Spesifisert faktura - tolkning av ekomforskriften 1-9, annet ledd

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet Postboks 93 4791 Lillesand Deres ref Vår ref Dato 1000601-7 - 411.2 15/154 29.04.2015 Spesifisert faktura - tolkning av ekomforskriften 1-9, annet ledd 1. Innledning Det vises til henvendelser fra blant annet Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) vedrørende tolkningstvil om rekkevidden av taushetsplikten i ekomloven holdt opp mot innholdet i bestemmelsen om spesifisert faktura i ekomforskriften. Samferdselsdepartementet (SD) ser at det nå kan være hensiktsmessig å gi en uttalelse knyttet til tolkningen av innholdet i bestemmelsen om spesifisert faktura i ekomforskriften 1-9 annet ledd, sammenholdt med taushetsbestemmelsen i ekomloven 2-9. Ekomforskriften 1-9 annet ledd innebærer at tilbyder på anmodning fra abonnent plikter å spesifisere fakturaen slik at denne kan kontrolleres mot faktisk forbruk. Nkom tok opp spørsmålet om ny tolkning av ekomforskriften 1-9 annet ledd om spesifisert faktura i brev 22. juni 2011. I brev av 2. september 2011 og i en etterfølgende e-post utveksling med departementet, synliggjorde IKT- Norge en til dels sterk uenighet med Nkoms syn. Utviklingen, spesielt over de senere år, har i større grad gått i retning av at det er bedriften og/eller en enkelt person i familien som er juridisk ansvarlig for avtalen med ekomtilbyder (abonnent), mens den enkelte arbeidstaker eller de øvrige personene i familien typisk vil være registrert som brukere av telefonnummeret, eller tjenesten. Slike ordninger gjenkjennes gjerne som ordinære bedriftsabonnement eller som abonnementstyper som for eksempel fri familie og trådløs familie. Postadresse Kontoradresse Telefon* Luft- post- og Saksbehandler Postboks 8010 Dep Akersg. 59 22 24 90 90 teleavdelingen Kurt Arne Sandvik 0030 Oslo Org no. 22248158 postmottak@sd.dep.no http://www.sd.dep.no/ 972 417 904

Spesifisert faktura etter ekomforskriften 1-9 er hovedsakelig begrunnet med at abonnenten skal kunne kontrollere om vedkommende blir fakturert riktig for tjenestene det er inngått avtale om. De senere år har flere personvernmessige problemstillinger blitt reist i tilknytning til at en abonnent som ikke selv bruker tjenesten, eller nummeret, får tilgang til informasjon som omhandler andres bruk. Hovedregelen er at den enkeltes kommunikasjon og personlige data skal beskyttes, jf ekomloven 2-9. Tilstøtende problemstillinger har også vært i reist i forbindelse med arbeidet med Datalagringsdirektivet og EUs revisjon av personvernreguleringen. Etter at EU-domstolen 8. april 2014 kjente datalagringsdirektivet ugyldig som stridende mot EU-charterets regler om privatliv og personvern, og arbeidet med revisjonen av EUs personvernregulering ser ut til å trekke noe ut i tid, finner SD grunn til å ta opp igjen problemstillingen til vurdering. 2. Uttalelser i saken Datatilsynet inviterte i brev av 22. januar 2010 Nkom til å drøfte problemstillingene om forholdet mellom ekomforskriften 1-9 annet ledd, sammenholdt med ekomloven 2-9 første ledd og personopplysningsforskriften kapittel 9. Bakgrunnen for henvendelsen var spørsmålet om de nevnte bestemmelsene i personopplysningsforskriften og ekomforskriften i noen grad kunne anses å overlappe hverandre når det gjelder såkalt spesifisert faktura i arbeidsforhold, og det tilhørende spørsmålet om på hvilken måte arbeidsgiver skulle kunne innhente slik personsensitiv informasjon som bruk av abonnementet fra sluttbruker. Datatilsynet og Nkom avholdt flere møter og utvekslet skriftlige synspunkter i anledning saken. Nkom konkluderte med at plikten til utlevering av spesifisert faktura stiller krav om samtykke fra bruker i de tilfeller hvor tilbyder har kunnskap om, eller grunn til å tro, at abonnent og bruker ikke er samme person. På dette grunnlag anså Nkom at det ikke forelå behov for