mens avlatsbrevet sikret forkortelse av tiden i skjærsilden. Eit utval ulike svartebøker frå i Nasjonalbibliotekets samling. 25

TEMA HØYERE MAKTER Svartekunster Korleis kan ein finne ut av om ei kvinne er ei trollkjerring? Korleis kan ein kurere tannverk? Korleis blir ein usynleg? I Nasjonalbibliotekets samling er det nokre bøker som alltid har vore særleg etterspurde. Nemleg svartebøkene. TEKST: METTE WITTING, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET Så kva er eigentleg ei svartebok? Ei svartebok er ei handskriven bok eller eit mindre manuskript med ei samling råd eller oppskrifter av meir eller mindre magisk karakter. Dei fleste råda er mot daglegdagse plager og byrder som sjukdommar og skadar på menneske og husdyr, og råd mot tannverk og gikt er dei vanlegaste. Men også andre sider ved menneskelivet finst det råd for i svartebøker, til dømes kjærleikslivet: Det er fleire råd for korleis ein finn ei jente som vil bli kona di, korleis ein får ei jente til å elske deg og korleis ein finn ut av om ei jente er jomfru. Og så er det råd for korleis ein finn den som har stole noko frå deg, kvar tjuvegodset er, kven som er trollkjerring eller trollkar i ei forsamling, korleis bli usynleg... Dette er ei av dei flottaste svartebøkene i Nasjonalbibliotekets samling. Eigaren var ein godt lærd militær. EIN «BERYGTET MANN» Magien var ikkje berre knytt til dei enkelte råda, men også til svarteboka som gjenstand. I fleire av svartebøkene blir det opplyst om at boka stammar frå Wittenberg i Tyskland. Og det er ikkje ein tilfeldig stad i Tyskland som er nemnd, for i folketradisjonen var den såkalla Wittenberg-skolen tett kopla med svarte kunster. Ifølgje tradisjonen var dette staden der dei prestane «som kunne meir enn sitt fadervår» hadde lurt til seg svarteboka frå sjølve Djevelen. Historia om korleis ei av svartebøkene som no finst i Nasjonalbiblioteket blei teken frå eigarmannen sin, kan illustrere kva stemning det har vore rundt denne typen bøker: Ifølgje Anton Chr. Bang fanst denne svarteboka hos ein «berygtet» mann i Telemark. Folk var urolege. Rykta florerte, ein var redd for kva kunster denne mannen gjennom boka kunne tileigne seg. Ein dag mannen var bortreist, gjekk presten til aksjon. Saman med to hjelparar braut han seg inn og fekk henta svarteboken. EIN LÆRD MILLITÆR Ingen svartebøker er like. Råda i boka gjeld saker eigaren hadde interesse av. Ei svartebok vil derfor spegle interessene eller yrket til opphavsmannen. Mellom dei mest forseggjorde svartebøkene i Nasjonalbiblioteket er ei bok med tittelen: «Cyprianus, den over ald Verden viit berømte Sorte Konstner». Svarteboka er tydeleg skriven av ein lærd person, som meistra både dansk, latin og tysk. Handskrifta er så jamn og fin at ho ser ut som ho er trykt. På tittelbladet blir byen 26

