Ble kampen om atombomben avgjort i Telemark? av Roar Løken

Ble kampen om atombomben avgjort i Telemark? av Roar Løken I tiden som er gått etter 2. verdenskrig, har det vært flere, kanskje særlig krigsbokforfattere og filmfolk, som har gitt uttrykk for de samme tankene: aksjonene i Telemark avgjorde «kappløpet om atombomben». Dersom det er riktig, må det som skjedde her i så fall ha vært blant de viktigste tyske nederlagene under krigen. Dersom tyskerne hadde kunnet skaffe seg atombomber før de allierte, ville utfallet av 2.verdenskrig sannsynligvis ha blitt et annet et utfall verden heldigvis ble skånet for. Tysk atomforskning Tyskernes interesse for tungt vann (D 2 0)(se s.20!) i tiden rett før og etter krigsutbruddet er åpenbar. Kravene om sterk produksjonsøkning bekrefter inntrykket. 1) Men hvor viktig var det og dermed, hva skulle det brukes til? Aage Bohr, sønn av den danske kjernefysikeren Niels Bohr, kan fortelle at faren høsten 1941 fikk besøk av to tyske kolleger, professorene Werner Heisenberg og C.F. von Weizsäcker. Disse gav uttrykk for at tyske myndigheter tilla atomenergien stor militær betydning. Heisenberg mente at «de nye muligheder kunne komme til at afgøre krigen, hvis denne trak ud». 2) Werner Heisenberg, som var en av lederne for den kjernefysiske forskningen i Tyskland, forteller selv i en artikkel i tidsskriftet «Bulletin of the Atomic Scientist» 3) at tyske fysikere sommeren 1942 i prinsippet kjente til hvordan en atombombe kunne konstrueres. Det eksplosive stoffet plutonium kunne produseres i reaktorer med tungt vann som moderator. I praksis var det imidlertid en helt annen sak. Det kunne nok gjøres, men det ville ta lang tid. Frykt blant de allierte De meldingene som kom til London via den britiske etterretningstjenesten de første krigsårene, virket skremmende. De viste at tyske vitenskapsmenn var kommet langt i atomforskningen. De britiske kjernefysikerne i Department of Scientific and Industrial Research hevdet 1

at situasjonen ville bli ytterst alvorlig, dersom det lyktes tyskerne å utnytte tungtvannet, slik at de kunne lage sprengladninger. Tungtvann brukes ikke i selve atombomben. Populært sagt, brukes det i atomreaktorer som en slags bremsevæske. Tungtvannet bremser ned nøytronene, slik at de får riktig hastighet, og bidrar dermed til at atomspaltingen går lettere. Samtidig har tungtvannet gunstig innvirkning på varmeutvekslingen. Det britiske krigskabinettet tok derfor allerede våren 1942 beslutningen om å angripe tungtvannsfabrikken på Vemork. Den ble satt opp som det viktigste angrepsmål i hele Norge. 4) Britisk etterretning hadde nå mottatt foruroligende meldinger fra flere pålitelige kilder, blant annet den velorienterte spionen Paul Rosbaud, som tydet på at tyskerne var kommet lengre i å utvikle en atombombe enn man hadde 5) og 6) antatt. Den usikkerheten som hersket blant de allierte lederne omkring de kjernefysiske eksperimentene, kommer klart til uttrykk i Winston Churchills skildring etter møtet med president Roosevelt 19.juni 1942, der nettopp disse forholdene ble diskutert: «Vi følte begge smertefullt farene ved ikke å gjøre noe. Vi visste hvilke anstrengelser tyskerne gjorde for å skaffe seg tilførsler av «tungt vann» - et uhyggelig, nifst, unaturlig begrep som begynte å krype inn i våre hemmelige papirer. Hva ville skje dersom fienden skulle få atombomben før vi fikk den? Man måtte føle skepsis ved påstander fra vitenskapsmenn som var omdiskutert blant dem selv og som er uttrykt i et fagspråk som er uforståelig for lekmenn. Vi kunne ikke ta den skjebnesvangre risiko ved å bli distansert på dette uhyggelige feltet» (Forf. oversettelse) 7)) Ble atomkappløpet avgjort i Berlin? 4.juni 1942 fant det sted et viktig møte i Harnack- Haus ved Kaiser- Wilhelm Instituttet i Berlin-Dahlem. Initiativtakerne til møtet later til å være generaloberst Friedrich Fromm og lederen for Tysklands største stålkonsern, Albert Vögler. Disse ønsket støtte til tysk kjernefysisk forskning, som de mente ble forsømt. På møtet ble bl.a. Hitlers rustningsminister, Albert Speer, orientert om atomforskningen av ledende kjernefysikere, deriblant nobelprisvinnerne Otto Hahn og Werner Heisenberg. 2

