KRISTNE ARBEIDERE Magasin for religion, samfunn og politikk Nr. 1 2008 4. årgang Møte med CSM side 8 9 Det lykkelige valg side 6 7 Fattigdom i Norge side 10-11
KRISTNE ARBEIDERE Tidsskrift for religion, samfunn og politikk Ansvarlig redaktør: Jan Rudy Kristensen jan.rudy.kristensen@fagforbundet.no Redaksjonskomité: Ingrid Sagranden (ingrid@dna.no) Rachel Lørum (rlorum@broadpark.no) Rettferdig framtid eller høyrepolitikk? Tilrettelegging: Maria Hevzy (post@kristne-arbeidere.no) Innholdet i bladet representerer nødvendigvis ikke redaksjonens syn Redaksjonsarbeidet avsluttet 28. februar 2008 Postadresse: Postboks 8779 Youngstorget 0028 Oslo Besøksadresse: Youngstorget 2a 5. etasje Oslo E-post: post@kristne-arbeidere.no Telefon: 22 42 61 09 Forbundssekretær: Maria Hevzy post@kristne-arbeidere.no Konti: Magasinet: 9001 07 26319 Forbundet: 9001 07 11117 Layout og trykk: 07 Gruppen AS, Oslo ISSN 0803-7043 Forsidebildet: Westminster Abbey i januar 2008. Tatt under besøket til CSM på vei til møtet med dem. Bildet er tatt av María Hevzy Artikkelen «Det lykkelige valg» av Rannfrid Thelle i denne utgaven av Kristne Arbeidere setter politikk og rettferdighet på dagsorden. Her beskriver hun USA som verdens rikeste land, men påviser at rikdommene ikke er rettferdig fordelt. I Norge er det slik at de fleste av oss har det svært godt. Likevel har vi store politiske utfordringer, mange faller fortsatt utenfor. Når forskjellene øker er vi sikre på at svaret ikke er mer høyrepolitikk. Rannfrid Thelle belyser på en utmerket måte hvordan høyrepolitikk slår ut når vi får opplyst at i USA lever 12 prosent av befolkningen eller 35 millioner mennesker under fattigdomsgrensen. I tillegg er flere andre like fattige, de tjener for lite til å klare seg, men er ikke så fattige at de får hjelp. 46 millioner amerikanere har ikke helseforsikring, av disse er ca. 10 millioner barn og mange eldre mennesker. De må betale full pris for sykdoms- og helseutgifter, eller stille bakerst i køen hos veldedighetsprosjekter. For oss som kristne sosialister er løsningen mer rettferdighet og mer fordelingspolitikk. Det er viktig å være tydelige på dette når Fremskrittpartiet forteller oss at ekstrem høyrepolitikk er løsningen når vi har store utfordringer her hjemme. Fremskrittspartiet kan bare få oppslutning nettopp i et sosialdemokratisk samfunn. Kun folk som er vant til et sikkerhetsnett våger å eksperimentere på velferd. Folk i Norge er vant til at noen stiller opp for dem når noe går galt i livet. Dette er hovedårsaken til ar FrP får oppslutning. Velgerne deres regner med at noen vil ordne opp hvis FrP-politikken går galt. Dette er det farlige med FrP, at folk tror det er risikofritt å slippe dem til! USA, slik politikken der er i dag, viser FrP-politikk i praksis. FrP har flere likheter med høyresida i USA. Fremskrittspartiet er negativ til norsk fagbevegelse. Partiet vil ha slutt på systemet med kollektive tariffavtaler, og vil at den enkelte skal forhandle med arbeidsgiver. Denne politikken praktiseres i dag i USA der fagorganisasjonene i følge Thelle har vært under harde skyts de siste årene. Hun påviser at mange store bedrifter og korporasjoner går langt i å legge press på ansatte for å unngå at de organiserer seg. Resultatet er det FrP også ønsker arbeidstakerrettighetene i USA står svakere enn på flere tiår. Vi tror det er behov for en bred allianse mellom kristenfolket, fagbevegelsen og sentrum/venstre i norsk politikk. Vi vet at ei rettferdig framtid må skapes sammen med alle andre som vil styre aktivt, og bruke politiske virkemidler, i kampen for rettferdighet. 2
Et blikk tilbake i forbundets historie Tidligere forbundsleder i Kristne Arbeidere, Trygve Urhaug, er 88 år, men har fortsatt et brennende engasjement for evangeliet og for de kristne og sosialdemokratiske verdier. Magasinet Kristne Arbeidere tok en prat med ham for å høre om tida da han ble aktiv i forbundet, og om tida som leder. Du har vært med lenge i forbundet, hvordan hadde det seg at du ble aktiv? Mitt første møte med Norges Kristne Arbeideres Forbund, som det het den gangen, var på en bedriftsandakt på Vaksdal Mølle i 1962, begynner Urhaug. - Alf B. Bastiansen (leder 1939-1948) og Olav Breivik holdt andakt. Etter andakten presenterte Breivik meg for Bastiansen. Han fortalte at jeg var formann i fagforeningen og leder for pinsemenigheten på stedet. Da sa Bastiansen: «Han må vi ha med oss». Jeg sa straks ja! Jeg føler meg stolt over å kunne si at jeg ble vervet Alf B. Bastiansen, sier han med glede i stemmen. - I tiden etterpå ble jeg trukket sterkere og sterkere med inn i arbeidet til forbundet. Kristne Arbeidere har som mange kanskje ikke vet, vært med på å grunnlegge en egen folkehøgskole, Olavskulen, sammen med LO og AOF. Skolen er i dag en stiftelse hvor de opprinnelige stifterne sitter i styret. Trygve Urhaug var aktivt med i arbeidet for at skolen skulle bli en realitet. Hvordan gikk dette til? Det hele begynte på landsmøtet i 1972 på Åsane folkehøgskole hvor tanken om å reise en kristen arbeiderhøgskole tatt opp. Tanken fenget og fikk videreutvikle seg. På landsmøtet på Børsa i 1975 ble det gjort vedtak om at skolen skulle bygges. Jeg ble med i det forberedende arbeid, og i skolens styre fram til 1998, forteller han. - Til å begynne med så det ikke lyst ut for å få på plass en skole, men som ved et under kom Olavskulen allikevel i gang 1. september 1983. Jeg husker skolens første leveår. I juni før skolestart hadde det meldt seg 3 elever, men da skolen startet var antallet elever økt til 83, forteller Urhaug entusiastisk. Det har undertiden vært sterke stormer og høye bølger, og det så ut som at skolen skulle gå under. Men skolen står i dag sterkt, og er et viktig redskap til å påvirke dagens og fremtidens generasjoner til å bli bærere av de kristne og sosialdemokratiske verdier, sier en fortsatt entusiastisk Trygve Urhaug. Du ble valgt til leder i Kristne Arbeidere i 1991, hva er det du husker best fra tida som leder? Jeg må først innrømme at det ikke var med stor begeistring jeg tok imot lederklubba for forbundet, økonomien var nemlig i en håpløs forfatning, forteller han. Redaktøren av Brorskap var sagt opp og på konto stod det bare ca kr. 60 000,-. Pengene ville knapt nok holde til jul! Derfor satte vi straks i gang en