Sensorveiledning Jus 131- Kontraktsrett II Høsten 2015 Del I Tvist mellom Marte Kirkerud og Ole Vold: Spørsmål om heving, pga. produksjonsmaskin er i strid med sikkerhetsforskrifter Bakgrunnsretten er kjøpsloven, jf. kjl. 1 første ledd. Rettsgrunnlag for hevingskravet er kjl. 39 første ledd, jf. 30. Et grunnvilkår for å kreve heving er at det foreligger mangel og spørsmålet er om det utgjør en kjøpsrettslig mangel at produksjonsmaskinen var i strid med gjeldende sikkerhetsforskrifter. Ut fra faktum i oppgaven er det ikke tvilsomt at det var tale om at forskriftsstriden forelå allerede ved risikoens overgang, jf. kjl. 21 første ledd. Det er enkelte som kommer frem til at kjøpsloven ikke kommer til anvendelse siden Ole Vold ikke selger som ledd i næringssvikt. Dette er isolert sett en nokså kvalifisert feil, og som bør legges noe vekt på i grensetilfeller. Er det en av flere kvalifiserte feil, kan det typisk indikere et D-nivå. De som ikke ser at kjl. ikke kommer til anvendelse anvender ulovfestet rett, og drøftelsene må da bedømmes i lys av dette. Man kan starte med å problematisere om Marte hadde risikoen for forskriftsstriden, uavhengig av Oles forbehold. Dersom Marte hadde risikoen vil forholdet ikke kunne utgjøre noen mangel etter de alminnelige mangelsbestemmelsene i kjl. 17. I så fall vil en drøftelse av forbeholdets betydning være subsidiært. Man kan også starte med å drøfte betydningen av forbeholdet. Her må det altså være rom for ulike opplegg, så lenge strukturen fremstår som noenlunde fornuftig. Ut fra faktum sier ikke avtalen noe uttrykkelig om risikoen for forskriftsmangler Spørsmålet blir i så fall om man ut fra avtalesituasjonen likevel kan komme fram til at Marte hadde risikoen. Hun kjøpte maskinen fra en selger som man må kunne legge til grunn ikke hadde særlig kunnskap om maskinene, mens Marte på sin side drev med denne typen virksomhet og var nærmere til å kjenne til aktuelle sikkerhetskrav. På den andre siden var det tale om en maskin som hadde vært brukt i virksomheten inntil nylig, og man kan da argumentere for at Marte hadde en berettiget forventning om at maskinen oppfylte gjeldende sikkerhetskrav. Herunder kan det også være et poeng at hun betalte markedspris for maskinen. Så lenge intet særskilt var sagt, er det gjerne mest nærliggende å legge til grunn at Marte ikke allerede i kraft av avtalen (sett bort fra forbeholdet) hadde overtatt risikoen. Det følger videre av kjl. 17 (2) at a) tingen skal «passe for de formål som tilsvarende ting vanligvis brukes til». Den utfyllende bestemmelsen tilsier at selger i utgangspunktet må ha risikoen for at tingen kan anvendes til sitt typiske formål. En særskilt bestemmelse om offentligrettslige krav i lov og forskrift finnes i avhl. 3-2 andre ledd.
