Sarah-Kate Lynch. Bryllupsbiene. Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne. juritzen forlag

Transkript

1

2 Sarah-Kate Lynch Bryllupsbiene Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne juritzen forlag

3 THE WEDDING BEES Copyright Sarah-Kate Lynch 2013 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave juritzen forlag as 2014, Oslo et imprint i juritzen-forlagene Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale, kan medføre erstatnings- og straffansvar. Omslagsdesign: Passion & Prose Omslagsfoto: Condé Nast Archive/Corbis / NTB Scanpix Shutterstock LLC. Forfatterfoto: Ryan Pratt Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk)

4 Journalist Sarah-Kate Lynch har to spalter i New Zealands mest leste ukeblad, Women s Weekly. Den ene dreier seg om bøker, den andre om ingenting. Sarah-Kate bor i et hus på toppen av en klippe på New Zealands ville vestkyst, men liker å dra av gårde for å gjøre research når det er mulig, gjerne til ukjente steder i vakre deler av verden der hun nyter det lokale kjøkkenet og et og annet glass vin.

5 En hyllest til tilfeldige gode gjetninger, høflighet og skytsengler

6 SUGAR WALLACE HADDE ingen tro på kjærlighet ved første blikk, men det hadde biene hennes, og biene kunne ikke engang skille rødt fra grønt. Derimot kunne de se førti ulike nyanser av lilla. Med andre ord, biene visste kanskje ikke alt, men på noen områder visste de mer enn Sugar Wallace.

7 1. BIENE TIL SUGAR summet uavbrutt i fanget hennes da hun rullet ned vinduet og prøvde å se opp på leilighetskomplekset i Flores Street. Det var fem etasjer høyt, og de frekke oransje mursteinene gjemte seg bak et tykt lag av støv. En branntrapp snirklet seg nedover midten som et eksotisk arr, og en rosa trapp nedenfor den røde hoveddøren ga inntrykk av at bygningen rakte tunge til noen, muligens til knippet med falmede, fargerike ballonger som var knyttet fast i det eføydekkede gelenderet ned til kjelleren. «Dette har virkelig personlighet», sa Sugar til vennen Jay, som utålmodig trommet med fingrene på rattet. «Og jeg har aldri bodd rett i nærheten av et knishbakeri før. Om jeg skaffer meg et trekkspill og det går i stykker, så vet jeg akkurat hvor jeg skal få det reparert.» Sugar klappet den firkantede isoporkassen hun hadde på fanget som huset den dyrebare dronningen hennes og et søvnig kongerike av flyveferdige arbeiderbier. Til tross for at gaten bare lå et steinkast unna de berømte og overbefolkede strøkene på Manhattan, var Flores Street overraskende sjarmerende. En frodig, brosteinbelagt blindgate plassert i bydelen Alphabet City rett sør for Tompkins Square Park. Når hun bare hadde fått dem installert, ville biene hennes elske å være her. Her, på god avstand fra skyskraperkaoset høyere oppe på Manhattan, ville de kunne fråtse i festmåltider i gater kantet med trær og i hager, parker og vinduskasser. Det var god plass, og det var solskinn som akkurat nå strålte rundt dem og danset gjennom de nyutsprungne bladene på lindetrærne og helt ned på gateplan. Mens Jay lette seg fram til en parkeringsplass, trakk Sugar inn byluften. Det var en perfekt vårdag, himmelen var klar og blå, og det var

8 kjølig, men været ga et hint om at en ny årstid og bedre tider var i vente. Hun var neppe den første som hadde kommet til denne delen av byen, fylt av spenning med tanke på hva fremtiden ville bringe. Hundre år tidligere ville brosteinene nesten ikke ha vært synlige gjennom det tette mylderet av lekende barn og trengselen av voksne som nettopp hadde kommet til Amerika fra den andre siden av havet, og som hektisk var i gang med å skape seg et liv i sin nylig valgte by. «Kan du ikke se den for deg, fylt av lurvete barn og overfylte kjerrer?» spurte hun Jay. «Jo, det kan jeg», svarte han. «Og jeg kan kjenne lukten også, ettersom det ikke fantes innendørstoaletter på den tiden.» Sugar lot ham være gretten. Han var i ferd med å komme seg etter å ha blitt skremt vannet av i den voldsomme trafikken på Franklin Roosevelt Drive, og nå hadde han problemer med å få presset varebilen inn på en parkeringsplass. Svetteringene under armene hadde begynt å bre seg utover selv om Jay ikke tilhørte den typen menn som hadde svetteringer under armene. «Jeg tror toaletter innendørs stort sett er normalen nå for tiden», sa hun. «Men du, tror du det er vanskelig å spille trekkspill? Som du kanskje husker, er jeg ikke spesielt musikalsk.» «Hele Eastern Seabord husker hvor lite musikalsk du er. Jeg skjønner virkelig ikke hva det er du tenker på, Sugar.» «Jeg tenker at du ikke vil finne deg en plass her.» «Det tror da ikke jeg heller», sa Jay. «Jeg har funnet stedet hvor jeg hører hjemme for flere år siden, og jeg skulle bare ønske du ville gjøre det samme i stedet for å flytte fra sted til sted og etterlate deg en hale av bekymrede skrullinger som lurer på hvordan de skal overleve når du er borte. Jeg ser det hvert eneste år når jeg flytter deg, og jeg blir syk av bekymring.»

