HVALPOSTEN MEDLEMSBLAD FOR 21. årgang NR 1 2011 VINTER OG VÅR Program for 1. halvår 2011 24. februar: Medlemsmøte i restaurant Harpunen kl 18.30 28. april: Medlemsmøte i restaurant Harpunen kl 18.30 Alle medlemmer ønskes en fin vinter og tidlig vår!
Redaktørens hjørne Da spørsmålet om å bistå med Hvalposten ble brakt på banen, var det i grunnen ikke vanskelig å si ja. Hval og hvalfangst har undertegnede en sterk interesse for, og det er uproblematisk å forstå at sekretæren i Hvalfangerklubben, som er i full jobb med mye reisevirksomhet, trenger litt avlastning på dette området. Jeg vet at kildetilfanget om hvalfangst er omtrent utømmelig. Det er meget interessant og spennende å lete frem stoff i bøker og andre publikasjoner, og deretter dele det med medlemmene i Hvalfangerklubben. Svend Foyn brente av det første vellykkede skuddet med granatharpunen i 1868 på Finnmarkskysten. Det var opptakten til den moderne hvalfangst og vår første oljealder. Den varte i 100 år, for våren 1968 kom den siste ekspedisjonen nokså amputert hjem til Sandefjord fra Sørishavet. Det var ikke nok hval i havet til lønnsom drift. Det er et tankekors at Norge er for fullt inne i sin andre oljealder, for i 1968, eller nær det året, begynte nordmennene å utvinne olje fra Nordsjøen. Vil den vare i hundre år? Det er vel ikke tvil om at disse to oljetypene har gitt Norge, og ikke minst Sandefjord, et godt økonomisk fundament og levevilkår helt i verdensklasse. Slett ikke verst for en nasjon som i 1814 var lutfattig og betegnet som et u-land. Det er med glede og stolthet jeg skriver disse ordene og ønsker alle lesere av Hvalposten et godt nytt år! Kristoffer Eckhoff Redaktør De vakreste ord i det norske språk er: Saldo i deres favør 2 Knut Borge
Sammendrag av Hvalfangerklubbens aktiviteter 2010 Året 2010 har vært et normalt år med vanlige møteaktiviteter og uten store begivenheter. Det er avholdt 10 styremøter og fem medlemsmøter, medregnet julefesten med ledsager. De fleste styremøtene har vært om bord i Southern Actor. På medlemsmøtet 18. februar underholdt Torstein Bryn fra Jotun med historien om Odd Gleditsch. Det ble også vist bilder fra tidligere tider og frem til i dag. Medlemsmøtet i september var Peder Melsom invitert til å fortelle historien fra Melsom og Melsom, og rederiets deltakelse fra hvalfangsten i Antarktis. Det ble arrangert busstur til Riga og Tallin 23.-29. august, hvor bussen ble fylt tilfredsstillende. Turen var svært vellykket og underholdende. Neppe siste gang det blir arrangert busstur! Økonomi og medlemstall Hvalfangerklubbens regnskap ble avsluttet pr 31. oktober og viste i 2010 et underskudd på kr 24.391, mot i budsjett underskudd på kr 43.500. Resultatet foreslås dekket av Hvalfangerklubbens egenkapital som deretter utgjør kr 172.175. Medlemstallet går naturlig nedover i en klubb som har rekruttert sine medlemmer blant nå mange gamle hvalfangere som hadde sin siste sesong på slutten av 1960-tallet. Det er i år 563 medlemmer som til sammen har betalt inn kr 84.700 som kontingent. I de siste fire årene har tallene vært 614 (2009), 629 (2008), 651 (2007) og 679 (2006). Det er også to medlemmer som har betalt kontingent to ganger og en har betalt kr 100. Som i tidligere års beretninger oppgir vi også at det er med 16 damer i klubben, mot 21 i 2009. Det er bare en av dem som har vært i Antarktis med båt. Alle våre medlemmer kommer fra 97 ulike byer og tettsteder i Norge og naturlig nok er det 317 hvalfangere hjemmehørende i Sandefjord, 39 i Larvik og 17 i Stokke som de største tallene. I vår database har 390 av disse medlemmene oppgitt å ha vært 2 026 sesonger på hvalfangst, men vi mangler fortsatt oppgaver fra de resterende 173 og det kan naturlig nok være noen som heller ikke har vært på hvalfangst. Som i mange år tidligere får vi et tilskudd til hvalbåten Sotuthern Actor fra Anders Jahres Humanitære stiftelse. I 2010 fikk vi imidlertid kr 20.000 mot kr 15.000 året før. Beløpet blir avregnet mot det Sandefjord kommune skal dekke av kjøring til dugnadsarbeider til hvalbåten. Dugnadskostnaden har gått litt ned til kr 28.985 mot kr 30.577 i 2009. Det ble i 2008 kjøpt inn en brukt varebil fra Sandefjord kommune for kr 10.000 til bruk under dugnadsarbeidene om bord. Bilen blir skrevet av over fem år, men har i 2010 kostet 12.391, hvorav forsikring og veiavgift for dieselbilen er de største postene. En annen post i regnskapet er møtevirksomhet som har kostet kr 22.523, hvor det etter hvert har blitt dyrt på Hotel Atlantic. Som det vil være kjent, har alle med- 3
lemmene i flere år hatt gratis adgang på de fire ordinære møtene og annonseringen har også blitt dyrere enn tidligere. Med den gode likviditet og egenkapital som Hvalfangerklubben har opparbeidet, er budsjett i 2011 forslått satt opp med et forventet underskudd på kr 50.000. Det ble også mottatt kr 10.000 fra museet til velferdskassen. Det har vært innkjøpt verktøy og stores som foregående år for vanlig vedlikehold. Det hadde vært ønskelig med flere aktive medlemmer til vedlikehold og mannskap. Vi hadde søknad hengende ute på Color Lines Sandefjords-båter, men det resulterte i kun en interessert. Fremover kan det bli vanskelig hvis man ikke finner flere! Foto: Lardex.net Hvalbåten Southern Actor I vinterhalvåret ligger skipet som vanlig i opplag ved museumsbrygga, men fire-fem av dugnadsgjengen er om bord og foretar nødvendig vedlikehold. Båten ser blåfrossen ut, men varmevifter sørger for at innmaten ikke fryser i stykker. Sesongen begynte 3. mai 2010. I pinsen (22.-24 mai) var det åpen båt med godt besøk. Lørdag 29. mai ble det arrangert tre gratisturer ut fjorden. Hvalbåten seilte i båtkortesjen på St. Hansaften, med besetning, venner og inviterte. Et meget populært tiltak. Et filmteam leide båten 16. juni, i forbindelse med filminnspillingen om tilværelsen for unggutter på Bastø. 22. til 26. september var det besøk i Fredrikstad og båten var åpen for skoleelever og publikum. Fra 22. juni til 27. august lå båten ved museumsbrygga, åpen for publikum. Antall besøkende var 2 717 personer. 14. april var skuta i dokk for rutinekontroll. I år er ikke dette nødvendig, og det er bra for økonomien. Budsjettet er stigende; nærmere 1,5 millioner kroner til drift, vedlikehold, forsikring, strøm, kaiplass og lønninger er beregnet til nå. 4