Ved forbrukarkjøp som nemnt i 1-2 tredje ledd skal eigedomen vere i samsvar med offentlegrettslege krav som er stilt i lov eller i medhald av lov, og som gjaldt for eigedomen på den tida då avtala vart inngått. Dette gjeld likevel ikkje dersom tilhøva viser at kjøparen for så vidt ikkje bygde på seljarens sakkunnskap og vurdering, eller ikkje hadde rimeleg grunn til å gjere det. Analogisk anvendelse av bestemmelsen er neppe aktuelt, men det kan argumenteres for at tilsvarende betraktninger er relevante også her, der avtalen er mellom en privatperson og en næringsdrivende. Fkjl. 15 andre ledd bokstav b), kan også nevnes, men den gjelder for de typiske forbrukerkjøp. I avgjørelsen i Rt. 1994 s. 1096 ble det for øvrig påpekt at: «De krav som arbeidsmiljøloven 17 med tilhørende forskrifter stiller til maskiner m v som selges, vil i praksis kunne være av vesentlig betydning når det skal vurderes om det er skjedd kontraktsmessig levering. På tilsvarende måte vil også andre offentligrettslige krav som stilles til ting som omsettes, ha betydning i en slik vurdering. Dette prinsipp har for øvrig for forbrukerkjøp nå fått en sterkere forankring enn tidligere, jf kjøpsloven av 13 mai 1988 nr 27 17 (3).» All den tid det mest sentrale her er Oles rolle som privatperson og Marte som fagkyndig, gir denne dommen kanskje ikke så mye konkret veiledning. Det må kunne argumenteres forsvarlig for begge løsninger, selv om det kanskje er mest nærliggende å komme til at Marte ikke har overtatt risikoen, slik at det dermed ville foreligge mangel etter de alminnelige mangelsbestemmelsene. Det er ikke noen forventning, heller ikke for en besvarelse i det øvre sjikt, om at alle de nevnte rettskildene trekkes inn. Mange får lite eller intet ut av anførselen knyttet til risiko. Noen tar det opp som et spørsmål om undersøkelsesplikt, noe som må være en forsvarlig tilnærming. Noen viser til kjl. 17 (2) bokstav b), som strengt tatt ikke passer helt, men som likevel gir anvisning på et relevant vurderingstema, slik at en drøftelse med dette utgangspunktet i og for seg kan bli fornuftig. Det neste spørsmålet blir hvilken betydning det eventuelt får for mangelsvurderingen at maskinen er solgt i besiktiget stand. Det er ikke tvilsomt at «i besiktiget stand» er å anse som et «liknende alminnelig forbehold, jf. 19, som begrenser rettsvirkningen av slike forbehold. Et første spørsmål er om forbeholdet i det hele tatt får betydning i et tilfelle hvor det i og for seg ikke er noen feil ved maskinens funksjonalitet, men hvor den (eller bruken av den) er i strid med forskrifter. Svaret vil bero på en tolking av forbeholdet. Ordlyden kan tilsi at forbeholdet gjelder maskinens fysiske tilstand, og ikke spørsmål om forskriftsmessighet. Noen tar utgangspunkt i spørsmålet om klausulen kan tolkes innskrenkende. Det må i og for seg også være en helt forsvarlig tilnærming. Her kan man også påpeke at kjerneområdet for et slikt forbehold både ut fra ordlyd, og formålet med å ta et slikt forbehold, vil være å fraskrive seg ansvar for skjulte feil og
mangler. For selger vil imidlertid formålet typisk rekke videre enn dette: Han vil sikre seg mot ansvar for alle usikkerhetsmomenter knyttet til kontraktsgjenstanden. Selger kan også ha et berettiget behov for å fraskrive seg ansvar for mer enn skjulte feil i snever forstand. I forlengelsen av dette kan man igjen se på forholdet rundt avtaleinngåelsen. Det må kunne legges til grunn at Marte var kjent med Oles manglende fagkyndighet, og til tross for ordlyd og formål kan det da argumenteres med at hun hadde rimelig grunn til å forstå det slik at det generelle forbeholdet også omfattet et tilfelle som dette. Det synes også å ha støtte i den nevnte dommen fra Rt. 1994 s. 1089. For avhendingssaker synes tilsvarende å ha bli lagt til grunn i Rt. 2005 s. 1281. Igjen bør man kunne argumentere forsvarlig for begge løsninger. Forutsatt at forbeholdet i utgangspunktet omfatter forholdet, blir det spørsmål om noen av unntakene i 19 kommer til anvendelse. De som har kommet til motsatt konklusjon bør her drøfte subsidiært. Ut fra faktum er det ikke aktuelt å vurdere verken fortielse eller uriktige opplysninger. Her viser det seg at tilsynelatende nokså mange har behandlet kjl. 19 første ledd bokstav b) om fortielser. Det er etter min mening overflødig. Kandidater som har god materiell kontroll bør se at det her er nokså klart at det subjektive vilkåret ikke er oppfylt. Om man kort behandler spørsmålet er det