Denne svarteboka blei i si tid konfiskert frå eigarmannen og hamna seinare i Nasjonalbiblioteket. Stavanger nemnd. Ut frå forfattar og «svartebokvitar» Anton Chr. Bang kunne tilknytinga til Stavanger komme av at staden var kjend for sine hekseprosessar, og byen blei derfor assosiert med svart magi. Mykje kan tyde på at Stavanger her blei brukt som magisk opphav på linje med andre svartebøkers tilknyting til Wittenberg i Tyskland. Den forseggjorte svarteboka har mange råd om våpen og våpenbruk, om korleis ein skaffar mange pengar, om terningspel og om korleis ein får ei jente til å bli forelska i ein. Denne typen råd tyder på at opphavsmannen var ein militær, noko som stemmer med eigarmerka på boka. Øvst på tittelbladet står det: «Denne Bog Tilhører mig, Jens Christian Glad. Aggerøe Fortresse d. 25de April 1805.» Og på neste side står det: «Kjøbt paa Auction efter Kammerherre Grüner». Både Jens Christian Glad og kammerherre Grüner var militære. Ein typisk eigar av ei svartebok frå 1600-talet og tidleg på 1700-talet var anten militær eller prest. Først på 1800-talet blei det meir vanleg med svartebøker blant bønder og folk frå lågare sosiale lag. NASJONALBIBLIOTEKETS SVARTEBØKER I Nasjonalbiblioteket er det ca. 30 svartebøker, og det er om lag ein fjerdedel av alle dei svartebøkene som er kjende i Noreg. Det er ei brokete samling av innbundne, hefta og uinnbundne bøker; slitte og pent bevarte; bittesmå bøker i lommeformat og lause ark i større format. Som samling speglar dei truleg ganske godt kor ulik denne typen bøker har sett ut. FAKTA: Svartebøkene er digitaliserte. Du finn dei på nb.no. I databasen «Trolldom i Norge» finner du transkripsjonar av nokre av svartebøkene. Databasen er laga av Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo, i samarbeid med Nasjonalbiblioteket. Fekk du lyst til å lese meir om svartebøkene? I bokhylla.no kan du mellom anna. lese: Bang, Anton Chr.: Norske Hexeformularer og Magiske Opskrifter. 1901 02. (nyutgiving i 2005, Ka forlag) Espeland, Velle 1974. Svartbok frå Gudbrandsdalen. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 110. Oslo. Grambo, Ronald 1979. Norske trollformler og magiske ritualer. Oslo: Universitetsforlaget Munthe, Wilhelm: «Svarteboka» i Boken om bøker, I. Utgitt av Jæger, H. & Sommerfeldt, W.P. 1926. 27

TEMA HØYERE MAKTER ET VAKKERT BREV MED ET GODT TILBUD Avlatsbrev fra 1507 Himmelbrev TEKST: ODDVAR VASSTVEIT «Jeg er den sande Jesus Christus.» Slik er signaturen under dette Himmelbrevet frå 1604, som gir seg ut for å vere ein kopi av eit brev skrive med gullskrift av Gud Herren sjølv. Himmelbreva utgjer ein eigen sjanger som har eksistert heilt frå dei første hundreåra i kristendommen. Dei seiest alltid å vere skrivne av Jesus Kristus og anten kasta ned frå himmelen, eller sende ned til jorda med ein engel. I innhaldet dreier det seg mest om at ein skal halde kviledagen heilag og at ein pliktar å spreie avskrifter av brevet. På slutten av brevet blir den som ber det på seg gitt løfte om at ein da er verna mot torevêr, uvêr, eld og vatn. Etter at boktrykkarkunsten var oppfunne, blei det vanleg å trykkje himmelbrev i form av såkalla eittbladstrykk. Sidan dei som oftast inneheldt formuleringar om at eigaren av eit slikt brev var verna mot ulykker, blei dei i stor utstrekning brukt som amulettar. Dei blei også kalla «kistebrev» fordi dei ofte blei limte inn i lokka på sjømannskister. Her i landet blei det trykt himmelbrev langt inn på 1800-talet. Himmelbrevet i Nasjonalbibliotekets samling er mest truleg ein handskriven avskrift av eit trykt Himmelbrev. Det er det einaste Himmelbrevet i samlinga, kanskje det einaste Himmelbrevet i Noreg? Med penger og eiendom kunne mennesker i senmiddelalderen kjøpe avlat for å korte ned tiden i skjærsildens flammer før de var klare for himmelen. I Nasjonalbibliotekets samling er det et avlatsbrev fra Nord-Spania som tilbyr 100 dagers frikjøp. TEKST: BENTE LAVOLD, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET FOTO: KETIL BORN Det praktfulle illuminerte avlatsbrevet er skrevet på tykt pergament og datert i Vatikanet 1. desember 1507, under pave Julius II. Brevet ble sendt til innbyggerne i landsbyen St. Lorenzo de Morunys i Nord-Spania. Teksten er skrevet på latin og uttrykker et løfte fra 12 kardinaler om at de som besøker og bidrar til vedlikehold av et kapell i Mariakirken, blir innvilget 100 dagers avlat. Rent visuelt uttrykker brevet betydning og status. Det er bemerkelsesverdig stort, 86 cm bredt og 49 cm langt. Mer iøynefallende enn selve teksten er de tre fargeglade miniatyrene, de forseggjorte blomsterbordene og de nydelige stiliserte trærne i de to våpenskjoldene. I bildet i venstre hjørnet ses bokstaven O, videre står det med kunstferdige bokstaver LIVERIUS. Oliverius var den ledende av de 12 kardinalene som sendte avlatsbrevet. Bildene viser Jesu lidelse og død og Marias smerte. I midten holder hun opp duken med det avtrykket av Jesu ansikt som festet seg da den hellige Veronika tørket svetten hans på veien til Golgata, i venstre hjørnet sitter Maria med sønnens døde kropp i fanget etter at han er tatt ned fra korset, og billedfortellingen slutter i høyre hjørnet der Maria er med på å legge Jesus i graven. 28