å harmonisere ekomforskriften og personopplysningsforskriften. Datatilsynet har på sin side uttrykt skepsis til bruk av samtykke i arbeidsforhold, jf. nærmere om prosessen og synspunktene i brev fra Nkom av 22. juni 2011. I brev fra Nkom av 22. juni 2011 ble Samferdselsdepartementet orientert om Nkoms nye tolkning av ekomforskriften 1-9 annet ledd. Departementet tok etter en samlet vurdering tolkningen til etterretning, også under hensyntagen til bestemmelsens tredje ledd, som gir Post- og teletilsynet (nå Nkom) kompetanse til å fastsette nærmere retningslinjer for spesifisert faktura. Samferdselsdepartementet har særskilt vurdert om departementet bør gi en uttalelse av tolkningsspørsmålet i dette tilfellet. Problemstillingen reiser spørsmål i tilknytning til forståelsen av taushetsbestemmelsen i ekomloven 2-9, og sammenholdt med utviklingen nevnt ovenfor har departementet kommet til at det er hensiktsmessig å uttale seg om tolkningsspørsmålet. Som nevnt var IKT-Norge uenig i Nkoms nye tolkning og bad departementet foreta en ny vurdering. Blant annet mente IKT-Norge at Nkoms tolkning av ekomforskriften 1-9 er i strid med ordlyden i bestemmelsen og hevdet at tolkningen ville medføre til dels alvorlige utfordringer for så vel tilbydere som kunder i de tilfeller hvor det er en annen enn abonnenten selv som er bruker av telefonen. Side 2

3. Regulatorisk bakgrunn Det regulatoriske utgangspunktet etter lov om elektronisk kommunikasjon nr. 83, 2003 (ekomloven) 2-9 første ledd, er at tilbyder av elektronisk kommunikasjon er underlagt taushetsplikt om innholdet av elektronisk kommunikasjon og andres bruk av elektronisk kommunikasjon, herunder opplysninger om tekniske innretninger og fremgangsmåter. Etter første ledd siste punktum fremkommer det at opplysningene heller ikke kan nyttes i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre, med unntak av statistiske opplysninger som er anonymisert. Dette har vært lovfestet siden lov 16. mai 1986 nr. 21 ved endring av telegrafloven. Samferdselsdepartementet har tidligere uttalt, jf. brev 27. mars 2009 til Telenor, at i den grad en faktura består av en eller flere opplysninger som sier noe om den faktiske bruken av elektronisk kommunikasjon, vil slike opplysninger være underlagt taushetsplikt etter ekomloven 2-9. Regler om taushetsplikt skal forhindre at uvedkommende får tilgang til informasjon som er omfattet av taushetsplikten. Taushetsplikten har både en passiv og en aktiv side. Den passive plikten innebærer at man plikter å forholde seg taus om taushetsbelagt informasjon. Den aktive siden innebærer at tilbyder aktivt skal beskytte taushetsbelagt informasjon og hindre uvedkommende å få tilgang til denne. Dette kan for eksempel gjøres ved fysiske og/eller logiske sikkerhetstiltak. Av ekomloven 2-7 om vern av kommunikasjon og data fremgår det at enkelte typer behandling av informasjon omfattet av taushetsplikten er å anse som lovlige behandlingsformål i tilbyders virksomhet, blant annet behandling for tilbyders kommunikasjons- og faktureringsformål, som ikke forutsetter samtykke fra den informasjonen gjelder. Omfanget av tilbyders lovlige behandling av opplysninger for kommunikasjons- og faktureringsformål er i det vesentlige regulert gjennom konsesjoner gitt av Datatilsynet. Men også annen bruk av dataene i virksomheten vil være å anses som lovlig dersom denne bruken er forutsatt eller følger av andre bestemmelser i ekomregelverket. Etter ekomforskriften faller det innenfor tilbyders lovlige behandling av trafikkdata å benytte de lagrede opplysningene innenfor nærmere fastsatte rammer til fakturering, trafikkstyring, kundeforespørsler, markedsføring av elektronisk kommunikasjonstjeneste og avsløring av urettmessig bruk av elektronisk kommunikasjon. I fortalen til Direktiv 2002/58/EF om databeskyttelse innenfor elektronisk kommunikasjon (Kommunikasjonsverndirektivet) punkt 