DE SOMALISKE PIRATENE En somalier stirret på kisten som vibrerte ved beina hans på det åpne lasteplanet, mens pickupen humpet seg vestover mot Kenya. Det venstre forhjulet dumpet ned i et hull i veien og rykket en rifle ut av mannens fang. Han grep geværløpet og la våpenet tilbake på plass, før han skar en grimase og vred hodet bort fra lasten. Det var poengløst å snu seg, så klart. Stanken fra det råtnende liket i kassen innhyllet hele bilen, men den unnvikende manøveren ga ham en viss følelse av kontroll over det begredelige oppdraget. Han lurte på hvordan han skulle holde ut den flere timer lange kjøreturen han fremdeles hadde foran seg. Kanskje et stopp for å be middagsbønnen ville hjelpe. Han sendte kassen, som var på størrelse med en menneskekropp, et nytt, skulende blikk. Inni kisten tvang Azzam Azziz Mubarak tilbake en brekning. Det tre dager gamle liket som lå oppå ham, presset luften ut av blindpassasjerens lunger. Å trekke pusten krevde ikke bare en fysisk anstrengelse, men viljestyrke til å overbevise neseborene om at det var nødvendig å trekke inn den råtne luften. Tråder fra likkledet skrellet av Azzams gjennomvåte kinn da han vred hodet i et forsøk på å finne mer rom å puste i. Han bevegde litt på det venstre beinet, den eneste kroppsdelen som ikke var dekket av en død mann. Liket manglet et bein, noe Azzam var takknemlig for, selv om det garantert hadde gitt 15
den avdøde mange problemer å stri med da han var i live. Nå ga det Azzam litt avlastning fra den knusende vekten. Jeg kommer til å kveles før vi kommer så langt som til grenseovergangen, tenkte Azzam. Han kjempet for å løfte hodet opp til toppen av kisten. Ved å presse skallen mot endebordet, så det bar vekten av både ham selv og liket oppå ham, fikk han dyttet den høyre pekefingeren mot lokket. Det løftet seg noen få centimeter, og Azzam rykket til da dagslyset strømmet gjennom sprekken. Han myste i retning vakten, som var travelt opptatt med å legge våpenet tilbake i fanget. Mannen sjekket sikringen for å forsikre seg om at den var på, og så vendte han hodet bort fra lasteplanet og snakket med sjåføren bak seg. Azzam hørte ordene middag og bønn. Sjåføren nikket, og pickupen svingte over til veiskulderen og stoppet brått. Azzam senket kistelokket lydløst på plass igjen. Bilen gynget idet vakten akte seg over kanten på lasteplanet. Azzam hørte at døren på sjåførsiden smalt igjen, og han kunne høre den fjerne lyden av stemmene deres mens mennene gikk i retning av noen skur knapt hundre meter til høyre for der de hadde parkert. Så snart begge mennene var borte, frigjorde Azzam armene, brystet og hodet fra vekten av den døde mannen, støttet seg på den høyre albuen og dyttet opp kistelokket med venstre hånd. Han strakte hodet ut i friluft. Sammenlignet med stanken han hadde pustet inn de siste timene, føltes luften utenfor som frisk fjelluft. Han la til og med merke til duften av brød som ble stekt over åpen flamme utenfor et av skurene i det fjerne. Mat ville ha smakt fantastisk, men for øyeblikket var det umulig. Tankene flyttet seg over på muligheten for å flykte. Skulle han prøve å stikke av? Nei, han forkastet ideen med en gang han hadde fremdeles for langt igjen. Selv med bil ville det bli mørkt før han nådde fram til Kenya. Azzam lente seg bakover i kisten, men lot lokket være åpent for å slippe inn mest mulig luft, mens han samtidig holdt øye med skurene for å se når sjåførene kom tilbake. Halvt sittende i denne forholdene tatt i betraktning mer behagelige stillingen, undret han seg over 16