kraftig aksjon for å redde økonomien. Heldigvis lykkes aksjonen og økonomien kom på beina, mest takket være LO og de ulike forbunda. Det var med tilfredshet jeg kunne overlevere klubba til neste leder, med et forbund i god økonomisk ballanse, avslutter han. Trygve Urhaug følte et sterkt ansvar for å følge opp visjonen fra forbundets pionerer om å bringe evangeliet inn på arbeidsplassen gjennom bedriftsandakter. Etterhvert som tidene forandret seg valgte vi imidlertid å fokusere sterkere på vår andre hovedoppgave, å påvirke samfunnsutviklingen ut fra vårt kristne grunnsyn. Vi så mot vår søsterorganisasjon i Sverige for inspirasjon på dette området, forklarer han. Var det noe som gledet deg spesielt i tida som forbundsleder? Det var flere ting, sier Urhaug smilende. En viktig sak var at en så stor del av de som var i lederposisjoner i Arbeiderbevegelsen var så positivt innstilt til forbundet vårt, og til de kristne verdiene. I dag er det dessverre mange som prøver å gi et helt annet bilde av arbeiderbevegelsen, sier han og rister oppgitt på hodet. Det gledet meg også at vi greide å få så mange stortingsrepresentanter og andre i ledende posisjoner med i forbundet. Det var også fint å oppleve det gode og positive samarbeidet som var i sentralstyret og på forbundskontoret. Å delta i kretsene sine møter var veldig positivt, fortsetter han entusiastisk. Det var særlig i Sørlandet krets jeg fikk være med. Det var flott å møte de som arbeidet på grasrota, og jeg fikk mange gode venner der. En annen svært gledelig ting har vært det nordiske samarbeidet, de nordiske sommermøtene har vært fantastiske, utbryter han. Har du noen tanker om forbundet for tida som kommer? Mitt ønske for forbundet er at det må bli mer synlig, at vi må finne vår plass på barrikadene, og tale med en røst som er så klar og sterk at det høres i de rom hvor arbeiderbevegelsen meisler ut sin politikk, avslutter Trygve Urhaug med glød i stemmen. 3
Det lykkelige valg? Av Rannfrid Thelle Retten til å velge våre politiske representanter er noe vi regner som grunnleggende. «Frie valg» står som det viktigste målet på demokratiutvikling verden over, og for mange land er det selve testen på realiseringen av en demokratisk forfatning. Folk skal ha rett til å velge sine ledere, og de skal ha mulighet til å forkaste dem ved neste valg dersom de ikke holder sine løfter. I Norge har alle myndige personer hatt denne retten i snart 100 år. Vi kaller våre politikere for folkevalgte. I et høyt utviklet samfunn er det ikke mulig at alle er direkte involvert i alle bestemmelser; det ville bli for omfattende og føre til sløsing med tid og krefter. Når vi delegerer vår makt til våre valgte representanter, baseres systemet på en tillit vi som folk viser våre folkevalgte. Men hva skjer når folk ikke har tillit til dette politiske systemet? I USA pågår for tiden en av de mest interessante valgkampene i nyere historie. Folk føler at man står ved et vannskille og at det nasjonen trenger er endring. Folk er lei av å bli bedratt av «spillerne i Washington». De ønsker å gjenerobre sin stemme, å være med på en kursendring. Den presidenten som velges i november står foran enorme utfordringer etter mange år på feil kurs helt siden president Reagans tid. USA er verdens rikeste land, men rikdommene er ikke rettferdig fordelt. 12 prosent av befolkningen eller 35 millioner mennesker lever under fattig domsgrensen. I tillegg kommer store grupper som ikke faller i denne kategorien av statistiske grunner. De tjener for lite til å klare seg, men er ikke så fattige at de får hjelp. Noen statistiske fakta kan antyde det store bildet: Når man ser på fordeling av formue, ser man at rundt regnet 10 prosent av befolkningen alene eier det meste av USA. Av disse kontrollerer den rikeste ene prosenten ca. 40 prosent av verdiene, ifølge tall fra 2001. Faktisk er Bill Gates god for det samme som den samlede verdien til de 45 prosentene som utgjør de fattigste i USA. Her er det altså snakk om en ekstremt skjev fordeling av goder. Andelen den rikeste prosenten eier har økt jevnt siden 1980, og den har ikke vært høyere enn den er nå siden 1929, børskrakkåret. 46 millioner amerikanere har ikke helseforsikring, av disse er ca. 10 millioner barn og mange eldre mennesker. Det at folk ikke har råd til helseforsikring er den viktigste årsaken til at så mange ikke får de helsetjenestene de trenger. Mange av Magasinets lesere har sikkert sett Michael Moores film Sicko, som avslører skyggesidene ved helsesystemet i det eneste industrialiserte landet i verden som ikke garanterer for helsetjenester til sine innbyggere. Amerikanere jobber mer enn noen andre innbyggere i industrialiserte land. USA er det eneste industrilandet som ikke har noen lov om ferie for sine innbyggere. Folk jobber mer, men tjener mindre. Gjennomsnittlig må folk arbeide én måned mer for samme årslønn som de fikk i 1970. I 1996 tjente den øverste femtedelen av befolkningen 48 prosent av de samlede inntektene, mens den nederste femtedelen bare tjente 3.6 prosent. Business Week rapporterte i 1999 at en toppleder tjente 419 ganger så mye som en gjennomsnitts lønnsmottaker, mens forholdet i 1980 var 42:1. I EU-land er det gjennomsnittlige forholdet 25:1. Disse tallene taler klart. I tillegg har fagorganisasjonene vært under hardt skyts de siste årene. Mange store bedrifter og korporasjoner går langt i å legge press på ansatte for å unngå at de organiserer seg, og i dag står arbeidstakerrettighetene på dette området svakere enn på flere tiår. Også skolesystemet står overfor store utfordringer. USA bruker mer penger på utdanning enn noe annet industriland bortsett fra Sveits, men likevel sliter skolene. I store byer som New York og Detroit fullfører kun 40 prosent av ungdommen videregående skole, mens det på landsbasis ligger på ca. 80 prosent. Her er det store sprik mellom ulike grupper, og skillelinjene følger i stor grad etnisk tilhørighet. Boligkrisen i USA er blitt kjent over hele verden. Det som særlig vekker bekymring er at boligkrisen er et symptom på at økonomien ikke er bærekraftig, og myndighetenes politiske virkemidler har ikke løst de store problemene. Skurkene som har gitt uholdbare lån og solgt gjelda videre til store finansbedrifter slipper unna, mens de som har latt seg lokke 4