ok, men omstendelige drøftelser av dette spørsmålet kan ikke gi noen uttelling. Hvis det gjennom drøftelsen vises manglende kunnskap om det subjektive vilkåret «måtte kjenne til» er det isolert sett et minus og om noen legger til grunn at det foreligger opplysningssvikt må det anses som en nokså kvalifisert materiell feil. Det må også trekke klart ned om ved mangelsvurderingen utelukkende behandler spørsmålet om opplysningssvikt. Spørsmålet er om maskinen på grunn av forskriftsstriden er i «vesentlig dårligere stand» enn det Marte hadde «grunn til å regne med», jf. kjl. 19, 1. ledd bokstav c). I tråd med drøftelsen innledningsvis kan det legges til grunn at maskinen var i dårligere stand enn det Marte hadde grunn til å regne med. Man kan for så vidt også foreta denne drøftelsen i denne sammenheng, så lenge man unngår gjentagende drøftelser av samme spørsmål. Spørsmålet er om vesentlighetskravet er oppfylt. Her kan man ved den kvalitative vurderingen ta utgangspunkt i mangelens art og omfang, sett i lys av at Marte har betalt antatt markedspris for maskinen. Sikkerhetsmangler er i utgangspunktet en alvorlig feil og her vil forholdet også kunne lede til pålegg om driftsstans. Det er likevel tale om forhold som vil kunne la seg utbedre (og uten at faktum opplyser om spesielle komplikasjoner knyttet til utbedringen). Spørsmålet er så hvilken betydning utbedringskostnadene får. Noen vil her kanskje gå inn på rettspraksis knyttet til fast eiendom og den såkalte prosentlæren, jf. bl.a. Rt. 2010 s. 103. Her bør man likevel være varsom med en mer direkte anvendelse av denne læren, siden den er utviklet med utgangspunkt i avhendingslovens bestemmelser. Men også etter den brede skjønnsmessige vurderingen som lovens ordlyd gir anvisning på vil
utbedringskostnadene være aktuelle. Det er her tale om utbedringskostnader som nærmer seg halvparten av kjøpesummen, noe som klart nok vil være et argument for at vesentlighetskravet er oppfylt. Forutsatt at vilkåret om «vesentlig dårligere stand» er oppfylt, blir det spørsmål om vilkårene for heving er oppfylt. Her kan man med fordel presentere det alminnelige vurderingstemaet som er formulert i rettspraksis, jf. bl.a. Rt. 1999 s. 408 (garasjedommen) Svaret beror etter alminnelige kontraktsrettslige regler på om konktraktsbruddet etter en helhetsvurdering må betegnes som vesentlig. Vesentlig er kontraktsbruddet hvis det har gitt kjøperne en rimelig grunn for - etter at kjøpekontrakten er gjennomført fra begge sider - å si seg løst fra kontrakten, slik at de gjensidige ytelser skal tilbakeføres. Ved helhetsvurderingen må det etter min mening legges vekt på om et prisavslag, som alternativ til hevning, vil kunne gjenopprette de økonomiske konsekvensene av kontraktsbruddet og også gi en adekvat reaksjon mot det kontraktsbruddet som foreligger. Utgangspunktet og det sentrale moment i vurderingen er det objektive avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse - dvs den objektive mangelen ved eiendommen, og da både mangelens karakter og mangelens omfang." Noe av drøftelsen vil her være litt sammenfallende med forrige drøftelse, men den vil ikke være identisk. Muligheten for utbedring og erstatning må særlig vektlegges ved denne vurdering. Et videre spørsmål er hvilken betydning utbedringskostnadene får i denne sammenheng. Mens det ved den forrige vesentlighetsvurderingen var avgjørende for om det i det hele tatt forelå mangel, vil det i denne sammenheng være tale om valg mellom ulike misligholdsbeføyelser, noe som tilsier at utbedringskostnadenes størrelse får noe mindre betydning. Fra praksis etter avhendingslova kan det vises til Rt. 2010 s. 710, men igjen bør man være varsom med en mer direkte bruk av de prosentmessige betraktninger som kommer til uttrykk i dommen. Muligheten for alternativ beføyelse tilsier helst at vesentlighetskravet ikke er oppfylt. De fleste får noe ut av hevingsvurderingen. Her må det i alminnelighet kunne forventes at man i lys av rettspraksis og teori kan gi en noenlunde presis presentasjon av vurderingstemaet og relevante momenter. Mer løse betraktninger om at misligholdet må være av alvorlig karakter e.l. indikerer et nivå under det midtre sjikt. I selve hevingsvurderingen bør det også vektlegges om man evner å strukturere drøftelsen og få frem de mest sentrale momentene. Dersom man har kommet til at forbeholdet ikke omfatter det aktuelle forhold, må man falle tilbake på en alminnelig mangelsdrøftelse, jf. innledningsvis.
