niku tema 39 KULTURARV, KULTURMINNER OG KULTURMILJØER Presentasjoner fra NIKUs strategiske instituttprogrammer 2006 2010 Anne Sætren, Inga Fløisand, Grete Swensen, Birgitte Skar (red.) norsk institutt for kulturminneforskning
NIKU Tema 39 Kulturarv, kulturminner og kulturmiljøer Presentasjoner fra NIKUs strategiske instituttprogrammer 2006 2010 Anne Sætren, Inga Fløisand, Grete Swensen, Birgitte Skar (red.)
Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) Storgata 2, Postboks 736 Sentrum, 0105 Oslo Telefon: 23 35 50 00 www.niku.no Tittel Kulturarv, kulturminner og kulturmiljøer Presentasjoner fra NIKUs strategiske instituttprogrammer 2006 2010 Rapporttype/nummer NIKU Tema 39 Prosjektnummer 1562691, 1562692, 1562693 Avdeling Publiseringsdato 23.02.2012 Sider 308 Tilgjengelighet Åpen Forfatter(e) Anne Sætren, Inga Fløisand, Grete Swensen, Birgitte Skar (red.) ISSN 1503-4909 ISBN 978-82-8101-105-2 (trykt) ISBN 978-82-8101-111-3 (elektr.) Periode gjennomført 2006-2010 Forsidebilde H. Amundsen, E.R. Myrvoll, S.K. Berg, A.C. Flyen, NIKU. Prosjektleder Anne Sætren, Grete Swensen og Birgitte Skar Prosjektmedarbeider(e) Forskere og fagansatte i NIKU Kvalitetssikrer Redaktørene Finansiert av Norges forskningsråd Sammendrag Rapporten omfatter 46 artikler fra arbeidet utført gjennom NIKUs strategiske instituttprogram i perioden 2006-2010. De tre programmene var Conservation of cultural heritage - careful management of changes (PRECARE), Processes of change in urban environments: cultural heritage, urban development and regionalism (BY) og Continuity and Change Cultural environments and sustainable landscape development (CONCENSUS). PRECARE har hatt som målsetting å videreutvikle instituttets kompetanse innen dokumentasjon, overvåking og konservering av kulturminner, samt styrke forskningsbasert kunnskap om verditilskrivelsesprosesser og ny bruk av kulturminner i dagens samfunn. Det overordnete målet for BY har vært å bygge opp bred og solid forskningsbasert kompetanse i instituttet på hvordan byenes kulturminner og kulturarv kan forvaltes, ivaretas og integreres som ressurs i videre planlegging og utvikling av byer. Målsetningen med CONCENSUS har vært å bygge instituttets kompetanse på behandling av kulturminner i en landskapssammenheng, de utfordringer som ligger i ukontrollert tap av kulturminner og miljøer som følge av utviklingen innen arealkrevende næringer og sektorer, samt integrering av kulturminnehensyn i planlegging, virkninger av forskjellige typer vern og effekter av virkemiddelbruk. Programmene har delt flere, overordnete målsettinger og arbeidene presenteres samlet under tre tematiske overskrifter: Overvåkings- og undersøkelsesmetoder, forskning på forvaltning, samt kulturarv, identitet og lokalt perspektiv. Abstract This report presents 46 articles from the work performed in NIKU s strategic institute programmes from the period 2006-2010. The three programmes were titled Conservation of cultural heritage - careful management of changes (PRECARE), Processes of change in urban environments: cultural heritage, urban development and regionalism (BY) and Continuity and Change Cultural environments and sustainable landscape development (CONCENSUS). The overall aim of PRECARE was to further develop the institute s knowledge about documentation, monitoring and conservation of cultural heritage as well as strengthen science based knowledge on processes of values ascription and new use of cultural heritage in society. The overall aim of BY was to develop competence about management of cultural heritage and environments in order to integrate urban cultural heritage as a resource and part of urban planning and development. The overall aim of CONCENSUS was to build competence on the handling of cultural heritage in a landscape context, the challenges of uncontrolled loss of cultural heritage and environments as a consequence of area intensive trade and industry as well as the integration of cultural heritage in