Opptakskrav for PhD-studiet i samfunnsøkonomi ved UiO. Tore Nilssen juni Innledning

Opptakskrav for PhD-studiet i samfunnsøkonomi ved UiO Tore Nilssen 1 9. juni 2016 1. Innledning Instituttstyret ved Økonomisk institutt vedtok 11.06.2013 (V-sak 3/2013) nye og strengere opptakskrav for PhD-studiet i samfunnsøkonomi. De nye kravene ble gjort gjeldende fra og med 2015 og har dermed blitt brukt ved to opptak så langt: 2015 og 2016. På bakgrunn av erfaringene fra disse to opptakene har instituttleder bedt meg om å utrede opptakskravene. Jeg vil i dette notatet starte med å beskrive hvordan opptakskravene er ved en del læresteder i samfunnsøkonomi i inn- og utland. Deretter vil jeg presentere noen alternativer som vi, etter min mening, har å velge mellom. Det ene alternativet er selvsagt å fortsette som nå. Et annet alternativ er å gå tilbake til opptakskravet som eksisterte før 2015. Disse to alternativene er de to mest ekstreme posisjonene. Jeg vil også diskutere to alternativer som ligger mellom disse. Som det vil fremgå av konklusjonen, er min anbefaling at vi går tilbake til den gamle ordningen, men med en viktig modifikasjon som på en enkel måte vil fremme kvaliteten på PhD-studiet sammenlignet med det den gamle ordningen gav oss, men som vil gi oss en fleksibilitet som den nye ordningen ikke tilbyr. La meg begynne med noen premisser for diskusjonen. For det første krever opptak til vårt PhDstudium at man har finansiering for 100 % studium i minst tre år (eller f eks 75 % i fire år). SVfakultetet krever dessuten at denne finansieringen, med noen unntak, er i form av ansettelse som stipendiat, enten ved universitetet eller ved en annen forskningsinstitusjon. Det er ikke anledning til å finansiere et PhD-studium ved å ta opp lån eller ved å belaste egen formue. Det er heller ikke anledning til å ta studiet som deltidsstudium ved for eksempel å ha en 50 % jobb utenfor forskningssektoren, og/eller som noe annet enn stipendiat, for på den måten å finansiere det. På vårt institutt er vi dessuten i hovedsak ekstra restriktive med hensyn til stipendiatens arbeidsplass. Det er viktig å slå fast alt dette, for et mål om å gjøre vårt studium like sterkt som det man finner i utlandet, må nås gjennom andre tiltak enn f eks i USA, der man gjerne tar opp studenter uten finansiering og gjerne tar opp mange flere studenter enn man har kapasitet til å veilede eller å gi arbeid som seminarleder o l, i håp om at et passe antall skal falle fra etter hvert, og der det selv blant gode PhD-studenter finnes mange som bruker fem-seks år på studiet. Etter mitt syn er stipendiatordningen vår et aktivum som bidrar til et sterkt PhD-studium, og de tiltakene vi i verksetter for å gjøre det enda sterkere, må sees i lys av at finansieringen av studiet er gjennom stipendiatstillinger. 1 Takk til Tone Enger for diskusjoner og til Dana Øye for innsamling av informasjon om andre læresteder. 1

For det andre forutsetter opptak til PhD-studiet en 2-årig master (120 studiepoeng) i samfunnsøkonomi, eller tilsvarende; dagens regler ved SV-fakultetet åpner f eks ikke for opptak fra såkalte supermastere fra Storbritannia med 60 eller 90 studiepoeng. Søkere med utdanning utenfor EØS-området må dessuten levere tilstrekkelig gode GRE-tester. Jeg diskuterer ikke her i særlig grad hvorvidt vi skal tilby et såkalt integrert PhD-studium over fire eller fem år, der det siste eller begge årene av en research master legges inn i dette studiet. Et slikt integrert studium ville kreve en endring i PhD-forskriftene ved UiO. For det tredje vil opptak kreve et karaktersnitt fra masterkurs på B