Del II Tvisten mellom Peder Ås og Brest AS: Har Peder rett til å avbestille kjøpet av seglet mot å betale erstatning? Bakgrunnsretten vil her være ulovfestet rett. Vi er utenfor kjøpsloven siden det fremgår av faktum at Peder skal skaffe alt av materiale for tilvirkingen, jf. kjl. 2 første ledd første punktum. Noen vil gjerne gå inn på 2 andre ledd. Det er en mindre treffende innfallsvinkel, men vil likevel lede fram til samme resultat: at man befinner seg på ulovfestet område. Dersom noen legger til grunn at kjøpsloven kommer direkte til anvendelse vil det være en klar feil. Det vil også lede til en følgefeil i den videre drøftelsen ved at man ikke får behov for å drøfte ulovfestet rettsgrunnlag. En slik feil må trekke ned ved den samlede bedømmelsen, men det må likevel gis uttelling for selve avbestillingsdrøftelsen. Hvis besvarelsen ellers holder et høyt nivå og feilen fremstår som en følge av at man har oversett sentrale opplysninger i faktum, heller jeg i retning av at feilen i alle fall ikke bør være avgjørende til hinder for at besvarelsen samlet sett kan gis en B. Innledningsvis kan man eventuelt kort klargjøre hva som menes med avbestillingsrett i denne sammenheng: Kort sagt betyr det at Brest AS ikke kan påbegynne tilvirkingen og kreve vederlag og Peders medvirkningsplikt opphører. Man kan gjerne her starte med å slå fast det helt grunnleggende utgangspunktet om at avtaler skal holdes. Spørsmålet blir om det likevel foreligger en ulovfestet avbestillingsrett for denne kontraktstypen. Det tradisjonelle utgangspunktet er at det ikke foreligger noen alminnelig avbestillingsadgang i kontraktsretten, jf. kjl. 52 første ledd, som kun gjelder for tilvirkingskjøp, jf. også Rt. 1933 s. 207 (eskedommen). Etablering av mulig rettsgrunnlag kan skje ved analogi fra kjl. 52 første ledd, men det kan også være relevant å anlegge en bredere tilnærming med induksjon fra ulike rettsgrunnlag, herunder kan det nevnes at det anses å være en sedvanemessig avbestillingsadgang i entrepriseforhold. I den grad forbrukerkontraktslovgivningen trekkes inn er det et poeng at avbestillingsadgangen her dels også kan ha sin begrunnelse i særlige forbrukerhensyn. Det hensyn som mest tungtveiende taler for avbestillingsadgang for kontraktstypen er hensynet til å unngå unødvendig verdispille, ved at bestiller kan bli sittende med et segl han ikke har bruk for eller kan nyttiggjøre seg. Den mest nærliggende konklusjonen er at det foreligger en ulovfestet avbestillingsadgang. På bakgrunn av anførslene er det behov for å ta stilling til de nærmere vilkårene for avbestilling. Spørsmålet er om det er rettslig relevant at Brest AS vil miste muligheten til å opparbeide seg erfaring. Har man allerede under forrige drøftelse lagt til grunn at kjl. 52 første ledd kan anvendes analogisk kan man gå direkte på den konkrete drøftelsen. I motsatt fall må man ta stilling til om prinsippet i kjl. 52, 2. ledd om betydelig ulempe kan anvendes også på ulovfestet område? Her er det relevant å nevne at det i forbrukerlovgivningen