33 heter det i dansk versjon: Indførelsen af specificerede forbrugsopgørelser har forbedret abonnentens muligheder for at kontrollere rigtigheden af de takster, tjenesteudbyderen opkræver, men samtidig indebærer de en risiko for, at offentligt tilgængelige elektroniske kommunikationstjenesters brugeres privatliv krænkes. For at beskytte brugerens privatliv bør medlemsstaterne derfor tilskynde til udvikling af valgmuligheder inden for elektroniske kommunikationstjenester, herunder alternative betalingsfaciliteter, som giver mulighed for anonym eller strengt privat adgang til offentligt tilgængelige elektroniske kommunikationstjenester, f.eks. telekort eller betaling med kreditkort. Med samme formål kan medlemsstaterne anmode operatørerne om at tilbyde deres abonnenter en anden type detaljeret opgørelse, hvori et vist antal cifre i det opkaldte nummer er slettet. Side 3

I samme direktivet artikkel 7 heter det videre, i dansk versjon: Specificerede forbrugsopgørelser 1. Abonnenter har ret til at modtage uspecificerede forbrugsopgørelser. 2. Medlemsstaterne skal anvende nationale retsforskrifter for at sikre, at der ikke er modstrid mellem abonnenternes ret til at modtage specificerede forbrugsopgørelser og kaldende brugeres og kaldte abonnenters ret til privatlivets fred, f.eks. ved at sikre, at brugere og abonnenter råder over tilstrækkelige alternative kommunikations- eller betalingsmuligheder, der styrker beskyttelsen af privatlivets fred. 4. Nasjonal kommunikasjonsmyndighets tolkning Nkoms utgangspunkt er at ekomloven 2-9 om taushetsplikt kommer til anvendelse overfor abonnenten når denne ikke selv er bruker av tjenesten eller på annen måte ikke er part i den elektroniske kommunikasjonen. Dette prinsippet gjelder generelt i forholdet mellom abonnent og bruker av tjenesten, og er ikke begrenset til arbeidsforhold. Ekomforskriften 1-9 annet ledd, sammenholdt med ekomloven 2-9 første ledd, leder etter denne vurderingen til at plikten til å utlevere spesifisert faktura forutsetter et samtykke fra bruker, i de tilfeller hvor tilbyder har kunnskap om - eller grunn til å tro - at abonnent og bruker ikke er samme person. Tilbyder av elektronisk kommunikasjonstjeneste skal ikke utlevere spesifisert faktura til abonnenten, med mindre brukeren av tjenesten har gitt sitt samtykke, i de tilfeller hvor det er klart for tilbyder at abonnenten ikke bruker tjenesten selv. 5. IKT-Norges innsigelser IKT-Norge mener at Nkoms tolkning av ekomforskriften 1-9 er i strid med ordlyden og at tolkningen vil medføre alvorlige utfordringer for både tilbydere og kunder i tilfeller hvor det er en annen enn abonnenten selv som er bruker av telefonen. Til støtte for dette vises det til at det etter det opprinnelige høringsforslaget til ekomforskrift 1-9 var sluttbruker som kunne anmode om spesifisert faktura, mens begrepet abonnent er benyttet i den endelige bestemmelsen. Etter IKT-Norges syn ble det foretatt en realitetsendring fra forslagsstadiet til den endelige forskriftsteksten, og mener derfor at det ikke er korrekt å vektlegge departementets merknad til bestemmelsen i høringsbrev 4. juli 2003. Videre anfører IKT- Norge at det fremgår av Ot.prp. nr. 58 (2002-2003) side 93 at ekomloven 2-9 første ledd skal tolkes slik at de man har taushetsplikt overfor med hensyn til andres bruk av elektronisk kommunikasjon, er uvedkommende. Når det gjelder bakgrunnsretten viser IKT-Norge til at punkt 33 i fortalen til Kommunikasjonsdirektivet nokså klart synes å forutsette at abonnenten skal kunne få spesifisert faktura og at brukeren hvis han vil beskytte seg må ta i bruk andre beskyttelsesmekanismer, for eksempel kortløsninger. IKT-Norge mener dette kommer enda tydeligere frem i artikkel 7 nr. 2 hvor abonnentens rett til spesifisert faktura understrekes uttrykkelig, samtidig som brukerens personvern må sikres gjennom bruk av alternative kommunikasjons- eller betalingsmuligheter. Etter IKT-Norges syn gir tolkningen av Kommunikasjonsverndirektivet støtte til deres forståelse av ekomforskriftens 1-9; at abonnenten har et krav på å få spesifisert faktura i tråd med forskriftens ordlyd. IKT-Norge Side 4

