Utgangspunktet for den jobben de

Forvaltning av isbjørn på Svalbard Dag Vongraven og Eigil Movik Lokal forvaltning av en truet og fredet art som isbjørn går i stor grad ut på å hindre at den forstyrres av mennesker eller at mennesker skades. Utgangspunktet for den jobben de lokale forvaltningsmyndighetene må gjøre er i stor grad å hindre at mennesker og isbjørn kommer for nær hverandre, enten for å unngå at isbjørn blir forstyrret, eller for å unngå farlige situasjoner, hvor dyr, mennesker eller andre verdier kan bli skadet. Andre hovedoppgaver for den lokale forvaltningen av isbjørn på Svalbard er blant annet å minimalisere forstyrrelser i isbjørnens viktigste leveområder, infomere om hvordan hensyn kan tas og hvordan en skal opptre dersom en møter isbjørn. Sysselmannen på Svalbard (SMS) har hovedansvaret for den stedlige forvaltningen av isbjørn. Hos Sysselmannen finnes det både en miljøvernavdeling, en politiavdeling og en administrasjonsavdeling, alle med ulike oppgaver når det gjelder løpende isbjørnforvaltning. Miljøvernavdelingen har det generelle hovedansvaret for forvaltningen av naturmiljøet på Svalbard, slik fylkesmennenes miljøvernavdelinger har på fastlandet. Miljøvernavdelingen rapporterer til Klima- og miljødepartementet (KLD), mens politiavdelingen rapporterer til Justisdepartementet, og tar seg av etterforskning av potensielt straffbare forhold. På miljøsiden finnes i tillegg både Miljødirektoratet, som er mellomleddet mellom KLD og SMS, mens Norsk Polarinstitutt (NP) er et annet miljødirektorat, med hovedansvar for å skaffe tilveie kunnskap om isbjørn, slik at den kan forvaltes i tråd med nasjonale og internasjonale forpliktelser. Forvaltningsprinsipper og tiltak utarbeides både gjennom internasjonalt samarbeid, og gjennom nasjonale prosesser, som involverer hele forvaltningssystemet fra departement og nedover. I 2013 ble det vedtatt en nasjonal handlingsplan for isbjørn, utarbeidet i samarbeid mellom Miljødirektoratet, NP og SMS. Denne er ambisiøs og omfattende, og arbeidet med å sette handlinger ut i praksis er kostbart og vil ta tid. SMS og NP er de etatene som gjør jobben. Sysselmannen vurderer videre søknader om isbjørnforskning, filming av isbjørn og andre søknader relatert til Svalbardmiljøloven. Isbjørn, sjøis og klima På Svalbard gjelder Svalbardmiljøloven. Denne loven ble vedtatt i 2001, og var en følge av et årelangt arbeid for å gjøre Svalbard til et av de «best forvaltete villmarksområder i verden». Saksbehandleren i departementet som ga ord til det ambisjonsnivået norske myndigheter ønsket for forvaltningen av naturmiljøet på Svalbard i stortingsmeldingen om Svalbard som kom i 2000, ante nok ikke da i hvilken grad denne formuleringen skulle bli en norm for Svalbardforvaltningen. Omtrent samtidig med denne nye loven kom det internasjonale klimapanelet tredje rapport, hvor det for første gang ble fokusert på den betydning klimaoppvarmingen ville få for reduksjon av sjøisen i polområdene. Sjøis er hovedleveområdet for isbjørn og ringsel, isbjørnens byttedyr nummer en, og dette gjorde at isbjørnen ble et om mulig enda sterkere symbol for klimaendringenes påvirkning på miljøet i Arktis. Det faktum at isbjørnens leveområder krymper, og at flere og flere vil til Arktis for å få et glimt av «Kongen av Arktis», 20 Ottar 308 2015 (5): 20 25