minus eller bedre. Dette kravet har vært praksis hos bedømmelseskomiteen i mange år allerede. Men konkurransen om stipendiatstillingene ved instituttet er som oftest så skarp at den marginale ansatte stipendiaten de fleste årene har hatt betydelig bedre karakterer enn det. For det fjerde består PhD-studiets såkalte utdanningsdel av 45 studiepoeng med kurs, dvs. halvannet semester. Resten av studiet utgjøres av avhandlingsdelen. Vi kan redusere utdanningsdelen for dermed å kunne øke avhandlingsdelen, slik andre studieretninger ved SV-fakultetet har det, men jeg går ikke inn på en slik diskusjon her. For det femte er de tre kursene i mikroøkonomi, makroøkonomi og økonometri obligatoriske. (Det samme gjelder kurs i vitenskapsteori og etikk, til sammen seks studiepoeng.) Dersom noen av de tre kursene ikke er avlagt før opptak, eller tilsvarende kunnskap ikke dokumenteres, må de tas i løpet av PhD-studiet. Jo flere obligatoriske kurs som gjenstår ved opptak, jo mindre plass er det i utdanningsdelen av studiet til frie emner. Jeg ser nedenfor bort fra en diskusjon av hvorvidt disse tre emnene bør være obligatoriske. For det sjette har hvert av de tre obligatoriske kursene nevnt over et omfang på ti studiepoeng. Som et incentiv for å få masterstudenter til å velge research master gis 15 studiepoengs uttelling for hvert av disse kursene dersom det tas i løpet av masterstudiet, og det kreves to slike kurs for å få en research mastergrad. Jeg mener det er en interessant diskusjon, også i forbindelse med opptakskravet, hvorvidt de obligatoriske kursene skal være så omfattende som de er nå. Men jeg vil her stort sett gå ut fra at kursenes omfang ligger fast. Også disse kursenes uttelling på masterstudiet er interessant for opptakskravet, men jeg diskuterer ikke dette noe særlig nedenfor. I dette notatet betyr ekstern finansiering at PhD-studenten ikke er ansatt på instituttet, men et sted utenfor instituttet (f eks Norges Bank, SSB, instituttsektoren). En stipendiatstilling på instituttet som er eksternt finansiert, regnes her altså som internt finansiert. 2. Opptakskrav andre steder Jeg gir her en kort omtale av opptak ved en del norske og europeiske PhD-studier i samfunnsøkonomi. 2

Flere steder i Europa har et integrert studium: For å ta en PhD i samfunnsøkonomi må man begynne med å ta en research master, og studenter i det egentlige PhD-studiet kommer alle fra institusjonens egen research master. Dette gjelder bl a Amsterdam University og flere andre samarbeidende universiteter i Nederland (som riktignok aksepterer folk fra research master fra en samarbeidende institusjon). Av de lærestedene som er undersøkt, er det integrerte studier også ved Stockholms universitet, University of Mannheim, Tilburg University og Toulouse School of Economics. Københavns universitet tilbyr to varianter, et integrert studium over fire år, der opptakskravet er ett år i et masterstudium, og et treårig studium. Det fireårige studiet krever ikke at det ene året med master inneholder noen masteroppgave. Det treårige studiet synes ikke å kreve en research master ved opptak. I København er det også mulig å ta PhD som et deltidsstudium. I Norge krever NTNU og Universitetet i Bergen en 2-årig master ved opptak. Flere av de norske lærestedene er eksplisitte på formelle karakterkrav, noe vi ikke er. (Samtidig vet vi at søkere som avvises hos oss på grunn av svake karakterer, tas opp andre steder, bl a ved BI.) 3. Alternativ: Fortsette som nå Dagens system innebærer at søkere må dokumentere kunnskap tilsvarende to av våre tre obligatoriske PhD-kurs i hhv økonometri, mikroøkonomi