Å rets fugl: Gravand - Status i Vest-Ågder

Å rets fugl: Gravand - Status i Vest-Ågder Av Knut S Olsen Gravandpar med små unger i Leirkilen, Søgne 2. juni 2009. Korrekt rapportering av dette eksempelet blir to observasjoner: 2 adult i par + 8 pulli, begge med aktiviteten «Pulli/Nylig utfløyne unger». Ungene bør i tillegg ha kommentaren «Små unger» Foto: Odd Kindberg I 2016 har NOF valgt gravand som årets fugl. Arten er ganske kravstor til biotop, og er derfor ingen tallrik art i Vest-Agder. Bortsett fra en brukbar bestand på Lista er forekomsten liten og spredt. Vi har imidlertid god kunnskap om gravanda i Vest-Agder, vesentlig fordi det har blitt kjørt et prosjekt rettet mot denne arten på Lista de siste 29 årene. Denne artikkelen oppsummerer noe av vår kunnskap om gravand i Vest-Agder. Det gis også tips til hvordan en skal rapportere funn av gravand på www.artsobservasjoner.no slik at observasjonene lettere kan brukes i forskjellige prosjekter. Biologi og adferd De første gravendene dukker gjerne opp hos oss allerede i midten av februar, og i løpet av første halvdel av mars er trekket i full gang. Trekket pågår ut april, men de fleste gravendene som skal videre nordover trekker forbi uten å raste. Ganske snart etter ankomst begynner de lokale

gravandparene å lete etter en egnet reirplass. Gravand hunnen har ikke kamuflasjefarger som de fleste andre andefugler, de er derfor avhengig av å legge reirene skjult. Litteraturen oppgir at gravanda kan grave ut huler selv eller bruke hull etter kaniner, rødrev, grevling og liknende. På Lista har vi ikke registrert at gravanda graver ut reiret selv, og det er også sjelden at den bruker hull som er gravd ut av andre dyr. Nesten alle reirfunn, samt observasjoner av par som leter etter eller besøker reir blir her gjort i forbindelse med menneskeskapte reirplasser. Typiske reirplasser er i gamle løer, naust, sommerflorer, bunkere, vedstabler, St.Hansbål og liknende, samt under hvelvede båter, plater og annet skrap. Vi har også hatt en del hekkinger i kunstige reirkasser som er laget nettopp for gravand. Vi vet lite om valg av reirplass i andre deler av Vest-Agder, men antar at ur og dype fjellsprekker kan være aktuelle reirplasser for de gravendene som hekker i skjærgården. Voksen gravand hann i flukt. Foto: Marton Berntsen. Hekketidspunkt varierer ganske mye fra år til år, og det antas at voksenfuglenes kondisjon har stor betydning for når de begynner å legge egg. Værforhold, både på overvintringsplassen og når fuglene ankommer våre områder tidlig på våren, spiller altså inn. I et gjennomsnittlig år vil de fleste begynne rugingen i begynnelsen av mai. Av og til kan to hunner legge egg i samme reir. Hunnen ruger alene, men hannen holder seg i nærheten og besøker reirplassen ofte. Det beste tidspunktet for opptelling av hekkebestanden er i månedsskiftet april/mai, like før rugingen starter for fullt. Antall enslige hanner øker etter hvert som hunnene legger seg til å ruge. På Lista er det slik at bare en liten del av gravendene går til hekking hvert år, sannsynligvis mindre enn halvparten av parene. Gravendene hekker ikke før de er 2-5 år gamle, og noe av forklaringen kan derfor være at en del av bestanden ikke er kjønnsmoden ennå. Vi vet imidlertid lite om hvor stor andel av lokalbestanden som består av ikke kjønnsmodne fugler. Det er mulig å skille ettåringene (2k fugler) i flukt på den hvite vingebakkanten, men når fuglene ligger på vannet er dette vanskelig. Dette er neppe hele forklaringen på at så mange par tilsynelatende ikke hekker hvert år. Mangel på egnede reirplasser er fremsatt som en annen mulig årsak. En må også ta høyde for at en del par får ødelagt reiret eller mister hele ungekullet før vi i det hele tatt får registrert dem. De parene som ikke har gått til hekking vil etter hvert trekke sørover igjen, og antall gravender minker derfor utover i mai. En må derfor ikke vente for lenge med å telle opp dersom en vil ha et godt anslag på den lokale bestanden. Som de fleste andre andefugl ruges eggene i overkant av 28 dager etter at kullet er ferdig lagt. Det er en del predasjon på reirene. Fra Lista kjenner vi til at mink, grevling og katter robber reir. Siden reirene ofte ligger i bygninger og liknende er det heller ikke uvanlig at reir blir ødelagt av menneskelig