Rannfrid Thelle er varamedlem i sentralstyret til Kristne Arbeidere. Hun er aktiv i Oslo Arbeiderparti, blant annet innen kirkepolitikk, internasjonal politikk og kvinnepolitikk. Hun jobber også blant annet som oversetter for Det norske bibelselskap. For tiden er hun bosatt i USA. og ble forespeilet rask verdiøkning av boligen sitter igjen med lån de ikke har mulighet til å betjene, boliger som faller i verdi og personlig konkurs. Vi snakker om en økonomi der nesten alt forbruk skjer på forskudd. De fleste lever på det de kanskje vil tjene om seks måneder. De fattigste, de som ikke er kredittverdige, må ty til de dyreste ordningene der de får kortidsskreditt mot et gebyr på 25 prosent av lånet, som de må innfri på lønningsdagen såkalte pay-day loans. Mange vikler seg inn i dyp gjeld. Kan dette stemme? Er dette Amerika? Ja, dessverre. USA er verdens rikeste land. Det har flest millionærer og kontrollerer over en tredjedel av den globale formuen. Likevel er USA et av de verste land når det kommer til fordeling. Det faller dårligst ut av alle industrialiserte land på de fleste områder når man ser hva som finnes av de goder som de fleste mener hører til i et demokrati. Det er disse krisene dagens Washington ikke har klart å løse, og ikke ser ut til å bry seg om å løse. Og da har jeg ikke nevnt USAs utenrikspolitikk, med krigen i Irak og atomopprustning, eller den gradvise legitimeringen av overvåkning og tortur i patriotismens og sikkerhetens navn. Dette er også noe av bakgrunnen for den folkebevegelsen som Barack Obamas valgkamp har klart å skape. Aldri har så mange gått for å stemme ved primærvalgene. Nye velgere registreres i tusentall. Hundrevis kommer for å bli frivillige valgkampmedarbeidere. Mange 5 føler at de for første gang har et reelt valg, at stemmen deres betyr noe. Da jeg overvar en caucus i valgkretsen der jeg er bosatt, i Wichita, Kansas, følte jeg at jeg like gjerne kunne ha vært på et vekkelsesmøte. Arrangørene ventet 400, og det kom nesten 2000. Folk var oppstemte og stolte. Over 800 mennesker deltok for første gang på et slikt møte, og de kjente det som de var med på å gjenerobre folke makten. Slik har det vært landet over. Det er lite som skiller Hillary Clinton og Barack Obama når det gjelder politikk. Hovedforskjellen er Hillarys stemme for invasjonen av Irak, mens Obama ikke satt i Senatet da krigen ble vedtatt og klart har uttrykt sin motstand mot den. Dette, og det at Hillary oppfattes som en del av det bestående systemet, utgjør den store forskjellen mellom dem. Årets førstegangsvelgere har aldri levd i en tid med annet enn Bush- eller Clinton-styre. Nå ønsker de seg noe nytt. I Nils Kjærs drama Det lykkelige valg ender en kvinne opp med å bli valgt inn på Stortinget foran nesen på ektemannen. Stykket er en satire over parlamentarismen, og tittelen er ironisk. USAs neste president kan bli en kvinne, en afrikansk amerikaner, eller det kan bli en eldre hvit mann. Men disse skillene er faktisk blitt mindre viktige etter hvert som valgkampen har gått sin gang. Nå står det om 5 hvem som er i stand til å snu kursen og få folk med på lag igjen. La oss håpe at det amerikanske folket gir demokratiet en vitamininnsprøytning og at ikke USA fortsetter på den farefulle veien bort fra et reelt demokrati. For demokratiet er sårbart, og den største faren denne styreformen står overfor, er forvitring, eller enda verre at folk søker tilflukt i totalitære modeller, slik Nils Kjær endte opp med å støtte Mussolini og de italienske fascistene.
Bryggeprest og prosjektleder: VÆRE DER JESUS VAR! Av Nils-Petter Enstad nenstad@gmail.com (tekst og foto) Ut på brygga, ut på gata, ut på torget være der Jesus var! Det er den utfordringen bryggepresten fra Tønsberg, Bernt H. Christensen, ønsker å formidle. Han er mannen bak det vi kan kalle «kapellbevegelsen» i Den norske kirke, og brenner for denne måten å formidle evangeliet på. Det er neppe tilfeldig at hans eget bryggekapell i Tønsberg er plassert mellom de to restaurantene «Håpet» og «Havariet». De har fått mange betegnelser etter hvert. De kalles «bryggekapell», «rorbukapell», «teltkapell», «gatekapell» og «jernbanekapell». Alle er de inspirert av «bryggekapellet» i Tønsberg. Ideen har spredd seg over hele landet, og Bernt H. Christensen kan fortelle at det er over 20 slike kapeller rundt om i landet nå. Hvor finner vi dem? Navn og steder kommer som erter av en sekk: Foruten bryggekapellet i Tønsberg, er det bryggekapell i Sandefjord, i Stavanger, og i Gjøvik. Det er torgkapell i Farsund, bunkerskappell på Liste, gatekapell i Kristiansund og Sarpsborg, rorbukapell i Stamsund, teltkapell i Frei på Nordmøre, ambulerende kapell på Etnemarkedet i Etne, et St. Georgskapell på speiderforbundets leirsted på Ingelsrud i Eidsskog og Stille Rom på Ullevål Sykehus i Oslo. Og det arbeides med stadig nye steder, legger han entusiastisk til. Kapellprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Norges Kristne Råd, Kirker ådet og Kirkens Arbeidsgiverforening. Bernt H. Christensen er ansatt som prosjektleder, og det er Kultur- og Kirkedepartementet som finansierer det hele. At Norges Kristne Råd har stilt seg bak prosjektet gir det en økumenisk profil som Bernt er både glad og takknemlig for: Dette er svært gledelig og passer oss godt, slår han fast. Det er jo bare én kirke her i verden, og den store oppgaven vi har felles er å bringe budskapet om Jesus ut til «folket». ALTERET TIL FOLKET For Bernt H. Christensen er kapellprosjektet ikke bare en idé, men en visjon. «Alteret ut til folket» er hans egne ord for dette. For kirken er dette helt avgjørende for at den skal våge å gå nye veier i arbeidet med å kommunisere budskapet slik at det oppfattes levende, varmt og engasjerende i folket. Vår oppgave som folkekirke er i stor grad avhengig av hvordan vi lykkes med dette. Derfor har vi sett det som en av hovedoppgavene for kapellprosjektet å arbeide for å tenne visjoner, skape begeistring, forventning og engasjement, sier han, og legger til: Jeg tror kapellideen kan være en arbeidsform som vil sette kirken bedre i stand til å møte dagens mennesker åpen nær og raus. Både som prest og «gründer» er han opptatt av at kirken møter det behovet folk faktisk har. Mye tyder på at «aktivitetskirken» kommuniserer dårlig i dag. Folk søker ikke lenger aktivitet. De