Yngvar Næss natet dekkene ferdig i sommer. Dette var en stor jobb og hadde pågått en tid, og resultatet ble meget bra. Maskineriets tilstand er betegnet som god. Maskinsjef Trond Feen overtok som daglig leder 1. mai etter Freddy Johannessen som i flere år har fungert som daglig leder og maskinsjef. Vi takker for innsatsen. Ny maskinsjef, Kåre Aksel Mathiesen, ble påmønstret 18. oktober 2010 og vi ønsker ham lykke til. Når dette skrives er det full vinter, men vi vet jo at den ikke varer evig, så vi ønsker Sothern Actor og besetning en hyggelig og aktiv vår og sommer Southern Actors dugnadsgjeng på tur Velferdsgruppen med Erik Hansen i spissen, arrangerte busstur med 24 deltakere til Teknisk museum den 16. oktober. Det var strålende høstvær og deltakerne var i perlehumør da bussen rullet ut fra hvalfangerbyen kl. 09.00. Vi fikk sett Holmenkollen og Tryvasstårnet og som avslutning ble det servert middag på Frognerseteren. Da bussen var vel tilbake i Sandefjord sto konene på kaia og ventet med transport hjem. Kunne ikke vært bedre! 12. november arrangerte samme gruppe julebordstur om bord Color Viking. En hyggelig kveld med god mat, godt drikke, gode kamerater med godt humør og en fin og verdig avslutning et aktivt år. Undervisning ved Hvalfangstmuseet Året har vært aktivt når det gjelder undervisning ved Hvalfangstmuseet. Nytt dette året var at både larvikselevene og sandefjordselevene kom på besøk til museet og hvalbåten i september. Larvikselevene kom da med buss hit til Sandefjord, slik at det ikke ble noen tur med Southern Actor til Larvik. Elevene fikk lære litt om hvalfangstens historie ved museumspedagog Hanne Garmel på Hvalfangstmuseet, et møte med Øyas Venner i bryggekapellet og et innblikk i livet om bord i en hvalbåt. I dette tilfellet om bord i Southern Actor ved museumspedagog Inger-Lise Ackenhausen og hvalskytter Reidar Smedsrud. Vi inviterte også alle 7. klassene i Stokke og Andebu, og det var tre skoleklasser som valgte å ta turen til oss. Totalt besøk disse dagene var 1 090 elever og 89 lærere, og disse var altså innom tre visningssteder. Museet får alltid mange gode tilbakemeldinger på dette undervisningsopplegget, fordi det gir elevene innblikk i flere sider ved hvalfangsten i løpet av dagen. De synes også det er artig å kunne komme om bord i en ordentlig hvalbåt hvor de får treffe en tidligere hvalskytter. Museumspedagogen setter stor pris på godt samarbeid med mannskapet om bord på Southern Actor og for hyggelig arbeidsmiljø i de ukene undervisningen varer. 5
Klipp fra Hvalfangere inn i kinovarmen Av: Kristin Bjørntvedt (25. oktober 2010) Flere hvalfangere fra Sandefjord har debutert på lerretet. Filmingen skjedde da de var på tur med Southern Actor til Arendal i 2006. De var på plass for å få med seg Norwegian Grand Prix. At de endte opp på filmrullen var en ren tilfeldighet. Jeg var i Arendal for å filme racet og traff på hvalfangerne og valgte å ha dem med i filmen, sier produsenten Kai Engebretsen, som skryter av andefjordingenes innsats. Det var veldig artig å få sett filmen. Den var kjempefin, sier Harald Sand og gliser etter å ha sett filmen for første gang. Han var en av byens hvalfangere som var med på turen til Arendal. Vi hadde veldig godt besøk ombord i Southern Actor da. Det var så mange som ville inn at vi måtte stoppe dem, sier Freddy Johannessen. På filmen er det et langt intervju med sandefjordingen Reidar Smedsrud, som begynte å jobbe på hvalfangerbåt i 1946. I løpet av sin fartstid var han skytter og skipper. Til sammen var fem av byens tidligere hvalfangere på plass under førpremieren av filmen som har fått tittelen «Whalers in Arendal». Det skjedde på Parketten 1. Samarbeidspartnerne til produsenten var også på plass. 6 Foto: Atle Møller
Vi skal ha en premiere på filmen i Oslo. Også håper vi at vi kan få den inn på kinoene, både nasjonalt og internasjonalt, sier Kai Engebretsen. Intensjonen med filmen, som varer i 30 minutter, er å vise kontrasten mellom hightech båtsport og hvalfangstbåter. 150 års-jubileum Av Norvald Fuglestrand 18. november 2010 Søndag 14. november ble det i Sandeford markert at det er 150 år siden hvalfangstpioneren C.A. Larsen ble født. Først var det en minnegudstjeneste i kirken ved sogneprest Bredal og så fulgte forsamlingen ut til kirkegården hvor ordfører Bjørn Ole Gleditsch, Hans Kjell Larsen og formannen i Øyas Venner talte og la ned kranser ved Andrine og C.A. Larsens æresgrav. Etter dette var det kirkekaffe på Landstadsenteret hvor Hans Kjell Larsen fortalte om sin bestefar. Mimret om hvalfangsten Av Maren Speilberg (1. august 2010) Første helgen i august møttes tidligere hvalfangere for å mimre om tiden til sjøs. På Hedrum Bygdetun ble denne søndagen verdens største årlige hvalfangertreff arrangert for tiende gang. Rundt 500 personer med interesse eller tilknytning til Vestfolds mest lønnsomme næring gjennom tidene møtte opp til hvalfangstunderholdning og hygge i regi av Hedrum Historielag. Tre av disse, Arne Seeberg, Tore Gulliksen og Oddbjørn Huseby fra Sandefjord har opplevd livet som hvalfanger. Det var en artig tid, mener Gulliksen. De to andre er delvis enige, men særlig Seeberg savner den ikke. Du veit, det er ikke sånn du vil tilbringe den beste ungdomstiden din, å være der nede i ishavet i måneder i strekk, sier han. De månedene han tilbragte som fyrbøter eller smører, førte likevel til at han tjente mer penger enn de fleste på den tiden gjorde i løpet av mange år. 19.000 kroner fikk jeg på seks måneder. Det var mye på den tiden, og ikke bare for en 20-åring, mimrer Gulliksen. 7 Foto: Maren Speilberg
