Fakultetsoppgave JUS 4211, Strafferett innlevering 20. februar 2014 Gjennomgang 18. mars 2014 (12:15 Misjonssalen) v/jon Gauslaa
Generelt om oppgaven Oppgaven bygger på to eksamensoppgaver fra Bergen (vår 2006 del I og vår 2008 del II) Sensorveiledning finnes på nettet. Legitimt hjelpemiddel ved skriving av fakultetsoppgaver, men ukritisk bruk (avskrift) bør unngås Omfang: heldagsoppgave (6 timer). Middels vanskelig Stoffet er sentralt (forsøk/straffri forberedelse, rus, nødverge mv.) Relativt lett å identifisere oppgavens rettsspørsmål (forsvarernes anførsler) Som alltid i praktiske oppgaver: Gå rett på sak og skjær raskt gjennom der spørsmålene er enkle. Drøft mer nyansert når det er grunn det (vurdering av skjønnsmessige vilkår).
Del I Tiltalen mot Igor Var grensen for straffbart forsøk overtrådt, jf. strl. 49? Forsvareren anfører at Igor må frifinnes fordi han fortsatt var på forberedelsesstadiet da han ble pågrepet. Har foretatt handling hvorved forbrytelsens "Udførelse tilsigtedes påbegyndt", jf. strl. 49? Ifølge Igor var drapet nøye planlagt og han var fast bestemt på å skyte Peder. Det kan derfor raskt fastslås at han hadde fullbyrdelsesforsett og handlet med overlegg. Dette kan med fordel behandles samlet. Om grensen for straffbart forsøk vil bero på en helhetsvurdering: Sentrale momenter er tids- og stedsmessig nærhet til fullbyrdelsen, og hvor stor psykologisk barriere som må overvinnes. Se (mindretallet i) Rt. 2008 s. 867.
Del I Tiltalen mot Igor Var grensen for straffbart forsøk overtrådt? Forberedelsen har kommet langt. Igor er nær fullbyrdelsen når det gjelder tid og sted. Han pågripes inne i huset og ville neppe brukt mer enn ett minutt eller to på å gå opp trappen. Det er lite som gjenstår før handlingen er fullbyrdet, i motsetning til f.eks. i Rt. 2008 s. 867 der grensen for straffbart forsøk ikke var overskredet. Det ble der vektlagt at gjerningsmannen fortsatt befant seg på et sted som var offentlig tilgjengelig. Igor har derimot trengt inn i Peders "private sfære". Rt. 1995 s. 1738 (Torp) belyser grensen mellom forberedelse og forsøk. Domfelte holdt en usikret pistol mot offerets hode i 20 minutter. Flertallet (3) la til grunn at grensen for straffbart forsøk var overtrådt. Mindretallet (2) var uenig. Saken gjaldt drapstrussel som middel (for å stilt fly og penger til rådighet), og har derfor ikke direkte overføringsverdi til oppgaven, der drap er målet.
Del I Tiltalen mot Igor Var grensen for straffbart forsøk overtrådt? Den psykologiske barrieren som må overvinnes ved drap er stor. Det skal mer tid for å overtre grensen mellom straffri forberedelse og straffbart forsøk ved drap enn ved de fleste andre forbrytelser. Kan det vektlegges at Igor er en profesjonell drapsmann? Juridisk teori er skeptisk til at gjerningsmannens rulleblad kan vektlegges ved den konkrete vurderingen av om grensen for straffbart forsøk er passert, jf. Erling Husabø, Straffansvarets periferi, s. 292-294. Igors bakgrunn er likevel så spesiell at det er forsvarlig å tillegge den noe vekt, men uten at den alene er avgjørende. Den må ses i lys av tids- og stedsmessig nærhet, og av at han later til å ha hatt et fast fullbyrdelsesforsett. Konklusjon: Har underordnet betydning. Balansert drøftelse gir uttelling.