den merkelige situasjonen. For en sprø verden det var, at han var tryggest når han reiste under et lik i en kiste. Det var den foretrukne transportmetoden for undergrunnsnettverket av bibelsmuglere, og det var en fantastisk merkverdig måte å sette muslimske sjåfører i arbeid for evangeliet på. Ingen etterfølger av Allah ville våge å åpne en kiste, og langt mindre sjekke under levningene. Selv om det ikke var direkte forbudt å berøre de døde, sto overtroen sterkt blant de somaliske muslimene, og man holdt seg så langt unna lik som mulig. Under døde mennesker kunne bibler nå de troende og hellige i Somalia. Troende og hellige som var i fare (som om de ikke var i fare, alle sammen!) kunne komme seg over til Kenya. Ingen hadde noensinne blitt tatt. Men det hadde skjedd mer enn én gang at det lå to lik inni, når kisten nådde bestemmelsesstedet. Azzam forsikret seg selv om at han ikke skulle bli et av dem på denne turen og heller ikke på turen tilbake til Somalia med flere bibler om en uke. Azzam hørte mennene krangle før han så dem runde hjørnet på skuret nærmest bilen. Han oppfattet ikke hva som hadde gjort dem opprørt, men han trakk inn et siste drag av den friske luften og dykket ned igjen i mørket i kisten, mens han fremdeles undret seg over at dette hadde blitt hans lodd i livet. Noen måneder tidligere hadde Azzam hatt behov for åndelig veiledning. Mannen du ser i drømmene dine er djevelen. Ikke hør på ham! Azzam sto helt stille mens imam Hussein Mohammad irettesatte ham. I løpet av en skjennepreken som varte i flere minutter, skjelte landsbyens åndelige leder ut Azzam og historien hans på alle tenkelige måter. Disse synene eller hva du nå enn kaller dem er falske. Hvert eneste ett av dem! Jeg hører om slike ting hele tiden. Ikke vær en av dem som lar seg lure. Kom tilbake når du har en drøm om den store profeten. Men jeg har hatt sju syner om mannen som kaller seg Jesus. Hvorfor fortsetter jeg å ha dem? Hva er det han prøver å si meg? 17
En håndbak i ansiktet besvarte Azzams spørsmål. Slaget fra landsbyimamen slengte Azzam på ryggen ned i en haug med sko som de trofaste hadde lagt fra seg ved moskéinngangen. Den geistlige stirret med ild i blikket på den fortumlede mannen på bakken. Folkemengden inne i den hellige bygningen var fullt opptatt med fredagsbønnen, så ingen la merke til den halvt bevisstløse mannen som lå blant skoene deres. Lyden av bønner surret rundt i Azzams forvirrede hjerne. Han ble liggende urørlig med øynene lukket, helt til imam Hussein vendte ryggen til ham og gikk for å slutte seg til bønnen. Azzam karet seg opp på hender og knær og kravlet ut, fremdeles omtåket. Hva om jeg hadde fortalt ham at forrige gang jeg så Jesus, var det her i denne moskeen? tenkte Azzam idet han kom seg på beina, steg ut i solskinnet og begynte å gå sakte hjemover. Jeg ville sannsynligvis vært død. Azzam slepte seg inn på rommet sitt. Planen var å kaste seg på sengen og bli der resten av ettermiddagen, men han ble hindret av synet som møtte ham. Han lente skulderen mot dørkarmen og stirret på tingen som lå i sengen hans. Hvordan er det mulig? hvisket han for seg selv. Trekorset var nesten en meter langt og gjennomtrukket av blod. Hvem la det der? Noen spiller meg et pek. Hvis far hadde sett dette, ville han Hvis hvem som helst hadde sett dette... Mitt blod er fremdeles friskt nok for deg, Azzam! Azzam rykket til av ordene som kom ingenstedsfra. Han kastet et blikk oppover og rundt i rommet. Jesu stemme han hadde hørt den nok ganger nå til å kjenne den igjen umiddelbart var høy nok til at den måtte høres over hele huset. Azzam så på sengen en gang til, og nå var den dekket av blod. Sjokket ved synet gjorde endelig Azzam lys våken. Han stormet ut av rommet og grep fatt i moren, som sto rolig og uforstyrret på kjøkkenet. Han halte henne med seg til rommet sitt, mens Hajj, den yngre broren hans, fulgte hakk i hæl. Mor! Hvem la det korset i sengen min? 18
