Nyhetsmagasin fra MaritaStiftelsen Nr. 3 2012 20. årgang FOTO: Bjørn Olav Thune SIDE 6 SIDE 8 SIDE 10 Ida Dere reddet livet mitt! Bjarne Staalstrøm Livet roper på deg! En datters hjertesukk Pappa ruser seg
Leiv O. Holstad Maritastiftelsens grunnlegger MaritaStiftelsen: Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975. Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt liv uten rus. Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa. Prosjekt Valg prosjektets hovedmål er å bevisstgjøre målgruppen og konsekvensene av deres egne valg. Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasangen, har Rock mot Rus - konserter over hele landet. Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid. Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys oppfølging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken. Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening. Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige steder i Norge. Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, veiledning og oppfølging legges til rette individuelt. Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hviterussland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island. Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdensomspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957. www.teenchallenge.com Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l. MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo Telefon: (+47) 22 04 54 00 Telefax: (+47) 22 04 54 10 E-post: Webside: marita@marita.no www.marita.no Fnr: NO 971275898 Bankgiro: 3000 17 15050 Ansv. redaktør: Trykk: Layout: Leiv O. Holstad 07 Gruppen AS Zoran Zivancevic å drømme! Jeg blir så imponert når jeg møter eldre mennesker som fortsatt har drømmer for fremtiden. Les artikkelen om Bjarne Staalstrøm på side åtte så skjønner du hva jeg mener. Han er 89 år, har et langt og produktivt liv bak seg, men har verken sluttet å drømme eller å gjøre noe med drømmene sine. Han har skrevet ni bøker om jakt, fagkunnskap, eksistensialisme og filosofi, og har fortsatt flere ufullførte bokmanus liggende. Nå forbereder han seg for årets elgjakt! Ikke slutt Fra drøm til strategi Da apostelen Peter holdt sin berømte tale på Pinsefestens dag, siterte han en profeti fra profeten Joel der det står at når Gud utøser sin Ånd over mennesker, vil sønnene og døtrene profetere (positive forutsigelser om framtiden), de unge vil få syner (visjoner) og de gamle skal drømme drømmer (Apostlenes gjerninger 2,17). For å kunne skape endringer i verden, må man først ha en drøm (en visjon) og ha evnen til å gjøre drømmen om til gangbar strategi. Bibelhistoriens Josef er et godt eksempel på dette. Han ble uskyldig fengslet i Egypt, men på tross av motgang, levde han nær Gud som lærte ham å tyde drømmer. Ryktet om dette kom ut og førte ham inn på teppet til verdens mektigste mann som på den tiden var Farao. Josef tydet Faraos drøm. Den handlet om sju kommende gode år som ville bli etterfulgt av sju år med tørke og mulig hungersnød. Han presenterte også en god strategi som viste Farao hvordan han skulle forberede seg for de kommende vanskelighetene slik at folket i Egypt ikke ville lide skade av tørkeperioden. Bibelhistorien forteller at mens det brøt ut hunger i landene rundt Egypt, var det flust opp av korn og brød i Egypt. Josefs evne til å gjøre drømmer om til praktiske planer berget også mange av nabolandene siden de kunne kjøpe korn i Egypt. Maritastiftelsen en drømmefabrikk Alle de flotte medarbeiderne i Maritastiftelsen, blant andre Stig Morten som du kan lese om i artikkelen på side fire, har et høyt fokus på dette å hjelpe folk til å finne sin drøm og tilrettelegge for at de kan starte med å virkeliggjøre den. Det er ikke alle som har funnet drømmen sin. Noen har gravlagt den fordi de møtte hindringer i eller utenfor seg selv som fikk dem til å gi opp. Om du er en av dem, vil jeg gjerne oppmuntre deg til å vekke drømmen til liv igjen. Uten en drøm uten å ha positive ønsker, er livet uten håp eller mening. Som Bjarne Staalstrøm sier det: Livet blir aldri meningsløst så lenge du kan gjøre tilværelsen bedre for et medmenneske. Selv så jeg bare negativt på fremtiden i min ungdom, men da Gud kom inn i livet mitt skjønte jeg at han hadde tro på meg og hadde mange positive planer for livet mitt. Det har han for hvert eneste menneske på kloden, også for deg som leser dette.
Stopp Pressen! Gutta fra Monsterbedriften og Maritastiftelsen jobber for fullt på nytt botilbud Endelig virkelighet! Av Bjørn Olav Thune selvfinansiert og så tjene penger som igjen åpner for mulighet til videreutvikling av prosjektet. Medarbeidere Det er Gunn og Trond Akerholdt og Stig Morten Seierstad som skal lede og drifte bofellesskapet, i samarbeid med Thomas Doull, leder for Monsterbedriften. Gunn har vært avdelingsleder for Marita Ung og Marita Bo gjennom flere år. Sammen med sin mann, Trond, har hun jobbet med mennesker med livskontrollerende problem, deriblant rusmisbrukere og kriminelle de siste 40 årene. Trond er avdelingsleder for fengselsarbeidet i Maritastiftelsen. Han har jobbet i feltet rus og kriminalitet de siste 40 årene. Han har blant annet jobbet i oppsøkende arbeid i rusbelastede og kriminelle miljøer, på avrusningsinstitusjoner, som rehabiliteringsansvarlig på tre forskjellige Et helbredende og inkluderende bo- og arbeidsfellesskap er i ferd med å bli virkelig i Maritastiftelsen. Dette realiseres på eiendommen Elstangen nå i høst. Flere i Marita-systemet har lenge drømt om å kunne sette i gang med botilbud for en annen målgruppe enn det botilbudet vi allerede har. Behovet for det har vært overmodent i lang tid. På jakt etter et egnet sted har flere eiendommer blitt sett på og budt på, men det har ikke lyktes. I sommer har det endelig åpnet seg en mulighet på Sundvollen nær Tyrifjorden. Takket være Tord Moe og Cecilie Laeskogen, eiere og drivere av Sundvolden Hotel, blir det nå