planning and effects of various types of protective measures. The programmes have shared several overall objectives and the articles are jointly presented under three headlines: Monitoring and investigative methods, Research on management as well as Cultural heritage, identity and the local perspective. Emneord Kulturminnevern, kulturminneforvaltning, kulturhistoriske bylandskap, miljøovervåking, dokumentasjon, konservering, arealplanlegging, verneverdier Keywords Cultural heritage, cultural environments, cultural values, cultural heritage management Administrerende direktør Carsten Paludan-Müller
Innhold FORORD... 5 NIKUs STRATEGISKE INSTITUTTPROGRAMMER 2006 2010... 9 OVERVÅKNINGS- OG UNDERSØKELSESMETODER... 15 Håndtering av råteskader i kulturminner på Svalbard skadeårsaker og løsningsmetoder... 16 Midlertidig transparens en metode for undersøkelse og fotodokumentasjon av limfargedekor ved bruk av infrarødt lys og løsemidler... 21 Digitalt og mobilt - ny røntgenteknologi for kulturminnevernet... 26 Fargeundersøkelser av historiske interiører en sammenligning av avdekkingsmetodenes betydning for resultatet... 32 3-dimensjonal skanning som metode ved dokumentasjon, overvåking og undersøkelse av kulturminner... 38 Den skjulte kulturarven: synliggjøring av kulturlagenes kunnskapsverdier i etterreformatoriske byer... 45 Bevaringsforhold for kulturlag i by... 50 Middelalderbyens kulturlag og kulturlevninger... 57 Lokal kunnskap et nyttig redskap for kulturminneforvaltninga... 63 Fangstanlegg og landskap i Finnmark... 70 Kulturminner under lupen forslag til metode for overvåking av tilrettelagte kulturminner... 78 Samiske helligsteder... 84 Historisk landskapsanalyse av et kystmiljø... 91 Kulturminner i skog bruk av flybåren laserskanning som grunnlag for bærekraftig forvaltning. 100 Tilstandsanalyse og miljøovervåking av kulturminner og -miljøer langs vassdrag... 105 FORSKNING PÅ FORVALTNING... 113 Endret bruk av kirker kirkeinteriør under press... 114 Gudstenestereform og endrigar i kyrkjerommet... 120 Ny bruk og fortapelse... 127 Overjordiske begravelser et potensielt forvaltningsproblem... 134 Datering og innvielse av kirkene fra tida rundt 1650... 139 Restaurert for alltid?... 145 Kommersielt tilgjengelige linoljemalinger for historiske interiører... 153 Godt fungerende bevaringsområder... 160 Kulturminneplaner og byenes randsoner... 164 S, M, L, XL som alternativer i byutviklingen... 169 Vindmøller og kulturminner en visuell konflikt?... 175 Analyser av landskap mellom by og land hva ser du?... 180 Forvaltning av kulturminner i landskapsvernområder... 187 7
Landskap, kulturminner og lokal medvirkning det muliges kunst?... 194 Industriminner og minner om industri... 200 Policy og praksis: Kulturminneverdier i by mellom bevaring og byutvikling... 205 Verdensarven Røros som kapital... 211 Kulturmiljöer i diskurs och praktik: Sør-Gjæslingan som exempel... 215 Vega verdensarv og verdiskapning, visjon og virkelighet?... 223 Offentlig arkeologi belyst ved fortidens veier som empiri... 231 KULTURARV, IDENTITET OG LOKAL VERDI... 237 Vegaøyan verdensarv: mellom global anerkjennelse og lokal aksept... 238 Skolehuset i lokalsamfunnet skolehusenes verdi og betydning i et lokalt perspektiv... 244 Kulturminnen och lokala värden... 253 Byrommet som formidler av kulturhistoriske kvaliteter... 260 Grønne byrom hverdagsbruk av parker... 264 Grønne byrom kontinuitet og endring i parkidealer... 271 Byens randsoner arenaer for kreativitet... 278 Hellemaleriene i Finnmark. En studie av helligsteder i en samisk kontekst... 284 Husmannsplasser på Hedemarken glemte sorger, glemte minner?... 292 Byteoretisk forum... 299 Tvärgående teoriseminarium... 302 8