Hvilket kors? Azzam, har du gått fra vettet? Det er ingenting i sengen din. Hun pekte mot madrassen. Men hvorfor lukter det blod her inne? Har du vært i enda en slåsskamp? Har du endelig drept noen? Selv om han var to år yngre enn Azzam, var Hajj allerede en sterk, ung mann. Han grep tak i skjorten til Azzam og slengte ham i gulvet. Så sparket han Azzam i ansiktet med den nakne foten sin. Hajj snerret mot den åndelige avvikeren av en storebror og fnyste idet han forlot rommet. Han ville finne faren og fortelle ham alt sammen. Nå som han var alene med moren, tryglet Azzam henne: Mor, Jesus var her igjen! Du tror meg vel? Du må. Hvorfor skulle jeg dikte opp dette? Hørte du ham ikke? Rawia Mubarak så det eldste barnet sitt rolig i øynene. Dra din vei, sønn, og ikke kom tilbake. Azzam hadde gått, nesten uten pauser, de førti kilometerne til en landsby der han visste at han hadde venner som ville beskytte ham. Han kom fram godt over midnatt dagen etter at korset hadde vist seg på sengen hans. Nå, etter å ha skjult seg i tre uker, var Azzam sikker på at faren hadde en viss anelse om hvor han var, men Azzam tok feil. Faren visste nøyaktig hvor han var. En krigsherre og pirat med så god kontroll som den eldre Mubarak, visste hvor enhver person han hadde interesse av å vite noe om innenfor sitt domene, befant seg. Pakke til Azzam Mubarak! ropte en mann fra like utenfor huset der han skjulte seg. Azzam dukket opp i døråpningen. Budet senket stemmen og sa dystert: Det er fra faren din. Azzam stirret tvers gjennom mannen, og deretter festet han blikket på pakken den fremmede hadde plassert på bakken. Mannen rygget bort fra pakken mens Azzam snakket, bare halvveis henvendt til budet. Faren min? Hvorfor det? Azzam lot blikket fare over husene i nærheten. Landsbyen virket uvanlig stille. Det var ingen i gaten. Var dette en felle? En bombe i pakken? Ville pirater angripe så snart mottakeren hadde løftet opp esken? 19
Azzam blunket tre ganger mens mulighetene raste gjennom hjernen hans. Eller har faren min ombestemt seg? Kanskje dette er et tilbud om fred. Han fortalte meg en gang at jeg var arvtakeren hans. Kanskje han gir meg en ny sjanse. Azzam hadde allerede bevist sine evner som pirat. Faren burde invitere ham til å følge i fotsporene hans som krigsherre. Budet rygget enda lenger unna idet Azzam nærmet seg pakken. Azzam knelte ned, la en hånd på hver side av esken og ristet den forsiktig. Vekten kjentes rar, men det føltes ikke som noe mekanisk, som var det han ville ha ventet seg fra noe som var farlig. Han rev opp den solide esken. Ingenting av det han hadde sett for seg, forberedte Azzam på innholdet. Hodet hans kastet seg ufrivillig bakover, vekk fra synet som møtte ham. Inni en gjennomsiktig plastpose utgjorde menneskelige kroppsdeler en klissete masse av rødt hudvev og brunt kjøtt. Det var moren hans. Hevn var standard prosedyre blant somaliske krigsherrer, men selv for en ung mann som var opplært i det ofte grusomme piratyrket, hadde det vært utenkelig at faren hans ville slakte ned moren fordi hun hjalp ham å flykte. Som for å understreke den ufølsomme henrettelsen, hadde et fotografi blitt plassert oppå posen med levninger. Det var av moren. Hun knelte foran to menn som Azzam kjente igjen, og som hadde knivene sine hevet over den gråtende kvinnen. Så det var Mahdi og Yasin som hadde fått drapsoppdraget. De hadde gjort en god jobb. Langs bunnen av bildet sto en beskjed til Azzam, skrevet med farens håndskrift: Hvis du forsøker å begrave moren din i Somalia, vil vi grave henne opp igjen og fore hundene med henne. Neste dag fraktet Azzam morens lik til kysten og begravde henne til havs. Oval. Tre. Høyre. Hugg. Azzam Mubaraks liv som pirat tok slutt den dagen han åpnet pakken fra faren. Ikke lenge etter begynte livet hans som en dristig etter- 20