gjennomgående ikke stilles opp et slikt vilkår, noe som igjen kan ses i sammenheng med at lovene ivaretar forbrukerhensyn. Det synes forsvarlig å legge til grunn at kjl. 52 andre led gir anvisning på en interesseavveining som vil ha rekkevidde også utenfor lovens område. Forutsatt at prinsippet kan anvende må det spørres om avbestilling vil medføre betydelig ulempe ved at selskapet mister den erfaringen som oppdraget bidrar til? Forarbeidene til kjøpsloven nevner bl.a. der bestillingen har særskilt interesse som referansearbeid. Det kan ved vurderingen neppe tillegges særlig betydning at det var tale om en nyoppstartet virksomhet. Sett hen til at det må være tale om en betydelig ulempe er det kanskje mest nærliggende å komme til at vilkåret ikke er oppfylt. Virkning av avbestilling: Utgangspunktet er at tilvirker ved avbestillingen skal ha erstattet den positive kontraktsinteressen: Brest AS skal altså ha krav på å bli stilt økonomisk som om kontrakten ble oppfylt. Det følger også av de alminnelige erstatningsreglene at tilvirker har en tapsbegrensningsplikt. Dersom Brest AS uansett ikke hadde mulighet for å påta seg andre oppdrag i tillegg skulle de ha dekket tapt fortjeneste ved bortfall av oppdraget, med eventuelt fradrag for fortjeneste på oppdrag som kom i stedet for det avbestilte. Ut fra faktum skal det imidlertid her legges til grunn at Brest AS ville kunne påta seg ytterlige oppdrag, Utgangspunktet vil da være at de vil tape fortjeneste på det aktuelle oppdraget, og har krav på erstatning av tapt nettofortjeneste. Konklusjonen er da at det i utgangspunktet ikke skal gjøres fradrag for alternativt oppdrag (Men her kan i prinsippet komme inn ytterligere utmålings- og bevisspørsmål) Problemstillingen må anses som relativt vanskelig, og er ikke direkte dekket i pensum eller undervisning, og det bør gis god uttelling til de som håndterer spørsmålet bra. Om noen trør feil her, bør det imidlertid ikke medføre særlig trekk ved den samlede bedømmelsen, Det viser seg at nokså få får særlig mye ut av dette spørsmålet. Noen viser til Rt. 2003 s. 468 (Block Watne), og fornuftig bruk av denne dommen bør telle positivt. Del III Tvisten mellom Ulla Tastad og Peder Ås Det er her tale om en forbrukerkontrakt som faller utenfor forbrukerkjøpslovens anvendelsesområde, jf. fkjl. 1 Omfattende problematisering av dette vil være mindre skjønnsomt. Spørsmålet må løses på ulovfestet grunnlag. Noen legger ukritisk til grunn at fkjl. kommer direkte til anvendelse. Dette må anses som en kvalifisert svikt, særlig fordi det nokså tydelig fremgår av anførslene i faktum at loven ikke kommer til anvendelse. Dersom man legger til grunn at fkjl. kommer dirkete til anvendelse faller det meste av poenget med denne oppgaven bort, og delsvaret vil fort nærme seg, eller passere, strykgrensen-
Ut fra faktum er det uomtvistet at kontrakten er mangelfullt oppfylt og at Ulla har krav på tilbakebetaling av vederlaget (i realiteten heving). Det må kunne legges til grunn som sikker rett at det også på ulovfestet område gjelder en plikt til å reklamere innen rimelig tid etter at mangelen ble eller burde blitt oppdaget for at et mangelskrav skal kunne gjøres gjeldende. Metodisk kan dette gjerne kort belegges ved å vise til den alminnelige lojalitetsplikten i kontraktsforhold og at reklamasjonsplikten gjennomgående er nedfelt i lovgivningen. På ulovfestet område vil reklamasjonsfristens lengde i utgangspunktet være en plikt til å reklamere innen rimelig tid. Vurderingstemaet gir anvisning på en konkret og skjønnsmessig vurdering, der man bl.a. ser hen