Bevaringsforhold for kulturlag i by Vibeke Vandrup Martens I 1992 inngikk et større antall europeiske land avtalen som går under betegnelsen Maltakonvensjonen. Et av Malta-konvensjonens hovedprinsipper er at kulturminner i videst mulig omfang skal bevares der de er (in situ). I forlengelse av dette har Stortinget fattet vedtak om at forsøke å bevare flest mulige arkeologiske kulturminner in situ, altså der de ligger, i motsetning til en bevaring ex situ i form av fullstendig arkeologisk undersøkelse og dokumentasjon. Hvordan har dette rammeverket påvirket norsk kulturminnevern i praksis? I prosjektet Bevaringsforhold for kulturlag i by ble dette spørsmålet drøftet nærmere. Som kriminalpolitiet på gjerningsplassen søker arkeologen gjennom å sikre seg flest mulige spor å belyse hendelser og forhold i tidligere tider. Arkeologi er vitenskapen om menneskets historie ut fra de fysiske sporene vi etterlater oss alt fra ruiner etter bygningsverk eller graver til søppelhauger og fotspor. Slike spor ligger som regel i bakken under dagens byer, veier eller åkre. Og der ligger de langt fra sikkert. Arkeologiske kulturminner påvirkes daglig av endringer i klimaet, sur nedbør, bruk, anleggsvirksomhet, drenering og så videre. Alle disse faktorer fører til endringer i bevaringsforholdene som kan lede til nedbryting og tap av viktige informasjoner. Dette er særlig kritisk i byenes kulturlag som ofte er rike på informasjonsrike organiske materialer, men som derfor også er særlig følsomme over for nedbrytning. Malta-konvensjonen ble utarbeidet som reaksjon på at arkeologiske kulturminner alt for ofte manglet beskyttelse ved lov, og er en traktat som forplikter landene til å beskytte sin arkeologiske kulturarv 1. Traktaten definerer hva som forstås med arkeologiske kulturminner og at de er en viktig del av kulturarven, som krever andre strategier for bevaring enn den arkitektoniske kulturarven. Ved å definere noen minstekrav til beskyttelse skapte dermed Malta-konvensjonen et internasjonalt rammeverk for nasjonal lovgivning til beskyttelse av arkeologiske kulturminner 2. I prosjektet Bevaringsforhold for kulturlag i by, har målet vært å utarbeide redskaper og metodikk som gjennom overvåkning kan bidra til å sikre at kulturlagene under våre byer vil bli bevart også i fremtiden. Den norske kulturminnelovens fredningsbestemmelse gjelder kun arkeologiske kulturminner som er eldre enn året 1537 3. Dette er i motsetning til Malta-konvensjonen, som ikke setter noen tidsbegrensning og i langt de fleste europeiske land opererer man med flytende grenser som i praksis ligger nærmere den 100 års grense som etter norsk lov gjelder for samiske kulturminner. Selv om alle kulturminner fra før 1537 er beskyttet gjennom automatisk fredning kan det søkes om dispensasjon fra loven, og man kan få tillatelse til å fjerne kulturminner mot å betale for en arkeologisk undersøkelse, enten en fullstendig eller en delvis. Når det dreier seg om kulturlag under en by vil det i reglen kun være tale om deler av kulturminnet som berøres direkte av tiltaket og som derfor må undersøkes gjennom utgraving. Men likevel vil de omkringliggende lag bli utsatt for risiko for endringer i miljøet i form av drenering og tilslipp av oksygen, som begge deler medfører økt 1 www.conventions.coe.int 2 Smits 2006, 3. 3 http://www.lovdata.no/all/hl-19780609-050.html 50
nedbrytingshastighet. Ved delvis undersøkelse blir derfor tiltakshavere nå møtt med krav om løpende overvåkning av tilstanden av de gjenstående partier av det kulturminnet tiltaket griper inn i. Dette kalles miljøovervåkning. Kravet er vanligvis tidsbegrenset, ofte tre til fem års overvåkning, mot at kulturminnemyndighetene må ha tilgang til utstyret også utover den av tiltakshaver finansierte perioden for å kunne fortsette overvåkningen. Miljøovervåkning et nytt fagfelt innen for arkeologien. Miljøovervåking forutsetter at man har oversikt over, hva som faktisk finnes av kulturminner og kan foreta en vurdering av, hvilken tilstand de befinner seg i om de ligger trygt eller om det er risiko for økt nedbrytningshastighet. Ved nedbrytning av organisk masse komprimeres kulturlagene og blir vanskeligere å tyde for til sist helt å miste sin informasjonsverdi. Kartlegging er et av redskapene til overvåkning 