For bare stumpene Arven fra de hvite seil og det svarte kull Sjømannsuttrykk i norsk dagligtale Smakebiter fra boken av Jon Winge Fra bedding til grav: Skipets liv og skjebne Havet er begynnelsen og enden. Et skip er (som) et levende vesen, og vi gir det menneskelige trekk. Skuta er av hunkjønn og betegnes som hun/henne, selv om hun skulle hete for eksempel Charles Dickens. Hennes liv er en parallell til vårt eget. Hvorfor identifiserer sjømannen seg så sterkt med skipet? Det skyldes langt mer enn at det bærer ham over havet. Skipets og hans eget liv blir til ett der ute. Det har alltid hvilt et snev av mystikk over hav, skip og sjøfart, selv om magien er i ferd med å fortape seg noe med containertrafikk og offshoreracing. Likevel intet samler så mye overtro og så mange ritualer som havet og dets beiler, skipet. Havet har alltid hatt stor symbolkraft. Vi er erkjenner at havet alltid er større. Og sterkest. Når sjømannen gir seg havet i vold med sin skute og kommer vel i havn på den andre siden, vet han i dypet av sin sjel at det gikk godt fordi havet ikke brydde om å ta ham denne gangen heller. Chr Krogh: Nordenvind Ingen har vel beskrevet det indifferente og gigantiske ved havet enn Alexander Kielland gjorde i starten på Garmann & Worse (1880): Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor Jorden; og i sitt store kjølige 8
dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krev, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte det siste sunne i den syke verden. Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle Sanger, mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især som stiller sig ansikt til ansikt med det. Identitet og mystikk Det høyst virkelig fenomen Skipet har alltid hatt en parallell, metafysisk identitet. Se bare på hva som kan oppstå av magi og legender omkring berømte skipsforlis som Titanic og Lucitania, for ikke snakke om Mary Celeste, den herreløse skuta som ble funnet drivende for seg selv, eller myten om Den flyvende hollender en maritim parallell til Ahasverus, den vandrende jøde. Eller les Herman Melvilles Moby Dick (1851) - kanskje verdens største allegorisamling, og etter denne forfatterens mening også det viktigste skjønnlitterære verk noensinne! Mennesket tar Skipet inn i sin innerste verden. Eller er det kanskje omvendt, at vi projiserer oss selv på skipet et bilde på reisen gjennom livet? Marie Celeste Da er det merkelig at så få intellektuelle har interessert seg for fenomenet i Norge. Det ser ut som om den dypere sammenhengen tapes etter Coleridge, Melville og Conrad. Blant norske forfattere er det vel kun Johan Bojer i Den siste viking som på fullt alvor beskjeftiger seg med skipets metafysikk, for å sette ord på det. Og lyrikeren Alf Larsen. Ellers er temaet i nyere tid overlatt til trivialistene, kanskje med unntak av Jens Bjørneboes mesterroman Haiene, hvor emnet iallfall blir berørt. Helt fra sagatiden har imidlertid skaldene øst av skips og sjøfarerkulturen, slik som for eksempel Brage gamle (første halvdel av 800-tallet) Örn Sævar Thorleifssons Brage, Dikt og tidsånd skrev han i Ragnarsdråpa, strofe 8: Der står Naglfarmastene med segl, uten søm, og danner et gjerde omkring kongens gulv(-sted). Naglefar er endetidsskipet (bygget med neglene til døde mennesker), og mastene er et bilde på kongens beskyttere, Hamde og Sorle. At de står der uten søm, vil si at de ikke er staget opp slik en mast må være for at den ikke skal gå over ende. I følge Thorleifsson er dette en metafor for deres ulykke; de hadde ikke noe hold og sto for fall. 9
Menneske og skip er ett Unnfangelsen, fødselen, livet og døden til et skip har i alle fall gitt opphav til en rekke uttrykk. Det første som skjer, er at kjølen strekkes. Da blir kjølen lagt på beddingen. Allerede her starter allegoriene. Min morfar skal ha sagt at han strakk kjølen hver gang han besvangret min mormor (og det skjedde stort sett hver gang han var hjemme fra sjøen. Denne kjølen har for øvrig gjort en interessant språkvandring. Opprinnelsen er det norrøne ordet kjalki, som betyr en buet gjenstand å gli på (trolig opprinnelig kjevebeinet til et dyr). Ordet utviklet seg parallelt til kjelke og til kjøl, som jo har de samme egenskaper/oppgaver. På engelsk ble det keel og på tysk Kiel, for å nevne noen varianter. En spennende variant finner vi i kjôll, som betyr fartøy, også på angelsaksisk. Det var derfor litt av en opplevelse å erfare at de gamle klinkbygde (!) lasteprammene som gikk på vannveiene i Norfolk, blir kalt keel. Der satt det nemlig vikinger helt fra 700-tallet! Men tilbake til skuta. Hun vokste fram på kjølkonstruksjonen, og den ble bordet opp til skutesiden var fullbordet. Linjene ble myke som den selv, men mye måtte være rett og beint også. Ettersom klingen ikke kunne ligge vannrett, men tvert i mot være så skrå at skuta kunne gli ned i sitt naturlige element ved egen hjelp, kunne skipsbyggeren ikke bruke vaterpass. I stedet siktet han ofte over en lyskilde, for eksempel når han skulle rette inn opplagringen til propellakselen, som i mange tilfeller løp gjennom halve båten. Den måtte være lysende rett, eller rett som et lys. Vi bruker samme teknikk i enda flere sammenhenger i dag, men laserlyset har overtatt for den naturlige lysstrålen. Ennå mens skuta sto på beddingen, ble gjerne de tyngste elementenetatt om bord, for eksempel mastene (den nedre tredjedelen; de to neste delene av den komplette masten het stenger, henholdsvis mersestang og bramstang). Da maskinen kom i vanlig bruk, ble også den som regel bygget om bord i skuta mens hun sto på beddingen. Innredning og rigging skjedde som regel etter at hun var sjøsatt. Det var enklere å komme til skuta når hun lå ved kai, samtidig som det ofte gjaldt å få frigjort beddingen for neste bygg. Å sjøsette et tomt skip med full rigg var dessuten stabilitetsmessig risikabelt. Sjøsettingen, også kalt stabelavløpningen, skjedde med mye ståk og festivitas. Skipets gudmor døpte henne og sende henne av stabelen med gode ønsker og champagne brusende nedover baugen. Skipet ble født i møtet med det element som skulle bære henne resten av livet. Så fulgte den lange, kompliserte og ytterst møysommelige prosessen med å rigge skuta. Rigger var et høyt ansett fag, som ofte ble besatt av dyktige sjøfolk som gikk på land for å stifte familie. Denne fasen ble ofte sett på som barnets vei mot konfirmasjonen. 10