følger av den mannen han nå kjente som mer enn bare en stor profet. Den modige sønnen av en krigsherre skrittet målbevisst bortover den støvete veien gjennom landsbyen. Et titalls øyne leste symbolene han formet med hånden, men ingen viste noe tegn til å ha sett dem. Femten minutter senere samlet tolv personer seg i smug i et av husene i landsbyen. Tre av dem banket på bakdøren, en etter en. Flere andre klatret inn gjennom et vindu på nordsiden av huset. Resten krøp inn gjennom vinduet mot sør. Ingen av dem brukte inngangsdøren. Dette var det andre møtet med somaliske troende i denne landsbyen, seksten kilometer sør for Mogadishu. Helt til for to måneder siden hadde befolkningen vært hundre prosent muslimsk. Nå som han var lederen for denne gruppen, tilbrakte Azzam mange netter, lys våken, med å møte de andre i lyset fra stearinlys han svarte på spørsmål og fortalte historien om et mystisk, blodig kors på soverommet sitt. Etter den første samlingen hadde Jesus-etterfølgerne betalt en enorm pris. Azzam hadde overlevd, men seks andre hadde blitt henrettet uken etter møtet. De ble halt ut av jordhyttene sine og halshugd midt på natten. Domfellelsene var gitt på forhånd, og de ble annonsert og utført så hele landsbyen kunne høre hver av de grusomme drapene. Hensikten var å sette en strek for eventuelle framtidige omvendelser. Jesus var ikke velkommen her. Men han kom tilbake likevel. Tolv nye etterfølgere satt i stillhet mens Azzam gikk over tegnspråket. Oval betyr møte. Tre står for det tredje huset. Høyre er retningen. Hugget betyr så snart som mulig. Så åpnet han landsbyens eneste bibel sannsynligvis var det den eneste i hele provinsen. Salige er de fattige i ånden, leste han, for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes (Matteus 5,3 4). Familiemedlemmene til dem som nylig hadde mistet livet, smilte. De sørget, men de ønsket å kjenne den gleden deres kjære hadde eid, selv om det betydde at de bare ville oppleve den en kort stund her på jorden. Gruppen satt i stillhet i flere minutter. 21
Jabar brøt stillheten. Azzam, hvorfor ga moren din deg ordre om å dra din vei? Kunne du ikke ha nektet å gjøre som hun sa? Azzam hadde ikke fortalt denne nye gruppen hele historien sin ennå. Han så oppmerksomt på de nye etterfølgerne. Det er den gamle måten å gjøre ting på, Jabar. Jeg visste at jeg måtte dra. For faren min du kjenner ham jo er det forretningene som styrer livet. En krigsherre som kontrollerer så mye som det han gjør, kan ikke ta sjansen på å ha en Jesus-etterfølger som sønn. Han ville ikke ha drept meg selv, men jeg ville like fullt vært død. Han ville ha sendt piratene sine, og de ville ha gjort jobben uten å nøle. Det er plikten deres, religionen deres. Moren min visste det, hun også, og hun ønsket bare å redde meg. De leter etter meg fremdeles, og de kommer ikke til å gi opp halal 1, vet dere. Da moren min ga meg ordre om å dra min vei, var det den siste gangen jeg så henne. Så fortalte han den lamslåtte forsamlingen om pakken. Men vi har hverandre. Dere er familien min nå. Jesus kalte på hver og en av oss, akkurat som en gjeter som kaller på sauene sine. Dere vet jo hvordan det er. Dere hørte stemmen hans noen av dere bokstavelig talt og svarte på kallet. Husk dette: Jesus fortalte oss at Bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn (Matteus 10,21). Azzam ville ikke at gruppen skulle fortsette å gruble på historien hans og bli deprimerte, så han