og makroøkonomi. (Kursene har kodene ECON5100, ECON5200 og ECON5300 når de tas i vårt masterstudium.) I de to årene som har gått siden nye opptakskrav ble innført, har vi særlig sett to problemer: Vi rekrutterer nå kun fra eget masterprogram, og vi har liten tilgang på søkere som tilfredsstiller opptakskravene. Det siste problemet er særlig akutt nå i 2016, der vi for øyeblikket står igjen med tre tilsatte universitetsstipendiater etter en utlysning av opptil seks stillinger og ingen eksternt finansierte phd-studenter i tillegg. Dette er det minste kullet nye studenter på veldig mange år. Mangelen på søkere som kommer fra andre læresteder, og som tilfredsstiller opptakskravene, blir ekstra følbar etter flere år der instituttet har tatt opp et rikt utvalg av søkere med utdanning fra andre steder, både hjemme og ute, både nordmenn og utlendinger. Det er helt klart at vi, blant de som har søkt de siste to årene, har hatt flere søkere med veldig høy kvalitet, som bedømmelseskomiteen gjerne skulle ha sett i vårt PhD-program, men som vi har avvist på grunn av opptakskravene. (Dette er søkere med 2-årig master i samfunnsøkonomi med veldig gode karakterer og til dels solide referanser, som ikke har hatt tilstrekkelig kunnskap etter opptakskravene.) Vi har også liten tilgang på søkere med ekstern finansering for tiden. Her er det flere årsaker: Deler av instituttsektoren sliter trolig hardere enn før med å få inn finansiering av doktorgradsstipender. Vi er også kjent for å avvise søkere vi mener ikke har gode nok karakterer til vårt 3

PhD-studium, selv når det er andre som betaler. Det er også blitt hevdet at de nye reglene om omfanget av avhandlingene, som ble gjort gjeldende fra 2014 og som bl a legger begrensninger på bruken av medforfattere, gir motivasjon til å søke opptak på andre PhD-studier enn vårt. Men uansett hva disse grunnene er, vil mangelen på søkere uten ekstern finansering, kombinert med den svikten vi ser i søknaden til våre egne stipendiatstillinger, gjøre det vanskelig å fortsette som nå. Ved å forlate dagens ordning kan vi gå glipp av den økningen av kvaliteten på PhD-studiet som var motivasjonen for å innføre den, jfr saksnotatet til instituttstyrets (V-sak 3/2013). Den gangen opplevde instituttledelsen at det var vanskelig å motivere masterstudentene til å ta 5000-kurs som en del av masterstudiet. Ved å kreve to av dem ved opptak skulle vi få studentene over på mer emneorienterte kurs i kursdelen i PhD-studiet. Dette har vi opplagt oppnådd. Spørsmålet er om vi ikke har andre tiltak som kan gi det samme; mer om det nedenfor. En mulighet vi har, er å innføre kvalifiseringsstipender for søkere som mangler kompetansen vi krever, noe a la det stipendet som tilbys i år. Slike stipender kan gis til folk som vil ta to av våre 5000-kurs, som går om høsten, slik at de kan søke opptak til studiet vårt neste vår. Spørsmålet er om dette er effektivt. Et slikt stipend kan neppe være på mer enn 100-150 000 kroner, og det er vanskelig å leve i Oslo på et slikt beløp, selv om den effektive studietiden er på bare fem måneder (fra august til desember). De mest aktuelle søkerne til dette stipendet vil være folk som gikk ut fra et av våre masterstudier uten de nødvendige 5000-kursene, f.eks. fordi de gikk ut før opptakskravet kom, for disse kan bruke stipendet til å få en liten studiepermisjon uten lønn fra sin arbeidsgiver. Det er lite trolig at utenlandske søkere vil synes et slikt stipend er attraktivt. Jeg tror en stipendordning vil være veldig nyttig, men den vil kun hjelpe i en overgangsperiode så lenge den ikke er tilrettelagt