mulig for oss å komme i gang. De har hjerte for mennesker som sliter eller har det vanskelig. Deres engasjement og støtte for å hjelpe Maritastiftelsen til å gjennomføre sitt boprosjekt ved blant annet å stille eiendommen Elstangen til vår disposisjon, viser dette på en genuin måte. Målgruppen for dette tilbudet er mennesker som har kommet litt ut på et sidespor. Det kan være de som kommer til oss gjennom samarbeidet med politiet i Vestoppland (Prosjekt Valg), mennesker som har sittet i fengsel, vært på rehabilitering eller som av andre årsaker trenger tilbudet vårt. Formål Botilbudet skal være et sted hvor vi kan bo sammen i et varmt, inkluderende og helbredende fellesskap; som gode medvandrere og rollemodeller. Være et sted hvor folk får hjelp når de trenger det, ikke senere! Hovedmål Vårt hovedmål er å kunne gi mennesker muligheter og tro på dem samtidig som å ansvarliggjøre den enkelte for eget liv og lykke. Vårt kortsiktige mål er å kunne gi husrom og ærlig arbeid til de som vil endre livet sitt positivt i tillegg til de som allerede kommer til oss nå. Et av våre langsiktige mål, men likevel ikke lengre enn en treårsperiode, er at vi skal være rehabiliteringssenter i tillegg til ettervernog fengselsarbeid. Stig Morten er prosjektleder i det forebyggende arbeidet i Maritastiftelsen. Han har tatt et oppgjør med gammel livsstil og har en sentral rolle i samarbeidsprosjektet med politiet i Vestoppland rettet mot ungdom som har påtaleunnlatelse. I tillegg til dette er han også formann i Monsterbedriften. Thomas er leder for Monsterbedriften, en visjonær, kreativ, jordnær bedriftsleder med et genuint hjerte for å hjelpe mennesker. I tillegg til at han er leder for Monsterbedriften, er han profesjonell fotograf. Se artikkelen Våg å tro på mennesker på www.marita.no FOTO: Trond Akerholdt MARITANYTT Nr. 3/2012 3
Drømmedag med Stig Morten Av Bjørn Olav Thune En av de siste skoledagene i juni fikk Maritastiftelsen besøk fra Snertingdal skole. Stig Morten Seierstad, leder av det forebyggende arbeidet blant rus- og kriminalitetsbelastet ungdom, kommer selv fra Snertingdal. Tidligere i skoleåret har han delt sin historie med dem og har siden fått en super kontakt med elevene og lærerne på skolen. Denne dagen var det lærerstreik i byen. Selv var jeg ute på oppdrag med Maritabutikkens møbeltransport. Plutselig fikk jeg øye på Stig Morten i en gate og han hadde en lang hale med elever med seg og han sto og snakket og gestikulerte med noen streikevakter. Stig Morten har tidligere sittet i fengsel, og Trond Akerholdt, lederen av fengselsarbeidet vårt, besøkte ham jevnlig mens han satt inne. Det ble en god relasjon som etter hvert førte til at Stig Morten begynte å jobbe i Maritastiftelsen, i Maritabutikken på slutten av soningen og videre i det forebyggende arbeidet etter soning. Han har fått utvikle seg på en veldig god måte. Ikke bare har han blitt ferdig med rus og kriminalitet, men Les mer om Stig Morten i Maritanytt Nr 1-2011. Se artiklene Forfulgt av sannheten/med behov for spenning og action og Vindu til forandring for ungdom. www.marita.no/maritanytt. han er også en ressurs for andre, for kriminelle så vel som for lovlydige ungdommer. Nå lærer han andre å finne drømmen sin og hvordan de konkret kan få oppfylt denne. Stig Morten og hans far Leif Magne Det var Stig Mortens far, Leif Magne Seierstad, som sponset elevenes busstur til Oslo. Gjennom Maritastiftelsens ulike satsningsområder møter vi ofte foreldre som er glade for å få ungene sine rusfrie tilbake i et meningsfylt liv. Stig Morten setter stor pris på støtten han har fått fra faren og andre i familien, noe han stadig løfter fram. Drømmekurs Hva har vi snakket om i dag? utfordret Stig Morten elevene mot slutten av dagen. Noen ga rask og høymeldt respons mens andre rakte hendene i været. La ingen ta fra deg drømmen din! ropte en av guttene. Det virket absolutt som om de hadde fått med seg hovedpoenget, noe Stig Morten hadde spikret ettertrykkelig fast gjennom dagen. Lærerne Anne og Valborg berømmet opplegget og takket så mye for dagens bytur, som var planlagt av Gunn Akerholdt og Stig Morten. Gunn var med på å starte Marita Bo for fem år siden, og hun er med på det forebyggende arbeidet sammen med Stig Morten; skoleopplegg, besøk og samtaler med ungdommer som har påtaleunnlatelse, og samtale- og bibelgruppe i Gjøvik fengsel. Denne dagen skulle Gunn holde styr på alle elevene fra Snertingdal skole. De lærerne jeg snakket med var tydelig imponert over teamet fra Maritastiftelsen, og Gunn forklarte det slik: Det som er så bra med Maritastiftelsen er at vi ser hverandre og skyver hverandre fram. Det skjer så mye spennende hver uke og jeg gjør så mange ting nå som jeg aldri turte før. Studioopptak På turen rundt omkring i byen fikk de også besøke studioet til Tommy Akerholdt, en av sønnene til Gunn og Trond. Tommy spiller trommer i bandet Turboneger. Flere av elevene spiller i band og senere i høst skal de ha en lokal konkurranse der vinneren får spille inn demo i dette studioet. Den andre sønnen til Gunn og Trond, Kim, var med og guidet elevene. Kim er ansvarlig for musikkverkstedet Marita Ung driver, og mange av elevene kjente ham igjen som trommeslager i Oslo Ess, siden de holdt konsert i Gjøvik tidligere i år. Noen av elevene fra Snertingdal spilte på musikkverkstedets sommerkonsert. (Se side 14-15). 4 MARITANYTT Nr. 3/2012