forsterker behovet for et strengt vern av isbjørn og isbjørnens leveområder. Isbjørn i lovverket Forholdet til isbjørn på Svalbard anses altså så viktig at det er tatt direkte inn i lovteksten. I Svalbardmiljølovens 30 står følgende: «Det er forbudt å lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.». I 30a står videre: Enhver som ferdes utenfor bosettinger, med unntak av tilreisende og fastboende som er med i organisert turopplegg, plikter å ha kunnskap om sikring mot isbjørnangrep. Det skal iverksettes nødvendige tiltak for å unngå fare for angrep fra isbjørn og for å kunne avverge et slikt angrep uten å skade eller avlive dyret. «Enhver som ferdes utenfor bosettinger, med unntak av tilreisende og fastboende som er med i organisert turopplegg, skal ha egnede midler for skremming og jaging av isbjørn. Sysselmannen kan gi nærmere regler om isbjørnsikring i forskrift.» Det finnes også en egen forskrift om leiropphold, hvor isbjørnsikring har fått et eget kapittel. I følge 4 skal alle som planlegger telting eller leiropphold på samme lokalitet i mer enn en uke melde Bjørn avlivet av Sysselmannen etter at den var skadeskutt av et tsjekkisk turfølge ved Fredheim 19. mars 2015. Foto: Arild Lyssand. 21

fra til Sysselmannen om dette. Dersom meldingen ikke gir en tilfredsstillende beskrivelse av eksempelvis isbjørnsikring, kan Sysselmannen i henhold til 4 kreve at dette ivaretas bedre. Det er videre laget en egen forskrift om turisme, feltopplegg og annen reisevirksomhet på Svalbard som også har som formål å ivareta sikkerheten, blant annet i forhold til isbjørn. Sysselmannen har også hjemmel i motorferdselsforskriftens 10 til å stenge spesielt viktige områder for ferdsel for å unngå forstyrrelse av dyrelivet, i denne sammenhengen spesielt for å unngå forstyrrelse av isbjørnbinner med unger. Våpen og skremmemidler Man ferdes ikke i isbjørnland uten våpen og effektive skremmemidler. Og, ferdes man først med våpen må man også vite hvordan man bruker det og være forberedt på å bruke det. I loven står det imidlertid ingenting om at det er et krav at man skal ha våpen når man ferdes på Svalbard, men det er et krav om at man skal «ha gjort seg kjent med informasjon og anbefalinger om nødvendige tiltak for å unngå fare for angrep fra isbjørn og for å kunne avverge angrep uten å skade eller avlive dyret». I tillegg stilles det som nevnt krav om at man skal ha egnede midler for skremming og jaging av isbjørn. Det er følgelig opp til den enkelte hvordan man velger å imøtekomme disse kravene. Forskrift om leiropphold på Svalbard har i 11, tredje avsnitt, følgende ordlyd: «Det skal være hensiktsmessige midler i leiren for skremming og jaging av isbjørn; for eksempel signalpistoler og -penner med blitsknall, signalskudd eller sirener». Det er viktig å merke seg at det i følge Sysselmannen ikke er tilstrekkelig bare å ha med seg rifle, men at man i tillegg skal ha med seg et egnet skremmemiddel, som signalpistol eller signalpenn, for å skremme og jage. Ved å bruke slike skremmemidler på et Bilde av bjørn som ble bedøvet og flyttet etter at den hadde vært inne ved bebyggelsen i Longyearbyen i oktober 2014. Foto: Eigil Movik. tidlig stadium i en konfrontasjon med isbjørn kan man forhåpentligvis unngå å bruke våpen til selvforsvar. Rifle anses primært som et forsvarsmiddel, ikke som et godt egnet skremmemiddel. Sysselmannens erfaring er at isbjørn ofte ikke blir skremt av rifleskudd alene. En forklaring på dette kan være at isbjørner ofte opplever støy fra kalving av isbreer som kan ligne på skudd, og med bakgrunn i dette ikke blir skremt av rifleskudd. Turister og leiropphold De seinere årene har det blitt enklere og billigere for turister å komme seg til Svalbard. Samtidig opplever man også at klimaendringer medfører at fjorder som tidligere var isdekte nå har et redusert isdekke som legger seg seinere og går tidligere enn før. Disse