Speer forteller selv fra møtet: «Etter foredraget spurte jeg Heisenberg hvorledes kjernefysikken kunne brukes til fremstilling av atombomber. Hans reaksjon var ikke på noen måte oppmuntrende. Han erklærte riktignok at den vitenskapelige løsning var funnet og at det teoretisk sett ikke var noe i veien for å lage en bombe. De produksjonstekniske forutsetninger var derimot neppe å vente før tidligst om to år, vel å merke hvis man fikk all den støtte man ba om.» Heisenberg benyttet anledningen til å klage over at kjerneforskningen ble forsømt. Tysk vitenskap var blitt akterutseilt på et område den hadde behersket noen år tidligere. Utdrag fra amerikanske fagtidsskrifter ga grunn til å tro at kjerneforskningen der rådde over overmåte rikelige midler, teknisk og finansielt. USA hadde derfor sannsynligvis et forsprang. 23.juni orienterte Speer Hitler om konferansen i Berlin. Ifølge Speer forsto ikke Hitler hvilken betydning atombomben kunne ha: «Det var ganske klart at selve tanken gikk over hans fatteevne. Dette forklarer også hans manglende evne til å forstå kjernefysikkens revolusjonerende karakter,» 8) Speer nevner to årsaker til Hitlers skepsis på dette området: 1) Frykt for at det ikke ville lykkes vitenskapsmennene å kontrollere kjernespaltingen med den følge at jorda under hans herredømme ville forvandles til en glødende stjerne. 2) Den andre årsaken hadde dels med ideologiske fordommer å gjøre, og dels var den betinget av Hitlers respekt for fysikeren Phillip Lenard (nobelprisvinner og nazitilhenger). Lenard hadde nemlig lært Hitler at jødene øvet en ødeleggende innflytelse gjennom kjernefysikken og relativitetsteorien. Hitler omtalte kjernefysikk som «jødisk fysikk». 9) Rustningsminister Speer var utvilsomt en nøkkelmann når det gjaldt den tyske innsatsen innen atomforskningen. Han forsto hvor avgjørende en atombombe kunne være for krigens utfall, men Berlinmøtet overbeviste ham om at det ville ta for lang tid å utvikle en tysk atombombe: 3

«Efter forslag fra kjernefysikerne ga vi allerede høsten 1942 avkall på utviklingen av atombomben, efter at jeg på et nytt spørsmål om når vi kunne regne med å være ferdige, hadde fått til svar at det iallfall ikke ville bli før om tre til fire år. Da måtte krigen for lengst være slutt. Isteden ga jeg tillatelse til å utvikle en energiproduserende uranbrenner til drift av maskiner, noe marineledelsen var interessert i for sine ubåter.» 10) Speers avgjørelse førte til at det tyske uranprosjektet, som hadde sortert under Heerenwaffenamt, ble overført til Reichsforschungsrat. 11) Dette virker som en klar indikasjon på at prosjektet nå betraktes som forskning av mer sivil betydning. Videre skriver Speer: «Sommeren 1943 oppstod det en kritisk situasjon for produksjon av panserbrytende ammunisjon, som følge av at vår import av wolfram fra Portugal var sperret. Jeg ga da ordre til å bruke urankjerner til denne ammunisjon. At vi friga våre uranlagre på ca. 200 tonn, viste at tanken på produksjonen av atombomber var oppgitt av mine medarbeidere og meg sommeren 1943». 12) Speers uttalelser er i samsvar med Heisenbergs: «På det tidspunktet var krigssituasjonen allerede for spent for langsiktige tekniske prosjekter. En antar at det var sendt ut en ordre som satte stopper for tekniske utviklingsprogram som det ville ta mer enn et halvt år å gjennomføre. Denne situasjonen sparte de tyske fysikerne for en avgjørelse om hvorvidt de skulle be om å få gjøre forsøk på å produsere en atombombe. De visste, på grunnlag av sin tekniske erfaring, at et slikt forsøk ikke kunne fullføres på mindre enn tre til fire år. Et slikt forsøk ville utvilsomt ha fremskyndet det tyske nederlaget, da det ville ha ført til et omfattende behov for materielle ressurser ressurser som ville måtte lånes fra andre områder, og som derved ville ha resultert i en lavere produksjon av tanks og fly». 13) Den britiske forfatteren David Irving er svært kontroversiell, men det virker som om han har foretatt et inngående studium av den kjernefysiske forskningen i Tyskland i boka «The Virus House». Irving legger også avgjørende vekt på møtet i Berlin 4.juni 1942. Han hevder 4

at vitenskapsmennene selv hadde en del av «ansvaret» for at resultatet av denne konferansen ble som det ble: «De tyske kjernefysikernes mislykkede forsøk på å oppildne Speers fantasi angående atomspaltningens betydning, var deres største svikt. De hadde hatt muligheten da de møtte ham i Berlin i juni 1942, men de sløste den bort.» 14) (forfs. overs.) Var Heisenbergs holdninger avgjørende? I et intervju med professor Joseph Ermenc ble Werner Heisenberg spurt om sitt inntrykk av Irvings bok: Irvings bok er en svært god bok når det gjelder fakta, men den har en svakhet: Når han forsøker å finne motivene, klarer han det ikke særlig godt, fordi han ikke klarer å sette seg inn i atmosfæren i en totalitær stat i krig. Den atmosfæren var så forskjellig fra det han selv hadde opplevd i sitt liv. Han klarte ikke å unngå klisjétenking. For han var det opplagt at det dreide seg om et kappløp mellom Tyskland og USA om å lage en atombombe. Det er så opplagt for ham at han ikke klarer å komme bort fra tanken. Men det var ikke slik. Det var en ny situasjon for oss vitenskapsmenn i Tyskland. For første gang kunne vi få penger fra regjeringen til å gjøre noe interessant og vi ville utnytte situasjonen. Regjeringens slagord ble: «Vi må anvende fysikken i krigens tjeneste» Mens vårt slagord ble: «Vi må benytte krigføringen i fysikkens tjeneste» Alle liker å være med på interessante eksperimenter» (forfs. overs.). 15) Kildene er ikke entydige når det gjelder Heisenberg og kollegaene i det tyske kjernefysiske forskningsprogrammet, men flere av dem oppfattes som antinazister og jødevennlige (flere av de tyske forskerne hadde forlatt Nazi-Tyskland, fordi de hadde jødisk opprinnelse eller var nazimotstandere), men Heisenberg generaliserer her, og det er det ikke grunnlag for. Noen av forskerne stod opplagt på Hitlers side, som f.eks. Kurt Diebner, en av prosjektlederne. Heisenberg har også gitt en annen forklaring enn denne reint faglige interessen. I 1948 fortalte han til Hans A. Bethe, som var lederen for teoretisk fysikk i Los Alamos ved det amerikanske atomvåpenprosjektet (Manhattan-prosjektet), at en hovedgrunn til å fortsette med 5

reaktorutviklingen var at man på den måten kunne beskjeftige lovende fysikere, som derved slapp fronttjeneste. 16) Den amerikanske journalisten Thomas Powers legger vekten på at Heisenberg ikke var nazist i Heisenberg s War: The Secret History of the German Bomb Dersom Heisenberg hadde vært nazist, kunne Tyskland godt ha fått atombomben før de allierte: «Heisenbergs manglende iver etter å presse saken gjennom det tyske byråkratiet virket som en dødelig gift en gift som ikke etterlot seg noen spor. Han trådte til side og lot prosjektet dø. Han drepte det» 17) Dersom Powers har rett, kan Heisenberg innsats ha vært av stor betydning for at Tyskland ble hengende etter i kappløpet. Men det er ikke enighet om den rollen Heisenberg spilte. Niels Bohr satt igjen med et helt annet inntrykk etter møtet med Heisenberg i København i september 1941. Møtet er omtalt i et brev i Bohrs etterlatte papirer. Kære Heisenberg, Jeg har set en bog Stærkere end tusind sole af Robert Jungk, der for nylig er udkommet på dansk, og jeg synes jeg skylder dig at sige, at det har forbavset mig meget at se, hvor stærkt din hukommelse har svigtet dig i dit brev til bogens forfatter, der i uddrag er aftrykt i den danske udgave. Jeg husker selv hvert ord af vore samtaler, der jo fandt sted på en baggrund af yderste sorg og spænding for os heroppe i Danmark. Især gjorde det et stort indtryk både på Margrethe og mig og på alle på Instituttet, som I talte med, at du og Weizsäcker gav udtryk for jeres bestemte overbevisning at Tyskland vilde sejre og at det derfor var ganske tåbeligt af os andre at opretholde håbet om en anden udgang af krigen og stille os tilbageholdende overfor alle tyske tilbud om samarbejde. Jeg husker også ganske nøje vor samtale i min stue på Instituttet, hvor Du i vage vendinger talte på en måde der måtte give mig det bestemte indtryk, at man i Tyskland under din ledelse gjorde alt for at udvikle atomvåben og at du sagde at vi ikke behøvede at tale om enkeltheder, fordi du var så nøje inde deri og i de sidste to år væsentlig kun havde beskæftiget dig med sådanne forberedelser. Jeg hørte på det uden at sige noget, idet det drejede sig om [en] stor menneskelig sag, hvori vi trods vores personlige venskab måtte opfattes som repræsentanter for to på liv og død kæmpende sider. 18) Heisenberg mente at han ikke lyktes i å formidle det han ville fortelle til Bohr. Etter krigen er Heisenberg helt klar på at han gjorde en innsats for å rette tysk forskning inn mot energi og ikke en atombombe, men det er tydelig at Bohr ikke oppfattet det på samme måte i 1941. Det som skjedde i Berlin sommeren 1942, kan tyde på at Heisenberg har rett i at han ikke klarte å formidle det han ville til Bohr eller at han har endret holdning mellom september 1941 og juni 1942. 6

Den nederlandske fysikeren Samuel Goudsmit var leder for den vitenskapelige delen av Alsos Mission, en hemmelig alliert etterforskningsgruppe som skulle forsøke å sette seg inn tyskernes arbeid med utvikling av kjernevåpen. I boka «Alsos» konkluderte han med at Werner Heisenberg, Carl F.von Weizsäcker og de andre fysikerne som var blitt igjen i Tyskland ikke visste hvordan en atombombe skulle lages og at de aldri kom i nærheten av å lage en. Dette samsvarer med resultatene fra den hemmelige avlyttingen av tyske kjernefysikere, bl.a. Heisenberg, som var internert i Farm Hall, nær Cambridge fra mai 1945 til januar 1946 («Operation Epsilon»). Det stemmer også med de funnene de gjorde i Tyskland etter den allierte invasjonen, bl.a. da de undersøkte fjellhallen med forsøksreaktoren i Haigerloch i Baden-Württemberg. 19) Bombingen av Berlin hadde etter hvert blitt så intens at utstyret fra Kaiser Wilhelm Institut i Berlin-Dahlem var blitt flyttet til den sør-tyske landsbyen Haigerloch. Selv med den enorme allierte innsatsen i form av vitenskapelig personell og ressurser i et land som ikke var utsatt for bombing, lyktes det ikke USA å foreta noen prøvesprengning før sommeren 1945. Det er derfor vanskelig å tenke seg at Heisenbergs holdninger kan ha vært avgjørende i forhold til et atomkappløp, men de kan ha vært avgjørende for den tyske beslutningen sommeren 1942 om å satse på å utvikle en uranbrenner og ikke en atombombe. Trolig gir Albert Speer en riktig analyse her: «Men selv om Hitler ikke hadde brukt sine partidoktriner på kjerneforskningen og selv om vår grunnforskning i juni 1942 hadde gjort det mulig for kjernefysikerne å investere flere milliarder istedenfor millioner på fremstillingen av atombomber, ville det i vår anstrengte krigsøkonomiske situasjon ha vært umulig å stille materialer, kontingenter og fagarbeidere tilsvarende dette beløp til rådighet. Det var ikke bare overlegenhet i produksjonskapasitet som gjorde det mulig for De forente stater å gå i gang med dette gigantiske prosjekt. De økende flyangrep hadde for lengst skapt en rustningsøkonomisk nødstilstand i Tyskland, som i økende grad ble en hindring for utviklingen av slike store tiltak. Gjennom den ytterste konsentrasjon av alle krefter, ville Tyskland kunne ha hatt en tysk 7