for søkere fra utlandet. Vi kan også informere bedre om disse 5000-kursene. Vi kan se på innføringen av dagens ordning som å bruke pisken for å få studentene til å ta disse kursene i løpet av phd-studiet. Men etter min mening finnes andre mer gulrot-pregede ordninger som vil ha den samme effekten, uten at vi trenger å ha det strenge opptakskravet som vi har i dag. Endelig kan vi begrense opptaket til PhD-studiet til studenter fra vår egen research master, slik det gjøres ved mange læresteder. Det betyr reelt sett en innføring av et integrert PhD-studium. For å få inn søkere fra andre steder, må vi rekruttere dem inn i vår research master, noe som er vanlig mange steder, som nevnt over. Det er mulig dette kan gjøres uten formelt å innføre et integrert studium. Det kan tenkes at vi kan få søkere til vårt masterprogram som har en vanlig 1- eller 2-årig master, får innpassing av tidligere utdanning tilsvarende et studieår, og bruker ett år hos oss på å ta to 5000-kurs og skrive en masteroppgave, for dermed å ha fullført en research master ved UiO. Dette reiser mange spørsmål. Blant annet er det uklart hvordan vi skal få til en rekruttering av den typen studenter fra utlandet som vi ønsker. Dernest er det uklart hvordan slike master- 4

studenter skal kunne finansiere det ekstra året med masterstudier, mens de venter på opptak til PhD-studiet. Skal de f eks tilbys jobb som studentassistenter eller seminarledere? Og endelig må vi vurdere om vi skal ha noen form for betinget opptak til PhD-studiet for slike studenter, eller om vi skal stå helt fritt i vurderingen av slike søkere opp mot folk som enten har vært i vårt studieprogram lenger, eller har kunnskap tilsvarende de to 5000-kursene fra andre steder. Skal vi fortsette med nåværende ordning, er det antagelig denne veien vi må gå. I de to årene vi har hatt de nye opptakskravene, har det, så vidt jeg kjenner til, ikke vært noen forsøk på å rekruttere slike studenter inn i vår research master. 4. Alternativ: Gammel ordning Dette er ordningen som var i årene 2009 til 2014. (Jeg går ikke inn på ordningen vi hadde før 2009.) Den innebærer at formelle krav til opptak er en 2-årig master i samfunnsøkonomi, uten krav om kurs på phd-nivå, pluss en godkjent GRE-test for søkere med utdannelse utenfor EØSområdet. Ordningen betyr at det kan komme studenter inn på studiet som ikke har noen 5000-kurs i kjerneemnene våre, eller tilsvarende kunnskap. Men dette problemet blir mindre jo flere studenter som faktisk tar slike kurs. Studenter som blir tatt opp og har slike kurs fra før, vil få innpassing og vil bytte disse kursene ut med valgfrie kurs, akkurat slik som dagens ordning gjør det for alle, siden det nå er et krav å ha to 5000-kurs. Det som vil kunne skje, er at det kan bli en viss forskjell på studenter tatt opp fra vårt eget masterprogram og andre, dersom den siste gruppen i stor grad vil komme til å bestå av folk uten slike kurs fra før. Dette kan bety at folk som kommer utenbys fra, i hovedsak tar kjerneemner i sin kursdel for phd-graden, mens våre egne studenter i større grad tar valgfrie emner. Det er et uavklart spørsmål knyttet til kjerneemnet i økonometri, ECON5100. I en kort overgangsperiode før innføring av ny ordning ble kurset gitt både med og uten prosjektoppgave. Varianten uten denne oppgaven hadde koden ECON4136. Siden vi hadde disse to variantene den gangen, er det et spørsmål som må avklares hvorvidt vi skal ha dem begge to om gammel ordning gjenoppstår. (Selv om det strengt tatt faller utenfor denne utredningen, er det verdt å lufte spørsmålet om ECON4136 uansett skal gjeninnføres, for det virker som mange studenter tar ECON5100 uten noe ønske om å søke seg inn på PhD-studiet.) Skal vi gå helt tilbake til gammel ordning, må vi gjøre noe for å få masterstudentene til å ta 5000-kursene, når de ikke lenger kreves ved opptak. Dette kan gjøres ved masterstipender, slik som stipendet i avansert analyse. Det består for tiden av tre stipender i året, hvert på 15 000 kroner pluss kontorplass. Man bør vurdere å øke både antallet og størrelsen på disse stipendene for å skape incentiver til å ta disse kursene. 5