Her er Stig Morten i sitt ess og underviser ungdommer om å drømme En takk fra elever og lærere Hei Stig Morten, Gunn og dere andre vi møtte i Oslo: Vi tar sommerferie i dag, og etter en oppsummering er vi enige om at et av høydepunktene dette året var turen til Maritastiftelsen i Oslo. Maken til mottagelse, gjestfrihet og energi! Et av inntrykkene som vi satt igjen med etter turen var Stig Mortens oppfordringer om å drømme. Når man tenker på det virker det selvfølgelig, men vi har skjønt at det må ryddes plass til drømmene, la de få en viktig rolle i våre liv. Vi er alle enige om at vi skal drømme mye i sommer. Og til høsten skal vi fortsette å drømme. Vi skal dyrke drømmene våre og bruke det som inspirasjon i hverdagen. Og vi skal jobbe for å nå drømmene! Et annet inntrykk fra turen er hvor imponert vi er over det dere gjør for så mange rundt omkring, gjennom Maritastiftelsen og dens samarbeidspartnere. Vi er stolte av å ha fått lov til å få et innblikk i dette, og av å ha blitt kjent med dere. Med dette ønsker vi dere alle en riktig god sommer! Hils Kim, Tommy, Trond og de andre fra oss. Hilsen fra oss på 8. Trinn ved Snertingdal skole (9. Trinn hilser også) 22. juni 2012 FOTO: Jofrid Landa MARITANYTT Nr. 3/2012 5
Ida - Av Bjørn Olav Thune Dere reddet livet mitt! Fredrikstad viste seg fra sin beste side denne formiddagen med knallvær og 23 varmegrader. Leiv og jeg skulle møte Ida Dutheil (28 år) på brygga og ha en prat om hva Maritastiftelsen betydde i livet hennes for mange år siden, den gang Marita Ung-arbeidet var i startfasen. Ida kommer rett fra trening, antrukket i lys shorts og rosa seilerskjorte. Hun er klar for en liten lunsj. Mens vi koser oss med parmesansalat på brygga, tar Leiv ordet: At vi sitter her i dag startet egentlig med en kommentar du la inn på Facebook i sommer, Ida. Jeg skrev om de flotte medarbeiderne vi har i Maritastiftelsen og du kommenterte det med ordene: Dere reddet livet mitt. Vi vil gjerne høre mer om din vei fra rus til hva livet ditt har blitt til i dag? Marita Ung og Ida Det var mamma som kjente til Maritastiftelsen. Hun viste meg nettsiden deres hvor det sto om Marita Ung. På den tiden, på begynnelsen av 2000-tallet ruset jeg meg. Jeg ville gjerne ut av det, men var ikke helt motivert. Samtidig hadde jeg veldig mye imot kristendom, sier Ida. Jeg hadde tidligere gått på skole sammen med en av de ansatte i Marita Ung, Kim Akerholdt, og syntes han var grei. Jeg hadde mye kontakt med Marita Ung-folka. De tok meg med på bowling, biljard og andre ting som matlaging. Jeg dro også med meg venninna mi, Benedicte, men hun døde dessverre av en overdose senere. Det er jo den veien det ofte går til slutt. Ida har hatt mye dårlig samvittighet for dette. Hun hadde alltid passet på henne, men så gikk det galt. Jeg snakket mye med deg om det, Leiv, og jeg forsto at jeg ikke kunne ta skylda for det, minnes hun. Det fantes et yngre rusmiljø som ikke passet inn med de tyngre misbrukerne som gikk på Maritakafeen. Derfor begynte noen av kafémedarbeiderne å oppsøke de yngre rusmiljøene rundt Oslo City og Akerselva. Det var her Ida vanket på denne tiden. Allerede som 12-13 åring begynte hun å bruke kokain og amfetamin, men hun tok aldri heroin. Etter hvert ble dette oppsøkende arbeidet en ny virksomhet som i dag er kjent som Marita Ung. At vi traff deg var nok også noe av årsaken til at vi begynte å lete etter et botilbud for yngre mennesker. Du ga oss et spark i baken, humrer Leiv. Rehab og arbeidspraksis Ida fikk hjelp til å møte barnevernets uteteam som ordnet ting for henne. Trond Akerholdt i Maritastiftelsen hjalp meg med sosialkontoret slik at jeg fikk komme på avrusing på M3 og videre på rehabilitering på Langørjan gård som Buestiftelsen drev. Dette var i 2002 og jeg var der i ett år. Ingrid Thue og Anders Voldrønning fra Maritastiftelsen besøkte meg både på avrusing og på rehab, husker jeg. Ingrid 6 MARITANYTT Nr. 3/2012 FOTO: Bjørn Olav Thune
Ida- Dere reddet livet mitt! ble en god venninne. Ida snakker varmt om ettervernet og arbeidspraksisen hun hadde i Maritabutikken. Merete Dahle Houthuyzen var leder på Maritabutikken da. Vi hadde ulike meninger om politikk og hadde mange friske diskusjoner, men ble gode venner. Roar Skumlien som jobber på transporten var venn av foreldrene mine, så jeg kalte ham bare for onkel Roar. Var ute og henta møbler på bilen med ham flere ganger. Han hadde en skikkelig alvorsprat med meg en gang, kan jeg huske, sier hun smilende. En positiv sprekk Ida Dutheil og Leiv Holstad i en god samtale langs brygga i Fredrikstad Etter hvert fikk Ida jobb gjennom NAV. Så skjedde det noe som skulle bli Idas aller siste rusopplevelse og hun omtaler denne sprekken som avgjørende. På én dag tok jeg tilsammen tre gram amfetamin pluss piller og en kompis av meg ga meg seks syrelapper (LSD). Jeg skulle bare tatt én, men jeg heiv innpå alle seks, forteller Ida. Jeg lå i leiligheten i flere dager og så djevler og demoner, ropte på Gud og Jesus. Jeg fikk ringt til pappa og han kom og hentet meg. De ba for meg og jeg ble lagt inn på legevakta hvor de ga meg morfin. Du kan jammen være glad for at du kom ned igjen fra en sånn tripp, for det er det ikke alle som gjør, skyter Leiv inn. Den sprekken ble noe positivt for meg, fortsetter Ida. Jeg fikk også en sterk opplevelse av korsfestelsen. Den hendelsen ble min siste rusopplevelse og jeg fikk et helt nytt bilde av Jesus. Grunnen til at jeg hatet kristne før, var fordi jeg opplevde det moraliserende og påtvunget tidligere i oppveksten. Folka i Maritastiftelsen fikk meg til å forstå at det var annerledes og greit å være kristen. De var interessert i meg og ville ikke bare frelse meg. Jeg tok vel imot Jesus for første gang da jeg var 19, tror jeg, men dette var en helt ny opplevelse. Det var jo ikke Jesus jeg hadde vært sint på. En ny identitet Hva med veien videre etter dette? spør vi. Jeg fikk meg nytt telefonnummer, bodde hos mamma og pappa, gikk på jobb og var sammen med Maritafolka. Ida gikk i Filadelfiamenigheten i Oslo på den tiden da Egil Svartdahl var pastor der, og merket Guds kjærlighet der. Hun flyttet til Fredrikstad 21 år gammel og har rukket å bli 28 år gammel. Hun har en nydelig datter som begynte på skolen i august. Jeg identifiserer meg ikke lenger med rusmisbrukere, derfor er det egentlig litt rart å snakke om dette. Det er så stor forskjell på livet mitt da og nå. Det tok jo noen år før tankegangen ble normal, men det er ikke meg i dag. Ida forklarer det som å stå