atombombe ferdig til bruk i 1947, men helt sikkert ikke samtidig med amerikanerne i august 1945.» 20) Sett fra norsk synsvinkel Mange av de opplysningene som er referert, er nedskrevet lenge etter at begivenhetene fant sted. Noen av dem er gitt av tyske vitenskapsmenn og politikere som selv var implisert i utviklingen. Derfor kan det være interessant å undersøke om det er samsvar mellom disse opplysningene og det inntrykket en hadde på norsk side. Professor Jomar Brun, som vel var den nordmannen som hadde best kjennskap til disse forholdene, mente at Speer og Heisenberg gir et riktig bilde av situasjonen, iallfall når det gjelder utviklingen av en tysk atombombe. Nettopp i juni 1942 ble Brun betrodd at de tyske planene tok sikte på utvikling av en uranbrenner for kraftproduksjon. Mannen som kom med den oppsiktsvekkende betroelsen, var dr. Hans Suess, en av de vitenskapsmennene som på tysk side arbeidet med forsøkene. Etter krigen fikk Brun vite at dr. Suess hadde underrettet ham på oppdrag fra en del andre tyske vitenskapsmenn, deriblant professorene Karl Wirtz, Poul Harteck og Hans Jensen. 21) Det later til å være en vanlig oppfatning blant involverte nordmenn at ingen av disse hadde nazisympatier. Overingeniør Nicolai Stephansen i Norsk Hydro ga uttrykk for et tilsvarende syn på den tyske utnyttelsen av tungtvann i et PM til Det norske utenriksdepartementet i London. 22) Stephansen hevder at en del av vitenskapsmennene hadde en sterk antinazistisk innstilling, og at det derfor er grunn til å tro at deres opplysninger er riktige. Samsvar med tyske disposisjoner i Norge? Heisenberg har hevdet at det ikke ble iverksatt noen seriøse tiltak for å forhindre angrep på Vemork-anlegget. Dette kan han nok ha rett i: En vaktstyrke på 15 mann, to-tre luftvernstillinger og to kabler med sperreballonger over Rjukan, virker beskjedent selv om anlegget fra naturens side var spesielt godt beskyttet dersom tyskerne virkelig regnet med at den produksjonen som foregikk på Vemork, kunne bidra til å avgjøre verdenskrigen. 8

For å få i gang en uranmile ville det være behov for store mengder tungt vann ifølge Heisenberg skulle det til om lag 5 tonn rent D 2 O. 23) Våren 1942 hadde de ikke engang halvparten av dette. 24) Det er derfor rimelig å tenke seg at dersom tyskerne fortsatt fullt ut tok del i kappløpet om atombomben, ville de føre en hensynsløs og hard produksjonspolitikk for å skaffe mest mulig tungtvann snarest mulig. Det er imidlertid lite som tyder på at tyskerne gjennomførte en slik produksjonspolitikk. Overingeniør Stephansen hevder i sitt PM (se ovenfor) at man ganske raskt kunne ha øket tungtvannsproduksjonen ved å la det gå utover nitrogenproduksjonen. Samtidig peker han på at tyskerne neppe ville ha overlatt til Norsk Hydros folk å stelle med tungtvannet i den utstrekning de faktisk gjorde, dersom det virkelig hadde lykkes dem å finne anvendelse for uranatomets spaltningsenergi til f.eks. bomber. Jomar Brun, som ledet tungtvannsproduksjonen på Vemork til han måtte dra til Storbritannia høsten 1942, kan fortelle at det var vanskelig å skaffe utstyr til installasjoner for å øke tungtvannsproduksjonen. Den tyske Wehrwirtschaftstab Norwegen» hadde vanskeligheter med å skaffe de nødvendige materialer. 25) Dette ser ut til å bekrefte inntrykket av at tungtvannsproduksjonen ikke var så høyt prioritert fra tysk side. Tyskernes reaksjon etter bombingen av Herøya sommeren 1943 virker imidlertid underlig, dersom det er riktig at planene om en tysk atombombe ble skrinlagt sommeren/høsten 1942. Knut Haukelid forteller: «24. juli kom imidlertid amerikanernes bombing av Herøya, som var mottaker av Rjukan og Vemorks ammoniakk. Elektrolysen av vann på Vemork skulle da normalt ha stoppet opp. Men så desperate var tyskerne på denne tiden for å få tungt vann at de beordret produksjon på Vemork ved å la den verdifulle vannstoffgass gå ut i luften.» 26) Professor Jomar Brun bekrefter i sin bok «Brennpunkt Vemork 1940-1945» at det kom ordre fra Reichkommissariat i Oslo at hydrogenproduksjonen på Vemork skulle fortsette med full kapasitet for å opprettholde tungtvannsproduksjonen, men allerede etter noen få dager ga tyskerne etter for Norsk Hydros anmodning om at 9