4. Kulturlag kan gi detaljert informasjon om mange fasetter av livet i middelalderen, men det er også en endelig og dermed sterkt begrenset ressurs. Det er bare åtte eksisterende byer med røtter tilbake i middelalder innen for Norges nåværende grenser: Oslo, Bergen, Trondheim, Tønsberg, Hamar, Sarpsborg, Stavanger og Skien. I tillegg har man til nå funnet middelalderlige kulturlag i tettstedene Borgund, Kaupanger, Veøy og Vågan samt i Steinkjer. I tillegg kommer de tre opprinnelig norske byer i nåværende Sverige: Marstrand, Konghelle og Uddevalla 5. Selv om middelalderbyene er landets største sammenhengende fredete kulturminner, er de samtidig de som utsettes for flest trusler. Jernbaner, veinett, strøm, vann, avløp, fibernett osv. krever alle inngrep i bakken. Disse ødeleggende inngrepene er selvsagt også arkeologenes gylne anledning til å undersøke og øke kunnskapen, så det er oftest med skrekkblandet glede, vi hilser nye offentlige eller private tiltak. Hvordan kan man sikre en fremtidig fysisk in situ bevaring av kulturlagene? Uttørkning, temperaturøkning og eksponering for oksygen og mikroorganismer er blant de største truslene for bevaring av kulturlagene som fremtidig kunnskapskilde 6. Ved å registrere miljøet og endringene over tid kan man oppnå kunnskap om utviklingen i bevaringsforholdene i de gjenværende kulturlag. Hvis dramatiske endringer oppdages må det iverksettes avbøtende tiltak. Et eksempel på et mulig tiltak kan være tildekking med leire, tilførsel av vann eller endret kjemisk sammensetning ved tilførsel av mineraler 7. Endelig kan vurdering av overvåkningsresultater føre til at man velger å ta vare på den kulturhistoriske informasjonen i lagene ved å foreta en arkeologisk utgravning. 4 Se eksempelvis kart over antatte kulturlagsdybder i middelalderbyen Oslo, RA & NIKU 2008, 19. 5 Helle et al. 2006; Blom 1977, 147ff. Til sammenligning har man i Sverige rundt 70 middelalderbyer, innregnet de 28 tidligere danske byer som er i Skåne, Halland og Blekinge og de tre opprinnelig norske byene i Bohuslän. Danmark har mer enn 60 middelalderbyer innen for de nåværende landegrensene, og over 90 i middelalderens Danmark. Dette er med på å understreke, hvor begrenset ressursen er i Norge. Som en slags trøst kan nevnes at Finland bare har syv middelalderbyer, hvorav en ligger i nåværende Russland. 6 Matthiesen 2004; Matthiesen et al. 2006; Reed & Martens 2008. 7 Martens 2008. 51
Figur 1A. Oppdeling av kulturlag i mettet og umettet sone og fluktueringssone. Grafikk v/ V.V. Martens, NIKU 2010. Figur 1B. Et eksempel på gode bevaringsforhold i umettet sone hentet fra en arkeologisk undersøkelse i Oslo. Foto V.V. Martens, NIKU 2007. Figur 1C. Tabell for arkeologisk vurdering av bevaringstilstand. NS 9451:2009. Egenskaper ved kulturlagene Kulturlag kan inndeles i tre soner: mettet sone, fluktueringssone og umettet sone (figur 1A). Mettet sone er de nederste lag som ligger under grunnvannslinjen. Dette er den optimale tilstand for bevaring av organisk materiale, i alle fall hvis det samtidig er fritt for mikroorganismer og bakterier som kan nedbryte selv under vann. Over mettet sone ligger fluktueringssonen som er et svært sårbart område, som skiftevis er under og over grunnvannslinjen. Øverst ligger umettet sone, som aldri er under vannlinjen. Det betyr ikke at lagene ikke kan være våte eller fuktige, og det kan være bra bevaringsforhold, fordi de kan være forseglet mot oksygen ved å ha vært uten forstyrrelser, og de kan være dekket av et beskyttende leirlag (figur 1B). 8 Kulturlagene inneholder mengder av informasjon om tidligere aktiviteter på stedet. Det kan eksempelvis være konstruksjoner som bygningsrester, inndeling av tomter med flettverksgjerder, gjenstander, produksjonsavfall, matavfall, rester av dyre- og planteliv som kan belyse leve- og 8 Martens 2010, 2011. 52