aktivitet. Mange gravender må ganske langt av sted fra kysten for å finne en egnet reirplass. På Lista kan reirene ligge nærmest hvor som helst i jordbruks- og kulturlandskapet, ofte flere kilometer fra kysten. Ungekullene har derfor ofte en lang og farefull ferd over land før de kommer ut til oppvekstområdene, og vi antar at frafallet av unger er stort på grunn av dette. Vår tidligste registrering av ungekull er 20. mai, men i de fleste år kommer ikke de første ungene på vannet før i månedsskiftet mai/juni. I midten av juni vil de fleste kullene normalt ha klekt, men det er ikke uvanlig med nyklekte kull frem til slutten av juni. Klekking i juli forekommer sjeldnere. Som regel vil begge foreldrene passe ungene helt frem til de er flygedyktige. I noen få tilfeller forsvinner hannen før ungene er helt flygedyktige, men hunnen vil alltid passe ungene frem til de er flygedyktige og som regel også en periode etter. Ungene bruker 45-50 dager på å bli flygedyktige. Fra litteraturen beskrives det flere steder at foreldrene ofte forlater ungene i en alder av 15-20 dager og etterlater dem i større ungeflokker som passes av noen få gjenværende voksenfugler (Reeber 2015, Størkersen 1994). Denne adferden er ikke kjent fra Vest-Agder, trolig fordi bestanden er liten og hekker spredt. Vi har heller ikke registrert noen omfattende adopsjon av unger, selv om det iblant forekommer blanding av kull, bytting av unger og en sjelden gang to kull som slåes sammen. Vi har forsøkt å sette ut ungekull som har kommet bort fra foreldrene på vei til sjøen, samt egg som er klekket ut i fangenskap fordi reiret har blitt ødelagt. Disse gangene har ungene ikke blitt adoptert og dermed ikke klart å vokse opp uten den beskyttelsen som de voksne fuglene gir. I all hovedsak holder de opprinnelige kullene seg sammen med det paret som klekket dem ut frem til de er flygedyktige, selv når det er flere ungekull i samme bukt. Med god oppfølging og nøyaktig notering av antall og størrelse på ungene kan en derfor som regel klare å følge opp hekkesuksessen til hvert enkelt kull, selv om kullene kan forflytte seg og antall unger i hvert kull minker utover sesongen. Kullene beveger seg ofte mye de første dagene, inntil de finner sin foretrukne oppvekstplass. Som regel vil de fleste kullene deretter holde seg ganske stabilt på den samme lokaliteten frem til de er flygedyktige. I de fleste tilfellene vil dette være i lune og grunne havbukter. Der slike egnede bukter ligger tett så kan enkelte kull forflytte seg mellom buktene. Så snart de er flygedyktige tar ungfuglene ofte i bruk større områder og farter frem til tilbake mellom forskjellige lokaliteter. Det er ikke uvanlig at kullene deles opp like etter at de kan fly, og en ser ikke så sjelden at hannen farter rundt med noen unger og hunnen med noen andre fra samme kull. En mister derfor kontrollen på kullene ganske fort etter at de kan fly. For å få det endelige antallet på hekkesuksess (produksjon av flyvedyktige ungfugl) må kullene derfor følges grundig opp i den tiden der ungene begynner å bli ferdig utvokst. De voksne følger ungene noen dager etter at de er flygedyktige, men trekker så sørover ganske raskt. Par som mister alle ungene sine før de kan fly forsvinner også ganske raskt ned til myteområdene i Vadehavet og på De Britiske Øyene. I august er det derfor få voksne fugler igjen i våre områder. De lokale ungfuglene streifer gjerne rundt i noen uker, men etter hvert kommer ungfugl trekkende fra andre deler av landet og blander seg med disse. I løpet av august vil de fleste ungfuglene også ha trukket sørover, men mindre antall ungfugl observeres gjennom hele september og et stykke ut i oktober. En antar at de fleste av disse er gjennomtrekkende ungfugler som raster. Resultater fra overvåkingen på Lista På Lista er gravanda kjent og kjær blant lokalbefolkningen, her kalles den imidlertid for ringgås (mens ringgåsa kalles for gaul). Gravanda er en typisk «Listafugl», noe som er årsaken til at Lister Lokallag har gravand i logoen sin. Gravanda har vært en vanlig hekkefugl på Lista langt tilbake i tid, og f.eks. Haftorn (1971) betegner gravand som «vanlig rugefugl på Lista» på begynnelsen av 1960-tallet. Systematiske opptellinger av bestanden på Lista er gjennomført årlig siden 1987. Tellingen omfatter antall par og hanner til stede i begynnelsen av hekkeperioden. Hele kysten av Lista telles i månedsskiftet april/mai. Også de større vannene dekkes. Gravender kan også oppholde seg i jordbruksområdene, på leting etter eller besøk på reirplass, men de fleste trekker ut til kysten utover dagen blir fanget opp av tellingene her. Det var en gjennomsnittlig årlig vekst på 2,9 % fra 1987 frem til toppåret i 2011. De siste fire årene har vi imidlertid hatt en nedgang, og bestanden er nå på noenlunde samme nivå som på slutten av 1980-tallet.