tungtvannsproduksjonen ikke skulle forseres. Etter krigen fikk Brun vite fra tyske vitenskapsmenn at de også hadde frarådet forseringen av tungtvannsproduksjonen. 27) Det faktum at tyskerne slo av på kravet, tyder på at stoffet ikke var så viktig lenger. 28) Hvorvidt dette hadde noen sammenheng med protesten generaldirektør Eriksen kom med i denne forbindelse, er det kanskje vanskelig å ha noen mening om, men det er vel lite sannsynlig at tyskerne ville ha tatt noe hensyn til en slik protest dersom dette gjaldt produksjon av aller største betydning for krigens utfall. En kan ellers merke seg at beskjeden om at den «kunstige» tungtvannsproduksjonen skulle opphøre, kom fra Berlin ikke fra Oslo. Det er vel rimelig å tro at den tyske ledelsen i Oslo ikke har vært så godt orientert om utviklingen når det gjelder tyske kjernefysiske eksperimenter. Hva var viktigst nitrogen eller tungt vann? Hvordan kan det forklares at tyskerne ikke satte mer inn på å øke produksjonen f.eks. ved å la det gå utover nitrogenproduksjonen? Det later til å være to årsaker med en viss innbyrdes sammenheng: 1) Det er fortsatt behov for tungt vann til forsøk med atomreaktorer, men disse forsøkene kunne bare gi resultater på lang sikt og ble derfor prioritert lavt. 2) Tyskerne ønsket ikke å redusere nitrogenproduksjonen. Norsk Hydro benyttet nitrogen (kvelstoff) til en del viktige produkter, deriblant kunstgjødsel, salpetersyre og ammoniumnitrat. Viktigst i denne sammenheng var nok kunstgjødsel. De forskjellige salpetertypene blir som kjent benyttet i jordbruket for å øke matproduksjonen og må dermed karakteriseres som krigsviktige. Salpetersyre og ammoniumnitrat blir benyttet bl.a. til sivil sprengstoffproduksjon og var trolig av betydning for tysk anleggsvirksomhet i Norge (befestninger, ubåtbaser m.m.). Nå viser det seg at ikke noen av disse produktene ble eksportert til Tyskland. 29) Hvilken interesse kan tyskerne da ha hatt av å opprettholde Norsk Hydros nitrogenproduksjon? Tysk jordbruk var etter hvert begynt å lide av mangel på både arbeidskraft og kunstgjødsel. 30) De tyske myndigheter var derfor trolig interessert i at de nordiske land, som var 10

forbrukere av Hydros kunstgjødselproduksjon i okkupasjonstiden, produserte mest mulig av jordbruksprodukter selv. På den måten ble behovet for import av matvarer sørfra til befolkningene, og ikke minst til de store okkupasjonsstyrkene, minst mulig. Tyskland hadde selv nitrogenproduksjon, så dersom Norsk Hydro kunne dekke behovet for kunstgjødsel i de nordiske land, ville en større del av denne produksjonen kunne benyttes i tysk jordbruk. Dette synet bekreftes delvis i Leif Tronstads PM, skrevet i samband med den nært forestående «Freshman»-operasjonen 31) : «Det er en vanlig oppfatning at tyskerne absolutt ikke betraktet D 2 O- produksjonen som så ualminnelig viktig som den blir ansett her i UK. Man kunne f.eks. lett ha økt produksjonen på Vemork på et tidligere stadium ved å ta i bruk en metode for gjenvinning av tungt hydrogen ved å brenne en del av hydrogenproduksjonen. Dette ville ha resultert i en viss, men ganske liten, reduksjon av nitrogenproduksjonen. Tyskerne anså det imidlertid som viktigere å unngå en nedsatt nitrogenproduksjon enn å øke D 2 O-produksjonen. De brukte derfor atskillig tid, nesten et år, til å uteksperimentere en metode og å lage et apparat for gjenvinning av tungt hydrogen uten tap av nitrogen.» Tungtvannsaksjonene - en mislykket og tre vellykkede De allierte hadde ganske enkelt ikke råd til å ta noen sjanser i det atomkappløpet som de måtte anta var i gang. Selv om de kanskje kunne ha grunn til å tro at de selv ville vinne et slikt kappløp, var risikoen ved feiltakelse for alvorlig. Ingen kunne påta seg et slikt ansvar. Den tyske virksomheten måtte stanses Tungtvannsaksjonene fikk topp-prioritet. Den første tungtvannsaksjonen var den mislykkede britiske glideflyoperasjonen «Operation Freshman» 19./20. november 1942. De to trekkflyene og glideflyene ble trolig utsatt for ising over Rogaland. Ett av trekkflyene kom tilbake til basen i Skottland, mens de som var om bord i flyene som styrtet, enten ble drept under landingen eller henrettet av tyskerne noen dager etter ulykken. Det omkom til sammen 41 besetningsmedlemmer og kommandosoldater. 32) 11

Operation Gunnerside - Vemork-aksjonen, som fant sted 27./28.februar 1943, må karakteriseres som vellykket. Tungtvannsanlegget ble ødelagt i en sabotasjeaksjon av en liten gruppe Kompani Linge-soldater ledet av Joachim Rønneberg. Aksjonen ble gjennomført uten tap av menneskeliv, men produksjonen kom skuffende fort i gang igjen. Allerede i mai begynte det på ny å dryppe tungtvann i kjelleren under Hydrogenfabrikken på Vemork, og produksjonstallene i juni 1943 var de høyeste som ble oppnådd under okkupasjonen 199 kg D 2 O. se 24) I tillegg ble et nytt tungtvannsanlegg satt i drift nær Såheim kraftstasjon på Rjukan. 33) Bombingen - 16. november 1943 ble Vemork og Rjukan bombet av 147 B-17 og 29 B-24 bombefly fra 8th US Air Force, stasjonert i Storbritannia. 21 nordmenn ble drept under angrepet. 34) Amerikanerne mistet to fly og 12 besetningsmedlemmer. 35) Selve tungtvannsanlegget ble ikke rammet ved angrepet, men skadene på kraftstasjonen og rørgata resulterte i at produksjonen på Vemork definitivt måtte oppgis. Det ble imidlertid bestemt at luten fra elektrolyserørene, som inneholdt tungt vann i forskjellige konsentrasjoner, skulle sendes til Tyskland for å bli oppkonsentrert der. 36) Høykonsentreringsanleggene på Vemork og Såheim ble demontert og sendt til Tyskland i august 1944. Under de alliertes framrykking ved slutten av krigen, ble utstyret funnet i en kjeller i utkanten av byen Brandenburg. Det var ikke blitt tatt i bruk. Området ble kort tid etter overtatt av russiske styrker og utstyret kom da i russernes hender. 37) Senkningen av jernbaneferja M/F «Hydro» - Planene om å få transportert det som var igjen av halvfabrikata på Vemork til Tyskland, ble det likevel ikke noe av. 20.februar 1944 lyktes det norske motstandsfolk å senke «Hydro», ferja som skulle frakte luten over Tinnsjøen. Dette skjedde ved hjelp av en tidsinnstilt sprengladning. 18 omkom da ferja gikk ned 14 nordmenn og 4 tyske soldater. De fire aksjonene krevde til sammen 92 menneskeliv. 12