fjordene er yndede reisemål for turister, da de ofte også har spektakulære brefronter. I fjordene og foran brefrontene lever ringselen. Ringselen er isbjørnens favorittmat og er den eneste selarten som lever inne i fjorder med fastis, siden de har evnen til å lage pustehull i isen ved bruk av klørne på framsveivene. På våren kaster/føder de ungen i snøhuler som de graver ut i snølaget over isen. Slike snørike områder finner de ofte rundt rester av is som har kalvet fra brefrontene. Derfor er det gode forekomster av selunger foran brefrontene. Disse utgjør en svært viktig matkilde for isbjørn på våren og har stor betydning for isbjørnens overlevelse i møte med sommer- og høstmåneder med lite tilgang på mat. 22

Å få se isbjørn er som tidligere nevnt for mange et viktig mål med å dra til Svalbard, og i tider med mindre is og et økende antall turister oppstår ofte en arealkonflikt mellom isbjørn og mennesker på sjøisen foran brefrontene. Svalbardmiljøloven er som tidligere nevnt helt klar: «Det er forbudt å lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.» Det er derfor viktig at Sysselmannen er tilstede og fører oppsyn med at loven etterleves. I tillegg til å observere blir det også brukt tid på å informere publikum om både lovverk og isbjørn, samt at man ved enkelte anledninger også gir publikum anledning til å observere bjørn gjennom teleskopet for å unngå at de beveger seg for nærme. Erfaringene fra oppsynsturene blir også brukt som viktige innspill i videre vurderinger for å unngå forstyrrelser av isbjørn. Som tidligere nevnt finnes det en egen forskrift om leiropphold, som man bør kjenne om man skal ut i terrenget på Svalbard. Et av formålene med denne forskriften er å ivareta sikkerheten til isbjørn. For den som planlegger å slå leir kan det være greit å ta med seg at Sysselmannen mener, med bakgrunn i erfaringer fra uheldige hendelser, at snublebluss i mange tilfeller gir for dårlig beskyttelse og anbefaler at våken vakt benyttes som isbjørnsikring i teltleirer. Bakgrunnen for dette er at det ofte viser seg at snublebluss blir montert feil, og ikke fungerer som de skal. Isbjørn nær bosettinger Politiet har hovedansvaret for å ivareta sikkerheten til befolkningen når isbjørn er i nærheten av bosettinger. I de fleste tilfeller drives bjørnen bort fra bosettingen med de midler som anses som mest hensiktsmessige (bil, helikopter og snøskuter). Dette gjøres gjennom et samarbeid mellom politi- og miljøvernavdelingen. Tidligere har nærgående bjørner i sjeldne tilfeller blitt avlivet av sikkerhetshensyn. I dag skjer dette kun i nødstilfeller. Så langt det er mulig forsøker man å unngå at bjørnen må avlives. Håndtering av isbjørn som kommer for nært folk kan derfor i mange tilfeller være svært ressurskrevende. Som et eksempel på dette kan vi bekrive et besøk av isbjørn i Longyearbyen i oktober 2014. På morgenen onsdag den 15. oktober ble det observert en isbjørn ved hundegården rett i utkanten av Longyearbyen. Sporene viste at den om natten hadde vært helt inne mellom husveggene i ytterkant av bosettingen. Bjørnen ble jaget bort ved hjelp av knallskudd fra signalpistol og deretter drevet videre bort fra bosettingen med helikopter. Torsdag den 16. oktober var imidlertid bjørnen tilbake igjen og ble observert liggende på iskanten bare noen få Bjørnespor ved bebyggelsen i Longyearbyen i oktober 2014. Foto: Bjarte Benberg. hundre meter fra hundegården. Av hensyn til befolkningens sikkerhet ble det da besluttet å bedøve og flytte bjørnen. Været var dårlig denne dagen slik at bruk av helikopter til selve bedøvningen var uaktuelt. Det ble derfor besluttet å bruke snøskuter til å komme på «skuddhold» av bjørnen. Norsk Polarinstitutts lokale representant stilte med bedøvelsesgevær og satt bakpå en skuter som ble ført av en av Sysselmannens miljøvernrådgivere. For å ivareta sikkerheten ble det også sendt ut to personer fra politiet på hver sin snøskuter. Bjørnen ble bedøvet og deretter fløyet med helikopter til Kinnvika på Nordaustlandet, ca. 210 kilometer nord for Longyearbyen. For 23