på den helt andre siden. Derfor kan det være lettere å snakke med andre om det uten å identifisere seg med det. Hun har også gitt noe tilbake gjennom å prate med folk på Varmestuen i Fredrikstad, og hun synes det er bra å fortelle om det til Maritanytt, selv om hun ikke vil gjøre det til media generelt. Ida får styrke og næring til troen i Nordens katolske kirke i Fredrikstad. Jeg liker å være stille for Gud, lytte litt og oppleve Ham i stillheten, selv om jeg er en sprudlende jente ellers, sier hun. Det er vel det mange søker å finne når de mediterer. Kjæresten hennes er også en av diakonene i kirken. Først begynte hun på en snekkerutdannelse, men hun studerer nå til ingeniør. Som voksen har hun fått konstatert AD/HD og om de yngre år sier hun nå i ettertid: Jeg var klin gæren, som de gærneste av gutta, og pushet grensene til det ytterste også når det gjaldt vold. Jeg har jobbet med å tilgi meg selv for alt jeg påførte familien min og andre. Når du ruser deg tenker du kun på deg selv, og skjønner ikke hvilken skade du påfører andre. Mistet ti venner på Utøya Du har jo også et politisk liv, Ida? Ja, jeg er politisk aktiv som sekretær i Fredrikstad Sentrum Arbeiderpartilag. En periode var jeg også nestleder i Fredrikstad AUF, siden både lederen og nestlederen ble skutt på Utøya 22. juli i fjor. Jeg mistet ti venner på Utøya. Ida blir stille og sier at hun har mistet venner på overdoser, men dette var en helt annerledes opplevelse. At unge mennesker som ikke lever et risikofylt rusliv dør på den måten gir et større sjokk. Først nå har jeg kommet meg litt opp etter depresjonen og sjokket. Jeg jobbet veldig mye med AUF etter dette og det er godt å gjøre noe. Vi må ikke glemme alle de som overlevde Utøya. Det er viktig å støtte opp om dem. Ida var politisk aktiv også da hun ruset seg, men det ble vanskelig å kombinere det. Det var lettere å komme ut av rusen med et nettverk, og mine politiske venner har også betydd mye der. Hjertesakene mine er rusomsorg, psykiatri og de som faller utenfor. Barn og unge som vokser opp med foreldre som ruser seg er jeg veldig opptatt av, og miljøpolitikk. Ida har fått mange meldinger på telefonen under intervjuet, så det er nok flere som venter på henne. Nå skal jeg ut og ta noen situps og trene litt med ei venninne, sier Ida, før hun gir oss en god klem og vi stikker hver til vårt. En ting har vi skjønt etter denne praten. Denne jenta har et liv og hun har delt sin historie i håp om at en eller flere også kan få smaken på det gode liv! MARITANYTT Nr. 3/2012 7
Livet roper Av Bjørn Olav Thune på deg! Bjarne Staalstrøm er 89 år, har et langt og produktivt liv bak seg, men har verken sluttet å drømme eller å gjøre noe med drømmene sine. Bjarne Staalstrøm donerer royalty for sin nylig utkomne bok på Hermon forlag til Maritastiftelsen. Livet roper på deg er den oppmuntrende tittelen på hans nye bok. Boken er en rehabiliteringsbok, den er lettlest og handler om å finne fram til et meningsfylt liv, sier Bjarne selv om boken. Jeg har glede av at pengene går til et annet sted enn min bankkonto, sa Bjarne Staalstrøm da jeg ringte ham og avtalte et intervju. Dagen kom og jeg ble tatt godt imot. Bjarne viser meg først inn i skriverommet sitt. Her er det bunker av manus som han jobber med og flere påbegynte bokprosjekter og oversettelser. Han viser meg opp i stuen, hvor veggene er utsmykket med mye jakt- og natureffekter. Gevir fra skogens konge har også fått sin plass, så det er tydelig en jeger som bor her. Spyd og jaktgjenstander fra afrikansk kultur fins også. Et langt og innholdsrikt liv Staalstrøm er fra Krokstadelva og har i mange år vært pastor i frimenigheten Salem i Mjøndalen. Som pensjonist er han nå aktiv både som filosof, forfatter og storjeger. 89 år gammel går han fortsatt på elgjakt. Han har utgitt ni bøker om jakt, fagkunnskap, eksistensialisme og filosofi. Han har også alltid hatt et hjerte for tiltak som hjelper rusmisbrukere. Gjennom den nye brukthandelen 8 MARITANYTT Nr. 3/2012 FOTO: Bjørn Olav Thune
Livet roper på deg! i Mjøndalen har Maritastiftelsen etablert seg i hans lokalmiljø. Som pastor, cand teol, poliklinisk sjelesørger og etterhvert psykoterapeut har han hatt samtaler med folk i alle livssituasjoner i en hel mannsalder. Jeg driver jo terapeutvirksomhet og må rydde plass hver uke til samtaler med mennesker som sliter, for eksempel med depresjoner og angst. Omsorg for mennesket er noe det ikke behøves mindre av med årene. Det se kke sånn ut, sier krokstadelvingen undrende og konkluderer: Jeg beklager at velferdssamfunnet nok ikke gir mennesker et mer meningsfylt liv uansett hvor mye brød og sirkus, penger og velstand vi har. I vår trygge velferd forventet vi nedgang i angstproblemene, men slik ble det ikke. Vi stenger gleden ute med ting i stedet for å glede oss over de små gode ting, se det vakre og skjønne og sette pris på livet. Eksistensielle spørsmål Å drive sjelesorg uten å vite om menneskets helhetlige situasjon er ikke bra, hevder Bjarne. Mennesket er ikke skapt til å være alene, men leve i forhold til andre, innbakt i sosialt fellesskap, og for vår utvikling, positivt eller negativt, er det er viktig hva slags fellesskap vi vokser opp i, slår han fast. Filosofen Immanuel Kant kom med utsagnet Ett menneske (alene) er intet menneske. Han har dekket på til to personer i stuen. Ferdigsmurte rundstykker med brunost og sirup, hvitost og druer lå på fatet. Det er så fascinerende å lytte til denne erfarne mannen at jeg helt glemmer å forsyne meg, så han byr på kaffe og Farris og ber meg spise, før han fortsetter: Mange unge er forvirret i dag for de har ikke den nødvendige livssynskunnskapen. Gamle kristne verdier tas bort fra skoleverket og de unge sitter tilbake med tomheten. De eksistensielle spørsmålene som hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvor skal vi? stilles fortsatt av de unge. Det er et primærbehov. En gutt som het Morten spurte meg: Hva er