helseforhold på stedet. De seneste årene er kulturlag undersøkt i middelalderbyene blitt registrert systematisk for å samle mest mulig informasjon om lagenes bestanddeler og egenskaper. Dette danner grunnlag for en arkeologisk vurdering av bevaringstilstanden (figur 1C). Bevaringsgraden angis til mellom 1 (elendig) og 5 (utmerket) i tillegg til A for umettet sone, B for fluktueringssonen og C for mettet sone. I tilfelle der man sikkert har nyere tids lag betegnes disse med D. Ved tynne minerogene lag angis verdien til 0, for ikke å forvrenge et statistisk bilde. I tillegg foretas det en rekke naturvitenskapelige analyser som belyser de fremtidige bevaringsmuligheter på stedet. Forskjellige typer miljø bevarer forskjellige typer materialer: organisk materiale bevares best i våte eller vannmettede lag, mens de fleste metaller strengt tatt har det bedre i litt tørrere lag 9. Uansett materialtype er det viktigste at ikke det er tilførsel på oksygen og at bevaringsforholdene er stabile og ikke endres (figur 2). Figur 2. Her vises et eksempel på, hvordan et moderne inngrep har endret bevaringsforholdene negativt. Et avløpsrør er gravd uten forutgående arkeologisk undersøkelse, og røret er lagt rett på dørstokken til et hus fra middelalder. Treet er sterkt medtatt av den behandlingen, og rundt avløpsrøret er det lagt grus som drenerer bort fukt fra lagene og skaper plass for tilførsel av oksygen, som akselererer nedbrytningsprosessene. Foto V.V. Martens, NIKU 2007. 9 Huisman 2009. 53
Boringer, enten kjerneboringer eller naverboring, er en måte å skaffe seg informasjon om kulturlags bevaringstilstand uten at en større utgravning må foretas. Prosjektet har kartlagt hvor mange steder det er boret i Oslo middelalderby (figur 3). Figur 3. Det er viktig å systematisere og benytte allerede innsamlet informasjon for på den måten å minimere inngrepene i et allerede sterkt truet område, slik dette kartet over grunnboringer i kulturlag i Oslo til og med 2010. Den blå streken avgrenser det automatisk fredete området. Kart v/ Troels Petersen NIKU. Internasjonal erfaringsutveksling Norge er ikke det eneste landet hvor det har vært arbeidet med problemet de seneste årene. Særlig Nederland har vært aktive i dette arbeidet, noe som kan skyldes de spesielle bevaringsproblemer som man har i et marskland, der inndikning og drenering er en livsform 10. Gjennom dette forskningsprosjektet har det blitt knyttet kontakt til internasjonale miljøer for at bidra med egne og utnytte andres innvunne erfaringer og kunnskaper via blant annet seminarer og 10 Smit et al. 2006; Huisman 2009; Kars & van Heeringen 2008. 54
konferanser. Det eksisterer forskjellige oppfatninger i de ulike landene om hva Malta-konvensjonen innebærer, og hvordan man på best mulig måte sikrer de arkeologiske kulturminnene. Det er veldig store sprik i praksis på om man bevarer kulturminnene der de er (in situ) eller om man undersøker dem og formidler dem på museer (ex situ). I de land der man har vedtatt å bevare mest mulig in situ er det store variasjoner i graden av overvåkning og vurderinger av om denne bevaringsmåte i det hele tatt er mulig, likesom det er stor variasjon i graden av formidlingen av de skjulte kulturminnene. Det har også vært diskutert hvilke tidsrammer som kan være mulige for in situ bevaring, noe som selvklart varierer mellom de forskjellige kulturminnetypene og de miljøene de er i. Det er enighet om at det må forskes mer for å sikre at vedtakene om bevaring på stedet ikke utilsiktet fører til tap av uerstattelige kulturverdier. Videre oppfølging Et viktig resultat av prosjektet er at man er nå er kommet godt i gang med utarbeidelsen av redskaper og metoder til overvåkning for især mettet sone, altså de kulturlagene som ligger under grunnvannstanden. Utarbeidelse av manualer 11 og standarder 12 til miljøovervåking og miljøundersøkelse av kulturlag har inngått som et ledd i dette arbeidet. Dessverre er mulighetene for å måle og følge med i utviklingen ingen garanti for at kulturlagene blir bevart, men det er et helt nødvendig utgangspunkt for å kunne sikre i det minste en mulighet for in situ bevaring. Men fortsatt er spørsmålet, hvor lenge til man kan forvente at kulturlag i umettet sone blir bevart så godt, at man ikke mister vesentlig informasjon og dermed muligheten for å foreta en kulturhistorisk analyse på grunnlag av det, hvis det blir utgravet 13? Resultater knyttet til prosjektet Martens, V. V. 2008: Miljøovervåking av kulturlag. Web-publication, http://www.niku.no/index.asp?strurl=//applications/system/publish/view/showobject.asp?i nfoobjectid=1001454&channelid=1000049 Martens, V. V. 2010: Environmental monitoring of archaeological deposits. In: Trow, S., V. Holyoak & E. Byrnes (eds.): Heritage Management of Farmed and Forested Landscapes in Europe. EAC Occasional Papers 4, 75-82. Budapest. ISBN 978-963-9911-17-8 Martens, V. V. & M. Vorenhout 2010: In Situ Site Preservation. The European Archaeologist, TEA 34, Winter 2010/2011, 73-74. http://www.e-a-a.org/tea.htm Martens, V. V. 2010: Environmental monitoring and in situ preservation of urban archaeological deposits. An information resource and a preservation challenge. SKAS 2/2010, pp. 5-10, Suomen Keskiajan Arkeologian Seura Sällskapet för Medeltidsarkeologi i Finland NIKU & RA 2008: The Monitoring Manual. Procedures and Guidelines for Monitoring, Recording and Preservation Management of Urban Archaeological Deposits. Norsk Institutt for Kulturminneforskning & Riksantikvaren. Norsk Standard NS 9451:2009. Kulturminner. Krav til miljøovervåking og undersøkelse av kulturlag. = NS 9451:2009. Norwegian Standard: Cultural Property. Requirements on Environmental Monitoring and Investigation of Archaeological Deposits. NS 9451. 11 RA & NIKU 2008. 12 NS9451:2009. 13 Martens 2010b; Membery 2008. 55
Reed, I. & V.V. Martens 2008: Preservation Capacity of Urban Archaeological Deposits Beneath Modern Buildings in Norway. In H. Kars & R. M. van Heeringen (eds.): Geoarchaeological and Bioarchaeological Studies 10, 265-272. Amsterdam. Litteratur Blom, G. Authén (red.) 1977: Urbaniseringsprosessen i Norden. Del 1. Trondheim. Huisman, D. J. (ed.) 2009: Degradation of archaeological remains. Den Haag. Kars, H. & R. M. van Heeringen (eds.): Geoarchaeological and Bioarchaeological Studies 10. Amsterdam. Kulturminneloven/ Lov om kulturminner http://www.lovdata.no/all/hl-19780609-050.html Malta-konvensjonen 1992: The European Convention on the Protection of the Archaeological Heritage (www.conventions.coe.int). Matthiesen, H. 2004: In-situ preservation and monitoring of the cultural layers below Bryggen. In Christensson, A. (ed.), Safeguarding Historic Waterfront Sites. Bryggen in Bergen as a Case Study, 71 75. Szcecin/Bergen: Stiftelsen Bryggen. Matthiesen, H., R. Dunlop, J. A. Jensen, & A. Christensson 2006: Monitoring of Cultural Deposits below Bryggen in Bergen, Norway. http://www.natmus.dk/graphics/bevaring/arkaeologi/pdffiler/henningmatt/matt2004woamposterbryggen.pdf. Membery, S. 2008: Is in-situ preservation always the right strategy, or are flexible approaches beneficial to both developer and archaeologist? In H. Kars & R. M. van Heeringen (eds.): Geoarchaeological and Bioarchaeological Studies 10, 311 316. Amsterdam. Smit, A., R. M. van Heeringen & E. M. Theunissen (eds.) 2006: Archaeological Monitoring Standard. Guidelines for the non-destructive recording and monitoring of the physical quality of archaeological sites and monuments. NAR Nederlandse Archeologische Rapporten 33. Amersfoort. Smits, V. 2006: The Conflict Between In Situ and Ex Situ Conservation Due to the Valletta Treaty, Exemplified in the Netherlands, Sweden and England. Unpublished Masters Thesis, Department of Conservation, Gothenburg University. Prosjekttittel Prosjektleder Prosjektdeltagere Bevaringsforhold for kulturlag i by Vibeke Vandrup Martens Rory Dunlop, Gro Edvardsen, Lise-Marie Bye Johansen, Troels Petersen, Ian Reed, Tina Wiberg Eksterne Michel Vorenhout (MVH Consult, Leiden); Bioforsk Jord & Miljø samarbeidspartnere SIP BY og PRECARE Varighet 2006-2010 Ressurser Kr. 1 600 000 56