at den skulle kunne kjennes igjen ble den merket med id-nummer tatovert på innsiden av leppa, øremerker, stor L på baken og en gps-sender (som falt av etter en kort stund). Bjørnen har, så langt forfatterne har informasjon om, ikke blitt sett siden. Konflikter mellom isbjørn og mennesker Flere internasjonale studier har vist at antallet konflikthendelser mellom isbjørn og mennesker synes å øke. Årsaken til dette er foreløpig dårlig belyst, men det er grunn til å anta at klimaoppvarming og lengre isfrie perioder må ta noe av skylda. På Svalbard har det så langt hovedsakelig blitt samlet informasjon om hendelser som har endt med at isbjørn og mennesker har måttet bøte med livet. Konflikter er imidertid mer enn kun de hendelser som får fatal utgang. Konflikter inkluderer også de episodene som kunne ha endt tragisk, men som avverges ved at man klarer å skremme bjørnen, eller at episoden ebber ut av andre årsaker. Å skaffe informasjon om denne typen hendelser er viktig, for å kunne finne mønstre og årsakssammenhenger. Forvaltning på Svalbard innebærer også å informere om slike forhold, og oppmuntre fastboende og besøkende til å være observante og informere om eventuelle hendelser. Informasjon om alle interaksjoner mellom mennesker og isbjørn skal nå etterhvert legges inn i en ny database som kalles PBHIMS (Polar Bear Human Information Management System). PBHIMS er et initiativ satt i gang av partsnasjonene til Isbjørnavtalen av 1973. Det er et håp om at en slik sirkumpolar database med tiden vil kunne gi noen svar på årsaken til et økt antall hendelser mellom mennesker og isbjørn, og hva som kan gjøres for å begrense slike hendelser. Når liv går tapt I perioden 1971 2014 finnes det opplysninger om 126 tilfeller hvor bjørn har måttet bøte med livet, mens fem mennesker har mistet livet, og ni har blitt skadet. Når det tragiske skjer at menneskeliv går tapt settes automatisk et stort apparat i sving. Sysselmannens folk er alltid først på stedet for hendelsen. Ved siden av å ta seg av kommunikasjon med pårørende til den eller de omkomne og eventuelt skadde, setter man i verk etterforskning for å bringe på det rene alle detaljer rundt det som har skjedd. Har det skjedd noe ulovlig? Er det noen som må stilles til ansvar? Er det et hendelig uhell eller har noen vist uforstand? Man forsøker uansett å dra maksimalt med lærdom fra slike ulykksalige hendelser for å forsøke å gjøre mest mulig for å hindre at det skjer igjen. Statistikken forteller oss at det gjennomsnittlig drepes omtrent tre isbjørner per år som følge av konfrontasjoner mellom mennesker og isbjørn. Når Sysselmannen får meldinger om slike hendelser, rykker represen- Tsjekkisk teltleir ved Fredheim mars 2015: Bjørnen angrep person i telt til høyre i bildet. Foto: Arild Lyssand. 24