viser også til sitt brev av 2. september 2011, hvor det blant annet påpekes at det må antas at arbeidsgiver har informert arbeidstaker om eventuelle konsekvenser av bruk av arbeidsgivers utstyr/abonnement, og at arbeidstaker må bruke privat telefon hvis han ønsker å foreta samtaler arbeidsgiver ikke skal vite om. Dersom samtykke skal innhentes må det etter IKT-Norges syn være bedriften selv som har ansvaret for dette, og det bør i så fall være en del av avtaleforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Forøvrig mener IKT-Norge at et slikt krav om samtykke verken er hjemlet i personopplysningsloven eller ekomloven med forskrifter. Når det gjelder departementets spørsmål om utdypende begrunnelse for hvorfor den nye tolkningen av ekomforskriften 1-9 vil få store konsekvenser for tilbydernes fakturering av bedrifter, bedriftenes mulighet til å la ansatte få benytte bedriftenes telefoner, og privatpersoners mulighet til å kunne få etablert ordninger med samlet betaling for familier og andre sammenslutninger, viser IKT-Norge til begrunnelsen i brev 2. september 2011. Som påpekt i brevet ønsker mange bedrifter tilstrekkelig spesifikasjon av faktura for at bedriften kan kontrollere fakturaen mot faktisk bruk og derigjennom eventuelt kunne gjennomføre kostnadsreduserende tiltak, samt ha mulighet til å begrense ansattes eventuelle misbruk av telefonen, eller belaste den ansatte for privat forbruk. IKT-Norge mener videre at Nkoms nye tolkning innebærer at det vil påløpe store administrative kostnader for tilbyderne ved at de må innhente, registrere og administrere samtykkeerklæringer fra ansatte i bedrifter. Dette vil i følge IKT-Norge kreve vesentlig økte ressurser både av teknisk/systemmessig og personellmessig art. 6. Departementets vurdering Utgangspunktet for vurderingen er innholdet i og rekkevidden av taushetspliktsbestemmelsene i ekomreguleringen. Den legislative begrunnelsen for reglene om taushetsplikt er typisk et vern av private interesser, beskyttelse av brukeren av elektronisk kommunikasjons personlige integritet og øvrig beskyttelse av personlige forhold og den private sfære. Taushetsplikten er et vesentlig element i personvernet som skal ivareta at personsensitive opplysninger behandles på en tilbørlig måte. Departementet ser at utviklingen, spesielt over de senere år, i større grad går i retning av at det er bedriften og/eller en enkelt person i familien som er juridisk ansvarlig for avtalen med ekomtilbyder (abonnent), mens arbeidstakerne eller de øvrige personene i familien er registrert som brukere av telefonnummeret, eller tjenesten. Slike ordninger vil typisk være ordinære bedriftsabonnement eller tilbud som fri familie og trådløs familie. Brukeren vil i disse tilfellene ofte ha en personlig tilknytning til telefonnummeret eller tjenesten selv om det er bedriften eller et annet familiemedlem som, ofte midlertidig, står oppført som abonnent. På denne bakgrunn kan det stilles spørsmål ved om det vil være i overensstemmelse med taushetsbestemmelsen i ekomlovens 2-9 om abonnenten i disse tilfellene får tilgang til personsensitiv informasjon som typisk finnes på en spesifisert faktura. Samtidig er det viktig å avveie dette mot abonnentens mulighet for å kontrollere de takster og tjenester som tilbyder krever betaling for. Samferdselsdepartementet mener, i likhet med Nkom, at det er behov for å Side 5