vitsen hvis det ikke er noe liv etterpå? Det er ikke sekulariseringen som er problemet i vår tid, men tomheten som ikke kan gi svar på eksistensielle spørsmål. Det handler om en person Bjarne henviser til Rollo May, forfatteren av boken Myter og identitet: behovet for myter i vår tid. Han sier at vi ikke kan leve uten myter. Vi må ta sjansen på myter. Når vi får lov til å tro på det kristne budskapet er vi spesielt heldige. Det handler om kjærlighet på tross av. Den kjærlighet som Jesus demonstrerte gjennom forsoningsverket, spør ikke om våre prestasjoner og kvalifikasjoner, den inviterer oss til å ta imot. Jaktlaget jeg er med i kaller meg for prest og de utfordret meg en gang til å si noe. Da sa jeg til dem at kristendom handler til syvende og sist om en person. Da foreslo de at det måtte jo være Jesus Kristus det, da. Ja, det er ham, svarte jeg. En jaktkamerat, som ikke regner seg som spesielt troende, sa at uten Jesus blir det kaos, og det var det ikke en eneste en som protesterte på. En ny begynnelse Det beste grunnlaget for omsorgsarbeid er troen på Jesus. Rehabilitering av mennesker som tror og får begynne på nytt, restaureres ved uforbeholden nåde og kjærlighet som gis til de som strekker hender ut etter hjelp. Den tyske filosofen og teologen Ernst Block, sier det slik: På enhver avslutning i livet har Gud gjort det slik at det finnes en ny begynnelse. Menneskeforakt skal ikke finnes i vårt liv og virke. Hvert menneske er skapt i Guds bilde og har en egenverdi. Vi må finne fram til alle de gode egenskapene og verdiene i mennesket. Derfor er vår jobb å gi det en sjanse til å leve det livet det er skapt til å leve. Livet blir aldri meningsløst så lenge du kan gjøre livet bedre for et medmenneske. Dette trenger eldre mennesker å høre når de begynner å spinne på tanken om hva de skal være her etter for? Bjarne mistet kona si 12. mai i år. Hun døde etter 10 år med Alzheimer. - Forfatterskapet har holdt meg i live og så trener jeg kroppen. Den fysiske helsa er huset vårt, så det må holdes ved like, sier Bjarne og smiler. Jeg legger merke til ergometersykkelen som står midt i stua. Naturen er det beste rekreasjonsstedet. Du må få med at jeg skal på elgjakt i høst, ivrer han. Bjarne har tenkt seg en tur på hytta ved Hagatjern og tilbyr meg skyss ned til Marita Brukthandel i Mjøndalen. På inngjerdingen rundt hundehuset i hagen henger det flere elg gevir. Elghundtispa Trixie ligger og døser i hundehuset og myser mot meg i sola. Den gleder seg nok til elgjakta i høst. Om boken Bjarne sier om boken: Livet roper på deg er om det følsomme estetiske menneske som tillater seg å være ekte på følelser. Det kan gråte og le, ha sans for skjønnhet og kan bytte ut penger med kjærlighetens formål. Den omhandler fred, indre ro og lidelsesspørsmålets hvorfor. Den tar også opp tvilens fordeler, som setter ting på prøve og stiller spørsmål. Andre tema er Gud og fornuften, ulike typer angst, oppbygging av en ny personlighet og hvordan vi kan legge om livet vårt. Anbefalingen sier: I ditt indre har du en grensesprengende tørst etter livet. Den er både din ulykke og din lykke. Din ulykke er den på grunn av alle drømmene som aldri gikk i oppfyllelse. Men den er din lykke i de stundene din tørst møtte LIVETS KILDE. Han visste det, Han som sa: Jeg er veien, sannheten og livet... Om noen tørster han komme til Meg å drikke! (Joh. 14,6; 7,37). Kroppen din er en ufattelig ressurs som er skapt for livet. På tross av sykdom og skrøpelighet kjemper kroppen med deg på livets side. Livet roper ustanselig på deg. Ta vare på håpet og livsmotet. Svar på livets anrop: Her er jeg! MARITANYTT Nr. 3/2012 9
Av Jofrid Landa Pappa ruser seg Kan man virkelig velge rus fremfor barna? spurte Ida (17 år) seg da hun fant ut at pappa var rusmisbruker. Mange barn og ungdommer i Norge er vitne til at foreldre eller andre nære pårørende ruser seg og stiller akkurat det spørsmålet. Noen får hjelp, mens andre ikke blir sett. Ida ønsker at flere ungdommer skal våge å fortelle sin historie om pårørende som har et rusproblem og gjøre sitt for å bidra til et rusfritt miljø. Først da Ida gikk i 5. klasse fikk hun vite at pappa var rusmisbruker. Hun fant noe metadon hjemme, som hun trodde var hostesaft, men spurte mamma hva det var. Mamma ble skikkelig rar, hun visste ikke hva hun skulle si, men sa at det var lovlige medisiner. Inntil den dagen hadde Ida ikke skjønt at pappa ruset seg, bare trodd han var slik han var. Slik vil ikke jeg bli, bestemte Ida seg for da hun fikk vite sannheten om pappa. Brutte løfter Et par år etter skilte foreldrene seg og Ida ønsket å være hos pappa, men ble boende hos mamma. Faren flyttet og lovte henne at hun skulle få komme på besøk og ga flere løfter som han ikke holdt. Han fikk seg ny kjæreste med en gang, som også var rusmisbruker. Sammen fikk de en datter, og Ida en halvsøster, som stemoren nektet henne å se. Ungen ble senere etterlatt av foreldrene i Oslo mens de dopa seg og barnevernet grep inn. Jeg kunne ikke skjønne hvordan de kunne gjøre noe så vondt mot et lite barn, forteller Ida. Hun var lei seg for at hun ikke fikk treffe halvsøsteren og siden barnevernet hadde taushetsplikt, fikk hun ikke vite noe om hvordan det gikk med henne. Jeg var jo storesøsteren, sier Ida oppgitt. Flaut og vondt I begynnelsen sperret Ida seg inne, dagene var tunge og slitsomme. Hun hadde det vondt fra topp til tå. Bare én kunne endre på det. Men han ville ikke, forteller Ida. Hun tenkte kun på hva faren hadde ødelagt og klarte ikke å le. Karakterene raste, hun sluttet på fotball og med andre fritidsaktiviteter. På skolen prøvde hun å skjule det som skjedde hjemme. Da vennene spurte om hvor faren hennes var, svarte hun bare at: han er sikkert i Oslo. Jeg syntes det var flaut, for alle andre snakket jo om snille pappaer som tok dem med på ferie og sånn. Han er jo en fantastisk person når han ikke ruser seg, fortsetter Ida. Men han lovte stadig ting han ikke