søker stillheten, alteret og undringen over det hellige. De ønsker ikke å bli dosert de mange svar og meninger. De ønsker en kirke som åpner for undring, og hvor man sammen med åpne sinn, kan nærme seg «de store spørsmålene». Og en slik kirke er bryggekapellet? Gjennom kapellprosjektet ønsker vi ikke å styre eller ensrette, men inspirere til kreativitet. Vi ønsker å sette i gang en prosess som reiser «det hellige rom» i folket vårt på mange forskjellig måter. Derfor er det gledelig at så mange nå griper ideen. Den fenger og begeistrer i ulike sammenhenger på en måte vi ikke kunne forutse. MELLOM HÅP OG HAVARI Bryggekapellet i Tønsberg er det eldste av disse kapellene. Betegnende nok ligger det mellom de to restaurantene «Håpet» og «Havari». Midt mellom håpet og havariet er det vi finner den skjulte kirke, erklærer bryggeprestens entusiastisk, og han forteller: Aftenposten ringte en kveld og sa de ville lage en reportasje om bryggekapellet. De kom en lørdagskveld, klokka var omkring halv ti. Det vrimlet av folk overalt. Salen var fullsatt. Noen bad, noen mediterte, andre tente lys. En mann sa: Er'e sant, det kjerka forteller; dette at vi kan bli frelst; at vi kan få tilgivelse for det gale vi har gjort? En annen sa: Det er som i sangen til Alf Prøysen: Du skal få en dag i morra som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter til Bryggepresten beskriver scenen for oss: Himmelen var ganske enkelt åpen, forteller han, og legger til: Slikt skjer når vi slipper kontrollen. Da overtar nemlig Den Hellige Ånd. Noe av det som stenger mest i kirkene våre, er nettopp dette at vi så gjerne vil ha kontrollen. Vi må heller la Den Hellige Ånd slippe til, avslutter bryggeprest og prosjektleder Bernt H. Christensen. 6
Sosialdemokrati 2020 Arbeiderpartiets programdebatt ALLE SKAL MED Programprosessen er i full gang Arbeiderpartiet er nå i full gang med programprosessen. Kristne Arbeidere har tatt en prat med programkomiteens sekretær, Karin Yrvin, for å høre om prosessen. Hvorfor heter programprosessen sosialdemokrati 2020? Med det begrepet prøver vi å si særlig to ting: For det første at vi skal bygge og videreutvikle et program som er ideologisk orientert og tydelig sosialdemokratisk. Vi har siden 2005 sett at vi i norsk politikk har fått to veldig klare alternativer: Én høyredominert retning, og én sosialdemokratisk som er grunnlaget for dagens regjering. Vi vet at de som stemte på oss i 2005 gjorde det fordi de ønsket å få en slutt på skattelettepolitikken. De ønsket å bruke det Jens har kalt «de store pengene på de store oppgavene». Min ambisjon er at det programmet vi nå starter arbeidet med, skal beholde og videreutvikle en slik sosialdemokratisk tydelighet. Fellesskapløsninger og rettferdighet skal være våre viktigste kjennetegn. For det andre sier denne overskriften at vi ønsker et langsiktig perspektiv på programmet. Vi må klare å løfte blikket. Selv om valgperioden er fire år, må vi ha et lengre perspektiv på politikken vår. Vi har sagt 2020, men kunne like gjerne ha sagt 2050. For vi står overfor endringer, utfordringer og utviklingstrekk som vil endre Norge. Er det noen saker eller dilemmaer som programkomiteen diskuterer som du ser på som særskilt viktige i den tida vi lever i nå? Det er mange ulike dilemmaer, utfordringer og utviklingstrekk som vil endre Norge. Vi har en demografisk utvikling med stadig flere og stadig eldre. Den teknologiske utviklingen går stadig raskere. Nordmenn har en stadig mer variert etnisk bakgrunn. Klimautfordringene vil kreve dramatiske endringer i hvordan vi lever livene våre. Ellers tar programkomiteen for seg mange temaer som barn, samferdsel, eldreomsorg og helse. Hvordan legges prosessen opp framover? Vi har programkomitemøter og samråd over hele landet. Statsrådene og stortingsrepresentantene skal ha samråd, og vi utarbeider rådslagshefter som du kan finne på www.dna.no. Vi oppfordrer alle medlemmer til å delta i debatten, og vil også gjerne ha en bred prosess med alle andre som er interessert i samfunnsutviklingen. Derfor er denne debatten åpen. Hvordan kan man delta i programprosessen? Skriv din mening til helga@dna.no. Ha studiesirkel om en av de mange rådslagsheftene, eller delta på internett. Vi vil gjerne høre din mening. Utgivelsesplan for debattheftene Ute nå 1. Globale maktforhold i endring 2. Valgordninger 3. Verneplikt for kvinner. Ja eller nei, eller kanskje på sikt? 4. Eldre er en viktig ressurs 5. Mer kunnskap til alle 6. Grønn økonomi 7. Familiepolitikk Kommer framover: 8. Skatt og velferd 10. mars 9. Urbanisering og distriktspolitikk 2. april 10. Kriminalitet 14. april 11. Integreringspolitikk 28. april 12. Næringspolitikk 13. mai 13. Velferd, valgfrihet, rettighetsfesting og grenser for politikk 26. mai 14. Helse 9. juni 15. Forskjeller og fattigdom 23. juni 16. Bistand 12. august 17. Likestilling 26. august Alle heftene er tilgjengelige på www.dna.no/programdebatt 7
Møte med CSMAv: María Hevzy Det er tidlig på morgenen den 29. januar. Undertegnende haster avgårde i ganske sur engelsk snøløs vinter forbi Westminster Abbey og mot Big Ben for å treffe Kristne Arbeideres søsterorganisasjon i England, The Christian Socialist Movement (CSM). Dette er første gang Kristne Arbeidere besøker CSM på eget territorium, og jeg er veldig spent. Jeg skal møte den nye forbundslederen, daglig leder/generalsekretær og et sentralstyremedlem i noe de kaller Portcullis House. Portcullis house er en bygning vis avis parlamentet som huser parlamentarikere og deres kontorer. Før jeg treffer noen må jeg gjennom en sikkerhetskontroll, ikke så ulik den vi alle må gjennom på flyplassen. Når det er gjort setter jeg meg fint ned og venter til jeg ser et ansikt jeg kjenner igjen fra bildet på nettsidene til CSM. Andrew Bradstock kommer smilende imot meg etter at også han har kommet seg helskinnet gjennom sikkerhetskontrollen. Like bak ham kommer en noe yngre, men like smilende David Canning, og vi utveksler de vanlige høflighetsfrasene før vi sluses gjennom en svingdør og får treffe den nye forbundslederen Alun Michael. Vi setter oss ned på kafeen i lobbyen og samtalen begynner. Vi har mye å snakke om, så samtalen går lett. Alun Michael kan fortelle meg at han ble valgt til leder på den forrige kongressen til CSM. Han er fra Wales og