klargjøre forholdet mellom ekomloven 2-9 første ledd og ekomforskriften 1-9 annet ledd, i lys av den økte utbredelsen av slike ordninger. Etter ekomforskriften 1-9 annet ledd skal tilbyder av elektronisk kommunikasjonstjeneste på anmodning fra abonnent spesifisere fakturaen slik at fakturaen kan kontrolleres mot faktisk forbruk. Samtidig plikter tilbyder etter ekomloven 2-9 første ledd å bevare taushet om innholdet av elektronisk kommunikasjon og andres bruk av elektronisk kommunikasjon ( ). Formålet med forskriftsbestemmelsen er etter sin ordlyd å gi et grunnlag for kontroll om det fakturerte forbruket er i overensstemmelse med det faktiske. Dersom dette ikke stemmer overens, kan neste skritt være å sende en klage på det fakturerte beløpet til tilbyderen av elektronisk kommunikasjon. Formålet er altså ikke primært å gi bedrifter et redskap for å begrense ansattes eventuell misbruk av telefonen eller belaste den ansatte for privat forbruk, slik IKT-Norge hevder at flere bedrifter ønsker. I den grad en faktura består av en eller flere opplysninger som sier noe om den faktiske bruken av elektronisk kommunikasjon, vil slike opplysninger være underlagt taushetsplikt etter ekomloven 2-9 i den grad bruken gjelder andre enn abonnenten (dvs. egne ansatte og alle andre personer), jf. brev fra Samferdselsdepartementet til Telenor av 27. mars 2009. En spesifisert faktura vil inneholde slik taushetsbelagt informasjon. Ekomloven 2-9 første ledd fastsetter at tilbyder plikter å bevare taushet om andres bruk av elektronisk kommunikasjon (vår understrekning). I merknadene til bestemmelsen uttales det at det motsatte av andres bruk er egen bruk. Etter departementets syn må det legges til grunn at det er den faktiske brukeren av den elektroniske kommunikasjon som er beskyttet av taushetsplikten. I forarbeidene til 2-9 fremgår det videre at taushetsplikten ikke er til hinder for at den som har vært part i kommunikasjonen kan gi opplysninger om trafikk til og fra seg selv. Slik departementet ser det er det således kun brukeren av den elektroniske kommunikasjonstjenesten som eventuelt kan samtykke til at en spesifisert faktura etter ekomforskriften 1-9 annet ledd blir utlevert til andre enn vedkommende selv, for eksempel til arbeidsgiver. Det er innholdet i - og bruken av den elektroniske kommunikasjonstjenesten som er det sentrale i bestemmelsene, herunder hvem som deltar i kommunikasjonen. Tilbyder av elektronisk kommunikasjon eller -tjeneste skal således ikke utlevere spesifisert faktura til en abonnent hvor tilbyder må forstå at denne ikke har vært en del av den elektroniske kommunikasjonen eller tjenesten, og hvor det ikke foreligger et utrykkelig samtykke fra bruker av tjenesten eller nummeret. Slik utlevering vil være i strid med taushetsbestemmelsen i ekomloven 2-9 første ledd. Departementet viser her til at den legislative begrunnelsen for taushetsplikten kan sies å være den allmenne interesse som knytter seg til at formidlingen av kommunikasjon over ekomnett skal kunne skje uten frykt for at innholdet i kommunikasjonen eller hvem man kommuniserer med kommer til uvedkommendes kjennskap. Til IKT-Norges anførsler om hva som skal legges i begrepet abonnent i ekomforskriften 1-9, vil departementet påpeke at dette spørsmålet har begrenset interesse, i og med at det er innholdet i taushetspliktsbestemmelsen i ekomloven 2-9 som vil være styrende for hvem som er beskyttet. Det er innholdet i taushetspliktsbestemmelsen i ekomloven 2-9, hvor det Side 6

er den som selv deltar eller er part i den elektroniske kommunikasjonen, som er beskyttet av taushetsplikten. Det vises for øvrig til 2-9 tredje ledd som gir anvisning på at taushetsplikten i visse tilfeller kan innskrenkes og oppheves på anmodning fra politi og påtalemyndighet. Det har formodningen mot seg at vernet for den som deltar i den elektroniske kommunikasjonen skulle være svakere overfor arbeidsgiver eller andre som helt eller delvis bidrar til betalingen av fakturaen. Det kan altså ikke legges til grunn at ekomforskriften angir et annet vern av slik personvernsensitiv- og