klarte å holde. Flere ganger kom faren hjem rusa eller han kom ikke hjem i det hele tatt. Han var stressa og utålmodig og kunne bli sint og eksplodere. Han visste han hadde et problem, men klarte ikke å gjøre noe med det, viljen var ikke der, forteller Ida. Jeg trodde det var min oppgave å ta kontakt med pappa, når det egentlig skulle vært omvendt. Men en dag fikk plutselig Ida telefon fra ei jente som sa: Hei, Ida. Det var lillesøstera. Da gråt jeg, smilte og lo igjen, forteller Ida. Etter dette ga fostermora henne lov til å ringe og treffe lillesøstera, noe som var godt og betryggende for henne. Besøksforbud Helsesøster og lærere på ungdomsskolen visste om Idas situasjon, og hun fikk hjelp av en ungdomspsykolog. Det var bra at mamma og lærerne visste hvorfor jeg kunne ha en dårlig dag, sier Ida. Men det var fryktelig kjipt å prate om det. Familie kan greie å stå sammen, men man trenger også hjelp fra det offentlige, sier Ida. Barnevernet og politiet ga god hjelp til oss, men vi følte oss ikke alltid trygge hjemme. Vi var redde for at pappa plutselig skulle komme på døra. I perioder fikk ikke Ida ha kontakt med pappa selv om hun ønsket det. Jeg synes det burde ha vært annerledes, mener Ida. Alle barn som vil, burde få lov til å besøke foreldre som ruser seg, så lenge det er under tilsyn av en person fra barnevernet. Våg å snakke med noen Ida lærte seg tidlig mye om rusa personer og kan lett avsløre hvem som har tatt en joint. Jeg ønsker å lære av det som har skjedd og bruke det til å arbeide mot narkotika, sier hun. Jeg skulle ønske at alle hadde sett det som jeg har sett, sier hun. Hun har blitt mer bevisst på å bruke erfaringene sine og deler de med andre ungdom i bloggen sin, noe hun får både positive og negative tilbakemeldinger på. Noen mener jeg kun sier det for å få oppmerksomhet, forteller Ida. Men flere har sagt til meg at det er bra at jeg er så åpen om hvorfor jeg er imot narkotika. De ser at jeg kan gjøre en innsats mot narkotika. 10 MARITANYTT Nr. 3/2012
Pappa ruser seg Nå oppfordrer Ida ungdom i samme situasjon til å prate om det. Jeg er vant med å ha noen rundt meg jeg kunne snakke med om det. Man må bare våge å gjøre det, selv om det er flaut og man ikke har lyst. Våg å si det til læreren eller helsesøster, sier Ida. Det finnes flere som er i samme situasjon. Ida har skrevet ned mye av det som har skjedd i notater, dagbok og blogg. Få det ut uansett, oppfordrer Ida. Ungdom er ikke alltid flinke til å prate om det som skjer hjemme, men det er viktig å dele historien din, fordi man ikke er alene, sier Ida. Gruppepress Stadig møter Ida på narkotika i ulike miljøer. I visse settinger er det enklere å få tak i narkotika enn alkohol, mange ungdommer ruser seg og røyker en joint på fest, sier hun. Man sier hasj ikke er farlig og så begynner man siden på sterkere stoffer. Jeg skulle ønske alle ungdommer hadde fått en skrekkopplevelse med rus, mener Ida. Hun tror miljø og gruppepress virker negativt inn på at ungdom ikke klarer å si nei. Det er ikke lett å si nei når gjengen står og røyker deg opp i ansiktet, fortsetter hun. Ungdom er veldig nysgjerrige når det gjelder rus. For det første er det jo ulovlig, og det kan gjøre det mer spennende. For det andre så vet de ikke hvordan det fungerer, noe som fører til at flere prøver, sier Ida. Og prøving fører til mer. Det er viktig at ungdom ser hvor farlig narkotika er, at det skader både seg selv og andre. Er du pårørende til rusmisbrukere og trenger noen å snakke med på tlf/chat? Kontakt: Pårørendesenteret: tlf 5153 1111 www.parorendesenteret.no Rustelefonen: tlf 08 588 www.rustelefonen.no Kirkens SOS: tlf 815 33 300 www.kirkens-sos.no Maritastiftelsen: tlf 22 04 54 00 www.marita.no Retretten: tlf 906 90 286 www.retretten.no Engasjer ungdom Maritastiftelsen har to ganger vært på besøk på skolen til Ida. Dere er så engasjerte og gjør en kjempejobb innen temaet ungdom og rus, og jeg er svært glad for å se at så mange vil bidra til et rusfritt miljø! Etter sist besøk sendte den engasjerte jenta en e-mail til Maritastiftelsen, der hun utfordrer oss til også å la ungdom selv delta på foredrag. For Ida brenner for at ungdom selv må dele sine historier om rus i familien. Ungdom hører mest på ungdom! Vi kan synes det er kjedelig å høre på foredrag fra voksne. Men Maritastiftelsen er skikkelig flinke, så det gjelder ikke dere, ler hun. Personer som ikke har hatt rus i familien, vet ikke hvordan det er for de som har slitt og sliter med dette. Det kan da være en oppvekker for andre å høre det fra ungdom som har familiemedlemmer med et rusproblem. Når flere deler opplevelsene sine om hva det gjør med oss som enkeltpersoner, er det flere som kan tenke at slik vil ikke jeg bli, avslutter Ida, som håper at hun i fremtiden vil se flere ungdommer som ønsker å gjøre en forskjell. Illustrasjonsfoto: Tim Newman www.istockphoto.com MARITANYTT Nr. 3/2012 11
Et hverdagsfellesskap av glade givere Av Bjørn Olav Thune Kristent Fellesskap Oslo er én giver av mange som har støttet Maritastiftelsen med en gave det siste året. Maritanytt tok en prat med Robert Erlandsen, en av lederne i menigheten. Erlandsen jobber også som adm.dir i OX Norge, som er et verdipapirforetak som forvalter formuer og driver med økonomisk rådgivning. Jeg møter ham i Stortingsgaten 22 hvor de har kontorer. Vi ser ut av vinduet i sjette etasje rett over til Nasjonalteateret. Over en kaffekopp røper han at han ikke er helt ukjent med historien bak arbeidet som Leiv Holstad startet i Maritastiftelsen tilbake i 1984: Jeg var med på å starte Ten Center Stavanger midt på 70-tallet og husker godt da den første Maritafilmen kom, og Hans-Inge Fagerviks sang Farvel Marita gikk over landet. I Stavangerdistriktet var jeg også med på skolebesøk og det oppsøkende arbeid som ble drevet. Robert spør etter noen tidligere narkomane fra 70-tallet som han lurte på hvor var blitt av, og jeg kunne med glede fortelle at et par av