har vært medlem av parlamentet siden 1987 og representerer Cardiff South and Penarth. Han Alun Michael. (Foto Maria Hevzy) ble oppdratt som presbyterianer, men ble anglikaner under universitetsstudiene. Ikke overraskende er han spesielt opptatt av økumenikk. Jeg har tusenvis av spørsmål om hvordan de er organisert og hvordan de driver organisasjonen og om tilknytningen til partiet, men åpenbart så har også CSM mye de lurer på om Kristne Arbeidere, så før jeg får høre hvordan de er organisert, må jeg fortelle litt om vår egen organisasjon. De er spesielt nysgjerrige på det faktum at vi er en selvstendig organisasjon i arbeiderbevegelsen. Dette fører oss over på hvordan de er linket opp mot Labour. Alun Michael forteller villig vekk Labour har flere organisasjoner som er tilknyttet partiet og er representert inn i partiets besluttende organer. De har blant annet to jødiske organisasjoner, to muslimske, hinduistiske, sikhistiske og mange andre tilknyttede organisasjoner som er orientert mot spesielle saker. Alle disse kommer sammen i det som kalles Socialist Societies, avslutter han. Jeg får vite at CSM har to delegater på Labour sine landsmøter. Andrew Bradstock fyller på med informasjon Man trenger ikke partimedlemsskap for å være med i CSM, men de fleste er allikevel medlemmer av Labour. CSM har omlag 1700 medlemmer over hele landet og flere aktive kretser. Det er allikevel behov for å få i gang mere aktivitet lokalt, så dette er en av oppgavene de jobber spesielt med, fortsetter han og nikker mot David Canning, som er leder for en av kretsene. David tar oppfordringen og forteller I vår krets har vi fått i gang mye aktivitet ved å organisere kretsen etter cellegruppeprinsippet. Der diskuterer vi sentrale temaer i kristensosialisme, og forsøker å utvikle politikk med bakgrunn 8 David Canning og Andrew Bradstock. (Foto Maria Hevzy) i diskusjonene. Cellene er dynamiske og skal i prinsippet være mulige å dele opp i mindre celler etter hvert som de vokser seg større, forteller han videre. Jeg trenger ikke engang stille mitt neste planlagte spørsmål, for samtalen lever nå sitt eget liv og vi kommer naturlig inn på temaer som hovedoppgaven til CSM. Dette er noe David er spesielt opptatt av. CSM jobber på flere områder. For det første har vi en aktiv brobyggerfunksjon mellom partiet og menighetene. Folk på venstresida føler seg ofte alene i kirka, CSM er viktig for dem, hos oss kan de være både kristne og sosialister uten at det er noe merkelig ved det. Kontaktarbeidet i denne forbindelse ivaretar vi gjennom publikasjoner og møter, forteller David. En annen viktig oppgave for CSM er å påvirke partiet og med risiko for å virke arrogant eller overdrive å være partiets samvittighet. Partiet er ingenting uten verdiene i bunn. Vi må holde verdi
ene høyt. Andrew supplerer med å fortelle at 10 % av Parlamentarikerne til Labour er medlem av CSM (36 stk.) De jobber nå med å lage et nettverk mellom dem. Alun Michael forteller videre at CSM har hatt medlemsvekst de siste åra, og vekst i lokal aktivitet. Dette skjer nå etter en lang nedgangsperiode. For 25-30 år siden begynte partiet å bli smalt, folk strevde, og det var kamp om partiets sjel. Dette førte dessverre til at det ble stiftet et alternativt sosialdemokratisk parti, som etter hvert gikk inn i det liberale partiet. For dem som ble igjen i Labour ble tilværelsen annerledes. Partiet ble så smalt at folk begynte å legge tro og andre overbevisninger hjemme. Folk skjulte medlemskap i organisasjoner o.l. Partiet som sådan var dominert av fagforeninger i offentlig sektor. Offentlig sektor fikk lide for dette, man glømte at offentlig sektor skulle tjene folket. Frivillig sektor på sin side var så godt som nedlagt. Nå jobber CSM mye rettet mot frivillig sektor, som igjen er i blomstring og helt avgjørende for samfunnsutviklinga, konkluderer forbundslederen. CSM hadde også et behov for å gå i seg selv, fortsetter han. Derfor begynte vi for 2 til 3 år siden en prosess hvor hele organisasjonen tenkte sammen om egen rolle og om tro og politikk. De siste 12 månedene har vi definert verdiene. Et av de elementene som framstod som viktig å styrke var å tydeliggjøre brobyggerrollen mellom menighetene og partiet. Vi har utviklet en «egen form» for kristensosialisme, bryter David inn med og forteller videre. Gjennom en tre år lang prosess har vi diskutert kristne verdier opp mot praktisk politikk. Likhet og likeverd er et helt sentralt tema i dette. Hva sier bibelen om likhet? Og hvordan kan dette utformes i praksis? David peker som eksempel på slaveriet og bibelens holdning til slaveri som et onde. Her kan det helt klart trekkes en parallell til for lavtlønte arbeidere og andre brudd på arbeiderrettigheter. Alle rundt bordet engasjerer seg i dette, og Andrew tar ordet. Det er lett å matche verdiene i kristendommen og i sosialismen, men det er for meg helt uforståelig hvordan høyresiden klarer det, avslutter Andrew Bradstock. (Foto Maria Hevzy)
Fattigdom i Norge? Av Ellen Stensrud Kristne Arbeideres siste årsmøte vedtok en uttalelse om bekjempelse av fattigdom. Det er vanskelig for mange ikke minst i det politiske liv å erkjenne at vi i «verdens beste land å bo i» har et økende fattigdomsproblem. Derfor er jeg glad for at Kristne Arbeidere lagde en tydelig uttalelse. Kanskje er det slik at en nesten ikke tror det før en virkelig ser det, men det er alt for mange av våre medmennesker som har falt utenom vårt sosiale sikkerhetsnett, og andre har rett og slett blitt sittende helt fast i nettet. Jeg tenker da ikke på den type fattigdom vi ser i form av tigging i de større byene, men den fattigdommen vi ser i våre boområder, i møte med ungenes skolekamerater, deres foreldre, osv. LO-Kongressen 2005 var også opptatt av fattigdomsproblemet, og sa klart fra at: fast tilknytning til arbeidslivet er nøkkelen til å få del i velstanden og at arbeidsledighet er den viktigste grunn til fattigdom. Kongressen erkjente at fattigdom eksisterer blant de som har arbeid også, og la derfor til at: for de som ikke er i stand til å forsørge seg og sine gjennom arbeidsinntekt eller pensjon, så må sosialhjelp sikre et normalt liv og ytelsene må fastsettes gjennom nasjonale minstesatser. De mest utsatte har ikke tid til å vente på lange utredninger og kommisjoner, ei heller