1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 120 100 80 60 40 20 0 Gravandbestanden på Lista 1987-2015. Søylene viser antall par, enslige hanner er også telt med. Lokalt på Lista er konsentrasjonen av gravand størst i tilknytning til rullesteinstrender på Vest-Lista. Lista morenen - strekningen fra Jøllestø til Kådestranda, inkludert Rauna - har derfor mesteparten av bestanden. Øst-Lista er dominert av sandstrand, som ikke er så god biotop for gravand. Kviljoodden, samt strekningen fra Skiphaug til Haugestranda har imidlertid partier med rullestein som er attraktive for gravender. Det er også fast forekomst av gravand i Nesheimvann og Lundevågen. Kartet over viser de viktigste oppvekstområdene for 166 gravandkull på Lista i perioden 2000-2015. Sirklenes areal er proporsjonalt med antall kull som har hatt området som sitt viktigste tilholdssted. De absolutt viktigste enkeltlokalitetene i denne perioden har vært Verestranda, Verevågen, Vestre Sevika, Vågsvollvika, Tjørvebukta, Østre Sevika, Fuglevika, Kådestranda og Rauna. Da de fleste reirene ligger vanskelig tilgjengelig, og fordi vi vil unngå å forstyrre i rugeperioden, så har vi lite data om antall egg i reirene. Gjennomsnittlig kullstørrelse i 11 fullagte reir på Lista er 11,3 egg. Selv om materialet er lite stemmer det ganske godt overens med det som kan finnes i litteraturen (10-12 egg). I perioden 1987 til 2015 har vi registrert og fulgt opp 296 gravandkull, fra ungene kommer på vannet til de er flygedyktige. Gjennomsnittlig kullstørrelse ved første gangs registering er 7,4 unger. Dersom

1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 en legger en gjennomsnittlig kullstørrelse på 11,3 egg til grunn, tyder det på at 35 % av ungene forsvinner før de i hele tatt blir registrert av oss. Først skal de trosse en rekke farer og predatorer på land, en lang og strabasiøs ferd for små bein, før de kommer ut til sjøen. Så skal kullene ofte krysse værharde strekninger til sjøs før de er fremme ved oppvekstområdet som foreldrene har valgt ut. 160 140 120 Antall ungekull Små unger Ungfugl 100 80 60 40 20 0 Figuren over viser hekksuksess for årene 1987-2015 i form av antall observerte kull, antall unger registrert på vannet og antall flygedyktige ungfugl. Figuren viser faktiske antall og er derfor ikke korrigert for variasjoner i bestanden. I gjennomsnitt vokser kun halvparten (49 %) av ungene som blir registrert på vannet opp til flygedyktig alder. Resten går tapt i løpet av de 6-7 ukene dette tar. Mye av ungetapet skyldes predasjon. Når ungene har kommet på sjøen er de trygge for de fleste landpredatorer. Til vanns er det i hovedsak mink, gråmåke og svartbak som spiser gravandunger. Våre observasjoner tyder på at svartbaken er den viktigste enkeltpredatoren. Andelen som vokser opp varierer mye fra år til år, fra kun 17 % til 2013 til hele 78 % i 1999. Vi vet foreløpig lite om hva som forårsaker disse variasjonene, men endringer i predasjonstrykk, næringstilgang og værforhold spiller inn. Ungefrafallet er størst de første dagene, men selv nesten flygeferdige unger blir ofte tatt av predatorer. Til sammenlikning er gjennomsnittlig overlevelse hos ærfuglunger, i de samme områdene og samme periode, noe høyere (58 %). 90% 80% 70% 60% 50% 40% 30% 20% 10% 0% Andel av gravandunger på Lista som overlevde fra første gangs registrering og frem til flyvedyktig alder. Produksjonen, i form av antall flyvedyktige ungfugler per par, varierer mellom 0,19 (2013) og 1,16 (1988), med et gjennomsnitt på 0,58 ungfugl/par for hele perioden. Ser en kun på parene som blir registrert med ungekull på vannet, ligger imidlertid produksjonen på 3,6 ungfugl per kull.