Jesu smerte og offerdød og helgenenes martyrium og lidelser er forutsetningen og grunnlaget for det fondet av nåde som kirken har forvaltet fra den gang Peter, den første pave, fikk nøklene til å binde og befri menneskene fra synd. Å gi syndsforlatelse, avlat, omfattet utover på 1200-tallet både synd som det kunne gjøres bot for i dette livet og slike synder som en måtte renses for i skjærsilden for å være klar for himmelriket. Dette utartet seg utover i senmiddelalderen til en ren handel, der man mot en pengesum kunne kjøpe seg fri fra strevsomme bøter og pine. Denne utstrakte handelen med avlat ble det reagert på innad i kirken, og den utløste Martin Luthers oppgjør og brudd med kirken i 1517. Et av de tidligste pavelige avlatsprivilegiene i Norge ble gitt Stavanger domkirke. For å hjelpe til med gjenoppbygningen av kirken etter en brann i 1272 gir erkebiskop Jon i Nidaros, biskop Peter på Orknøyene og flere andre biskoper 40 dagers avlat til de botferdige som på visse festdager valfartet og gav gaver til kirken. I kirker med avlatsprivilegier møtte de besøkende skriftefedre som forvaltet nåden og kunne gi dem den utlovte avlaten, 100 eller 40 dagers nedkorting av syndebøtene og forkortelse av den pinefulle renselsen i skjærsilden. Det praktfulle og fargerike avlatsbrevet fra 1507 var en del av en større gave til Universitetsbiblioteket fra Olav Sinding (1870 1939). Han var residerende kapellan i Stavanger, i domkirken som ble gjenoppbygget ved hjelp av avlatsmidler ca. 650 år før hans tid. 29

TEMA BALLADE Balladeprosjektet til Nasjonalbiblioteket Dei norske mellomalderballadane er forteljande viser med opphav i mellomalderen. Balladane høyrer til ein internasjonal sjanger med motiv og historier som vi finn att i mange europeiske land. TEKST: LIV KREKEN, FORSKINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET I samband med at Nasjonalbiblioteket overtok drifta av Norsk visearkiv vart også balladeprosjektet ein del av musikkavdelinga i NB. I balladeprosjektet tek me sikte på å publisere vitskaplege kjeldeutgåver av både tekstar og melodiar til norske mellomalderballadar. Arbeidet vert gjort ut frå skriftlege kjelder. 30 Innhaldet i balladane tyder på at dei eldste av desse visene kan ha vore dikta i seinmellomalderen (rundt 1300), men etter kvart har også nyare viser komme til. Balladane levde fyrst og fremst i munnleg tradisjon, men tekstane vart også spreidde gjennom skillingstrykk, trykte og handskrivne bøker. Rundt 1800 byrja folkeminnesamlarar i Noreg å reise rundt og skrive ned balladar, men mesteparten vart skrive ned frå 1840 og framover heilt til vår eiga