Sjømannsliv Fra sjøfolks hverdagsliv i mellomkrigsårene Utdrag av boken til Gøthe Gøthesen Ved kanalbroen i Tønsberg står billedhuggeren Carl E.Paulsens «Førstereisgutt». Trygg og rank med hav i blikket står han der og setter sjøbein, med sjøsekken foran seg. Slik likte vel billedhuggeren å se ham. Men mange mødre hadde nok et helt annet bilde av en usikker og umoden femtenåring som altfor tidlig skulle ut og stå på egne bein og utsettes for utallige farer og fristelser på land og sjø. Slik var det kanskje med moren til Karsten Grøm. «Å langt ifra, e fikk ikkje lov å gå til sjøs,» sier Grøm. «Det siste e hørte når e gikk nerover jordene til byen var: 'Du får ikkje lov, du får ikkje lov!' Men det var ikkje snakk om å bli der, e gikk jo rett om bord. For det var det e hadde lyst til!» Kaare Langballe het en ung mann. Familien bodde flere steder under oppveksten hans. Disse stedene hadde én ting felles, de lå så langt fra sjøen som det var mulig å komme. En tante snakket ofte om den deilige sjøluften. Og for å vise ham hvor fin den var, tok hun ham med ned til utstikkeren utenfor Østbanen. «Men der luktet det bare kloakk,» sier Langballe, «og det var mitt første inntrykk av sjøen.» Det som først og fremst gjorde at han valgte sjømannsyrket, var ønsket om å komme vekk. Han hadde to skoleflinke brødre, men selv var han hverken flink eller villig, han hatet skolen. Han ville vekk! Til sjøs! I 1924, ikke fylt femten år, fikk han dekksgutthyre på en liten trampbåt som het «Inge». Trist og møkkete etter et langt opplag lå den under kullspruten ved J acobsens kullkai på Grønlia i Kristiania. Om dette forteller Langballe selv: «Far fulgte meg ombord i båten og hjalp meg med kofferten og sjøsekken, som mor hadde pakket og stelt med i flere dager. Jeg hadde bestandig tatt det som en selvfølge at han skaffet oss hus og mat. På samme måte som jeg hadde sett på ham som den gode, snille far, som ikke bare var streng, men også fantastisk varm og god mot oss alle. Han ga meg en femkroneseddel til mat, inntil jeg fikk hyre utbetalt. Han hadde store tårer i øynene da han ga meg en klem og sa: 'Ha det godt, gutten min. Vær forsiktig med deg selv. Drikk ikke mer enn du kan tåle. Det er farlig i alle havnebyer verden over. Og mye sykdom'. Jeg fulgte far med øynene da han vasset i sneen bortover dekket mot gangveien. Han stoppet og vinket til meg mens han forsvant bortover kaia og ble skjult bak det store varehuset. Jeg hadde det vondt. Jeg lengtet hjem til mor og det varme, koselige hjemmet vårt som jeg forlot i morges... Et svakt lys viste seg i ventilen i døren inn til ruffen. Jeg hørte grove stemmer, klirring av glass og flasker. Og noen høye damestemmer innimellom, som ikke hørtes koselige ut. Jeg sto utenfor og lyttet noen minutter, før jeg tok mot til meg og banket forsiktig på døren. Så skrittet jeg over den 11
høye dørterskelen og inn i ruffen. Der var en fryktelig stank, en blanding av øl, brennevin og parfyme, blandet med sterk piperøyk og sigaretter. Alle stoppet å prate og så bort på meg. Den eldste i ruffen, han de kalte tømmermann, spurte hvem jeg var: Jo-jeg er dekksgutt og kom i går aftes.' Jeg satte meg ned på benken som jeg først hadde feid ren. Det hendte så meget rart og uvant denne kvelden. Ting som gårdsgutten hjemme hadde snakket om, men som jeg forsto lite av. Plutselig hørte jeg en hes kvinnestemme borte fra den forreste enden av ruffen: 'Hva faen er du for en horunge? Eller er du et gudsord fra landet, kanskje?' Det kom som et hest skrik uten mening. Tømmermannen så på meg: 'Ikke bry deg om den horefilla.' Det gikk et lys opp for meg. De var ikke damer, eller konene til noen av disse karene, de var bare horer. Mennene satt og klemte og klinte med dem, mens den ene var så full at han bare satt og hylte og skrek: 'Mere øl!' At det var en slik fest om bord, kom vel av at det var nyttårsaften og båten skulle gå like over midnatt. Jeg fikk den trangeste og mørkeste køya i ruffen, rett under ankerklysset. Det var rimelig, for jeg var yngst og minst om bord. Tømmermannen ville ha den køya som lå nærmest kaminen og spyttebakken. For han tygget skrå og brukte snus. Han lurte sikkert på hva slags gutt han skulle oppdra til sjømann denne gangen. Noe av det første han spurte om var: 'Har du noen kniv?' 'Ja,' sa jeg, 'men den ligger i sjøsekken.' 'Det er bra,' sa han, 'for du må vite at en sjømann uten kniver som ei hore uten høl'. Like før midnatt kom styrmannen forover og ga ordre til at alle horene skulle pakke seg i land og vi skulle være klar til å la gå fortøyningene. Til meg sa han: 'Du dekken, tar roret, du ser edru nok ut. Kan du kompasset, kan du styre, kan du...?' Han tok det visst for en selvfølge at jeg kunne alt og ventet ikke svar på noe. Jeg tror jeg var litt redd for at jeg ikke skulle holde mål og greie alt det han hadde ramset opp. Jeg husket at han hadde nevnt kompasset, og det kunne jeg både forlengs og baklengs. Jeg hadde pugget det så hardt at jeg heller hadde villet ramse opp det for presten da jeg ble konfirmert enn salmeversene som jeg ikke kunne. 'La gå fortøyning forut! La gå fortøyning akterut! Klart akterut! Klart forut!' Skipet seg sakte langs kaiene, forbi festningen og snart så vi bare noen svake lys langt akterut. 'Du må ikke bruke så mye ror, forsøk å holde skuta steady. Kan du se de lysene langt der borte? Forsøk å styre rett på dem.' Det var losen som ga ordrene med skarp stemme. Kapteinen sa ikke et ord, sto bare ved siden av meg og beroliget meg. 'Det skal nok gå bra, bare du lærer skuta å kjenne.' Jeg ble fy1t av takknemlighet mot ham for at han ikke ble sint da skuta skjente fra den ene siden til den andre og skrev s'er med kjølvannet.» Der, et sted i Drøbaksundet, lar vi Kaare Langballe og «Inge» seile sin egen sjø og setter kursen for Grimstad der Ommund Bie holder til. Bie var av gammel sjømannsslekt og skulle selvfølgelig til sjøs. Det manglet ikke på advarsler og løftede pekefingre, for i Grimstad visste folk hvordan det var til sjøs. Kvelden før han skulle reise, hadde han pakket sekken. Da kom hans onkel og tante på besøk for å si adjø. Tanten, som var svensk, sa til Bies far: «Nu får du tala om for pojken om alla de otacka kvinnfolken, och vill inte du, skall jag!» For tanten hadde seilt på de syv hav med sin mann og visste hvordan det gikk for seg når de 12