1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 1,40 1,20 1,00 0,80 0,60 0,40 0,20 0,00 Produksjon hos gravand på Lista i perioden 1987-2015. Søylene viser antall flyvedyktige ungfugl per par som ble registrert tidligere samme sesong. Eldre undersøkelser fra De Britiske Øyene oppgir en årlig voksenoverlevelse på 80 % (Boyd 1962) og ungfugloverlevelse på 62 % (Taylor 1976). Dette medfører at en gravandbestand må ha en årlig produksjon på 0,65 ungfugl per par for å opprettholdes. Lista hadde gjennomsnittlig 64 par i perioden 1987-2015. Skal en legge de eldre undersøkelsene til grunn så burde det teoretisk ha blitt produsert 42 ungfugl årlig for å holde bestanden stabil. Faktiske tall viser at det ble det produsert bare 36 ungfugl årlig (gjennomsnitt for 1987-2015). Dette antallet er noe lavere enn det de gamle utenlandske undersøkelsene kommer frem til, men det at Listabestanden har vært relativt stabil over en periode på 30 år mener vi likevel er et indisium på at bestanden i hovedsak er selvsupplerende. Vi kan imidlertid ikke utelukke at en viss tilførsel av voksne fugler utenfra forekommer (immigrasjon). De høye bestandstallene for femårsperioden 2007-11, uten at det var en tilsvarende god produksjon i årene før, indikerer at dette skjer i større eller mindre grad. En flott gravand hann. Foto: Marton Berntsen

Status i øvrige deler av fylket Gravand er betraktelig mer fåtallig i resten av Vest-Agder. Selv om trekkende gravender kan sees jevnlig langs hele den ytre kysten, er det få lokaliteter hvor arten jevnlig raster eller gjør hekkeforsøk. Under kommer en rask oppsummering av gravandas forekomst i resten av Vest-Agder. Flekkefjord Trekkende gravender sees jevnlig langs ytre kyst. Stasjonære par er sjeldne, men blir år om annet observert på utsiden av Hidra (strekningen Kirkehamn-Rasvåg) i kortere eller lengre perioder. Sterkere tegn på hekking foreligger ikke fra denne kommunen, og det er knapt lokaliteter her som egner seg. Kvinesdal Kun observert i den grunne Sandebukta i Feda, men ikke under omstendigheter som tyder på hekkeforsøk. Farsund utenom Lista I perioden 2011-2015 er 2-5 par observert årlig i Farsunds skjærgård, hvor særlig Gåsøyene peker seg ut med 1-3 par årlig de siste seks årene. Trenden ser ut til å være økende, og det finnes lokaliteter her som bør være brukbare for hekking. Så langt er det imidlertid ikke gjort sikre hekkefunn i denne delen av kommunen. Lyngdal Noen få observasjoner fra den ytre skjærgården, men dette dreier seg stort sett om fugler på gjennomtrekk. Lindesnes Kjerkevågen i Spangereid er en fast rasteplass for en håndfull individer på vårtrekk, enkelte år blir par værende igjen her og gjør hekkeforsøk. Ungekull ble observert i Kjerkevågen bl.a. i 2005 og 2007. I 2005 ble det også observert gravandkull ved Tjøm. Bestand: 0-2 par (2005-15). Mandal Barth (1969) skriver om gravanda i Mandalsdistriktet at «Fagergåsa.hekker i spredte par langs kysten og er nokså sjelden» Denne statusen ser ikke ut til å ha forandret seg mye frem til i dag. Foruten trekkende individer i ytre skjærgård finnes det tradisjonelle hekkeplasser på følgende steder: Landekilen og Søylekilen, Sånum, hvor 1-2 par gjør hekkeforsøk de fleste år. I de senere år er det her registrert ungekull i 2005, 2009, 2013, 2014 og 2015. Skjærgården utenfor Skjernøya (Ryvingen, Slettingen, Store Vengelsholmen, Terneskjæran m.fl.) har i de senere år hatt 1-4 par og ungekull er observert i 2012 (1) og 2013 (2). Valløy, i den østre skjærgården, har også hatt hekkende gravender (0-2 par) i mange år, ungekull er observert her i 1989, 2009, 2012, 2013 og 2014. De siste årene er det også sett gravender i hekketiden på den ytre delen av Hille, og i 2015 ble det også sett ungekull her. Bestand: 3-7 par (2011-15) Søgne En tradisjonell hekkeplass er Songvaar området (Songvaar, Hellersøy, Kubbøy og Grønningene), hvor 1-2 par er registrert flere år. Ungekull er registrert her bl.a. i 1992, 1996, 1998 og 2010. Den andre kjente hekkeplassen i Søgne er Lille- og Store Leirkilen i Kussevika. Her er det som regel to par som hekker. Fra de siste årene er det rapportert om ungekull i 2005, 2007 (2), 2009 (2), 2011 og 2014. Det sees relativt ofte gravender i Arosdeltaet, men det er usikkert om disse gjør hekkeforsøk her, eller om det bare er fuglene fra Leirkilen som frekventerer dette området. Det er heller ikke utenkelig at gravender forsøker seg på hekking på andre lokaliteter i Søgne, bl.a. i Stølekilen og Torvefjorden hvor 1-2 par ble observert jevnlig i 2010 og 2011. Bestand: 1-5 par (2011-15) Kristiansand Ved Oksøy og småholmene rundt (Grønningane, Smågrønningane og Oksøkalven) er det siden slutten av 1970-tallet er gjort jevnlige observasjoner av gravender i hekketiden (1-2 par). I 2012 og 2015 ble det også registrert ungekull her. Ellers er mindre antall gravender relativt vanlig på trekk forbi Flekkerøy og Ytre Randesund, og av og til sees stasjonære eller rastende gravender her. Det er ikke

utenkelig at gravanda år om annet gjør hekkeforsøk her. Eldre hekkefunn foreligger fra Randesund. Lengre inn i Byfjorden er de grunne mudderkilene i Vågsbygd og holmene på utsiden av disse (spesielt Kjosbukta og Ternevika) steder hvor det finnes en del eldre registreringer av 1-2 par i tidsrommet april-juni. Dette er biotoper som bør være egnet som hekkeplass, men de siste seks årene er det ikke rapportert om gravand her i hekketiden. Vi har heller ikke konstaterte hekkefunn herfra. Fra 1980-tallet er det også en del observasjoner av gravand fra Fauløyna/Hamresanden i Topdalsfjorden, men arten ser nå ut til å ha utgått herfra. Bestand: 1-3 par (2011-15) Totalbestanden i Vest-Agder (årene 2012-2015) ligger ut fra dette i størrelsesorden 73-84 par, hvorav over 80 % på Lista. Mye tyder på at bestanden har vært ganske stabil over lang tid. Figuren under viser lokaliteter hvor ungekull av gravand er registrert i perioden 2000-2015. Registrerte gravandkull i perioden 2000-2015. Sirklenes areal er proporsjonalt med antall kull som er registrert. Flere overlappende sirkler gir mørkere farge. Rapportering av gravender på www.artsobservasjoner.no For at vi skal kunne fortsette å holde kontroll på gravanda i Vest-Agder, er det viktig at alle som observerer gravender registrerer disse på vårt rapportsystem: www.artsobservasjoner.no. Minst like viktig er det at observasjonene registreres korrekt, slik at det er enkelt å bruke materialet i våre prosjekter. Vi benytter derfor anledningen til å vise hvordan gravandobservasjoner ønskes rapportert. Observasjoner i hekketiden: Dersom observasjonen er av stasjonære fugler i hekketiden (april-juni) og på passende hekkebiotoper, er det viktig at en bruker en hekkeaktivitet. Dersom en ikke rapporterer med hekkeaktivitet så vil observasjonen verken inngå i det nasjonale atlasprosjektet eller de lokale overvåkingsprosjektene. Observasjonen mister da mye av sin verdi. For at vi skal kunne bruke observasjonen i prosjekter og bestandsestimater så er det også vesentlig at en oppgir kjønn. Fugler med parbinding: 2 adult (evt. 2k+)i par, aktivitet: «Par i passende hekkebiotop» Fugler uten parbinding og flokker bør kjønnsbestemmes og kjønnene rapporteres da hver for seg: 3 adult (evt. 2k+) Hann, aktivitet: «Observasjon i hekketid, passende biotop» 2 adult (evt. 2k+) Hunn, aktivitet: «Observasjon i hekketid, passende biotop» Observasjoner av reir eller fugler som besøker reirplass: Dersom fuglen blir skremt av eggene: 1 adult Hunn, aktivitet: «Reir, egg/unger». Antall egg oppgis i kommentarfeltet.