taushetsbelagt informasjon enn det som fremgår av ekomloven 2-9. Når det gjelder bakgrunnsretten og IKT-Norges henvisning til følgende sitat fra Kommunikasjonsverndirektivets fortale punkt 33 til støtte for sitt syn; ( ) Indførelsen af specificerede forbrugsopgørelser har forbedret abonnentens muligheder for at kontrollere rigtigheden af de takster, tjenesteudbyderen opkræver, men samtidig indebærer de en risiko for, at offentligt tilgængelige elektroniske kommunikationstjenesters brugeres privatliv krænkes. For at beskytte brugerens privatliv bør medlemsstaterne derfor tilskynde til udvikling af valgmuligheder inden for elektroniske kommunikationstjenester, herunder alternative betalingsfaciliteter, som giver mulighed for anonym eller strengt privat adgang til offentligt tilgængelige elektroniske kommunikationstjenester, f.eks. telekort eller betaling med kreditkort.,viser departementet til at dersom en fortsetter å lese teksten i fortalen punkt 33, heter det også at ( )Med samme formål kan medlemsstaterne anmode operatørerne om at tilbyde deres abonnenter en anden type detaljeret opgørelse, hvori et vist antal cifre i det opkaldte nummer er slettet. Departementet er derfor ikke enig med IKT-Norge i at fortalen klart forutsetter at abonnenten skal kunne få spesifisert faktura og at brukeren hvis han vil beskytte seg må ta i bruk andre beskyttelsesmekanismer, for eksempel kortløsninger. Fortalen peker tvert i mot på at en spesifisert faktura kan inneholde sensitive opplysninger om brukerens privatliv som abonnenten ikke må få tilgang til. I henhold til kommunikasjonsverndirektivet art. 7 nr. 2 skal medlemsstatene også anvende nasjonale bestemmelser ( national provisions ) for å sikre at det ikke oppstår motsetninger mellom abonnentenes rett til å motta spesifisert faktura og brukeren av abonnementet rett til privatliv. Det er nettopp dette Nkom har gjort ved å gi en tolkningsuttalelse av retten til å motta spesifisert faktura etter ekomforskriften, i lys av reglene om taushetsplikt i ekomloven. Departementet har vurdert en løsning hvor et visst antall siffer i telefonnumrene sladdes eller slettes, slik også Datatilsynet har ytret ønske om. Departementet har imidlertid kommet til at en slik løsning bare i begrenset grad kan bidra til å løse den grunnleggende utfordringen med hensyn til taushetsplikten. Utfordringen er at de tre første sifrene i telefonnummeret uansett må fremkomme av fakturaen for å kunne si noe om faktureringsgrunnlaget. Et slikt system vil i praksis kunne avdekke eller i hvert fall gi klare indikasjoner på om bruker har ringt til for eksempel offentlige hjelpetelefoner, som krisetelefoner mv. Departementet mener derfor at plikten til utlevering av spesifisert faktura etter ekomforskriften 1-9 krever samtykke fra brukeren av den elektroniske kommunikasjonen, i de tilfellene det er grunn til å tro at abonnent og bruker ikke er samme person. En slik løsning samsvarer også best med plikten til aktivt å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysningene. Departementet er imidlertid enig med IKT-Norge i at det bør være abonnenten som må fremskaffe et slikt samtykke. Et samtykke bør forøvrig forstås på samme måte som i Side 7

personopplysningsloven hvor det legges til grunn at den enkelte skal kunne ivareta sine interesser basert på et fullt ut frivillig, uttrykkelig og informert grunnlag. Samtykke må blant annet være en aktiv handling fra brukerens side, det vil si at bruker ikke kan bindes ved passivitet. Et informert samtykke forutsetter at det gis tilstrekkelig informasjon til brukeren for at denne skal forstå hva det samtykkes i. Samtykke fra bruker bør som et klart utgangspunkt anses som et tilstrekkelig behandlingsgrunnlag for utlevering av spesifisert faktura fra tilbyder, og det vil i regelen være abonnenten som må fremskaffe et slikt samtykke. Dette innebærer at i de