Del I Tiltalen mot Igor Utjenlig forsøk Forsvarerens anfører også at Igor må frifinnes fordi det ikke lå noe levende menneske i senga (det er viktig ikke å overse dette). Anførselen gjelder utjenlig mål/objekt (ikke utjenlig middel). Det er uten betydning om målet er utjenlig når gjerningsmannen, som i dette tilfellet, tror at det er tjenlig Forsøkets straffverdighet påvirkes ikke av dets utjenlighet, bortsett fra når middelet er åpenbart utjenlig (f.eks. drapsforsøk ved bruk av trolldom). Konklusjon: Det kan kort fastslås at anførselen ikke vil føre frem.
Del I Tiltalen mot Lars Holm Medvirkning til forsøk på overlagt drap, Utgangspunkter for vurderingen: Straffeloven 233 første ledd har medvirkningstillegg. Dette spørsmålet volder derfor ingen vanskeligheter. Medvirkerens forhold vurderes uavhengig av hovedmannens. Lars kan dermed dømmes for medvirkning, også om hovedmannen Igor frifinnes Skulle tiltalen vært "forsøk på medvirkning" og ikke "medvirkning til forsøk"? En del mener dette og hevder at ingen kan dømmes for "medvirkning til forsøk" Men når straffebudet rammer medvirkning, kan medvirkeren, om han har gjort "sitt", straffes for medvirkning til forsøk (når hovedmannen ikke gjennomfører forbrytelsen). Se f.eks. Rt. 1995 s. 1738. Tiltalte ble dømt for medvirkning til forsøk på betydelig legemsskade ved bruk av skytevåpen, jf. strl. 231 og 232, jf. 49.
Del I Tiltalen mot Lars Holm Medvirkning til forsøk på overlagt drap Det skal mye til for at salg av varer som ledd i legal varehandel vil være objektiv medvirkning, jf. Rt. 1996 s. 956 (sukker og gjær). På salgstidspunktet hadde dessuten Lars, som ikke visste hvem Igor var eller hvilken planer han hadde, åpenbart ikke medvirkningsforsett. Skal Lars dømmes må derfor hans passivitet etter samtalen med Tastad objektivt sett anses som en straffbar unnlatelse etter 233. Dette forutsetter at samtalen utløste en særlig handlings- eller varslingsplikt for ham, jf. Rt. 2002 s. 1717 (Orderud) I så fall kan hans passivitet anses som objektiv medvirkning etter 233. Den som har en særlig handlingsplikt, vil "medvirke dertil" ved å forholde seg passiv. Dette er også lagt til grunn i Rt. 2013 s. 1015 (Kristoffer-saken). Se også Rt. 2009 s. 1365 (avsnitt 26) og Rt. 2010 s. 1630 (avsnitt 26).
Del I Tiltalen mot Lars Holm Medvirkning til forsøk på overlagt drap Rettspraksis viser at det skal mye til for at det foreligger passiv medvirkning på grunn av en særlig handlings- eller varslingsplikt. En slik plikt kan foreligge for den som har en særlig omsorgsplikt (Kristoffersaken), eller for den som har nærhet til den senere kriminelle handlingen, f.eks. fordi man på et tidlig stadium deltok i planleggingen (Rt. 2010 s. 1630) I Rt. 2002 s. 1717 hadde den domfelte kjøpt det antatte drapsvåpenet illegalt og var nært knyttet til de antatte gjerningspersonene. Hun fikk etter hvert også så konkret kjennskap til drapsplanene, at det oppsto en varslingsplikt. Lars har solgt varer i lovlig handel, og hadde verken konkret kjennskap til planer om drap eller gjerningspersoner (han har kun fått referert rykter fra Tastad). Det kan neppe på grunnlag av rettspraksis statueres en generell varslingsplikt for den som får mistanke om at varer man har solgt kan bli brukt til kriminalitet. Konklusjon: Lars Holm må frifinnes