har de nytte av Regjeringens prisverdige satsing på arbeidslinjen og NAV reformen. Jeg tenker da på de som av flere årsaker aldri kommer i arbeid igjen. Men enten vi snakker om gruppen uten arbeid eller de som ikke klarer å forsørge seg på sin arbeidsinntekt, så har de noe felles. De må få rettferdige satser for trygder og ytelser som gjør at de kan leve et noenlunde anstendig liv, som ikke skiller seg alt for mye fra omgivelsene. LO og flere av våre forbund (spe sielt fortjener Fagforbundet honnør) har engasjert seg sterkt i å bedre de fattiges situasjon. Vi har nær kontakt med de fattige, både de som er organisert og aktive i «fattignorge», men også med de som ikke har overskudd til å engasjere seg der, men kommer til oss som siste «halmstrå». Mange av dem er mennesker som i utgangspunktet er ressurssterke, men som på grunn av sykdom, arbeidsledighet, gjeldssanering som ikke har fungert eller annet, er helt avhengig av stønad til livsopphold. Og vi skal være klar over at mange av dem gjorde en fenomenalt god innsats foran forrige stortingsvalg for å sikre et rød-grønt flertall, og dermed en mer rettferdig sosialpolitikk. Flere av dem opplever at hverdagen går med til å søke sosialkontoret om småbeløp til helt nødvendige gjøremål eller innkjøp. Det tapper for krefter. I tillegg driver pengemangel og etter hvert et elendig selvbilde folk inn i isolasjon. De går tomme for både penger og krefter til aktivt å søke arbeid. For det koster å ringe på stillinger, søke på nettet eller i aviser etter annonser, kjøpe konvolutter, frimerker osv. Penger til livsopphold varierer sterkt fra kommune til kommune, og til og med fra saksbehandler til saksbehandler. Flere kommuner har satser langt under statens veiledende normer, og de fleste av oss klarer ikke en gang å forestille oss hva det vil si å forsøke å overleve på så lite penger. Å bekjempe fattigdom dreier seg om fordelingspolitikk. Vi må klare å omfordele ressursene bedre. Det er ingen enkel jobb, og ingen tidligere regjering har fått det bedre til enn den som sitter nå. Men det dreier seg om noe annet og mye mer enn å «gjøre narr av folk» ved å si at de skal måtte stå tidligere opp om morra n. Kosmetiske endringer holder heller ikke. Derimot hadde nok Thorbjørn Jagland rett da han i en kronikk i Dagsavisen i 2006, sa: Skal man få gjort noe for de fattige må man rett og slett ha mot til å si til den tause og tilfredse majoritet at dessverre nå er det de dårligst stiltes tur. Det er ingen partier som med entusiasme kaster seg over det forslaget, ei heller de nåværende regjeringspartiene. Forståelig nok, fordi de taper flere stemmer enn de vinner. Og uten at velgerne stemmer på dem kommer de ikke i posisjon til å få gjort noe som helst. Men å lage en anstendig statlig minstesats for sosialstøtte, som kommunene ikke har lov å gå under, ja det kan de i alle fall gjøre med velgernes «velsignelse». I mitt eget borettslag tilhørende Lørenskog Boligbyggelag har jeg gjennom de senere år sett at fattigdom er et alvorlig økende problem. Det både forundrer og skremmer meg når leietakere i kommunale leiligheter i blokka mi som i alle år har satt sin stolthet inn på å klare seg på en liten uføretrygd, lav pensjon eller flere perioder med arbeidsledighetstrygd- for noen år siden plutselig måtte gå den tunge veien til sosialkontoret og be om hjelp til å klare seg gjennom hverdagen. Og hvorfor ble det slik? Jo fordi, i alle år hadde leieboerne i de kommunale leilighetene betalt samme månedsleie til kommunen, som leieboere med innskuddsleiligheter betalte til borettslaget. Så hevet plutselig kommunen husleien til såkalt markedspris (ca det dobbelte av tidligere husleie) for de kommunale leietakerne. Resultatet ble at folk mistet evnen til å forsørge seg og familien, og de mistet sin stolthet. Dårlig økonomisk politikk må det også være for kommunen! Folk som tidligere fikk sin trygd og deretter betalte husleie 10
Ellen Stensrud Ellen Stensrud er 1. sekretær i LO med faglig bakgrunn fra Jernog metallarbeiderforbundet. Før hun ble 1. sekretær har hun vært blant annet spesialrådgiver og informasjonssjef i LO. hver måned, krevde ikke noe stort administrerende byråkrati. Derimot kreves et stort byråkrati for først å sende ut trygd, deretter kreve inn husleie, sende flere purringer, ta i mot en rekke nye sosialklienter hvor hver enkelts behov og økonomiske evne skal vurderes før sosial støtte skal betales ut til medisiner, tannlegebesøk, osv. Det er mange årsaker til at folk havner i kategorien fattige. Årsaker de ikke alltid kan gjøre så mye med selv. Vi har i Norge i dag rundt 300.000 uføre og rundt 140.000 sosialhjelpsmottagere. Dette er ingen liten gruppe. Alle sliter selvsagt ikke like hardt, men alt for mange av dem har det utrolig vanskelig. Hvis ikke den rød grønne regjeringen er der for dem, så mister de håp og alle politiske illusjoner og blir hjemmesittere ved neste valg, eller de forsvinner til Fremskrittspartiet i ren frustrasjon eller bitterhet. Derfor er det så bra at Kristne Arbeidere uttaler seg om fattigdom. Enda bedre er det om forbundet i likhet med LO, ber Regjeringen fastsette statlige minstesatser for sosialhjelp, slik at den enkelte kommune ikke kan saldere sine budsjetter gjennom å senke satsene til direkte uanstendige nivåer det ikke går å leve på. 11
Serie om kristne kirker og trossamfunn I flere nummer fremover kommer Magasinet Kristne Arbeidere til å sette fokus på mangfoldet av kristne trossamfunn i Norge. Dette er andre artikkel i serien. Den evangelisk lutherske frikirke Av Rachel Margrethe Lørum Før jeg begynte å skrive dette stykket, mente jeg at jeg kjente Frikirken. Jeg kjenner nemlig en som er aktiv i der. Han er en av disse som min pappa ville kalt en kjernekar. En av dem jeg selv kaller en solid kristen. Han heter Tommy. Det viste seg at jeg ikke kjente Frikirken. Men jeg kjenner igjen Tommy i det folk forteller om frikirken; bevissthet, refleksjon og menneskers rett til innflytelse. Men først og fremst engasjement, omsorg og personlig innsats for mennesker i samfunnet rundt oss. Hva var det jeg ikke kjente til? I Frikirken bruker de titler du ikke skjønner. Her har noen medlemmer innflytelse, og andre har det ikke. Dette trossamfunnet er på samme tid både likt og ulikt Den norske kirke. Den første kvinnelige