skiftet tema. Jeg forlater landet i morgen. Hva? Men hvorfor? ropte Jabar. De andre kvapp til, og flere hender strakte seg for å dekke munnen til han som hadde snakket for høyt. Azzam førte en finger til leppene. Bare et stille møte kunne være et trygt møte. Fienden lusker rundt. Han strammer grepet som en renneløkke rundt halsen. Men vi er ikke kriminelle. Vi har blitt satt fri. Jesus fordømmer oss ikke. Det er det bare de som hater oss som gjør. Jeg drar til Kenya. Der har de bibler. Jeg har blitt kontaktet av troende som ønsker å gi dem til oss. Han tok en pause og så ut over den lille gruppen. Reisen min vil ta omtrent en uke, kanskje mer. Men 1 Refererer til noe som er tillatt ifølge islamsk lov, for eksempel et æresdrap. 22
når jeg kommer tilbake, vil hver og en av dere få en liten utgave av Skriften liten nok til at den er lett å gjemme. Vi må bevæpne oss med Ordet. Dere lærer så mye dere klarer utenat, og deretter gir dere biblene videre til andre som også venter på dem. Vi må bli sterkere, for kampen vil bare bli verre. Mye verre. Jabar så på Azzam med sorg i blikket. Du kommer til å være død før du når grensen, hvisket han. Kanskje det, Jabar, men jeg har en plan. Pickupen humpet inn på veien igjen og fortsatte reisen mot Kenya. Så langt har planen fungert helt perfekt. Azzam smilte og la seg til rette under den døde kroppen mens de ristet av gårde vestover. To uker og enda en reise under et lik senere var Azzam hjemme igjen. Oval. Sju. Venstre. Hugg. Denne gangen var det Jabar som gikk gjennom landsbyen og signaliserte. Han motsto trangen til å smile. I løpet av noen minutter satt tolv troende på gulvet på et nytt møtested. De ba intenst i en time. Mange av dem ba om at Azzam måtte være trygg. Bønnen ble avbrutt av en lyd ved bakdøren. Øyne åpnet seg og lurte på hva som nå ville skje. Døren åpnet seg sakte, og Azzam steg inn i rommet og plasserte en eske på gulvet. Lettede og takknemlige hender skjøt fram for å omfavne den hjemvendte lederen. Biblene er velbrukte. Våre kenyanske brødre og søstre har lest i dem i årevis. Dere skulle ha sett hvor glade de var da de ga dem til meg. De hilser dere med kjærlighet. Den påfølgende timen salvet bønner og gledestårer hver bok. Til slutt avsluttet Azzam møtet. De hadde vært sammen farlig lenge. En etter en snek de tolv troende seg ut. To menn slentret arrogant bortover veien gjennom landsbyen. De var så opptatt av å skryte av bedriftene med de siste kjærestene sine, at de ikke la merke til den tredje mannen som lydløst dukket opp mellom 23
to hus og gikk ut i veien et lite stykke lenger framme. Praten tok brått slutt da Mahdi og Yasin gjenkjente figuren foran dem. De var på ingen måte glade for å se Azzam Mubarak igjen. Jeg vet hva dere gjorde mot moren min. Azzam, vi måtte. Vi ønsket ikke å gjøre det, men faren din beordret oss og truet med å Mens han snakket, førte Mahdi sakte hånden sin bak ryggen. Jeg vet alt som er å vite om faren min. Azzam stirret på de to morderne. Jeg har ikke kommet hit for å skade dere. Han tok en kunstpause. Jeg har kommet for å tilgi dere. Mahdi og Yasin kastet skrå blikk på hverandre, og tittet deretter tilbake på mannen som sto vendt mot dem. De var usikre på om de skulle tro ordene de nettopp hadde hørt. Azzam fortsatte. Det er viktig at dere vet at jeg elsker dere, og at jeg har bedt for dere begge helt siden jeg så bildet av dere med moren min. Jesus har fylt hjertet mitt med medlidenhet for dere. Dere trenger ham akkurat som jeg gjorde. Han kan tilgi mordere. Kjærligheten hans er større enn alt det dere har gjort. Det var det første møtet mellom de tre mennene. De møttes igjen om natten flere ganger. Azzams vitnesbyrd drev