kom til land. Bie skulle om bord i «Brimanger» til Westfal-Larsen og tok gamle «Jupiter» over til Newcastle sammen med resten av mannskapet. De fikk et forferdelig vær på overfarten, og var ni timer forsinket. Hele gjengen lå i en ruff akter, og både førstereisgutten og de fullbefarne ble forferdelig sjøsyke: «Og trisa kom inn og der lå hele mannskapet og spydde. Så sa hun: 'Ska' det herre vær sjøfolk?'» Da de skulle gå om bord i «Brimanger» i Newcastle, var det bekmørkt or bord. Stuerten satt i en lugar og delte ut et stearinlys til hver, sammen med lugarnøkkelen. Da det ble Bies tur, sa stuerten: «Hva skal du være for noe?» Bie forklarte at han var mønstret på som salonggutt, men på kapteinens forlangende skulle han også gjøre tjenes i bysse og messe: «Så så han på meg: 'Hvorfor i all verden tok du ikke likkista med deg med en gang?' sa han. Det var min velkomst. Jeg jobba fra klokka syv om morgenen til åtte-ni om kvelden.» Arbeidet om bord skilte seg kanskje ikke alt for mye fra tilsvarende arbeid i land. Men enkelte av de erfaringene førstereisgutten måtte igjennom, fikk en bare til sjøs. Sjøsyken var en av dem, og den var ikke noe hyggelig bekjentskap. Aanon Moen var også fra Grimstad og dro ut for første gang i 1923 med D/S «Tres» av Tønsberg, en liten baklader. Mannskapet for øvrig bodde akterut, mens Moen bodde forut under bakken, sammen med en eldre matros. Det var det verste stedet på båten: «Der lukta det tjære og elendighet. Og så sjøsyk som jeg ble, du... Jeg tror det varte i fire- fem måneder!» Verst var det i Biscaya. Baugen på det lille fartøyet løftet seg på sjøene for i neste øyeblikk å rase ned i bølgedalen. «Men jeg hadde bestemt meg for at jeg gir meg aldri. Skipperen sa til meg at du kan bare reise hjem, du blir aldri frisk! Men jeg ble god igjen. Det kom av at jeg aldri ga opp!» I sjøsekken lå køyklærne, pent pakket ned av gode morshender. Gutten hennes skulle sove godt! Men det var mange som ønsket å dele sengeleiet med ham, blant dem den tids største plage til sjøs: Veggelusa. «De beit så vi så ut som spedalske jævler alle sammen,» sier Erling Holthe. En gang hev han og kameraten halmmadrassene over bord og la seg rett på køybunnen, som besto av fire-fem grove bord. 13
En annen sjømann forteller at han rømte fra ruffen og la seg i kabelgattet. Men lusa fant veien dit også! Veggelusa hadde hus i køyklær, gangtøy og sist men ikke minst i sengehalmen. Den var meget vanskelig å utrydde, og skulle man ha noen suksess med det, måtte det røykes grundig over hele skipet, og det ble sjelden gjort. Klager på veggelus prellet ofte av på skipperen. Er dere ikke sjøfolk? var oftest reaksjonen. For øvrig bør det nevnes at på denne tiden var veggelusa heller ingen sjelden gjest i land. Kakerlakken er en annen kosmopolitt som alle sjøfolk kjenner. Kakerlakker er små, mørkebrune kryp på 1-2 centimeter lengde. De trives best der det er godt og varmt og mørkt, og hvor det finnes matvarer: Brød, sukker, mel osv. De fantes over hele skipet; i bysse, messer, lugarer og salonger, men de likte seg best på de eldre skipene hvor de kunne stikke seg vekk i sprekker og kroker. Med moderne veggpaneler, kjøleskap osv. har de dårligere livsbetingelser. Kakerlakkene går ikke på folk. Sjøfolk vennet seg til dem, selv om mange syntes de var ufyselige. Med kopralast fulgte de også dyr: noen millioner små kopralus. Kopra er knuste kokosnøttkjerner som lastes i bulk (løs last). Her yngler lusa, og i løpet av kort tid vrimler det over hele fartøyet. Disse krypene biter ikke, men de kryper over folk som ligger i køya og er forferdelig ubehagelige. Kopralus ble en fast ingrediens i maten, i suppe, bakverk og liknende. Når kokken skulle bake, fikk vi disse kopralusene knadd inn som rosiner i brødet, forteller Arne Hartmark. Og vi beholdt dem til vi kom opp i kulda. I den engelske kanalen forsvant de. Nå kunne man kanskje vente at dette uvante og til dels ganske røffe miljøet skremte ungguttene tilbake til landjorda. Og det forekom. Men de aller fortsatte å seile, og svært mange likte seg godt. I hvert fall så lenge de var ungkarer. Til sjøs var en sin egen herre og måtte klare seg i alle livets situasjoner. Det ga selvtillitt, noe som var godt å ha med seg videre på veien. Gjorde en førstereisgutt arbeidet sitt ordentlig og klarte å tilpasse seg forholdene om bord, ble han som regel skikkelig behandlet. Blant de positive sidene ved sjølivet fremheves det først og fremst at det var et friskt liv med hardt og sunt arbeid. Arbeidsdelingen var fastslått en gang for alle, så det var aldri tvil om hvem som skulle gjøre hva. Hertil kommer at de aller fleste så på sine arbeidskamerater som reale, ærlige og likefremme, og det er viktige ingredienser i et godt arbeidsmiljø. De fleste som opplevde dette, er av den oppfatning at dette røffe livet med hardt arbeid var en god skole for en ung gutt. Mange sammenligner det med den myke linjen som er vanlig i dagens arbeidsliv og er ikke i tvil om hva de foretrekker. Her bør det også understrekes at i mellomkrigsårene var klimaet i arbeidslivet, både til sjøs og til lands, betydelig hardere enn det ble etter den annen verdenskrig. 14
Det ukjente hvalkokeriet Av Erland Bratli (tekst og foto), Vestfold blad, www.vestfoldblad.no I tolv år har en pensjonert sjøkaptein i Vestfold nitidig skrevet ned opplysninger han har funnet om hvalkokeriet «Ulysses». I løpet av våren 2011 regner han med at historien er formulert i bokform. «Ulysses» tilhører Sandefjords ufortalte hvalfangsthistorie, sier han. «Ulysses» har ikke vært noen enkel historie å få tak i. Den pensjonerte sjøkapteinen Ingar Nilsen forteller at han har møtt en mur av taushet rundt driften av skipet og eierselskapet Western Operating Corp. Selv så mange år etter at hvaleventyret var over. Det er merkelig hvor taushetsbelagt alle opplysninger rundt dette skipet er. Derfor har det blitt både turer og undersøkelser i arkiv som Library of Congress i Washington og Penobscot Marine Museum i Searsport i Maine, USA, forteller Nilsen. Innom Sandefjord Mye har han likevel funnet ut. «Ulysses» kom innom Sandefjord i 1937. Deretter gikk veien til fangstfeltene. Hun opererte