Del I Tiltalen mot Lars Holm Medvirkning til forsøk på overlagt drap (subsidiært) Forutsatt at det objektivt sett foreligger passiv medvirkning til drap, er spørsmålet videre om Lars hadde medvirkningsforsett. Han hadde ikke dette ved salget, men fikk han det etter samtalen med Tastad? Han tenkte da at Igor "kanskje" skulle benytte klærne i forbindelse med et drap. Dette er for vagt til å statuere sannsynlighetsforsett, men det viser at Lars har innsett muligheten for at slik bruk av klærne. Dolus eventualis: Har Lars positivt besluttet at han ville forholde seg passiv, også om han fant det overveiende sannsynlig at klærne ville bli benyttet ved et drap? Hans frykt for mafiaen taler for dette: Han "ville ikke for noe i verden fortelle noen om sin bekymring, uansett mulige konsekvenser for Ås eller andre." Konklusjon: Det foreligger forsett i form av dolus eventualis
Del I Tiltalen mot Lars Holm Subsidiært: Kan Lars frifinnes fordi han var i en nødssituasjon? Uheldig å overse dette, som er klart anført av forsvareren. Det er også uheldig å anse dette som et spørsmål om nødverge, og ikke drøfte nødrett Nødverge forutsetter at forsvarshandlingen, som her er en unnlatelse, er rettet mot angriperen (mafiaen) og ikke mot en tredjeperson (Peder), jf. Rt. 1979 s. 429 Anførselen forutsetter at det objektivt og subjektivt foreligger medvirkning. Det er ikke grunnlag for nødrett når konsekvensen for Peder trolig blir døden, mens Lars selv neppe løpe noen stor risiko ved å tipse politiet. Trusselen mot Lars er lite konkret, og ikke nødvendigvis på annen måte "Uafvendelig". Dessuten er uansett ikke vilkåret i strl. 47 om at det godet som reddes må være "særdeles betydelig" mer verdt enn det som ofres, når liv står mot liv. Konklusjon: Nødrettsanførselen kan åpenbart ikke føre frem.
Del II Tiltalen for forsettelig drap, strl. 233 (1) Kan Peder frifinnes fordi han var bevisstløs/utilregnelig på handlingstidspunktet, jf. strl 44 og 45? Peder forklarer at han ikke kunne huske at han stakk og at han måtte ha vært bevisstløs på grunn av rus. Det er et vilkår for straff at gjerningsmannen ikke var bevisstløs i gjerningsøyeblikket, jf. strl. 44. De sakkyndiges konklusjon om at Peder ikke var bevisstløs, men hadde nedsatt bevissthet er ikke bestridt og må legges til grunn. 44 anvendes ikke analogisk i slike tilfeller. Bevisstløshet fritar dessuten ikke for straff når tilstanden, som her, skyldes selvforskyldt rus, jf. 45 (at rusen er selvforskyldt kan fastslås uten drøftelse). Konklusjon: Det er ikke grunnlag for frifinnelse på dette grunnlaget.
Del II Tiltalen for forsettelig drap, strl. 233 (1) Kan Peder frifinnes fordi forsettkravet ikke var oppfylt (han visste ikke at han stakk med en knust flaske), jf. 42 (3)? Utgangspunkter for drøftelsen: Stikket med flasken er åpenbart forsettelig. Dersom det legges til grunn at Peder må bedømmes som om han forsto at bunnen var slått av da han stakk, er det spørsmål om det foreligger sannsynlighetsforsett mht. dødsfølgen, jf. 233. Dersom han må bedømmes som om ha trodde han brukte en hel flaske, må forholdet anses som en legemsfornærmelse, jf. 228. Han kan da ikke ha regnet med dødsfølgen ( 233) og trolig heller ikke med skadefølger ( 229).