Rugende fugl bør ikke skremmes av reiret, men rapporteres som: 1 adult Hunn, aktivitet: «Rugende» Siden reirene av gravand ligger skjult så er det mest vanlig å observere fugler som besøker reirplassen, uten at selve reiret blir observert. Dersom en er sikker på at fuglen virkelig besøker et reir så kan en bruke aktiviteten «Besøker bebodd reir», som tilsvarer konstatert hekking. Her bør en ha gjentatte observasjoner over en lengre periode for å være sikker på at fuglen ikke bare leter etter en reirplass. Hvis det ikke er stor grad av sikkerhet for hekking skal en bruke aktiviteten «Reirbesøk?», som tilsvarer sannsynlig hekking. Gravandpar med små unger. Korrekt rapportering av dette eksempelet blir to observasjoner: 2 adult i par + 10 pulli, begge med aktiviteten «Pulli/Nylig utfløyne unger». Ungene bør i tillegg ha kommentaren «Små unger» Foto: Gunnar Gundersen Observasjoner av ungekull: Her er det viktig å rapportere unger og foreldre hver for seg, men med samme aktivitet: «Pulli/nylig utfløyne unger». Aktiviteten «Reir, egg/unger» skal kun brukes når ungene observeres i selve reiret, noe som ytterst sjelden er aktuelt for gravand. Flere ungekull på samme lokalitet kan slåes sammen, men antall kull og unger i hvert kull må da oppgis i kommentarfeltet, f.eks: 4 adult I par, aktivitet «Pulli/nylig utfløyne unger» Kommentar: «2 kull» 15 Pulli, aktivitet» Pulli/nylig utfløyne unger» Kommentar: «5 halvstore + 10 nyklekte pull» Siden kullene kan flytte seg mellom lokaliteter og antall unger varierer gjennom sesongen så er det sterkt ønskelig at ungestørrelse oppgis. Uten inngående kjennskap til klekketidspunkt er det bedre å bruke størrelse enn alder. Det vil som regel være tilstrekkelig å bruke følgende beskrivelser av størrelse: Nyklekte, små, halvstore, store, nesten flygeferdige. Det er viktig at en bruker aldersbetegnelsen «Pulli» om alle unger som ikke er fullt utvokst og flygedyktige. Først når ungene er flygedyktige brukes aldersbetegnelsen «1k». En bruker altså samme aldersbetegnelse som mange kjenner fra ringmerking. Når ungene ligger på vannet så vil en se at vingene er utvokst når håndsvingfjærene stikker ut. Som for all annen rapportering må en være nøye med å angi lokalitet nøyaktig, bruk i størst mulig grad de allmenne lokalitetene som allerede eksisterer langs mesteparten av Vest-Agders kyst. Ved observasjoner av ungekull er det en fordel om klokkeslett rapporteres. Hjelp gravanda Det mest åpenbare vi kan gjøre for å beholde eller øke gravandbestanden er å ta vare på oppvekstplasser for ungekull. Mudring, utbygging av hytter og båthavner, etablering av veier, stier og liknende vil medføre ødeleggelse av næringstilgang og/eller økt forstyrrelse. Dette fører ofte til at gravendene forsvinner. Dette er noe som NOF og andre naturvernorganisasjoner kontinuerlig jobber med.