både ved Australia, Sør-Afrika og i isen. Så i 1940 går hun til New York med en besetning på 307 mann, hvorav mange får tillatelse til å reise til Halifax og innrulleres i de norske styrkene. Han sier videre at skipet selges, og selskapet Western Operating ble likvidert i 1943. «Ulysses» skifter navn til «San Blas». To år senere eksploderer det tidligere kokeriet og går opp i flammer på elven La Plata. Vraket hugges opp i 1949. En dekkoperasjon Historien om Western Operating Corporation er historien om en dekkoperasjon. Da det på 1930-tallet ble lagt begrensninger på hvalfangsten, var opprettelsen av et amerikansk selskap en måte å omgå dette på. Derfor var det om å gjøre at eierskapet fremsto som amerikansk og ikke eiet eller kontrollert av Anders Jahre. Han kalte seg bare agent for skipet, som seilte under amerikansk flagg. Men «Ulysses» var ikke bare drevet av Anders Jahre med norsk besetning og norske hvalbåter, men også eiet, forklarer Nilsen. Ulykkesskipet «Ulysses» ble bygget som 11.000 tonns tankskip i Baltimore i 1915. Hun fikk også kallenavnet «Ulykkes». Det skyldtes at det var ofte problemer med skuta og hun fikk skader både titt og ofte. Skipet ble innkjøpt av Western Operating Corporation (registrert som selskap i desember 1936). Skipet gikk til Gøtaverken i februar 1937 for å bli ominnredet til kokeri. 15
Ulysses FOTO: Lardex.net Spennende historie Historien om Ulysses er en spennende historie. Å lese aksjonærlisten er som å lese om «halve Sandefjord», og mange kjente, som Anders Jahre, Anton von der Lippe, Svend Foyn Bruun, Rudolf Olsen, H.M. Wrangell og Sig. Bergesen d.y. var blant selskapets aksjonærer. Listen fra 1938 viser at det til sammen var utstedt 5.400 aksjer. 915 var på amerikanske hender fordelt på 24 aksjonærer. Isbrandtsen-Moller Co. Inc. og Lazard Freres, begge med nære bånd til Jahre (Hans Isbrandtsen og fetteren A. P. Møller) var store aksjonærer. De resterende aksjene var representert av «trustee» Fridtjov Bettum. Jahres høyre hånd i Norge. En rekke nordmenn var med, ikke minst Jahre selv og selskaper knyttet til ham. Ville omgå begrensninger Bakgrunnen for det hele er at norske hvalfangstredere på denne måten søker å omgå datidens politiske ønsker om å begrense ekspansjonen i næringen. Hvalfangsten var i krise, og det var ikke ønskelig med flere etableringer. Anders Jahre benektet offentlig at han var noe annet enn agent for skipet, men det er åpenbart at han både var en av initiativtagerne og hovedaksjonær. Det er dette som er min historie, sier den tidligere sjøkapteinen. Helt ferdig med research er han ikke ennå. Små historier dukker stadig opp. Men denne våren regner han med at det hele er ferdigskrevet. Jeg er passert åtti år, og da setter jeg punktum for fortellingen om «Ulysses», sier Nilsen. 16
Fra hav til disk Av Ingrid Louise Christensen (tekst og foto) Vestfold blad, www.vestfoldblad.no - Ingen har sånn vannskrekk som jeg. Men du skal være oppi båten. Det er derfor du har båt, flirer hvalskytter og kaptein Nils Jørgen Nilsen. Han står lent mot roret i hvalfangerbåten, Nystrand, som ligger til kai ved fiskeforedler Gunnar Klo AS i Myre. Myre ligger omtrentlig midt mellom Bodø og Tromsø så langt ut mot kyststripa som du kommer på Sortland. Nilsen er hvalfanger akkurat som sin far, og han har vært på hvalfangst siden han var syv-åtte år. - Nærmere himmelen kommer du ikke. Den siste uka har han skutt fire hval sammen med styrmann Truls Soløy og utkikksmann Jimmy Karlsen i Vestfjorden. - Hvalen ligger på is i lasterommet, men vi får ikke lov til å begynne å losse før veterinæren kommer. Hvalfangst er verdensmesterskap i venting. Vi venter på godt vær for å fange hvalen, og vi venter på veterinæren når vi legger til kai. Men nærmere himmelen enn hvalfangst kommer man ikke, mener kaptein og hvalskytter Nils Jørgen Nilsen. Krever et mannfolk Han tar oss med ut på havet, selv om båten fortsatt ligger til kai, mens vi venter på veterinæren fra Mattilsynet. Nilsen var 23 år, da han skjøt sin første hval fra egen båt. - Den var dau med engang, helt stiv. Det å være hvalfanger er noe du har i blodet. Det er en mannfolksjobb og krever et skikkelig mannfolk. Jeg vet ikke om et sånt asfaltmenneske kunne klare å skyte hval. Du skal ha litt av et hjerte for å kunne skyte et sånt dyr. Mange begynner å skjelve, men da har du ingenting å gjøre ved harpunen. Du må være rolig for det skal gjøres skikkelig, sier kapteinen. - Vi er bare 17 hvalfangere ute i år og få av dem er under 50 år, sier Nils Jørgen Nilsen, som mener at ingen av de gamle hvalkytterne i sør skal ha dårlig samvittighet. Året rundt gleder Nilsen seg til hvalfangsten. Jaget etter hvalen får han aldri ut av kroppen. -Når du fisker, så er det ingen nerver i bruk. Men når du driver hvalfangst så spenner du hanen. Når vi mannfolk driver hvalfangst så er vi ikke snakkanes tell i det hele tatt. Vi hvalfangere er spesielle mennesker, sier Nilsen. De første gangene han skjøt hval kjente han adrenalinet strømme gjennom kroppen. Men med tid, erfaring og mange treff kjenner han ikke lenger andrenalinrushet. Når hvalskytteren står på dekk og retter harpunen mot en hval sikter han på hvalens vitale deler, som lunge og hjerte. - Det er da hvalen blir minst skadet. Vi prøver å knekke ryggen på han umiddelbart, forklarer Nilsen. Når hvalen er skutt, begynner det blodige arbeidet for mannskapet. Da slepes hvalen til båten og stroppes før den løftes om bord. - Så flenser vi hvalen, og det tar fra én til to timer avhengig av hvor stor den er. Hvalen er et varmblodig dyr og holder 37 grader, akkurat som deg og meg. Derfor legger vi kjøttstykkene på dekk, og der ligger de i rundt 30 timer til de når luft- 17