En annen mulighet kan være å redusere omfanget på 5000-kursene, for på den måten å legge til rette for at flere studenter tar dem. Da må selvsagt også uttellingen i form av studiepoeng reduseres. 5. Alternativ: Modifisert gammel ordning Vi kan beholde gammel ordning, men formulere utlysningen av stipendiatstillinger slik at vi har mulighet til å prioritere søkere med kurs på PhD-nivå. Dette kan gi våre egne masterstudenter det nødvendige incitamentet til å ta 5000-kurs, samtidig som det gir bedømmelseskomiteen en fleksibilitet den ikke har i dag. Utlysningen kan få et enkelt tillegg, som f eks: «Søkere med en research master i samfunnsøkonomi vil bli foretrukket.» Med denne fleksibiliteten kan komiteen ta inn veldig lovende søkere som mangler den ønskede kompetansen. Det er flere eksempler fra de to siste årene der vi ville ha valgt en annen innstilling dersom vi hadde kunnet fravike dagens opptakskrav. En slik formulering i utlysingen vil dessuten kunne skaffe oss enda flere interessante søkere. Nå skal det sies at vi da samtidig inviterer søknader fra mange dårlige søkere. Men dette blir trolig ikke veldig annerledes fra det vi hadde, og eventuelt vil få igjen, med gammel ordning. Det må kanskje vurderes om vi har anledning til å drive en slik forskjellsbehandling i favør av søkere med PhD-kurs så lenge slike kurs ikke er en del av det formelle opptakskravet. Men mest sannsynlig er dette uproblematisk, så lenge vi gjør det klart i utlysingen. Denne varianten av den gamle ordningen gir oss enda et instrument for å motivere studentene våre til å ta 5000-kurs i masterstudiet. Et mulig problem er at eksternt finansierte stipendiatstillinger mest sannsynlig ikke kommer til å ha denne ordningen. Så selv om instituttets stipendiater i stor grad vil ha kjerneemner på PhD-nivå når de starter på studiet, vil denne ordningen ikke gi en helt homogen studentmasse. På den andre siden er jo nettopp ønsket om en mer sammensatt studentmasse et av argumentene for å sette i gang hele denne utredningen. 6. Alternativ: Modifisert ny ordning Dette alternativet innebærer å beholde dagens opptakskrav, men å skaffe oss den nødvendige fleksibiliteten ved å ha to løp inn i studiet. Det ene er det vi har i dag: Man har minst to av de tre kjerneemnene på PhD-nivå, blir tatt opp, og begynner som normalt på studiet ved høstsemesterets start. Utdanningsdelen vil bestå av 45 studiepoeng, hvorav 16 studiepoeng er obligatoriske kurs (det tredje kjerneemnet for 10 studiepoeng, og kurs i vitenskapsteori og etikk for til sammen 6 studiepoeng) og 29 studiepoeng er frie. 6