tanter for politi- og miljøvernavdelingen ut. Dersom det er meldt om personskader, blir det med lege ut i tillegg. Dersom hendelsen medfører en død isbjørn, blir denne rutinemessig obdusert av personell fra Norsk Polarinstitutt og Sysselmannen. Under disse obduksjonene tas det også prøver som fordeles til relevante forskningsinstitusjoner. Det har forekommet tilfeller der bjørn har dødd som følge av uheldige hendelser under bedøving utført i forskningens tjeneste. I slike tilfeller blir det rekvirert veterinær fra fastlandet som gjennomfører obduksjonen. I alle tilfeller der isbjørn dør som følge av hendelser mellom mennesker og bjørn blir det rutinemessig opprettet sak med påfølgende politietterforskning. Et isbjørnangrep Et ferskt eksempel på hendelse med isbjørnangrep skjedde den 19. mars i år (2015). På morgenen fikk vakthavende hos Sysselmannen telefon om at et tsjekkisk følge som lå i teltleir ved Fredheim ca. 33 km i luftlinje nordøst for Longyearbyen hadde blitt angrepet (se bilder side 21 og 24). Meldingen gikk ut på at bjørnen hadde kommet seg gjennom snubleblussene som var satt opp rundt leiren uten at disse hadde gått av. Deretter hadde den tatt seg inn i et telt og prøvd å trekke en person som lå i soveposen ut av teltet. Mens dette pågikk hadde en person i naboteltet kommet ut og avfyrt tre skudd med revolver mot bjørnen. Den hadde da forlatt området og beveget seg ned mot sjøen. Meldingen gikk ut på at personskadene var moderate. Sysselmannen rykket ut med to politifolk og en miljøvernrådgiver samt en lege fra sykehuset. Da helikopteret ankom leiren ble det konstatert blod i sporene etter bjørnen. Meldingen gikk ut på at det var avfyrt tre revolverskudd mot bjørnen fra kort hold. Denne informasjonen sammen med observasjon av bevegelsesmønsteret til bjørnen gjorde at man besluttet å avlive den. Den ble avlivet fra helikopter. Deretter ble det foretatt grundige oppmålinger og avhør av de involverte. Bjørnen ble fraktet inn til Longyearbyen der den ble obdusert av personell fra Norsk Polarinstitutt og Sysselmannen samme kveld. Under obduksjonen ble det konstatert at bjørnen kun var truffet med ett revolverskudd, men at skadene ville vært dødelige. Med hjemmel i Svalbardmiljølovens 94 avgjør Sysselmannen til slutt hvordan skinn fra bjørner som blir drept på Svalbard skal disponeres. Hovedregelen i slike saker er at skinnene auksjoneres ut på den årlige TV-aksjonen der inntektene fra salget går til veldedige formål. Hvordan ferdes man i isbjørnland? Vær godt forberedt. Skaff deg informasjon om regler og de områdene du tenker å besøke. Våpen og skremmemidler er ikke bare til pynt. Det hjelper lite å ha våpenet på ryggen hvis du ikke vet hvordan det fungerer. Gå på skytebanen og øv før avreise. Du må være i stand til å ta beslutninger og sette disse ut i livet i en eventuell nødvergesituasjon. Snakk med erfarne folk som kjenner bjørn og vet hva de snakker om. Hvis man bruker fornuften og forbereder seg så godt som mulig så er man rimelig sikker på å få en flott tur på Svalbard, og er du heldig kan du kanskje få et glimt av Kongen av Arktis, helst på avstand. Dag Vongraven er seniorrådgiver ved Norsk Polarinstitutt, hvor han har jobbet siden 1997. Han har en cand.scient. i biologi fra NTNU fra 1988, og jobber for tiden med en doktorgrad på internasjonal isbjørnforvaltning. Han har siden 2010 vært leder av IUCN/Polar Bear Specialist Group, en internasjonal gruppe av eksperter på isbjørn, som er rådgivere til partssamarbeidet under Isbjørnavtalen av 1973 (se neste artikkel). E-post: dag.vongraven@npolar.no Eigil Movik er utdannet biolog fra Universitetet i Oslo og har siden 1992 jobbet innen offentlig miljøforvaltning på både kommunalt og fylkesnivå. Fra august 2013 til september 2015 har han jobbet som seniorrådgiver i natur- og artsforvaltning hos Sysselmannen på Svalbard. En av arbeidsoppgavene i denne jobben var lokal forvaltning av isbjørn på øygruppen. E-post: eigil.movik@skien.kommune.no 25