Mahdi og Yasin til å overgi piratlivene sine til en tilgivende frelser. Til å begynne med fortalte ingen av dem noen om hva som hadde hendt. Håndsignaler på ettermiddagen ga medlemmene i gruppen beskjed om at de skulle møtes flere timer senere til en midnattssamling. De hadde begynt å utsette møtetidspunktene, for de var bekymret for at samlinger rett etter at de ble signalisert, kunne vekke mistanke. Alle var på plass før Azzam ankom. Jabar gispet og følte seg plutselig svimmel da lederen deres kom inn gjennom inngangsdøren. Alle samtalene i rommet stoppet brått. Bak Azzam Mubarak sto Mahdi og Yasin. Azzam møtte de tolv bekymrede blikkene. Han hevet den venstre hånden i retning av de to mennene i døråpningen. Mahdi og Yasin er en del av familien vår nå. De er tilgitt. 24
Et smil bredte seg sakte over Azzams ansikt mens han lot ordene synke inn. Ingen andre sa noe. Alle de troende i rommet brant inne med de samme spørsmålene: Hvordan kunne Azzam smile til mennene som hadde slaktet ned moren hans? Hvordan orket han i det hele tatt å være i samme rom som dem? Han måtte ha en eller annen slags hevn i tankene. Mahdi brøt stillheten. I min religion kunne jeg ikke være sikker på at jeg var tilgitt verken av Gud eller av min neste. Da Yasin og jeg så Azzam stå foran oss i forrige uke, grep jeg etter kniven min, for jeg antok at jeg ville bli nødt til å beskytte meg selv. Det kunne ikke være noen annen grunn til at han konfronterte oss det måtte være for å hevne morens død og drepe oss begge for å ære henne. Men da Azzam snakket til oss, ble vi lamslåtte, begge to. Vi trodde ikke våre egne ører. Det han sa om tilgivelse Jeg hadde aldri hørt noe lignende. Mahdi stoppet opp og stirret i gulvet. Så hevet han blikket igjen og så på dem som var samlet mens han fortsatte: I løpet av livet mitt har jeg ofte lengtet etter å høre noen si de ordene. Det at Azzam tilga mordere som oss, og at han fortalte oss at han elsket oss det er utrolig. Mahdi hang med hodet igjen. Yasin fortsatte historien. Den siste uken har vi tre møttes om natten. Azzam har vist oss at Jesus kan tilgi til og med de verste synderne. Moses drepte en mann, og Paulus beordret at folk skulle bli drept. Men de ble tilgitt og ledet på rett vei, de også. Det er fortsatt vanskelig for oss å tro på det, men likevel vet vi at det er sant. Jesus har til og med tilgitt oss for at vi var pirater. Det var tyveri og drap som var livsstilen vår. Jesus er den eneste som kunne tilgi oss, og den eneste som kunne gi Azzam det han trengte for å tilgi oss. Jeg og Mahdi vi er troende nå. Så det er fred mellom oss, mellom Azzam og oss. Og mellom oss og dere. Yasin gløttet bort på Mahdi, som tilføyde: Og så har vi fått se at Jesus har gitt vår bror Azzam uvanlig god innsikt. Han er i stand til å se det som Herren åpenbarer for ham. Jabars øyne ble store da Mahdi la armene rundt Azzam. 25
Azzam visste at det var noe som ikke stemte, helt til Yasin og jeg fortalte ham mer om morens død. Azzam hadde båret på et håp dypt inni seg, noe om moren som han bare måtte få vite og han hadde rett. De siste ordene hennes, idet vi drepte henne, var Jesus, Jesus, jeg elsker deg. EN HILSEN FRA AZZAM I løpet av livet mitt i Kristus har det aldri vært langt mellom de harde prøvelsene og vanskelige utfordringene. Men midt oppe i dem har jeg fått se hans makt. Jeg fant til slutt ut at moren min hadde drømmer om Jesus omtrent samtidig som meg. Tidligere i livet hadde hun møtt en misjonær som hadde undervist henne om Bibelen, og hun glemte aldri de historiene og bibelversene. Hvis jeg kunne stille henne ett spørsmål, ville det vært: Mor, så du også korset på sengen min den dagen? Hun sa aldri at hun gjorde