til naturaldebitors behov for avklaring sett i sammenheng med naturalkreditors behov for å avklare kravet. Det er for det aktuelle faktum ikke tvilsomt at reklamasjonsfristen begynte å løpe allerede den dagen den mislykkede båtturen fant sted. På bakgrunn av anførslene skal det tas stilling til om bestemmelsen i kjl. 27 1. ledd, 2. punktum får betydning for fastsettelse av reklamasjonsfristen. Bestemmelsen kom inn i loven ved implementering av forbrukerkjøpsdirektivet. Bestemmelsen er utpreget positivrettslig og det kan ikke være aktuelt med en ren analogisk anvendelse. Også utover dette kan det argumenteres for at bestemmelsen ikke bør tillegges betydning utenfor sitt direkte anvendelsesområde ut fra et synspunkt om at lovgivers hensikt først og fremst var å oppfylle direktivforpliktelsen, ikke å endre de alminnelige reklamasjonsfristene på ulovfestet område. Bestemmelsen har likevel fått betydning i praksis, ved at det i Rt. 2010.103 (særlig avsnitt 64) ble lagt til grunn at fristen, basert på hensynet til sammenheng i regelverket, kunne legges til grunn som et utgangspunkt også i avhendingssaker. I forlengelsen av dette kan det spørres om dette skal gjelde mer generelt ved forbrukerkontrakter. Sammenholdt med Rt. 2010 s. 103 kan det argumenteres for at det her er tale om en mindre kompleks kontraktstype. I alle fall for det konkrete faktum er ikke spørsmålet om mangelfull oppfyllelse gjenstand for noen etterfølgende vurdering. Men behov for avklaring kan selvsagt også gjøre seg gjeldende for denne kontraktstypen. Hensynet til sammenheng i regelverket kan tilsi at fristen får en viss retningsgivende betydning også for denne typen forbrukerkontrakt. På denne bakgrunn må det drøftes nærmere om Ulla reklamerte innen rimelig tid når hun reklamerte nesten to måneder etter den mislykkede båtturen. Ulla har ikke noen tungtveiende grunner for å ha ventet nesten to måneder med å fremsette kravet. Det var ikke nødvendig med undersøkelser eller lignende for å avklare kravets eksistens eller omfang. På motsatt kant kan det argumenteres for at Peders behov for umiddelbar avklaring heller ikke fremstod som prekær: Det var tale om et uomtvistet krav, og bevissikringshensyn gjorde seg ikke gjeldende. Noen form for avhjelp var heller ikke aktuell. All den tid hensynet til Peder i begrenset grad gjorde seg gjeldende kan det gjerne være fornuftig å legge vekt på at reklamasjonen har skjedd innenfor den tomånedersfristen som
er oppstilt i forbrukerkjøpsloven. Igjen må det være rom for begge konklusjoner, slik at kvaliteten på drøftelsen blir avgjørende, Vurdering Samtlige hovedtemaer ligger innenfor kjernen av det som har vært undervist på i kurset, men slik at de enkelte problemstillingene ikke er identiske med det man har skrevet oppgaver om. Det må forventes at de fleste får med en del om de mer grunnleggende problemstillingene. Del I kan by på noen utfordringer med tanke på struktur, og her bør det som nevnt være rom for ulike opplegg. Dersom sentrale spørsmål blir utelatt fordi det ikke drøftes subsidiært, må det likevel trekke noe ned. I del I synes det å være nokså mange som overser noen av de relevante drøftelsene. Her bør man i alle fall få med spørsmålet om forbeholdets rekkevidde og en mangelsdrøftelse knyttet til en alminnelig mangelsvurdering eller