dem jobber i Maritastiftelsen i dag. Jeg hørte Leiv Holstad på årets Bønn for Oslo (en tverrkirkelig bønneuke hvor ulike menigheter og kirker kommer sammen for å be for Oslo by, red.anm.) forteller Robert. Han kommuniserte nøden som finnes i vår egen by og behovet for hjelp og det var naturlig for ledelsen i Kristent Fellesskap Oslo å støtte Maritastiftelsen med et beløp. Vi har ingen store utgifter til kirkebygg siden vi stort sett samles i hjemmene rundt i bydelene. I tillegg har vi en fellessamling på Disen Gård annenhver søndag. Lave kostnader gir større muligheter til å gi, forklarer Erlandsen. Kristent Fellesskap Oslo har en fordelingsnøkkel på innkomne gaver der de gir 1/3 til folk i sosial nød, 1/3 til misjon og bruker 1/3 på intern kursing og opplæring, forteller Erlandsen. Jeg er nysgjerrig og spør: Kan du fortelle litt mer om fellesskapet deres? Vi er flere unge familier som møtes i hjemmene i den forholdsvis nyoppstartede menigheten. Det er tre områder hvor det bor mest folk: Kampen, Veitvet og Storo/Grefsen. Vi legger stor vekt på hverdagsfellesskap. Fra min tid i Ten Center så jeg at hvis man hadde hatt rusmisbruk og utfordringer i livet kunne ikke en gudstjeneste på søndagen dekke behovet. Vi har alle sammen behov for fellesskap i hverdagen selv om vi kan skjule det til tider. Som menighet ønsker vi å være et supplement til de andre kristne menighetene i byen. Du har også hatt andre oppgaver og verv? Jeg er daglig styreleder i en stiftelse for fadderbarn i Etiopia. Før vi flyttet til Oslo bodde vi i Bergen og da var jeg leder av KrF og med i fylkestinget. Den senere tiden har jeg sammen med andre vært med på å starte opp en kristen tenketank som vi har kalt Tankesmien Skaperkraft (www.skaperkraft.no). Målet er å bidra til refleksjon, debatt og engasjere til positiv samfunnsbygging. Som sønn av Alma og Tom Erlandsen, pastorpar i pinsebevegelsen, vokste Robert opp med fem søsken. Alle søsknene og deres familier er troende og om dette sier han: Vi har fått en rik arv hjemmefra. Jesus ville vi skulle ta oss av de minste iblant oss og huske på de fattige. Ikke alle er i nærkontakt på en slik måte som dere i Maritastiftelsen er, som gir av sin tid og arbeidskraft, men vi kan alle være med og støtte på ulike måter, og med disse ord gir Robert Erlandsen utfordringen videre. Robert Erlandsen anbefaler Maritastiftelsen. Her leser han Maritanytt på skjermen sin på www. maritastiftelsen.no 12 MARITANYTT Nr. 3/2012 FOTO: Bjørn Olav Thune
Leiv om Av Bjørn Olav Thune Kambodsja Leiv Holstad gir her en liten oppdatering om det som skjer gjennom arbeidet på jentesenteret vi har bidratt til å starte i Kambodsja. Det startet i en liten leilighet, men de har nå leid en større eiendom i utkanten av Phnom Penh. Det er meget enkle forhold, men alle så ut til å trives da jeg var der tidligere i år! Noe av det som imponerer meg med arbeidet i Kambodsja, er at de hele tiden tenker på hvordan de kan starte virksomhet som gir beboerne noe å leve av etter at de har gjennomført opplegget på senteret, sier Leiv. Aktivitetene er systue, frisøropplæring, makeup shop, kurs i å drive skjønnhetssalong og organisk hagebruk (grønnsaksdyrking). Mange av dem har knapt nok sett en symaskin før de kom til senteret, men de er snare til å lære. Lederen for dette arbeidet heter Koy Chhim, en meget flink og arbeidsom kar! De har en god webside som du finner på: http://cambodiateenchallenge. weebly.com/womens-program.html Det er mulig å klikke seg inn på leivholstad.no og se en video fra jentesenteret. Etter å ha sett den har jeg bare en kommentar: Om ikke videoen rører hjertet ditt, så er det laget av stein! Vi gjengir disse små klippene her i tekstform, som en forsmak på historiene, som selvsagt er sterkere i lyd og bilde. Eng er firebarnsmoren i den lille familien jeg møtte i 2011 som rørte hjertet mitt sånn at jeg fikk satt igang dette senteret. Det er Eng du ser først på videoen. Hun rømte fra familien sin av grunner hun ikke vil nevne, og hadde ikke noe annet alternativ enn å leve på gata i Pnom Penh. De ruset seg på alkohol og narkotika. De solgte stoff og hun samlet søppel på dyngene hvor hun og hennes fire barn kjempet for å overleve. Rose, som jeg skrev om på leivholstad.no 24. mars, har nå født sitt barn, og det gikk/går bra med dem begge. Det har også kommet inn flere nye jenter og barn på senteret. Somaly ble født på gata. Hennes familie overlevde ved stjeling og narkotikasalg. Begge foreldrene var avhengige av methamfetamin og alkohol. Hun ble funnet på gata, møkkete og dekket av fluer. Ayoy ble født ved jernbaneskinnene og der vokste hun opp med mor, far og storebror. Faren misbrukte henne fra hun var 10 år gammel. I tillegg mishandlet mor og bror henne fysisk. Hun har sniffet lim for å bli ruset siden hun var 6 år. Yani ble voldtatt 9 år gammel av sin storebror og drakk og brukte narkotika i noen år. 13 år gammel overhørte hun at stemoren ville at faren skulle selge henne til prostitusjon. Da rømte hun hjemmefra. Sim ble alltid slått av mennene i familien og det fikk henne til å hate sin feminitet og ikke lenger like menn. Å leve på gata og å stjele var måten hun tjente penger til sin heroinavhengighet på. Nouch ble tvunget ut i prostitusjon av sin mann. Hun danset på de lokale barene. Et arr som dekker baksiden av låret hennes er etter en gangster som knivstakk henne på jakt etter penger. Denne smerten fra fortiden vil hun alltid bære med seg. Nat ble foreldreløs 10 år gammel og levde på gatene. 10 menn voldtok henne da hun var 15 år. Hun begynte å kutte seg opp på armene og håpet at smerten Tid for fellesskap på jentesenteret utenfor Phnom Penh. De har funnet et tilfluktssted og nytt håp, reddet fra gaten og rusen. inne i henne ville forsvinne da. Pou rømte hjemmefra 16 år gammel da foreldrene hennes ville gifte henne bort til en 60 årig mann. Hun levde på gaten noen år før hun giftet seg med en mann som ruset seg og mishandlet henne. Hun hadde ingen steder å gå og ingen som elsket henne. Pou forteller i siste rapport: På gaten ble jeg oppsøkt av teamet fra Teen Challenge og invitert til et gruppemøte. De fortsatte å komme til meg og informere meg om programmet. Jeg ble interessert og spurte om de kunne hjelpe meg og de tok imot meg. De har gitt meg bibelundervisning, trøstet og veiledet meg og lært meg å ta ansvar i livet mitt. Jeg er også så glad for at jeg får lære å bli skredder. På den måten har jeg et håp om å ha et yrke når jeg blir uteksaminert fra Teen Challenge. Dette er noen små glimt fra jenter som nå er i en legende prosess og som finner håp i noe mer enn avhengighet. Kvinnene lærer nå å kjenne Guds kjærlighet og slik blir de virkelig fri fra gatene, stoffene, alkohol og mishandling. Friheten begynner med Kristus. FOTO: Teen Challenge Kambodsja MARITANYTT Nr. 3/2012 13