temperaturen. Så legger vi kjøttet på is, forklarer Nilsen med et alvorlig utrykk mens han stryker seg i barten. Ikke løsmordere - Hva føler du, når du står og retter harpunen mot en hval? - Kan du si det igjen? Jeg hører så dårlig på grunn av den helvetes kanonen, kontrer hvalfangeren. Vi repeterer spørsmålet. - Føler og føler du liksom. Jeg føler ikke så mye når jeg står der. Jeg er bare rolig. Mange tror vi er løsmordere, men det er vi ikke. Du skal ha stor respekt for dyret når du står ved harpunen. Når jeg står der, så må jeg være i stand til å gjøre en god jobb og avlive dyret. Derfor er jeg veldig fokusert, og oppsatt på å unngå skadeskyting. Vi skyter som regel hval innefor 50 meter, sier Nilsen. - Hva gjør dere hvis du skulle være uheldig å skadeskyte en hval? - Da drar vi den inn til båten og skyter den i hode. Da dør den med engang, sier kapteinen. Han har hatt flest gode dager med gode treff, men en og annen bom har det også blitt. - Jeg blir så inderlig forbanna på meg selv når jeg bommer, og da vil jeg helst at det ikke kommenteres ombord. Akkurat der tror jeg de gamle hvalskytterne i Vestfold kjenner seg igjen, ler Nilsen. Det bringer oss tilbake til fangsten vi engang drev her i fylket. Men den kan ikke sammenliknes med den moderne hvalfangsten. Om bord på båten Nystrand er det kun tre mann, og ofte legger de til kai samme dag, som de dro ut for å fange hval. - Nei, fangsten før i tida kan ikke sammenliknes med den vi driver i dag, sier kapteinen. Han retter pekefingeren og sier setningene langsomt to ganger: - Ingen av de gamle hvalskytterne i sør skal ha dårlig samvittighet. Bestanden av Finnhval har tatt seg kraftig opp, og vi trenger deres ekspertise for å beskatte den i framtiden. Jeg mener vi bør beskatte den nå, men det er ikke den internasjonale hvalfangstkommisjonen enig i. Hvalen må vi beskatte for den spiser veldig mye av den fisken vi fiskere lever av resten av året. Av og til må blodet flyte. Sånn er naturen, mener Nilsen. Les hele artikkelen på 18
Hvalfangerkoner og barn forteller Hjemmeliv fra 1930-1967 Av Jorun Vesterlid Hjemkomst etter krigen En del hvalfangere kom hjem som krigsinvalider i løpet av krigen. I 1941 kom flere hundre hvalfangere hjem fra internering i det tyskokkuperte Frankrike. Like etter krigen kom Røde Kors-telegrammene som fortalte at de andre hvalfangerne snart kom hjem. Det var en glede uten like! Men så var det de som ingenting hørte, og som heller ikke fikk mennene hjem. Menn som enten døde under krigen eller som hadde funnet en annen kvinne. Andre menn kom hjem som krigsinvalider. De fleste kvinnene - om de var forlovet eller gifte - gikk trofaste og ventet på mennene sine, noen i 6-7 år. "BIGAMILOVEN" ble vedtatt av den norske regjering allerede 15. april 1942. Loven tillot norske menn å gifte seg i utlandet selv om de var gift i Norge. I loven heter det: "Skilsmisse skjer ved dom, medmindre ektefellene er enige om å overlate avgjørelsen til departementet; dette kan også treffe avgjørelse i saken når en av ektefellene søker om det og det på grunn av krigstilstand eller andre særlige forhold ikke er mulig å få forbindelse med den annen ektefelle". Det er en skamplett på vårt rettsvesen at denne loven overhodet ble vedtatt (opphevet i 1945). En stor urettferdighet ble begått mot ektefellene hjemme i Norge som ventet og holdt familien samlet, som ingenting hørte. Mannen hadde kanskje vært gift i flere år før kona fikk vite om det. Verst var det for dem som aldri hørte noe og som måtte gjette seg til hva som hadde skjedd. For en hvalfangerkone var skuffelsen så stor at hun ble sinnsyk. En annen hvalfangerkone fortalte at hun hørte ingenting fra mannen etter krigen. Men hun håpet fortsatt og oppmuntret sine 4 barn til stadig å gå på jernbanestasjonen for å se om far kom. Hun hadde holdt oppe minnet om far i alle år. Skuffelsen var ubeskrivelig for dem alle da de et år etter frigjøringen fikk vite at han var gift og etablert på nytt i England. En hvalfangerkone ble så skuffet at hun aldri fant en ny venn: - Min søster var nygift da mannen reiste på hvalfangst i 1939. Hun hørte ikke mye fra ham under krigen. Men i 1946 fikk hun telegram om at han skulle ringe. Det gjorde han aldri, men en tid senere kom det et brev. Der fortalte han at han hadde funnet en annen dame. Da hadde min søster gått i 6 år - i sin beste ungdom - og trodd på ham, lengtet og ventet. Når mennesker møttes igjen etter 5-7 år, er det ikke så rart at enkelte ikke fant tonen igjen. Men det synes ikke å ha vært mange skilsmisser blant hvalfangerektepar. Men vondt var det for de hvalfangere som kom hjem og ikke ble vel mottatt av kona, fordi hun kunne ha funnet seg en annen. Under krigen snakket mødrene meget om fedrene til barna, viste bilder, fortalte og holdt motet oppe både hos seg selv og barna. Det var et fryktelig savn for kvinnene, en ubeskrivelig lengsel etter ømhet og kjærlighet - men drømmene om en bedre tilværelse gav styrke. 19
- Etter krigen møtte jeg ham på Sandefjord jernbanestasjon. Det var veldig rart. Jeg gledet meg selvsagt til at han skulle komme hjem, men jeg gruet meg også. Jeg ante jo ikke hvorledes forholdet kunne bli etter så mange år. Alt var også fremmed i begynnelsen, men det gikk ikke mange dagene før alt var akkurat som før. Vi hadde et veldig godt forhold i mange år. En hel lastebil full - Da mannen min kom hjem etter krigen hadde han kjøpt med seg all verdens ting. Han hadde en hel lastebil full- en tønne med kjøtt, en tønne med flesk, kaffe, gryn og alt mulig av husholdningsting. Jeg har til og med tråd fremdeles som han hadde med seg hjem. Transportbåten kom hit, de ble tatt i land med motorbåt. Hva faen skal du her? - Jeg var 38 år da han reiste ut før krigen, og så ble han borte i 7 år. Jeg syntes alle de årene hadde gått fra oss, jeg syntes jeg hadde mistet så mye. Det er vanskelig å komme over de årene en har vært alene. Den dagen han kom hjem, møtte vi ham om bord. Den eldste sønnen min og jeg sendte den yngste sønnen for å møte far først. Han var 4 år da far reiste, og 11 år da far kom igjen. Min mann stod og barberte seg i lugaren. Så banket min sønn på døren og faren utbryter: "Hva faen skal du her"? Sønnen min ble lang i ansiktet, men fortalte hvem han var. Da var det farens tur til å bli lang i ansiktet. Felles for mange barn som hadde hvalfangere eller sjøfolk til fedre, var fraværet av dem i 6-7 år. Mange år uten livstegn fra pappa - bare minner. Flere barn var født i 1939-40, og de var fra 5 til 7 år når de møtte far første gang. Etter krigen var det mange, både store og tøffe opplevelser, plutselig å få en "fremmed