etter 19. Det bør etter sammenhengen ikke være avgjørende for karakterfastsettelsen om en av delene er oversett. Som nevnt blir det imidlertid en kvalifisert svikt om utelukkende opplysningssvikt behandles. Bedømmelsen må som vanlig skje med utgangspunkt i en totalvurdering av prestasjonen, der man ser hen til materiell og metodisk kunnskap, presisjon og forståelse. Om fremstillingen er språklig klar og godt strukturert må også vektlegges. Kandidater som trekker inn rettspraksis på en god og skjønnsom måte bør honoreres. Unødvendig omstendelighet kan trekke ned, men dersom besvarelsen ellers er god, bør det ikke være avgjørende at man på enkelte punkter er blitt noe for omstendelig. De ulike deler er ikke gitt noen bestemt vekt, slik at man må basere seg på en totalbedømmelse, der det ses hen til om man har disponert tiden noenlunde fornuftig med tanke på de ulike deler. Om hele deler er utelatt må det imidlertid i seg selv gi et betydelig trekk. A-besvarelsene vil typisk ha fått med seg de fleste problemstillinger som faktum aktualiserer. Det må forventes at metoden og kunnskapen gjennomgående er god og at presisjonsnivået gjennomgående er høyt. Det kreves god selvstendighet, noe som bl.a. kan vise seg ved selvstendig og god håndtering av spørsmålet om etablering av ulovfestet rettsgrunnlag under del II. Heller ikke for en A-besvarelse er det et krav at den er feilfri. Innslag av mer klare feil eller kvalifisert uskjønnsomhet, kan likevel tilsi at besvarelsen skal bedømmes til B, hvis den ellers holder et høyt nivå. Også for B-besvarelsene må det forventes at de fleste problemstillinger er behandlet og at det gjennomgående vises god metode og kunnskap, men slik at det kan være noe flere svakheter enn i en B-besvarelse.
I grensedragningen mellom A- og B, kan man med fordel se hen til evne til grundige og nyanserte drøftelser med solid rettskildemessig forankring. Den typiske A-besvarelsen har gjerne flere drøftelser av grundig og høy kvalitet. Også besvarelser som er knappere i formen, men samtidig gjennomgående poengterte og treffsikre vil kunne forsvare A. C-besvarelsene vil gjennomgående holde et noe lavere materielt og metodisk presisjonsnivå enn besvarelsene i det øvre sjikt. Ofte vil kunnskapene fremstå som relativt gode, men slik at de konkrete drøftelsene i mindre grad overbeviser om god selvstendig forståelse. En C- besvarelse vil kunne ha flere innslag av «feil» enn besvarelser i det øvre sjikt. Enkeltstående, mer klare materielle svikt bør ikke nødvendigvis være til hinder for C. En D-besvarelse vil typisk kjennetegnes ved gjennomgående svak materiell og metodisk presisjon, og med flere klare svakheter. Kandidaten har gjerne en del kunnskap, men forståelsen vil ofte fremstå som gjennomgående svak. En E-besvarelse vil gjerne bære preg av mer gjennomgående kvalifiserte mangler, både med tanke på kunnskaper og metode. Kandidaten viser begrenset, men noe kunnskap og forståelsen fremstår som svært svak. Dersom en ellers svak besvarelse i tillegg utelater flere sentrale spørsmål, vil det også kunne tilsi at besvarelsen bedømmes til E. En F-besvarelse vil ha gjennomgående kvalifiserte svikt både materielt og metodisk. Kunnskapen vil typisk fremstå som helt fragmentarisk og det vises tilnærmet ingen forståelse. Bergen 16. oktober 2015 Hilde Hauge