Det andre løpet er for folk som ikke har de to kursene. Disse kan tilbys en pakke: et stipend for å ta 5000-kurs den følgende høsten, og et betinget opptak fra starten av vårsemesteret året etter. Selve PhD-studiet, med sine 45 studiepoeng i utdanningsdelen, begynner da i januar året etter for disse. Når slike studenter tas opp, vil også de ha et kursprogram med 16 studiepoeng obligatoriske kurs og 29 studiepoeng frie. En utfordring mye større her enn i forrige alternativ er å formulere dette i en utlysning. Dessuten er det uavklart hvordan bedømmelseskomiteen skal håndtere dette. Det beste er om komiteen foretar en samlet vurdering og innstiller i to grupper: de som tas rett opp i studiet (og altså har den nødvendige kompetansen og ellers kommer godt ut i konkurransen), og de som skal ta kurs i høstsemesteret. Det må undersøkes om instituttstyret kan gjøre betingete opptak av typen «person A ansettes som stipendiat fra dato X på betingelse av at kurs Y i mellomtiden er tatt med karakter Z eller bedre». Dette betyr en mulighet for å forskjellsbehandle folk: En søker kan ha veldig gode karakterer i sin master og kan derfor nøye seg med f eks en B og en C i to 5000-kurs, mens en annen har svakere karakterer og må klare f eks en A og en B. I likhet med forrige alternativ vil også dette kunne trekke til seg en stor søknadsmasse. I utgangspunktet skal vi være i stand til å håndtere dette, men en bekymring er at vi kan få søkere som primært er ute etter et korttidsopphold i Oslo og ikke er tilstrekkelig motivert til hele PhD-studiet. Det er i hvert fall åpenbart at bedømmelsen av søkerne er tyngre, og vil ta lenger tid, i dette alternativet enn i de andre. For å få dette alternativet til å fungere, må alle kursevalueringer i 5000-kursene foreligge tidsnok. Det betyr særlig at prosjektoppgaven i ECON5100 må ha tidligere innleveringsfrist enn den har nå. Trolig må alle karakterer fra høstens kurs være klare i begynnelsen av januar. Et problem med dette alternativet er at det splitter de nye PhD-studentene opp i to grupper. Selv om instituttet kan gjøre en innsats for å integrere dem som er der kun med stipend frem til utgangen av året, er det sannsynlig at dette vil ramme kullfølelsen i kull som allerede er små. Et annet problem er at denne opptaksordningen ikke ligner på noe som finnes ved andre læresteder, og vi kan ikke regne med at det blir forstått. Det kan særlig gjøre det vanskelig å trekke til seg søkere fra utlandet, bortsett fra søkere fra ikke-europeiske land med uheldige motiver for å søke. Et spørsmål er hvor stort kvalifiseringsstipendet skal være. Dette er etter min mening en noe annen type stipend enn det jeg har drøftet lenger oppe i diskusjonen av dagens ordning, som er et stipend med begrenset omfang, bl a ved at det bare vil være behov for det noen få år fremover, og som ligner på stipendene på 100 000 kr som lyses ut i år for høsten 2016. Dette beløpet er trolig for lavt, hvis formålet skal være å trekke til seg søkere fra utlandet som i praksis bes om å gå i gang med et PhD-studium på 3,5 år. Kanskje 150 000 kr er et bedre nivå. 7

Det må avklares hvorvidt et slikt stipend er skattbart. Det må også avklares om mottakere av slike stipend kan ansettes som seminarledere eller forskningsassistenter, mot betaling utover stipendet. Det bør videre diskuteres om studenter som kun har ett kurs som står igjen for kvalifisering, skal motiveres til å ta andre PhD-kurs som tilbys i høstsemesteret og derfor få like stort stipend som de som har to kurs igjen for kvalifisering. Og endelig må det utredes nærmere hvorvidt instituttet kommer i en vanskelig situasjon overfor reglene om midlertid ansettelse ved å gi først et kort stipend, og eventuell ansettelse som seminarleder el l, og deretter et fullt PhDstipend: Mange av dagens stipendiater har ansettelse i fire år selv uten et slikt kvalifiseringsstipend i forkant. 