mann" i huset. Møte med denne fremmede far" kunne gi seg nokså merkelige reaksjoner både fra barnas og fars side. En fremmed mann i uniform - Så kom dagen da far skulle komme hjem. Stivpyntet var både mor og jeg. På stasjonen så jeg storøyd på den fremmede mannen i uniform. Mor gikk for å få tak i drosje. Da fikk jeg panikk - løp etter mor, falt så lang jeg var og slo meg. Den som løftet meg opp var den fremmede mannen, altså far. Far var plutselig virkelighet, ikke bare et bilde i stua. At han til og med skulle ligge i dobbeltsenga var uhørt. Det var min plass. Mor påstår at jeg også lå i dobbeltsenga til å begynne med. Navn etter far sin - Mannen min var ute i 5 år. Det at jeg ikke hørte noe fra ham, gjorde at vi levde i det uvisse. Jeg sendte telegram og brev men fikk aldri noe svar. De ble liggende i Tønsberg, der hentet jeg dem etter krigen. Straks krigen var slutt fikk jeg høre at han var i live. Da var det glede! Så fikk jeg en telefon fra Tønsberg at han kom hjem så fort han hadde tatt hår og skjegg. Den minste gutten min var 5 år da han kom hjem, de hadde ikke sett hverandre. Gutten fløy ned til veien og møtte rutebilen, der var 20
han med. Mannen min lurte på hva det var for en liten gutt. Han begynte å gå oppover bakken, gutten fulgte med, men sa ingenting. " Men hvem er du for en liten gutt ", sa mannen min. " Ole! Det ble stas - og så hadde han navn etter far sin. Jeg var 6 år før jeg så far - Far dro ut høsten 1938 for å overvintre på en landstasjon. På vei hjem i 1940 kom de ikke lenger enn til England. Far var i Skotland i krigsårene. Jeg ble født i 1939, og så min far for første gang da jeg var over 6 år gammel. Flere var i samme situasjon. Følgende replikkveksling fant sted da min venninne og jeg var 3-4 år gamle: - "Jeg har sett faren min, så ", sa jeg. - "Det har du ikke det. " - "Jo, det har jeg", svarte jeg. - "Nei, det har du ikke, for det sier mora mi. " - "Jo, det har jeg det så. Men jeg var så lita at jeg ikke hadde fått øyne ennå ", svarte jeg triumferende. (datter, f. 1939) Den fremmede mannen - Det var ikke populært å få "den fremmede mannen" hjem etter krigen. Her kom han og tok sengeplassen min i dobbeltsenga, så jeg måtte ligge på en divan i stua. Jeg var redd for å ligge alene, var ikke vant til det, torde ikke en gang ha hendene utenfor dyna. Ville jo ligge hos mamma, men det var jo ikke lenger så populært. Og jeg følte meg ganske slem, når jeg ikke lot dem få fred. Men det tok ikke lange tiden før alt gikk bra, og pappa ble min beste venn. (datter, f 1939) 21
Sørishavet Det er natt i Sørishavet. Jeg ser Ingen stjerner skjelve Ingen måne drysser blekblått nattsølv på en stille klode. Jeg ser heller intet vesen her på vidden under hvelvet som ser ut til å ha tenkt å legge ned sitt trette hode. Nei jeg hører apparater, Kværner, Hartmannskoker surre og jeg hører wincher hvine og kommandorøster gjalle. Jeg kan også høre drivis hårdt mot skutesiden skurre. Kort å si det: her arbeides alltid, allesteds, av alle. Travle åtselsfugler kretser under skrik og skrål rundt skuten efter avfallskjøtt og fett, om ikke hele fine skrotter. De kan neppe mer enn andre være daglig brød foruten hvorfor "store ånder" stundom gir dem navnet: luftens rotter. Se, naturen har det travelt med å bygge seg moskeer av de kolde men vidunderlige hvite materialer: Hugget ut av Polkalottens uuttømmellige breer flyter funkisbygg blant høie bysantinske katedraler. Stor og gyllen ruller kilden til de travle lyskaskader som fra himlen lavt i syd slår ut i rødliggylne luer Og de pynter op de kolde bygg med funklende fasader og med blåliggrønne skygger bakom søller, tårn og buer. Blå er himmelen deroppe, blå er vidden hernede, lett og blå glir også tanken i det lysomspente rummet Og det skjelver gjennem sinnet av en høl og hellig glede som naive sagn fra Østen ennu ikke har fordummet. Toralv Skalleberg (pseudonym Sofus Kalsen), 1939 www.lardex.net 22
Nei! Så var det fangstbestyreren som hadde vanskelig for å si ja. Alle som har vært på hvalfangst har kjennskap til bråket fra hvalspillet når man hiver opp en hval. Separatørene hadde lugaren rett under spillet, og ble da vekket til alle døgnets tider. Så gikk en av dem til styrmannen og spurte om å få lov til å flytte inn i en tom lugar et annet sted. - Du får spørre bestyreren, men du veit åssen han er, sa styrmannen. Joda, mannen gikk til bestyreren og spurte: - Er det noe i veien for å flytte inn i den tomme lugaren på babord? - Nei! svarte bestyreren, og ferdig med det. Separatøren ventet ikke lenge. Han samlet sammen pjankene og flyttet. Som kom styrmannen. - Men i herrens navn, fikk du lov til å flytte? - Jo, jeg spurte bare slik at nei passet jeg, sa separatøren. Svar på tiltale Svend Foyn reiste en dag på rutebåten, på første klasse, men som alltid var han ganske liketil i klærne. Medpassasjerene synes han var for ruskete, og de mente han sjenerte dem. Så gikk de til kapteinen, og spurte om det var riktig at denne personen hørte til på 1. klasse, og de ville gjerne at han skulle fortrekke derfra. Kapteinen kjente ikke Svend Foyn, og han gikk bort til ham og snakket om det. Foyn ble harm, så kaldt på kapteinen, og sa: - Sånne karer som deg, de leier jeg, og sånne båter som disse her, de eier jeg! Mitt navn er Svend Foyn! Hjernen er et fantastisk organ. Den begynner å arbeide straks du slår opp øynene om morgenen, og gir seg ikke før du kommer på jobben. Robert Frost www.lardex.net 23
STYRET I HVALFANGERKLUBBEN 2010 Leder Henning Johansen 33466537 / 47381330 Nestleder Helge Evensen 33472059 / 90141789 Sekretær Dag Wille Holtan 33450196 / 91101739 Kasserer Walther Olsen jr. 33477836 / 41519824 Styremedlem Ivar Liverød 33473677 / 41304687 Styremedlem Gunnar Kristiansen 95761204 1. varamedlem Kåre Pedersen 33478085 / 93042577 2. varamedlem Olaf Johansen 33070637 / 91381217 Revisor Arne Haugen 33429455 VALGKOMITÈ Harald Sand 33467364 Oddvar S. Andersen 33477719 John Abrahamsen 33474901 / 95240109 ARRANGEMENTSKOMITÈ Ivar Liverød 33473677 / 41304687 Helge Evensen 33472059 / 90141789 Gunnar Kristiansen 95761204 REDAKTØR: KRISTOFFER ECKHOFF Mobil: 916 76 469 E-post: kristobal@sfjbb.net 24