Hvorfor ble ikke de siste tungtvannsaksjonene avblåst? Allerede før den amerikanske bombingen og senkningen av ferja, later det til britene fra mange hold har fått informasjon om at tyskerne ikke lenger arbeider med sikte på å produsere atomvåpen. Hva kan ha vært årsakene til at de likevel velger å gjennomføre disse aksjonene, som de måtte vite kom til å kreve mange menneskeliv? I boka om spionen Paul Rosbaud, Griffen, hevder den amerikanske kjernefysikeren Arnold Kramish at det vinteren 1944 for lengst var klart for britene at ytterligere tilførsler av tungtvann fra Norge ikke ville få noen betydning for krigføringen. Kramish hevder at årsaken til at britene likevel gikk inn for å senke «Hydro», med de tap av menneskeliv som måtte påregnes, var at de ville skape det inntrykket hos de tyske vitenskapsmennene at de behøvde tungt vann for å lykkes. De vellykkede amerikanske forsøkene hadde jo benyttet grafitt ikke tungtvann. Dersom tyskerne hadde vært klar over dette, kunne situasjonen ha blitt mer alvorlig, for Tyskland hadde lettere adgang til grafitt enn tungtvann. Det er tydelig at Tronstad er helt uenig i en slik tankegang. Han skrev i dagboken sin 21.okt. 1943: «Hvis man virkelig fryktet at tyskerne skulle slå inn på grafittsporet, ville det være meget uklokt å sette mye inn på å nekte dem enhver tilgang på tungtvann. Uten tungtvann ville jo risikoen snarere bli større for at man ville se seg om etter andre utveier, og finne fram til grafitt.» 38) Selv om vi utelukker at tyskerne arbeidet med en atombombe, kan vi ikke utelukke at de kunne ha klart å produsere svært farlige våpen i krigens siste fase Jomar Brun skriver: «Med et tilstrekkelig kvantum, dvs. dersom krigsaksjonene mot tungtvannet ikke var blitt iverksatt, kan en likevel ikke se helt bort fra at tyskerne kunne ha fått i gang en liten atomreaktor primært med sikte på kraftproduksjon allerede en gang i 1944. De ville i så fall før sammenbruddet kanskje greid å opparbeide en «brenselmasse» med ytterst farlige, giftige og radioaktive stoffer. Spesielt Storbritannia, som var innenfor rekkevidden av de tyske rakettene, ville da ha kommet i faresonen. Som nevnt kunne man på alliert hold ikke se bort fra 13

denne risikoen. Det må ha vært hovedårsaken til den såkalte meningsløse bombingen av Vemork» 39) De allierte var oppmerksom på en slik fare. I en rapport fra Wigner og Smyth, datert 10.12.1941, blir det konkludert med at fisjonsproduktene fra ett døgns drift av en uranreaktor ville være tilstrekkelig til å gjøre et stort område ubeboelig. Allierte myndigheter var klar over at tyskerne kunne gjøre bruk av radioaktive gifter. 40) Dette må bety at en allerede mot slutten av 2.verdenskrig fryktet for det som i dag kalles «skitne bomber». Var Hitler likevel nær ved å skaffe seg atombomber? Det har vært flere spekulasjoner, som mer enn antyder at ikke alle tyske vitenskapsmenn og militære gav opp forsøkene på å lage kjernefysiske våpen: Det viser seg at forsøkene ved Chemisch Technische Reichanstalt i Berlin Gottow, under ledelse av kjernefysikeren Kurt Diebner hadde hatt ganske lovende resultater. Det var et åpenbart motsetningsforhold mellom Heisenberg og Diebner og dette var trolig en viktig årsak til at de jobbet parallelt og ikke sammen. Den tyske historikeren Rainer Karlsch kom i 2005 med en ganske oppsiktsvekkende bok: «Hitlers bombe» der han hevder at Nazi-Tyskland mot slutten av krigen, under ledelse av SS-generalen Hans Kammler og basert på Kurt Diebners forsøk, faktisk laget en slags kjernefysiske våpen. Han hevder at det ble gjennomført tre prøvesprengninger den første på den tyske øya Rügen høsten 1944 og deretter to i mars 1945 ved Ohrdruf i Thüringen. Sprengningene skal ha tatt livet av nærmere 700 personer for det meste fanger fra konsentrasjonsleiren i Ohrdruf, som var en del av Buchenwald. Karlsch viser til studier i sovjetiske og vestlige arkiver og pålitelige øyenvitner. Disse skal ha fortalt at de opplevde et kraftig lysglimt på det aktuelle tidspunktet. I dagene etter skal de ha blødd neseblod, hatt hodepine og vært kvalme. 41) Men det virker som om Karlsch sliter med å dokumentere påstanden om prøvesprengninger. Han hevder at Diebner og kollegene hadde laget en innretning som kombinerer fisjon og fusjon for å starte en kjedereaksjon. I boka presenterer Karlsch hvordan bomben var designet og virket. Den 14