det. Hun bare ba meg om å dra, fordi hun fryktet for livet mitt. Jeg førte Mahdi og Yasin til Kristus, og begge har nå blitt med i Herrens arbeid under jorden. Ingen andre enn vår nådefulle Herre Jesus ville vært i stand til å rense hjertet mitt for det altoppslukende sinnet, raseriet og hatet jeg følte for dem. Jeg har nå vært en troende i femten år. Da jeg giftet meg, visste kona mi at vi ikke kom til å ha et normalt liv. Hun sa til meg: Azzam, vi kommer til å leve i fare helt til den dagen vi dør som martyrer for Kristus, men jeg vil bli med på denne reisen sammen med deg, og ha glede i hjertet. Dø som martyrer for Kristus! For en fryktløs Guds kvinne! Jeg er ufattelig velsignet som har henne som min livsledsager. Sønnen vår, Hakeem, har blitt kidnappet av pirater tre ganger. De prøver å hjernevaske unge gutter så de blir pirater for livet, men hver gang de har prøvd på dette med Hakeem, har Gud vært nådig nok til å bringe sønnen vår tilbake til oss. Folk flest reiser vanligvis til fots, på et esel eller med bussen, men 26
jeg reiser fremdeles i kister. Det er den eneste måten vi kan få bibler fram til de hellige på. Jeg elsker ironien i at kister som er ment for de døde, blir brukt av Gud for å bringe nytt liv inn i Somalia! Undergrunnstroende og det er mange av dem nå blir forvandlet i frelserens bilde gjennom den boken. Da jeg var pirat var jeg en våghals, og det har ikke endret seg etter at jeg ble en undergrunnsmisjonær. Afrikas horn er et ondskapsfullt sted. Satan har et sterkt grep på familier, styresmaktene, utdanningen og islam, så klart. Djevelen kjemper mot oss hele tiden, men Gud har overtaket, for han benytter seg av alt det onde de demoniske maktene utsetter oss for. Tålmodighet er en åndelig frukt som jeg har hatt vanskelig for å lære meg, men som jeg setter stor pris på. Som våghals er det lett å bare dure på og ordne alt selv, men mange ganger er det ikke det som er Guds vilje. Jesus har satt meg på skolebenken og lært meg å vente på ham. Gjennom motgangen har Gud lært meg tålmodighet. Utfordringene står i kø for å prøve oss. Så snart vi har kommet oss gjennom noe, venter noe nytt. Men prøvelser er også et hellig sted for den troende. De tvinger oss til å ta et steg tilbake og bøye oss for Gud. I prøvelsene er det bare du og Gud som er til stede. Salme 23,4 sier det slik: Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal Du kommer deg til slutt gjennom prøvelsen, men tiden du tilbrakte med Kristus vil ha gjort noe med deg, så du vil være forandret for alltid. Uansett hvor vanskelig ting blir, høster du fruktene av trofasthet hvis du holder ut. Når en troende lider, er han eller hun som en gammeltestamentlig yppersteprest i det aller helligste. Selv om det å skynde seg er en del av vår menneskelige natur, er ikke dette tiden for å forhaste seg. Presten i Det gamle testamente utførte pliktene sine omhyggelig, for sjansen bød seg bare en gang i året. Ikke bare var hvert sekund hellig, men han som var utvalgt til å være yppersteprest, visste at det å bære fram offeret for den levende Gud var en stor ære. Det er slik vi burde være tålmodige i møte med kallet, og beæret 27
over å få bære fram oss selv som offer for Gud. Tid med Kristus i motgang er en hellig og gudgitt tjeneste i det aller helligste. Når prøvelsene kommer til deg, bør du se det som en ære å ha blitt utvalgt. Ikke forhast deg. Vent på Herren. Han er der sammen med deg, akkurat som han var sammen med David da han skrev disse majestetiske ordene: frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg (v. 4). Kan du befinne deg på noe bedre sted? Husk på oss her i Somalia når du ber. Vi sender deg vår kjærlighet i Kristus.