Jan-Erik Fjell Lykkejegeren Krim
JAN-ERIK FJELL Tysteren, 2010 Skyggerom, 2012 Hevneren, 2013 Rovdyret, 2014 juritzen forlag as 2016, Oslo www.juritzen.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Omslagsdesign: Trygve Skogrand / Passion & Prose bokdesign Fotogrunnlag: Wikimedia Commons, Dreamstime, istockphoto og Shutterstock Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-8205-930-5 (epub) ISBN 978-82-8205-929-9 (trykk)
KAPITTEL 1 Fredag 5. september, Fredrikstad DET KLAKKET HVER gang Magnus Torps krykke traff betonggulvet. En vinrød Cadillac med hvitt tak var løftet opp på den innerste bukken i verkstedhallen. En mekaniker sto like bortenfor og stirret opp på den med armene i kors. Radioen summet i bakgrunnen. På en betongsøyle midt i rommet hang en kalender. Den halvnakne septemberpiken stirret på Magnus Torp med et tomt blikk. Han kikket tilbake mens han passerte. Måneden var ikke engang en uke gammel, men den unge piken hadde allerede blitt påtegnet blå brystvorter og hitlerbart i samme farge. Politibrikken hang godt synlig utenpå den hvite skjorta som var åpen ved halsen. Han strammet grepet rundt krykka. Passerte to nye betongsøyler. Mekanikeren ved Cadillacen tok et skritt frem, rakte ut hånden og presenterte seg. Han var i førtiårene. Håret mørkt og tykt. To lubne underarmer med oljeflekker stakk ut av T-skjorta. Torp tok et skritt til siden og kikket opp på bilen. Bensintanken var tatt av og lå på gulvet. Ved siden av sto en åpen pappeske som så ut til å inneholde en ny tank. Mekanikeren informerte om at det var en Cadillac de Ville 1978-modell. Det skinte i lakken selv her inne. Torp kunne ikke se noen bulker eller riper. Den måtte enten ha vært eid av en entusiast som ikke turte kjøre med den, eller en som hadde glemt at han hadde den. De hadde funnet beinrestene mellom bensintanken og understellet på bilen. «Ville ikke de sklidd av under en kjøretur?» «Den kom hit på en henger, og hvis jeg skulle tippe, så har ikke bilen vært kjørt med på mange, mange år.» «Nehei?» Torp gikk rundt bukken. Kikket opp på den kraftige støtfangeren. «Hvorfor tror du det?» «Vi skulle skifte tank fordi den som sto på, var gjennomrusten. Bilen har stått lagret så lenge at det har oppstått kondens, og over tid lang tid har det dannet seg rust. Så at knoklene ikke har falt av, er ikke så rart. Tipper de var godt polstret med kjøtt da de havnet der.» Godt polstret med kjøtt, tenkte Torp og smilte for seg selv. Meldingen som hadde kommet inn til operasjonssentralen, var at det var funnet menneskelevninger. Det var ikke måte på hvor dramatisk det skulle være, heller. Torp hadde mer tro på at levningene stammet fra en katt. «Som du ser,» fortsatte mekanikeren, «er den nypolert og nyvasket. Den er like strøken på innsiden. Skinnsetene er nylig behandlet.» «Klargjort for salg, kanskje?» «Mye tyder på det. Du vil kanskje se på knoklene?» Torp mumlet et ja mens han fortsatte å beundre bilen. Det var ikke beinrestene han var mest nysgjerrig på. Det var bilen. For han var overbevist om at de nevnte beinrestene stammet fra et dyr. Så overbevist at han hadde ledd sammen med de andre kollegene da han hadde sagt ja til å kjøre ut og ta en kikk på menneskelevningene.
Mekanikeren hentet en eske og rakte den til ham. Esken målte ikke mer enn ti ganger ti centimeter. De små beinene lå hulter til bulter. 20 deler i det hele. Fem var små og spisse. 14 var smale og målte fra den minste cirka to centimeter til seks sju. Den tjuende delen var en liten knokkel. «Det er ikke alltid like lett å skille mellom bein fra dyr og mennesker,» sa Torp. «Jenssen!» ropte mekanikeren. En ung mann kikket opp fra et åpent panser. Han tørket seg på hendene med en fille og gikk raskt over gulvet mot dem. Torp anslo at mannen var på hans egen alder, men kunne ikke huske å ha sett ham før. «Fortell ham det samme du fortalte meg,» sa den eldste mekanikeren. Jenssen klødde seg distré i det blonde håret. «Nei, jeg sa bare at det er fra et menneske, jeg,» sa han på bred fredrikstaddialekt. «Jaha?» sa Torp. «Hvordan vet du det?» «Jeg tok bilde og sendte det til en venninne av meg som er veterinær. Mest fordi jeg og et par andre veddet om hva slags dyr det var fra.» «Og hun sa det var menneskebein?» Torp kikket ned i esken igjen. «Ja,» nikket Jenssen. «Høyrehånden til et menneske.»