7. Avslutning Etter mitt syn er det nødvendig å gjøre noe med dagens opptakskrav, av de grunnene jeg har nevnt i dette notatet. Særlig viktig er det at vi får for svak tilstrømming fra andre studieplasser enn vår egen. Det er også viktig at beslutningen gjøres så raskt at dette får virkning for opptaket i 2017. Dette betyr igjen at realitetene i saken må være klare til oppstarten av høstsemesteret 2016, slik at masterstudentene er klare over premissene når de skal bestemme seg for om de skal ta 5000-kurs i år. Det formelle vedtaket om ny opptaksordning gjøres av Programrådet for PhD-studiet ved SV-fakultetet, som har sitt neste møte 22.september. Det er alltid sånn, når man skal gjennomføre endringer i en ordning, at man ser hen til status quo og søker argumenter sterke nok til å gjøre endringer. Dette fungerer dårlig i denne saken å la dagens ordning fungere som status quo. Det var åpenbart forhastet å gjøre endringen til dagens ordning, og dermed bør status quo være gammel ordning. Det er argumenter for å gjøre noe annet enn rett og slett å gå tilbake til gammel ordning vi må se etter. Det vil, så langt jeg kan se, gå helt greit å gå fra den nye ordningen tilbake til den gamle. Men det beste er den modifiserte varianten av gammel ordning. Den gir oss den fleksibiliteten vi trenger når det gjelder å ta opp gode søkere fra andre steder. Et mulig problem er at eksternt finansierte stipendiater, dvs. søkere med stipender fra instituttsektoren ol l, trolig vil ha tatt de to 5000-kursene i mindre grad enn våre egne. Likevel vil denne modifiserte varianten av gammel ordning gjøre at vi beholder det meste av det kvalitetsløftet i phd-studiet vårt som dagens ordning var tenkt å bidra til. Og en litt sammensatt studentmasse kan delvis sees på som et ønsket resultat, siden vi ved ny ordning har opplevd for lite heterogenitet blant de opptatte studentene. Med den modifiseringen av dagens ordning som jeg har gjort rede for over, vil vi få en fleksibilitet som dagens ordning, slik den står nå, ikke tilbyr. Dessuten vil denne ordningen sikre oss at alle PhD-studenter har minst to 5000-kurs ved oppstart, noe modifiseringen av gammel ordning ikke vil gi fullt ut. 8

Men kostnaden er betydelig: en ordning som er mer komplisert enn modifiseringen av gammel ordning. Vi må opprette en egen type stipender for formålet; bedømmelse og innstilling for stipendiatstillingene vil ta mer ressurser og mer tid; det er mulighet for ulike smutthuller og omveier som vi i dag ikke har full oversikt over; og vi må gjøre noen små, men viktige endringer i 5000-kursene. Alt dette vil dessuten kreve ytterligere utredning, noe som gjør det vanskelig å ha planene klare for ordningen ved høstsemesterets begynnelse 2016. Det er også et problem at denne opptaksordningen er annerledes enn opptaksordninger ved alle andre læresteder jeg har undersøkt, og derfor vanskelig å markedsføre overfor utlendinger. Jeg er redd for at den nye opptaksordningen, også i den modifiserte utgaven, vil gjøre det vanskelig å trekke til seg de gode søkerne med en annerledes bakgrunn som vi er på jakt etter. Det er verdt å merke seg at andre PhD-studier i Norge opplever god tilgang på kvalifiserte søkere til sine programmer, samtidig som vi opplever et kraftig fall i søkningen til vårt program. Personlig mener jeg at vi med den modifiserte gamle ordningen vil få en så lav andel av studenter som mangler 5000-kurs ved opptak, at vi fint kan leve med det. Derfor er dette mitt forslag. Dersom instituttet ønsker et sterkere PhD-studium, foreslår jeg at man setter i gang en utredning av et integrert PhD-studium og deretter eventuelt et langsiktig arbeid med sikte på å endre Universitetets forskrifter slik at et integrert studium blir mulig. En modifisering av ny opptaksordning er en dårlig mellomløsning. 9