pastoren kom for tre år siden. Du finner spor av misjonsarbeidet i Kina også i dag til tross for at misjonærene reiste før krigen. Og de har gitt ut et samisk blad. Her er det mye å ta tak i. Da kan det være oppklarende å gå til historien. Ord man ikke kan og medlemmenes rett til innflytelse Etableringen i Moss (1877) skyldtes langvarig misnøye med statens kontroll over kirken og prestens autoritet og dominans. Dette kom i tillegg til misfornøyde reaksjoner på tvungne ritualer, skriftemål og trosbekjennelse ved konfirmasjonen. Etter opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 og innføringen av dissenterloven i 1845, ble det tillatt å danne egne kirkesamfunn, noe flere gjorde, deriblant Frikirka. Du kjenner igjen denne historien når du spør om styringsformer og læringsspørsmål. Dette kan synodesekretær Terje Solberg fortelle mer om. Men hva betyr denne tittelen? Solberg forklarer at den tilsvarer generalsekretær eller daglig leder. Arnfinn Løyning, synodeformann (øverste leder), forteller at synodesekretær er en administrativ leder valgt av synodestyret, der lederen er kirkens øverste tillitsmann, altså ham selv. Forstå det den som kan. Solberg beskriver en prestbyterialsynadal struktur. Jeg skjønner lite. Solberg senker tempoet og leter etter enkle ord. Kirkesamfunnet er delt inn i fem tilsynsområder. Disse heter presbyterier. Den episkopale (biskoppelige) tilsynsfunksjon ligger på denne linja. Et synodemøte blir det samme som et landsmøte. Der fattes det forpliktende vedtak for alle menighetene, og de behandler kirkelig fellesarbeid. Synodemøtet består av delegater fra alle menighetene og velger et styre som sitter mellom synodemøtene. Jeg skjønner at Løynings funksjon som synodeformann blant annet innebærer å lede styret. Det er mange funksjoner jeg ikke forstår skikkelig, men følgende er veldig tydelig: mellom alle fremmede ord og ordninger ser jeg en struktur der det enkelte medlem skal sikres innflytelse. Den troendes medansvar for menighetslivet Ved sine ordninger søker Frikirken å virkeliggjøre Martin Luthers anliggende om de troendes medansvar for menighetslivet. Styre og ledelse i menighet og kirke er i forholdsvis stor grad overlatt til kalte og innviede eldste (presbyterne). Menighetene kan ikke stå frem som selvstyrte enheter, men som et kirkesamfunn der enkeltmenighetene er forpliktet av den felles ledelse gjennom presbyterium og synode. De lokale menigheter er likevel de grunnleggende enheter og har med sine eldsteråd og diakonråd ansvar for kirkens daglige liv i gudstjeneste, diakoni og misjon. Frikirken består i dag av 85 menigheter, spredt rundt i hele Norge. Frikirken er det kirkesamfunn som de siste årene har startet flest nye menigheter i Norge. En gang døpt, ikke nødvendigvis alltid kristen Løyning forteller om en sterk bevissthet rundt sammenhengen mellom dåp, tro og den kristne bekjennelse. Her skiller den Evangelisk Lutherske Frikirken seg fra folkekirketenkningen. Løyning beskriver hvordan dåpen alene ikke er nok til å oppnå fullt medlemskap som voksen. I våre kirker er det slik at ikke alle døpte 12
Antall medlemmer i Norge: ca 20 000 Første menighet stiftet: 1877 Dåpssyn: Barnedåp Styreform: Presbyteriansk Øverste myndighet: Synodemøtet Ønsket politisk sak på dagsorden: Full religionsfrihet, skille kirke/stat kan styre. Innflytelse på læremessige spørsmål og økonomiske forhold får man gjennom et såkalt fullt medlemskap basert på dåp og en bekjennelse av troen. I 2006 hadde man 21 742 medlemmer. 9496 av disse hadde et fullt medlemskap, 8489 begrenset og 3757 var menighetsbarn. Om sosialt arbeid Hva er Den evangelisk lutherske frikirkes viktigste rolle i dagens samfunn? Synodeformannen tenker lenge. Det arbeidet som gjøres i lokalsamfunnet. Vi skal være en kirke der det lukter av Jesus det ville være den beste attesten, eller hva? Jeg spør hvordan man kan lukte av Jesus. At det er en overvekt av godhet og kjærlighet. Et sted der man kan gå når ting går i stykker. Når man får en diagnose eller når ekteskapet ryker. Men folk trekker seg bort isteden. Slik burde det ikke være. Kanskje vi ikke klarer å være nær nok i dag? Du vet, en menighet skal være mer likt et bilverksted enn en nybilbutikk, sier Løyning og ler litt. En av våre viktigste oppgaver er å møte menneskene rundt oss. Med romslighet og åpenhet. Den Evangelisk Lutherske Frikirke har alltid drevet sosialt arbeid, både hjemme og ute. Terje Solberg kan fortelle om utbredt misjonsarbeid. Dette foregår enten gjennom samarbeidsavtaler eller direkte arbeid. I dag har frikirken aktivitet i Japan, Taiwan og Mali. I Israel og Palestina jobbes det på begge sider. Arnfinn Løyning Det gis støtte til en Bibelbutikk i Tel Aviv, mens det lønnes en norsk medarbeider i palestinske bibelselskap. Når det gjelder den type arbeid som tradisjonelt omtales som sosialt arbeid, er dette i dag i liten grad institusjonalisert. Tidligere drev frikirken barnehjem, aldershjem, fiskerhjem og sykestue i Finnmark. Fortsatt er det en helse og rehabiliteringsinstitusjon i Meløy: Nordtun Helse rehab. Men der det virkelig legges ned mye tid, er jo i det arbeidet som skjer på frivillig basis. Her er det snakk om barnearbeid (arbeid for og blant barn) og ungdomsklubber. Tilbud om bibelstudie eller spesielt fokus på rus, og mye mer. Jeg spør om dette drives sentralt. Veldig mye av dette drives med utgangspunkt i lokale menigheter, og noe er drevet på privat basis av menighetsmedlemmer. Det er et stort og stabilt engasjement i våre menigheter. Velg en politisk sak på øverste hylle Den Evangelisk Lutherske Frikirke arbeider for trosfrihet. Når jeg lanserer den Terje Solberg hypotetiske muligheten at man skulle kunne plukke en politisk sak som kom til å bli vedtatt, svarer Solberg raskt at han tror deres medlemmer ville valgt skillet mellom kirke og stat. Løyning utdyper. Vi er opptatt av at kirke skal få være kirke. Religionsfriheten må få virke fullt ut. Statens oppgave er å legge til rette for tros- og livsynssamfunn. Noen ganger opplever jeg at det er en dynamikk der et samfunn har en mening som ikke er overens med det som er politisk korrekt, og at man da kan bli litt vingeklippet. Gjennom for eksempel trusler om endringer i økonomiske støtteordninger. Det er viktig at politikerne aksepterer at kirken har et selvstendig oppdrag fra Gud. Og at de dermed må få gjøre sine egne, uavhengige refleksjoner. Statens oppgave blir å sørge for like livsvilkår for alle tros- og livsynssamfunn, avslutter Arnfinn Løyning. 13