Illustrasjon ved Gerhard Munthe. tid. Frå tidleg på 1900-talet finst også lydopptak. I 1992 starta det tidlegare Norsk visearkiv arbeidet med å få ei oversikt over alle skriftlege kjelder. Opp mot 1500 melodioppskrifter og rundt 5000 tekstvariantar av til saman 252 balladetypar vart registrert. Dei andre nordiske landa har for lengst publisert sine mellomalderballadar etter vitskapleg standard, så det er også på tide at Noreg får gjort dette arbeidet. Tekstane vert publisert digitalt av Nasjonalbiblioteket på bokselskap.no, og melodiane vert publisert i eit firebindsverk i samarbeid med Norsk folkeminnelag og Spartacus forlag. Nokre av balladetypane kan ha opp mot 100 tekstvariantar, og for å klare å gjennomføre prosjektet publiserer vi maks fire tekstvariantar av kvar balladetype. I bokserien derimot, tek vi med alle ballademelodiar som er dokumentert på papir. Bind to kom ut i april 2014. Vi reknar med at både tekst- og melodiprosjektet skal vera ferdig i løpet av 2016. Falkvor Lommanson Ei av dei mest kjende mellomalderballadane er historia om Falkvor Lommanson. TEKST: VELLE ESPELAND, FORSKINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET I ein gammal svensk annal står det under året 1288: I månaden mars røva herre Folke, son av Algot lagmann for vestgøtane, jomfru Ingrid, dotter av herre Svantepolk, trulova med herre David Torsteinsson frå Danmark, og rømde med henne til Noreg. På grunn av dette vart herre Algot, far hans, og herre Rørik, bror 31

TEMA BALLADE hans, tekne til fange same månaden. Dei andre brørne hans: herre Peter kanslar, Benedikt og Karl rømde til Noreg og vart mottekne av den norske kongen. Sjølv om namna har endra seg gjennom hundreåra, kjenner vi dei att: Folke, son til lagmannen, er vorte til Falkvor Lommannsson, David Torsteinsson er vorte til Torstein Davidsson og jomfru Ingrid har vorte til Vendelin, Mendelin eller Bendeli. Det kan ikkje vera tvil om at denne visa er dikta om dette bruderovet. I visa blir bruderovet skildra romantisk, men når vi får klårlagt omstenda, kan ein få ein mistanke om at det var meir brutalt, kanskje var det rett og slett ei politisk valdtekt. Kong Magnus Ladulås oppfatta det i alle fall slik. Han tok dei slektningane han fekk tak i til fange, og da herre Karl, bror til Folke, drog tilbake til Sverige, vart han straks halshogd. Bruderovet kan ikkje ha komme overraskande på jomfru Ingrid. Både mor og bestemor hennar hadde opplevd det same. Mor hennar vart røva av herre Lars som rømte med henne til Noreg. Bruderøvaren Lars døydde ikkje så lenge etter, og mora, Benedikta Sunesdotter, vart gift på nytt med Svantepolk, som vart Ingrids far. Bestemora Elin er ein av hovudpersonane i den mektigaste av dei svenske bruderovsvisene «Vreta klosterrov». Kvifor vart desse jomfruene røva? Ingrid Svantepolksdotter var sonedotter av kong Valdemar Sejer av Danmark og oldefar på morssida var kong Sverker av Sverige. Folke Algotsson var også frå ei riddarslekt, og ein son av desse to kunne bli ein kronearving som kunne samle dei som var fiendar av Magnus Ladulås. Folke og Ingrid fekk ein son i Noreg, Knut Folkesson. Han vart riksråd i Sverige, men kronpretendent vart han ikkje. Etter at Folke døydde ca. 1310, drog Ingrid tilbake til Sverige og gjekk i Vreta kloster. Der vart ho etter kvart abbedisse. DATERING Denne visa har vore viktig for dateringa av balladesjangeren. Bruderovet var naturlegvis ei storhending i samtida, men likevel kan ikkje visa ha vore dikta mange tiår etter hendinga. Dessutan var det på denne tida eit miljø av svenske adelsfolk i eksil ved hoffet i Bergen; og det er nettopp dette miljøet som hadde interesse av å skildre bruderovet som romantisk. Hadde visa vore dikta i Sverige, kunne rovet vorte skildra meir brutalt. Bruderovsvisa om Ingrids mor var ikkje skildra romantisk. I innsamlingstida var denne visa godt kjent i øvre Telemark. Den eldste dokumentasjonen vi har er Landstads oppskrift etter Anne Lillegård frå Eidsborg i 1846. Sidan skreiv Sophus Bugge og Rikard Berge visa opp etter fleire av dei beste songarane. Lindeman skreiv opp to melodiar til visa, ein etter Olea Crøger og ein etter Samuel Hellen frå Vestfold. Teksten til visa om Falkvor Lommanson er publisert på bokselskap.no, medan dei ulike melodivariantane kan du finne i Norske middelalderballader, bind 1. Denne boka ligg i bokhylla.no. 32