Del II Tiltalen for forsettelig drap, strl. 233 (1) Kan Peder frifinnes fordi forsettkravet ikke var oppfylt (han visste ikke at han stakk med en knust flaske), jf. 42 (3)? Peder så ikke at bunnen var slått av. Han var i faktisk villfarelse Han skal da bedømmes ut fra sin oppfatning, jf. strl. 42, men han var selvforskyldt beruset. Villfarelsen får bare betydning om han også hadde misforstått i edru tilstand, jf. 42 (3) Hadde en edru person hørt eller registrert at bunnen ble slått av? Det var mørkt på stedet. Vi vet lite om støyforholdene på stedet. Peder ble angrepet. Også en edru person ville fokusert på angriperne. Konklusjon: En fornuftig og balansert drøftelse er det viktigste
Del II Tiltalen for forsettelig drap, strl. 233 (1) Kan Peder frifinnes fordi forsettkravet ikke var oppfylt (han visste ikke at han stakk med en knust flaske), jf. 42 (3)? Forutsatt at Peder som edru hadde innsett at flasken var knust, er det spørsmål om han ville ansett det som overveiende sannsynlig at Lars ville dødd som følge av støtet med flasken. Dette er ikke nødvendigvis helt opplagt. En flaske med avslått bunn er et farlig våpen, men på langt nær like farlig som en kniv. Tvilen skal også i denne relasjonen komme tiltalte til gode. Konklusjon: Er også her relativt åpen. Men dersom det uttrykkes tvil i drøftelsen må man la denne komme Peder til gode.
Del II Tiltalen for forsettelig drap, strl. 233 (1) Kan Peder frifinnes fordi han handlet i nødverge, jf. 48? Forutsetningen for drøftelsen er at vilkårene i 233 er oppfylt (at Peder i tillegg til å ha forvoldt Holms død hadde drapsforsett). Foreligger det rettsstridig angrep mot Peder? Peder ble angrepet, men svarte at de gjerne kunne slåss etter at Lars hadde ropt at han skulle banke ham opp. Det foreligger samtykke til slåsskamp, men neppe til slåsskamp med Lars og Ole, eller til at Ole kunne slå med balltre. At det er Ole, ikke Lars som slår med balltreet, har ingen reell betydning. De to er åpenbart sammen om angrepet. Konklusjon: Det foreligger rettsstridig angrep fra Lars (og Ole)
Del II Tiltalen for forsettelig drap, strl. 233 (1) Kan Peder frifinnes fordi han handlet i nødverge, jf. 48? Gikk forsvarshandlingen lenger enn det som fremsto som nødvendig for å avverge angrepet? Angriperne kom mot ham fra to kanter. Det gir begrensede muligheter for flukt. Det er også vanskelig å si hvilke muligheter han hadde til å tilkalle hjelp, og det er ikke opplagt at han hadde fått hjelp. Angrepet var farlig. Han kan ikke bebreides for å ha oppfattet det slik. Han ble angrepet av to personer. En av dem hadde slått ham i ryggen med et balltre. Det tilsier at forsvarshandlingen kan gå langt. Konklusjon: Er igjen relativt åpen.
Del II Tiltalen for forsettelig drap, strl. 233 (1) Kan Peder frifinnes fordi han handlet i nødverge, jf. 48? Var nødvergehandlingen ubetinget utilbørlig? Spørsmålet er om stikk med knust flaske og forsett med hensyn til dødsfølgen er ubetinget utilbørlig, jf. at forutsetningen for å drøfte nødverge er at de subjektive vilkårene i 233 er oppfylt Det foreligger et forsettelig angrep på Peder utført av to personer, hvorav en hadde balltre. Peders forsvar kan derfor gå langt før det er ubetinget utilbørlig, men det er mulig at det har gått for langt i dette tilfellet. Konklusjon: Det viktigste er at drøftelsen er balansert. Men det bør komme frem at det først og fremst utilbørlighetsvilkåret (og ikke like mye nødvendighetsvilkåret) som volder tvil.