FORBUNDSNYTT FORBUNDSNYTT FORBUNDSNYTT FORBUNDSNYTT Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus Satser på organisasjonsbygging og synliggjøring av egen rolle Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus har hatt sitt første styremøte i år og lagt føringene for kretsens arbeid det neste året. Vår hovedoppgave blir å styrke kretsen rent organisatorisk, sier leder Thor Ivar Kristiansen til Magasinet Kristne Arbeidere. Dette innebærer at kretsen må bli trygg på sin egen rolle og finne fram til de arbeidsformene som bærer frukter både organisatorisk og politisk. I styremøtet hadde vi en god runde på nettopp dette. For å styrke oss selv som organisasjon trenger vi meningsfulle aktiviteter som medlemmene kan delta på. Arbeiderpartiets programdebatt blir viktig i dette, noe også kretsens årsmøte i oktober understreket, fortsetter Kristiansen. Kristne Arbeideres landsmøte i 2007 vedtok jo også en organisasjonspolitisk uttalelse, det er viktig for styret å følge opp denne. Synliggjøring av kretsens brobyggerrolle gjennom samråd, fokus på forvalteransvar og rettferdig fordeling blir viktige elementer i vårt arbeid framover, avslutter Kristiansen Sørlandet krets Juletrefest 5. januar Etter initiativ fra Eldrup Hansen ble Kristne Arbeidere Sørlandet krets og Arendal Arbeiderparti enige om i fellesskap å arrangere en juletrefest for medlemmene som skulle holdes på Staubø Kultursenter 5.januar 2008. Jan Arild Andersen stod for det musikalske og Eldrup Hansen leste dikt. Ole Gjeruldsen bidro ved å fortelle om hvordan jula var til sjøs. Leder av Arendal Arbeiderparti, Gjermund Bjørndal Røysland ønsket alle god jul fra partiet. Det teologiske innslaget var ved Yngvar Langås som snakket under overskriften «Tanker om jula». På grunn av tungt snøfall ble oppmøtet ikke så høyt som forventet, men de modige sjelene som kom seg frem i uværet fikk risgrøt og gikk rundt juletreet. Kretsen takker på det hjerteligste Eldrup Hansen for arrangementet. Vårstevne og årsmøte Vårstevnet og årsmøtet vil i år bli avholdt lørdag 3.mai i Blå Kors i Arendal. Saker som ønskes behandlet på årsmøtet skal være sendt inn til styret seinest en uke før møtet avholdes. Ny bok fra Nils Petter Enstad Tidligere redaktør av Magasinet Kristne Arbeidere, Nils Petter Enstad, har nylig gitt ut en ny bok på Kolofon forlag. Boka heter «Ble Norge Kristnet med sverd eller kors?». Her tar Nils Petter Enstad til orde for at kristningen av Norge først og fremst skjedde gjennom en langsom, kulturell prosess som varte i minst et par hundre år. Fra midten av 900-tallet kan man dessuten snakke om en bevisst politisk prosess, hevder Enstad. Han mener de mer militære innslagene i kristningen kom inn med Olav Trygvarson og Olav Haraldson. Han mener at Norge i realiteten var et kristent land da Olav den hellige ble konge. Stephen Timms utnevnt som Labours talsperson for tro og livssyn Av María Hevzy Noe av det første Gordon Brown gjorde da han tok over som statsminister var å utnevne parlamentariker Stephen Timms som partiets «vice-chair» med ansvar for tros- og livssynssamfunn. Utnevnelsen av Timms er med på å understreke at Labour som parti er opptatt av å få med alle tros- og livssynssamfunn i samfunnsdebatten. Stephen Timms er arbeidsminister i den britiske regjeringa og aktiv i Christian Socialist Movement (CSM). Timms var tidligere på besøk hos Kristne Arbeidere i Norge hvor han og partisekretær Martin Kolberg talte på et møte i Sarpsborg om tro og politikk. Labour gir nå ut et nyhetsbrev til de ulike kristne menighetene som heter «Churches Update». Et tilsvarende brev til de muslimske trossamfunnene har de også begynt med. I tillegg har de en mailingliste som interesserte kan skrive seg på og dermed holde seg oppdatert på hva som skjer. Timms sier på sin hjemmeside http://www.stephentimms.org.uk at det nå er hans oppgave å bidra til å styrke partiets kontakt med tros- og livssynssamfunn. Labour hadde i begynnelsen dype røtter i kristenbevegelsen. Selv om dette har endret seg noe er fortsatt denne arven viktig for Labour som parti. Timms påpeker at Labour vil engasjere seg i en skikkelig dialog med tros- og livssynssamfunn fordi de tror at gjennom samarbeid kan de utgjøre en forskjell i dagens samfunn. 14
Minneord om Leif Ragnar Fosse Leif Ragnar Fosse døde 29.januar 2008, han var født 15.oktober 1921 og ble 86 år gammel. Begravelsen fant sted fra en fullsatt Austre Moland Kirke tirsdag 5.februar. Gjennom sitt lange og begivenhetsrike liv opplevde Leif mye. Som 17-åring i 1938 reiste han til sjøs og var borte i hele 8 år. Gjennom hele krigen var han med på å bringe forsyninger til de allierte styrkene som slåss mot Aksemakten, altså Tyskland, Japan og Italia. Han opplevde torpederinger og uviss tid i livbåter. Han var en av de mange norske sjøfolk som ofret alt for at vårt land skulle bli fritt igjen. Etter krigen jobbet han både til sjøs og på land. I seks år jobbet han som fisker i USA. I midten av femtiårene giftet han seg med sin Gunnborg og sammen fikk de to barn. Tiden under krigen hadde gitt Leif noe svekket helse og i 1970 ble han innlagt på sykehus og det så ut til at han skulle dø, men slik gikk derimot ikke. Leif sa selv at han møtte Jesus og at Jesus sørget for at han kom på bena igjen. Etter dette engasjerte Leif seg i kristelige lag og organisasjoner hvor han arbeidet for evangeliets utbredelse. Han var blant annet aktiv i Blå Kors hvor han var med på å stifte kameratklubben. Leif hadde et særlig øye for de svake i samfunnet og som medlem i Kristne Arbeidere utførte han en stor og god innsats, blant annet som kasserer i Arendalsgruppa. Han brant inderlig for bedriftsandaktene som ble holdt og som fortsatt holdes i Arendalsdistriktet. Kristne Arbeidere takker Leif for innsatsen. Vi lyser fred over hans minne. Kristne Arbeidere Sørlandet Krets Roar Helgesen, sekretær Til: Kristne Arbeidere, Pb 8779 Youngstorget, 0028 Oslo h Jeg vil melde meg inn i Kristne Arbeidere h Jeg vil abonnere på magasinet Kristne Arbeidere Navn:... Adresse:...... Postnr.:... Poststed:... Telefon:... e-post:... fødselsdato:...