Elise hadde samme bandet, forsterket av Alexander på gitar. Rulet på Av Bjørn Olav Thune Sub Scene i Oslo Gutta Alexander, Sondre og Egil spilte for Cathrine. Maritastiftelsen driver et musikkverksted i lokalene til Sub Scene hver tirsdag, og to ganger i året har ungdommene fra Marita Ung en konsert der vokalister og band framfører det de har øvd på siste halvår. Instruktørene er dyktige bandmedlemmer som jobber i Marita Ung. Maritanytt var på sommerkonserten. Sub Scene er et rusfritt, all-ages kulturhus i Oslo sentrum. Der arrangeres konserter, festivaler, tema- og klubbkvelder og andre arrangementer. Sub Scene drives av Sub Church, som er en tverrkirkelig kristen organisasjon, drevet på frivillig basis. Hva det betyr for ungdommene å kunne få opptre på en slik scene fikk jeg et tips om da jeg møtte Tina bak disken på Sub Café. Så gøy at du kommer og tar bilder av banda! Jeg husker hva det betydde for meg å bli publisert da jeg gikk på musikkverkstedet og spilte på scenen for noen år siden, sier Tina. Det er så bra at dere tar bilder og skriver om konserten i Maritanytt. Tina spilte på trommer den gang, husket jeg. Jeg skred til verket med enda større iver etter denne oppmuntringen. Bandet We Shatter Our End med medlemmer fra Hov, Odnes, Snertingdal og Lillehammer åpnet sommerkonserten på Sub Scene i Oslo tirsdag 12. juni. Gjennom samarbeidet og det forebyggende arbeidet Stig Morten Seierstad og Maritastiftelsen driver i Vestoppland fikk bandet invitasjon til å være med på sommerens happening, noe de takket ja til på strak arm. Både de og andre band hadde med seg en supportergjeng av foreldre. Trommeslageren Sindre var i fyr og flamme: Vi i We Shatter Our End syns det var skikkelig morsomt å spille på SubScene. Selve arrangementet var veldig bra satt opp, og det var bare en ren fornøyelse å spille der, lyden og lyset var av topp kvalitet. Menneskene rundt var vennlige og vi ble tatt i mot på en hyggelig måte. Det som var litt kjipt var at vi måtte dra like etter vi hadde spilt, for det hadde vært skikkelig artig å høre på de andre artistene også. Det frister veldig med en gjentakelse, cheers to Maritastiftelsen! Victoria Gustavsen fra Gjøvik leverte også varene i sin vokalframførelse. Dette var hennes aller første konsertopptreden noensinne. Oppland Arbeiderblad har skrevet om henne tidligere i en Marita Ung relatert sak. Man blir sett her på Marita Ung. Det er mye godord og klemmer både under og etter konserten av venner og foreldre, anerkjennelse og ros som kommer godt med. 14 MARITANYTT Nr. 3/2012 FOTO: Bjørn Olav Thune
Victoria Gustavsen hadde komp som bestod av instruktørene Markus Lind Aase (Gitar) og Nikolai Pyke (slagverk) AV kaller denne jenta seg. Sebastian og Markus spilte til henne. We Shatter Our End består av: Vokal: Stefan Vorkinn (18), Bass/ vokal: Andreas Mosether Gjefle (15), Gitar: Damien Chinsongkram (15), Gitar: Anders Hagen (14), Trommer: Sindre Brennhagen Haugen (14) Victoria Lunde ble akkompagnert av Alexander Monsen på akustisk gitar MARITANYTT Nr. 2/2012 15
Postabonnement B RETUR: Maritanytt Holsts gate 6, N-0473 Oslo Sjekk nye websider på www.marita.no Bli Trainee i Maritastiftelsen! Har du lyst på et spennende og annerledes år? Maritastiftelsen tilbyr nå i samarbeid med HLT - Høyskolen for Ledelse og Teologi (http://hoyskolen.org), et nytt Trainee program, der du kombinerer praksis i Maritastiftelsen med enkelte fagemner ved HLT eller i tilknytning til en bachelorgrad i Teologi og Ledelse på HLT. Oppstart mulig fra vårsemesteret 2013. Ta kontakt med Maritastiftelsen om du er nysgjerrig: Trond Akerholdt, Email: gunntrond@marita.no; tlf. +47 99 52 51 99, www.marita.no. Bor du i Oslo eller i Drammensområdet og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting. Du kan også levere direkte i åpningstiden. For Oslo: Maritabutikken, Markveien 67, Tlf. 22 38 19 20 E-post: maritabutikken@marita.no Åpningstider: Man-fre: kl 11.00-17.00, lørdag: kl. 10.00 16.00 For Mjøndalen: Marita Brukthandel, Drammensveien 64 A rett etter brannstasjonen/legesenteret Telefon: 32 87 67 67, E-post: mjondalen@marita.no Åpningstider: Tirs 17.00-20.00, lørdag kl. 11.00-14.00. Varer kan også leveres utenom åpningstiden: Man-fre kl. 09.00-15.00 Skattefrie gaver til MARITASTIFTELSEN Gjennom Stiftelsen KRAFT er Maritastiftelsen godkjent for å motta gaver som gir rett til skattefradrag for giverne. Du vil kunne trekke gavebeløp fra kr 500,- inntil kr 12.000,- pr.år fra din skattbare inntekt. Det er viktig å være oppmerksom på at skattefradraget gjelder kun for gaver innbetalt til bankkonto, og ikke for gaver gitt kontant. Dersom du ønsker skattereduksjon på gaver til Maritastiftelsen, må du gi oss fullmakt til å sende informasjon til skattemyndighetene. Ta kontakt med oss på tlf 22 04 54 00 eller epost marita@marita.no for å få tilsendt fullmaktskjema, eller last det ned på www.marita.no Du vil motta en årsoppgave fra Stiftelsen KRAFT på gaven(e) som er innrapportert til skattemyndighetene. Denne siste setningen kan gjerne være med I info sammen med fullmaktskjema.