Del II Tiltalen for forsettelig drap, strl. 233 (1) Overskridelse av nødverge, jf. 48 (4) Dersom Peders forsvarshandling anses ubetinget utilbørlig, gir det uttelling å drøfte overskridelse av nødverge. Dette er aktuelt ved overskridelse i grad, som er tilfellet her. Overskridelsen synes "alene" å ha funnet sted på grunn av en ved angrepet fremkalt sinnsbevegelse eller bestyrtelse. Det er opplyst Peder ble "svært redd" da Lars og Ole angrep ham. At han selv har bidratt til å fremprovosere situasjonen har neppe avgjørende vekt. Det var dessuten Lars Holms uforsvarlige kjøring som startet det hele. Konklusjon: Åpen, men kan nok falle i Peders favør.
Del II Subsidiært: 229 tredje straffalternativ Forutsetningen for å drøfte dette er at Peder må bedømmes som om han forsto at han forsvarte seg med en flaske uten bunn, men at det ikke foreligger forsett med hensyn til dødsfølgen når Peder støter flasken i magen til Lars Selv om det forutsettes at han ikke hadde forsett mht. dødsfølgen, hadde han (om han forsto at flasken var knust), trolig forsett mht. å skade Lars. Riktignok var hensikten å forsvare seg, men det må ha fremstått som mer enn 50 % sannsynlig at bruk av knust flaske ville medføre legemsskade. Skyldkravet for dødsfølgen er "mild uaktsomhet" (culpa levissima), jf. 43. Kunne Peder ha innsett at Lars kunne dø av skader som ble påført på en slik måte (hardt stikk i magen med en flaske uten bunn)? Ikke helt opplagt. En flaske uten bunn er et mindre farlig stikkvåpen enn en kniv. Konklusjon: Kan synes mest nærliggende å anse skyldkravet oppfylt.
Del II Subsidiært: 229 tredje straffalternativ Mulige frifinnelsesgrunner Samtykke, jf. 235? Skal dette føre frem må Lars ikke bare ha samtykket til slåsskamp, men også til at Peder kunne skade ham med redskaper som en knust flaske. Et så vidtrekkende samtykke foreligger neppe. Nødverge, jf. 48? Drøftelsen blir delvis den samme som ved drapstiltalen, men vurderingen av utilbørlighet blir en annen (forsettet omfatter nå bare skade, ikke drap). Er det ubetinget utilbørlig av Peder å forsvare seg ved å påføre Lars en forsettelig legemsskade med den knuste flasken? Ikke nødvendigvis. Han har åpenbart oppfattet angrepet som farlig. I alle fall må det under disse forutsetningene være aktuelt med frifinnelse etter 48 (4).
Del II Atter subsidiært: 228 (2) siste straffalternativ Forutsetningen for å drøfte dette er at det verken foreligger forsett mht. dødsfølgen eller skaden når Peder støter flasken i magen til Lars Forutsatt at en edru Peder ikke hadde registrert at flasken var knust, foreligger neppe sannsynlighetsforsett mht. at Lars ville bli skadet. Men støtet med flasken er en forsettelig legemsfornærmelse, jf. 228. For å anvende 228 (2) siste straffalternativ når det gjelder dødsfølgen må det foreligge culpa levissima, jf. 43. Kunne Peder, dersom han trodde flasken var hel, forutse at Lars kunne dø av skader etter et støt/stikk med en hel flaske mot magen? Konklusjon: Dødsfølgen er svært usannsynlig. Peder må under disse forutsetningene frifinnes for legemsfornærmelse med døden til følge, men han oppfyller de objektive og subjektive vilkårene for straffansvar etter 228 (1).
Del II Atter subsidiært: 228 (2) siste straffalternativ Mulige frifinnelsesgrunner: Samtykke, jf. 235? Gitt at samtykket til slåsskampen også omfatter bruk av et redskap som en hel flaske som støtes mot kroppen, kan dette føre frem. Det må være rom for begge løsninger Nødverge, jf. 48? Det er åpenbart ikke ubetinget utilbørlig å forsvare seg med en legemsfornærmelse mot Lars ved bruk av en hel flaske. Peder må derfor frifinnes, forutsatt at han må bedømmes som om han trodde at han forsvarte seg med en hel flaske.
Takk for oppmerksomheten! Lykke til på eksamen!