Gravand hunn med nesten flyveferdige unger. Vingene er ikke utvokst og ungene har fortsatt noen dager igjen til de kan fly. De skal derfor rapporteres som «Pulli». Korrekt rapportering av dette eksempelet blir to observasjoner: 1 adult hunn + 3 pulli, begge med aktiviteten «Pulli/Nylig utfløyne unger». Ungene bør i tillegg ha kommentaren «Nesten flyvedyktige» Foto: Gunnar Gundersen Erfaringer fra Lista tilsier også at mangel på gode reirplasser i nærheten av kysten kan være en begrensende faktor. Gamle bygninger, naust og uthus blir fikset opp eller erstattes av nye, båter og annet skrap fjernes, bunkere og grustak restaureres eller tettes igjen. Dette fører til at gravendene ikke finner reirplasser med tilstrekkelig skjul. Eller at de må hekke langt bort og dermed får lengre vei å gå med ungene, og større risiko for å miste dem før de når ut til sjøen. Vi har gode erfaringer med å lage reirplasser til gravanda. Har du en gammel båt liggende så kan den hvelves slik at gravanda kan hekke under. Har du naust, uthus, løe eller liknende nær sjøen: Sørg for at det er et hull i veggen som gravanda kan komme inn gjennom. På innsiden kan en kasse eller en plate opp mot veggen gjøre nytten som reirplass. Kunstige hekkekasser kan også lages, i mange tilfeller kan det være et godt utgangspunkt med en stor plate over et hull i terrenget. Gravanda krever imidlertid temmelig godt skjul og tradisjonelle ærfuglhus vil derfor sjelden være gode nok. Det må være et stykke inn fra åpningen/hullet til reiret, lengre enn det en rekker med armen. Det må heller ikke være direkte innsyn fra åpningen inn til selve reiret. En må derfor ha en tunnel med vinkel eller en tverrvegg som reiret kan legges bak. Mink er en kjent predator både på egg og ungekull. Jakt og fellefangst av mink i gravandas hekkeområder vil derfor være positivt for gravanda. Gravandforeldrene har forskjellige strategier for hvordan de vokter ungene. Noen par trekker seg bare bort fra forstyrrelsen mens andre varsler sterkt og nesten går til angrep på de som forårsaker forstyrrelsen. Når mennesker står for forstyrrelsen så vil de voksne gravendene ofte ha stor fokus på oss og mindre fokus på de virkelige predatorene som ofte er i nærheten. Vi har dessverre flere ganger opplevd at gravandpar bruker all sin energi på å varsle på forstyrrende mennesker, mens svartbaken i ro og mak forsyner seg av ungene. Gravender som har som strategi å varsle og gå til skinnangrep er mest utsatt for å miste ungene på denne måten, men også når kullene blir skremt ut i åpen sjø er de mer utsatt for predasjon enn når de oppholder seg i strandsonen. Derfor skal en forstyrre gravandkull minst mulig. Når en blir oppmerksom på gravandkull bør en trekke seg stille og rolig vekk, til en er så lang bort at gravendene gjenopptar sin naturlige aktivitet. Unngå å snike deg

inn på gravandkull for å fotografere. Før eller siden blir du oppdaget og skaper panikk, feil fokus hos voksenfuglene eller spredning av ungekullet. Faren for at ungene blir predert øker da betydelig. Kilder Barth, Edvard K. (1969): Trekk fra dyrelivet i Mandalsdistriktet i gammel og ny tid. Særtrykk av «Det tidligere Mandal Prestegjeld» Mandal 1969. Boyd. H. 1962: Population dynamics and the exploitation of ducks and geese. I: Eds. E. D. Le Cren, & M. W. Holdgate: The Exploitation of Natural Animal Populations. Blackwell, Oxford Haftorn, Svein (1971): Norges Fugler. Universitetsforlaget. Reeber, Sebastien (2015): Wildfowl of Europe, Asia and North America. Christopher Helm, London. Størkersen, Øystein R. (1994): Gravand Tadorna tadorna. S.70 I: Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.): Norsk Fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. Taylor, Philip N. (1976): The breeding biology and population dynamics of shelduck (Tadorna tadorna L.) at Aberlady Bay., Durham theses, Durham University. Available at Durham E-Theses Online: http://etheses.dur.ac.uk/9167/ Gravand ungfugler, Østhasselstrand 2006. Foto: Marton Berntsen