9 «Stopp en hal, Jay. De er ikke skrullinger. De er vennene mine. Og jeg snakket om parkeringsplassen. Du kommer ikke til å finne plass til bilen her. Vi gir opp og kjører en runde rundt kvartalet.» Hun hadde uansett lyst til å ta en titt til på den indiske krydderboden og butikken med pikkels. «En hel butikk med bare pikkels? Det finner du ikke hvor som helst.» «Og det gjør du heller ikke med mordere og voldtektsmenn og lommetyver og hjemløse», sa Jay. Han kjørte rykkvis bortover Flores Street og svingte forsiktig inn på Avenue B, der en hjemløs mann, som for å poengtere det han sa, sjanglet ut fra fortauet og skrådde ut i gaten rett foran dem. Jay hev seg på bremsene og klarte å unngå ham, men den hjemløse mannen fortsatte å sjangle over veien og unngikk så vidt å bli truffet av en drosje i fart før han snublet i fortauskanten og dyttet en høy mann i hawaiiskjorte, som tilfeldigvis sto der og snakket i telefonen, over ende. «Åh, gud bedre», ropte Sugar. Hun plasserte boksen med bier i fanget på Jay, og før han kunne stanse henne, hoppet hun ut av bilen og krysset veien rett foran en tutende lastebil. Mannen i hawaiiskjorten krabbet, lettere forvirret, bortover fortauet etter mobiltelefonen sin og fortsatte å snakke i den. «Gikk det bra med deg?» spurte Sugar, men mannen bare pekte på den hjemløse som fortsatt lå i en haug og hadde mye større behov for hjelp. «Kan du høre meg, sir?» spurte Sugar mens hun fjernet papiret fra en McDonald s-burger fra ermet på mannens tunge frakk. «Går det bra? Har du vondt noe sted? Gode gud, det var litt av et fall.» Den hjemløse snudde seg besværlig og så opp på henne med mørke, klare øyne. Han så faktisk på henne som om det var nettopp henne han hadde forventet å se. «Nei, frøken, jeg har ikke vondt», sa han med en stemme som var

10 langt fra skrøpelig. «I hvert fall ikke slik jeg regner med at du mener.» «Det var da en lettelse», sa Sugar. Mannen i hawaiiskjorten klappet sammen telefonen sin og kom seg på beina. «Lei for det», sa han på en syngende dialekt som for Sugar hørtes ut som klukkende bekkevann over varme rullesteiner på en solfylt dag. Plutselig gikk det kaldt nedover ryggen hennes. Han hadde flagrende brunt hår og en fin nese i et pent ansikt, men takket være den ekstreme hawaiiskjorten sto han i skarp kontrast til det meksikanske veggmaleriet i bakgrunnen. Øynene var imidlertid klare og blå og passet perfekt til det livlige gatemaleriet. «Kan jeg hjelpe deg?» spurte han. Hun klarte ikke helt å plassere dialekten hans. Klarte ikke helt å finne ordene selv heller. «Kanskje med å få denne herren på beina igjen», foreslo han. Irsk kanskje, tenkte hun, selv om hun ikke kunne fatte hvorfor hun undret seg over mannens opprinnelse. «Ja», sa hun, da hun kom til hektene igjen. «På beina. Med det samme. God idé. Vi kan ikke la ham sitte der i rennesteinen et øyeblikk lenger. Det er ikke noe anstendig sted å hvile seg.» «Jeg kunne ikke ha vært mer enig», sa den gamle mannen. «Og jeg liker ordet anstendig.» Sugar og mannen i hawaiiskjorte tok et skritt fram og dro ham opp. Men idet de rygget tilbake, berørte hendene deres hverandre, en ganske lett berøring, kun et lite sekund der dun møtte dun, og likevel følte Sugar det som hun hadde vært borti en crème brûlée-brenner. Hun spratt unna, og de så på hverandre i et tiendedels sekund. Så ringte telefonen hans, og hun snudde seg raskt mot den gamle mannen som hadde sluttet å skjelve og nå sto helt støtt.