tilfellene hvor en abonnent ber om spesifisert faktura etter ekomforskriften 1-9 og denne ikke er den samme som er bruker av tjenesten, skal tilbyder kreve at abonnenten fremlegger et skriftlig samtykke fra bruker før den spesifiserte fakturaen kan utleveres til abonnenten. Når det gjelder grensen mellom verge og mindreårig brukers samtykkekompetanse vises det i denne sammenheng til at barneloven fastslår at foreldre skal gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett med alderen, jf. barneloven 33. Foreldre eller foresattes rett til samtykke kan imidlertid variere noe med hensyn til både barnets alder og hvilken informasjon det er snakk om. Vurderingstemaet vil i regelen bero på hva slags type informasjon det er tale om, herunder om den må sies å tilhøre den mindreåriges personlige sfære. Fra fylte 15 år er den mindreårige for eksempel gitt samtykkekompetanse til blant annet å melde seg inn eller ut av foreninger eller selv ta avgjørelser som gjelder utdanning. Opplysninger som fremkommer ved spesifisert faktura for abonnementsforholdet fremstår som å tilhøre den mindreåriges personlige sfære. På denne bakgrunn antar departementet at det bør legges til grunn at grensen for samtykkekompetanse i spesifisert faktura-tilfellene kan settes ved fylte 15 år. Før bruker har fylt 15 år vil det således bare være verge som kan samtykke til utlevering av trafikkdata, mens det etter dette tidspunktet vil være bruker selv som kan samtykke. Verge vil altså i disse tilfellene være avskåret fra å samtykke på den mindreåriges vegne. For voksne brukere som er satt under vergemål vil verges samtykkekompetanse måtte bero på vergemålsvedtakets innhold. Bruker av abonnementet kan her selv samtykke, med mindre denne er fratatt sin rettslige handleevne i personlige forhold, jf. vergemålsloven 22 tredje ledd. Når det gjelder IKT-Norges anførsel om at Nkoms forståelse av regelverket vil innebære en stor økonomisk byrde for tilbyderne i form av økte administrative kostnader ved å innhente, registrere og administrere samtykkeerklæringer, viser departementet til at det etter ekomloven 2-9 første ledd allerede påhviler tilbyder en plikt til å gjennomføre tiltak for å hindre at andre enn de som opplysningen gjelder får anledning til å skaffe seg kjennskap til slike opplysninger. Departementet er kjent med at flere tilbydere allerede har systemer for innhenting av samtykkeerklæringer i slike tilfeller som her omhandlet. Etter departementets vurdering er forpliktelsen ikke uforholdsmessig tyngende sett opp mot hva taushetsbestemmelsen er ment å verne, nemlig konfidensialitet og privatlivets fred for den enkelte bruker. Side 8

7. Konklusjon Departementet mener i likhet med Nkom at det påhviler tilbyder en plikt etter ekomloven 2-9 første ledd til å kreve at abonnenten fremlegger et skriftlig samtykke fra bruker av tjenesten eller nummeret, før spesifisert faktura etter ekomforskriften 1-9 annet ledd kan utleveres abonnent i de tilfeller hvor abonnenten ikke er samme person som bruker. Departementet ber tilsynet om å fastsette nærmere retningslinjer, jf. ekomforskriften 1-9 tredje ledd, i lys av ovennevnte uttalelse. Departementet ser imidlertid at tilbyder i en del tilfeller verken skal, kan, eller bør kjenne til hvem som rent faktisk er bruker av en tjeneste eller nummer. På denne bakgrunn ber departementet Nkom om å vurdere i hvilken grad det lar seg gjøre å utarbeide retningslinjer for å etablere et klarere skille mellom registrerte og uregistrerte brukere, innenfor dagens regelverk. Nkom bes også om å utarbeide en veileder til bruk for tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester med tanke på å legge til rette for en mest mulig ensartet praksis vedrørende samtykke fra mindreårige. Med hilsen Jørn Ringlund (e.f.) avdelingsdirektør Kurt Arne Sandvik seniorrådgiver Vedlegg Kopi: Datatilsynet IKT-Norge Side 9