tyske atomvåpeneksperten, Joachim Schulze ved Fraunhofer instituttet, hevder at en slik bombe ikke ville kunne fungere. 42) Tallet på drepte fanger ved prøvespengningen, stemmer dårlig med opplysningene fra Ohrdruf. I den aktuelle perioden er det registrert 35 døde. Det tyske TV-selskapet ZDF ville undersøke påstandene om prøvesprengningene og gav Die Physikalisch-Technische Bundesanstalt (PTB) i oppdrag å foreta undersøkelser i de aktuelle områdene ved Ohrdruf. Etter å ha samlet inn jordprøver gjennom flere måneder og ha analysert materialet, kunne de levere sin rapport: «In Bodenproben keine Spur von "Hitlers Bombe - måleresultatene gav ingen indikasjoner på noen kjernefysisk eksplosjon i området. 43) Var tungtvannsaksjonene unødvendige? Det skulle framgå av datoene at selv den første tungtvannsaksjonen, «Freshman», fant sted etter at tyskerne hadde slått fra seg tanken på å vinne krigen ved hjelp av atombomber (sommeren/høsten 1942). Var da tungtvannsaksjonene til ingen nytte? Svaret må etter min mening bli nei. Riktignok var de sannsynligvis uten betydning for den tyske beslutningen om å gi opp atomkappløpet, men de var ikke uten betydning når det gjaldt tysk kjernefysisk forskning. Den danske journalisten og forfatteren Christian Dahlerup Koch viser i sin bok, «Kampen om atombomben», til den tyske kjernefysikeren Rudolf Fleischmanns arkiv. Det ble funnet i november 1944 av den allierte etterretningsorganisasjonen, Operation Alsos. Med dette arkivet som kilde skriver han om de tyske forsøkene på å få i stand en kjernereaksjon i en atommile: «Man nåede til at oppstille eller konstruere i alt ni sådanne forsøgsreaktorer, men i ingen af dem lykkedes det å få en kædereaktion i gang stadig var årsagen øjensyneligt mangel på uran og tungtvann.» 44) Det ser ut til at vi kan slå fast at tungtvannsaksjonene var med på å forsinke de tyske forsøkene som trolig tok sikte på bruk av kjernekraft som energikilde. Det er også mulig at dersom tyskerne hadde fått større 15

mengder tungtvann, ville de ha kunnet få i gang én eller flere mindre atomreaktorer og ved hjelp av disse ha produsert våpen med radioaktivt materiale, «skitne bomber», slik britene fryktet. Kanskje fikk tungtvannsaksjonene sin største betydning på et helt annet område et område der det er vanskeligere å måle virkningen: Aksjonene ble raskt kjent både i Norge og i utlandet. De kom høyst sannsynlig til å bety svært mye som oppmuntring ikke minst blant nazimotstanderne her i landet, men også i de andre tyskokkuperte landene og i Storbritannia. Aksjonene måtte gjennomføres under vanskelige forhold og var preget av en dristighet og en dyktighet som imponerer. De hører utvilsomt med blant 2.verdenskrigs mest kjente aksjoner. Så lenge det fantes grunn for de allierte til å frykte at tyskerne arbeidet med en atombombe, var disse aksjonene absolutt nødvendige. Ingen politiker eller militær leder kunne ta ansvaret for ikke å ha gjort alt for å hindre tyske kjernefysiske eksperimenter. 16

Litteraturliste: Kjetil Gjølme Andersen: «Flaggskip i fremmed eie- Hydro 1905-1945» (Oslo 2005) Kristian Anker Olsen: «Norsk Hydro gjennom 50 år», (Oslo 1955) Aage Bohr: «Krigens år og atomvåbnenes perspektiver» i «Niels Bohr- hans liv og virke (København 1964) Jomar Brun: Brennpunkt Vemork 1940-1945 (Oslo 1985) Winston Churchill: The Second World War (London 1951) Christian Dahlerup Koch: Kampen om atombomben» (København 1962) Samuel A. Goudsmit: Alsos (1947) Knut Haukelid: «Kampen om tungtvannet» (2.utg. Oslo1965) David Irving: The Virus House- Germany s Atomic Research and Allied Counter-measures! (London 1967) R.V. Jones: Reflections on Intelligence, (London 1989) Robert Jungk: Heller als tausend Sonnen : das Schicksal der Atomforscher (Stuttgart 1956) Rainer Karlsch: Hitlers Bombe (Berlin 2005) Sverre Kjeldstadli: Hjemmestyrkene (Oslo 1959) Olav Njølstad: «Professor Tronstads krig - 9.april 1940-11.mars 1945», (Oslo 2012) Thomas Powers: Heisenberg's War: The Secret History of the German Bomb. (London 1993.) Albert Speer: Erindringer (Oslo 1970) Asgeir Ueland: Tungtvannsaksjonen (Oslo 2013) F.R: Willis: «France, Germany and the New Europe 1945-67 (Revised/ expanded edition. New York 1968) Artikler: Hans Christofer Børresen: «Var Hitler en atombombe nær?», kronikk i Aftenposten 16.oktober 2005 Hans Christofer Børresen: «Speer og Hitler avlyste atomkappløpet» kronikk i Aftenposten 10.januar 2015. Ole Kristian Grimnes: «The Allied heavy water operations at Rjukan, IFS Info 4/95 Mark Grimsley : What If Werner Heisenberg Had Been a Nazi?, World War II Magazine, 30.1.2010 Werner Heisenberg: «The Third Reich and the Atomic Bomb» i «Bulletin of the Atomic Scientist» (June 1968) Klaus Wiegrafe: The Third Reich: How Close Was Hitler to the A-Bomb? Der Spiegel International, 14.mars 2005 Physikalisch-Technischen Bundesanstalt : Analysebericht zu Bodenproben aus dem thüringischen Ohrdruf, 15.2.2006. 17