Svart-hvitt hverdag i Susendalen Fra fotoarkivet etter Václav Marek Kjøkkenet på Brantvoll i Susendalen, 10. mars 1948. 33

TEMA FOTO SELVPORTRETT: Václav Marek i hytta si ved Tiplingan, rundt midten av 1940-tallet. TEKST: KRISTIN AASBØ, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET For omkring ti år siden fikk Nasjonalbiblioteket tilbud om å overta deler av fotoarkivet etter en for oss ukjent tsjekker ved navn Václav Marek. Han hadde levd 15 år i Hattfjelldal kommune, nærmere bestemt i Susendalen ved Børgefjell, og de fleste av fotografiene stammet fra dette området. Ved å undersøke nærmere, fant vi at Marek gjennom årene hadde publisert en rekke artikler i vitenskapelige tidsskrift i Tsjekkia knyttet til samiske levevilkår, skikker og myter. På norsk fant vi boka Samene i Susendalen, som Marek hadde skrevet på bakgrunn av sine notater fra tiden i Susendalen. Med dette som bakteppe startet vi ordningen av materialet. Vi fikk overført noe over 2200 fotografiske opptak, i hovedsak fotografier tatt fra Susendal-området på 1930-tallet, men også noe fra Mareks gjenvisitt i Norge i 1979. Sammen med opptaksmaterialet fantes sju velfylte notatbøker, skrevet på tsjekkisk. I disse ser vi at han hyppig har ført inn en type nummerering som vi gjenfinner risset inn på flere av negativene. Altså er notatbøkene også en slags protokoll til fotografiene, og selv uten å kunne tsjekkisk kan vi finne navn på en del av de avbildede. Iblant har Marek også ført inn informasjon om selve opptaket, som bruk av lukkertid og blender. Fotoarkivet er nå ordnet, emballert og digitalisert. Nasjonalbiblioteket samarbeider med Helgeland museum avd. Hattfjelldal for å få hjelp til identifiseringen av avbildede personer og steder. HVEM VAR VÁCLAV MAREK? Václav Marek ble født i 1908 og døde i 1994, og i løpet av sine 86 år på jorden må det kunne sies at han levde et eventyrlig liv med ulykker, reiser og utrolige hendelser. Marek ble tidlig foreldreløs og som attenåring mistet han venstre arm i en arbeidsulykke og det ble vanskelig å skaffe seg arbeid. Marek var en vitebegjærlig mann med særlig interesse for kulturhistorie, antropologi og etnografi, og han dro utenlands for å 34