Arkiver: Norges Hjemmefrontmuseums arkiv NOTER 1) Kjetil Gjølme Andersen: «Flaggskip i fremmed eie- Hydro 1905-1945» s. 408f 2) Aage Bohr: «Krigens år og atomvåbnenes perspektiver» i «Niels Bohr- hans liv og virke fortalt af en kreds af venner og medarbejdere.» (København 1964) s. 186 3) Werner Heisenberg: «The Third Reich and the Atomic Bomb» i «Bulletin of the Atomic Scientist» (June 1968) 4) Sverre Kjeldstadli: Hjemmestyrkene (Oslo 1959) s. 218 5) Olav Njølstad: «Professor Tronstads krig» s.129 6) Njølstad s. 211f 7) Winston Churchill: The Second World War (London 1951) vol IV, p.341 8) Albert Speer: Erindringer (Oslo 1970) s. 204f 9) Speer s.206 10) Speer s.205f 11) Jomar Brun: «Brennpunkt Vemork 1940-1945» s. 58 12) Speer s.206 13) Heisenberg: «The Third Reich and the Atomic Bomb» (se ovenfor!) 14) David Irving: The Virus House- Germany s Atomic Research and Allied Counter-measures! (London 1967, p. 267 15) Utdrag fra professor Joseph J. Ermencs intervju med Werner Heisenberg, 29.8.1967 gjengitt på Haigerloch Atomkellermuseums hjemmeside (http://www.haigerloch.de/de/tourismus/atomkellermuseum/interview-heisenberg-%28engl.%29) 16) «Var Hitler en atombombe nær?», kronikk i Aftenposten 16.oktober 2005 av professor i nukleærmedisin Hans Christofer Børresen 17) What If Werner Heisenberg Had Been a Nazi? By Mark Grimsley publisert 30.1.2010 (http://www.historynet.com/what-if-werner-heisenberg-had-been-a-nazi.htm) 18) Utdrag fra et brev fra Bohr til Heisenberg, ført i pennen av Bohrs assistent, Aage Pettersen. Det udaterte brevet ble aldri sendt til Heisenberg. Det skal være skrevet etter at den danske utgaven av Robert Jungks bok «Stærkere end tusind sole». Brevet og andre dokumenter ble offentliggjort av Niels Bohr Arkivet i København i februar 2002. (http://nba.nbi.dk/papers/docs/d01orig.htm) og ( http://www.b.dk/kultur/brev-fra-niels-bohrkritiserer-tysk-kollega 19) Brun s. 66 og Børresens kronikk se 15)! 20) Speer s.206 18

21) Jomar Brun I brev til forf., datert Trondheim 9.5.75 og 1.8.75- kopi I Norges Hjemmefrontmuseums arkiv. 22) Stephansens PM, datert 6.2.43, merket Strengt fortrolig, Norges Hjemmefrontmuseums arkiv (FO II, Operasjon «Gerd», mappe nr.1) 23) Irving s. 117 24) Opplysningene om produksjonstallene her, er bekreftet i et brev til forf. fra Norsk Hydro A.S, Rjukan Fabrikker (datert Rjukan 30.1.76). 25) Brun, s. 91 26) Knut Haukelid: «Kampen om tungtvannet», (Oslo 1965) s. 135 27) Brun s.76f 28) Kristian Anker Olsen: «Norsk Hydro gjennom 50 år», Oslo 1955) s. 418 29) Anker Olsen s. 423 30) F.R: Willis: «France, Germany and the New Europe 1945-67 (Revised and expanded edition. New York 1968) s. 39 31) Tronstads PM, (datert 16.11.1942) finnes I Norsk Hjemmefrontmuseums arkiv (FO IV, Boks 93) 32) IFS Info 4/95 Ole Kristian Grimnes : «The Allied heavy water operations at Rjukan s.7 33) Gjølme Andersen s. 416 34) Njølstad s. 276 35) Eight Air Force Historical Society Combat Chronology 1943 (http://www.8thafhs.org/combat1943.htm) 36) Anker Olsen s. 419 og 421 37) Brun s.88 38) Njølstad s.306 39) Brun s.102 40) Brun s. 93 41) Roy Furlong: Hitler 'tested small atom bomb' BBC News, Berlin ( http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/4348497.stm) 42) The Third Reich: How Close Was Hitler to the A-Bomb? av Klaus Wiegrafe. Der Spiegel International, 14.mars 2005 (http://www.spiegel.de/international/spiegel/the-third-reichhow-close-was-hitler-to-the-a-bomb-a-346293.html 43) Physikalisch-Technischen Bundesanstalt : Analysebericht zu Bodenproben aus dem thüringischen Ohrdruf, datert 15.2.2006. (http://www.ptb.de/de/aktuelles/archiv/presseinfos/pi2006/pitext/pi060215.htm 19

44) Christian Dahlerup Koch: Kampen om atombomben» (København 1962) s. 150. Tungtvann, kjemisk navn: deuteriumoksid, og med formel D 2 O. Kjemisk sett er det nokså likt normalt vann, men begge av de vanlige hydrogenisotopene er erstattet av den dobbelt så tunge isotopen deuterium, der kjernen inneholder et nøytron i tillegg til det protonet som finnes i alle hydrogen-atomkjerner. Forekomsten av deuterium er 1 pr. 6 400 vanlige hydrogenatomer. Det gir en forekomst av tungtvann i vanlig vann på 1 molekyl pr. 6 400 2 vanlige vannmolekyler. (Kilde: Wikipedia) Tungtvann fremstilles industrielt ved elektrolyse av vann, ved kjemiske utbytningsreaksjoner og ved fraksjonert destillasjon av vann eller hydrogen. Hele prosessen er energikrevende og kan bare utføres når store mengder hydrogen samtidig kan brukes for andre formål, for eksempel til fremstilling av ammoniakk. I Norge ble tungtvann fremstilt etter denne metoden ved Norsk Hydro A/S på Rjukan. (Kilde: Store norske leksikon) Roar Løken er født og oppvokst på Rjukan. I 1976 tok han hovedfag i historie ved Universitetet i Oslo. Hovedoppgaven «Militær motstand i Milorgs D16 1940-1945» tar for seg Rjukan, Notodden og Kongsberg med distriktene omkring. Siden 1976 har han arbeidet som lektor ved flere videregående skoler, men det meste av tiden ved Dalane videregående skole i Egersund. 20